hits

november 2016

Ingen gresk tragedie

Musikk består ofte av overraskende møter. Musikken til den greske pianisten, komponisten og bandlederen Tania Giannouli er av det slaget og et særdeles hyggelig møte har det blitt.

Tania Giannouli Ensemble gir oss noe helt eget.

Foto: Ilias Bourgiotis

Det hevdes at herrens veier er uransakelige. Det skal ikke jeg mene så mye om, men veiene og dørene sosiale medier har åpna er utvilsomt av det slaget. Bloggen jeg har skrevet på et par år har tydeligvis fått nedslag lang utenfor steinrøysa her nord og det kommer stadig henvendelser fra en rekke verdenshjørner og postmannen leverer til stadighet fonogrammer til heimen fra artister jeg aldri har hørt om og fra land langt der borte. Her om dagen kom det mail og CD fra Hellas. Jeg har aldri verken hørt om eller hørt musikken til Tania Giannnouli tidligere og stilte med åpent sinn og åpne dører da musikken innpakka i et meget forseggjort cover fra det new zealandske (!) plateselskapet Rattle Records inntok heimen.

"Transcendence" betyr å passere ordinære grenseoppganger - å utforske nye områder. Det er akkurat det Giannouli og ensemblet hun satte sammen for to år siden gjør med den vakre og originale musikken hennes. Med solid utdannelse både innenfor klassisk musikk og jazz, henter hun hemningsløst fra gresk folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, verdensmusikk og avantgarde-verdenen og setter det sammen til noe ganske unikt.

Ensemblet, som består av perkusjonisten Solis Barki, cellisten Alexandros Botinis - begge grekere - og den italienske saksofonisten Guido de Flaviis, samt gjesten Giannis Notaras på trommer, kler dette uttrykket perfekt sammen med Giannouli, som framstår som en følsom og ettertenksom klangmester ved klaveret. Giannouli er i besittelse av en estetikk som minner om Ketil Bjørnstads sjøl om musikken sjølsagt er ganske så forskjellig. Hun utstråler noe av den samme ektheten og viljen og evnen til å komme inn til kjernen.

Nok en gang har jeg fått oppleve privilegiet det er å møte ny musikk med "nye" musikere. Også denne gangen er det både inspirerende og livgivende.

Tania Giannouli Ensemble

Transcendence

Rattle Records/rattlerecords.net

For en herlighet!

Christian Wallumrød har helt siden begynnelsen av 90-tallet gitt oss vakker og utfordrende musikk. Denne gangen har han faktisk overgått seg sjøl.

Christian Wallumrød, til venstre, med sitt nye og glitrende ensemble.

De første seks minuttene og 31 sekundene på "Kurzam and Fulger" er enkelt og greit noe av det vakreste av musikk som har kommet min vei - kanskje noensinne. Mulig det er lett å påstå noe slikt i øyeblikkets begeistring, men jeg vet at "Haksong" er en melodi jeg kommer til å oppsøke i mange år fremover når jeg har behov for skjønnhet og sjelefred. Om jeg er overraska over at Christian Wallumrød skriver slike vakre sanger? Litt, men egentlig burde jeg ikke være det - Wallumrød har nemlig bevegd seg i retning det minimale og vakre i de seineste åra av sin karriere. Nå har han tydeligvis nådd frem til et sted i seg sjøl der roen og inderligheten er voldsomt tilstede og det fører altså til slike fantastiske "svar".

Sammen med ei ny utgave av sitt ensemble, som nå består av Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på saksofon, Tove Törngren på cello og sjefen på piano og harmonium, gir Wallumrød oss nå det åttende visittkortet med sine forskjellige ensembler - fem på ECM og to på HUBRO. I enda større grad enn tidligere har Wallumrød og hans medsammensvorne skjært inn til beinet for å få frem det som virkelig betyr noe. Det gir musikken en enorm spenning - den tar deg ytterst på stolkanten av frykt for at du skal gå glipp av noe som helst. Her er det masse interessante detaljer som er med på å gjøre denne utgava av Christian Wallumrød Ensemble til noe helt spesielt.

Det er kollektivet som er det sentrale her, men nok en gang tar jeg sjansen på å løfte frem Per Oddvar Johansen - for en allsidig, dyktig og lyttende musikant! Og så komponist, pianist og bandleder Christian Wallumrød da - vi snakker verdensklasse.

Christian Wallumrød Ensemble

Kurzam and Fulger

HUBRO/Musikkoperatørene

Dejlig å være dansk i Danmark

Bassisten Jesper Lundgaard har satt sammen en flott trio med gitar og saksofon - ikke akkurat hverdagskost.

Jesper Lundgaard omkransa av Hans Ulrik og Niclas Knudsen - vi snakker elevert triojazz.

62 år unge Jesper Lundgaard er en veteran i dansk jazz med deltakelse på over 400 plateinnspillinger bak seg. Han har spilt med alt og alle både nasjonalt og internasjonalt og følger elegant i tradisjonen etter bassgiganten Niels-Henning Ørsted Pedersen. Uansett hvilke storheter han er invitert til å spille med, så er det noe som forteller meg at han trives aller best med trioen vi får møte på "2016" - en trio Lundgaard starta i 2004 og som altså fortsatt lever i beste velgående.

Sammen med gitaristen Niclas Knudsen, som vi har møtt her hjemme en rekke ganger med den funky orgeltrioen Ibrahim Electric, og tenorsaksofonisten Hans Ulrik, tar Lundgaard oss med på ei herlig reise i et trommeløst landskap. De som lever i den villfarelse at det da ikke kan swinge, må tro om igjen så raskt som mulig og skaffe seg "2016" - her kommer nemlig bevisene på løpende bånd.

Med et repertoar som består av en rekke originalkomposisjoner fra alle tre pluss standardlåtene "The Meaning of the Blues" og Coltranes ballademesterstykke "Naima", har dette blitt ei tidløs reise med en trio bestående av ypperlige og empatiske musikanter fra det dejlige og yndige land. Slik skal det låte!

Jesper Lundgaard Trio

2016

Storyville Records/MusikkLosen

En ny favoritt

Det tok si tid før krimforfatteren Chris Tvedt og jeg stifta bekjentskap. Nå har det skjedd og jeg har fått en ny krimfavoritt.

Juristen Chris Tvedt er også en strålende krimforfatter.

Mellom 2005 og 2010 skreiv Chris Tvedt fem romaner med advokaten Mikael Brenne i hovedrolla. Seinere har han skrevet tre romaner om Kripos-etterforskeren Edvard Matre sammen med kona si, Elisabeth Gulbrandsen. Nå er Mikael Brenne tilbake på sporet og endelig har jeg greid å hekte meg på også. Tvedt, som praktiserte som advokat sjøl i en årrekke, men som nå skriver på heltid, er nemlig en historieforteller i toppklassen.

Tvedt er i besittelse av et språk som er både lettlest og elegant. Det gjør at de knappe 400 sidene fyker unna på rekordtid. Det har sjølsagt mye å gjøre med at det er et herlig driv i historieoppbygginga til Tvedt - i alle de 72 kapitlene flyttes vi som lesere videre og her er det ingen dødpunkt (sic....) underveis.

Det at Tvedt sjøl er jurist gjør hele fortellinga og framstillinga ekstra troverdig. Han veit hvordan dette foregår på de fleste sider av bordet og han bruker de fleste triks i boka på et herlig vis. I tillegg til å ha en solid juridisk kompetanse, så har Tvedt også en solid dose psykologisk innsikt. Dette kombinerer han på et vis som er sjeldent blant krimforfattere.

Det er mange lag i fortellinga til Tvedt. Når du tror du har funnet tråden, kommer det nye, men hele tida troverdige nye elementer som gjør at det hele ikke er så enkelt som man først trodde. Slik er det jo sjølsagt ofte i krimlitteraturen, men noen får det til å funke, mens hos andre blir det konstruert. Tvedts historiefortellerevner hører så avgjort hjemme i den første kategorien.

De beste krimromanene består av mange lag. "Den som forvolder en annens død" er av det slaget. Tvedt driver ikke med unødvendige og blodige drapsbeskrivelser - han er en nøktern og realistisk forfatter som lever etter mantraet at virkeligheten er ille nok, virker det som. Mikael Brenne er ingen a4-advokat og Tvedt er heller ingen a4-krimforfatter. Det er en utmerket kombinasjon som har ført til at jeg har fått meg en ny krimforfatterfavoritt - Chris Tvedt.

Chris Tvedt

Den som forvolder en annens død

Cappelen Damm

Unikt fra nord

Bak bandnavnet Leagus skjuler gitaristen og elektronikeren Kristian Svalestad Olstad og pianisten Herborg Rundberg seg. I tillegg skjuler det seg masse original musikk.

Leagus skuer i mange retninger.

Foto: Marius Fiskum

Det har etterhvert vokst fram strålende utdanningsinstitusjoner fra sør til nord i kongeriket som frambringer spennende musikanter på løpende bånd. Tromsø er på ingen måte noen unntak, sjøl om statusen ikke er den samme som for eksempel Oslo og Trondheim. Både Svalestad Olstad (31), fra Jessheim, og Rundberg (42), fra Kåfjord i Troms, er "produkter" av konservatoriet i Tromsø og duoen Leagus, som er samisk for spørreformuleringa har du, oppstod som en del av masteroppgava til Rundberg.

