hits

desember 2015

Verdens tøffeste anno 2015?

Adele får skryt så det holder for oppfølgeren til "21". Om det er på sin plass? Noe så voldsomt.

Adele er en sjelden blomst.

27 år unge Adele Adkins er intet mindre enn et musikalsk fenomen. Etter at hun debuterte med "19" i 2008 og fulgte opp med "21" i 2011, solgte mange titalls millioner skiver, vant Grammypriser i bøtter og spann, la verden for sine føtter med strålende liveopptredener, så har hun tatt seg ei pause og blitt mor for første gang. Nå er hun altså tilbake med "25" - det meste her var visstnok klart for to år siden - og de som lurte på om hun hadde mista noe på veien, kan ta det med største ro: Adele er kanskje bedre enn noen gang.

Adele er nemlig noe så uvanlig i popbransjen som ekte vare/hel ved eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Det er enkelt og greit slik at jeg tror på henne og det hun har å melde.

"25" inneholder 11 poplåter som passer inne i kategoriene fra veldig bra til strålende og at for eksempel førstesingelen "Hello" kommer til å bli en klassiker/gjenganger vil ikke forundre meg et sekund. Sammen med gode hjelpere skriver Adele all musikken og alle tekstene sjøl og hun er en meget dyktig historieforteller. Når det så er et driv i hennes evne til å formidle det hun vil, så blir "25" nok en bekreftelse på at hun er en av popverdenens aller hippeste, ærligste og beste artister anno 2015.

Adele

25

XL Recordings/Playground Music

Swingende svenske

Bassisten, bandlederen og plateselskapsdirektøren Patrik Boman skuer tilbake på ei flott karriere.

Patrik Boman med ei klar retning på sin musikk.

Patrik Boman (51) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv et par tiår allerede. Han er en musikant med mye energi og initiativ og for å sikre at både egen og kollegers musikk skulle få muligheten til å nå massene, så stifta han like godt et eget plateselskap: pb7. Derfra har det de seineste åra kommet mye strålende musikk og det siste eksemplet er Bernt Rosengren og hans "Ballads".

Boman har på ingen måte ligget på latsida som musikant heller og "Ambivalent" er en fin oppsummering av hva og hvem han er både som bassist og bandleder. Boman har samla tre eksempler på hva han bedrevet mellom 2007 og 2014 og vi får prov på hans allsidighet og samtidig hans stilsikkerhet.

I 2007 er det i trioformat med pianisten Göran Strandberg og trommeslageren Sebastian Voegler vi møter han med ei originallåt og "Sunny Side of the Street". Reinhekla bebopinspirert musikk med amerikanske referanser er det det handler om.

Tre år seinere er det en oktett med fire blås og en fire manns rytmeseksjon som serverer oss Paul Chambers og Miles Davis´ "The PC Theme", "Stardust" og "Evidence of Just You Just Me" - en miks av Thelonious Monk og Slam Stewart. Med blant andre Per "Texas" Johansson på bassklarinett og tenorsaksofon og Peter Nordahl på piano blir dette stor småbandjazz av ypperste merke.

Siste runde er fra 2014 med to blås, Max Schultz på gitar pluss en drivende trio med Boman i sentrum som gir oss to Boman-låter som det swinger heftig av.

Patrik Boman befinner seg midt i en hardtswingende tradisjon med amerikansk 60-tallsjazz som fundament. Der står han støtt og gjør det på et framifrå vis.

Patrik Boman

Ambivalent

pb7/MusikkLosen

Mestermøte

Solveig Slettahjell sammen med Knut Reiersrud og In The Country - bedre blir det knapt.

Stjernelag er bare forbokstaven.

Hvem som har kommet på ideen at å sette sammen et band med den utmerkede og særprega vokalisten Solveig Slettahjell, gitarist- og munnspiller par excellence Knut Reiersrud og en av verdens hippeste trioer, In The Country, med Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild på piano og synther, vet jeg ikke. Uansett burde vedkommende premieres - og det kraftig!

Jeg tror det er slik at ACT-produsent og ideolog Siggi Loch bør stå aller lengst fremme i køa når premiene skal deles ut. I mars 2014 inviterte han nemlig et stjerneknippe med norske musikanter for å underholde ved det som kalles Jazz at Berlin Philharmonie og blant dem var "kvintetten" som er samla her også. De fant tonen kan man trygt si sjøl om det kanskje ikke lå helt opp i dagen i utgangspunktet.

Noen mente i alle fall at de burde utforske mer musikk sammen og i april i år var det klart for et nytt møte i Rainbow studio hos maestro Jan Erik Kongshaug. La det være klart med en gang: "Trail of Souls" har blitt et praktverk.

Nå er det ingen automatikk i at slike stjernemøter nødvendigvis blir summen av hver enkelt tilsammen - hvis du skjønner hva jeg mener. Her har det som eventuelt må være av egoer blitt brukt til å skape et fellesverk der de ikke utsletter seg sjøl på noe slags vis, men bruker kvalitetene sine til å skape noe enda større enn seg sjøl. Jeg tipper at alle har bragt musikk til koldtbordet og at de har blitt enige om hva som ville egne seg til å forme en helhet. De har lykkes på alle vis med det. Det hele begynner med James Andersons "Borrowed Time", går videre til Bill Withers "Grandma´s Hands" med spor av "For Guds Folk Er Hvilen Tilbake", Peter Gabriels "Mercy Street", "Sometimes I Feel Like a Motherless Child", Leonard Cohens "Come Healing", "Is My Living in Vain" av Elbernita Clark, "Holy Joe" av Reiersrud og Jeff Wasserman, "Trouble in Mind", "His Eye Is on the Sparrow", "I Don´t Feel Noways Tired" for så å avslutte med "Soul of a Man" med nye spor fra norsk tradisjonsmusikk, "Om Nogen Ondt Meg Vil".

Det betyr at vi blir servert musikk med impulser fra gospel, soul, blues, jazz og rock satt sammen til et brygg kun disse fem glitrende musikantene kunne ha skapt. De har funnet hverandre i en nyskapt verden som er så vakker og så uttrykksfull som vel tenkelig og som det er uendelig herlig å bli invitert inn i.

"Trail of Souls" anbefales til seinjulsgave, nyttårsgave eller året rundt-gave enten til deg sjøl eller til noen som trenger påfyll av noe vakkert. Vi snakker sikker vinner!

Sloveig Slettahjell - Knut Reiersrud with In The Country

Trail of Souls

ACT/Musikkoperatørene

Hildrstimen

Duoen Gullberg/Balducci gir oss musikk i spennende grenseland som få har bevegd seg i tildigere.

Gullberg/Balducci mikser folkemusikk, improvisasjon og elektronikk på et unikt vis.

Bredden i tilfanget når det gjelder improvisert musikk her til lands er nesten utrolig sett i sammenheng med hvor få vi er. Duoen Gullberg/Balducci, det vil si vokalisten Karoline Dahl Gullberg og elektronikeren Stian Balducci - helt nye navn for meg, har funnet sammen nesten mer til tross for enn på grunn av sine bakgrunner, og inviterer oss med på en kort ekskursjon - knappe 28 minutter - der folkemusikk møter elektronikk og improvisasjon på et vis jeg tror de er bortimot aleine om.

Gullberg er tradisjonsmusikant og har blant annet studert ved universitetet i Oslo og med Mari Boine og Eli Storbekken. Her tolker hun både en sørsamisk bånsull, tradisjonelt stev, en liksalme fra Suldal og flere originalkomposisjoner, alle med tydelig folkemusikalsk opphav. Når så elektronikeren Balducci bringer sitt originale og moderne tankegods til torgs og fusjonerer det med den vakre stemma til Gullberg, så blir det ni vakre, sterke og spennende lydlandskap av det. På noen av spora er også perkusjonistene Tobias Ørnes Andersen og Geir Johansen og bukkehornist Karl Seglem diskret tilstede.

Hva slags bås dette skal puttes i er neimen ikke lett å slå fast og ikke er det veldig interessant heller. Gullberg/Balducci henter insprirasjon fra en rekke kilder og setter det sammen til et språk de er helt aleine om. Det holder ei god stund det!

Gullberg/Balducci

Hildr

NORCD/Musikkoperatørene

Den nye store stemma

Verden ser ikke ut til å få nok av vokalisten Gregory Porter. Derfor vil nok også millioner juble for denne spesialutgava av "Liquid Spirit" - som opprinnelig kom ut i 2013.

Gregory Porter - herre med utstråling på alle slags vis.

44 år gamle Gregory Porter har ikke gått den etterhvert vanlige veien virker det som - han har derimot tatt de fleste omveier og virkelig jobba hardt for å oppnå den suksessen han har fått nå. Siden gjennombruddet i 2010 har nå "alle" verdens scener stått klare for vokalisten med den store varme stemma og også i Norge har han blitt en sikker vinner på alle festivaler fra nord til sør.

Den enorme suksessen og posisjonen som den ledende mannlige jazzsangeren her på Tellus, har også ført til at de store plateselskapene har kjempa for hans underskrift. Til slutt var det Don Was og Blue Note som sikra seg Porter og "Liquid Spirit" blei det første beviset på det.

Men Blue Note gir seg ikke så lett. Her kommer nemlig "Liquid Spirit" i ei ny utgave. Først er det de 14 låtene som var med på originalutgava for to år siden - stort sett fine Porter-låter, men med blant andre Abbey Lincoln og Max Roachs "Lonesome Lover" og standardlåta "I Fall in Love Too Easily". Det Porter og Blue Note gir oss i tillegg her er fem bonusspor: "When You Wish Upon a Star", en remix av "Liquid Spirit", "Puttin´On The Ritz", "Fly Me to the Moon" i duett med Julie London og "Don´t Let Me Be Misunderstood" i duett med Jamie Cullum.

Da har det seg sikkert slik at de som er Porter-nerder der ute bare må ha denne utgava også, mens de som gikk glipp av originalen i 2013 nå kan få både i pose og sekk. Og Blue Note får sjølsagt også litt ekstra ut av den nye helten i påvente av ei helt nye skive som sikkert ikke er langt unna.

Uansett så leverer Gregory Porter nok en gang. Han er så avgjort en vokalist med ei solid utstråling og som er en flott historieforteller. Neste gang vil vi likevel ha ferskvare.

Gregory Porter

Liquid Spirit Special Edition

Blue Note/Universal

Et heftig møte

Den tøffe trioen Bol har møtt Motorpsychos Snah og lyrikeren Rolf Jacobsen. Det har det blitt saker av!

Tor Haugerud, Tone Åse, Ståle Storløkken og Snah. Drittøft!

Helt siden begynnelsen av 2000-tallet har trioen BOL eksistert med det samme personellet hele veien: Tor Haugerud på trommer, tangentmagiker Ståle Storløkken og vokalist og elektroniker Tone Åse. De har i løpet av den tida gitt oss fem skiver og etterhvert invitert med seg enkelte håndplukkede gjester: på den forrige skiva, "Numb, Number" fra 2012, deltok både Hans Magnus "Snah" Ryan og Stian Westerhus på gitar. Det er vel det som kalles for å velge fra øverste hylle. Ett av mange særpreg med Bol er at de aldri har stått stille og det gjør de ikke denne gangen heller.

