hits

november 2017

Grønn u-sving

For flere av oss tar livet uventede retninger. Anders Lillebo skulle bli jazzpianist, men plutselig blei det irsk tradisjonsmusikk som tok over.

Anders Lillebo bytta ut pianoet med trekkspillet.

Verken jazzpiano eller irsk tradisjonsmusikk ligger vel ikke akkurat i korta hvis du er vokst opp i Drevsjø i Hedmark. For Anders Lillebo (30) skulle det likevel vise seg å være veien han skulle begi seg ut på og med «Departure» får vi hans første musikalske visittkort - fra Irland.

Jazzstudier ved Universitet i Agder var første etappe på veien for Lillebo, men en tur til en folkemusikkfestival i Irland «ødela» alle planer. Han blei enkelt og greit bergtatt av den irske tradisjonsmusikken, flytta dit bort et par år for å lære av kremen av musikanter i byen Galway blant annet, plukka fram trekkspillet - karriera hadde enkelt og greit tatt ei ny retning.

Nå er Lillebo tilbake i Norge og er bosatt i Oslo, men den livsbejaende irske musikken har tatt bolig i han for alltid - det tror jeg det hersker liten tvil om. Slik høres det i alle fall ut på denne herlige statusrapporten spilt inn i Irland med en rekke av læremestrene til Lillebo på plass. For meg er pianisten og produsenten Jack Talty, gitaristen og bouzouki-spilleren Caoimhín O Fearghail, perkusjonisten Tommy Hayes og klarinettisten/bassklarinettisten Matthew Berrill ukjente størrelser, men det tar kun kort tid for å skjønne at vi snakker om herrer av svært høy byrd. I tillegg har Lillebo også invitert med seg svenske Esbjörn Hazelius på fele og cittern på to spor - det skader heller ikke.

Lillebo tar for seg elleve folkemelodier bestående av jiggs, hornpipes, reels, hop jigs og fling samt to egne komposisjoner - en vals og en polska. Han spiller også piano og orgel på et par spor og viser oss at han definitivt ikke har glemt sin jazzbakgrunn heller. Anders Lillebo har absolutt skapt sitt eget lille univers basert på den irske tradisjonsmusikken - ganske langt fra Drevsjø, men veldig flott og tøft.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Lillebo

Departure

Just for the Records/Musikkoperatørene

For et døgn!

Døgnet suksessforfatteren Dan Brown tar oss med på i Bilbao, Barcelona og Madrid og dalstrøka innafor, er noe av det mest forrykende leseopplevelse jeg har vært med på på svært lang tid.

Dan Brown har en sjelden evne til å trollbinde leseren.

Jeg begynner like godt med en innrømmelse: «Opprinnelse» er den første boka jeg har lest av Dan Brown. Det er jo synd - i alle fall for meg, basert på hva «Opprinnelse» har gitt meg. Jeg har med andre ord ingen problemer med å fatte hvorfor Dan Brown (53) har blitt en av verdens mest populære og mest leste forfattere siden han virkelig slo gjennom med «Da Vinci-koden» i 2003. Siden har han gitt oss «Det tapte symbol» og «Inferno» - «Opprinnelse» er altså den fjerde romanen med Robert Langdon, professor i symbologi og religiøs ikonologi ved Harvard, i hovedrolla.

I løpet av de knappe 500 sidene, som fyker unna med så lite søvn involvert som vel tenkelig, tar Brown - som heldigvis prioriterte litteratur fremfor musikk - oss med på ei filosofisk/religiøs-krimreise som vel har det meste. Fremtidsforskeren Edmond Kirsch, som er en tidligere stjernestudent av Langdon, skal legge frem oppsiktsvekkende funn som han er overbevist om vil forandre - alt!!! Spesielt blir alle former for religion mer enn skeptiske - de vet de kommer til å bli utfordra og de er livredde for hva det kan føre til.

Det går ikke bra med Kirsch, men det kommer ikke overraskende på forskeren. Det er egentlig da spenninga og historia, som involverer mange også helt til topps i det spanske monarkiet, virkelig tar fyr. Langdon, og kronprinsens forlovede som har samarbeida tett med Kirsch, begir seg ut på et farefullt døgn med fiender de ikke aner hvem er i hælene hele tiden. De har som ambisjon å fullføre vennen Kirsch sitt prosjekt og om de makter det er vi som lesere faktisk spent på nesten helt til siste side.

Dan Brown har foretatt en research på alle plan som det er bare er å gi seg ende over for. Nok en gang utfordrer han religiøse sannheter og han kommer garantert ikke til å bli mer populær i de kretser etter «Opprinnelse». For lesere av god, spennende og original krimlitteratur derimot vil han nok en gang høste fortjent jubel.

PS Jeg kommer ikke til å skulke noen Dan Brown-bøker i åra som kommer!

Dan Brown

Opprinnelse

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Flott vri

Dave Douglas har i en årrekke vært en av de mest spennende trompeterne og bandlederne over there. Her møter vi han i en helt ny og annerledes setting.

Dave Douglas, med caps, The Westerlies og Anwar Marshall med trommestikkene.

Dave Douglas (54) har helt siden årtusenskiftet vært en retningsgiver i moderne amerikansk jazz. Han har samarbeida med alle fra John Zorn og Ravi Coltrane til Joe Lovano og han har gitt ut over 40 skiver under eget navn. Siden 2005 har han også drevet sitt eget plateselskap, Greenleaf Music, som har stått på utsida av alle de store kommersielle selskapene og som har gjort det bra både med Douglas sine egne utgivelser og en rekke andre artisters også.

En av de mest interessante aspektene ved Douglas´ kunst er at han ustanselig dukker opp med nye konstellasjoner og henter inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet fra Balkan. Denne gangen møter vi han nok en gang i en totalt ny setting - en setting jeg i alle fall ikke så komme.

Sammen med en brasskvartett, opprinnelig fra Seattle, men nå bosatt i New York, bestående av trompeterne Zubin Hensler og Riley Mulherkar og trombonistene Andy Clausen og Willem de Koch, og trommeslageren Anwar Marshall, har Douglas nødvendigvis skapt et totalt originalt lydlandskap basert på tolv nyskrevne Douglas-komposisjoner.

Douglas har skrevet denne musikken etter at han hadde truffet de fem andre herrene. Den er med andre ord spesialkomponert og arrangert for denne besetninga og er inspirert av den amerikanske maleren Stuart Davis, en maler som er sterkt inspirert av jazz. En eksplosjon av lyse og klare farger mener Douglas og det er det mulig å være enig i.

Musikken er melodisk og rytmisk spennende og egenarta og The Westerlies er åpenbart en kvartett som både har en jazz- og en brasstradisjon innabords. Trommeslager Marshall er et helt nytt bekjentskap for meg, men tydeligvis en høyst lyttende og melodisk perkusjonist som passer utmerket i en slik setting.

Med «Little Giant Still Life» har Dave Douglas nok en gang fortalt oss hvilken stor solist, komponist, arrangør og bandleder han er. En mann som går sine egne veier - nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Douglas

Little Giant Still Life

Greenleaf Music/greenleafmusic.com

Familien sin det!

På Tolga i Østerdalen har Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen oppfostra sønnene Alf og Hans Hulbækmo. Nå blir vi invitert på fest hjemme i stua til alle fire.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester - ikke akkurat noen A4-familie.

Vokalisten, harpisten, og mye mer, Tone Hulbækmo og fløytisten, toraderspilleren, saksofonisten, og mye annet, Hans Fredrik Jacobsen, har vært sentrale musikanter i norsk tradisjonsmusikk i mange tiår. Med utgangspunkt i Tolga har de tatt for seg deler av tradisjonsskatten, satt sitt eget bumerke på den og tatt den videre. De har likevel hatt tid til en hel del andre saker også - blant annet har de skapt barna Alf og Hans. Begge er usedvanlig talentfulle musikanter som har lagt jazzlinja i Trondheim bak seg og er veldig i gang med egne karrierer. Eldstemann Hans, som i tillegg til å spille trommer også trakterer munnharpe og sag, har markert seg kraftig som en av landets aller beste trommiser uansett sjanger, noe han har fortalt oss i bandene Broen og Atomic og i Trondheim Jazzorkester sammen med Pat Metheny i Molde i sommer. Alf, som har piano som hovedinstrument, spiller også munnspill og altsaksofon og er på full vei også han.

Hjemme hos familien Hulbækmo/Jacobsen har jeg et visst inntrykk av at det svært sjelden er kjedelig når de fire samles. Med et arsenal av instrumenter og impulser henta fra folkemusikk, middelaldermusikk, jazz, impro, blues og afrikansk musikk, kommer de sikkert ofte sammen i stua - der denne skiva også er spilt inn - og har det luggomt, hvis det heter det på Tolga.

«På snei» tyder i alle fall på det. Her finnes det ikke akkurat musikalske generasjonskonflikter; det er heller slik at de to generasjonene henter fra hverandre, lytter til hverandre og skaper musikk i en rekke skjæringspunkt. Livgivende, morsomme og totalt unike er landskapene de fire har skapt.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester

På snei

Ta:lik/Musikkoperatørene

Norsk rundt Middelhavet

Arrangøren og dirigenten Geir Lysne er en viktig medspiller når det gjelder å løfte frem flott musikk fra Italia - live i Berlin!

Plateselskapssjef Siggi Loch, pianist Stefano Bollani og arrangør og dirigent Geir Lysne - en bra kombo.

Sjefen for det tyske plateselskapet ACT, veteranen Siggi Loch, er en herre med mange ideer og han evner ofte å få satt dem ut i livet også. For noen år siden ønska han å få frem lyden av Europa gjennom en konsertserie i ærverdige Philharmonie Berlin - en serie som også skulle tas opp, utgis og dermed sørge for at publikum ellers rundt om i verden fikk glede av musikken. Så langt har det ført til 17 konserter og dette er den åttende som har kommet ut på skive.

Tidligere har vi blant annet fått gleden av «Celtic Roots» og ikke minst «Norwegian Woods» med Solveig Slettahjell, Knuts Reiersrud, Jens Christian Bugge Wesseltoft og In The Country - Mathias Eick var også med på konserten, men blei av kontraktsmessige årsaker strøket fra opptaket....!

Nå er det altså italiensk musikk som står på repertoaret og på konserten, som gikk av stabelen den 12. juni i år, hadde Loch invitert den glitrende trioen til den italienske storpianisten Stefano Bollani, den franske akkordeonisten Vincent Peirani og et håndplukka lag fra Berliner Philharmoniker som spiller arrangement skrevet av vår egen Geir Lysne som også dirigerer hele festen.

Med i trioen til Bollani er som alltid danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer - to herrer som både matcher og utfordrer sjefen på et solid vis. Når så repertoaret er musikk skrevet av klassiske giganter som Claudio Monteverdi, Giacomo Puccini, Gioachino Rossini og filmmusikkstorhetene Nino Rota og Ennio Morricone, og intet mindre enn fantastisk og humoristisk arrangert av Lysne, så har dette blitt et musikalsk smorgasbord av de sjeldne der fantastisk flinke - ikke flinkiser som en facebook-debatt har fått til overflata igjen i det siste - folk skaper nye, friske og herlige versjoner av musikk fra blant annet «Barberen i Sevilla» og «The Good, The Bad and The Ugly» i grenseland de sjelden eller aldri har oppholdt seg i tidligere.