Pianisten Rundberg har klassisk og rytmisk utdannelse mens Svalestad Olstad har en mer improvisasjonsbasert utdannelse.

Debutalbumet til duoen gir oss et sterkt og originalt møte der alle impulsene fra nevnte utdannelsesretninger finner sine naturlige plass. Det er også mulig å finne tydelige spor etter Rundbergs sjøsamiske røtter i musikken.

Svalestad Olstad og Rundberg, som har funnet hverandre på alle slags vis, gir oss empatisk musikk. De fører gode musikalske samtaler basert på alt de har tilegna seg og miksen mellom piano, gitar og elektronikk er helt spesiell - den kan ikke sammenliknes med noe annet og det er en solid kompliment i mi bok.

Møtet med Leagus har utvilsomt vært av det spennende slaget. For alle som vil gi seg sjøl noe annet og utfordrende, anbefales så definitivt denne unike duoen.

Leagus

Lea Áigi

Camo/digerdistro.no

Et vakkert møte

Solfrid Molland er et nytt bekjentskap for meg. "Forvandling" mer enn antyder at jeg har gått glipp av mye vakkert på veien.

Solfrid Molland har mye unikt å melde.

Solfrid Molland nærmer seg 50 og har allerede gitt ut to CD-er på Kirkelig Kulturverksted før våre veier skulle krysses. Det sier antakelig mye mer om meg enn om henne, for dette møtet har blitt noe i nærheten av en åpenbaring. Pianisten, vokalisten og komponisten Molland gir oss ni låter med et sterkt særpreg og herlig beskjed om at hun har mye unikt å melde.

Molland har solid bakgrunn fra klassisk musikk, musikalske sigøynerspråk og andre toneganger fra Balkan. Dette og mere til setter hun sammen til et landskap hun er ganske så aleine om - vi snakker særpreg så det holder. Når hun så har tonesatt dikt av blant andre Inger Hageerup, Ingvar Hovland og poeter fra Balkan - oversatt av Balkan-ekspert Svein Mønnesland - i tillegg til å gi oss tre instrumentalilåter, så er utgangspunktene for å skape noe stort voldsomt tilstede.

Vestlendingen Molland har ei varm og inderlig stemme. Hun gjør også en duett med Paal Flaata og du verden som de to stemmene kler hverandre! Når hun så har invitert med seg toppmusikantene Mats Eilertsen på bass, Hayden Powell på trompet, Nils og Torbjørn Økland på fele og gitar, så blir tolkningene løfta opp der de hører hjemme - til noe helt unikt.

Solfrid Molland har endelig nådd fram til meg. Det er jeg veldig takknemlig for og vil du besøke en annerledes, sterk, varm og personlig verden, så er anbefalinga herved gitt.

Solfrid Molland

Forvandling

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Frilynt i Køben

Den danske gitaristen Mark Solborg og den amerikanske trompeteren Herb Robertson satte hverandre stevne under Copenhagen Jazzfestival for vel to år siden. Nå får heldigvis alle vi som ikke var tilstede på møtet være med også.

Deler av Mark Solborg og Herb Robertson på bildet, men vi får oppleve "hele" musikken.

Etter å ha spilt tre heftige konserter med trommeslageren Peter Bruun og vår egen bassmaestro Mats Eilertsen på Kongsbergjazz i 2014, satte den meget spesielle og kompromissløse trompeteren Herb Robertson seg på flyet til København for å treffe sin gamle venn Mark Solborg. De møttes for første gang i 2008 og hadde allerede to plateutgivelser på samvittigheten før dette møtet pluss en rekke jobber både i og utenfor Europa. De kjente hverandre godt med andre ord.

På dette bønnemøtet denne tirsdagen i København, nærmere bestemt i Koncertkirken, møter vi de to - Robertson åpner også festen på blikkfløyte - og ingen andre. Det betyr en helt unik lydverden og nedstemt frijazz basert på to modne og empatiske musikanter som gjerne vil utfordre både hverandre og oss.

Musikken er ganske annerledes enn det de fleste av oss forbinder med frijazz - den er mye mer kontemplativ og nedpå enn de frie utblåsninger vi ofte forbinder med sjangeren. Det betyr igjen at Mark Solborg og Herb Robertson har skapt sin egen verden og der er det sju godt å være.

Mark Solborg & Herb Robertson

Tuesday Prayers

ILK/d-m-e.dk

Et ekte liv

Med "Et godt liv" har Jens M. Johansson på et inderlig vis makta å beskrive en families historie og levned på en overbevisende og sterk måte.

Jens M. Johansson er en strålende og troverdig historieforteller.

Jens M. Johansson (45) blei mange av oss først oppmerksom på som en meget dyktig feature/portrett-journalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv. I 2002 debuterte han som forfatter, og med "Et godt liv" gir han oss sin femte roman. For min del blir dette mitt første møte med han som forfatter, og jeg skjønner godt alle godorda som har blitt han til del siden debuten.

På sett og vis er det en familiekrønike Johansson gir oss her. Hovedpersonen, og "fortellerstemmen", Simon - som både i alder og yrkesvalg kan minne mye om Johansson, begynner å grave seg bakover i kona Katjas familie. Årsaken er at Katja i løpet av et halvt år har mista begge foreldrene sine. Det viste seg at at mora hennes, som også var journalist, hadde skrevet dagbøker og tatt vare på "alt" av brev, lister, huskelapper og hva det skulle være. Etter bortgangen havna alt dette på hjemmekontoret til Simon og snøballen begynte å rulle.

Gjennom å lese "alt" mor Else hadde gjort og vært med på - hun var svært sjølutleverende og både alkoholisme, arbeidsliv, sexliv og ekteskap blir bretta ut - trekker Simon tråder både tilbake og ikke minst fram til sitt eget ekteskap. Hva betydde foreldrenes liv for Katja og hennes liv og ekteskap? Hva vil Katja og Simons liv bety for deres sønn Leon?

Johansson reiser spørsmåla som de fleste av oss kommer borti i større eller mindre grad gjennom livet og han gjør det på et så elegant, ekte og livfullt vis at han nesten må benytte en rekke egne erfaringer også, men hva som er hans eget og hva som er henta fra research og andre kilder, avslører han ikke og godt er det. Om det er gode liv disse menneskene har levd og lever, skal være opp til hver enkelt å avgjøre, men at det har vært ekte liv er det i alle fall ingen tvil om.

Jens M. Johansson har tatt med seg det lette og elegante språket han viste fram i DN og det funker også strålende i romanform. Dessuten bekrefter han at han er en historieforteller plassert langt oppe i elitedivisjonen. Det tok sin tid før jeg fikk stifta bekjentskap med romanforfatteren Jens M. Johansson. Nå er det endelig gjort og han har fått en ny supporter.

PS til Johansson: Sjekk det julekortet fra Miles Davis en gang til. Jeg er nemlig helt sikker på at han skrev navnet sitt akkurat slik.

Jens M. Johansson

Et godt liv

Tiden Norsk Forlag

En av heltene

David Crosby er nesten som et lydspor til mange av oss som har levd ei stund. Her er har han hjertelig tilstede igjen sammen med Miichael League fra Snarky Puppy.

David Crosby har så avgjort ikke gått ut på dato.

David Crosby (75) har vært der helt siden første halvdel av 60-tallet. Han var med å starte The Byrds og etter hvert blei han en sentral del i supergruppa Crosby, Stills, Nash og tidvis Young. For mange var det likevel en overraskelse at han dukka opp sammen med den svært så populære jazzfusiongruppa Snarky Puppy. Det skulle nemlig vise seg at Crosby er en av gruppas større tilhengere og han bidrar på bandets siste fonogram sammen med en rekke andre vokalister og artister og på Crosby sin ferske soloutgivelse tas samarbeidet med Snarky Puppy-sjef Michael League et steg videre.

Snarky Puppy-sjef Michael League er en mann med mange talenter.

Crosby og League har tydeligvis truffet hverandre på mange slags vis. Crosby visste jo at League var en ypperlig bassist og skaper av fusionlåter, men at han også var en mer enn habil sanger, gitarist, tekstforfatter og låtskriver i singer/songwriter-tradisjonen, kom som en overraskelse på Crosby.

Alt dette var altså League og her har de stort sett skrevet mesteparten av stoffet sammen. League spiller også de fleste instrumentene, men med en smule hjelp av Snarky Puppy-organist Cory Henry og pianist Bill Laurance og vokalistene Becca Stevens og Michelle Willis.

Uansett har dette blitt et flott utstillingsvindu for den unike stemma og historiefortellerevnen til David Crosby. Nok en gang gir han oss et knippe så amerikansk folkrock-låter som vel mulig og absolutt ingen på denne kloden i alle fall kan synge som David Crosby - ingen! De vakre flerstemte harmoniene som dukker opp med jevne mellomrom er også et sikkert Crosby-bumerke.

Michael League overrasker med å vise ukjente sider av seg sjøl - David Crosby bekrefter at han fortsatt er blant de aller største innen den amerikanske folk-rock-tradisjonen.

