hits

desember 2016

Swinger det nye året inn

Den norske swingstring-trioen Jazzbanditt og den nederlandske vokalisten Eva Scholten er en meget god match. 2017 kan bare komme for swingende!

Jazzbanditt og Eva Scholten sprer både lys og varme.

Bak det noe mystiske navnet Jazzbanditt finner vi gitaristene Knut Bendik Manger Breistein og Stian Vågen Nilsen og bassisten Egil Stemkens. I forbindelse med trioens debutskive, spilt inn i Oslo i mai i fjor, henta de inn meget stilsikker og sjarmerende vokalhjelp fra Nederland, Eva Scholten.

Jeg kjenner ikke forhistoria til Jazzbanditt, men dette er relativt unge herrer som jeg tildels har truffet på i stringswingsammnenheng tidligere pluss at jeg har fått med meg at Stemkens også er den nye bassisten i Hellbillies. Det betyr nesten sjølsagt at de er ganske så åpne når det gjelder sjangertilnærming. Når det er sagt så er det innlysende at guden Django Reinhardt spiller ei hovedrolle på inspirasjonssida, noe som spesielt gjenspeiler seg i den delen av repertoaret som stammer fra standardverdenen som for eksempel "When We´re Alone", "Jean de Fleur", Reinhardts egen "Troublant Bolero" og "Nice Work If You Can Get It". I tillegg er også beboerne i Jazzbanditt så avgjort i stand til å skrive egne og interessante låter som de også skriver tekstene til. Der beveger de seg i ei mer moderne retning, men fortsatt med klare spor tilbake til stringswing-tradisjonen. Spennende med de egne grepene er det så absolutt uansett.

Eva Scholten er en usedvanlig dyktig, ung vokalist som åpenbart har hele jazztradisjonen inne inkludert scattradisjonen. Hun passer perfekt sammen med denne homogene og stilsikre trioen der både de solistiske og ensemblemessige kvalitetene er langt framskredne. Stort bedre måte å swinge ut det gamle og swinge inn det nye på er vanskelig å finne. Godt nyttår for swingende!!!!

Jazzbanditt & Eva Scholten

Oxymorons & Contranymphs

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Den alle vil ha

Geir Sundstøl spiller på flere norske plateutgivelser enn noen andre. Årsaken er at han er så fordømt bra på alt han gjør. Her gir han oss nok et personlig visittkort som bevis på det.

Geir Sundstøl - for en musikant!

Det er sikkert bortimot umulig å holde orden på det, men trolig har Geir Sundstøl spilt på rundt 300 plateinnspillinger i løpet av sin omfattende karriere. Såvidt jeg vet er det ingen andre som er i nærheten av et slikt antall. Flere år har han også toppa Gramo-statistikken over den mest spilte utøveren på norsk radio. Det er ikke til å forundres over at den 47 år unge haldenseren med sitt arsenal av allehånde strengeinstrumenter er så ettertrakta som han er: han er nemlig så forbanna bra uansett hva han enn gjør og hans musikalske allsidighet gjør at han er det sjølsagte førstevalget over alt.

Sundstøl har faktisk vært så travel og så opptatt med å bidra til andres musikk at "Furulund" i fjor var hans debut under eget navn. Med assistanse av Michael Blair, Erland Dahlen og David Wallumrød var det nesten forutbestemt at det var dritbra og høyst personlig musikk i sjangeren Geir Sundstøl. Takk og pris tok det ikke 46 år før Sundstøl fant tid til å gi oss flere prov på hvem og hvor han er.

På "Langen Ro" spiller Sundstøl følgende "horn": pedal steel, seksstrengers bass, munnspill, femstjerners banjo, cümbüs, National Duolian, Shankar-gitar, Moog MiniTaur, log drum, maraccas, pumpeorgel, gitarbanjo, xylophone, basstromme, cymbal, pianochordia, harpe, marxophone og tubular bells. Phew!!!! De som sitter med en liten anelse om at dette har ført til et høyst originalt lydlandskap, har faktisk helt rett. Sammen med A-laget Erland Dahlen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Martin Langlie, Erik Sollid, David Wallumrød og Martin Windstad tar Sundstøl oss med på ei musikalsk stemningsreise av den unike sorten. Låtene har han stort sett skrevet sjøl - i tillegg byr han også på den norske folketonen "Gråtarslaget" og Giorgio Moroders "Tony´s Theme" fra filmen "Scarface".