Bollani og Peirani er som alltid fantastiske, dynamiske og livgivende solister, men minst like stort inntrykk gjør Lysnes arrangement som løfter materialet på et varmt, annerledes og ikke minst humoristisk vis. Mer makt til Geir Lysne (52) som til daglig leder et av Europas beste storband, NDR Bigband i Tyskland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Mediterraneo - Jazz at Berlin Philharmonic VIII

ACT/Musikkoperatørene

Klokkene ringer

Odd avslutter en skuffende sesong i dag, men Erland Dahlen gjør så absolutt sitt for å holde Telemarks ære i hevd.

Erland Dahlen fullstendig på egne hender.

Om du veit det eller ikke, så har du garantert hørt Erland Dahlen spille trommer - både mye og ofte. Han har nemlig med sin usedvanlige dyktighet, kreativitet og allsidighet bidratt på mer enn 300 plateinnspillinger og han har spilt med «alle» fra Sissel Kyrkjebø via Madrugada til Ellen Andrea Wang, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær. Han er relativt uinteressert i hva slags sjanger musikken han spiller befinner seg i; så lenge det er god musikk er Erland Dahlen relativt lett å be.

I tillegg til å bli spurt av store deler av norsk musikkbransje om å løfte musikalske settinger, så har Dahlen siden 2012 også jobba en hel del med egne prosjekter. Det har nå ført til tre soloskiver - og da mener jeg soloskiver. Dahlen er nemlig mutters aleine som musikant også på «Clocks», men det er bare å tro om igjen for de av dere som tror at dette er ei bortimot 40 minutter lang trommereise. Det er nemlig veldig, veldig langt unna det.

De seks låtene, for her snakker vi om skikkelig flotte komposisjoner, oppleves som bilder - en film uten bilder, men med musikk som skaper bilder i hodet for de som åpner opp alle sansene. Ved hjelp av trommer fra 30-tallet, cymbells, blossom bells, hand bells, musikalsk sag, xylophone, log drum, gongs, marbles on metal plates, kniver og gafler, elektronikk, trommemaskiner, dronebokser, vokal, mellotron, tangenter, gitarer og diverse annet - puh - skaper den ustoppelig nytenkende, oppfinnsomme og usedvanlig musikalske Dahlen så mange bilder og lydlandskap man bare kan tenke seg.

«Clocks» er tøft, det er nyskapende og det er Erland Dahlen - ingen andre kunne gjort noe i nærheten av dette. Siden Odd har skuffa kapitalt i år, så tar altså Ulefoss´store sønn ansvar og sørger for at Telemark opplever et bra 2017 likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erland Dahlen

Clocks

HUBRO/Musikkoperatørene

Tungt og tøft!

Den italienske superbassisten Lorenzo Feliciati følger i heftige fotspor - etter blant andre King Crimson og Allan Holdsworth - og med assistanse fra riktige hold.

Lorenzo Feliciati har veldig mye å fare med - på mange vis.

Jeg kjenner ikke veldig godt til Lorenzo Feliciati fra før, men blant annet gjennom møtet med bandet Naked Truth, der «vår» egen Roy Powell blant annet medvirker, har det vært enkelt å skjønne at vi har med en elbassist i toppklasse å gjøre.

Nå er han på plass igjen, gjennom det meget oppegående engelske selskapet RareNoiseRecords, og her bekrefter han at han ikke bare er en bassist med masse å melde, men han er også en komponist og arrangør - samt gitarist og tangentist - av meget solid kaliber.

Musikken han serverer oss på «Elevator Man» er svært langt fra heismusikk. Her er det stort sett et trøkk som minner om et par av Feliciatis progrockhelter som King Crimson og Allan Holdsworth. Når han så har invitert med seg trommeslagere fra akkurat den verdenen, King Crimsons Pat Mastelotto og Holdsworths følgesvenn Chad Wackerman, så er det lett å begripe i hva slags retning dette bærer. Ellers omgir Feliciati seg med forskjellig besetning på alle spor, og italienske toppmusikere blir supplert med den svenske tunggitaristen Mattias IA Eklundh, den Oslo-bosatte engelskmannen Powell og den glitrende trompeteren Cuong Vu.

Musikken er tøff og tung, men samtidig med masse dynamikk i seg som viser at Feliciati har mange strenger å spille på. Dette er sjefens sjuende skive under eget navn. Heldigvis har han tatt seg tid fra sine mange studiojobber på hjemmebane for å vise oss at har noe tøft og meningsfullt på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lorenzo Feliciati

Elevator Man

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Alene sammen

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers og den finske gitaristen Juhani Silvola er sammen på alle slags vis. Her har de derimot begått hver si soloskive - og vi skal være veldig glade for at de har valgt å slå seg ned i Norge.

Sarah-Jane Summers - stemningsfullt bilde - stemningsfull musikk.

Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Summers og Silvola ved tidligere anledninger, men da har de vært sammen om å skape den. Nå er det altså det som mange ser på som den ultimate utfordringa som står for tur: solo.

Summers, med et langt framskredent teknisk repertoar å hente fra, har med sin tilnærmingsmåte som henter inspirasjon fra både folkemusikk, impro, jazz og sikkert en rekke andre kilder, kreert tolv melodier med røtter i tradisjonen som finnes i slektskapet mellom skotsk og norsk kultur og språk.

Summers forteller oss i coveret at titlene, med navn som «Tirl», «Aitran» og «Unbrak», har sterke forbindelseslinjer over Nordsjøen og med sin unike, melankolske, vakre, søkende, klagende og kompromissløse måte å tolke musikken på, tar hun oss med til steder ingen av oss har vært før.

Juhani Silvola med litt av sin gitarpark.

Juhani Silvola, med sine preparerte og ikke-preparerte akustiske gitarer, tar oss med på ei tilsvarende spennende og annerledes reise. Han har skrevet all musikken sjøl og han er minst like kompromissløs som sin bedre halvdel. De åtte låtene, der to av dem kalles «Meditation», er alle musikalske ekskursjoner som forteller oss om ei original og søkende sjel som både kan og vil åpne opp nye dører.

Musikken er melodisk, ofte repetitiv, suggererende og hele tida fascinerende. Silvola er i stand til å skape lyder, atmosfærer og personlighet i instrumentene og musikken som han er helt alene om. Om dette er folk, jazz, impro eller hva det enn måtte kalles, er jeg svært lite opptatt av.

Det er enkelt og greit flott musikk - det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

VIRR

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Juhani Silvola

Imaginary Archives Vol. 1: Ritual Music From Nameless Civilisations

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Forbudt og tillatt

Bak det noe spesielle bandnavnet Der Verboten finner man fire av Frankrike og Sveits´ mest fryktløse improvisatører. Vi møter dem på konsert i Mulhouse i Frankrike.

Hos Der Verboten er alt tillatt.

Der Verboten er den tredje versjonen av et band som de to franskmennene Frantz Loriot (bratsj) og Cédric Piromalli (piano) unnfanga og som opprinnelig het Treffpunkt. Den finske saksofonisten Mikko Innanen har vært en del av prosjektet og den forrige versjonen var kalt Kaijo - japansk for møtested.

Med de to sveitserne Antoine Chessex (tenorsaksofon) og Christian Wolfarth (perkusjon) involvert, er musikken helt annerledes enn tidligere og derfor har også bandnavnet blitt forandra. Så enkelt, men samtidig så......

«Låta» publikum i Mulhouse, og vi, får stifte bekjentskap med, har fått navnet «Der Dritte Treffpunkt» og varer i godt og vel 41 minutter. Publikum i salen er hørbart begeistra og takker med langvarig applaus. Det er mulig å skjønne, men slik musikk er for meg alltid mer tilgjengelig i levende live enn på hjemmehøytalerne. Da får jeg med meg stemninga, luktene, synsinntrykkene, kommunikasjonen - den totale opplevelsen - på et annet vis.

Når det er sagt så er det så absolutt mye å glede seg over i heimen - eller ved poolen også....Dette er så åpen og fri musikk som vel tenkelig. Den blir til underveis og den er helt avhengig av hva de fire til enhver tid spiller inn - bokstavelig talt. Her snakker vi i mye større grad om lydskulpturer og lydlandskap enn om melodier i tradisjonell forstand. Dette er altså musikk som hadde egna seg i like stor grad på Ultima-festivalen som på en jazzfestival hvis du skjønner.

Alle fire har mye særegent å melde og til sammen fører Der Verboten en samtale vi aldri har hørt maken til tidligere. Her er alt tillatt - ingenting er forbudt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Der Verboten

Der Verboten

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Eksotisk og særegent

Den iranske musikeren Javid Afsari Rad har vært bosatt i Norge i en årrekke. Det skal vi være glade for - det har det nemlig kommet mye flott musikk ut av.

Javid Afsari Rad, nummer tre fra venstre, sammen med sitt unike ensemble.

Javid Afsari Rad (52) har vært en sentrale skikkelse i det spennende musikklandskapet som har vokst frem etter at vi har blitt rikere av tilflytting til Norge fra en rekke verdenshjørner. Rad, som har bodd i steinrøysa siden 1986, har vist seg frem i en rekke sammenhenger som blant annet Rumi Ensemble og ComboNations og her leder han for første gang i skivesammenheng et band under eget navn.

Siden hovedfokuset denne gangen er på instrumentalmusikk, og tekstene til den persiske poeten Rumi er fraværende, fant Rad det naturlig med et navnebytte, noe som virker helt på sin plass.

Denne gangen har nemlig Rad kombinert tradisjonell persisk musikk med inspirasjon fra India, fra Arabia og med barokkmusikk. Det har ført til en fusjon som låter annerledes, livgivende, spennende og interessant.

Musikken passer utmerket på det «åpne» selskapet til Jens Christian Bugge Wesseltoft og Rad, som spiller santur - et tradisjonelt strengeinstrument spilt med køller - og synger, har samla et ensemble bestående av glitrende musikanter som enten er født og oppvokst her eller som har kommet hit og berika oss: Harpreet Bansal og Minna Eline Fors på fiolin, Tove Margrethe Erikstad på cello, Bendik Foss på bratsj, Habib Meftah på perkusjon, Vida Afsari Rad på vokal og Reza Samani på tombak og daf.

«Lalehzar», som er navnet på det som var ei kjent kultur- og nattelivsgate i Teheran med teatre, kinoer, restauranter og barer fra 1930-tallet og fram til prestestyret overtok i 1979, har blitt en vakker, sterk, litt melankolsk og sjelden musikalsk hilsen til alle med åpne og mottakelige sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javid Afsari Rad Ensemble

Lalehzar

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Setter nye spor

Lars Saabye Christensen setter alltid avtrykk med sitt forfatterskap. Sjelden har de vært tydeligere enn gjennom første del av den nye trilogien som har fått det riktige navnet «Byens spor».

Lars Saabye Christensen er en historieforteller på aller øverste hylle..