David Crosby

Lighthouse

GroundUP/Verve/Universal Music

Vakker melankoli

Tove K - eller Kampestuen Heyerdahl - har vaka under overflata alt for lenge. Her viser skuespilleren og journalisten at hun er en sanger og komponist også med veldig mye på lur.

Tove K er en melodiker med mye inderlig på hjertet.

Tove K (44) har vært der hele tida på sett og vis. De som husker spesielt godt vil minnes henne som vokalist fra Rondo-bandet til Petter Nome på NRK på begynnelsen av 90-tallet. Siden har Mosjøenjenta vært mest synlig som skuespiller blant annet i "Skjærgårdsflørt" på Det norske teatret og i filmer som "Fremtiden kommer bakfra" og i TV 2-serien "Meglerne".

På toppen av dette har hun også gått på Journalisthøgskolen og platedebutert med "Kampestuen" i 2012. Nå følger hun opp med nok en debut - på engelsk for første gang.

Hennes første skive gikk meg hus forbi dessverre. Når jeg som kvalitetsnerd ser at hun omgir seg med blant andre Peder Capjon Kjellsby som multiinstrumentalist og produsent, Andreas Ulvo på tangenter, Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass og Sjur Miljeteig på trompet, så vekkes sjølsagt interessen umiddelbart. Og la det være klart med en gang: de kler Tove Ks melodiske, vakre, melankolske og nedpå låter på et inderlig og flott vis.

Dette er ekte og skikkelig popmusikk med elegante jazzimpulser og Tove K søker i tekstene sine etter hvem hun/vi er eller ønske å være - hun stiller noen av de sentrale spørsmåla og får oss til å bli med på tankeveien. Det er det ikke alle som gjør av hennes kolleger for å si det forsiktig.

Tove K har hatt en spesiell vei fram til der hun er i dag reint musikalsk og karrieremessig. Hun er ei moden kvinne som har tatt tida til hjelp og den har hun benytta godt - svært godt.

Tove K

Paying the Birds to Sing

Grappa/Musikkoperatørene

På søken

I min verden har samtidsmusikk og impro mye til felles. Det bekrefter denne unike kvartetten med Else Olsen Storesund, Pauline Oliveros, Lisa Dillan og Øyvind Storesund.

Else Olsen Storesund, Pauline Oliveros, Lisa Dillan og Øyvind Storesund er både hver for seg og ikke minst sammen uredde søkere.

Foto: Tonje Li, Vinciane Verguethen, Kristina B. Holmblad og Jørn Veberg

Jeg skal umiddelbart ile til å tilstå at samtidsmusikk ikke er mitt spesiale. Nok en gang lener jeg meg derfor til Duke Ellington og hans mantra at det finnes kun to typer musikk: god og dårlig. Jeg har blitt svært fascinert av "Botanikk" og føler meg rimelig overbevist om at min interesse og begeistring for impro så absolutt har noe med saken å gjøre.

Innspillinga er gjort så langt tilbake som i 2009. Bakgrunnen for prosjektet er Else Olsen Storesund sitt møte med legenden Pauline Oliveros i USA i forbindelse med førstnevntes PhD-studier. Oliveros var Olsen Storesunds mentor og resultatet var at Oliveros, som spiller midi-akkordeon, kom til Oslo i forbindelse med Open Form-festivalen i 2009. Til dette møtet hadde Olsen Storesund - eller bare Else Olsen S, som trakterer preparert piano og elektronikk, satt sammen et band som også besto av Lisa Dillan på stemme, glass og metall og Øyvind Storesund på bass.

De fire tar oss med på sju musikalske botaniske studier på til sammen knappe 40 minutter. Noe forteller meg at de sju låtene er basert på relativt løse ideer eller utgangspunkt som åpner alle dører og muligheter for de fire både individuelt og kollektivt. De fire har usedvalig varierte utgangspunkt for sine musikalske karrierer: Den nå 84 år gamle Oliveros blir regna som en av de viktigste bidragsyterne til eksperimentell musikk helt siden 50-tallet, Olsen S kommer fra tradisjonell klassisk musikk og samtidsmusikk, mens Dillan hører hjemme både i jazz, impro og Elvis og Storesund har spilt både i Kaizers Orchestra, Cloroform og i Frode Gjerstad Trio. Alt dette tar de på sett og vis med seg inn i Botanikk-bandet og det har ført til et musikalsk herbarium som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Pauline Oliveros er kvinnen bak organisasjonen Deep Listening. Den type lytting krever også "Botanikk", men gir du den det så er det usedvanlig mye spennende og originalt som ligger skjult under hver plante.

Else Olsen Storesund - Pauline Oliveros - Lisa Dillan - Øyvind Storesund

Botanikk

Atterklang/Musikkoperatørene

Musikk som brobygger

Den italienske trompeteren og komponisten Luca Aquino har skapt et storverk sammen med Jordanian National Orchestra. Det har de gjort på historisk grunn.

Luca Aquino i spissen for Jordanian National Orchestra - foran historiske Petra i Jordan.

Den 42 år gamle Luca Aquino har gjort mye allerede. Han har blant annet gått i fotefara til Mathias Eick og Nils Petter Molvær og spilt sammen med Tore Brunborg og Ellen Andrea Wang i Manu Katchés band. Likevel er det først og fremst som leder for sine egne prosjekter Aquino får vist hvem han virkelig er og med dette helt spesielle møtet tar han steget gått opp på pallen.

Etter et langt liv med jazzmusikk har jeg hatt gleden av å være i nærheten av en rekke spennende prosjekter. Likevel er det få om noen som kan sammenliknes med dette. Bakgrunnen for at dette helt spesielle møtet kom til er at Aquino har en pasjon for arkeologiske steder, noe som igjen inspirerer han til å skrive ny musikk.

Når man har slike tilbøyeligheter er det vel lite på denne jord som kan matche det å komme til det fantastiske stedet Petra i Jordan. Aquino hadde vært der tre ganger og blei som alle andre som har fått oppleve stedet, fullstendig målbundet.

Luca Aquino er en av Europas ledende instrumentalister.

Med både lokale myndigheter og UNESCO i ryggen blei ideen om et møte mellom Aquino og hans italienske trio med Sergio Casale på fløyte og ansvarlig for arrangementene og Carmine Ioanna på akkordeon og Aquino på trompet, flügelhorn og som plystrer samt mannen bak alle komposisjonene, bortsett fra Charlie Chaplins "Smile", og Jordanian National Orchestra unnfanga. Orkesteret består av en tysk fiolinist, en syrisk bassist, en amerikansk perkusjonist, en armensk bratsjist og en rumensk oboist og hvis ikke det kan kalles et møte over alle grenser, så er det vel ikke noe som kan kalles det.

Aquino har skrevet åtte sterke, melodiske og vakre låter der hans personlige trompettone har en naturlig og sentral plass. Innspillinga er gjort i Amman i Jordan og Aquino har greid å fange kildene fra sitt eget nærområde med arabiske toneganger på et unikt og inderlig vis. Den helt spesielle instrumenteringa gjør jo også sitt til at dette låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei i alle fall fram til nå.

Luca Aquino har med "Petra" etablert seg helt der oppe både som komponist og trompeter.

Luca Aquino & Jordanian National Orchestra

Petra

Talal Abu-Ghazaleh International Records

Hun valgte musikken

René Marie (Stevens) blei tvunget til å velge mellom musikken og et skakkjørt ekteskap. Det har ført til ei strålende musikalsk karriere og ganske sikkert et lykkeligere liv.

René Marie kom seint, men svært godt til rampelyset.

René Marie (61) har ei helt spesiell forhistorie - både når det gjelder sitt personlige liv og sin musikalske karriere. For å si det på en annen måte: de to henger også nøye sammen. I 1999 skivedebuterte hun, 44 år ung, og siden har karriera skutt fart på et flott vis. Før hun virkelig satte i gang noen år tidligere var René Marie, som gifta seg som 18-åring og blei tvillingmor like etter, i et ekteskap som ikke tillot henne å uttrykke seg musikalsk. Etter 23 år under samme tak blei hun altså stilt et ultimatum og vi skal være veldig glad for at hun valgte musikken.

René Maries historie har gått verden rundt og hun har også jobba og sunget på de fleste verdenshjørner. Grunnen er enkelt og greit at hun er en framifrå sanger som skriver sitt eget uhyre personlige materiale basert på et levd liv. Her er hun klar med med sitt ellevte album og av uforklarlige årsaker er det mitt første med henne.

Hun skriver om relasjoner, om det ikke å la seg friste, om tap, om styrke og svakhet, om skjebner og vårt kollektive ansvar - hun er en historieforteller av rang som samtidig er en formidler i eliteklassen.

Låtene er i stor grad tufta på et jazzfundament, men René Marie henter også fra singer/songwritertradisjonen, soul og fra country. Alt dette setter hun sammen til noe som har blitt hennes helt personlige og usedvanlig groovete.

Med seg har hun en for meg ukjent kjernetrio med Elias Bailey på bass, Quentin E. Baxter på trommer og John Chin på piano pluss gjester som Etienne Charles på trompet, Sherman Irby på altsaksofon og brasilianske Romero Lubambo på gitar. Sjøl synger hun utmerket med et stort omfang på stemma og med dynamikk i uttrykket, og dessuten plystrer hun også sjarmerende kan man vel si.

