hits

november 2018

Fyrrig fra Cuba

Rekka med strålende cubanske jazzpianister virker som den ikke har noen ende og hyggelig er jo det. Harold López-Nussa er foreløpig siste mann ut.

Harold López-Nussa er dyktig med tangenter i nærheten også.

Far og sønn Bebo og Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba og David Virelles er kanskje de mest familiære pianonavna som har kommet ut av den musikalske øya de seineste tiåra. De har definitivt vært med å legge lista høyt og etablere en tradisjon som stadig nye stemmer kan gå videre fra og med. López-Nussa (35) fra Havanna er en slik forlenger.

Som de andre nevnt over så er også López-Nussa en virtuos - det virker ikke som det er noen tekniske begrensninger, men sammen med fyrrigheten og heftigheten så har han også evnen og kunnskapen til å benytte seg av en stor dynamisk palett som gjør at uttrykket hans er både nedpå og voldsomt - og alt mellom.

Med seg i trioen sin har han to landsmenn, bassisten Gaston Joya og sin egen bror, Ruy Adrian López-Nussa, på trommer og perkusjon. Dette er åpenbart en usedvanlig samspilt trio med masse empati både i forhold til hverandre og overfor musikken og uttrykket. Alle tre er ganske så ukjente her hjemme, men jeg kan love at her er det herrer med en sjelden instrumentbeherskelse kobla med en djup musikalitet.

Repertoaret består i stor grad av originalkomposisjoner, men med klare røtter til både cubansk musikk og amerikansk jazz. Hele veien er det den sterke og vakre melodien som står i sentrum og sjølsagt spiller det rytmiske ei sentral rolle som alltid når cubanske musikanter er involvert.

Harold Lóperz-Nussa og musikken hans er et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harold López-Nussa

Un Día Cualquiera

Mack Avenue/MusikkLosen

Ti flotte dikt har blitt til ti vakre sanger

På bare to septemberdager ble ti dikt til like mange innspilte låter. Jeg tror dagene har vært lange for både orkester, sanger, komponist og poet. Her er det gjort svært mye godt arbeid.

Maj Britt Andersen, sammen med Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen, tar oss med inn i et helt nytt univers.

Kort fortalt har Lars Saabye Christensen håndskrevet tekster til Maj Britt Andersen og hennes partner i liv og musikk, Geir Holmsen. Detter ikke blues, som Saabye Christensen har jobbet mye med. Både tidligere Norsk utflukt og prosjektet Buicken er jo blått så det holder. Og det er heller ikke Pulverheksa eller Prøysen-stubber som mange vil forbinde med Maj Britt Andersen.

Her er det Kringkastingsorkestret med fullt trøkk, vakre melodier av Geir Holmsen, kresent arrangert av samme mann. Og en Maj Britt Andersen som fremstår mer voksen i i stemme og foredrag.

Det er ikke «Bare, bare» for på sitere et av diktene, dette å tonsette og synge poesi - selv om paret Andersen/Holmsen har betydelig erfaring i akkurat det. Mange husker samarbeidet med avdøde Trond Brænne. Og Prøysens univers vil for alltid forbindes med Andersens stemme.

Men nå Lars Saabye Christensen. Hans tekster har en fantastisk evne til å åpne bevissthets-dører hos leseren. Dette er dikt som tåler å bli lest flere ganger, må og bør leses flere ganger - fordi det dukker opp nye fargetoner og assosiasjoner hele tiden. Ta for eksempel «Tampen brenner».

Glasskåret som aldri ble speil.

Sølvet som mistet sitt smykke.

Svaret som alltid tok feil.

Sorgen som glemte sin lykke.

Timen som tapte sitt døgn.

Barnet som ikke vet hva det heter.

Sannheten som ble tatt i løgn.

Og vi som fremdeles leter.

Det er mye alvor i de fleste diktene. Saabye Christensen er en skarp observatør av tiden vi lever i. Hvor mange mange pasienter har ikke holdt på å tilte fordi absolutt alle skal vite hvordan det går? Saabye Christensen har vært åpen om sin kreftdiagnose. Siste vers i diktet «Bare bare» kan leses som et private hjertesukk.

De spør og de spør og de spør.

Og det eneste jeg kan svare:

det er ikke bare bare.

Det er ikke bare bare.

Men det er humor og lettere dikt her også. Som i diktet «Kjøkken og kjærlighet»

Gaffelen elsker kniven

Men kniven har en skje på si

De holder på i nest skuff

Når lyset slukker klokka ti

I denne låta beviser KORK at orkesteret behersker tango til fulle - rett og slett morsomt å høre på når de drevne musikerne slår ut håret. Og det i et arrangement som Holmsen må være veldig stolt av.

Jo da, det har nok vært to gode dager for alle involverte. Dette er en plate det er fint å vende tilbake til, høre om igjen og om igjen.

Musikk til ettertanke er det noe som heter - om man absolutt må finne en bås. Legg til at coveret er riktig flott med gode bilder og en informativ tekst om selve prosjektet. Og Saabye Christensens dikt, selvfølgelig. Og akkurat det blir jeg snytt for hos min digitale musikk-pusher....

Anmeldt av Jan Øyvind Helgesen

NB Siden jeg har vært involvert i denne utgivelsen - jeg har skrevet teksten i coverheftet - så har jeg spurt min gamle kollega i TV 2, Jan Øyvind Helgesen, om å skrive denne anmeldelsen.

Maj Britt Andersen

Et stille sted

Grappa/Musikkoperatørene

Godt i gang

Gitaristen og vokalisten Stian Unhjem fra Isfjorden, sammen med trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes og «utlendingen» Magnus Falkenberg fra Nesodden på elbass, forteller oss nok en gang at han har noe helt eget på hjertet.

Ísa er svært så godt i gang med oppfølgeren.