Foto: Magnus Stivi

For meg har det seg slik at jeg vet, uten at det står i anførselstegn en gang, at det er en Begivenhet når enkelte musikere og forfattere kommer med nye visittkort til oss. De er ikke så veldig mange, men Lars Saabye Christensen er så avgjort en av dem. Om det er slik at jeg har bestemt meg for at det er bra det som kommer? For så vidt ikke, men med Saabye Christensen og noen få andre så har jeg aldri - ALDRI - blitt skuffa, og slik forholder det seg denne gangen også.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sitt nære forhold til Oslo og spesielt Fagerborg-området, i og rundt NRK på Marienlyst, Frognerparken og Majorstua for de som ikke er lommekjent. Der har han vokst opp. Det er også i all hovedsak den geografiske settinga for «Byens spor» som tidsmessig er lagt til de første etterkrigsårene. Der plasserer han familier, enslige, skole, forretninger og alt som hører hjemme i et slikt miljø.

Det som er det spesielle nok en gang med Saabye Christensen er at han evner å gi både byen, måten han beskriver tilblivelsen av Rådhuset på er et av flere eksempler på det, og menneskene et liv som vi kan assosiere oss med og føle et slektskap til. Vi trenger på ingen måtte å komme derfra eller være kjent der - Saabye Christensen gjør dette mye større enn som så.

Ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, med sønnen Jesper, er romanens gjennomgangsfigurer. Vi blir kjent med dem, vi føler med dem - jeg vet ikke om noen som kan gi persongalleriet sitt så ekte kjøtt og blod som Saabye Christensen. Vi får også bli med på en liten del av gjenoppbygginga av Norge etter krigen og her er det nok en gang gjort så fantastisk research at romanen også blir en flott historietime.

Det skjer mye, både hverdagslig og dramatisk, med Ewald og Maj og mange av de andre personene vi får møte. Sjøl om alt har sin slutt her, så venter jeg allerede på hvordan det går videre med dem som har mulighet til å bli med videre. Heldigvis har Saabye Christensen fortalt oss at det kommer to bind til som garantert vil nærme seg vår egen tid - til en viss grad i alle fall.

Jeg har sikkert sagt og skrevet det før, men skjemmes eventuelt ikke for å gjenta meg sjøl: «Byens spor» er noe av det beste Lars Saabye Christensen har skrevet. Det betyr at det er litteratur som vil gå inn i norgeshistoria.

Lars Saabye Christensen

Byens spor

Cappelen Damm

Spennende og veldig annerledes

I spissen for et kremlag har den tyske saksofonisten og den amerikanske gitaristen David Fiucsynski skapt noe helt for seg sjøl.

Matt Garrison, Jack DeJohnette, Philipp Gerschlauer, Giorgi Mikadze og David Fiuczynski - tøffe herrer med tøff musikk.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjente til verken den tyske altsaksofonisten Philipp Gerschlauer (31) eller den georgiske tangentisten Giorgi Mikadze, som nå er bosatt i New York, før denne skiva blei med på tur. Når de to omgir seg med trommeikonet Jack DeJohnette, den høyst interessante gitaristen David Fiuczynski og elbassisten Matt Garrison, sønn av Coltrane-bassisten Jimmy Garrison, så var jeg uansett ikke vanskelig å be.

I utgangspunktet er dette Gerschlauer og Fiuczynski sitt prosjekt - førstemann har skrevet åtte av de tolv låtene og amerikansk/tyske Fiuczynski resten. De to «tyskerne» har så definitivt funnet sammen på en utflukt med mikrotonal jazz eller neue expressionistische musik som undertittelen lyder. De to har ikke bare musikalske idealer i disse baner, også når det gjelder malerkunst er de sterkt influert av ekspresjonismen.

Musikalsk har det ført til et helt spesielt uttrykk med unike stemminger og et lydlandskap som henter både fra samtidsmusikk, moderne jazz, impro og rock. Alle fem er utstyrt med personlige stemmer og store ører - jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av DeJohnette og Fiuczynski - og sammen med de nye og høyst interessante stemmene til Gerschlauer og Mikadze, blir dette en miks av de sjeldne.

Noen mener at det meste er «oppfunnet» når det gjelder musikk. «Mikrojazz» er et motsvar - Philipp Gerschlauer og David Fiuczynski med gode venner har absolutt begitt seg ut på noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philipp Gerschlauer - David Fiuczynski - Jack DeJohnette - Matt Garrison - Giorgi Mikadze

Mikrojazz

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Paret sitt

Greta Aagre og Erik Honoré har funnet hverandre på alle slags vis. Du verden for et møte vi har blitt vitne til.

Erik Honoré og Greta Aagre - du verden så inderlig, du verden så vakkert.

I 2012 fikk jeg for første gang oppleve det musikalske samarbeidet mellom vokalisten Greta Aagre og samplisten og synthesisten Erik Hoinoré gjennom utgivelsen «Year of the Bullet». Det blei en stor og flott overraskelse. Paret Aagre og Honoré har laga fire visittkort før «Tuesday Gods», men for min del er dette altså kun det andre treffet.

Denne gangen er jeg ikke like overraska, men jeg er minst like begeistra. Med Aagres varme, inderlige og gjennomsiktige stemme, som fra tid til annen kan minne litt om Rebekka Bakkens, men som for all del har noe helt unikt ved seg, blir vi tatt med inn i en verden som Honoré har komponert og skrevet tekstene til. Sjøl om det har vært turbulente tider på mange nivåer for verden rundt oss, så framstår musikken og landskapene som forhåpningsfulle og søkende og med Honorés helt spesielle evner til å skape musikk ut av lyd og med spesiell assistanse fra gitarist Bjørn Charles Dreyer og gjestespill fra saksofonist André Kassen og trompeter Nils Petter Molvær, har dette blitt nok en bekreftelse på at singer/songwriter/impro/sampling-verdenen til Greta Aagre og Erik Honoré hører hjemme på aller øverste hylle - dette er nemlig så vakkert, så sterkt og så personlig at alle bør ta seg en tur dit.

Erik Honoré har, helt siden starten i 2005 vært ledestjerna for den kreative tanken Punkt-festivalen i Kristiansand, sammen med kollega Jan Bang. Sampling og live remixing har vært sentrale elementer i det særpreget Punkt har stått for og her på soloskiva «Unrest» er det musikk i de baner vi blir invitert inn til.

Her har Honoré tatt med seg vokale og instrumentale samplinger fra Punkt-happeninger i Kristiansand, Molde og Praha, bearbeida de videre i laboratoriet sitt og med flotte og fullstendig unike bidrag fra Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Streifenjunko - det vil si Espen Reinertsen og Eivind Lønning, Sheriffs of Nothingness - Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe, Ingar Zach, Jan Bang og Erland Dahlen, har Honoré videreført sine originale tanker om hvordan musikk kan berøre. På avslutningssporet «The Park» framstår Erik Honoré også som en veldig bra, faktisk ganske så tradisjonell vokalist.

Her har vi altså fått to flotte bekreftelser på hva og hvem Erik Honoré er - ikke minst sammen med Greta Aagre. Det er bare å dykke ned i universet - man blir rikere av å oppholde seg der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Greta Aagre & Erik Honoré

Tuesday Gods

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Erik Honoré

Unrest

HUBRO/Musikkoperatørene

Ingen over ingen ved siden

Om Aretha Franklin gjør alvor av å trekke seg tilbake, så kan det ikke gjøres på noe bedre vis enn dette.

Aretha Franklin - du verden!

I forbindelse med at Aretha Franklin, The Queen of Soul, runda 75 tidligere i år og at det var 50 år siden hun signa for Atlantic, fant både plateselskapet og de engelske arrangørene Nick Patrick og Don Reedman ut at det var på sin plass å hylle dronninga. Det har de gjort og det på et vanvittig flott vis. også.

For noen år siden gjorde disse to herrene noe liknende med Elvis Presley sin musikk. Reseptene var og er som følger: De tar for seg, i dette tilfellet 14, klassiske låter med Franklin sine originalinnspillinger og krydrer dem med nyskrevne arr for The Royal Philharmonic Orchestra og nye korister også med Patti Austin i spissen.

Det betyr at vi får servert blant annet «Think», «I Say a Little Prayer», «A Natural Woman», «Let it Be», «People Get Ready», «Son of a Preacher Man» for så å avslutte ballet med «Respect». Vi snakker altså ei bunke med klassikere med dronninga i superform fra for ei stund siden og de nye arrangementene til Patrick og Reedman kler Franklins fantastiske og store uttrykk på et utmerka vis.

Aretha Franklin har altså hevda at hun har sagt farvel til turnélivet - hun har forresten alltid sterkt mislikt å fly. Kanskje er det en smart avgjørelse, hva vet jeg? Her får vi i alle fall høre henne på det aller beste og da er det ingen som er i nærheten av uttrykket og trøkket hennes. Respect!!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aretha Franklin with The Royal Philharmonic Orchestra

A Brand New Me

Atlantic/Warner Music

Maskefall

Hvis han er like flink til å legge gulv som til å skrive låter og synge dem, så er Mats Petrus Dahlberg en jævel på å legge gulv.

Mats Petrus Dahlberg har ingen grunn til å skjule seg lenger.

Musikkens veier er uransakelige - noen mer enn andre. Mats Petrus Dahlberg (52) sin vei har nok vært ganske så forskjellig fra de fleste andres, men etter oppvekst i den lille bygda Fränsta i Sverige, svensk mester på vannski som 14-åring, skinnjakkedesigner for Harley Davidson i USA, dørvakt på en av New Yorks hippe nattklubber, vert i Chippendales, så blei han gulvlegger i Oslo - noe han har vært de seineste 20 åra. Samtidig har han blitt en strålende visesnekrer og sanger!

Jeg vil tippe at jeg er langt i fra den eneste som ikke har hørt om Dahlberg - på begge sider av Kjølen. Når han så først melder seg på, det skal dog sies at han debuterte med «Skrot och Korn» i 2005 og gjorde en duett med Mari Boine i 2009, «Ballade om Fritz Moen», så har han nok passert under de flestes radar. Det bør alle med kvalitetsfilteret på plass gjøre noe med så snart som mulig.

Her gir sangeren, låtskriveren og komponisten Dahlberg oss ti bevis på at han er en historieforteller med veldig mye på lager. Han snakker ut fra et levd liv og han gjør det på et inderlig ekte vis som gjør at det er verdt å låne både hjerte og hode til han. Han befinner seg i et visepop-landskap der tekstene får lov til å leve lengst fremme i lydbildet og der har de så avgjort noe å gjøre.

Med seg på skiva, som er spilt inn i Oslo, har han et langt framskredent lag med blant andre Børge Petersen-Øverleir på gitar, Frode Østang-Mangen på tangenter, Peter Asplund på trompet og ikke minst Svein Schultz på bass og som fremragende produsent. Det har ført til et tonalt reisefølge som holder på alle slags vis.

Da er det bare å slå fast at det å få møte Mats Petrus Dahlberg har vært hyggelig på alle mulige vis. Måtte han gjerne fortsette å legge gulv, men han må definitivt ikke slutte å fortelle oss ekte og gode historier på sitt eget vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Petrus Dahlberg

Bakom masken

Cracker Factory Music/mats@floordesign.no

Sterk og ny stemme

Aldri hørt om den engelske pianisten og komponisten Nikki Yeoh før? Da er vi i tilfelle nesten to, men det er på høy tid hun får mye oppmerksomhet.