Det som vel var meninga å være en gjestevisitt fra Snahs side har siden skiva vist seg å bli et eller mindre permanent musikalsk samarbeid. "So? Now?" viser både de involverte og alle oss andre at det er en særdeles god idé og BOL&SNAH låter som et urheftig band og langt i fra som en stjerne-rocke-gitarist-som-legger-seg-på-toppen-affære.

Tekstene er i stor grad henta fra legenden Rolf Jacobsens dikt, men alt er oversatt til engelsk. Låtene er det Tone Åse som har hovedansvaret for, men jeg har de andre sterkt mistenkt for å ha bidratt til hvordan melodiene har endt opp.

Dette er til tider så heftig rocka musikk at sjøl de mest avanserte headbangerne vil stå i fare for å pådra seg kraftig nakkekink! Samtidig er dette så dyktige musikanter at de vet akkurat når det er på tide å ta´n ned for at folket får puste.

Åse, som har solid klassisk bakgrunn, er tydelig inspirert av artister som Laurie Anderson, Kate Bush og Joni Mitchell, men aller mest får vi høre akkurat Tone Åse - fra det snakkende, antydende til det ytterst ekspressive.

Bedre, mer lyttende og mer empatisk reisefølge enn Haugerud, Snah og Storløkken, kan altså ikke Åse verken regne med eller håpe på - dette er nemlig så tøft og heftig at både rockere og jazzfolk med åpne sanseapparat vil få masse å hygge seg med på "So? What?".

Vi gratulerer Bol med de 15 første og gleder oss til de 15 neste.

BOL&SNAH

So? Now?

Gigafon/Musikkoperatørene

Bendik endelig tilbake!

Vi er mange som har venta, venta og venta på et nytt livstegn fra saksofonisten og vokalisten Bendik Hofseth. Nå er det her og det har vært verdt ventetida.

Bendik Hofseth lar oss slippe å vente lenger.

På begynnelsen av 90-tallet starta ei reise med Bendik Hofseth som reiseleder der albumet "IX" var utgangspunktet. Den mer enn lovende saksofonisten, som allerede hadde vist seg fram for et stort publikum verden rundt som arvtaker for selveste Michael Brecker i Steps Ahead, fortalte oss også at han var en artist med en mye større pallett enn som så: han var en svært spennende tekstforfatter, bandleder, komponist og vokalist også. Vi var mange som ønska at Hofseth skulle få verdensherredømme med sitt unike budskap og med backing fra storselskaper som Columbia og Verve, skulle mulighetene være tilstede. Slik gikk det dessverre ikke og de seineste åra har Hofseth vært alt for lite å høre både som vokalist og saksofonist - han har "dessverre" blitt byråkrat på internasjonalt nivå.

Derfor er "Children & Cosmopolitans" en ekstra hyggelig påminnelse om at Hofseth er med oss - og vel så det. Han har nemlig begått et album som føyer seg elegant inn i en rett oppadstigende linje fra "IX", "Amuse Yourself" og de som kom etter. Vi møter nemlig komponisten, teksforfatteren, vokalisten og saksofonisten Bendik Hofseth i god, gammeldags storform.

Hofseth har hele tida vært en historieforteller som ikke akkurat har valgt de enkleste løsningene. Det betyr at det ligger mange lag i tekstene hans og det betyr igjen at de vokser på deg og åpner nye dører for hver gjennomlytting.

Når han så som vanlig omgir seg med et kremlag: Anders Engen, Per Lindvall og Paolo Vinaccia på trommer - på ett spor også alle tre!!!!!, Audun Erlien på bass, Eivind Aarset på gitar samt strykere, blåsere og bakgrunnsvokalister akkurat der de bør dukke opp, så er sjølsagt lydbildet i de aller beste hender. Om det er pop eller jazz? Hvem byr seg? Ikke jeg i alle fall.

"Welcome" heter åpningssporet - inderlig vakkert er det. Og det er nesten som vi må si velkommen tilbake til Bendik Hofseth også. Herved legges det ned forbud mot at han blir "borte" igjen. Det har vi nemlig ikke råd til.

Bendik Hofseth

Children and Cosmopolitans

Jazzcode/Musikkoperatørene

Benny lever

Den israelsk/amerikanske klarinettisten og saksofonisten Oran Etkin viser oss at Benny Goodmans arv lever i beste velgående. Det gjør han ved å flytte musikken inn i 2015.

I tillegg til vanlig klarinett behersker Oran Etkin også bassklarinett og tenorsaksofon.

Oran Etkin flytta fra Israel til USA som 4-åring og var hele tida omgitt av israelsk og klassisk musikk. Som 9-åring oppdaga han Louis Armstrong og de neste fem åra dreide alt seg om Armstrong for unge Etkin. Seinere dukka Benny Goodman opp. Som Etkin var han sønn av jødiske immigranter og klarinett blei dermed et naturlig instrument for Etkin siden det også står sentralt i den jødiske klezmerkulturen.

Etkin satte seg godt inn i Goodmans musikalske verden og var spesielt opptatt av trioen og seinere kvartetten med Teddy Wilson, Gene Krupa og Lionel Hampton - det første svart/hvite bandet i jazzen.

Etkin utvida også instrumentparken til å inkludere både bassklarinett og tenorsaksofon og han var elev hos George Garzone på Berklee allerede som 14-åring. Etter hvert har Etkin vært involvert i en rekke settinger, men Benny Goodmans arv har aldri forlatt han.

Med denne bassløse kvartetten - som hos Goodman på 30-tallet - bestående av Sullivan Fortner på piano, Steve Nelson på vibrafon og Matt Wilson på trommer, tar Etkin musikken inn i 2015 uten å glemme hvor den kom fra. På to av spora bidrar også den voksende vokalstjerna Charenee Wade.

Noen av låtene, "Dinah", "Why Don´t You Do Right", "What´s New", "King Porter Stomp" og "Sing Sing Sing", er henta rett ut av Goodmans repertoar. Noe har Etkin skrevet basert på Goodmans tankegods som for eksempel "Be Good Lady".

Bandet består altså av noen Sambandsstatenes beste modernister, men dette er herrer som har hele tradisjonen inne og Fortner er for eksempel en stridepianist av usedvalig merke. Det gjør at denne hyllesten har blitt ei videreføring og langt i fra noen kopi og Oran Etkin forteller oss at han, sammen med Anat Cohen og vår egen Felix Peikli, er mannen som kan løfte fram det ofte utskjelte instrumentet - i moderne settinger i alle fall - klarinetten.

Oran Etkin

What´s New - Reimagening Benny Goodman

Motéma Music/Naxos Norway

Mer enn lovende debutant

Neste navn på den norske jazzgitarlista er Svein Rikard Mathisen. Turen har gått fra Brummundal via Kristiansand og København til Bergen og han har plukka opp mye - svært mye - underveis.

Svein Rikard Mathisen - absolutt ikke med ryggen mot veggen.

Påfyllet av norske jazztalenter ser ut til å være uendelig - heldigvis. Det betyr at rundt neste swing lurer det noe nytt og spennende. 30 år unge Svein Rikard Mathisen føyer seg elegant inn i den rekka. Jeg har aldri hørt om gitaristen fra jazzmetropolen Brumunddal før og må innrømme at jeg forbinder bygda mer med Ole Ellefsæter og ski enn jazz, men etter å hygga meg på den andre sida av jordkloden med "Copenhagen Diaries" en rekke ganger, så er det absolutt en mulighet for at jeg må revurdere min oppfatning av Brumunddal. Dette er nemlig voksent, modent, spennende og veldig tøft.

Mathisen har, sin unge alder til tross, lagt bak seg både bachelor- og masterstudier - de fem siste åra i København, og det skinner tydelig gjennom at det er en meget skolert musikant og komponist vi har med å gjøre.

Fundamentet er et melodisk, vakkert uttrykk som er både komplisert og utfordrende, men samtidig lettfattelig. Moderne amerikansk jazz med herrer som gitaristene Kurt Rosewinkel, Adam Rogers og Ben Monder, og sikkert også Bill Frisell og John Scofield, som inspirasjonskilder, har Mathisen brukt til å lage musikk som er unnfanga fra 2010 og fram til i dag og de ni låtene dekker et herlig spenn fra vakre, reflekterende ballader til uptempo-saker det ryker av. Innspillinga er gjort i København i sommer og Mathisen, som teknisk sett har det meste på plass med en varm og uttrykksfull tone i gitaren sin, har med seg danske Andreas Fryland på trommer og svenskene Paul Hinz på bass og William Larsson på piano. På noen av spora bidrar også altsaksofonisten Aske Drasbæk og vokalisten Maylen Rusti - flott krydder fra begge.

"Copenhagen Diaries" er nok en bekreftelse på at det gror noe voldsomt i norsk jazz. Svein Rikard Mathisen er en musikant vi kan glede oss til å høre i tiårsvis framover - og han har garantert mye på lager. Velkommen skal han være og nå har altså Ole Ellefsæter fått en verdig konkurrent!

Svein Rikard Mathisen

Copenhagen Diaries

Curling Legs/Musikkoperatørene

Et strålende jubileum

Det er 25 år siden Steinar Albrigtsen ga oss "Alone Too Long" - en debut som satte spor. Her feirer han med mange av de samme toppmusikantene og ikke minst mer vakker musikk.

Steinar Albrigtsen gir seg ikke og det skal vi være veldig glade for.

Steinar Albrigtsen, Hammerfest og/eller Tromsdalens store sønn - derom strides visstnok de lærde, nærmer seg 59 med stormskritt. Sjøl om det påstås å bety godt voksen, så er det uansett et bevis på at det i tilfellet Albrigtsen i alle fall leveres kvalitetsmessig like bra musikk nå som da "Alone Too Long" så dagens lys i 1990.

Karriera tok av som en rakett med "Alone Too Long" som solgte i rundt 180.000 eksemplarer og Albrigtsen blei folkeeie sammen med barndomskameraten Jørn Hoel. De 25 åra som har gått siden den gang har kvalitetsmessig vært på et høyt nivå hele veien, sjøl om ikke platesalg har nådd samme nivå som debuten. Uansett har Albrigtsen aldri kompromissa - han har holdt seg i rootsgata med solide impulser fra country og blues. Og når han nå jubilerer med "The Sailor" så er det fortsatt der han sjølsagt hører hjemme og samtidig er det moro at flere av de samme gigantene som var med for et kvart århundre siden er med nok en gang.

Det betyr at Rune Arnesen har inntatt trommekrakken aleine denne gangen - delte den med Paolo Vinaccia på "Alone Too Long" - og at gitarmaestro Knut Reiersrud er noe så voldsomt tilstede igjen. Elbassist Øyvind Madsen, som kom med på skive numer to på 90-tallet, er tilbake her og tangentene blir traktert ypperlig av Øyvind Bremnes. I produsentstolen, som i 1990, sitter Sverre Erik Henriksen og sammen med en del flotte gjester på noen av spora har de ikke hatt det minste problem med å finne tonen igjen.