Det er vel ett år siden Ísa, oppkalt etter elva i Isfjorden, debuterte med «Våren, om lenge». Der fortalte de, og spesielt Unhjem, oss at de hadde studert og lekt seg fram til et eget uttrykk både musikalsk og vokalt. Med et tonespråk med klare indierøtter der både både jazz, rock og viser var åpenbare ingredienser og der Unhjems inderlige, skjøre og ofte nesten resiterende romsdalsdialekt gjorde det hele ytterst særprega, viste trioen oss allerede da at de var i gang med noe spennende og originalt.

Utvikling

Nå har bandet blitt ett år eldre og har så absolutt utvikla seg positivt i retning seg sjøl. Unhjem skriver fortsatt tekster og synger på dialekt, men har også plussa på med noen på engelsk. Uansett er det noe djupt personlig over budskapet, som ikke «bynne» nå, men som får en ny alen lagt til.

Unhjem velger heller ikke lettvinte løsninger i tekstene sine, men tar for seg eksistensielle temaer som det å vokse opp og saker man kanskje aldri kommer i mål med. Det gjør det spennende å følge han i tankerekkene hans.

Utvida band

Ísa er en tett og fin trio som stortrives i disse jazzrock-, postrock- og ambientlandskapene, men ved denne anledninga har de også invitert med seg ei solid blåserekke, med blant andre Lauritz Lyster Skeidsvoll fra Kleive, elpiano og fire korister på noen av spora, noe som sjølsagt fører til et utvida og flerfasetert lydbilde.

Ísa skal ikke bare til å begynne. De er godt i gang og skal bli enda mer spennende å følge neste gang etter dette visittkortet.

Ísa

Ska te å bynne

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Hipt fra Danmark

Kvartetten Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet er ute med sin tredje cd. Det er den første som har kommet meg for øre og det var på høy tid.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet har all grunn til å smile.

Tangentisten Jon Døssing Bendixen, trommeslageren Frederik Emil Bülow, bassisten Adrian Christensen og gitaristen Mikas Bøgh Olesen er fire strålende representanter for den oppvoksende danske jazzslekt. Flere av dem har jeg støtt på i andre sammenhenger, men dette er altså første gang denne kvartetten har inntatt heimen.

Etter at bandet vant utmerkelsen årets nykommer i dansk jazz i 2014, møtte de den israelsk/amerikanske gitaristen Gilad Hekselman og han tente umiddelbart på musikken og ville gjerne produsere bandets neste cd. Som sagt så gjort og høsten for to år siden satte de samspilte herrene kursen for The Big Apple.

I løpet av to dager var innspillinga unnagjort med musikk skrevet av bandet i fellesskap. Vi har med fire musikanter å gjøre med svært så åpne sinn og som skaper sitt originale jazzuttrykk gjennom å hente impulser fra hiphop, afrikansk musikk, electronica, odde balkaninspirerte taktarter og samtidig fusjonere det med lyriske, melodiske linjer. Det har det blitt original, livgivende og spennende jazzrock av.

Vi skryter, og det med rette, av både bredden og kvaliteten i ung norsk jazz. Sjølsagt er ikke tilgangen vår like stor når det gjelder samtidige fra andre land, men med bakgrunn i det som tilflyter oss fra for eksempel Danmark så står de ikke tilbake på noe som helst slags vis.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet består av fremragende solister, men det er likevel det kollektive soundet som tiltaler meg aller mest. Velkommen skal de være til besøk nord for Skagerrak også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet

Let´s Get Weird

BanginBülows/banginbulows.com

Det bygges videre

Mari Kvien Brunvoll og hennes gode venner i trioen Building Instrument har lagt seg til en god vane: de gir ut strålende album annet hvert år.

Building Instrument er fortsatt i gang med en spennende byggeprosess.

Etter at vi fikk Building Instruments - for et bandnavn forresten - sjøltitulerte debut i 2014, kom oppfølgeren «Kem som kan å leve» for to år siden. Hele tida har Kvien Brunvoll, som også har ei søster som synger aldri så lite og som heter Ane, sunget på den vakre Molde-dialekta og det forsetter hun heldigvis med på «Mangelen min» også.

Building Instrument, som blei unnfanga av studenter på jazzlinja ved Grieg-akademiet i Bergen, har helt fra starten bestått av sjelsfrendene Kvien Brunvoll, Øyvind Hegg-Lunde og Åsmund Weltzien. Både som komponister og arrangører - alle tre bidrar i like stor grad - fører de tre originale og meningsfulle samtaler som nok en gang har ført til noe helt eget i landskap få om noen andre har vært i nærheten av.

Seriøst og populært

Building Instrument har igjen makta mesterstykket å kombinere det «tunge og seriøse» med det lettfattelige. Musikken og budskapet befinner seg på flere plan og det faktisk samtidig. Melodiene er sterke og vakre og egner seg utmerket til å drømme seg bort i - til å finne den store ro. Samtidig er de utfordrende fordi de tre makter å skape lydlandskap som er nye og spennende med sin høyst spesielle instrumentering og samplingteknikker. Der skal nok lydskapere, studiofeinschmeckere og mixeguruer som Anders Bjelland og den grå eminensen Jørgen Træen også ha sin betydelige del av æren.

Stemma

Så er det nok en gang stemma til Mari Kvien Brunvoll da - en av Kringstadbuktas aller flotteste og mest særprega vokalister. Hun skriver nesten alle tekstene her og om det dreier seg om sorg, lengsel eller andre betraktninger, så framstår hun nok en gang som en sjelden historieforteller i det som må kalles åpen klasse - jeg er i alle fall ikke i stand til å båssette verken henne, musikken eller bandet. Ikke ønsker jeg å gjøre det heller.

Building Instrument har eksistert i et tiår og bekrefter nemlig nok en gang at bandet og musikken er noe helt for seg sjøl.