Nikki Yeoh er både en strålende komponist og pianist.

Bortsett fra et tøft møte sammen med saksofonisten Denys Baptiste på hans debut på Edition Records, så er dette første gang jeg får gleden av tilbringe tid sammen med Nikki Yeoh (44) - med engelsk mor og kinesisk/malayisk far og oppvokst på fotballøya. For sikkerhets skyld er det også som solopianist - altså uten noe som helst å skjule seg bak. Det har hun så definitivt heller ingen grunn til.

Yeoh har jobba med storheter på øya som Neneh Cherry og Courtney Pine og det mer enn antyder mye om Yeohs allsidighet. Her presenterer hun oss for åtte låter på til sammen bortimot 45 minutter. Når Yeoh forteller oss at giganter som John Cage, Sergej Rachmaninov og Hermeto Pascoal har betydd mye for henne, så skjønner vi raskt at hun begir seg ut på musikalske farvann som er høyst personlige.

I tillegg til de tre henter Yeoh også fordomsfritt fra kilder som jazz, soul, verdensmusikk og gospel og, med et anslag som fra tid til annen faktisk kan minne om sjølvaste McCoy Tyner - vi snakker kraftfullt pianospill her med andre ord, men med dynamikk innebygd på et ekte vis - så framstår hun som ei solostemme som det skal bli veldig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nikki Yeoh

Solo Gemini

Infinitum Records/propermusic.com

Katten lever!

Sammen med to glitrende jazzmusikanter tar Åselill Sæthre for seg et knippe av Chat Noirs legendariske repertoar og forteller oss at dette materialet er tidløst.

Åselill Sæthre gjør en viktig jobb med et udødelig materiale.

Åselill Sæthre (33) fra Siljan i Telemark er en sanger, tekstforfatter og komponist av det spesielle slaget. For to år siden fikk hun nemlig Statens kunstnerstipends diversestipend for nyutdannede kunstnere. Bakgrunnen var at hun skulle kunne arbeide videre med å formidle den norske kulturskatten i kabaret- og revymusikken. Vi kan vel lett slå fast at det er det ikke så mange som jobber med!

Sæthre har altså satt seg fore å gå inn i dette stoffet som mange, i alle fall de godt oppe i åra, har et nært og godt forhold til. For yngre generasjoner derimot, er nok dette helt ukjent stoff. Derfor er det så flott at Sæthre tar tak i det og løfter det fram igjen - på sitt vis.

Sammen med sin kjære, den framifrå pianisten Eyolf Dale, og saksofonisten André Kassen, har hun stupt ned i låter som «Å blei det av deg?», «Sorte Øyne», «Livet og lykken», «Ei hel ei, ei halv ei», «Det hender så mangt på Hovedøen», «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og «Norge i rødt, hvitt og blått» og gitt dem ei helt ny innpakning, men med full respekt for de tidløse utgangspunktene.

Sæthre har jobba med dette materialet i sine masterstudier og snakka med mange som har førstehånds kjennskap til stoffet som Kari Svendsen og Andreas Diesen. Hun har så avgjort kommet under huden på stoffet, gjort det til sitt eget og tatt det videre. Dette møtet i visejazzland er både viktig og flott.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åselill Sæthre

Sanger for katten

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

For en fest!

Cosmopolite feirer 25 års jubileum og Miloud Guiderk blir tildelt Kulturrådets Ærespris - bedre måte å feire det på enn med Arild Andersen Trio med Makoto Ozone som gjest er nesten ikke mulig å tenke seg.

Makoto Ozone, Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia - pur magi.

Alle foto: Tore Sætre

Arild Andersen Trio, med sjefen på bass, skotske Tommy Smith på tenorsaksofon og den japanske fløyta shakuhachi og Paolo Vinaccia på trommer, har vært et av mine absolutte favorittband i en årrekke. Trioen har aldri slutta å utvikle seg - den har hele tida blitt tilført ny energi gjennom den helt spesielle kjemien som finnes mellom de tre.

Dessverre har Vinaccia vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, noe som har ført til at han ikke har vært i stand til å spille med trioen på ei stund. Nå var han på plass igjen, med ny frisyre, ny livskraft og med musikalske bidrag bare han kan gi musikken, resten av bandet og oss. I løpet av en USA-turné i fjor møtte de den japanske mesterpianisten Makoto Ozone, som Smith kjente godt fra samarbeid med Gary Burton på 80-tallet, de spilte sammen én gang og «visste» med en gang at dette måtte gjentas.

Til tross for at Ozone denne måneden er Artist in Residence med ingen ringere enn New York Philharmonic, han er en like strålende klassisk pianist som jazzutøver, så hadde han lagt inn to fridager så han kunne komme til Oslo for å gjøre denne konserten. Jeg skjønner godt at han ville, jeg skjønner godt at alle ville - for et møte dette blei!

Med et repertoar bestående i stor grad av Andersen-komposjoner, men med enkelte låter av Smith - ikke minst hans nyskrevne «Paolo» - pluss Pat Methenys «This Belongs to You», som Andersen lærte av sjefen sjøl i Molde i sommer, og ei nydelig avslutning med Keith Jarretts «In Your Quiet Place», som Jon Christensen satt og nikka gjenkjennende til, blei dette en konsert for minnebøkene - ferdig snakka.

Klangmesteren og den teknisk briljante Ozone glei så elegant inn i denne etablerte trioen at man skulle tro de hadde spilt sammen i åresvis. Smith, som i mine ører er en av verdens mest uttrykksfulle saksofonister i dag, er utstyrt med en kraft i begge ender av skalaen som skjærer gjennom akkurat når det passer - hele tida. Arild Andersen er en av de mest livsbejaende musikantene jeg vet om - han utstråler at det å stå på scena sammen med noen av sine beste venner er noe av det flotteste han veit, om det er breibent i låter med full fyr eller nedpå i «Mira» der han benytter sin unike loopteknikk til fulle. Og så er det Paolo Vinaccia da! Etter en beintøff kamp mot kreften, fortalte han oss alle hvilken fighter han er - denne konserten måtte og ville han spille og du verden som gjorde det. For en gnist, for en lytter, for en musikalsk maler. Bedre medisin enn det han ga - og fikk - i løpet av disse to timene, er ikke mulig å få på blå resept - garantert.

Cosmopolite-sjefen Miloud Guiderk fikk sin velfortjente ærespris og han og vi fikk den beste presangen vi kunne tenke oss. En magisk opplevelse - intet mindre. Måtte mange andre få muligheten til å oppleve denne kvartetten en eller annen gang i framtida. Hører du Arild!!!!

Arild Andersen - Maestro.

Paolo Vinaccia og Tommy Smith - endelig sammen igjen.

Makoto Ozone - mesterpianisten.

Det er vi som skal takke.

Arild Andersen Trio med Makoto Ozone

Cosmopolite, Oslo, 15. november 2017

London calling!

Gitaristen Rob Luft er et nytt navn fra den vitale London-scena. Han har mye tøft på lager.

Rob Luft har kommet svært langt allerede med sin debut.

Ikke minst gjennom det glitrende engelske plateselskapet Edition Records, har vi de seineste åra fått stadig mye bedre innsikt i at det skjer veldig mye spennende på den unge jazzscena der borte på fotballøya. Det ferskeste eksemplet er den 23 år unge gitaristen og komponisten Rob Luft fra London.

Dette er Lufts debutalbum under eget navn. Han har fram til nå ikke sett på seg sjøl som noen stor komponist - han har prioritert å spille rundt på Londons klubbscener i stedet for å sitte hjemme og skrive musikk.

Noe har han uansett fått laga og det forteller oss om en melodisk sprudlende og utadvendt komponist og gitarist der det er mulig å finne spor i alt fra afrikansk highlife, via rock til mye moderne, hardtswingende jazz.

Det at Luft har vunnet den høythengende Kenny Wheeler-prisen og blitt nummer to i Montreux Jazz Guitar Competition i fjor, sier en hel del om hvor stor anseelse han nyter både på hjemmebane og internasjonalt allerede. Når han så omgir seg med store deler av kremen på den yngre engelske scena som Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på bass, Joe Webb på orgel, piano og harmonium og Joe Wright på tenorsaksofon, så har «Riser» blitt et tett og fint banduttrykk også.

Rob Luft er i besittelse av ei vakker, inderlig og sterk stemme allerede nå. Det skal bli veldig spennende å følge han videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Luft

Riser

Edition Records/Border Music Norway

Og nå sport!

Høsten og førjula er tida for så mangt - ikke minst sportsbøker. Her følger et knippe - alle av høy kvalitet og ikke minst veldig forskjellige i både tematikk og fremstilling.

Det går nesten ikke en dag uten at et eller annet oppslag slår mot en angående John Arne Riise. Sånn var det mens hans karriere var i full blomst og sånn har det nesten vært etter at skoa har blitt tatt av også. Vil vi egentlig vite mer om Riise og hans gjøren og laden? Mjaa, jeg er svært usikker må jeg innrømme.

Så blir jeg trigga likevel - ikke nødvendigvis av Riise, men faktisk av forfatteren i minst like stor grad. Jens M. Johansson har i en årrekke framstått som en meget dyktig og original journalist i Dagens Næringsliv og etterhvert også som en framifrå forfatter. Hva kunne han få ut av John Arne Riise? Med den strålende tittelen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise» har han skrevet Riises versjon av sitt liv og levnet på en usminka og interessant måte der ingenting blir gjemt bort. Avtalen har åpenbart vært tydelig: skal historia fortelles, så skal hele historia fortelles, men det er Riises versjon vi hele tida får.

Johansson skriver knakende godt - han gjenforteller godt uten å legge til eller trekke fra noe som helst - og sjølsagt måtte punktum settes et sted. Etter at boka gikk i trykken har det sjølsagt skjedd mye - krangel med eksen om barn, besøk og bidrag og ny agentkarriere - og noe forteller meg at det kommer til å skje mer også.

Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil vite mer, men vil man ha et subjektivt, usminka og godt skrevet innblikk i ei unik karriere og et spesielt liv, er dette en sportsbiografi av det svært gode slaget.

Jens M. Johansson

Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise

Pilar

Humor er en viktig del av de fleste miljø. Presse-, sport- og musikkmiljøene, som jeg kjenner spesielt godt, er så avgjort ikke noe unntak.

Presseveteranene Finn H. Andreassen og Arne Hole, med fartstid fra blant annet NRK, TV 2 og Aftenposten, har slått sine putler sammen og laget boka «Det reporteren ikke fortalte». Spesielt Hole har et beviselig godt grep om historier og humoristiske feil begått i spaltene eller på lufta, som han fortsatt forlyster oss med hver lørdag i Aftenposten under headingen «Hole in One».

Her har de to, ved hjelp av en rekke kolleger fra pressemiljøet, samla hundrevis av historier fra både sporten- og andre deler av medieverdenen.

Noen er veldig morsomme og samtidig til ettertanke, som da Mjøndalens gambiske spiss Saihou Sarr, løp bort til sin trener Ivar Hoff etter å ha blitt skjelt av sistnevnte og kom med de bevingede ord: «Ivar, alle kan ha en hvit dag, vet du».