Låtene har Albrigsten enten skrevet sjøl eller fått hjelp av sin medsammensvorne gjennom mange år, Tom Pacheco, eller henta fra andre langt framskredne innen faget. Det Albrigtsen alltid har vært, og så avgjort fortsatt er, er en historieforteller av rang. Henriksen har heldigvis lagt Albrigtsens vokal langt fram i lydbildet og med hans flotte stemme med klokkeklar diksjon gjør at historiene får et godt liv allerede fra første lytt.

Steinar Albrigtsen er en kunstner og formidler med ei klar linje i det han har holdt på med egentlig lenge før "Alone Too Long" og frem til i dag. "The Sailor" bekrefter på alle slags vis at han er minst like bra den dag i dag som han var rundt gjennombruddet i 1990. Herlig!

Steinar Albrigtsen

The Sailor

Grammofon/Musikkoperatørene

Hvilke fantastiske flamencokonserter!

Også utenfor Spanias grenser tar heldigvis noen vare på den fyrrige flamencotradisjonen. Her får vi noe av det heftigste fra 60-tallet og det låter strålende også nå - 50 år etterpå.

Juan Maya Marote - en av heltene fra 60-tallet.

Mannen bak det tyske plateselskapet ACT, Siggi Loch, runda 75 tidligere i år. I løpet av sitt lange liv i musikkbransjen har han vært med på det aller meste og han er nok der nå at han gjerne ville skue tilbake samtidig som han på alle vis ser framover også - han har akkurat gitt musikk med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country blant annet.

Loch var aktiv i i både platebransjen og jazzmiljøet allerede på 60-tallet. Et par tyske promotorer ønska allerede den gangen å utvide horisonten til publikum og det førte til at de i 1965 inviterte et flamencoensemble med gitarister, vokalister og dansere til landet. En av konsertene i Berlin blei heldigvis tatt opp og den får vi servert her i nyoppussa lydversjon. Linjene til blues og videre til jazz er åpenbare, men det supergitarist Juan Maya Marote og hans medsammensvorne gir oss her trenger forsåvidt ingen referanse noe sted - dette er så ekte og uforfalska flamenco i alle sine avskygninger som vel ønskelig.

Det å kalle denne musikken og dette uttrykket for fyrrig er vel en underdrivelse av de store. Turneen i 1965 blei i alle fall en stor suksess hos germanerne - året etter var mange av de samme musikantene tilbake igjen, nok en gang med Juan Maya Marote i spissen og denne gangen får vi være med på en konsert fra Stuttgart.

Dette er tidløs og ekte musikk med en virtuositet og et temperament ved seg som savner sidestykke. Dette er en kunstform som lever i beste velgående den dag i dag og disse vitenesbyrdene fra midten av 60-tallet skal vi takke Siggi Loch for at han har tatt vare på og gitt oss i gave.

Diverse artister

Festival Flamenco Gitano

ACT/Musikkoperatørene

Kulturelle julegavetips på fallrepet

Mange sliter nå like før klokkene begynner å kime. Derfor byr jeg barmhjertigst på noen gode tips som kanskje kan være en hjelp i nøden. Her dreier det seg både om bøker og musikk - noen sikre vinnere og noen overraskelser kanskje.

En av landets aller beste matbøker, "Stiansen inviterer til fest" (Font Forlag), kom opprinnelig ut i 2008. Av forskjellige årsaker har den kommet i ny utgave i år - og den har ikke blitt dårligere. Her finnes forslag til alle typer fester, inkludert jul og nattmat, og her finnes handlelister. Min kjære kollega og venn Wenche Andersen sier at man spiser ofte med øynene og bildene til Guri Dahl er så avgjort med å gjøre dette til en perfekt julegave for de matglade.

Jeg kjenner mange mennesker som er opptatt av og glad i språk. "Hvorfor snur man på flisa" - Folk spør - Språkrådet svarer (Vigmostad & Bjørke) er et godt tips for den delen av befolkninga som bryr seg om og er nysgjerrig på hva og hvorfor når det gjelder språk. "Forfatteren" er innom en rekke aspekter ved språket og "han" svarer på spørsmål om alt fra ord og uttrykk, synonymer og antonymer, ord om kjønn og betydning og opphav - og mye, mye mer. Spennende, interessant - og så kan man kan man faktisk lære noe!

Er man ute etter å få mottakeren til å trekke på smilebåndet, anbefales Atle Antonsen og Johan Goldens "Ny hylle på Prix" (Gyldendal). Her snakker vi høydepunkter fra programmet "Misjonen" på P4. Jeg er ikke noen stor lytter av programmet, men har skjønt at ved hjelp av lytterne og sikkert en bra redaksjon får disse observante humoristene inn gode tips om alle slags uvesentligheter som preger norske lokal- og riksaviser også. Bare ved å bla i denne boka kommer smilet fram - Marit Glærum (24) bruker sommeren til å runke griser skriver for eksempel NRK Hedmark og Oppland - og avisa Fremover i Narvik slår stort opp at "Fire av 50 ansatte på Scandic Narvik har nøyaktig samme fornavn" - er bare noen av mange høydepunkt.

Quisbøker er sikre vinnere hos mange. "Julequiz - 800 spørsmål for liten og stor" (Juritzen Forlag) er unnfanga av quizmaster Jan Arild Breistein som mange har møtt i TV 2s quizshow "Jaget". Han er en av landets mest profilerte og beste quizmastere og har laga ei quizbok med all verdens julespørsmål både for store og små som garantert kan bli en hit i mange juleselskap både nå og i mange år framover.

Jeg er ingen stor lyrikkviter eller ihuga diktleser. Men når en seniorrådgiver i Riksrevisjonen, Kjell Ivar Sandvik, som tidligere har gjendikta Bob Dylan, har skrevet "Ingen av oss er borte" (Vigmostad & Bjørke), så virker den så tiltalende, luftig og umiddelbar at den absolutt kan være et alternativ for de som har en hang til lyrikk. "Tenker du på noe, spurte jeg mot slutten av vårt første møte da hun plutselig ble så stille. På tida, sa hun, som renner ut fordi det snart er natt, og hvorfor må du hjem til ingen?"

Så skal vi over til to sikre vinnere. I 80 år har "Hvem Hva Hvor" vårt med å prege oss nordmenn. Jeg tilhører en generasjon som har hatt et slags kjærlighetsforhold til denne lille, innholdsrike boka og jeg er den stolte eier av alle utgaver siden 1963. 2016-utgava er slik den skal være og redaktør Knut Are Tvedt har gjort en framifrå jobb med å fortelle oss på et HHH-vis hva som skjedde i året vi snart er fedig med - eller rettere sagt fra oktober 2014 til september 2015 av forståelige årsaker. Og sjølsagt får vi en faktaoversikt, inkludert bilder av alle flagg av alle verdens stater. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut! Storveis nok en gang.

Den andre sikre vinneren er "Sportsboken 2015" (Vigmostad & Bjørke). For dere der ute som kjenner noen som er interessert i sport, og det er visstnok noen, så er nok en gang denne boka, redigert av VG-journalist Egil Svendsby, det optimale oppslagsverket når det gjelder året vi snart er ferdig med. Ski-VM i Falun, alt om Kjetil Jansrud og Henrik Kristoffersens store seong, Zuccas store gjennombrudd i NHL, Moldes store fotballopptur, håndballjentene nasjonen elsker - alt dette er godt omtalt og rikt illustrert. Dessuten er resultatoversikten som avslutter boka intet mindre enn forbilledlig.

Jeg er ikke helt sikker på hva min gode gamle kollega Sarah Natasha Melbye, som nå jobber som infosjef i Juritzen Forlag, tror om meg. Grunnen til at jeg har blitt litt usikker er at hun har foret meg med to strikkebøker.......

"Flåklypa strikkebok" og "Strikk unike sitteunderlag for voksne og barn" (Juritzen Forlag) heter verkene og jeg skal faktisk ikke mene noe som helst om noen av dem - bortsett fra at jeg skjønner at de kan være utmerkede julegaver til enkelte. Det kan vel verken være rett eller vrangt for å si det sånn.

Ingen jul uten musikk og også denne gangen dukker det opp nye "vitnesbyrd" det er mulig å hygge seg med. Familien Akselsen, det vil si fader Elias og barna Kristine, Stig og Veronica, har sammen med et knippe dyktige musikanter, blant andre Freddy Holm og Baard Slagsvold, laga ei vakker samling med et bredt utvalg julesanger.

"Eg veit i himmelrik ei borg", "Glade jul" og "Deilig er jorden" er sjølsagt med, men vi får også Guren Hagens oversettelse av "Welcome Home" - "Velkommen hjem" og Jan Vincents Johannesens nydelige "Himmel på jord". Noe gjør familien sammen, noe gjør de hver for seg - uansett så er det så inderlig og ekte som vi har blitt vant til fra Elias Akselsen.

Familien Akselsen

Velkommen hjem

Grammofon/Musikkoperatørene

I desember i fjor samla et utsøkt knippe musikanter og sangere seg i Kulturkirken Jakob i Oslo for å synge og spille jula inn. Nå får vi som ikke kjente vår besøkelsestid eller som ikke hadde anledning mulighet til å være med på herligheten vi også.

Sondre Bratland, Anita Skorgan og Solveig Slettahjell er tre fantastiske formidlere på hvert sitt vis og palestinske Rim Banna og svenske Rikard Wolff stiller i samme klasse. Når så KORK, også kjent som Kringkastingsorkesteret, under ledelse av Christian Eggen og Tord Gustavsen Trio med sjefen på piano, Sigurd Hole på bass og Jarle Vespestad på trommer pluss Øyvind Kristiansen på orgel og Sidsel Walstad på harpe, tar seg av det ikkevokale på best mulig vis, så låter både "Stille natt" i duett med Skorgan og Banna, "Mitt hjerte alltid vanker" i duett med Bratland og Banna, "Deilig er jorden", samt flere originallåter inkludert Skorgans nydelige "Om du bare ønsker det" og Bannas sterke "Sarah" - tilegna ei 16 måneder gammel jente som blei skutt av en israelsk snikskytter, så var og er dette en konsert så inderlig, sterk og vakker som vel tenkelig.

KORK/Anita Skorgan/Rim Banna/Sondre Bratland/Solveig Slettahjell/Rikard Wolff

Jul på orkesterplass

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

"Vebju - Juletonar frå Nordmøre" er laga med hjertet av to nordmøringer, Anders Larsen på fiolin og Henning Sommerro på flygel, harmonium og kirkeorgel. Begge kommer fra Surnadal der også jeg har store deler av mine røtter. La det likevel være klokkeklart: man trenger absolutt ikke ha tilknytning til området for å ha glede av denne musikken. Bortsett fra på ett spor, der Astrid Moen synger, er dette instrumentalmusikk.

Som så mange andre steder i landet er det også på Nordmøre opp gjennom tidene unnfanga lokale varianter av kjente julesanger, blant andre "O jul med din glede", "Kling no klokka", "Et barn er født i Betlehem" og "Mitt hjerte alltid vanker", og med slike kapasiteter som Larsen og Sommerro, som har arrangert herligheten, blir dette "universell" musikk uten grenser verken når det gjelder geografi eller tid. Vakkert og inderlig rett og slett.