Musikken er så vakker, personlig og så stemningsfull, i alle mulige slags grenseland, som vel tenkelig og bedre måte å ta oss ut av det på mange måter tunge 2016 og inn i det forhåpentligvis mye bedre 2017, finnes knapt. Geir Sundstøl er en mesterspellemann - sånn er det med den saken.

Geir Sundstøl

Langen Ro

HUBRO/Musikkoperatørene

Den tøffeste trioen?

Trioen The Bad Plus er noe av det tøffeste som har kommet ut av Junaiten på lang, lang tid.

Reid Anderson, Dave King og Ethan Iverson - The Bad Plus - like tøff som toget.

Siden kameratene fra Midtvesten, bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, slo sine putler sammen i 2000 og blei til The Bad Plus, har de gitt oss 14 fonogram som har fortalt oss at de tre har vært ustoppelig på vei. De har bestått av mye originalmateriale, seinest en tolkning av Stravinskys "The Rite of Spring", et samarbeid med Joshua Redman og flere originale gjensyn med kjente pop- og rockelåter.

Med "It´s Hard" har den meget homogene og samspilte trioen, som aldri slutter å utfordre verken hverandre eller oss, nok en gang skua bakover i musikklitteraturen for samtidig å stake ut en ny kurs. De starter festen med å markere 40-års jubileet til punken med en heftig versjon av Yeah Yeah Yeahs "Maps". Skal det låte slik spurte min kjære under første gjennomhøring av låta. Jeg må innrømme at jeg svarte vet ikke og gikk for å sjekke om CD-spilleren oppførte seg normalt. Det gjorde den og etter flere runder så skjønte jeg hvor The Bad Plus ønska å ta oss, låta og seg sjøl.

De tre herrene har tydeligvis enn voldsom oversikt over hva som har foregått i musikkverdenen - uansett sjanger - de seineste tiåra og tolkningene av Peter Gabriels "Games Without Frontiers", Cyndi Laupers "Time After Time", Johnny Cash´ "I Walk the Line", Prince´ "The Beautiful Ones", Neil Finn/Crowded House´ "Don´t Dream it´s Over", TV on the Radios "Staring at the Sun", Scott English/Barry Manilows "Mandy", Kraftwerks "The Robots" og Ornette Colemans "Broken Shadows", forteller oss alt om det.

Alt er behandla med den største respekt - fra det mest pønka til det vakreste, mest empatiske. Vi har med tre fullstendig likeverdige musikanter å gjøre som er lyttere av den langt framskredne sorten. The Bad Plus har vært i tetsjiktet egentlig helt siden de var i gang på begynnelsen av årtusenet. Her forteller de oss at de er bedre enn noensinne.

The Bad Plus

It´s Hard

OKeh Records/Sony Music

Herlig fra vest

Bergen Mandolinband, som ikke kommer fra Bergen, gir oss herlig påfyll i sitt jubileumsår.

Bergen Mandolinband - strenge herrer på sitt vis.

Det skulle altså ta 15 år før Bergen Mandolinband og mine grenser skulle krysse hverandre. Sjøl om det musikalske tonespråket og uttrykket ligger noe bortenfor det jeg vanligvis omgir meg med, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye hygge og unik musikk.

Bergen Mandolinband består av en vennegjeng fra Haugalandet som var samla i Bergen på begynnelsen av årtusenet. Rundt ymse kjøkkenbord møttes de for å lære seg den edle kunst: å tilegne seg en mandolins hemmeligheter. Etter hvert fant de vel ut at ikke alle egna seg for mandolinspilling eller vise versa, men det finnes jo andre instrumenter i samme strengefamilie og i dag er Bergen Madolinband en kvintett med masse strengeinstrumenter som klinger utmerket sammen.

"Siste skrik" er bandets fjerde CD og alle tekster er nok en gang skrevet av vokalist Gaute M. Sortland. Han er flink både som tekstforfatter og som vokalist/formidler - han er enkelt og greit en historieforteller som det er spennende å følge.

Musikalsk hører Bergen Mandolinband hjemme et sted der både country, bluegrass, visetradisjon, folk, blues og cajun møtes - en hel del annet har sikkert funnet sin plass i denne gumboen også .