Og fra Fotballforbundets legendariske sjef Nicolai Johansen, som hadde et spesielt forhold til demokrati, står sitatene i kø:

-Denne saken er for viktig til å legges frem for styret

-Jeg liker å være alene når jeg trekker cupen

-Cupen trekker jeg til det passer

-Det er lettere å trekke cupen i radio enn på TV

Og som han sa på fotballtinget: Dere kan bestemme hva dere vil, men det blir som jeg ønsker!

For folk i mediene er det veldig mye å hygge seg med og humre til her, men jeg er ikke like sikker på om publikum som ikke har noe nært forhold til miljøet vil ha like stort utbytte av den.

Finn H. Andreassen - Arne Hole

Det reporteren ikke fortalte

Kolofon

Noen av de pennene jeg setter aller mest pris på i kongeriket, hører hjemme i Dagens Næringsliv. Jens M. Johansson er allerede omtalt her - Eskil Engdal, som hater å skrive, er en annen som befinner seg i det aller, aller øverste sjiktet. På pallen hører så avgjort også Lars Backe Madsen hjemme - både som journalist og forfatter.

Med «Gullracet», med undertittelen «Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn», kommer han med nok en bekreftelse på det. På knappe 500 sider beskriver han alt og alle i og rundt den norske nasjonalidretten - en av dem i alle fall - så veldokumentert, så innsiktsfullt og så spennende faktisk at det nærmer seg en spenningsroman, men her virker det som om alt er så gjennomsjekka at fakta ikke har blitt bestridt en eneste gang såvidt jeg har fått med meg.

Backe Madsens «fortelling» tar utgangspunkt i OL i 1988 i Calgary hvorfra våre utøvere kom hjem uten en eneste gullmedalje - det hadde aldri skjedd før når det gjelder vinterleker. På veien fram til der vi er i dag har det dukka opp masse medaljer, konkurser, søksmål, doping og et selvmord - og veldig mye mer. Alt, inkludert den store TV 2-skandalen Gerhard Helskog stod bak der store deler av den norske langrennstroppen på Lillehammer i 1994 blei beskyldt for å ha bestilt dopingmidler, har Backe Madsen henta fram igjen og satt inn i en sammenheng som gjør dette både spennende, interessant og nesten som en åpenbaring både for de som kan mye om dette fra før og for alle andre sjølsagt.

Journalisten og forfatteren Lars Backer Madsen har satt hverandre stevne her og «Gullracet» har blitt et fantastisk møte.

Lars Backe Madsen

Gullracet

Gyldendal

Thor Gotaas har gjennom bøker som «Femmila», «Birken» og «Mitt liv som middels langrennsløper» fortalt oss at han er «professor» i langrenn - bortoverski. De som har vært så heldige å oppleve oppslagsverket, folkeminnegranskeren, forfatteren og foredragsholderen Gotaas i levende live, glemmer det neppe - han er enkelt og greit et overflødighetshorn.

Men kan han noe annet enn alt om bortoverski? Det var han i tvil om sjøl også, men etter å ha vært tilstede under lanseringa av denne boka der han, sammen med Roger Ruud, Viggo Sandvik og Bjørn Wirkola, ga publikum en uforglemmelig time med historier og anekdoter, er det ikke mye tvil om at han kan mye om hoppski også.

I «Før og etter Wirkola», med undertittelen «Norsk hoppsport fra 1940 til 1990», forteller han historia til nok en nasjonalidrett og han gjør det med en innsikt, et skråblikk og en fortellerglede som gjør at dette umiddelbart har blitt et standardverk for alle som er glad i hoppsporten. Her finnes alt som trengs av historiske fakta, et vell av morsomme historier, et flott bildemateriale - enkelt og greit ei bok for både nåtid og fremtid for både hoppelskere og mange andre med sansen for idrett, kultur og humor!

Thor Gotaas

Før og etter Wirkola

Gyldendal

Uansett hvor stort vi synes langrenn og hoppsport er her til lands, så er det sjølsagt liten tvil om at de er miniputter i sammenlikning med fotball - verdens største og mest populære idrett. Det har vært skrevet og det kommer til å bli skrevet stadig nye bøker om de grønne matters sjakk som fotball også har blitt kalt.

Engelskmannen Keir Radnedge, født i 1948, har jobba med fotball i rundt 50 år og har skrevet 33 bøker om verdens vakreste idrett. Han har også vært redaktør for magasinet World Soccer. Med en tittel somn «Alt om fotball» legges lista sjølsagt høyt, men denne norske oversettelsen på bortimot 300 sider har faktisk det meste.

Boka, som er strålende illustrert med et unikt bildemateriale og statistikk, inneholder godt og innsiktsfullt skrevet materiale om alt fra spillets historie, de store mesterskapene både for lands- og klubblag, biografier om de største profilene og de største klubbene - og mye mer.

«Alt om fotball» er ikke typen bok man leser fra perm til perm nødvendigvis, men som er et ypperlig oppslagsverk både nå og i åra som kommer. Og mangler du quizspørsmål, så er definitivt det problemet nå!

Med disse seks sportsbøkene er høsten, vinteren og ikke minst jula redda på så mange vis.

Keir Radnedge

Alt om fotball

Gyldendal

Sportsboken så dagens lys for første gang i 1953 i regi av Schibsted forlag. For svært mange har den blitt et samleobjekt på linje med Hvem Hva Hvor - året er liksom ikke i mål før de to bøkene har inntatt heimen.

Nok en gang har VGs Egil Svendsby, sammen med sin kollegaer Tore Ulabrand Johansen, Ole Kristian Strøm og Knut Espen Svegaarden, tatt for seg «alt» som har skjedd i norsk og delvis internasjonal idrett på et godt og innsiktsfullt vis og, illustrert slik bare VG-folk kan det, har det nok en gang blitt Sportsboken slik vi ihuga vil ha den med en resultatservice av det formidable slaget. Karsten Warholm of Sykkel-VM i Bergen har sjølsagt fått godt med spalteplass.

Problemet til Sportsboken i vår tidsalder er at det er ei bok som har avslutta redaksjonen 17. september har på mange vis vanskelig for å konkurrere i vår digitale tidsalder - alt av fakta ligger jo bare et tastetrykk unna, men så spørs det da om de som er ihuga er mange nok til at Sportsboken også har livets rett også i åra som kommer. Kvaliteten står det i alle fall ikke på i 2017 heller.

Sportsboken 2017

Vigmostad & Bjørke

NB Jeg har ikke rukket å lese bøkene fra perm til perm, men har etter beste evne prøvd å sette meg inn i det vesentligste likevel.

Vakkert og personlig

I det snøen laver stille ned ute, spiller pianisten Christian Grøvlen Bach så vakkert og inderlig at roen senker seg inne også.

Christian Grøvlen har spilt inn sine Bach-tolkninger i Sofienberg kirke i Oslo.

Hver gang det dukker opp ei innspilling fra det framifrå selskapet 2L, så grugleder jeg meg. Jeg gleder meg fordi jeg «vet» at kvaliteten, på alle mulige vis, på det Morten Lindberg i 2L leverer fra seg alltid er på øverste hylle. Og så gruer jeg meg litt fordi jeg også vet at mye av det 2L produserer ligger et stykke utenfor min komfortsone.

Slik er det også med den 27 år unge Bergenspianisten Christian Grøvlens debut-cd. Han har jeg aldri hørt om tidligere, men Johann Sebastian Bach (1685-1750) har faktisk kommet min vei - i alle fall store deler av musikken til geniet - med ujevne mellomrom opp gjennom livet.

Grøvlen, som har studier bak seg både i Oslo, Wien og København, har her kasta seg over Bachs «Chromatic Fantasia and Fugue in D minor», «Sinfonias», «French Suite No. 3» og «Partita No. 5» med et stort ønske om å oppleve Bachs verden «innenfra», både emosjonelt og klanglig.

Som når Jan Erik Kongshaug er involvert, så er det likedan med Morten Lindberg: lyden, klangen og personligheten til musikerne blir løfta fram på et unikt vis. I løpet av disse knappe 78 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo, blir vi servert tidløs og genial musikk av en livsbejaende, søkende og teknisk langt framskreden pianist som garantert vil nå langt i åra som kommer.

Nå gruer jeg meg ikke lenger - nå bare gleder jeg meg sammen med Christian Grøvlen på innsida i hans Bach-verden.

NB Denne innspillinga foreligger kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Grøvlen

Bach - Inside Polyphony

2L/Musikkoperatørene

Fra ukjent hold

Den unike engelske bassisten Barry Guy har gjort sveitser av seg og her møter vi han sammen med to spennende nye landsmenn.

Lucas Niggli, Barry Guy og Jürg Wickihalder gjør ting på sitt vis.

Foto: Michelle Ettlin

Via det meget oppegående sveitsiske plateselskapet Intakt Records har jeg fått stifte bekjentskap med den 44 år gamle alt-, sopran- og tenorsaksofonisten Jürg Wickihalder ved to tidligere anledninger. Først var det i en kvartettsetting med to blås, bass og trommer og den andre i en duo med pianisten Chris Wiesendanger. Nå er det i nok en ny konstellasjon: med bassisten Barry Guy og trommeslageren Lucas Niggli.

Wickihalder, som har skrevet sju av de ni låtene, fortalte meg allerede ved de to første møtene at han er en saksofonist vel verdt å låne både ett og to ører til. Det er bortimot ti år siden de forrige møtene og her bekrefter han at han har fortsatt utviklinga fram mot noe svært særprega.

De som mener de kan finne spor etter salige Steve Lacy her, er absolutt inne på noe. Lacy bodde vel i deler av sitt liv i Sveits og det er fullt forståelig at unge musikanter henta mye fra den originale sopransaksofonisten. Likevel har Wickihalder tatt inspirasjonen med seg til sitt eget sted.

Sammen med Guy, som jeg knapt har hørt i en så tilnærma straight setting før, og Niggli, tar Wickihalder oss med på ei melodisk, men samtidig åpen og fri reise der alle tre får mer enn nok rom og plass til å vise hvem de er både individuelt og kollektivt. Her føres det samtaler på høyt nivå og det er lyttere av det langt framskredne slaget vi får hilse på. «Beyond» er tøff, annerledes og kompromissløs musikk skapt av tre musikanter vi altfor sjeldent får anledning til å høre her hjemme. Her er i alle fall en mulighet nysgjerrige sjeler bør benytte seg av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jürg Wickihalder - Barry Guy - Lucas Niggli

Beyond

Intakt Records/Naxos Norway

Herrelag!

Paolo Vinaccia, Jacob Young og Bendik Hofseth - kan det gå gæernt? Neppe, og i alle fall ikke her.

Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young - holder ei god stund det.

Saksofonist Bendik Hofseth, trommeslager Paolo Vinaccia og gitarist, og banjoist, Jacob Young er gode venner. Det er lett å høre på denne originale trioinnspillinga. Det er jo ikke hver dag en slik bassløs trio dukker opp, i farten er det vel bare Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano som «likner», men det er bare i besetning.

Det «våre» gutter har skapt er nemlig basert på deres unike vennskap, både musikalsk og personlig, og musikken har også blitt deretter. Etter en tilfeldig jobb for noen år siden, blei ideen om å gjøre noe mer ut av det unnfanga. For to år siden gikk de i studio med tre låter skrevet av Hofseth og tre av Young pluss at ei låt «komponert» der og da av alle tre.