Anders Larsen og Henning Sommerro

Vebju - Juletonar frå Nordmøre

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

I tre år har to av de flotteste stemmene i norsk musikkliv - Aasmund Nordstogas og Gunnhild Sundlis - samarbeida på denne tida av året. Det har etter hvert blitt et "folkekrav" at de også gikk i studio slik at møtene mellom dem blei bevart for evigheten. Nå har det skjedd og for et møte dette er!

Nordstoga med sin naturlige reine tøffhet i uttrykket og Sundli (ja, det er hun fra Gåte ja) med sin klokkeklare, lyse og varme måte å møte oss på, kler hverandre perfekt. Repertoaret er ei blanding av det kjente og kjære som "Et barn er født i Betlehem", "Kling no, klokka!", "Det lyser i stille grender" og "Mitt hjerte alltid vanker" og mer ukjente sanger, men med sitt fundament i folkemusikken gir de to og arrangementene til Jørund Fluge Samuelsen - og nydelig tonefølge fra blant andre Åsmund Reistad, Daniel Sandén-Warg, Gjermund Silset og Helge Andreas Norbakken - oss ei julegave det skal bli herlig å pakke opp i mange år framover - sjøl om vi veit hva som ligger i pakka!

Aasmund Nordstoga - Gunnhild Sundli

Sæle jolekveld

Plassen Produksjon/Musikkoperatørene

En sensasjon

Den 25 år unge saksofonisten og komponisten Mette Henriette Martedatter Rølvåg har debutert med dobbelt-cd på storselskapet ECM. Det er intet mindre enn en sensasjon.

Mette Henriette debuterer på et imponerende vis.

Jeg har fulgt ECM, Manfred Eichers enorme livsverk, nesten siden starten på slutten av 60-tallet. Selskapet har betydd enormt mye for mange musikanters sin utvikling, blant annet for de fire store norske, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. Seinere har Eicher fortsatt å være en av norsk jazz´ aller viktigste fødselshjelpere - rekka av norske musikanter som har fått muligheten hos ECM er lang og ærerik og kan ikke overvurderes.

Likevel har jeg aldri opplevd at en artist har fått muligheten på et slikt vis som Mette Henriette. Det forteller det meste om hvilken tro Eicher har på henne og etter å ha tilbragt tid med musikken hennes så skjønner jeg begeistringa - noe så voldsomt.

Mette Henriette, fra Trondheim, har studier bak seg både her hjemme og i USA. Der har hun også jobba med flere av de som tør å utfordre grensene, som blant andre Tim Berne og Michael Formanek.

Historia om møtet mellom Eicher og Mette Henriette er uvanlig og det er også progresjonen i prosessen med ferdig utgivelse - det har gått veldig fort til ECM å være. Det er nesten som Eicher ville fortelle oss at her er det ingen grunn til å vente.

Musikken, som er spilt inn i løpet av 2013 og 2014, består av en cd med triomusikk og en med et stort ensemble bestående av 13 musikanter. Mette Henriette har skrevet 32 av de 35 melodiene - pianisten Johan Lindvall har bidratt med resten. De er ei åpenbar linje i musikken og uttrykket fra trio til stort band. Trioen, som består av cellisten Katrine Schiøtt i tillegg til Lindvall og Mette Henriette, gir oss søkende, åpen og vakker musikk med et solid kammermusikalsk fundament.

Overgangen til "storbandet" er elegant og gir oss mye av det samme, men sjølsagt med et helt annet lydbilde. Seks strykere, bandoneon, Eivind Lønning (trompet), Henrik Nørstebø (trombone) samt Per Oddvar Johansen på trommer og sag og Per Zanussi på bass sørger for et totalt unikt uttrykk.

Mette Henriette har allerede en helt egen tone i hornet sitt og spiller med en styrke og modenhet som er nesten uvirkelig hennes alder tatt i betraktning. Dessuten har hun et helt eget musikalsk budskap - både i det lille og det store formatet. "Mette Henriette" er høyst sannsynlig starten på ei stor karriere - ei karriere som har fått en sensasjonell pangstart med hjelp av ECM og Manfred Eicher som så mange andre, store norske jazzkarrierer.

Mette Henriette

Mette Henriette

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Hjemmeseier borte

En av Kongsbergs store sønner, Christian Wallumrød, fikk det ærefulle oppdraget å skrive bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival i fjor. Den sjansen tok han godt vare på og nå får vi alle være med på det som skjedde i Kongsberg kino.

Christian Wallumrød i spissen for sin utgave av Trondheim Jazz Orchestra.

Jeg har fulgt Christian Wallumrød (44) siden 90-tallet da han via jazzlinja i Trondheim etablerte seg med band som Airamero, Close Erase og Nutrio. Det har vært en udelt spennende og utfordrende glede - Wallumrød har aldri stått stille og han har sprengt grenser og gått sine helt egne veier.

De seinere åra har han bevegd seg både i impro- og samtidsretning med band som Dans les Arbres og sitt eget Christian Wallumrød Ensemble og blant annet sammen med Jan Bang og Sidsel Endresen. Derfor var spenninga stor i fjor sommer i forbindelse med bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival: hvor ville Wallumrød "dukke opp" denne gangen?

Sammen med ei mer unik utgave av Trondheim Jazz Orchestra enn kanskje noen gang, med Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på allehånde gitarliknende instrumenter, Anja Lauvdal i tillegg til Wallumrød sjøl på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og elektronikk, Siv Øyunn Kjenstad og broder Fredrik Wallumrød på trommer og elektronikk og Michael Francis Duch på bass, skapte sjefen ei ramme for verket de færreste av oss hadde opplevd tidligere.

Verket består av fire deler som er så langt fra et tradisjonelt jazzoppsett som nesten vel tenkelig. Wallumrød serverer alt fra små, repetitive figurer til kraftfulle strukturer som alle mer eller mindre ustanselig får være med å utvikle. Her er det med andre ord ikke snakk om tradisjonelle solier, men det er heller ikke fribag slik vi kjenner den. Det er med andre ord ei reise inn Christian Wallumrøds høyst originale univers og nok en gang var det - og er det - spennende å bli med inn dit.

De fire delene hører sammen på et spesielt vis og derfor har Wallumrød og Hubro bestemt seg for at musikken ikke egner seg i et LP-format der plata må snues halvveis. Det har jeg forståelse for. "Untitled Arpeggios and Pulses" er ei herlig reise å bli tatt med på uten pause - den var det på Kongsberg sommeren 2014 og den er det nok en gang utendørs i Thailand! Spennende musikk som egner seg utmerket når som helst og hvor som helst!

Trondheim Jazz Orchestra/Christian Wallumrød

Untitled Arpeggios and Pulses

Hubro/Musikkoperatørene

Fransk åpning

Den franske filonisten Dominique Pifarély viser med denne soloutgivelsen at han har noe vi bør lytte nøye til.

Dominique Pifarély - noe for seg sjøl.

Dominique Pifarély runder 58 nå i mellomjula. Til tross for at han er godt voksen med andre ord, så må jeg innrømme at jeg ikke har lagt merke til hans karriere så langt til tross for at han har samarbeida med langt framskredne landsmenn av seg som Louis Sclavis og Eddy Louiss.

Det som er åpenbart etter å ha tilbragt kvalitetstid med Pifarély nå, er at han følger elegant i en stolt og god fransk jazzfiolintradisjon som Stéphane Grappelli etablerte og som Jean-Luc Ponty og Didier Lockwood tok videre. På hjemmebane har Pifarély absolutt et stort navn, men internasjonalt har han ikke makta å etablere seg på linje med tre nevnte.

Med denne soloutgava - ikke hver dag vi får servert det forresten - på selveste ECM får nok Pifarély en hel del oppmerksomhet, men om han når opp til de andre er nok likevel tvilsomt. Det som er tydelig fra første gjennomlytting er at Pifarély er en virtuos med en solid teknisk base. Jeg vil ikke bli overraska om det skulle vise seg at Pifarély har klassisk skolering på høyt nivå, men det han gir oss her er åtte egne komposisjoner pluss standardlåta "My Foolish Heart" spilt inn live i 2012 og 2013.

Pifarély er en musikalsk lyriker og alle låtene hans er tilegna lyrikere - både franske og fra andre land, blant andre den portugisiske nasjonalskalden Fernando Pessoa. Det er mye unik og spennende musikk underveis, men jeg må innrømme at Dominique Pifarély likevel har problemer med å holde på oppmerksomheten og konsentrasjonen min hele veien. Uansett er "Time Before and Time After" et spennende møte med nok en ny fransk fiolinstorhet.

Dominique Pifarély

Time Before and Time After

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Over alle grenser

Andreas Aase har i flere tiår allerede vist oss at han er en strengevirtuous med noe helt eget å melde. "Fir" er nok en bekreftelse.

Andreas Aase tar oss med til vakre steder på et inderlig vis.

Foto: Arild Juul

Andreas Aase (48) har vært med på mye og mangt. Han har jobba med alle fra Gluntan via Torstein Flakne til Postgirobygget. Trio de Janeiro og ikke minst Åge Aleksandersen i en årrekke har også benytta seg av Aases helt spesielle gitarkvaliteter.

Likevel hersker det absolutt ingen tvil om at det er på egen hånd vi møter Andreas Aase der han virkelig føler seg hjemme. Fra han ga oss "Maus" i 2003 via "Glimmer", "Unu" og "Tre", som kom i fjor, har den eminente gitaristen og komponisten gitt oss særprega musikk som har befunnet seg i en del skjæringspunkt, men hele tida med et tydelig folkemusikalsk tilsnitt over seg.

Sjølsagt måtte oppfølgeren til "Tre" hete "Fir" - men jeg lurer forsåvidt på hva neste skal hete???? - og for meg er dette et inderlig høydepunkt i Aases karriere. Utstyrt med kun akustiske instrumenter - mandola, gitar og barytongitar - og et repertoar bestående av halvparten originallåter signert Aase, halvparten folkemelodier samt en fantastisk og totalt unik, men likevel respektfull soloversjon av "Ja, vi elsker", som jeg er ganske sikker på at vil bli satt pris på både på Slottet og ikke minst på Skaugum, så tar Andreas Aase oss med til steder de færreste av oss har vært på før.

Når han så har invitert med seg et storslått reisefølge bestående av Espen Berg på piano og Mats Eilertsen på bass - jazzstorheter som besitter en sjelden allsidighet - og Aases gamle sjelsfrende fra Sambandet, Steinar Krokstad på trommer, pluss Kenneth Ekornes på perkusjon på ett spor, så blir lydlandskapet og musikken på "Fir" så unik og vakker i sjeldne grenseland at det bare er å gratulere Andreas Aase med et verk som bli stående i åresvis framover.

Andreas Aase

Fir

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Over også i andre forsøk

Sivilingeniøren Lars Erik Drevvatne har hoppa 2.13 i høyde. Også med sin andre jazz-cd går pianisten og komponisten elegant over.

Lars Erik Drevvatne (t.v.) sammen med Claus Waidtløw, Jesper Bodilsen og Stein Inge Brækhus.

55-åringen, bosatt i Mo i Rana, viste seg fram for et nasjonalt publikum for første gang i 2001 da han ga oss debuten "Keys on and off" - med eget materiale og stort sett Bergensmusikanter som reisefølge.