Bergen Mandolinband og tekstene til Sortland har mye humor og skråblikk i seg og Sortland synger med ei særegen stemme - og det tok meg altså 15 år, ikke 10 som han synger, før vi møttes. Nå gleder jeg meg allerede til neste møte.

Bergen Mandolinband

Siste skrik

Grappa/Musikkoperatørene

Råbra audiens!

Etter hvert har mange land og strand rundt fått med seg Knut Anders Sørum og hans kvaliteter. Jeg tror aldri han har vært bedre og mer ekte enn på "Audiens 1:1"

Hatten av for Knut Anders Sørum.

Knut Anders Sørum kom nesten fra ingenting og vant norske Grand Prix i 2004. Mange skjønte vel at det var et helt spesielt talent som hadde inntatt manesjen, men likevel "forsvant" han i stor grad fra det store rampelyset i mange år. I 2010 ga han oss sine personlige Prøysen-tolkninger og i 2012 kom "Ting flyt" der Sørum sang soul på totensk og mange av oss kjente på at dette var der han hørte hjemme. Det var nemlig så ekte, personlig og inderlig at det var umulig å stille seg likegyldig til det han serverte - både på skiva og ikke minst live.

Sørum fikk seg raskt et nytt og dedikert publikum og denne høsten har det tatt skikkelig av med hans deltakelse og ikke minst seier i NRKs Stjernekamp. Der fortalte han nye "millioner" av seere at han var en usedvanlig allsidig, musikalsk, uttrykksfull og jordnær artist - han blei folkets mann rett og slett.

Mens Stjernekamp gikk av stabelen blei oppfølgeren til "Ting flyt" gjort ferdig. Ringrevene Kjetil Bjerkestrand og Erik Hillestad har hatt ansvaret for produksjonen, Bjerkestrand har også stått for arrangementene, programmering og spiller allehånde tangentinstrumenter og synther. Når så Kjell Harald Litangen stiller opp med sine gitarer og ikke minst supertrommis Torstein Lofthus og D´Sound-bassist Jonny Sjo er mer enn hjertelig tilstede, så låter det hele så tett, tøft, innovativt og organisk at soul på norsk aldri har vært hippere.

Sørum, som nok en gang synger som en Gud på totensk må vite, har igjen skrevet nesten all tekst og musikk. Han skriver om ting som er viktige for han - og for mange av oss - og han er personlig uten å bli privat. Sofie Tollefsbøl synger også en tøff duett med Sørum på ei låt.

Knut Anders Sørum tør å møte seg sjøl og dermed oss på et vis som bekrefter at han er en artist i det aller ypperste tetsjiktet her hjemme. Du verden så mye og så personlig han har å fare med.

Knut Anders Sørum

Audiens 1:1

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Noe helt spesielt

Den amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Mark Dresser er ikke og kommer ikke til å bli blant de mest kjente. Det går så avgjort ikke på kvaliteten på det han leverer.

Mark Dresser har noe helt spesielt på hjertet.

64 år gamle Mark Dresser har laga rundt 15 skiver under eget navn. Han har spilt med "alle" innen den moderne, tenderende mot avantgardetradisjonen, i amerikansk jazz som Ray Anderson, Tim Berne, Anthony Braxton og John Zorn. Det betyr at han nyter stor anerkjennelse spesielt i musikerkretser. Samtidig er det ensbetydende med at han aldri vil få noe stort publikum. Det tror jeg Mark Dresser lever helt fint med.

Her gir han oss nok et eksempel på hvilken kompromissløs og unik musikalsk sjel han er. Han har håndplukka denne septetten bestående av trommeslageren og perkusjonisten Jim Black, fiolinisten David Morales Boroff, trombonisten Michael Dessen, klarinettisten og bassklarinettisten Marty Ehrlich, sopran- og altfløytisten Nicole Mitchell og pianisten Joshua White - noen kjente og andre helt nye navn for meg - og skrevet musikk med disse musikantene klart for seg.

Dresser har tydeligvis hele jazztradisjonen inne, men samtidig er det tydelig at han er opptatt av både klassisk musikk og samtidsmusikk. Han skriver rytmisk intrikate, men samtidig svært melodiske låter - det låter faktisk helt annerledes enn noe annet som har vederfaret mitt sinn. Når han så har solister som Jim Black, Marty Ehrlich og Nicole Mitchell, samt et helt spesielt ensemblesound å by på, så blir "Sedimental You" noe som setter spor.