Det har ført til et vakkert, nesten kammeraktig møte der tre langt framskredne musikanter, som ikke har noe som helst å bevise, møter opp med svært så nedsenkede skuldre og med kun et formål: å skape vakker og meningsfull musikk sammen.

Det har de tre stemmene på alle slags vis makta, Young ofte på akustisk gitar forteller hvilket leie vi befinner oss i, og de tre tar i bruk alle de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon og det er ikke få.

Felleslåta heter «The Man, The Myth & The Legend». Det får være opp til hver enkelt å bestemme hvem som er hvem av de tre - musikken derimot er mye enklere å finne ut av og ikke minst hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia - Jacob Young - Bendik Hofseth

Rathkes gate 12:21:58

Oslo Session Recordings/oslosessionrecordings.com/bigdipper.no/barejazz.no

Gutta boys!

Mike Stern og Dave Weckl er fortsatt to av de hippeste gutta i klassen når det gjelder utadvendt jazz med mye rock i seg.

Mike Stern og Dave Weckl - vi snakker brødre i ånden.

Foto: Tore Sætre

Jeg har hatt gleden av å følge Mike Sterns karriere helt siden midten av 80-tallet da han inntok Idrettens Hus i Molde sammen med ikoniske Jaco Pastorius. Gjennom ei etterhvert lang karriere både i Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis har Stern (64) stått fram som en av den moderne gitarismens mest særprega utøvere og slik er det fortsatt den dag i dag.

I store deler av si karriere har han også delt scene med en annen av jazzrockens mest sentrale herrer, trommeslageren Dave Weckl (57). Er det slik at Stern har sin egen stemme, så har så avgjort Weckl det også og de to funker fortsatt utmerket sammen - vi snakker musikalske brødre på alle slags vis.

Sounden i gitaren til Stern har vært den samme åpne, varme og inviterende hele tida. Slik er det også med Weckl - det tar liksom et hundredel å skjønne at det er han som er i gang. Det er han som er oppe der sammen med Vinnie Colaiuta og gudfar Steve Gadd og man kan ikke annet enn la seg imponere, sjøl om han ikke alltid berører meg av den grunn. Det gjør faktisk Stern i større grad - han utstråler fortsatt en spilleglede og en livsbejaenhet som er sjelden, kanskje fordi han er tilbake og gjør det han elsker aller mest etter ei stygg ulykke for et par år siden der han brakk begge hendene.

Med seg hadde de elbassisten Tom Kennedy og tenorsaksofonisten Bob Malach som jeg hørte for første gang live. Kennedy er intet mindre enn et groovemonster, mens Malach framstår som den beskjedne lillebroren til Michael Brecker - veldig bra, men et stykke bak «storebror».

Stern-Weckl Group kom til sine egne og de blei tatt svært godt i mot. Repertoaret inneholdt alt fra urheftige opptempolåter til elegante ballader med Stern på ordløs vokal a la Richard Bona. Når så det heile blei avslutta med Weckls «The Chicken» og Jimi Hendrix´ «Red House», igjen med Stern på vokal, pluss nok ei låt før publikum ga seg, så var det helt greit å begi seg ut i den kalde novembernatta. Det var ikke så kaldt der ute likevel liksom.

Mike Stern er heldigvis frisk og rask igjen.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern - Dave Weckl Group - det er fusionbandet sitt det.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern låter slik han alltid har gjort og ser ut som han alltid har gjort - bare litt eldre.....

Foto: Tore Sætre

Bob Malach - en beskjeden slektning av Michael Brecker.

Foto: Tore Sætre

Tom Kennedy - «BI-professoren» som er en fryktelig elbassist.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern - Dave Weckl Group

Cosmopolite, Oslo - 11. november, 2017

Publikum: 500

Ekte Silje

Etter litt vandring og leiting har Silje Nergaard funnet frem til der hun hører hjemme.

Silje Nergaard er på et sted i livet og i musikken som passer henne utmerket.

Jeg har hatt gleden av å følge Silje Nergaards karriere helt siden hun var tenåring. Det har vært ei spennende, men noe ujevn reise for å si det slik. Med det mener jeg at for meg har det vært langt fra alt jeg har vært like begeistra for - spesielt i den perioden hun ønska å gå lengst mulig mot et poputtrykk. Ikke det at jeg har noe mot popmusikk, men jeg fant ikke den ekte Silje Nergaard der.

De seinere åra og med de seineste skivene hennes synes jeg hun i stadig større grad har kommet nærmere hjem og med «For You a Thousand Times» så er Nergaard der hun skal være - i et landskap med elementer av soul, funk, pop, r´n´b og jazz og sikkert mye annet også, men her er det tydelige Nergaard-bumerket til stede og det merkes at hun trives.

I for stor grad har det vært for mye Brelett over musikken til Nergaard for min smak, hvis du skjønner. Her har Audun Erlien fått, og tatt, produsentansvaret og han skal ha mye av æren for å styre Nergaard rett vei. Han har på ingen måte tatt bort særpreget til Silje - han har forsterka det og gjort det sammen med et kremlag bestående av blant andre Andreas Ulvo, Wetle Holte, Håkon Aase, Mathias Eick, Ståle Storløkken, Håkon Kornstad, Sidiki Camara og seg sjøl må vite. Det jeg føler han har gjort er å strippe staffasjen; når er det inn til beinet, smakfullt og der Siljes stemme eller uttrykk av og til har vært noe maniert, er det nå så ekte og lite påtatt som det skal være.

Nok en gang har låtskriver Silje samarbeida med den Bømlo-bosatte engelskmannen Mike McGurk som tekstforfatter. De har utvilsomt funnet hverandre og McGurk er en historieforteller som Nergaard igjen greier å løfte fram på et uhyre melodiøst og varmt vis.

De som forventer de store utfordringene, må nok en gang søke helt andre steder. De som derimot vil ha en solid og god dose Silje Nergaard på sitt beste og mest ekte, trenger ikke leite videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard

For You a Thousand Times

OKeh Records/Sony Music

Flere Thing Helseth

Musikk byr veldig ofte på overraskelser - noen mer overraskende enn andre. Denne er av det slaget. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke så ei pop-plate med den eminente klassiske trompeteren Tine Thing Helseth komme. Som låtskriver og vokalist!

Tine Thing Helseth har flere talenter enn vi ante.

Da jazztrompeter Mathias Eick fikk henvendelse om han ville produsere ny plate med trompetkollega Tine Thing Helseth (30), så han for seg at det var ei klassisk plate det var snakk om. Neida, Tine Thing Helseth hadde noe helt annet på hjertet: hun hadde nemlig skrevet et par poplåter og hun ville gjerne synge sjøl. Eick, i likhet med de flest av oss vil jeg tro, hadde absolutt ingen anelse om at Thing Helseth hadde noe slikt på lur!

Etter å ha slått gjennom med et brak som et klassisk trompettalent i internasjonal toppklasse som tenåring og jobba mer eller mindre kontinuerlig i en tiårs periode, fikk Thing Helseth mer enn nok. Hun møtte enkelt og greit veggen.

For å komme seg videre begynte Thing Helseth å skrive seg ut av problemene. Eick ba henne skrive mer og plutselig hadde hun materiale til et helt album med egenkomponert materiale. Alle tekstene her, på engelsk, handler om det samme temaet - de samme følelsene, fargene, tankene, beskrivelsene som hun sier. Likevel har ikke dette blitt enstonig på noe slags vis - Thing Helseth har nemlig skrevet låter til tekstene som gir dem ni forskjellige univers og Eick har gjennom sin utmerkede smakssans tilsatt krydder som gjør «Never Going Back» til et popalbum mange bør gå inn i ofte - og bli der værende.

Når så Thing Helseth omgir seg med et a-lag bestående av Eick - både han og sjefen spiller litt trompet må vite - samt at Eick også synger, spiller mellotron, orgel og elpiano, Gunnar Flagstad på piano, Aksel Jensen på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Jarle G. Storløkken på gitarer pluss at Jan Martin Smørdal har skrevet nydelige strykearr for Oslo Strings, så har det blitt et sofistikert og flott poplandskap Thing Helseth flytter inn i.

Kan hun synge da? Noe forteller meg at Tine Thing Helseth er utstyrt med en så sterk kritisk sans at hadde hun eller noen i hennes nærhet vært i tvil om det, så hadde ikke dette blitt noe av. I forbindelse med skiva har hun også fått vokaltrening av Martin Hagfors og hun kommer gjennom på et overbevisende og sterkt vis.

Det er garantert mye god helse og god terapi i god musikk. Tine Thing Helseth har gitt oss akkurat det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tine Thing Helseth

Never Going Back

Grappa/Musikkoperatørene

Den svenske giganten

Bernt Rosengren har vært, er og kommer til å forbli en av denne verdensdelens aller største saksofonister.

Bernt Rosengren Quartet i sitt rette element - på jazzklubb.

På julaften runder tenorsaksofonisten Bernt Rosengren 80. Helt siden slutten av 50-tallet har han vært en viktig del av både svensk og europeisk jazzliv - det det vil si i rundt 60 år. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Rosengren fortsatt er i storform sammen med kvartetten han har jobba med de seineste 15 åra.

Rosengren kommer fra bebopskolen som blei unnfanga på 40-tallet. Derfra har han tatt med seg hele arven og utvikla den videre gjennom uttrykket som vokste fram først i USA i tiåra som fulgte og som ofte gikk under betegnelsen hardbop. Den tradisjonen har Rosengren vært tro mot siden og han framstår nå som en av de aller største nålevende med dette uttrykket.

Sammen med sine utmerkede landsmenn Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, tar Rosengren oss med på en rundtur i biter av repertoaret han kan bedre enn de fleste. Han er av typen som sjelden glemmer ei låt han har hørt eller spilt og det fører til at her får vi servert 13 låter fra ukjente «If I´m Lucky» via to Horace Parlan-låter til kjente melodier som «Solar», «Tenderly» og «The Things We Did Last Summer». Det meste foregår i ballade- eller mediumtempo og det er altså en ekthet og troverdighet i det Rosengren & Co foretar seg som er sjelden i våre dager. På to av låtene hviler Rosengren - trioen får virkelig vist seg frem på Freddie Hubbards «Up Jumped Spring» mens Backenroth briljerer med tøft og stilsikkert buespill på Paul Chambers´ «Tale of the Fingers».

«Songs» er et ekte og uforfalska vitnesbyrd om hvem Bernt Rosengren har vært og fortsatt er - en av de aller største på sitt felt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren Quartet

Songs

pb7/MusikkLosen

Historiefortelleren!

Tom Egeland er i mine øyne en historieforteller av det aller ypperste slaget. Det sjuende møtet med hans spesielle helt Bjørn Beltø er nok en bekreftelse.

Tom Egeland skaper spenning på et helt eget vis.

Historieforteller er noe av det gjeveste betegnelse jeg kan tenke meg uansett kunstuttrykk. Om det dreier seg om billedkunst, musikk eller litteratur - eller journalistikk for den sakens skyld - så blir jeg alltid tiltrukket av de beste historiefortellerne. Tom Egeland hører hjemme i Champions League-sjiktet som historieforteller.