Såvidt jeg vet har René Marie aldri vært i Norge. Det må oppegående arrangører gjøre noe med omgående - i mellomtida er "Sound of Red" en meget god erstatning.

René Marie

Sound of Red

Motéma Music/Naxos Norway

Monica Z lever

Det svenske vokalikonet og skuespilleren Monica Zetterlund blei noe så sjeldent som en legende allerede mens hun levde. Heldigvis tar noen vare på deler av skatten hennes - også "norske" musikanter.

Andreas Dreier tolker Zetterlund sammen med vokalisten Gro Elisabeth Bjørnnes.

Monica Zetterlund (1937-2005) var en på alle måter strålende musikant og skuespiller som nøt stor anerkjennelse langt utenfor Sveriges grenser. Hun jobba som telefonist på telegrafen i Hagfors ved Karlstad, men var esla til noe mye større og annet. Som Tage Daneilsson beskrev henne: "En blond negress från Värmlands huldraskogar doftande av logar - ett lingonris som sats i ett cocktailglas". Zetterlund etterlot seg en fantastisk skatt av musikk, filmer og minner og hennes bortgang - hun brant inne i sitt eget hjem etter at hun hadde meldt fra om brann, men brannfolka rakk ikke fram - blei en tragisk avslutning på et flott kunstnerisk liv.

Nå har heldigvis den danske bassisten Andreas Dreier, bosatt av alle steder på jord i 3050 Mjøndalen, sammen med den Kongsbergbosatte vokalisten Gro Elisabeth Bjørnnes satt seg fore å løfte fram skatten nok en gang. Det gjør de på et herlig, inderlig og ekte vis.

Her får vi flotte versjoner av låter som "Sakta vi gå genom stan", "Att angöra en brygga", "Come Rain or Come Shine", "Monicas vals", "Danny´s Dream", "O vad en liten gumma kan gno" ("What a Little Moonlight Can Do"), "Mister Kelly", "Underbart er kort" og "Vindorna sucka uti skogarna" og både Bjørnnes, som er et helt nytt bekjentskap for meg, og Dreier, kler denne musikken og dette uttrykket på et utmerka vis.

Når de så har med seg et flott lag med den engelske barytronsaksofonisten Dave Edge, bosatt i Oslo, den meget lovende trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide, fra jazzmetroplen Åndalsnes, pianisten Helge Wahl Flatland fra Kongsberg og den islandske gitaristen Andres Thor, så er reisefølget i de beste hender - og arva etter den store Z - Monica Zetterlund.

Andreas Dreier

Music with Z

Losen Records/MusikkLosen

Verdens beste Dagsland

Sigvart Dagsland har vært en del av min samtid. Jeg har alltid vært begeistra for hans ekthet og inderlighet - og røysta. "Røst" forteller oss at han er den aller beste Sigvart Dagsland fortsatt.

Den aller beste Sigvart Dagsland.

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Sigvart Dagsland (53) er av typen musikant som jeg har et forhold til fordi det han alltid har holdt på med dreier seg om kvalitet. Vi er tilbake til Duke Ellingtons mantra: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Dagsland hører alltid hjemme i kategori én.

Helt siden han fortalte oss hvem han var i 1985 med "Joker" har det kommet 20 soloalbum fra Stavangers store sønn. Fra første møte var det åpenbart at vi hadde med ei helt spesiell stemme å gjøre og tekstene, ofte ført i pennen av Erik Hillestad, Gunnar Roalkvam eller av Dagsland sjøl, og de usedvanlig melodiske og vakre låtene, gjorde at han blei en folkekjær artist som snakka til mange uansett ståsted eller sjangerpreferanse.

Nå er han endelig tilbake. Det vil si : han har for så vidt aldri vært borte, men det er fire år siden han ga oss sitt forrige visittkort i form av en CD i alle fall. Med 11 bortimot splitter nye sanger der han har skrevet alle tekster sammen med engelskmannen Mike McGurk, som også Silje Nergaard samarbeider mye med, og med låter Dagsland stort sett har skrevet sjøl, men med litt assistanse av fru Karoline Krüger, har "Røst" blitt nok en kvalitetsbeskjed fra Dagsland.

Dagsland og McGurk skriver om og fra et levd liv og de har så avgjort noe å melde om ekthet og nærhet - om noe så betyr noe. Musikalsk går Dagsland tilbake til inspirasjonskilder fra 70-tallet som egentlig har vært med han hele tida; McCartney, Wings, Billy Joel, Michael McDonald, Joni Mitchell, Paul Simon, Eric Clapton - skjønner? Men aller mest er dette sjølsagt Sigvart Dagsland og sammen med sentrale samarbeidspartnere som Tor Egil Kreken og Torjus Vierli, har han skapt et herlig 2016-sound av musikken sin.

Sigvart Dagsland er tilbake der jeg vil ha han. "Her e ein ganske enkel sang te deg kor enn i verden du befinne deg. Eg sidde her et sted og fant nå ein slags fred". Det er bare å takke nok en gang og la freden senke seg.

Sigvart Dagsland

Røst

Grappa/Musikkoperatørene

Den aller største

Keith Jarrett har siden 70-tallet vært min aller største pianohelt. Det han har skapt både i diverse ensembler, og ikke minst aleine, har ofte vært av det geniale slaget. Her dukker det opp fire nye bevis.

Keith Jarrett - et geni. Ferdig snakka.

Foto: Henry Leutwyler

Helt siden Keith Jarrett (71) slo gjennom med Charles Lloyd på midten av 60-tallet og deretter tok ytterligere steg med Miles Davis noen år seinere, har hans talent vært utvilsomt og enormt. Seinere har verden hatt gleden av å møte han med hans europeiske kvartett med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbrek, hans amerikanske kvartett med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman, hans standardstrio med Jack DeJohnette og Gary Peacock og ikke minst i solotapning ved en rekke anledninger helt siden "Facing You", innspilt i Oslo i 1971.

For millioner verden rundt er "The Köln Concert", innspilt og utgitt i 1975 og solgt i 3,5 millioner eksemplarer, det aller største og mest betydningsfulle solopianoalbum som noen sinne har blitt skapt. Jeg er blant dem og det som skjedde totalt spontant i Kölns operahus den 24. januar var og er intet mindre enn magi.

Med ujevne mellomrom i sin lange karriere har Jarrett tatt opp igjen soloformdlinga og han har hele tida gjort det på et vis som kun han er i stand til. Han er utstyrt med en teknikk, en melodisk, rytmisk og harmonisk sans og en spontanfantasi - hvis det er noe som heter det - som er helt unik og han skaper alltid en klangverden som heldigvis er umulig å plagiere. Han gjør det genier gjør og gjør det igjen og igjen.

I 1996 blei Jarrett så sjuk at han måtte forlate konsertscenene i rundt to år. Han blei ramma av et utmattelsessyndrom og var i perioder ikke i stand til å gå til postkassa en gang. Både Jarrett og mange rundt han trodde at hans profesjonelle karriere var over, men heldigvis tok "alle" feil - Jarrett kom tilbake med full skaperkraft og er der fortsatt.

Like før han måtte kaste inn håndkleet i 1996 var han på turné i Italia. I løpet av ei uke spilte han fire konserter, i byene Modena, Ferrara, Torino og Genova, mellom den 23. og den 30. oktober. Som sin egen tekniker med en Sonosax DAT-maskin og to Brüel&Kjær-mikrofoner, tok Jarrett opp alle konsertene. I 20 år har de blitt liggende på vent, men heldigvis har både Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher bestemt seg for å gi ut herligheten nå.

Vi får være med på alt som skjedde disse fire dagene og alle konsertene varer i cirka 75 minutter. Som alltid i solosammenheng er det aller meste fritt improvisert, sjøl om det virker som om Jarrett har komponert all musikken - slik låter det i alle fall. Som ekstranummer dukker det opp et par kjente låter som "Danný Boy" og "Over the Rainbow" - ellers skjedde alt der og da.

Jarrett skriver også en liten tekst om hvordan situasjonen hans var rundt perioden disse innspillingene blei gjort og om at han føler seg overbevist om at det var engler til stede som hjalp han gjennom denne uka. Det siste får han nesten ta opp med Märtha Louise, men resultatet har uansett blitt så framifrå som man kan forvente av og med Jarrett. Når vi i ettertid veit hvor sjuk han var, så er det voldsomt imponerende.

Om dette er i samme klasse som "The Köln Concert" spilt inn 21 år tidligere? Det er det vel kanskje ikke, men uansett er det historisk og genial musikk som er med på å skape det totale bildet av dette unikumet av en musikant - Keith Jarrett. Du verden så vakkert, du verden så unikt, du verden så retningsgivende.

Keith Jarrett

A Multitude of Angels

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Heftige saker!

Du skal ha fulgt ekstremt godt med her hjemme for å ha fått med deg Reinhold Schmölzers jazzvirke. Nå er det likevel på høy tid å få opp ørene for den unge østerrikeren. Her snakker vi nemlig talent på mange områder.

Trommeslageren, komponisten og arrangøren Reinhold Schmölzer har mye originalt å fare med.