Mark Dresser har vært, er og kommer til å forbli en helt egen kategori.

Mark Dresser Seven

Sedimental You

Clean Feed Records/MusikkLosen

Mer Storm

Gitaristen, komponisten og bandlederen Håkon Storm har vært på banen i flere tiår. Med disse to utgivelsene bare understreker han hvorfor han bør få mye mer oppmerksomhet.

Håkon Storm er en usedvanlig talentfull og allsidig musikant som for få kjenner til.

Håkon Storm, som også noen sikkert husker under navnet Håkon Storm-Mathisen tidligere i hans karriere, nærmer seg 50 med stormskritt. Etter å ha studert i København noen år, har han vært en del av Oslos jazz- og musikkliv siden begynnelsen av 90-tallet. Det har etterhvert blitt mange skiveutgivelser både sammen med den Nederland-baserte norske bassisten Thomas Winther Andersen og under eget navn. Alt han har bidratt med har vært av det spennende slaget og han har ustoppelig vist oss at han er i besittelse av ei unik stemme både som gitarist og komponist. Likevel har det store gjennombruddet både nasjonalt og internasjonalt latt vente på seg. Finnes det noen form for musikalsk og kommersiell rettferdighet, så bør det komme snarest mulig.

Storm har tidligere gitt ut soloplatene "Zinober" og "Fosfor" og "Kobolt" blir den avsluttende delen av denne musikalske fargesymfonien. Sammen med den nederlandske strykekvartetten Zapp4, som nå også samarbeider med Ane Brun, tar Storm, som her kun spiller akustisk gitar, oss med på ei nydelig, vakker og ettertenksom reise i et klanglandskap som henter inspirasjon fra både jazz og klassisk musikk. De fem strengeinstrumentene klinger vakkert sammen og Storm forteller oss hvilken åpen, interessant og spennende komponist han er.

Som sagt så er Storm en usedvanlig allsidig musikant. Han har de seineste åra også jobba en hel del i Japan og ofte med japanske musikanter. I 2012 møtte han trommeslageren Kazumi Ikenaga og elbassisten Osamu Koichi for noen klubbjobber i Tokyo. Alt stemte fra første tone, Storm reiste tilbake seinere på året med bagen full av nye låter spesialskrevet for akkurat denne trioen og etter to dager i studio var "Volta Trio" klar, men altså ikke blitt sluppet før nå.

Her finner vi trioen og komponist Storm i et grenseland som plukker hemningsløst fra rocketradisjonen på slutten av det forrige årtusenet og mikser det med avantgardejazz-impulser fra 60-tallet. Det har ført til tøff, åpen, ofte groovete og hele tida kompromissløs og personlig musikk som samtidig viser oss ei annen side av den uttrykksfulle strømgitaristen Håkon Storm.

Håkon Storm er intet mindre enn framifrå musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet. Sånn er det med den saken!

Håkon Storm with Zapp4

Kobolt

NORCD/Musikkoperatørene

Håkon Storm

Volta Trio

NORCD/Musikkoperatørene

Fred på jord-musikk

Det er muligens naivt å tro det, men jeg gjør det likevel - i alle fall på en dag som denne: musikk kan skape fred på jord. I alle fall når det er Knut Hem som skaper den.

Knut Hem - for en musikant.

Hva har Øystein Sunde, Henning Kvitnes, Hellbillies, Jo Nesbø og Di Derre, Ola Kvernberg og Stian Carstensen til felles? For alt jeg vet kanskje en hel del, men det som er helt sikkert er Knut Hem. "Alle" ville gjerne ha med seg den 53 år unge multiinstrumentalisten fra Hønefoss - mannen som faktisk skaper vakker musikk uansett hvilket strengeinstrument eller trommer og sikkert mye annet også man ber han traktere.

Blir Hem hardt pressa så sier han vel kanskje at dobro er hans hovedinstrument. Det vil ikke overraske om weissenborn-gitaren kommer like etter. Det er en type gitar som ligger på låra når den spilles på og som blei skapt av amerikaneren Hermann Weissenborn på 1920-tallet. Det hevdes at det blei produsert kun 5000 eksemplarer og hvor mange som finnes igjen nå, vet sjølsagt ingen. En av dem finnes heldigvis i Knut Hems besittelse.