PS Jeg gir meg ikke: en dag vil jeg høre søstrene Sisters sammen. Hører dere!!!!!

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Building Instrument

Mangelen min

Hubro/Musikkoperatørene

Blant de aller største

Jeg har ment det siden 80-tallet, jeg mener det nå og noe forteller meg at det kommer til å bli værende slik: John Scofield er en av de store gitaristene - en av de store musikantene.

John Scofield er en gitarhelt og vel så det.

John Scofield (66) hadde mange hørt om og en del hørt også før 1984. Da tok det uansett virkelig av: Miles Davis innkalte Scofield til tjeneste og de som var til stede på det som seinere har gått under betegnelsen midnattsmessa under Moldejazz i 1984, kommer aldri til å glemme det. Det gjelder sjølsagt for Miles´tilstedeværelse og magien rundt han og hans musikk, men mange av oss fikk også et avhengighetsforhold til John Scofield også fra den dagen.

Siden har Sco - blant venner og vel så det - levert i utallige settinger også sammen med noen av våre beste menn: kvartetten med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs er av den uforglemmelige typen. De seineste åra har vi møtt han i et slags countryunivers, sammen med supergruppa Hudson og med sine egne band band som han nylig har vunnet to Grammy-er med.

Heldigvis er det slik at Sco, med den uhyre varme og personlige tonen i sin Ibanez, ikke lar seg å stoppe - han er ustanselig i gang med nye band og med ny musikk. I forbindelse med at han er i sitt år 66 så har han satt sammen et nytt band med bassisten Vicente Archer, pianisten og organisten - noe Sco sjelden har omgitt seg med - Gerald Clayton og trommeslageren Bill Stewart - som har jobba med Sco siden 1992. De to førstnevnte er relativt nye i Sco-sammenheng og gir både oss og han nye impulser.

Scofield har skrevet ni nye låter til prosjektet og her får vi ganske så straight, melodisk Scofield-musikk med enkelte små country-impulser. Det kommer ikke voldsomt med nyvinninger eller overraskelser underveis, men vi blir servert musikalsk kvalitet og varme med masse personlighet fra start til mål. Det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield

Combo 66

Verve/Universal

Jazz med stor J

De fleste får kanskje assosiasjoner til en dansk fotballspiller når de hører navnet John Faxe. Fra nå av bør navnet kobles mer til en heftig norsk jazzkvartett.

John Faxe kan veldig mye mer enn å spille fotball.

Den meget allsidige og svært dyktige tenor- og sopransaksofonisten Børge-Are Halvorsen (40) traff for et par år siden på tre representanter for den oppvoksende generasjon jazzmusikanter på Norges Musikkhøgskole: pianisten Martin Sandvik Gjerde, bassisten Alexander Hoholm og trommeslageren Henrik Håland. De fire skjønte raskt at de hadde noe å fortelle hverandre og etter masse øvelser og månedlige jobber, originalskrevet materiale og vilje og evne til å skape noe sammen, bar det i studio for et års tid siden. Det skal vil alle sammen være glade for.

«Kompet», bestående av unge herrer fra Kristiansund, Furnes ved Hamar og Kristiansand, mer enn bekrefter at det spirer og gror noe så voldsomt fra landsende til landsende. Sammen med «gamle» Halvorsen, med røtter på Lillehammer blant annet, forteller de oss at de har mesteparten av den moderne jazzhistoria inne. Utgangspunktet er i all hovedsak å finne i den amerikanske 60-tallsjazzen, men det som har skjedd her hjemme og i europeisk jazz siden den tid er også viktige inspirasjonskilder.

Vi snakker her om reinhekla og ubesudla, svært så melodisk og akustisk jazz der det er lite eller ingenting å skjule seg bak og det er det da heller ingen grunn til. Halvorsen, som dukker opp i en rekke konstellasjoner både på jazz- og teaterscener, gjør alltid en strålende jobb og her føler han seg åpenbart mer hjemme enn jeg noengang har hørt han.

Inspirasjonen han har fått fra «ungdommen», som forteller oss at norsk jazz´ framtid også på dette ganske så straighte området er i de aller beste hender, har garantert fått Halvorsen til å storkose seg og hente fram det beste i seg sjøl. «I Am Awake» - jo da, dette er musikk det er umulig å sovne av eller til, den er derimot livgivende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Faxe

I Am Awake

Losen Records/MusikkLosen

På tur i Skottland

Jazz fra Skottland er for mange her hjemme ensbetydende med saksofonisten Tommy Smith. Nå kommer det ei flott ny stemme - pianisten Fergus McCreadie.

Fergus McCreadie i spissen for sin flotte trio.

Sjøl om det ikke er så veldig stor geografisk avstand mellom Norge og Skottland, så har vi hatt alt for dårlig kunnskap om hva som foregår også på jazzfronten i whiskyens hjemland. Arild Andersens sjelevenn gjennom mange år, Tommy Smith, har vært viktig for å åpne ørene våre for skotsk jazz og samtidig har han bana veien for stadig nye generasjoner. Den 21 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Fergus McCreadie bekrefter at det er mye flott og originalt på vei.

McCreadie er en viril og teknisk langt framskreden pianist som ved hjelp av et stort dynamisk arsenal viser fram et stor spenn i uttrykket sitt. Når han så får usedvanlig empatisk assistanse fra bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson, ingen av de har heller rukket å bli 30 ennå, så har han makta å skape et ganske så unikt og tildels heftig triouttrykk.

McCreadie, som har skrevet all musikken på denne debut-cd-en, legger ikke skjul på at han har henta stor inspirasjon fra Arild Andersen og Jan Garbarek og deres måte å hente fram norsk folkemusikk på og ta det med inn i sine personlige uttrykk på 80- og 90-tallet. Hvorfor kunne ikke han ta for seg skotsk folkemusikk på et mer eller liknende vis?