EDB kan føre til så mangt. For noen måneder siden dukka det opp ei skive med trioen til den østerrikske pianisten David Helbock. Den omtalte jeg og anmeldelsen blei tydeligvis lest flere steder rundt om på kloden. Trommeslageren i trioen heter Reinhold Schmölzer og var en av dem som fikk med seg skriveriene. Kort tid etterpå tok han kontakt og lurte på om jeg ville høre på og eventuelt skrive om hans eget soloprosjekt. Jeg gjør begge deler med glede.

Reinhold Schmölzer er en 33 år gammel trommeslager, komponist, arrangør og bandleder som har studert og jobba både i Berlin og i Wien. Allerede i trioen til Helbock viste Schmölzer oss at han er en meget uttrykksfull og lyttende trommeslager. Her, derimot, møter vi han i en helt annen setting og Schmölzer følger opp sin egen sin egen debut som storbandleder fra 2012. Den gangen var han bosatt i Berlin, men nå er det den østerrikske hovedstaden som gjelder og musikantene er henta derfra.

Reinhold Schmölzer & orchest-ra-conteur er en meget spennende organisme.

Med strålende assistanse fra et fullrigga storband pluss slampoet, på tysk, på ett spor, forteller Schmölzer oss her at han er en komponist og arrangør av meget høy byrd også. Mine tanker underveis går faktisk i retning Trondheim Jazz Orchestra, som spiller med Chick Corea i New York akkurat nå, og komponistene/arrangørene de har brukt: Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal. Schmölzer beveger seg altså i de samme sfærene og det sier jo som kjent en hel del.

Alle låtene, bortsett fra Thom Yorke/Radioheads "You and Whose Army?", har Schmölzer skrevet og det er melodisk, intrikat, utfordrende og ustoppelig spennende musikk vi blir servert - også det "skjulte" sporet som dukker opp noen minutter etter det siste offisielle kuttet tona ut.

Reinhold Schmölzer er så avgjort en musikant/komponist/arrangør vi bør holde ørene åpne for i tida som kommer. Kanskje det hadde vært en idé å invitere han til et samarbeid med Trondheim Jazz Orkester også? Ideen overlates vederlagsfritt til nytilsatt musikalsk leder Ole Morten Vågan.

Reinhold Schmölzer & orchestra-ra-conteur

Aerial Image

Unit Records/reinischmoelzer.at

En herlig overraskelse

Sjefen for NORCD, Karl Seglem, spilte sammen med den sveitsiske pianisten Christoph Stiefel på førstnevntes "Waves". Det førte til at Seglem ville gi ut Stiefels egen musikk her hjemme også. Det skal vi være glade for.

Christoph Stiefel Inner Language Trio er intet mindre enn en solid innsprøytning.

Det er vel ingen enorm overraskelse at jazz er grenseløs musikk. Derfor var det heller ingen bombe at Seglem hadde invitert med seg en musikant fra en annen kultur og et annet land til bandet han hadde satt sammen til "Waves". Likevel var det sikkert noen som heva øyenbryna en smule når de så navnet Christoph Stiefel. Hvem var det?

Seglem har sjølsagt knytta en rekke kontakter gjennom et etterhvert langt jazzliv i store deler av Europa. Underveis har han blant annet støtt på den 55 år gamle sveitsiske pianisten, komponisten og bandlederen Christoph Stiefel fra Zürich. Det førte igjen til et ypperlig samarbeid på "Waves" og neste trinn i samarbeidet er at Seglem har ønska å fortelle oss her oppe i steinrøysa hvem Stiefel er på egen hånd også. Det har ført til hyggelig samrøre mellom Stiefels selskap i Sveits, Basho Records, og Seglem NORCD og dermed får vi stifte bekjentskap med Stiefels trio Inner Language.

"Birg Ship" er trioens fjerde CD sammen og kom ut for et par år siden på hjemmebane. Det betyr absolutt ikke at musikken har gått ut på dato - det forteller oss derimot at den er tidløs. Sammen med sine medsammensvorne Kevin Chesham på trommer og Arne Huber på bass gir Stiefel oss elleve originalkomposisjoner i en klassiske triosetting med melodiøs, vakker og rytmisk musikk med masse dynamikk og empati.

Stiefel & Co viser oss at de breddfull av energi og oppfinnsomhet. De kunne stått/sittet på hvilken som helst scene hvor som helst på kloden og garantert fått et stort publikum med seg. Musikken er ikke grensesprengende på noe som helst slags vis, men den er uhyre tiltalende og personlig. Det holder mer enn lenge det.

Christoph Stiefel Inner Language Trio

Big Ship

Basho Records/NORCD/Musikkoperatørene

Nye og vakre landskap

Pianisten og komponisten Dag-Filip Roaldsnes har fått alt for lite oppmerksomhet for sin personlige musikk. Her gir han oss sitt sterkeste bevis på det.

Dag-Filip Roaldsnes i sentrum for et utmerka ensemble.

Foto: Andreas Ulvo

Da Dag-Filip Roaldsnes (32) fra Valderøya utenfor Ålesund debuterte under eget navn for fire år siden med "Først", så var det åpenbart for alle som hadde sanser å lytte med - eller sanse på andre måter - at her var det et helt spesielt talent vi hadde fått besøk av. Roaldsnes valgte så avgjort ingen enkel vei - han ville utfordre både seg sjøl, sine medmusikanter og oss på lyttersida. Det har han heldigvis fortsatt med på oppfølgeren "I eit landskap", men på et helt annet vis og med ei helt annen besetning.

Det han gir oss denne gangen er et kammerjazzikalsk verk som henter inspirasjon fra både jazz, klassisk musikk og samtidsmusikk. Dette har han satt sammen på et uhyre personlig og nedstemt vis der han skaper en spesiell klangverden, kanskje inspirert av sin pianolærer på Norges Musikkhøgskole, Misha Alperin.

Med et herlig band/ensemble bestående av klarinettisten Morten Barrikmo, saksofonisten Hanna Paulsberg, Tore T. Sandbakken på trommer, Ingvild N. Sandnes på cello og Magnhild S. Torvanger på fiolin - samt ei fin, lita novelle av Nils-Øyvind Haagensen om hjemlengsel og Ålesund og sikkert mye mer - har Roaldsnes skapt som oftest saaakte musikk som er egna for ettertanke.

Dag-Filip Roaldsnes har med sitt andre visittkort bekrefta at han har noe helt eget å melde. Det er vakkert å tilbringe tid i hans selskap og det skal bli uhyre spennende å følge han i åra som kommer.

Dag-Filip Roaldsnes

I eit landskap

NORCD/Musikkoperatørene

Eksotisk og spennende

Det er ikke akkurat hver dag musikk fra Korea kommer vår vei. Kvartetten Black String sørger derfor for en unik fusjon mellom tradisjonsmusikk og moderne toneganger som vil utvide horisonten til de fleste av oss.

Black String gir oss musikk ingen av oss har hørt før.

Det meget produktive og tildels spennende tyske plateselskapet ACT, med flere norske artister i stallen, har i løpt av de seineste åra kasta nettet sitt stadig videre. En artist som har fått ganske stor oppmerksomhet via ACT-utgivelser er den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah som har jobba mye med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Det er nok neppe noen bombe hvis det skulle vise seg at hun har tipsa ACT-sjef Siggi Loch om bandet - og landsmennene - Black String. Uansett hvordan samarbeidet har kommet i gang, så har det vært fruktbart og spennende.

Black String består av lederen Yoon Jeong Heo på det seksstrengers instrumentet geomungo - et instrument som kan minne om en sitar. Aram Lee spiller tradisjonelle koreanske bambusfløyter og yanggeum - en type dulcimer, Min Wang Hwang janggu, en tradisjonell håndtromme som er formet som et timeglass, mens den New York-baserte gitaristen Jean Oh sørger for at bandsoundet dras helt inn i vår tid.

Repertoaret er i hovedsak skrevet av Yoon Jeong Heo og bandet, mens én låt er en koreansk folkemelodi og en er inspirert av Esbjörn Svensson Trios "The Face of Love". Innspillinga er gjort i Seoul i juni i år og er tvers gjennom fascinerende for et utrent øre som her blir møtt av en helt ny lydverden og helt nytt uttrykk.

Om dette er verdensmusikk, eller jazz eller noe midt i mellom eller noe helt annet er for så vidt helt likegyldig. Det viktige er at denne musikalske fusjonen har noe helt eget å melde og sørger for at vi blir utfordra på et helt nytt vis. Få Black String til Norge - dette bandet ville vært perfekt på Oslo World Music Festival. Tipset er herved overlevert fullstendig gratis!

Black String

Mask Dance

ACT/Musikkoperatørene

I øyeblikket

Bandet heter Momentum, skiva heter Momentum og musikken er noe så voldsomt i øyeblikket.

Christian Meaas Svendsen, Andreas Wildhagen og Jørgen Mathisen fører eleverte samtaler.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Bak Momentum-navnet skjuler tenorsaksofonist Jørgen Mathisen, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen seg. Det vil si tre av de aller mest spennende og oppegående unge norske - det vil igjen si europeiske - jazzmusikantene av i dag. De tre har blant annet bakgrunn fra usedvanlige band som The Core, Mopti, Zanussi 5 og Large Unit og med utdanning fra enten Oslo eller Trondheim, så er de klare for hva som helst som finnes av utfordringer.