Egeland er blant de forfatterne som jeg alltid ser frem mot å lese og jeg «vet» at det kommer til å bli en stor opplevelse. Forutinntatt med positivt fortegn? Mulig det, men i løpet av hans etterhvert store produksjon så har han ikke makta å skuffe meg en eneste gang og det skjer heller ikke denne gangen.

Med sin enestående evne til å researche både religiøse og historiske fakta, tar Egeland og Beltø oss med på ei enestående, spennende, sannsynlig/usannsynlig, lærerik og fengende reise som er vanskelig å legge fra seg.

Beltø blir hyra til å finne «De dødes bok». Det er ei bok som «alle» har vært på leiting etter i et par tusen år og kanskje enda lenger. Både kommersielle og religiøse interesser er sjølsagt svært nysgjerrige på denne jakta og arkeolog Beltø blir trigga som aldri før.

Jovisst er «Lasaruseffekten» en kriminalroman, men her det ikke slik at drapene kommer på rekke og rad - heller tvert i mot. Egeland inviterer leseren inn i en sfære der hva som er sant og hva som er dikt og forbanna løgn er vanskelig å finne ut av - heldigvis. Etter at punktum er satt for Beltøs leiting etter den sagnomsuste boka som kanskje kan forandre vårt syn på livet etter livet, gir Egeland oss mulighet til å få vite hva som er sant og vice versa. Det er sjølsagt opp til enhver å lese akkurat det - jeg har ikke ønska det fordi jeg fortsatt ønsker å befinne meg i den sfæren der jeg fortsatt vil lure på det.

Egeland er nemlig en mester til å gjøre det sannsynlige usannsynlig og vice versa og denne gangen har han makta det i større grad enn noensinne - slik det er med de store historiefortellerne.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Lasaruseffekten

Aschehoug

Urtopisk

Strengekunstneren Stein Urheim har gjennom flere skiver og samarbeid med Mari Kvien Brunvoll vist oss et unikt talent. Gjennom bestillingsverket «Utopian Tales» tar han nok et nytt megasteg.

Stein Urheim skuer både vidt og bredt.

Helt siden Stein Urheim (38) plate-debuterte med «Three Sets of Music» i 2009 og fikk Vossajazz-prisen året etter, har han fortalt alle med åpne ører og andre mottakelige sanser at han er en musikant med noe helt spesielt på hjertet. Han har jobba med Gabriel Fliflet og han har bidratt på The Last Hurrahs debut-skive. Thea Hjelmeland og Erlend Apneseth er andre originale musikanter fra Vestlandet bergenseren Urheim har jobba med, men aller mest har han fått fortalt oss hvem han er sammen med sin studiekamerat fra Grieg-akademiet, Mari Kvien Brunvoll. Tre skiver har de skapt som duo - den ene mer spennende og original enn den andre.

I fjor fikk Urheim i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Vossajazz og det er i stor grad det vi får gleden av å hygge oss med her på «Utopian Tales». Utgangspunktene er definitivt derfra, men deler av materialet har Urheim bearbeida videre samt plussa på noen soloekskursjoner i tillegg.

Med sitt håndplukka kremlag, The Natural Cosmolodic Orchestra, med Mari Kvien Brunvoll på vokal, sampling og elektronikk, Per Jørgensen på trompet og vokal, Kjetil Møster på saksofon, bassklarinett og elektronikk, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Jørgen Træen på synth og effekter, Ole Morten Vågan på bass samt seg sjøl på gitarer, vokal, tamboura, tanbur, bass, sampling og elektronikk, så har Urheim skapt et musikk i et landskap han og de er helt aleine om.

Mikrotonalitet er en inspirasjonskilde for Urheim, men misforstå ikke: dette er ikke vanskelig tilgjengelig musikk, heller tvertimot. Her er det elementer fra americana spesielt gjennom Urheims tøffe slidegitar-spill, ambiente akustisk landskap blir vi også tatt med til og blues, funk og moderne jazz hører så avgjort med i gumboen også. Alt i alt noe helt eget med andre ord og du verden så vakkert, stemningsfullt og søkende det låter. Stein Urheim tar seg med «Utopian Tales» umiddelbart inn i tetsjiktet blant norske og europeiske musikanter som ønsker å skape noe unikt basert på inspirasjon fra en rekke kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Natural Cosmolodic Orchestra.

Stein Urheim

Utopian Tales

HUBRO/Musikkoperatørene

Full fest

Tro det eller ei, men det er altså 25 år siden Miloud - alle har lov å være på fornavn med han - starta Cosmopolite. Det markeres i disse dager med en heidundrende fest i både Miloud og Cosmopolites ånd.

Parti Austin hyller Ella Fitzgerald.

Fusionsjefene Mike Stern og Dave Weckl setter hverandre stevne.

Det cubanske fyrverkeriet Alfred Rodriguez kommer med sin trio.

Arild Andersen med Paolo Vinaccia og Tommy Smith er nok i seg sjøl.

Men med den japanske pianogiganten kan det bli noe helt spesielt.

Nok en fusionhelt, Simon Phillips, stikker også innom.

José James er en av de nye vokalstjernene over there.

I løpet av ei ukes tid kommer alle disse artistene, og flere andre også, til å innta scena på Soria Moria i Oslo. De som ønsker seg noe mer i musikkgodteposen må nesten være så bortskjemt at de ikke bør tildeles stemmerett.

Dette blir garantert en fest i Milouds ånd og ganske mye forteller meg at denne uka kommer til å gå over i historia som en Cosmopolite-festival som vil bli huska. Be there!

Ikke veldig barnslig

Den utmerkede danske saksofonisten Christina Dahl gir oss beintøff akustisk jazzmusikk som er veldig langt fra barnslig.

Christina Dahl har et helt spesielt uttrykk.

Sjøl om det ikke er veldig langt til Danmark, så har jeg ikke hørt Christina Dahl (52) siden hennes «Heartbeats» i 2003. Det tar ikke lang tid å skjønne at jeg har gått glipp av mye i løpet av disse årene basert på hvor Dahl befinner seg i 2017. Hennes seineste tilstandsrapport forteller oss nemlig at her har vi med en særdeles spennende og original saksofonist, komponist og bandleder å gjøre.

Det eneste som er barnslig, eller barnlig, med dette visittkortet er tittelen og illustrasjonene som Dahls datter Philippa Cathrine Dahl har ansvaret for. Dattera er forøvrig et felles barn med hennes tidligere ektemann, pianisten Carsten Dahl.

Med sin meget empatiske kvartett bestående av gitaristen Niclas Knudsen, som vi kjenner fra trioen Ibrahim Electric, den relativt unge trommeslageren Esben Laub von Lillienskjold og en av basslandet Danmarks store helter i kjølvannet av Niels-Henning Ørsted Pedersen, Jesper Lundgaard på både akustisk og elektrisk firestrenger, skaper Dahl et musikalsk landskap med elementer fra en rekke kilder.

Dahl, som besitter en sterk og tydelig tone i hornet, er utvilsomt en melodiker med betydelig kapasitet. Musikken utvikler seg organisk - her er det ikke snakk om solist med komp akkurat - her er det fire lyttere av sjeldent merke som setter hverandre stevne. Noen ganger er musikken åpen og fri, mens andre ganger er den rytmisk sterk og groovete. Tilsammen blir det et landskap som Christina Dahl Quartet er ganske aleine om.

Det tok alt for lang tid før bekjentskapet med Christina Dahl blei gjennopfriska - jeg garanterer at jeg ikke skal la sjansene går fra meg i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina Dahl Quartet

Childish

Storyville Records/MusikkLosen

Et spennende menneske

Vokalist, komponist, lyriker, synthesist - og egentlig saksofonist - Espen Reinertsen er som oss alle et helt spesielt menneske. Her viser han oss det i et underlig og vakkert popunivers.

Espen Reinertsen har noe helt spesielt å melde.

Espen Reinertsen (38) fra Gran på Hadeland har helt siden et større publikum blei oppmerksom på han via studiene på jazzlinja i Trondheim, fortalt oss at han befinner seg så langt unna den musikalske a-4 tenkinga som vel mulig. Vi har støtt på han i enn rekke sammenhenger som duoen Streifenjunko med hans sjelsfrende Eivind Lønning på trompet, i Christian Wallumrød Ensemble, sammen med Sidsel Endresen og i Trondheim Jazzorkester - alltid like søkende og unik.

Om det er på sida av eller i nært slektskap med hans utforskende jazzkarriere er jeg ikke helt sikker på, men de seineste åra har Reinertsen i en slags hemmelighet også jobba med ei alternativ popkarriere. I 2013 slapp han ei «hemmelig» skive under navnet «Forgaflingspop» og et par år seinere videreforedla han dette prosjektet med Trondheim Jazzorkester som JazZtipendiat under Moldejazz. Begge deler av det unike og spennende slaget for å si det mildt.

Nå har Reinertsen tatt nok et nytt, uhyre personlig steg på den samme veien. Med «Nattsyntese» gir han oss åtte låter med med titler som «Betenkningstid med trommesolo», «Gjensyn med enkelte rim», «Alene med arvestoffet» og «Sammen mot deltasøvnen» der han har skrevet all musikk og alle tekster, på norsk må vite, og synger på et herlig, inderlig, annerledes og unikt vis.

Sammen med sine blodsbrødre Eivind Lønning på trompet, elektronikk og kirke orgel - og litt til - og Erik Nylander på trommer og diverse annet samt Martin Taxt på tuba på to spor, har Reinertsen skapt et landskap som er ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å rase til topps på hitlister eller andre popularitetsbarometre, men det er pop som har alle mulige slags kvaliteter i seg til å leve svært lenge i landet. Espen Reinertsen forteller oss nok en gang hvilken usedvanlig original og spennende sjel han er - uansett sjanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Reinertsen

Nattsyntese

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Å flenga ho let!

Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra fra jazzfolk. Sveitseren Hans Hassler er blant dem som kan gjøre noe med det.

Hans Hassler har noe helt eget å fare med.

Foto: Francesca Pfeffer

Mange har sikkert hørt definisjonen på en gentleman: en som kan spille trekkspill, men som ikke gjør det! Sjølsagt er det mye fleip i det utsagnet, men hos jazzfolket har det sittet langt inne å godta «flenga» som et fullverdig medlem av instrumentfamilien. De seinere åra har Stian Carstensen virkelig gjort noe med det her hjemme og nå er Daniela Reyes Holmsen på god vei som etterkommer.

Andre steder på kloden, og kanskje spesielt utenfor jazzmenigheta, har trekkspillet en helt annen status - heldigvis. I Mellom-Europa og Sør-Amerika har instrumentet nesten status som nasjonalinstrument i flere land og jeg tror neppe Hans Hassler (72) har fått mye pes i Sveits for sin omgang med trekkspillet. Det er da heller ingen grunn til.

Via det sveitsiske selskapet Intakt Records har jeg hatt gleden av å følge Hassler det seineste tiåret. Først gjennom soloinnspillinga «Sehr Schnee - Sehr Wald, sehr» i 2008 og deretter med «Hassler» i 2013 - ei kvartettskive med bassklarinett, klarinett og perkusjon. De som får en anelse om at dette låter sært har forsåvidt litt rett, men når Hassler nå nok en gang melder seg med et solo-visittkort, så bekrefter han uansett at han er en musikant med noe helt eget på agendaen.