Som sagt så gjort og McCreadie har brukt en rekke utgangspunkt fra den vakre skotske folkemusikken og fusjonert den med et melodisk, moderne jazzuttrykk og dermed skapt noe som han er ganske så aleine om - såvidt jeg veit i alle fall. «Turas» er det gæliske ordet for reise og det er akkurat det trioen gjør: de tar oss med på en musikalsk rundtur i hjemlandet sitt og til steder som har betydd mye for han og som dermed har inspirert McCreadie til å skrive akkurat disse låtene.

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke for turen og håpe på at vi blir invitert med på neste utflukt også - dette har nemlig vært ei svært så hyggelig og varm reise.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fergus McCreadie Trio

Turas

musicglue.com

Fra folket til folket

Frode Haltli er en av de mest allsidige og originale musikantene her til lands. Det sier ikke reint lite.

Frode Haltli - for en musikant!

Trekkspiller Frode Haltli (43) har gjort det meste med de fleste. Med «Avant Folk» gir han oss sitt foreløpige mesterverk under eget navn. Nesten uansett hvor man befinner seg i det musikalske kvalitetslandskapet, så finner man spor etter Frode Haltli. Om det er samtidsmusikk, jazz, folkemusikk eller andre herligheter så har Haltli noe viktig og personlig å bidra med.

I alle disse skjæringspunktene finner vi han og hans stjernelag bestående av Erlend Apneseth på hardingerfele, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og vokal, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Hans P. Kjorstad på fiolin, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Juhani Silvola på gitar og elektronikk, Ståle Storløkken på harmonium og synther og Hildegunn Øiseth på trompet, geitehorn og vokal. Om noen aner at denne besetninga fører til et totalt originalt lydunivers, så har de helt rett.

Repertoaret består av melodier skrevet av Haltli, salmer, norske folketoner og en vals fra Finnskogen der Haltli har store deler av sine røtter. Sammen har de de ti arrangert dette på et varmt og intimt vis som løfter fram de gode melodiene på et ekte og flott vis.

Dette er på alle vis så grenseløst og tidløst som vel tenkelig og produksjonen som Haltli har ansvaret for sammen med Maja S.K. Ratkje gir muskken alle de muligheter og yter den lufta den spør om og trenger. Solistisk er det sjølsagt særdeles høyt nivå hele veien, men det er likevel det originale kollektive uttrykket som imponerer og varmer aller mest.

Frode Haltli har vært, er og kommer til å bli værende en visjonær.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Haltli

Avant Folk

Hubro/Musikkoperatørene

I hippe fotspor

Sammen med poeten Saul Williams har saksofonisten David Murray skapt et nytt kapittel når det gjelder jazz og poesi.

David Murray og Saul Williams i aksjon.

Det er ikke så mange eksempler på jazz og poesi opp gjennom historia, men her hjemme har jo Jan Erik Vold vært en foregangsmann. På den andre sida av Atlanterhavet var Amiri Baraka, også kjent som LeRoi Jones, ei svært viktig stemme på dette området. Da han gikk bort i 2014 leste poeten Saul Williams i begravelsen og ba Baraka om å stige opp fra kista. Der var også saksofonisten David Murray til stede og hans skjønte der og da at de måtte gjøre noe sammen.

Murray er tydeligvis en handlingens mann og dagen etter begravelsen tok han kontakt med Williams. Poeten og skuespilleren syntes åpenbart det varen god idé og sendte en rekke tekster til Murray - tekster som skulle bli utgitt i ei diktsamling litt seinere. Her stod temaer rase, klasse, kjønn, økonomi og kultur i det moderne USA på lista. Murray tente på alle plugger og skrev musikk til flere av diktene og her foreligger resultatet.

Etter en tre ukers Europa-turné høsten 2015 blei musikken spilt inn i Tyrkia og den er også tilegna Mehmet Uluğ - også kalt Memo, en sentral skikkelse i tyrkisk jazzliv som gikk bort to år tidligere.

Sammen med et flott band bestående av den nye Bad Plus-pianisten Orrin Evans, bassisten Jaribu Shahid og trommeslageren Nasheet Waits, pluss diverse bidrag fra blant andre trombonist Craig Harris, elpianist, for anledninga, Jason Moran og vokalist Pervis Evans, har de to særdeles uttrykksfulle musikantene Murray, på både tenorsaksfon og bassklarinett, og Williams - han resiterer som en musikant - skapt en nytt og friskt kapittel i jazzlyrikk-boka med røtter i alt fra 60-tallsjazz til hiphop-kulturen og med mye blues i seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Murray feat. Saul Williams

Blues for Memo

Motéma/Naxos Norway

Kriminelt bra debut

Lisbeth Pettersen er ikke noe nytt navn i offentligheten, men som krimforfatter debuterer hun med «La meg ikke huske». Det var på høy tid.

Lisbeth Pettersen imponerer med sin debut som krimforfatter.

Både kvalitativt og kvantitativt står det veldig bra til med norsk krimlitteratur. Det finnes spydspisser som har inntatt internasjonale pallplasser, men samtidig finnes det en underskog som sørger for stadig nytt påfyll. Begge deler er like hyggelig og det er i den siste kategorien Lisbeth Pettersen (61) kommer inn som nok et friskt pust.

Mange av oss har nok støtt på Pettersen som journalist opp gjennom åra, men likevel så jeg ikke denne «utskeielsen» komme. Hun har gått den lange veien gjennom Cappelen Damms krimforfatterskole og hun har også hatt Morten Harry Olsen som coach. Hvor viktig det har vært for henne, veit nok bare hun sjøl, men sluttresultatet og eksamen - «La meg ikke huske» - står i alle fall til mye mer enn bestått.