Siden har Drevvatne holdt seg unna det store rampelyset når det gjelder musisering, men "No Parking Here" forteller oss at han så avgjort har holdt både hodet og fingrene i gang.

Drevvatne, som har skrevet over halvparten av de 12 låtene, er en modernist som har henta mye inspirasjon fra både det amerikanske 60-tallet og hjemlige inspiratorer fra den samme gata. Han er også en habil pianist med god oversikt, men sjølsagt blir det urettferdig å sammenlikne han med herrer som for eksempel Herbie Hancock, som jeg har Drevvatne mistenkt for å ha lytta til mer enn et kvarter.

Drevvatne, som er amatør, men en langt framskreden sådan, har med seg den glitrende danske bassisten Jesper Bodilsen og den tidligere Cutting Edge-trommeslageren Stein Inge Brækhus, som også spilte på debuten til Drevvatne, og på fem av spora et nytt hyggelig dansk bekjentskap, tenorsaksofonisten Claus Waidtløw.

Danskene bidrar med fire låter og "There Will Never Be Another You" er den eneste standardlåta som er representert. Alt i alt gir Lars Erik Drevvatne og vennene hans oss en hyggelig time med melodisk jazz i en tidløs sjanger. Den tidligere høydehopperen var ikke i nærheten av riv denne gangen heller.

Lars Erik Drevvatne

No Parking Here

Onandoffrecords/Musikkoperatørene

Tre til jul

Siden denne epistelen dreier seg om masse triojazz i forskjellige avskygninger, har jeg en viss forståelse for at overskrifta kan være en smule misvisende. Det jeg kan love er at den er godt ment og at her finnes det usedvanlig mye god musikk som egner seg både til jul og resten av året.

Emil Brandqvist Trio - ung, svensk trio som er mer enn lovende.

Den 34 år gamle svenske trommeslageren, perkusjonisten, keyboardisten, komponisten og bandlederen Emil Brandqvist er nytt navn for meg. "Seascapes" er hans andre triocd og han har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Med seg har han to like ubeskrevne blad: bassisten Max Thornberg og pianisten Tuomas Turunen. Til sammen utgjør de en herlig trio med et varmt, melodisk og klart nordisk tonespråk som mange vil kjenne igjen fra pianister som Tord Gustavsen og Helge Lien. På noen av spora er også tre blåsere med, men mer som fargelegging enn som noe annet - Emil Brandqvist Trio greier seg mer enn godt nok på egen hånd.

Joey DeFrancesco - et kraftpakke på alle vis.

Når du blir oppdaga som tenåring og innlemma i bandet til far sjøl, Miles Davis, så er liksom løypa lagt. Organisten og etterhvert også trompeteren, pianisten og vokalisten Joey DeFrancesco tilhører denne engere kretsen. Han har nå nådd den respektable alder av 44 og han har i de cirka 25 åra som har gått siden Miles viste han frem for verden etablert seg som kanskje den største organisten verden har fått møte siden Jimmy Smith.

Her får vi møte han som alt: organist, pianist, trompeter og vokalist. Sammen med en fersk trio med trommeslageren Jason Brown og gitarist Dan Wilson - og på noen spor bassisten Mike Boone - forteller DeFrancesco oss at sulten fortsatt er tilstede og han gir oss en time med litt av alt. Joey DeFrancesco flytter ikke grenser slik Jimmy Smith gjorde, men han imponerer like fullt med et trøkk, en evne til å groove og en joie de vivre som få kan matche.

Omar Sosa, Gustavo Ovalles og Joo Kraus - trio med et unikt uttrykk.

Den tyske trompeteren og flügelhornisten Joo Kraus, den cubanske pianisten Omar Sosa og perkusjonisten Gustavo Ovalles fra Venezuela har funnet hverandre og det skal vi være veldig glade for.

Med et repertoar stor sett skrevet av Kraus og Sosa, inviterer de oss med til varme, søkende steder med røtter i både afrikansk, karibisk og europeisk musikk.

Kraus er et nytt bekjentskap for meg, men han har tydeligvis fått med seg en hel del fra både Nils Petter Molvær og Arve Henriksen samt mer tradisjonell trompetisme. Sosa benytter seg både av akustiske og elektriske hjelpemidler, mens Ovalles er en lyttende og fargeleggende perkusjonist som kler disse landskapene godt. "JOG" er så langt unna tradisjonell triojazz som vel tenkelig, men er med på å vise hvilken enorm bredde og allsidighet det er innen dette formatet.

Jesper Lundgaard - holder den danske bassflammen i live.

Enrico Pieranunzi - italiensk pianist i ultraklassen.

Alex Riel - for en mann!

En av de store og meget dyktige bassarvtakerne etter giganten Niels-Henning Ørsted Pedersen i Danmark heter Jesper Lundgaard. Siden han runda 60 på den første opptaksdagen i fjor med denne utsøkte, men løst sammensatte trioen, så blei han "utnevnt" til bandleder. Det kunne sånn sett like gjerne vært den fantastiske italienske pianisten Enrico Pieranunzi, hvis spill slekter mye på det sofistikerte tonespråket til Bill Evans, eller unikumet Alex Riel på trommer. I løpet av de to dagene de møttes på Jazzhus Montmartre i København tok de for seg standardlåter som "Autumn Leaves", "My Funny Valentine" og "Oleo".

Her blir vi forsåvidt ikke servert noe som helst nytt eller overraskende, men vi blir derimot servert cirka en time med framifrå tolkninger av kjente låter - på et svært høyt nivå. Det holder mer enn lenge for meg.

Brian Blade, Danilo Pérez og John Patitucci - hippere blir det neppe.

Så har vi kommet fram til selve rosinen i pølsa. Trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og pianist Danilo Pérez har i rundt 15 år utgjort 75 prosent av Wayne Shorter Quartet - for å si det på en annen måte: de har ikke vært kompet til Shorter, men de har vært likeverdige deler av bandet.

Det er årets underdrivelse å påstå at denne trioen er sampilt - de låter nesten som ei stemme. Låtene, som alle står bak - inkludert "Dolores" av Shorter, er vakre, sterke og melodiske utskytingsramper for samtaler på et ekstremt høyt nivå. Hver for seg er disse tre herrene noen av mine favorittmusikanter - sammen er de bortimot magiske.

Christian Sands, Thomas Fonnesbæk og Alex Riel in action.

Ryktene har gått ei stund og når bassgiganten Christian McBride, som kan tillate seg å plukke fra øverste hylle, har henta inn den 26 år gamle pianisten Christian Sands til trioen sin, så er det nesten en bekreftelse: vi har med et nytt supertalent å gjøre. Tre oktoberdager i fjor inntok Sands Jazzhus Montmartre i København og uten plagsomt med øvelsestid, vil jeg anta, inntok han scena sammen med det nye danske bassløftet Thomas Fonnesbæk og Alex Riel, som kunne ha vært bestefar til Sands, ved trommene.

Og du verden: her har vi med en pianist som vil være med å prege jazzverdenen i mange tiår framover med en teknikk i nærheten av Oscar Petersons og en timing a la Michel Petrucciani. Fonnesbæk og Riel er noe så voldsomt med på notene, som Riel har vært det i rundt 50 år nå, og denne dobbelt cden setter et forrykende punktum på denne herlige trioreisa.

Emil Brandqvist Trio

Seascapes

Skip Records/MusikkLosen

Joey DeFrancesco

Trip Mode

HighNote Records/MusikkLosen

Joo Kraus/Omar Sosa/Gustavo Ovalles

JOG

Skip Records/MusikkLosen

Jesper Lundgaard Trio Feat.: Enrico Pieranunzi & Alex Riel

60 Out of Shape

Storyville Records/MusikkLosen

Pérez Patitucci Blade

Children of the Light

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Sands/Fonnesbæk/Riel

Take One

Storyville Records/MusikkLosen

An Englishman in Norway

Den engelske pianisten David Arthur Skinner har slått seg ned i Norge. Det skal vi være veldig glade for.

David Arthur Skinner - en annerledes og spennende pianist.

Foto: Ragnhild Lucy Skinner

Det hevdes at en viss herres veier er uransakelige. Det er kanskje David Arthur Skinners også. Den 35 år unge pianisten og komponisten fra sommerøya Isle of Wight har i alle fall bodd i Norge de siste 10 åra og nesten uansett hva slags sjanger innen jazzen vi snakker om, så har han gjort seg svært så positivt bemerka.

Årsaken til at han havna her hos oss i steinrøysa er jeg ikke sikker på, men han studerte i alle fall i Leeds sammen med en rekke norske musikanter som etablerte det spennende bandet Sphinx sammen.

Her hjemme har bandet holdt sammen med ujevne mellomrom, men Skinner har også jobba med andre uttrykk enn det moderne som Sphinx sverger til. Den utmerkete teknikeren synes så absolutt om det meste innenfor jazz, men som han viser nok en gang her på sin andre soloutgivelse så ligger både stride og boogie hans hjerte spesielt nært.

I løpet av knapt 44 minutter gir Skinner oss en blanding av originalkomposisjoner og standardlåter som "Ain´t Misbehavin´", Early Autumn", "On the Street Where You Live", "Sophisticated Lady", "Stompin´at the Savoy", "Caravan" og "Memories of You" - den siste tilegna hans avdøde lærer på Grieg-akademiet i Bergen, Morten Eide Pedersen.

Sjøl om Skinner har en voldsom respekt for og innsikt i både stride- og boogiedialekta, så tar han seg en rekke spennende friheter både rytmisk, harmonisk og melodisk underveis.

Det swinger og groover av pianospillet til David Arthur Skinner fra start til mål. Dessuten er det flott at noen tar på seg ansvaret med å videreføre dette ganske så sjeldent spilte uttrykket. Mer makt til til Mr. Skinner - The Englishman in Norway.

David Arthur Skinner

Cubistic Boogie

Losen Records/MusikkLosen

Roen har senka seg

Det er visstnok i disse dager roa skal senke seg i de tusen hjem. Den originale trioen Medbøe/Eriksen/Halle gjør sitt aller beste for å bidra til det og de lykkes noe så voldsomt.

Haftor Medbøe, Espen Eriksen og Gunar Halle tar oss med på ei vakker og ettertenksom reise.

Du skal ha fulgt ekstremt godt med i norsk jazzliv for å ha fått med deg hvem Haftor Medbøe er og hva han har foretatt seg. Det har seg nemlig slik at gitarist, komponist og bandleder Medbøe, født og oppvokst i Lærdal i Sogn, stakk til Skotland av alle steder på jord for mange år siden for å bli jazzmusiker. Det har han så definitivt blitt, men han har på sett og vis blitt skotte også og er fortsatt bosatt, jobber og underviser i Edinburgh.

For vel to år siden møtte han pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle i et større band satt sammen til Edinburgh Jazz Festival. Kjemien var både heftig og umiddelbar og de tre bestemte seg for å gå videre i en mindre konstellasjon.

Som sagt så gjort og her møtes de tre sammen med sju låter skrevet av Medbøe. Låtene blei spilt inn i Skotland i sommer etter at de hadde spilt en bejubla jobb på den samme festivalen som for to år siden.