For et utrent øre låter Weissenborn til forveksling som en en slags slidegitar. Den har en varm, melankolsk nesten lengselsfull tone i seg - i alle fall når Hem er sjefen.

Her gir Knut Hem oss ni nye eksempler på sitt mesterskap. Han har skrevet alle sangene sjøl og spiller alt sjøl - litt perkusjon og piano i tillegg til Weissenborn. Det er en stemning, varme, inderlighet og musikalitet over det Knut Hem gir oss her som plasserer han i tetsjiktet uansett med hva slags mål man måtte bruke. Sjanger? Knut Hem.

"Weissenborn" spilles her i heimen på julaften og passer utmerket til å få freden til å senke seg. Det er jeg sikker på at den er de 364 andre dagene i året også. God jul!

Knut Hem

Weissenborn

knut.hem@online.no

For ei dame!

Stefani Joanne Angelina Germanotta, kanskje bedre kjent som Lady Gaga, er en artist i ultraklassen. Hennes selvbiografiske "Joanne" er nok en bekreftelse på det.

Lady Gaga virker ikke som hun har noen begrensninger.

Siden det smått begynte å røre seg rundt Lady Gaga, som nå har blitt 30 år, i 2003, så har hun på de 13 åra inntatt en posisjon som en av popmusikkens virkelige superstjerner. Det skal raskt innrømmes at jeg ikke har det store grepet på Lady Gagas liv eller karriere, men noe av det hun har delt med mange millioner tilhenger har også kommet min vei.

Det har ikke vært vanskelig å begripe at Lady Gaga har noe helt spesielt å fare med både som låtskriver og som artist. Hun innrømmer lett at hun har latt seg påvirke av storheter som David Bowie, Queen, Madonna og Michael Jackson. Når hun så henta ut mye godt fra alle disse og ga det hele store porsjoner av noe som er svært personlig, så var veien til popens ypperste tinder ganske kort. På veien dit skreiv hun låter for artister som Britney Spears, Fergie, Pussycat Dolls og New Kids On The Block.

Heldigvis har hun etter hvert tatt seg av de beste låtene sjøl og det gjør hun jo på et framifrå vis. Jeg må komme med nok en innrømmelse: det var ikke gjennom hennes egne skiver jeg virkelig fikk opp ørene for Lady Gaga. Det var derimot gjennom samarbeidet hun har etablert med legenden Tony Bennett - også han italiensk/amerikaner - med "Cheek to Cheek". Der fortalte Lady Gaga oss at hun var en artist med et solid grep om mye mer enn hip popmusikk - hun har et stålgrep også på ikke bare sitt eget materiale, men også The Great American Songbook. Hun er med andre ord allerede en bortimot komplett artist.

Siden hun debuterte med "The Fame" i 2008, så har det kommet fire nye album og før "Joanne" blei sluppet hadde hun solgt småpene 27 millioner skiver!!! Det blir garantert noen nye millioner etter "Joanne". Dette er nemlig popmusikk av det tøffe, catchy og svært personlige slaget. Flere av låtene er av typen som går rett i blodet og hodet og garantert blir der værende. Dette er kvalitet tvers gjennom og Lady Gaga er en type artist som har noe å melde og som kommer til å bli værende på topp i mange tiår framover. Ultrahipt - intet mindre!

Lady Gaga

Joanne

Streamline Records/Interscope Records/Universal Music

Heftige saker!

Scorch Trio, med radarparet Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nissen-Love, var noe av det tøffeste som kom ut av 00-tallet. Her får vi alt de gjorde - og litt til!

Raoul Björkenheim, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten - Scorch Trio. Det blir ikke mye tøffere enn det.

Knoll og Tott i moderne norsk jazz, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Paal Nilssen-Love, traff den finske gitaristen Raoul Björkenheim på en festival i sistnevntes hjemland i 1998. De ikke bare møttes - de hørte også hverandre spille. Det førte til en enstemmig beslutning om at de måtte spille sammen - så raskt som mulig. Kort tid etter var Scorch Trio en realitet og gjennom store deler av 00-tallet satte de dagsorden for hvordan hip improvisert musikk med like store doser inspirasjon fra rock som fra jazz skulle låte. Skivene "Scorch Trio" fra 2002, "Luggumt" fra 2004 og "Brolt" fra 2007 - samt utstrakt turnering over store deler av Europa i alle fall, førte til stor popularitet og jeg er ikke overraska om Scorch Trio har vært inspirasjon og retningsgivende for band som Puma, Bushman´s Revenge og Elephant9. I 2009 sa Nilssen-Love takk for seg og bandet fortsatte som kvartett med to amerikanske forsterkninger, trommeslageren Frank Rosaly og saksofonisten Mars Williams. De seineste åra har det vært lite Scorch-aktivitet, men det har vært snakk om en liten gjenoppstandelse i forbindelse med denne praktutgava. Det er bare å krysse fingrene for at det skjer - dette er nemlig supertøft.