Pettersen har drevet svært god research på flere områder, blant annet meteorologi, farmakologi og ikke minst klima- og miljøforskning. Det er nemlig i disse skjæringspunktene Pettersen har lagt historia som starter med at Nina Berger, som jobber som forsker på Cicero, mister hukommelsen etter ei stygg bilulykke. Mer eller mindre samtidig blir tre samfunnstopper kidnappa og politiet begynner etterhvert å ane en viss forbindelse som Nina Berger ikke makter å skjønne.

Pettersen greier gjennom en logisk framdrift i historia og ved hjelp av godt språk å legge ut ledetråder som både forvirrer og hjelper. Dette er nemlig ikke en type krimroman der blodet flyter og der likene står i kø, men der vi gjennom et realistisk plot - der det aller meste foregår i Oslo øst - blir drevet framover og der det er vanskelig å legge den fra seg.

Den ferske krimforfatteren makter å holde meg på spenningsbenken nesten helt til siste slutt og hun imponerer på flere områder blant annet med sin psykologiske innsikt. Lisbeth Pettersen har med andre ord fortalt oss at et nytt krimforfattertalent har inntatt manesjen og jeg har allerede begynt å glede meg til neste runde.

Lisbeth Pettersen

La meg ikke huske

Juritzen Forlag

En liten lykkepille

Dylan Mondegreen, alias Børge Sildnes fra Eide, har nok en gang foret oss med en godtepose med vakker popmusikk.

Dylan Mondegreen har laga nok et smakfullt og vakkert visittkort.

Sakte, men sikkert har jeg fått et forhold til musikken til Dylan Mondegreen - aner ikke hvorfor han har adoptert dette kunstnernavnet forresten - og med sitt femte cd-visittkort er det bare å slå fast at jeg synes det er usedvanlig behagelig å synke ned i hans univers.

Mondegreen befinner seg i den store indiepop-gryta. Det vil blant annet si at det er musikk med kvalitetsstempel på seg, men som de store plateselskapene ikke plukker opp fordi de ikke føler det store kommersielle potensialet finnes der.

På mange vis stemmer det nok en gang når det gjelder Mondegreens budskap og musikk. De åtte låtene, som han har skrevet, arrangert og produsert sjøl, befinner seg alle i et nydelig landskap der vakre vokalharmonier møter strykere fra Makedonia, nylonstrengsgitarer og annet krydder som aldri skaper uro i mottakerapparatet. Her er det egentlig bare å lene seg tilbake og la seg forføre av vellyden og de fine stemningene.

Big in Japan

Ikke bare i musikkbransjen er det noe som heter Big in Japan - det betyr vel bare at man bare har fått en viss oppmerksomhet utenfor Norges grenser. Slik er det også med Mondegreen. Hans fine og inderlige stemme og pene og «ufarlige» melodiske landskap snakker nok veldig til et internasjonalt publikum med slike musikalske idealer.

Det er både styrken og svakheten til Mondegreen. Tekstene, der han tar for seg en rekke hverdagslige og småfilosofiske temaer - hele tida på engelsk, er alle innhylla i melodier som nok kan oppfattes som relativt enstonige i lengden. Her finner jeg ikke låta som umiddelbart slår meg som hitlåta - alle er like fine, hvis du skjønner.

Design

Dylan Mondegreen tar seg av hele pakka og gjør det på et flott vis også. Det betyr at han er mannen bak coverdesign og alt annet og at det er en estetiker av rang vi har med å gjøre, er det absolutt ingen tvil om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dylan Mondegreen

A Place in the Sun

Saiko/SkiPop Records/Musikkoperatørene

En engelskmann i New Orleans

Jon Cleary er født og oppvokst i noe så erkeengelsk som Kent. Så blei han bitt av New Orleans-basillen og de seineste 20 åra har han bodd og virka i The Big Easy.

Jon Cleary er så «New Orleans» som vel mulig.

Det var mye musikk i heimen til Cleary, men lyset gikk først virkelig opp da en onkel kom hjem fra Junaiten med plater med Professor Longhair og andre fra dalstrøka rundt New Orleans. Musikk med funk, soul, jazz, rhythm and blues og andre tilliggende herligheter i seg var så definitivt tingen for Cleary, som besøkte Notodden-festivalen seinest for noen måneder siden, og han skjønte raskt at denne musikken skulle bli hans «skjebne» og hans livsvei.

Den 56 år unge Cleary har altså gjort ekte NO-er av seg. Både låtene, pianospillet, arrangementene og ikke minst vokalen forteller oss at dette ikke er tilgjort på noe vis - Cleary har tilegna seg dette språket på et ekte og inderlig vis og framstår nå som en ekte musikant fra området rundt Treme; bydelen vi blei kjent med etter den strålende TV-serien med sammen navn.

Her møter vi Cleary i fri flyt med ti egne låter, en av dem skrevet sammen med Taj Mahal, og med et kobbel av musikanter fra New Orleans må vite, blant andre Meters-gitaristen Leo Nocentelli, ei solid blåserekke og korister som vel ikke kunnet komme fra noe annet sted.

Cleary har miksa alt av velsmakende impulser inn i sin musikalske gumbo og det swinger og groover noe vederstyggelig fra første til siste takt. Tøft, heftig, bra og svett hele veien og for alle oss som ikke har kommet oss til New Orleans ennå, så er det jo hyggelig at New Orleans kommer til oss!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Cleary

Dyna-Mite

FHQ Records/Thirty Tigers/Border Music

Dobbel Mathisen!

En av Sandefjords store Mathisen-sønner, bassisten og bandlederen Per, er heldigvis av den ustoppelige typen. Her gir han oss to doser som forteller hvor bra han er.

Per Mathisen´s Heavy Weather med en hyllest av sjølveste Weather Report.

Per Mathisen (49), en av fire særdeles musikalske brødre, har de seineste tiåra dukka opp i en rekke musikalske konstellasjoner med sine basser. Denne gangen er det i helt ny setting og en ganske ny - uansett så groover det ganske så heftig.