Det vi får servert er sober kammerjazz av topp kvalitet. Medbøe er åpenbart en melodiker av rang og bedre reisefølge enn Eriksen og Halle i et slikt landskap er vanskelig å ønske seg. Vi får stifte bekjentskap med tre lyrikere som både hver for seg og kollektivt har mye å melde. De tre går aldri i veien for hverandre, men viser oss at de er lyttere først og fremst - lyttere som skaper vakker musikk, vakre rom og vakker stillhet.

Miles Davis hevda vel i sin tid at det viktigste i musikken var det du ikke spilte. Det budskapet har Medbøe/Eriksen/Halle fått med seg, men du verden så viktig og vakkert det er det de spiller også.

Roen har senka seg - jula kan komme! Når det er sagt så egner denne musikken seg garantert resten av året også og arrangører med respekt for seg sjøl bør invitere Haftor Medbøe "hjem" igjen - veldig gjerne med denne trioen - så fort som mulig.

Medbøe/Eriksen/Halle

The Space Between

Losen Records/MusikkLosen

Sinatra i 100

I dag ville Francis Albert, bedre kjent som Frank, Sinatra ha fylt 100 år. Det forrige århundres store stemme og en av de mest kjente personligheter er husket kloden rundt og dagen vil bli markert over alt.

Frank Sinatra - et ikon og en legende.

Diskusjonen om hvem som er den største, vil aldri ta slutt. Likevel er det en morsom, men likevel umulig, diskusjon. Det å sammenlikne Sinatra med Elvis Presley, The Beatles eller operastorheter som Maria Callas er som å sammenlikne sportsfolk fra forskjellige idretter - morsomt, men uten noe fasitsvar.

Frank Sinatra var av dem som var stjerne store deler av sin karriere og som har beholdt statusen også etter sin bortgang den 14. mai 1998, 82 år gammel. Han var blant de utvalgte som hadde "alt" - ei gudebenåda stemme, en evne til å tolke tekst som få om noen andre, ei utstråling, et utseende og en sjarm av typen sjelden for å si det mildt.

Sinatra kom fra beskjedne kår med italienske røtter i Hoboken, New Jersey. Faren drev en liten bar og det var der The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Chairman of the Board - kjært barn har som kjent mange navn - opptrådte for første gang. Hos Frank sjøl var det aldri noen tvil: han skulle bli sanger, men faren var på ingen måte blid da poden bestemte seg for å droppe skolen til fordel for sang og showbusiness.

Riktig valg

Sett i etterpåklokskapens klare lys kan man vel si at unge Sinatras karrierevalg var riktig. Etter å ha sunget mye på små klubber i hjemstaten New Jersey og fått mye spilletid på radio blei han oppdaga av storbandledere som først Harry James og seinere Tommy Dorsey. 40-tallet blei det store gjennombruddet for Sinatra og spesielt etter at han brøt med Dorsey pekte pila rett opp før populariteten tok en midlertidig slutt. En ny stor hendelse snudde opp ned på det igjen da han vant Oscar for rolla si i filmen "From Here to Eternity" i 1953 - "Herfra til evigheten" på norsk. Om Sinatra var en stor skuespiller strides de lærde, men ingen kunne ta han på sjarmen for å si det slik.

"Norsk" hjelp

Uansett hvor bra Sinatra gjorde det på kinolerretet, er det utvilsomt som en av verdens største sangere han vil bli huska. Diskusjonen er også uendelig når det handler om Sinatra var jazzsanger eller ikke. Det som er hevet over tvil er at Sinatra henta mye inspirasjon fra jazzen og hans utallige tolkninger av standardlåter fra det som kalles The Great American Songbook, ofte med god hjelp av den norskættede arrangøren og orkesterlederen Alex Stordahl, døpt Odd noe foreldrene raskt skjønte blei vanskelig i Amerika og dermed fikk det gjort om til Alex, er i manges ører det viktigste Sinatra gjorde.

Showmannen Sinatra skal heller ikke undervurderes og The Rat Pack, der Sinatra, sammen med Sammy Davis, Jr. og Dean Martin, "eide" Las Vegas og liknende steder er noe av det beste som har eksistert når det gjelder musikalsk underholdning.

La opp

Det var fortsatt ikke slik at alt gikk rette veien for Sinatra. Pop- og rockebølga på 60-tallet førte til motgang for Ol´ Blue Eyes og han blei faktisk så desillusjonert at han la opp i 1971, 55 år gammel. Heldigvis angra han ganske kjapt og i 1973 var han tilbake igjen og han stod på scena helt fram til 1994.

Gull i vente

Det har ikke vært mangel på dokumentasjon når det gjelder Frank Sinatras fantastiske karriere. I forbindelse med 100 års markeringa har likevel de store plateselskapene virkelig lagt både krefter, ressurser, ekspertise og økonomi i potten for å markere denne unike karriera og dette helt spesielle livet.

"All or Nothing at All", som Sinatra så på som låta som satte det hele i gang, er en boks som inneholder to dvder der vi får et fantastisk innblikk i Sinatras oppvekst, liv og karriere. Sinatra er et viktig intervjuobjekt sammen med nær familie og kolleger og vi får vite "alt" om sjefens første 60 år - inkludert hans forbindelse både med mafiaen og presidentene John F. Kennedy, Ronald Reagan og Richard Nixon. Sinatra spilte en ikke ubetydelig rolle også når det gjaldt hvem som skulle bekle verdens viktigste jobb. I tillegg får vi både en cd- og dvd-versjon av "avskjedskonserten" fra 1971. En dvd med et intervju gjort av den legendariske TV-journalisten Walter Cronkite er også en viktig del av boksen. Fine "bøker" med bidrag fra Sinatras barn og avskjedsintervjuet i bladet Life pluss ei pakke med postkort av Ol´ Blue Eyes gjør "All or Nothing at All" til et uunnværlig klenodium for både gamle og unge Sinatratilhengere.

"A Voice on Air" er en annen boks, bestående av fire cder på bortimot 80 minutter hver, og forteller oss mye om en annen del av Sinatras karriere. De 100 sjeldne og i stor grad tidligere uutgitte opptakene er henta fra Sinatras store år på radio mellom 1935 og 1955. Her får vi en rekke sanger han aldri spilte inn i platestudio - de finnes altså bare her. Vi får også treffe han i en rekke spesielle møter blant annet med Peggy Lee, Nat "King" Cole og Doris Day og "norske" Alex Stordahl spiller nok en gang ei sentral rolle. Her har teknikere i superklassen gjort en stor jobb og kvaliteten er i stor grad meget bra.

Sinatra pleide ofte å avslutte sine konserter med å si følgende: "May you all live to be one hundred years old and may the last voice you hear be mine!"

Det hadde vært noe det!

Frank Sinatra

All Or Nothing at All

Eagle Rock/Universal

Frank Sinatra

A Voice on Air 1935-1955

Columbia/Legacy/Sony Music

Hvilken førjulspresang!

John Coltranes "A Love Supreme" er et av jazzens mesterverk. Når vi her, 50 år etter utgivelsen, får en rekke tidligere uutgitte versjoner også - fantastiske på alle vis - er den musikalske lykken bortimot komplett.

John Coltrane - den aller største for veldig mange.

Da John Coltrane gikk bort den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, hadde han allerede etterlatt seg ei arv som både samtida og ettertida skjønte ville bli avgjørende for hvordan både jazzen og andre uttrykksformer ville utvikle seg. For å si det slik: verken Jan Garbarek, Michael Brecker, Sonny Rollins eller Marius Neset ville ha spilt slik de gjør eller gjorde hadde det ikke vært for banebryteren og innovatøren John Coltrane.

Det store gjennombruddet fikk han hos Miles Davis på slutten av 50-tallet. Derfra og ut - Coltrane døde av leverkreft - leda han sine egne band og skapte sin egen, helt unike musikk. "Giant Steps" i 1959 skapte bølger for å si det mildt og blei malen og lista alle hadde å strekke seg etter. "My Favorite Things", "Ballads" og "Live at Village Vanguard" blei nye bekreftelser på Tranes mesterskap og originalitet, men lite verken før eller seinere kunne måle seg med "A Love Supreme" fra 1965.

Et lite enkelt tema lå i bunn for musikken som henta impulser fra indisk musikk, gospel, hardbop, frijazz og modal jazz. Coltranes religiøse overbevisning lå som ei overbygning over hele verket som hadde undertitlene "Acknowledgement", "Resolution", "Pursuance" og "Psalm". Coltrane, som svært sjelden sa noe i offentlige sammenhenger eller på scena, resiterte/sang "A Love Supreme" på et vis som fikk sjøl ateister til å tro.

Med seg hadde han på innspillingsdagen den 9. desember 1964 Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano - det var kvartetteten sin det!

Dagen derpå spilte han inn en ny versjon der også bassisten Art Davis og saksofonisten Archie Shepp deltok, men disse versjonene blei ikke med på den opprinnelige utgivelsen.

Her derimot er alt med! Referanseopptak som Coltrane hadde til egen gjennomhøring, alternative opptak både med kvartett og sekstett, avbrutte opptak, studiosnakk, Coltranes egne notater, sjeldne bilder og en ypperlig covertekst av Coltraneviteren Ashley Kahn.

For mange generasjoner jazzelskere - musikkelskere generelt forsåvidt - er denne totale samlinga av det som skjedde disse to desemberdagene i 1964 intet mindre enn historisk. Det er vakkert, sterkt, unikt og enkelt og greit skjellsettende. Julekvelden kom svært tidlig i år!

John Coltrane

A Love Supreme - The Complete Masters

Impulse!/Verve/Universal Music

En veteran vender tilbake

Pianisten og vokalisten Richard Badendyck har ei historie som som går minst fem tiår tilbake. Heldigvis gir han seg ikke.

Richard Badendyck er still going strong.

På lørdag vil "hele" verden markere at det er 100 år siden Frank Sinatra blei født. Få om noen har inspirert andre sangere så mye som Ol´ Blue Eyes og her hjemme har Richard Badendyck (73) alltid hatt et nært og varmt forhold til både Sinatra og The Great American Songbook som også Sinatra henta store deler av sitt repertoar fra.

Helt fra 60-tallet har Badendyck, som også var en meget dyktig tikjemper i sin tid, vist seg fram på et hyggelig vis på scener stort sett rundt hovedstaden - ikke minst på legendariske Club7. Det har også kommet to cder fra han med jevne mellomrom: "That´s All" i 2005 og "Peace" for fem år siden - også der viste han oss at den amerikanske sangskatten lå hans hjerte nært.

Denne gangen har han med seg trommeslageren Terje Engen og bassisten Stig Hvalryg og ikke minst den alt for sjeldent hørte sopransaksofonisten Odd Riisnæs, som også har skrevet nydelige strykearrangement til det som stort sett er ballader av det vakre slaget.

"When I Fall in Love", "The Very Thought of You", "Fooling Myself", "Lover", "You Don´t Know Me" og "Skylark" har blitt spilt og sunget noen tusen ganger, men Badendyck greier absolutt å gi de udødelige låtene noe personlig og vakkert sammen med det fine tonefølget. Dessuten får vi vakre instrumentalversjoner av Denny Zetlins "Quiet Now" og Antonio Carlos Jobims "Pictures in Black and White".