Hva har skjedd nå da? Jo da, nok en gang er det sjølsagt Rune Grammofon-sjefen Rune Kristoffersen som har tenkt ut en glup idé. I tillegg til å gi ut bandets tre CD-er, som tildels er umulig i få tak i lenger, så har han, eller noen andre, også funnet en radioinnspilling fra Finland fra 2000 - altså to år før debuten blei sluppet. Det betyr at alt er ute på vinyl - og kun vinyl - for første gang og det betyr at vi snakker tre timer med noe så voldsomt heftige saker.

Håker Flaten og Nilssen-Love kjenner vi her hjemme godt til. Dette er herrer som kan det meste og som gjør det med en energi, trøkk og et engasjement som er ikke nesten, nei det er ustoppelig. Her er det elementer fra Jimi Hendrix´ verden og referanser til Cream og ikke minst James Blood Ulmer finnes også. Når så det fusjoneres med en impro tilnærming og med en evne til å lytte og utfylle hverandres statement som er nesten unikt, så blir Scorch Trio stående som et usedvanlig viktig bilde på 00-tallet samtidig som det er musikk som holder mål både i dag og i tiåra som kommer.

Raoul Björkenheim er en gitarist uten begrensninger og det samme er så definitivt Håker Flaten og Nilssen-Love også. Du verden så tøft Scorch Trio låt - og låter!

Scorch Trio

XXX

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Godt snekra

Etter stormende suksess på Teateret Vårt i Molde de tre seineste desembermånedene, har heldigvis Steinar Raknes funnet ut at det kanskje var en god idé å gi ut musikken til "Snekker Andersen og Julenissen" på CD. Det er intet mindre enn en fantastisk idé faktisk.

Steinar Raknes på scena under forestillinga til Teateret Vårt i Molde.

I 2013 blei første versjon av forestillinga "Snekker Andersen og Julenissen" satt opp på Teateret Vårt. Da var det bare to artister på scena: en skuespiller og Steinar Raknes med bassen sin. Året etter slo det hele ut i full blomst. Raknes hadde skrevet tekster til de fire sangene sine og sammen med flere skuespillere fra teateret og en rekke elever på Molde Kulturskole både sang og spilte Raknes musikken som han altså hadde skrevet og etter hvert satt tekster til.

Stor suksess

Publikum strømma til og i år settes forestillinga opp hele 21 ganger. Noe forteller meg at mange vil sikre seg et eksemplar av cd-en på vei ut av salen - musikken er nemlig så fengende, original og med et solid lokalt tilsnitt at den har alle muligheter til å bli en klassiker med evig levetid.

Raknes har skrevet tekstene på uforfalska otrøying. Den Oslo-bosatte bassisten og vokalisten Raknes har på ingen måte begynt å knote, men han har også fått elevene fra Molde Kulturskole til å "bli" otrøyinger. Artig og imponerende.

De to solistene Helene Seljehaug og Tiril Høgset synger glitrende på hvert sitt spor - vi snakker om talenter vi garantert vil høre mye fra i åra som kommer. De to synger også i koret på åtte, alle nevnt og ingen glemt: Natalie Angvik, Venil Havnes Gribbestad, Ragnhild Folden Istad, Hanne Marit Mordal Iversen, Torill Aas Nøst og Karen Eline Øie. Noe forteller meg at det gjøres en strålende jobb på Molde Kulturskole.

Tekstene finnes i CD-omslaget så her er det bare å synge med om du er otrøying eller ikke.

Flott samarbeid

Denne forestillinga og denne musikken er et ypperlig eksempel på hvordan et samarbeid mellom Teateret Vårt med Thomas Bjørnager i spissen og en musiker med lokal tilknytning kan og skal fungere. Jeg har ikke sett forestillinga, men kan gå god for at musikken står noe så voldsomt på egne bein også. Steinar Raknes - denne usedvanlig allsidige og dyktige otrøyingen - viser oss nok ei side og ikke overraskende er den flott den også.