I stadig større grad har Mathisen vært å finne i Mellom-Europa i det siste og han har fått mer eller mindre permanent bostedsadresse i Østerrike. Det betyr nok en solid utvidelse av arbeidsmarkedet for Mathisen og med sitt relativt nye band Heavy Weather, bestående av musikanter fra hans nye «hjemland» og Ungarn, får vi stifte bekjentskap med et band og et repertoar som har mye med Østerrike å gjøre.

Vi snakker sjølsagt om Weather Report og en av grunnleggerne, Joe Zawinul, var jo født og vokste opp i Wien. På 50-tallet satte han kursen for USA og begynte raskt å jobbe med storheter som Sarah Vaughan, Julian «Cannonball» Adderley og Miles Davis, men fra 1970 av var det Weather Report som gjaldt. I manges øyne og ører, inkludert Per Mathisens, var det verdens tøffeste og beste band og her får vi være med på hyllestbandets aller første jobb - i Østerrike i fjor sommer.

Med eksakt den samme besetninga som WR får vi høre Heavy Weathers versjoner av klassikere som «Black Market», «Harlequin», «A Remark You Made» - en av verdenshistoriens vakreste melodier -, «Three Views of a Secret» og «Birdland» pluss tre Mathisen-låter.

Det låter flott og med en enorm energi og spilleglede, men samtidig så er det også «farlig»: det er jo umulig ikke å tenke på de udødelige originalversjonene som Zawinul, Shorter, Pastorius, Acuña og Badrena ga oss.

Virtuosen Mathisen har funnet fram til svært dyktige sjelsfrender der sør i Europa og hyllesten er flott, men originalen er og blir originalen.

Barxeta II - det vil si Jan Gunnar Hoff, Horacio Hernandez og Per Mathisen - sparer ikke på noe som helst.

En trio som går mye lengre tilbake i tid enn Heavy Weather er den der Mathisen, tangentist Jan Gunnar Hoff og den tidligere Weather Report-trommeslageren Alex Acuña fant hverandre for vel ti år siden. Trioen har foret oss med utgivelsene «Jungle City» i 2008 og fulgte opp med «Barxeta» i 2012.

Her snakker vi livsfrisk og heftig fusionmusikk der alt materialet er skrevet av de involverte. Både elektriske og akustiske tangent- og bass-instrumenter er hjertelig tilstede og vi blir med bandets tredje visittkort servert herlig, melodisk, dynamisk og groovete musikk fra øverste hylle.

Denne gangen har Acuña fått «fri», eller hadde ikke anledning til å være med eller så ville Hoff og Mathisen ha inn ei ny stemme. Valget falt i alle fall på det cubanske fyrverkeriet Horacio «El Negro» Hernandez, som av helt forståelige årsaker har blitt spurt også av blant andre Carlos Santana, Gary Burton og Michel Camilo om å innta trommekrakken.

Nok en gang er innspillinga gjort i Odd Gjelsnes´ studio i Barxeta i Spania og at det var hyggelig stemning rundt appelsinlundene er ikke vanskelig å fornemme. Vi har med tre svært langt framskredne musikanter å gjøre som åpenbart fant tonen (sic) raskt og om det går unna i et tempo som kan føre til fartsbot eller om de tar seg tid til å puste, så låter det usedvanlig hipt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per «Bass Viking» Mathisen´s Heavy Weather

Gratitude Overload

Alessa Records/MusikkLosen

Per Mathisen & Jan Gunnar Hoff featuring Horacio «El Negro» Hernandez

Barxeta II

Losen Records/MusikkLosen

Så inderlig, så vakkert!

Den danske gitaristen Jakob Bro tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Her sammen med sin glitrende trio live i New York.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron - du verden!

De seinere åra har vi hatt gleden av å møte Bro (40) i flere konstellasjoner - seinest sammen med vår egen maestro Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan under årets Oslo Jazzfestival. Parallelt med det bandet har Bro også jobba med trioen bestående av de amerikanske musikantene Joey Baron på trommer og bassist Thomas Morgan. Begge bandene er like bra, men likevel ganske så forskjellige.

Første gang jeg møtte Bro var i legenden Paul Motians Electric Bebop Band. Han fortalte oss raskt hvilket enormt potensial han var i besittelse av. Så har han altså i stadig større grad vist seg fram som leder for egne band og i all hovedsak med sin egen musikk som utgangspunkt. Det har vært en sann fryd hele veien.

Denne trioen møtte vi først gjennom ECM-utgivelsen «Streams» fra 2016 innspilt i studio i Frankrike. Nå har de spilt på seg enda mye mer empati, inderlighet og særegenhet gjennom masse livejobber over store deler av kloden og vi blir her invitert med på høydepunktene fra to kvelder på klubben Jazz Standard i New York i juli i fjor.

Repertoaret er helt nytt i forhold til den forrige trioskiva, men «hitlåta» «Copenhagen» fra den første utgava av trioen der Christensen spilte trommer, er henta fram igjen.

All musikk er skrevet av Bro og hele veien er det en ro, en tanke, en underfundighet over uttrykket - enkelt og greit et musikalsk univers vi blir invitert inn i som det er usedvanlig godt å oppholde seg i.

Bro, og de to andre, er utstyrt med helt personlige stemmer og til sammen er denne trioen en enhet av sjeldent kaliber. Publikum i New York var åpenbart svært begeistra - det hadde de all grunn til og det er jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Bay of Rainbows

ECM/Naxos Norway

Noe helt spesielt

Den norske saksofonisten og visjonæren Torben Snekkestad har gjort danske av seg. Som musikant er han så global som vel tenkelig.

Sammen med Agustí Fernández og Barry Guy tar Torben Snekkestad oss med til hittil ukjente steder.