Vi får ikke en eneste overraskelse underveis. Derimot får vi mye vakker musikk av en veteran som har et levd liv å hente fra.

PS Slurv i coverteksten er både unødvendig og skjemmende. Trommeslager Engen er fullstendig uteglemt, mens navnene til Hvalryg og Riisnæs er feilskrevet. Jeg vil gjerne ha mer musikk fra Richard Badendyck, men da ønsker jeg meg skikkelig korrekturlesning også.

Richard Badendyck

Lover

Baden Music/MusikkLosen

Å fela ho let

Ola Kvernberg åpna opp ei schwær dør for at fiolinen kunne brukes innen moderne jazz også her hjemme. Her gir Adrian Løseth Waade oss to eksempler på at han er på god vei han også.

Bone Machine byr på spennende samarbeid over landegrensene.

Det ligger nesten i korta uansett hva det dreier seg om: Kommer det en topp tennisspiller i for eksempel Sverige, som Björn Borg, så kommer ofte en rekke andre i kjølvannet. Slik var det med alpinister i Norge på 90-tallet - se hvordan resultatlistene ser ut i dag.

Når det gjelder jazz er det mange paralleller. Etter at de fire store med Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal fortalte verden at de hadde noe eget å by på fra 60-tallet og framover, så har stadig nye generasjoner fått tro på at det går an å komme fra steinrøysa her i nord og virkelig ha noe å bidra med. Det tok lang tid når det gjaldt bruken av fiolin, men med Ola Kvernberg løsna det og Adrian Løseth Waade kan fort vise seg å bli ei ny, viktig stemme.

Med Bone Machine har Løseth Waade, fra Verdal i Nord-Trøndelag, makta det verken Telenor og Telia eller Statoil og Volvo greide, nemlig å skape et frukbart norsk-svensk samarbeid.

Utgangspunktet fra 2012 var en trio med svenskene Karl Nyberg, som går på jazzlinja i Trondheim, på saksofoner og bassklarinett, Viktor Reuter på bass og William Soovik på trommer - begge med base i Göteborg. Året etter kom Løseth Waade, som vi kjenner fra band som Skadedyr og Trondheim Jazzorkester, med og etter en del turnering gikk kvartetten i studio i september i fjor.

Den spesielle instrumenteringa gir Bone Machine en helt spesiell sound. Alle har bidratt som låtskrivere og de byr oss inderlig, søkende, lekende og ganske så nedpå kammerjazz med spor av impro og ispedd nordiske impulser. Og når det gjelder vår mann Løseth Waade så mer enn antyder han at han er på god vei til å finne sin egen stemme. Tittelen "Vol. 1" forteller oss også at det er mer på gang - heldigvis.

Nakama byr på noe helt eget.

Foto: Kristoffer Eikrem

23 år gamle Løseth Waade har vært en aktiv ung mann både mens han studerte på jazzlinja i Trondheim og etterpå. I 2011 blei han tildelt talentprisen under Moldejazz og etter at han gjorde Oslo til base har han blitt en ettertrakta stemme i flere konstellasjoner. I bandleder, komponist, plateselskapsdirektør og bassist Christian Meaas Svendsens nye band Nakama uttrykker Løseth Waade og de andre seg på en helt annen måte enn i Bone Machine.

Sammen med den japanske, men Oslo-bosatte pianisten Ayumi Tanaka og trommeslageren Andreas Wildhagen, som Meaas Svendsen også spiller sammen med i Mopti, har de to andre laga et helt eget uttrykk med røtter i europeisk samtidsmusikk fra vårt århundre, amerikanske samtidsmusikk fra 60-tallet, japansk tradisjonsmusikk og med en dæsj romantisk, klassisk musikk på toppen.

De fire meget spennende og uredde improvisatørene har utvidede fullmakter underveis, men det mest skjer kollektivt. Stillhet og effektfulle pauser spiller ei viktig rolle i denne musikken og måten Nakama makter å skape disse originale lommene på, gjør at uttrykket er fullstendig unikt.

Bone Machine og Nakama er to spennende ferske band med helt egne uttrykk. Dessuten er de to ypperlige visittkort fra nok en fiolinist vi skal få mye glede av i mange tiår framover - Adrian Løseth Waade.

Bone Machine

Vol. 1

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Nakama

Before the Storm

Nakama Records/nakamarecords.no

Barnebarnet til Sinatra

Om noen dager er det 100 års jubileum for Frank Sinatras fødsel. Anthony Strong er helt sikkert en sanger som vil markere det.

Anthony Strong har arva mye fra The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Frank Sinatra som også mange kjenner han som.

Den engelske vokalisten, pianisten og storbandarrangøren Anthony Strong (31) har garantert brukt mye tid "sammen med" Frank Sinatra i sin oppvekst. Han har nemlig mye av crooner- og den vokale jazzhistoria innabords. Samtidig har han makta å ta med seg denne tradisjonen inn i 2015 og brukt den på materiale som hører hjemme mye nærmere vår tid enn Sinatra. Strong har nemlig plukka fritt fra både pop-, rock- og soulverdenen og på et elegant vis forteller han oss at storbanduttrykket, hans stemmebånd og pianospill egner seg utmerket til slike låter også.

Av standardlåter gir Strong, som også slekter godt på sin landsmann Jamie Cullum, oss "On a Clear Day", "As Time Goes By", "Unforgettable", "The More I See You" og "What Is This Thing Called Love?" - ikke overraskende i en slik setting, men gjort i hippe og moderne arrangement.

Mer overraskende er det at Strong har plukket låter som Fran Landesmann og Bob Doroughs "Nothing Like You", Stevie Wonders "Higher Ground", Elvis Costellos "Baby Plays Around", Michael Jacksons "Don´t Stop Till You Get Enough" og Bill Withers "Use Me", men alle passer godt i Strongs verden også. Dessuten har Strong skrevet flere låter sjøl og forteller oss at også på det området har han mye å fare med.

Det er nesten umulig, men samtidig litt urettferdig å sammenlikne Anthony Strong med Frank Sinatra. Ingen kan i mine ører og øyne måle seg med The Chairman of the Board, men Anthony Strong er et mer enn lovende talent som allerede er i god gang med å føre tradisjonen videre og faktisk fornye den litt også.

Anthony Strong

On a Clear Day

Naïve Records/Naxos Norway

I en egen verden

Gitaristen og komponisten Ivar Grydeland er intet mindre enn en visjonær. Dette soloalbumet bekrefter det.

Ivar Grydeland tar oss med inn i en helt egen verden.

Jeg har kjent til Ivar Grydeland (39) i nærmere halvparten av tida han har vært her på Tellus - som musikant vel å merke. Jeg har møtt gitaristen, og alt annet med strenger på pluss elektronikk og en hel del annet, i alt fra soloutgave til stadig større konstellasjoner som Huntsville, Ballrogg og Dans les Arbres. Fellestrekk for alt Grydeland har holdt på med er at han aldri har kompromissa en millimeter og det gjør han definitivt ikke her heller.

Ivar Grydeland er en av mange musikanter fra Kongsberg som har sugd til seg mangt og mye fra byens flotte festival. Festivalen ved Lågen har alltid lagt vekt på moderne avantgardistiske uttrykk og det er også der Grydeland både har befunnet seg og fortsatt befinner seg.

"Stop Freeze Wait Eat" er et resultat av et PhD-prosjekt ved Musikkhøgskolen i Oslo. Hans ambisjon har vært å skape ensemblemusikk som soloutøver og det skal gudene vite at han har lykkes med. Det gjør han ved å improvisere over det han spilte for 10-12 sekunder siden - skue bakover for så å skape noe nytt. Han gir ikke seg sjøl mye tid på den måten, men med den erfaringa og den unike måten å tenke musikk på som Grydeland er i besittelse av, så lykkes han veldig.

Han sier sjøl at han henter insprirasjon fra sjangre som hi-fi, lo-fi, droner, abstrakt elektronika, improv og americana. Det er det absolutt ingen grunn til å betvile og ved hjelp av akustiske og elektriske gitarer, banjo, elektronikk og drum scope, pocket piano og Rhythm 77 - som jeg ikke aner hva er - tar han oss med inn i en lydverden han er helt aleine om.

Det er absolutt ikke noen enkel vei inn i Ivar Grydeland verden. Hvorfor skal alt være enkelt? Men åpner man opp for noe unikt og annerledes, så finner man masse spennende og utfordrende og til tider også fengende musikk fra visjonæren Ivar Grydeland.

Ivar Grydeland

Stop Freeze Wait Eat

Hubro/Musikkoperatørene

Alpaca Goes Bowie

Det norske kollektivet Alpaca Ensemble med gjester har latt seg inspirere av David Bowie til å lage unik og spennende musikk.

Alpaca Ensemble - fargerikt og totalt annerledes.

Foto: Birgit Rostad - synlig.no

Alpaca Ensemble er, nesten som Trondheim Jazzorkester, et ensemble som tilpasser seg vær- og føreforhold. Kollektivet, med Alpaca Trio som kjerne, har eksistert siden 1996 og har med ujevne mellomrom kasta seg ut på 70000 favners djup og skapt unik musikk. Nå har jeg ikke fått fulgt Alpaca Ensemble hele veien, men det spørs om de har gjort noe mer spennende og originalt enn denne hyllesten til David Bowie og hans ikoniske album "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars" fra 1972.

Alpaca Trio består av Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Denne gangen har de invitert med seg Andreas Kjerkol og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje på vokal og Alex Robson på fiolin og et lite kor også på noen av låtene.

Musikere og kunstnere fra en rekke sjangre og uttrykk har latt seg inspirere av David Bowie opp gjennom tidene og det skal bli usedvanlig spennende å høre hva som kommer fra ikonet snart - for første gang på mange, mange år kommer det ny musikk fra Bowie. Uansett kommer "Ziggy Stardust" til å bli stående som en milepæl i musikkhistoria.

Her har Alpacaene invitert Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Jon Øyvind Bylund Ness, Ole Henrik Moe og skotske Alwynne Pritchard til å komponere ny musikk eller arrangere musikk basert på Bowies originallåter. Alle gjestene har solid bakgrunn fra samtidsmusikk-uttrykket og har benytta det på hver sin særegne måte til å skape en ny verden rundt Bowies fantastiske og udødelige utgangspunkt.

Vokalisten Andreas Kjerkol Elvenes er et nytt navn for meg, men med sin flotte stemme som han har benytta både i klassisk musikk og pop, kler han de forskjellige lerettene som blir spent opp for han og ensemblet på et usedvanlig vis.

Alpaca Ensemble har ved hjelp av de fire utmerkede og originale komponistene/arrangørene, og ikke minst David Bowies fantastiske gave, gitt oss musikk vi ikke ante fantes. Spennende, utfordrende og annerledes - ikke reint lite det!

Alpaca Ensemble

Oh No Love, You´re Not Alone

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

For en historieforteller!

Amerikanske Gillian Flynn skriver krim som ingen andre - og hun gjør det kjapt!

Gillian Flynn - min nye favoritt på en times tid!