Steinar Raknes

På glattisen i nissedrakt

Reckless Records/Musikkoperatørene

Jerve frihetssøkere

Den unge Ålesundspianisten Kjetil Jerve satte seg på flyet til New York og møtte veteranene Jimmy Halperin og Drew Gress. Det har det blitt fullstendig kompromissløs musikk av.

Kjetil Jerve, Jimmy Halperin og Drew Gress snakker det samme språket.

Den 28 år unge pianisten og søkeren Kjetil Jerve har, sammen med blant andre trompeteren Kristoffer Eikrem, studert med Torgrim Sollid på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Det har ført til at veien til cooltradisjonen, som blei skapt av pianisten og pedagogen Lennie Tristano, blei kort og Jerve har kommet langt på kort tid.

Dette uttrykket, som har blitt videreført av blant andre saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh, har aldri oppnådd den store populaiteten - den har med sitt ofte frie, langlinjete og "intellektuelle" tonespråk, vært for krevende for allmuen.

Jerve har uansett bestemt seg for å følge sitt kall og i fjor sommer satte han seg på flyet til The Big Apple med avtale med en av de viktigste nålevende videreførerne av coolskolen, tenorsaksofonisten Jimmy Halperin (58). Med på laget blei også en av den moderne NY-jazzens viktigste bassister, Drew Gress (57).

Sjøl om vi snakker om to helt forskjellige generasjoner her, så finnes det ikke "språkproblemer" på denne innspillinga. De fire fritt improviserte låtene forteller oss om tre musikanter som har de samme idealer og referanser og som stortrives med å skape ny musikk sammen.

Dette er totalt original musikk og Kjetil Jerve bekrefter at han er ei stemme vi skal få mye og unik glede av i åra som kommer.

Kjetil Jerve - Jimmy Halperin - Drew Gress

New York Improvisations

Dugnad Records/kjetiljerve.com/dugnadrec.com

Tipsene som kan redde jula!

Her kommer tipsa som garantert kan gjøre jula lettere og blidere for mange - både musikk og bøker om mangt og mye.

Olga Konkova og Jens Thoresen har kanskje laga årets flotteste og mest originale juleplate.

Den russiske, som vi gjerne regner som norsk etter mange år her til lands, pianisten Olga Konkova og gitaristen Jens Thoresen - som kjenner hverandre godt fra blant annet samarbeid i det meget oppegående store ensemblet Denada - har begått ei ganske uvanlig juleplate. Den er nemlig av slaget som gjerne kan spilles hele året. Konkova har godt grep om den amerikanske juleskatten faktisk, mens Thoresen har introdusert henne for deler av den norske juletradisjonen som var ukjent for henne. Til sammen har det blitt ei nydelig jazzblanding med masse improvisasjon som har ført til musikk med utgangspunkt både i "The Christmas Song" og "En rose er utsprungen" som er egna til ettertanke og pur nytelse.

Nils Landgren ferier jul med noen av sine beste venner for femte gang.

For femte gang samler trombonist og sanger Nils Landgren noen av sine beste musikalske venner og gir oss nok et julealbum. Vokalistene Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller piano og orgel, saksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og gitaristen Johan Nordberg, tar for seg 18 kjente og noe mer ukjente julelåter fra ymse land. De gir nok Landgrens julemenighet akkurat det de vil ha og vokalistene har alle hvert sitt unike uttrykk, men av og til så sitter jeg igjen med en følelse av at det hele går litt på autopilot.

Danish Radio Big Band med en rekke stjernevokalister swinger jula inn.

Storbandjul - det blir vel ikke jul uten? Danish Radio Big Band, som blir leda av norske Birger Carlsen som også har produsert denne skiva, gjør i alle fall sitt ypperste for at det skal være slik. Her blir de dirigert av amerikanske Dennis Mackrel og med elleve ganske kjente julesanger, arrangert av lokale herrer, og med ei stjernerekke av vokalister som Sinne Eeg, Curtis Stigers, Lisa Nilsson, Cæcilie Norby og ikke minst Palle Mikkelborg, med sin umiskjennelige trompettone i "When You Wish Upon a Star", blir dette et strålende og sprekt storbandjulekort som vil bli stående i en årrekke.