Snekkestad (45), opprinnelig fra Tønsberg-traktene, har bodd, jobba og undervist i København i en årrekke nå. Her hjemme samarbeida han blant annet med Lars Martin Myhre, «storbandet» 1300 Oslo og ikke minst i Tri O´Trang sammen med Lars Andreas Haug og Helge Lien.

I Danmark har Snekkestad over tid skapt et uttrykk og en palett som har røtter både i improverdenen og i samtidsmusikken. Han har enkelt og greit makta å skape noe han er helt aleine om og det får vi to flotte eksempel på her.

Snekkestad møtte den spanske pianisten Fernández og den engelske bassisten Guy i KoncertKirken i København i fjor sommer under Copenhagen Jazz Festival. Gjennom de seks fritt improviserte variasjonene er det åpenbart at de tre deler de samme idealene og trives i de samme åpne landskapene der improimpulsene er like viktige som som de samtidsmusikalske.

Det de gir oss er høyst personlige og sjeldne musikalske ekskursjoner - spennende og kompromissløs musikk.

Nate Wooley og Torben Snekkestad snakker det samme språket.

To år tidligere møtte Snekkestad den amerikanske trompeteren Nate Wooley i den samme kirka. Snekkestad spiller her både sopransaksofon og trompet, med saksofonsmunnstykke om jeg ikke tar feil, og med den høyst spesielle besetninga låter det sjølsagt annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Herrene fører samtaler på et meget elevert, fritt og åpent plan der de frambringer lyder, stemninger og overtoner gjennom sine personligheter på et vis som gjør at jeg blir sittende helt ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Torben Snekkestad må gjerne bli værende i Dronningens by, men han har absolutt både rett og plikt til å melde seg også her på berget uten for lange pauser. Hvorfor forteller han oss her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snekkestad/Fernández/Guy

Louisiana Variations

FSR/sluchaj.org

Nate Wooley & Torben Snekkestad

Of Echoing Bronze

FSR/sluchaj.org

Fra Italia til Rainbow

Pianisten Stefano Travaglini er et helt nytt bekjentskap, men han kjente til Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug. Det skal vi være glade for.

Stefano Travaglini på plass i Rainbow Studio.

Travaglinis kjenneskap til Kongshaug og Rainbow førte til at elfenbensplukkeren dro til Oslo for vel to år siden for å få akkurat den lyden han hadde hørt så mange ganger gjennom utallige ECM-innspillinger. Det har han fått pluss at han har gitt oss en vakker solopiano-ekskursjon med masse originalitet ved seg.

Travaglini er en teknisk langt framskreden musiker med en solid ballast både når det gjelder jazz og klassisk musikk. Det setter han sammen til et vakkert, poetisk og høyst personlig uttrykk med masse dynamikk i seg.

Stefano Travaglini sammen med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio.

Under Kongshaugs vinger gikk Travaglini inn med et fortsett om å skape en times lang seanse uten overdubbing eller redigering av noe som helst slag.

Med ei fin blanding av egne melodier og kjente låter som «Monk´s Mood» og «Softly, as in a Morning Sunrise», forteller Travaglini oss at han er en klangbehandler og improvisator med mye personlig på hjertet. Han fabulerer, han puster, han eksploderer på et forsiktig vis og han gir oss ei ny stemme som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med - med Jan Erik Kongshaugs magiske evner som fødeselshjelper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stefano Travaglini

Ellipse

Notami Jazz/stefanotravaglini.com

En flott minnegave

Det er bare vel et år siden jeg hørte Marja Mortensson for første gang. Nå har joikeren kommet enda nærmere seg sjøl - på et inderlig og nært vis.

Marja Mortensson har tatt nye, store steg.

Den 23 år unge Marja Mortensson fra Hedmark er sammen med Stjenekampvinner Ella Marie Hætta Isaksen viktige stemmer for å løfte den samiske joiketradisjonen etter foregangskvinner som Mari Boine og Inga Juuso videre. Det er en stolt og flott tradisjon og Mortensson har alt i og ved seg til å bli en viktig og mektig utøver av dette uttrykket.

Gjennom debuten i fjor blei vi kjent med ei helt ny stemme for de aller fleste av oss. For oss «uvitende» forbinder vi joik her hjemme med utøvere som kommer fra Finnmark eller nærliggende områder, men det er langt fra hele sannheten og virkeligheten. Mortensson kommer fra Engerdal i Hedmark og representerer en sør- og umesamisk tradisjon som hun har jobba mye med og samla gamle joiker som har vært lukka ned i ymse arkiver.

Sammen med Jakop Janssønn og Daniel Herskedal har Marja Mortensson gitt oss en lykkepille.

Miksa med nye joiker Mortensson har skapt sjøl, har hun sammen med tubaist og basstrompeter Daniel Herskedal og trommeslager og perkusjonist Jakop Janssønn, førstnevnte var med på debuten hennes også, men da som del av et mye større ensemble, skapt et intimt og vakkert univers der både stemma hennes og stemninga i joikene kommer enda tydeligere frem enn sist.

Sjøl om det er en ung utøver uten all verdens livserfaring vi har med å gjøre, så utviser Mortensson en modenhet og livsvisdom i måten å uttrykke seg på som er sjelden og ekte. Hun er åpenbart stolt av sine røtter og med et perfekt og empatisk reisefølge i Herskedal og Janssønn, så har «Mojhtestasse», som betyr minnegave på norsk, blitt en bekreftelse på det vi mer enn ante for et år siden da «Aarehgïjre» så dagens lys.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Mojhtestasse

Vuelie/Musikkoperatørene

Groooovy svensk soul

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har spilt ei sentral rolle i groovy svensk musikk i mange grenseland lenge. Hvorfor forteller hun oss klart og tydelig her.

Ida Sand har ei svart musikersjel der inne.