Etter å ha lagt trekkspillet på hylla ei stund - piano og klarinett blei foretrukket - og dixieland- og folkemusikk stod på repertoaret, så «møtte» Hassler den danske trekkspillinnovatøren Mogens Ellegaard på begynnelsen av 80-tallet. Hassler skjønte da at instrumentet kunne brukes på en annen måte enn det han hadde trodd tidligere og fra da av har han aldri sett seg tilbake.

Her gir han oss en ny påminnelse om det og den knappe timen med de 15 Hassler-komposisjonene er ei spennende reise i et impro/samtidsmusikk-landskap de færreste har besøkt tidligere vil jeg tro. Det er djupt personlig, det er virtuost og det er utfordrende. Denne hilsenen fra Hans Hassler er også nok en påminnelse om at trekkspillet absolutt ikke fortjener noe mer tyn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Hassler

Wie die Zeit Hinter Mir Her

Intakt Records/Naxos Norge

Fest setebeltene!

Fra det store intet dukker bandet The Tronosonic Experience opp og gir oss beintøff instrumental rock med solide jazzelementer.

The Tronosonic Experience har absolutt ingen grunn til å se så alvorlig på framtida.

Med Ole Jørgen Bardal fra Verdal på saksofoner, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal på trommer, Øyvind Nypan fra Trondheim på gitarer og Per Harald Ottesen fra Valen ved Husnes i Kvinnherad på bass, så melder The Tronosonic Experience seg på som noe av det tøffeste i grenselandet mellom beintøff rock og løssluppen impro på lang, lang tid.

Det er vel på ta vel hardt i å påstå at disse herrene, bortsett fra Nypan, kommer fra steder der jazzen har hatt sterke og gode vekstvilkår. Derfor er debutalbumet til The Tronosonic Experience en solid og flott påminnelse om at det kommer talenter og musikk fra de «underligste» steder.

Denne kvartetten er ganske så fersk, men de fire har kjent hverandre lenge og spilt i andre sammenhenger. Tre av de fire har også studert sammen på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

Nå var altså tida moden for et nytt møte og med musikk i all hovedsak skrevet av Ottesen og arrangert i fellesskap, tok de turen ut til havgapet på Giske på Sunnmøre og Ocean Sound Recordings like før jul i fjor. De som husker band som engelske Colosseum, King Crimson og andre i samme gate, vil finne svært mye å glede seg over her.

De sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er i stor grad tøffe melodiøse tempolåter med et voldsomt trøkk i seg, men de fire viser også at de er i stand til å ta´n ned - nesten i alle fall.

Jeg kjenner Loe Bjørnstad fra Hedvig Mollestad Trio og Nypan fra flere soloprosjekter tidligere, mens Bardal og Ottesen er nye og hyggelige bekjentskaper. Tilsammen har de skapt noe tøft og ganske så unorsk med The Tronosonic Experience - velkommen skal de være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience

The Tronosonic Experience

Losen Records/MusikkLosen

Arvtakeren

Det kommer aldri noen ny Nat «King» Cole, men det kommer neppe noen som er bedre i stand til å føre arva videre enn Gregory Porter heller.

Gregory Porter har utstråling på de fleste vis.

Det tok si tid før Gregory Porter (45) slo gjennom både på hjemmebane i Junaiten og på den internasjonale scena, men etter at han «breaka» med «Water» i 2010, så har det vært snakk om verdensherredømme - intet mindre. Porter har vunnet det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger kloden rundt og det er mer eller mindre enstemmig vedtatt at vi har med verdens beste mannlige jazzvokalist å gjøre.

Før 2010 spilte Porter på små klubber og stort sett for døra - slik er det ikke lenger. Nå fyller han de store salene kloden rundt og han snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Årsakene er nok mange og sammensatte, men hans varme og store stemme kobla med et repertoar «alle» kan drømme seg bort med, er garantert noen av de viktigste.

Når Porter nå har bestemt seg for å hylle legenden og ikonet Nat «King» Cole (1919-1965), så vil det garantert ikke få noen negative konsekvenser for verken Coles minne eller for Porters status nå eller i åra som kommer. Cole var først en pianist av solid klasse, men etterhvert var det jo vokalisten Cole som la verden for sine føtter. Det er med andre ord ikke småtterier Porter gir seg i kast med, men i mine ører mestrer han oppgava på et ypperlig vis og det er fordi han gjør det på sin måte.

Hadde Porter forsøkt å gjøre «Mona Lisa», «Miss Otis Regrets», «Sweet Lorraine», «The Christmas Song» og elleve andre klassikere forbundet med Cole slik sjefen gjorde det, så ville det gått gæernt. Ingen kan nemlig gjøre Nat «King» Cole bedre enn Nat «King» Cole.

Med et a-lag - vanligvis bruker Porter å omgi seg med sitt faste band som han har jobba med helt siden tida før gjennombruddet - bestående av Ulysses Owens på trommer, Reuben Rogers på bass og Christian Sands på piano pluss Terence Blanchard på trompet på to spor, samt London Studio Orchestra arrangert og dirigert av Vince Mendoza og en gjeng av Los Angeles´ beste studiomusikere i tillegg, har dette blitt en flott og varm hyllest i beste Gregory Porter-ånd. Her kommer det forsåvidt ikke en eneste overraskelse eller noe som vil ryste allmuen, men det er ikke med dette materialet eller med denne hyllesten det skal skje heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter

Nat «King» Cole & Me

Blue Note/Universal

Musikken er frisk!

Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino hadde tenkt å sykle fra Italia til Norge i forbindelse med at denne plata skulle slippes. Sjukdom satte en stopper for det, men musikken er det absolutt ikke noe galt med.

Luca Aquino hadde fått på seg sykkelskjorta, men så satte sjukdom en stopper for det ambisiøse prosjektet.

Foto: Andrea Boccalini

Luca Aquino (43) er en musikant og visjonær som går sine egne veier. Jovisst, har vi opplevd han sammen med blant andre Tore Brunborg i en ganske tradisjonell sammenheng i Manu Katchés band, men i stor grad har Aquino holdt på med egne prosjekter som har vært av det originale og spennende slaget.

Mitt første møte med Aquino var på Losen Records-utgivelsen «The Skopje Connection Meets Ernst Reijseger» i 2011 - noe helt for seg sjøl. I fjor fikk jeg tilsendt «Petra» med Aquino og Jordan National Orchestra - et prosjekt UNESCO stod bak og som var innspilt i og rundt den historiske byen Petra i Jordan. Nok en gang noe helt spesielt.

Dette prosjektet, som altså er utgitt på det norske selskapet Losen Records, er også et samarbeidsprosjekt med UNESCO. Meininga var at Aquino skulle sykle 3600 kilometer i løpet av 45 dager fra sin hjemby Benevento til Oslo og spille konsert hver kveld underveis! Prosjektet skulle sette lys på den framvoksende ekstremismen og radikaliseringa vi opplever rundt oss. Aquino og musikken skulle altså ende opp til plateslipp under Oslo Jazzfestival. Slik skulle det ikke gå dessverre.

Like før avgang blei nemlig Aquino ramma av en sjukdom som lamma deler av ansiktet hans og som gjorde at han ikke var i stand til å spille overhodet. De som har greie på slikt tror at aircondition kan være årsak til lidelsen, men det er i alle fall håp om at det hele skal gå seg til.

Musikken var skapt og plata var sjølsagt spilt inn allerede, i april i år, og nok en gang er det en original og unik utgave av Aquino vi får møte. Både på sin trompet og sitt flygelhorn er han utstyrt med en nydelig, varm og uttrykksfull tone og med en smakfull effektbruk i tillegg skaper han lydlandskap annerledes enn alt annet. Aquino har skrevet sju av de ni låtene, legenden Charles Aznavour én og Aquino partner her, den utmerkede trekkspilleren Carmine Ioanna én. I tillegg til de to, bidrar også perkusjonisten Giampiero Franco på to spor.

Dette er vakker, melodiøs og rytmisk spennende musikk og møtet mellom trompet/flygelhorn og trekkspill er av slaget man ikke treffer på hver dag - kan man vel trygt si. Musikken lever i beste velgående - nå er det bare å håpe at Luca Aquino blir frisk igjen slik at vi kan få oppleve både han og musikken i levende live også - gjerne etter en lengre sykkeltur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luca Aquino

Aqustico Vol 2

Losen Records/MusikkLosen

Ungt og tøft fra øst

Kuba Więcek er et nytt navn for meg, men det tar kun kort tid å skjønne hvorfor den unge polakken blir sett på som et talent av de sjeldne.

Kuba Więcek Trio forteller oss at det skjer spennende saker i polsk jazz.

I Polen finnes det en rik og stolt jazzkultur. Krzysztof Komeda, Zbigniew Namyslowski, Michal Urbaniak og Tomasz Stanko er navn som helt siden 60-åra har etablert Polen helt i det øverste sjiktet når det gjelder moderne, utfordrende jazz. De seinere åra har det kommet nye generasjoner med blant andre pianisten Marcin Wasilewski, fiolinisten Adam Baldych og pianisten Leszek Mozdzer og samarbeidspartnerne til Gard Nilssen og Ole Morten Vågan i Obara International, altsaksofonisten Maciej Obara og pianisten Dominik Wania. Den 23 år unge alt- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Kuba Więcek representerer nok en ny generasjon og det gjør han på et fremragende vis.

«Another Raindrop» er Więceks debut-cd under eget navn. Etter studier både i hjemlandet, i New York og ikke minst i København, er han nå tilbake med Warszawa som base, men med utstrakt reisevirksomhet over store deler av kloden. Det er til å skjønne - Więcek har nemlig et potensial til å nå akkurat dit han vil, som Ole Gunnar Solskjær ville ha sagt det om de mest talentfulle spillerne sine.

Więcek har studert med storheter som Lee Konitz, Steve Lehman og David Binney og, sjøl om han mener han har henta inspirasjon fra stilskapere som John Coltrane, Charlie Parker, Brian Eno, Tom Waits, Flying Lotus og Kanye West, så er det lett å fatte at han har tatt med seg både dette og hint fra sine læremestre i New York.

Denne innspillinga er nummer 78 i rekka av «Polish jazz» der bare de mest talentfulle har sluppet gjennom nåløyet opp gjennom åra. Więcek har skapt et akkordløst melodisk, harmonisk og rytmisk landskap som er på svært god vei mot noe helt eget basert både på toneganger fra hans hjemland, fra amerikansk og europeisk jazz og fra folkemusikk - på «Dream About that Green Hill» «hører» jeg faktisk spor av norske folketoner også.

Więcek er allerede utstyrt med en høyst personlig og varm tone i horna sine og med seg har han to usedvanlige empatiske, dyktige og lyttende herrer i Michał Barański på bass og Łukasz Żyta på trommer - ytterlige to ekemspler på hvilken høy standard det er på polske jazzmusikanter.

Kuba Więcek er utvilsomt et sjeldent talent. Han er fortsatt på vei - noe annet skulle tatt seg ut, men han har altså kommet langt allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kuba Więcek Trio

Another Raindrop

Warner Music Poland/warnermusic.pl