Skjuler seg er nok en over- eller underdrivelse: de legger nemlig ikke skjul på hva og hvem de er når de setter hverandre stevne. Her spilles det nesten med livet som innsats. De fire låtene, to av Meaas Svendsen og to kollektivt unnfanga, er innspilt i Oslo den 1. oktober i fjor og jeg kan garantere at de aldri låt slik før de gikk i studio og de kommer aldri til å låte tilnærmelsesvis slik etterpå heller. Det er nemlig slik idealene til denne trioen er: åpenheten, tilliten og friheten er bortimot total og når så de tre både individuelt og kollektivt har utvikla unike stemmer, så ender musikken opp på nye steder hver gang.

Momentum er i stand til å gripe musikalske øybelikk på et strålende vis. Dette akkordfrie ensemblet låter annerledes enn alle andre, sjøl om det finnes en rekke band med liknende besetning - amerikanske Trio 3 blant annet, og denne tilstandsrapporten mer enn antyder at det er mye mer å glede seg til.

Momentum

Momentum

Clean Feed Records/MusikkLosen

Noe er fryktelig galt

Kvintetten Friends & Neighbors stiller spørsmålet "What´s Wrong?" Man kan vel si at det er mer enn betimelig akkurat nå, men med musikken til dette meget originale norske bandet er det ikke mye galt - tvert i mot.

Friends & Neighbors - greier seg ypperlig på den vanskelige tredjerunden.

Foto: Heiko Purnhagen

I 2008 kom unggutta Thomas Johansson (trompet), André Rolgheten (tenorsaksofon og klarinetter), Jon Rune Strøm (bass) og Tollef Østvang (trommer) sammen og skapte bandet Friends & Neighbors. Linken til Ornette Colemans lydverden var åpenbar - han kom med ei skive som het akkurat det i 1970 - og gjennom bandets to første føremeldinger, "No Beat Policy" (2011) og "Hymn for a Hungry Nation" (2014), viste de oss at de hadde fått med seg mye tankegods fra legenden og satt til masse eget krydder. Allerede den gangen var svenske Oscar Grönberg (piano) blitt med og kvintetten, med bakgrunn fra jazzutdanningene i Stavanger og Trondheim, har videreført alt dette med "What´s Wrong?"

Nå har altså Friends & Neighbors eksistert i åtte år og musikken vi møter på "What´s Wrong?" er skrevet av alle involverte minus Østvang. Som kollektiv låter det hele tettere og mer samspilt enn noensinne og solistisk vet vi hva vi kan forvente - vi har tross alt med noen av kongerikets aller beste unge solister å gjøre. Skiensgutta Johansson og Roligheten, som mange kjenner fra band som Cortex og Albatrosh, har utvikla helt egne stemmer og er alltid like spennende å måte. "Kompet" - det er egentlig ikke det - er også av det strålende slaget og her føres det samtaler på et usedvanlig høyt nivå.

Musikken er åpen og fri, men samtidig melodibasert. Friends & Neighbors har tatt vare på den viktige arva etter Ornette Coleman og samtidig ført den videre. Det er bare å takke, bukke og nyte. Og hva er det som er så fryktelig galt? Det lar jeg være opp til hver enkelt.

Friends & Neighbors

What´s Wrong?

Clean Feed Records/MusikkLosen

En av de aller største

Denne høsten er det 50 år siden Otis Redding ga ut sitt kanskje aller største album, "The Otis Redding Dictionary of Soul Complete & Unbelievable". Her kommer det på nytt både i mono- og stereotapning - pluss åtte bonusspor.

Otis Redding - for mange den største soulsangeren gjennom alle tider.

Jeg sitter på den andre sida av kloden og følger opptellinga rundt det amerikanske presidentvalget. Det er nå så spennende at jeg må ta meg ei pause og bedre trøst enn å tilbringe litt kvalitetstid sammen med salige Otis Redding er nesten ikke mulig å finne. Redding blei bare 26 år gammel - han omkom i ei flyulykke sammen med flere av bandmedlemmene sine den 10. desember 1967. I løpet av de få åra han fikk blant oss ga han oss uansett masse tidløs musikk - "(Sittin´ on) the Dock of the Bay" er den aller mest kjente. Den blei spilt inn bare noen dager før han omkom og blei utgitt i januar 1968.

Det albumet som har satt størst spor er nok utvilsomt "Complete & Unbelievable: The Otis Redding Dictionary of Soul" - opprinnelig utgitt 15. oktober 1966. Her finner vi låter som "Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song)", "Try a Little Tenderness", Beatles-coveren "Day Tripper" og "Love Have Mercy".

I forbindelse med at der 50 år siden dette historiske albumet kom ut, har kloke hoder funnet at det er på tide å gi det ut på nytt slik at nye generasjoner også kan få oppleve Reddings storhet. Han sang/synger med en storhet og inderlighet i sitt souluttrykk som ingen andre har vært i nærheten av siden og vi kan bare drømme om hva hans karriere hadde blitt hvis han hadde fått leve.

Her får vi både en mono- og stereomiks av albumet samt åtte bonusspor, fem outtakes/B-sider, og tre liveversjoner fra 1967, som gjør dette til noen helt spesielt.

"Complete & Unbelievable: The Otis Redding Dictionary of Soul" var/er et stort album. Otis Redding var en stor artist - en av de aller største.

Otis Redding

The Otis Redding Dictionary of Soul Complete & Unbelievable

Taco/Rhino/Warner Music

Over alle grenser

Den engelske saksofonveteranen John Butcher og den fremadstormende norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg har satt hverandre stevne. Det blei et grenseløst møte.

John Butcher og Ståle Liavik Solberg - fri flyt!

Jazz og improvisert musikk dreier seg om møter på et eller annet vis. Noen er forutsigbare - man aner hva man kan få ut av det og det er akkurat det man får også. Andre ganger kommer man ganske uforberedt til bordet og blir overraska - man får enkelt og greit påfyll. Så er det i tillegg alle variantene midt i mellom disse ytterpunktene og det er på et slikt sted vi finner John Butcher og Ståle Liavik Solberg.

Tenor- og sopransaksofonist John Butcher er en 62 år gammel engelskmann som har blitt stadig mer sentral på både den engelske og europeiske frijazzscena de seineste tiåra. Alle saksofonister på fotballøya med frijazz som sitt uttrykk har nesten sjølsagt Evan Parker som rollemodell - sikkert Butcher også - men han låter likevel helt annerledes.

Trommeslager Ståle Liavik Solberg kommer fra en annen generasjon. 37-åringen, opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, har sjølsagt ikke unngått Paal Nilssen-Loves påvirkning og de har også jobba en del sammen. Liavik Solberg har jobba i en rekke åpne konstellasjoner, blant annet sammen med den grenseløse engelske gitaristen John Russell.

Her møtes to søkende sjeler på Café Oto i London den 11. august i fjor og i løpet av vel 35 minutter, og tre "låter", tar de oss med til steder verken de eller vi har vært på før. Det er en voldsom intensitet i duoens uttrykk, men likevel er det relativt stille og reflekterende - med enkelte vulkanutbrudd, må vite.

Her har vi med to lyttende sjeler å gjøre som vil ta både seg sjøl, oss og musikken videre. Det er tøft, det er spennende, det er annerledes. Det er ikke musikk for sarte og nervesvake sjeler, men kanskje likevel: de som gjerne vil utfordre seg sjøl kan så absolutt gjøre det sammen med John Butcher og Ståle Liavk Solberg.

John Butcher & Ståle Liavik Solberg

So Beautful, it Starts to Rain

Clean Feed/MusikkLosen

Helse i hver tone

Vokalisten Birgitte Damberg stakk innom og fortalte om sitt talent med debuten "Now" i 2003. Siden har det vært ganske stille, men nå er hun heldigvis blant oss igjen med oppfølgeren "Time" - 13 år seinere.

Birgitte Damberg Trio - endelig blant oss igjen.

Foto: Kristin Aafløy Opdan

Birgitte Damberg (45) har så avgjort et levd liv å formidle. For 25 år siden fikk hun kreft som hun heldigvis har vunnet kampen mot. Likevel har sjukdommen ført til ettervirkninger og hun har siden den gang slitt med seinskaden fatigue. Det er sjølsagt mye av grunnen til at Damberg må porsjonere ut energien sin og derfor løper hun ikke ned studiodørstokkene i tide og utide. Det betyr igjen at når hun først gjør det så har hun noe å melde.

Trioen med bassisten Åsmund Reistad og gitaristen Per Einar Watle - begge korer også forresten - har altså ei fartstid på 15 år bak seg. Det betyr igjen at de er så samspilt som vel tenkelig.

De tar for seg et repertoar som Damberg i all hovedsak har skrevet sjøl både når det gjelder tekst og musikk. Standardlåta "Alone Together" har også funnet sin rettmessige plass, men for meg er det så definitivt Dambergs egne betraktninger som står sterkest. Som komponist og tekstforfatter befinner hun på et sted midt mellom singer/songwriter- og jazztradisjonen og med sin relativt mørke stemme så bærer hun budskapene sine frem på et effektivt vis med akustisk gitar og bass som følgesvenner.