Første gang vi hørte om Ida Sand (40) var i selskap med Nils Landgren og hans Funk Unit for godt og vel ti år siden. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor funkmester Landgren hadde funnet frem til Sand - hun var åpenbart en musikant med ei svart musikersjel som egna seg ypperlig i et slikt funky landskap. Etter hvert har vi møtt henne på egen hånd også og det er ingen tvil om at hun har mye å melde.

Med et kremlag under navnet Stockholm Underground - eller hva skal man si om Lars DK Danielsson på elbass, Henrik Janson på gitar, Magnus Lindgren på saksofoner, fløyter og klarinett, Per Lindvall på trommer og perkusjon og Jesper Nordenström på tangenter - så har Sand sørga for å få det meste funky reisefølget mulig på denne sida av dammen i alle fall.

Med et repertoar bestående av alt fra Al Greens «Take Me to the River», via Stevie Wonders «Please Don´t Hurt My Baby», Ray Charles´ «I Believe to My Soul» og John Fogertys «Born on the Bayou» og en rekke egne komposisjoner, tar Sand oss med til et svett landskap der funk, soul, blues og jazz stortrives.

Hun synger strålende, også i duett med Landgren som dukker opp som gjest på ei låt, og relativt mye forteller meg at dette må være et usedvanlig heftig liveband som enhver festival også på denne sida av Kjølen bør prøve å få på plakaten til en klubb som nekter å stenge før det renner svette av veggene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ida Sand

My Soul Kitchen

ACT/Musikkoperatørene

Det spirer og gror

Etterveksten i norsk jazz har vært formidabel i mange tiår nå. Det er ingenting som tyder på at det nærmer seg noen tørkeperiode heller. Kvintetten NilasaliN er et utmerket bevis på det.

NilasaliN styrker oss i troa på den oppvoksende jazzslekt.

Bandet NilasaliN har eksistert siden 2013. Det betyr at de har spilt på seg mye erfaring og slik låter det da også. Til tross for at bandet har eksistert ganske lenge, så er det likevel unge folk vi har med å gjøre. Trombonist og hovedkomponist Nils Andreas Granseth fra Lillehammer, bassist Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger, trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, pianist Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund og gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra Kongsberg - et lite Norge Rundt der altså - har alle, såvidt jeg vet, bakgrunn fra smeltedigelen Norge Musikkhøgskole. Som på jazzlinja i Trondheim har NMH blitt et sted der både nye band og mye ny og spennende musikk har oppstått.

Alle, bortsett fra Sefaniassen Eide, har bidratt med låter og alle har et felles sterkt melodisk ideal. De hevder sjøl at både norsk folkemusikk, rock, pop og impro er elementer i bandets uttrykk noe som til sammen fører NilasaliN - et ordspill på Nils Andreas´ klengenavn Nilas - til et tøft, utadvendt og ekspressivt landskap med solide røtter i et moderne, skandinavisk jazzuttrykk.

Frontlinja med gitar og trombone er ikke akkurat dagligdags verken i norsk eller internasjonal jazz og det fører til at NilasaliN låter ganske så unikt. Her hjemme går tankene i retning Frode Thingnæs Quintet der sjefen og Pete Knutsen også skapte et eget sound med trombone og gitar i front.

NilasaliN tar oss med til et varmt og godt sted der den gode melodien får gode vekstvilkår. Et fint kollektiv og dyktige solister gjør at det er godt å tilbringe tid sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

NilasaliN

NilasaliN

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Du verden!

Trommeslageren, perkusjonisten, komponisten og bandlederen - og visjonæren - Thomas Strønen tok oss nok en gang med til nye steder med sitt bestillingsverk under Oslo World.

Thomas Strønen i sentrum for sitt nye univers.

Foto: Tor Hammerø

Det er ikke noen bombe at Thomas Strønen ser nye veier og åpner nye dører. I en rekke konstellasjoner de seineste åra, blant annet i bandene Food og Humcrush, har han fortalt oss at han er en totalt kompromissløs og ustanselig søkende musikant.

I større grad en noensinne har dette gjort seg gjeldende i hans hovedbeskjeftigelse de seineste åra, nemlig bandet Time Is a Blind Guide. De to ECM-utgivelsene, årets «Lucus», er det ferskeste og beste eksemplet på det.

Nå hadde Olso World gitt Strønen frie hender til å skape et verk etter eget hode og du verden som Strønen hadde gjort det. Han fremstår gjennom dette verket som en komponist som både vil og som evner å ta til seg impulser fra akkurat hele verden - noe bedre eksempel på hva og hvem Oslo World er og skal være er nesten vanskelig å tenke seg.

Med Time Is a Blind Guide-bandet, med Mats Eilertsen på bass, svenske Leo Svensson Sander på cello, japanske Ayumi Tanaka på piano og Håkon Aase på fiolin som fundament, samt det seks manns sterke perkusjonsensmblet Strønen leder på Norge Musikkhøgskole og ikke minst den uhyre sterke og personlige stemma til indiske Prakash Sontakke på steelgitar og vokal - for et uttrykk!!! -, hadde Strønen satt sammen flere band i bandet og latt verden komme til seg - og til oss.

Landene og kulturene som er representert i bandet forteller også mye om hvor Strønen har henta flere av sine impulser. Om dette er jazz, samtidsmusikk, verdensmusikk, impro eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. For meg er og blir det kommunikasjon på tvers av grenser - geografiske som kulturelle. Det er noe som er viktigere enn noen gang og måtte så mange som mulig på oppleve dette - aller helst de som trenger det mest......

Thomas Strønen - bragte verden litt nærmere oss.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Prakash Sontakke - for ei stemme på alle vis - og deler av perkusjonsensemblet.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Ayumi Tanaka viser oss stadig nye sider.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Håkon Aase er en mesterfiolinist sine unge år til tross.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Thomas Strønen - Time Is a Blind Guide featuring Prakash Sontakke

Oslo World - Kulturkirken Jakob

31. oktober 2018