Etter å ha tilbrakt noen uker sammen med mursteinene til Ketil Bjørnstad http://torhammero.blogg.no/1445271042_det_finnes_bare_en.html og Lars Saabye Christensen http://torhammero.blogg.no/1448525574_det_handler_om_livet_.html, så dukka det opp et behov for ei lita pause fra de bortimot 1000 siders romanene. Det har seg nemlig slik at jeg er en sakteleser, noe jeg for så vidt trives med, men derfor trengs også ei avveksling med noe lettere fra tid til annen.

Der dukker Gillian Flynn (44) behendig opp. Jeg iler til med å tilstå at jeg har gått glipp av hennes tre første romaner, "Mørke rom", "Åpne sår" og "Flink pike", som har fått overstrømmende mottakelse både på hjemmebane og her i Norge og vunnet Edgar-priser og ført henne til toppen av lista når det gjelder krim- og spenningslitteratur. Det betyr med andre ord at jeg stilte med åpent sinn, men med visse forventninger foran min Flynn-debut - en krimnovelle på rundt 75 korte sider.

"En hjelpende hånd" flyr unna på en times tid - for en vanlig leser, jeg bruker sjølsagt litt lenger tid - og jeg bryter sammen og tilstår at jeg skjønner begeistringa for Gillian Flynn. Med et presist språk, et troverdig persongalleri, et plot du glir inn i og blir en del av med en gang, forteller Flynn ei historie med en hovedperson med en broket fortid og nåtid, men som vi likevel får sympati for som møter en spesiell familie.

Alle har en historie heter det og det har så avgjort denne familien - både voksne og barn. Vår "heltinne" får ad merkelige veier som jobb å nøste opp i flokene i familien, noe som sjølsagt skal vise seg å være vanskeligere enn anntatt.

Flynn greier på få sider og med en økonomisk bruk av ord å bygge opp en spenning som jeg mener er sjelden, svært sjelden. Jeg har aldri leste en krimnovelle tidligere, men Flynn makter altså å skape en spenning tilsvarende det andre bruker mange hundre sider på å bygge opp.

Og hvordan går det til slutt? Ja, si det. Mange spørsmål melder seg og en del svar dukker opp. Et av svara er at jeg har en jobb å gjøre for å komme meg gjennom Gillian Flynns forfatterskap så raskt som mulig, samtidig som det er bombesikkert at jeg ville følge henne i åra som kommer. Jeg har nemlig fått meg en ny krimfavoritt. I løpet av en times tid.

Gillian Flynn

En hjelpende hånd

Font Forlag

En av verdens beste gitarister

John Abercrombie er i mine ører en av verdens meste spennende gitarister. Her får vi et herlig gjenhør fra slutten av 70-tallet. Han var langt der fremme allerede da.

George Mraz, John Abercrombie, Richie Beirach og Peter Donald - hvilken kvartett!

Om det var på Jan Garbareks "Eventyr", med stjernetrioen Gateway - Jack DeJohnette og Dave Holland - eller med en rekke egne konstellasjoner, blant annet med trioen med Peter Erskine og Marc Johnson, så har John Abercrombie (70) alltid stått for meg som en av de mest særprega og spennende gitaristene på Tellus.

I sin strålende tilbakeblikkserie har ECM nå endelig gitt ut, for første gang på cd, Abercrombies tre kvartettskiver fra rundt 1980.

John Kelman har skrevet en omfattende og flott covertekst med ferske intervjuer med alle involverte. Etter å ha hygga meg med "Arcade", "Abercrombie Quartet" og "M", innspilt henholdsvis i 1978, 1979 og 1980 - de to første i Abercrombies favorittstudio hos Jan Erik Kongshaug i Oslo -, for første gang på mange tiår, så slår det meg at dette er så tidløs musikk gjort av fantastiske musikere på et vis som gjør at dette like godt kunne vært unnfanga i dag.

Kvartetten er den samme hele veien. Det betyr den sterkt undervurderte pianisten Richie Beirach, trommeslageren Peter Donald, som dessverre har lagt musikken på hylla, og den tsjekkisk-amerikanske bassisten George (Jiri) Mraz.

All musikken er skrevet av Abercrombie og Beirach, bortsett fra en Mraz-låt, og alt befinner seg innenfor en moderne, søkende, luftig og melodisk ECM-sfære. Abercrombie, som spiller både akustisk, 12-strenger og sin lett gjenkjennbare mandolin-gitar i tillegg til sin seks-strenger, har en umiskjennelig og høyst personlig tone i alle horna sine. Beirach, som vi alt for sjelden får høre nå til dags, bekrefter hvilken enorm kapasitet han var/er og han og Abercrombie kler hverandre perfekt.

John Abercrombie er still going strong. Han har aldri stått på noen gitarhelt-trone, han har aldri vært typen til det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Men denne dokumentasjonen fra hans kanskje aller beste periode forteller oss uansett at han var/er en av de aller beste jazzgitaristene verden har hørt.

John Abercrombie

The First Quartet

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

På den ikke helt øde øya

Lars Myrvoll har med sitt The Island Band laga spennende musikk i de fleste grenseland.

Lars Myrvoll - en kar med visjoner.

Fra tid til annen dukker det opp musikk i postkassa jeg ikke har noen som helst anelse om hva er. The Island Band med "Like Swimming" hører hjemme i den kategorien. Når jeg ser at skiva kommer ut på kanskje det mest spennende selskapet i Norge, Hubro, spennes likevel forventningsbua ganske høyt og nok en gang skulle det vise seg å være på sin plass.

Bak dette "bandet" - det er nok skapt for anledninga vil jeg tro - står Lars Myrvoll. Født og oppvokst i Bodø, men nå bosatt i Oslo hvis jeg har skjønt det riktig, har Myrvoll bevegd seg i spennende kunstneriske kretser i mange år og du verden som musikken hans bærer preg av det også.

Samarbeidet med Hubro-sjef Andreas Meland går i alle fall tilbake til 2009 da Myrvolls debut-LP "The Island" så dagens lys på Safe as Milk-labelen som Meland også stod bak. Den gikk meg, og noen andre også, hus forbi.

Nå har Myrvoll tatt et steg videre og samla noe som likner på et drømmeband med musikanter fra band som Ultralyd, Splashgirl, MoHa, Kråkesølv, Sheriffs of Nothingness, Møster! og Datarock. Det betyr igjen at han har henta toppfolk med bakgrunn i alt fra pop, rock, samtidsmusikk, impro, jazz og jeg vet ikke hva.

Slik er også musikken Lard Myrvoll har hørt for seg og som har blitt unnfanga her. Veldig mye er instrumentalt, men på den herlige poplåta "Swimming" synger Myrvoll personlig med nok et nytt navn for meg, Maria Due. Hvilken nydelig og inderlig duett!

Saksofonistene Jørgen Mathisen og Kjetil Møster sparer seg ikke når de får muligheten og er viktige når det gjelder å skape grenseløse landskap. Slik er det også med de andre inviterte her: alle er bedt inn fordi de er akkurat de de er og alle setter sine personlige bumerker på rammerverket Lars Myrvoll har gitt dem.

Musikken har en slags filmatisk, bilderik og atmosfærisk stemning rundt seg. Instrumenteringa med synther, fioliner, theorbo, tuba, zither, stemmer og gudene vet hva, skaper et lydbilde ulikt alt annet som har vederfaret mitt mottaksapparat i alle fall. "Like Swimming" er et vakkert, drømmende og unikt visittkort fra Lars Myrvoll og The Island Band. Så hyggelig at vi endelig fikk møtes!

The Island Band

Like Swimming

Hubro/Musikkoperatørene

Fra pop til power

Petter Vågan må være en av de mest allsidige musikantene her hjemme. Den ene dagen møter vi han som frontfigur i det mer enn lovende popbandet The Fjords, den neste i powertrioen Marvel Machine.

Marvel Machine - tøffe saker.

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at Marvel Machines debut fra 2011, "Volt/Revolt", dessverre gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke fått med meg trioen live, så jeg ante lite om hva jeg skulle møte da "Silver Sun, Ember Sky" inntok stereoanlegget.

Det jeg visste var at trioen bestod av Henning Carlsen på elektroniske trommer, Rune Nergaard, med fartstid fra blant annet Bushman´s Revenge og Montée på bass og Petter Vågan, som vi i tillegg til The Fjords også har truffet på i Trondheim Jazzorkester og i Scent of Soil, med Tore Brunborg og Kirsti Huke, på gitar. Bare det i seg sjøl skulle borge for kvalitet, men hva slags retning musikken ville ta lå ikke i korta.

Grunnen er jo den enorme bredden og allsidigheten de har vist i mange av konstellasjonene de har dukka opp i. Her møter vi de tre åpne sinnene i et kollektiv som henter hemningsløst fra sjangre som elektronika, rock, støy, impro og ambient. Dette setter de sammen til en slags høyst melodisk og rytmisk frijazz-ekskursjon med et sound de er fullstendig aleine om.

Kvaliteten og kvantiteten i norsk jazz befinner seg nå på et nivå den aldri har vært i nærheten av tidligere. Derfor er det ekstra imponerende at Marvel Machine makter å finne sitt eget høyst personlige jazz/elektronika uttrykk oppi denne herlige jungelen.

Marvel Machine

Silver Sun, Ember Sky

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Blir ikke mer funky!

Sly and the Family Stone var et av de mest funky banda verden hadde sett og hørt. Her får vi et herlig gjenhør fra to konserter i legendariske Fillmore East.

Sly and the Family Stone - fargerikt og heftig på de fleste vis.

Det hevdes at det finnes to sorter svart musikk: den før Sly Stone og den etter Sly Stone. I mine ører er det en ganske så solid overdrivelse, men at sangeren, låtskriveren og produsenten Sly Stone, samt bandet hans The Family Stone som eksisterte fra 1967 til 1987 spilte ei viktig rolle, hersker det absolutt ingen tvil om.

Det San Francisco-baserte kollektivet med musikanter som både var fargerede og hvite og bestod av både herrer og damer, laga en fusjon av funk, soul og rock med ingredienser av jazz i seg som snakka til "alle" uansett rase, kjønn og klasse.

Bandet hadde en rekke hits som "Everyday People", "Dance to the Music" og "Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)", men denne konserten, som består av fire sett spilt inn den 4. og 5. oktober 1968, kom midt oppe i denne hitperioden og blei derfor ikke utgitt i sin helhet før nå.

Det skulle altså ta 47 år før resten av verden fikk bli med på denne festen på legendariske Fillmore East på Manhattan i New York. The Doors, Jimi Hendrix, Frank Zappa og Miles Davis er bare noen av de andre legendene som stod på denne scena. 3664 sitteplasser fantes det innefor den beskjedne fasaden, men jeg tviler på om mange blei sittende i løpet av disse fire settene med Sly and the Family Stone. Her swinger og groover det noe vederstyggelig med med heftig blås, mye vokal og svette drivende gjennom musikken fra første takt.

Dette var på ingen måte et band som var strømlinjeforma. Det er ofte upresist og rufsete og det kan låte surt fra tid til annen også, men det gjør liksom ikke noe. Det låter nemlig Sly and the Family Stone og det er både morsomt og funky å få være med på heftige konserter med et av de viktigste funk-soul-rock banda i musikkhistoria - også 47 år etter at de gikk av scena.

Sly and the Family Stone

Live at The Fillmore East

Epic/Legacy/Sony Music