Sjøl om sjukdommen har ført til at hun må prioritere kraftig så har hun heldigvis ikke valgt bort musikken. Det er både flott og hyggelig å få få være med på Dambergs opplevelses- og tankeverden - må det ikke ta 13 år til neste gang.

Birgitte Damberg Trio

Time

Grong Musikkproduksjon/MusikkLosen

Tøff musikk til You Tube-universet

Den svenske saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Nils Berg og hans trio Cinemascope bruker YouTube til å åpne nye musikalske dører.

Nils Berg Cinemascope går nye veier.

"Cinemascope" er det tredje albumet bandleder Nils Berg lager sammen med trommeslageren Christopher Cantillo og bassisten Josef Kallerdahl. Det er forsåvidt sikkert ikke oppsiktsvekkende i seg sjøl, men måten Berg & Co har gått frem på er, for meg i alle fall, helt ny.

Berg har altså laga sitt eget konsept der han har samla klipp av sangere og instrumentalister over hele kloden fra det enorme You Tube-universet. Så har de tre ypperlige modernistene latt seg inspirere til å skape sin egen musikk - sammen med den "gjestende" artisten. Skjønner? Vel, det er i alle fall slik at live så blir det en "kvartett" der Nils Berg Cinemascope har med seg "gjesten" via en prosjektor og slik er det på skiva også dog uten at vi kan se de involverte sjølsagt.

De åtte låtene denne gangen er henta fra forskjellige geografiske destinasjoner og Berg, Cantillo og Kallerdahl har hele tida greid å gi utgangspunktet de rette stemningene i de "korrekte" komposisjonene. Berg varierer mellom saksofon, bassklarinett og fløyte og gir dermed låtene forskjellig tekstur og Cantillo og Kallerdahl er bortimot perfekte følgesvenner der de på et usedvanlig empatisk vis kler både gjesten og Bergs intensjoner.

Nils Berg Cinemascope har holdt på med dette unike prosjektet siden 2011 og har turnert over store deler av verden med sine venner. Det er likevel mitt første møte med dem og det frister så avgjort til gjentakelse - både live og på skive, ikke minst det første. Har det seg slik at dette flotte bandet med den melodiske og personlige musikken til disse møtene ikke har vært i Norge, så må noen sørge for at det skjer noe med det så snart som mulig. Hører du Alexandra Archetti Stølen?????

Nils Berg Cinemascope

Searching for Amazing Talent from Punjab

Hoob Records/Border Music Norway

Nok en rusten herre

Jonas Fjeld og Ole Paus karakteriserer seg sjøl som to rustne herrer. I mi bok er det så avgjort en hedersbetegnelse og her følger tredjemann som passer inn i samme kategori: Ketil Bjørnstad har gitt oss 70-tallet tilbake.

Ketil Bjørnstad avbilda i tiåret han har gitt nytt liv.

Ketil Bjørnstad (64) har, siden han ble sluppet løs på oss tidlig på 70-tallet, vært en av våre mest produktive kunstnere. Han fortsetter å berike oss. Denne gangen er det akkurat 70-tallet han har kommet til i sin maraton - historien om et liv, historien om en tid. Han er altså svært godt i gang med å ta for seg alle tiåra han har tilbragt her på Tellus og basert på hans tidligere forfatterskap, hans totale kunstneriske virke og nå romanene "Sekstitallet", som kom i fjor, og nå "Syttitallet", så kan jeg faktisk ikke tenke meg noen bedre til å gjøre akkurat det.

Jeg tipper at Bjørnstad er utstyrt med en ekstrem hukommelse eller svært gode researchere - eller begge deler. "Verden som var min", som er undertittelen på romanene, er nemlig også en verden som i stor grad er min. Bjørnstad hjelper meg/oss å gjenoppfriske de viktige, og litt mindre viktige, hendelsene fra tiåret og gi dem et perspektiv som er viktig - faktisk veldig viktig. Hvorfor og hvordan har vi kommet dit vi har kommet i dag er naturlige spørsmål han stiller seg - og oss - og så er det opp til hver enkelt av oss å svare.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad, som aldri rakk å fullføre artiumskurset, skriver godt. Her er det et driv over fortellinga som er sjelden sjøl til han å være om det handler om den politiske oppvåkninga, "Steinerskole-oppgjøret", Club 7-innlemmelsen, "konfrontasjonen" med den klassiske musikkverdenen og ikke minst Bjørnstads personlige/private liv - der han absolutt er privat, men uten å tråkke over streken - som er sjelden. Møtene med frijazzlegenden Bjørnar Andresen - "si fra når du skal spille da så jeg kan ta meg en ronk" - og ikke minst det nære vennskapet med Ole Paus, har vært svært viktige og er ditto beskrevet.

Nok en gang er det en roman på knappe 800 sider som har blitt resultatet av et tiår i "våre" liv. Av og til kan det oppleves som noe ordrikt, men ikke ofte. Bjørnstad våger å skrive langt og kommer så avgjort ned på beina og vel så det. Likevel har det gått for fort noen ganger og små navne- og faktafeil, som er helt unødvendige, dukker opp også denne gangen: Tron Øgrim skreiv fornavnet sitt uten d, Magne Myrmo vant ikke det siste VM på treski - han vant VM for siste gang på treski, trommeslager Espen Rud skriver navnet sitt akkurat slik og i Molde heter hotellet Alexandra - slik er det med den saken. Viktig? Ja, jeg synes det. Med det høye ambisjonsnivåtet Bjørnstad legger seg på, og som han hører hjemme på, er det en enkel sak å luke vekk slike feil.

Når det er sagt så er det som pirk å regne i den store sammenhengen likevel. "Syttitallet - Verden som var min" har nemlig blitt akkurat så bra som jeg trodde og håpet etter fjorårets "debut". Jeg har allerede kommet langt, svært langt, i gledeprosessen som omhandler "Åttitallet" - jeg mer enn aner at Bjørnstad er bortimot i mål med den delen av sin - og vår - verden også.

Ketil Bjørnstad

Syttitallet - Verden som var min

Aschehoug

De beste historiefortellerne

Hver for seg er Jonas Fjeld og Ole Paus to av landets aller beste historiefortellere. Sammen er de ofte magiske.

Det er all grunn til å smile både med og av Ole Paus og Jonas Fjeld.

Jonas Fjeld. Ole Paus. Hva er det å melde om disse gigantene i norsk musikkliv som ikke har vært meldt tidligere? Ikke mye, men når helsa holder så godt som den gjør, så er det likevel en sann svir å melde at de holder samme høye standard som de alltid har gjort - minst.

De to har samarbeida i 20 år og hvis folk ruster sammen slik de to gjør, så er den rustne alderen på alle slags vis noe å så fram til. Det overrasker jo ikke akkurat - helt siden Paus (69) inntok kongeriket med storm rundt 1970 og Fjeld (64), kjent i familiære kretser som Terje Lillegård Jensen, noen år seinere debuterte, så har det vært kvalitet og originalitet på alt det de to har gitt oss - og det er ikke lite

De to har tilbragt store deler av høsten med å forlyste et utsolgt Chat Noir med sin intelligente, rause, ironiske, humoristiske, tankevekkende og ytterst personlige måte å se verden på. For alle oss som av ymse årsaker ikke har hatt anledning til å besøke den ikonsikse Oslosalongen - og hvor enn de ellers måtte legge turen innom - så er dette visittkortet med elleve Paus-tekster av vanlig skyhøy kvalitet, som det er umulig å stille seg likegyldig til, og med melodier i stor grad av Paus samt noen av Fjeld, samt et samspill med de to på et nivå bare de to kan levere, et absolutt godt og evigvarende substitutt.

For meg er Jonas Fjeld og Ole Paus to historiefortellere som kommer til å gå inn i historien. Det er på ingen måte nødvendig, men de bekrefter det likevel her.

To rustne herrer

Hvis helsa holder - The Album

Warner Music/Warner Music

Nå synger´n også!!!!

Aslak Borgersrud har vært en av de meninsgssterkeste og viktigste rapperne i kongeriket. Tida i Gatas Parlament er forbi og i all hemmelighet har han forberedt sin neste etappe - som sanger.

Aslak Borgersrud er en sjelden historieforteller.

Aslak Boprgersrud (38) har liksom vært der hele tida. Spesielt markerte han seg kraftig sammen med broren Elling og Don Martin i Gatas Parlament fra 1993 til 2011. Med en onkel som het Tron Øgrim og ellers ei solid oppvekst på venstresida og på østkanten, var det ikke noen tvil om hva Borgersrud & Co stod for og mente med sine norske raptekster.

For fem år siden var det slutt for trebarnsfaren i GP - det var tid for straightjobb og for å være tilstede på noen flere barnebursdager enn det som hadde vært tilfelle fram til da.

Likevel har det vært slik at den kreative krafta på ingen måte har ebba ut. I all hemmelighet, for den gemene hop i alle fall, har Borgersrud skrevet låter - helt siden 2008 faktisk - med tanke på denne skiva der vi skulle få møte han som syngende vokalist for aller første gang - tror jeg i alle fall. Sammen med produsenten Jester, som også jobba mye med GP, har Borgersrud sakte, men sikkert jobba fram "Det er valgfritt å irritere seg". For å si det slik Borgersrud kanskje ville ha uttrykt seg: det har blitt no så inn i helvete bra!

Aslak Borgersrud er en historieforteller av guds nåde - kanskje derfor ateisten kommer ut på Kirkelig Kulturverksted??? Han er en meget god observatør, han er i besittelse av masse humor og han er fortsatt ikke redd for å melde hva det enn skulle være. Når han så, sammen med Jester, har skrivi - det heter det på borgersrudsk - låter som er lett å bli venn med og som ofte kan minne om både Tom Waits´ og Kaizers Orcehstras univers, så har dette overraskende visittkortet blitt nok et prov på at Aslak Borgersrud er ei jævla viktig stemme - og her unnskylder jeg ikke språket.

Han har fått med seg masse strålende musikanter - Stian Carstensen spilte så bra at han ikke fikk være med på skiva hvis du skjønner - og Solveig Heilo fra Katzenjammer synger en herlig duett med den nyfødte sangeren. Kan han synge da? Absolutt - han kommer gjennom på det området også.

Her står "hitlåtene" i kø: "Kaffe og røyk", "Tango pro forma" - "Skal vi gifte oss pro forma? Så kan jeg flytte hit til Holmlia (eller Vålenga)?" - og "Blakk og fakka" er bare tre av mine favoritter.

Det er veldig bra at stemma til Aslak Borgersrud fortsatt er på plass - den er viktig. Det at Kirkelig Kulturverksted gir ut skiva - med et raust språk kan man trygt si - er akkurat det: raust.

Nok en gang bør mange lytte til Aslak Borgersrud - han har mye, veldig mye, å melde.

Aslak Borgersrud

Det er valgfritt å irritere seg

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Miles til jul i år

For de fleste er nok fortsatt jula ei stund unna, men for alle Miles Davis-fans kloden rundt er den allerede her. Denne boksen der vi får bli med inn i studio og høre ALT som blir sagt og spilt i en periode mellom 1965 og 1968 - til og med hjemme hos sjefen - er intet mindre enn fantastisk.

Det er bare en - Miles!

Miles Davis (1926-91) er det største ikonet innen jazzen - for meg. De to gangene jeg fikk oppleve han i live - i Molde i 1984 og 1985 - er av det slaget som aldri blir sletta fra harddisken. Noe musikanter og mennesker har denne x-faktoren og lurer du på hva det er for noe, så er det bare å sjekke ut hva som helst av musikk eller videoopptak av Miles - han er blant dem det er lov å være på fornavn med.

Hans plateselskap gjennom store deler av karriera, Columbia Records og nå Sony Music, har gjort en framifrå jobb med å ta vare på arva etter mesteren. De har gitt ut en rekke praktutgaver av musikken han spilte inn fra slutten av 50-tallet og til rundt 1970 og mange blodfans har nok frykta at nå fantes det ikke mer i arkivene. Med "Freedom Jazz Dance - The Bootleg Series Vol. 5" kommer det et helt nytt aspekt av mesterens måte å skape unik musikk på: vi får nemlig være med bak kulissene.

Den andre store kvintetten med Herbie Hancock, Miles, Ron Carter, Wayne Shorter og Tony Williams.

Musikken her er fra perioden 1965 til 1968. Vi får alle mastertakene til "Miles Smiles" - det vil si "Orbits"; "Circle", "Footprints", "Dolores", "Freedom Jazz Dance" og "Gingerbread Boy". Dessuten får vi høre alt som skjedde før og etter disse opptakene - produsent Teo Macero lot nemlig tapen gå og vi får være med på prosessen frem til det endelige taket. Det var jo slik at øvelsene stort sett foregikk i studio og det å få høre samtalene mellom sjefen, bassist Ron Carter, pianist Herbie Hancock, saksofonist Wayne Shorter og trommeslager Tony Williams er fantastisk fascinerende.

I tillegg til "Miles Smiles"-musikken får vi også musikk som endte opp på "Sorcerer", "Nefertiti", "Miles in the Sky" og Water Babies" - flere alternative tagninger og såkalte false starts - der ting ikke stemte og der nye løsninger blei diskutert på direkten. Dessuten er det mye tidligere uutgitt musikk - blant annet en fin versjon av "Masqualero", ei fin låt jeg aldri har hørt før som heter "Country Son" og praten og "pianospillet" hjemme hos Miles med sjefen og Wayne Shorter er historisk.

Når så tekstheftet er av det framifrå slaget, Miles-professor Ashley Kahn kan og veit alt og veit å formidle det også, så har denne utgava av "The Bootleg Series" også blitt like bra, men annerledes enn de forrige. Her får vi nemlig være med på prosessen også og som Miles sier et sted her til Ron Carter: "No, that´s too common". Det var aldri noe for Miles - han og musikken hans var ikke akkurat common!

Miles Davis Quintet

Freom Jazz Dance - The Bootleg Series Vol. 5

Legacy Recordings/Columbia/Sony Music

Fra det store intet

Aldri hørt om Lorenzo De Finti før sier du? Det hadde ikke jeg heller før "We Live Here" ankom høytalerne. Den italienske pianisten, komponisten og bandlederen er vel verdt å tilbringe tid sammen med - jeg lover.

Fra innspillinga av "We Live Here" - Lorenzo De Finti nummer to fra venstre.

Her oppe ved Nordpolen er det nok ikke så mange andre enn Odd Gjelsnes i MusikkLosen som har hørt om Lorenzo De Finti, trommeslageren Marco Castiglioni, bassisten Stefano Dall´Ora og trompeteren Gendrikson Mena Diaz. Da er det jo hyggelig at Gjelsnes er en idealist som gir ut den musikken han liker uten å skjele for mye til hva som kommer til å selge - mye i alle fall.

På hjemmebane derimot, i Milano for å være helt nøyaktig, har De Finti et stort navn. Han har jobba og studert på begge sider av Atlanterhavet, blant annet på Berklee, og det har stort sett vært jazz med elektriske over- og undertoner som har stått i fokus og han har samarbeida med kjente størrelser som Chick Corea-gutta Frank Gambale og Eric Marienthal.

Nå har De Finti kommet dit i livet sitt at han ønska å gå i ei mer akustisk og mer reflekterende retning. Sammen med Dall´Ora har han skrevet denne suiten som består av fire introer og fem låter. Det er hele veien sterkt melodisk og vakker musikk med røtter også i et klassisk, kammermusikalsk landskap.

Dette har vært intet mindre enn en stor og hyggelig musikalsk overraskelse i høstmørket. Fire totalt ukjente musikanter som serverer livgivende og spennende vitaminer - det blir snart lysere av slikt.

Lorenzo De Finti Qrt

We Live Here

Losen Records/MusikkLosen

Beintøft i jamland

Arild Hammerø fra Hustad og Marius Simonsen fra Molde er halvparten av det tøffe bandet Tenderton. De gir oss heftig musikk med røtter mange steder - det være seg i rock, blues, jazz og sikkert mange andre herligheter.

Tenderton med Arild Hammerø og Marius Simonsen på hver sin flanke.

Arild Hammerø, som jeg verken er i slekt med eller har møtt, har tidligere dukka opp i flere spennende sammenhenger med sin gitar. Vi har møtt han i duoen Hammer & Hersk sammen med mestertubaist Daniel Herskedal og han har fortalt oss hvilken heftig plekterfører han er i rockebandet Atlanter. I sistnevnte band finner vi også bassisten Morten Kvam som også er med her.

Trommeslager Marius Simonsen, med bakgrunn blant annet fra Paul McCartney-skolen i Liverpool, har fått mye og velfortjent oppmerksomhet for sine bidrag til det Spellemannvinnende popbandet Montée. Der er tangentmann Haakon-Marius Pettersen også en sterk bidragsyter og til sammen utgjør de fire fra Atlanter og Montée altså Tenderton som de har hygga seg med i et par år nå.

All musikken, det vil i dette tilfellet si fire låter, er kollektivt unnfanga. Jeg opplever både musikken og innfallsvinkelen til hvordan den blir til som en slags forlengelse av den amerikanske jambandtradisjonen. Herrene i bandet mener at musikken, som er instrumental og som har vokst fram gjennom lengre jammer, er progressiv, men ikke stilren progrock. De mener bestemt at det ikke er fusion eller jazz, men i mine ører finnes det absolutt spor av alt dette - noe jeg synes er både strålende og originalt. Det hadde på ingen måte vært feil om Moldejazz hadde funnet plass til Tenderton for å si det sånn. Låtene klokker inn på rundt 10 minutter hver seg og det betyr at alle får rom og plass til å fortelle hva de har på hjertet.

Sjøl om Tenderton på alle slags vis er et kollektiv, så er Hammerø ofte fremtredende i lydbildet og med sin tøffe og rocka gitarsound kler han frontrolla på et utmerket vis.

Tenderton er et overraskende og nytt bekjentskap for meg - og særdeles hyggelig!

Tenderton

Tenderton

Little Birdie/Musikkoperatørene