Count Basie Orchestra kan dette med jul også sjøl om sjefen ikke er med.

Og det er enda mer storbandjul på gang og det med sjølvaste The Count Basie Orchestra. Ikonet Basie la ned pianolokket for aller siste gang i 1984, men orkesteret har levd videre i nesten beste velgående hele tida siden. Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å gjøre det samme - viderebringe den unike sounden med både far og alle de andre stjernene borte - men trompeteren Scotty Barnhart som leder bandet nå, har så avgjort makta å ta vare på ånden som Basie & Co skapte.

Her gir de oss elleve stort sett veldig kjente julesanger i ganske så tradisjonelle arrangement - det er slik Basie-bandet skal låte. Vi får "Jingle Bells", "Let it Snow", "Silent Night", "The Christmas Song" og "Little Drummer Boy" med gode solister hele veien må vite og når så gjestesolister som Ellis Marsalis og vokalistene Johnny Mathis, Ledisi og Carmen Bradford alle gjør det som kan forventes av dem, så blir dette et så svingende storband-julekort som vel tenkelig i den tradisjonelle gata.

Elin Moen Rusten og Roy Lønhøiden markerer jula på et inderlig vis.

Jeg bryter sammen og tilstår åpent at min kunnskap om vokalistene og gitaristene/pianistene Roy Lønhøiden og Elin Moen Rusten, fra henholdsvis Kongsvinger og Vestfossen, står en hel del tilbakeblikk ønske. Mitt første møte med duoen, som har fått utmerket assistanse av folk som Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer, er uansett av slaget som fører til begeistring. Med sitt inderlige og ærlige uttrykk der de synger både egne sanger og låter som er gjendikta fra amerikansk og svensk og klassikere som "Mitt hjerte alltid vanker" og "Her kommer dine arme små", sørger de for at roen senker seg.

Både Lønhøiden og Moen Rusten, som har stemmer som klinger nydelig sammen, henter mye fra både amerikansk old-time mountain music og norsk folkemusikk. Dette setter de sammen til noe der er aleine om - vakkert og sterkt er det.

Katie Melua sammen med Gori Women´s Choir - ofte storslåtte saker.

Ketevan, bedre kjent som Katie, Melua (32) slo gjennom med et brak i 2003. Den georgiskfødte jenta hadde flytta først til Nord Irland og seinere til England etter borgerkrigen i hjemlandet. Hennes singer-songwriter/jazz- influerte måte å skape musikk på, og ikke minst hennes usedvanlige vakre stemme, forførte millioner kloden rundt. De seinere åra har det vært noe stillere rundt Melua, men med "In Winter" kan hun raskt få et oppsving igjen.

Hun har tatt turen tilbake til Georgia og til industribyen Gori og sammen med Gori Women´s Choir har hun laga et usedvanlig vakkert lite julekort. Her er det alt fra Joni Mitchells fantastisk vakre "River", via tradisjonelle georgiske - vil jeg tro - julesanger til "O Holy Night". Koret skaper ei nydelig ramme rundt Meluas stemme og mer stemningsfull julemusikk skal man lete lenge etter i 2016.

David Benoit og Jane Monheit - pent, men ganske kjedelig.

Pianisten David Benoit har vært en av smoothjazzens fanebærere i flere tiår. Jeg har hørt en rekke av hans soloskiver opp gjennom åra, men han har aldri vært i stand til å gi meg noe varig. Vokalisten Jane Monheit kommer litt inn i samme kategori. Jeg har hørt på mye av det hun har gjort og jeg kommer enkelt og greit ikke under huden på det hun prøver å melde. Her både spiller og synger de bra på en rekke kjente amerikanske julehits, men for meg er det altså en rekke andre versjoner som kommer et godt stykke foran.

Garth Brooks og Trisha Yearwood - sammensmeltingen det meste - også jula.

Countrysuperparet Garth Brooks og Trisha Yearwood har delt seng noen år nå, men "Christmas Together" er første gang de gjør ei duoskive sammen. I løpet av en liten halvtime gir de oss kjente julesanger som "Santa Baby", "Feliz Navidad" og "Baby, it´s Cold Outside". Det er søtt, for søtt for meg i mange tilfeller, men for fansen er dett garantert et solid høydepunkt de har venta på lenge. For meg kommer høydepunktet helt til slutt når min helt James Taylor - en av de vakreste og mest uttrykksfulle stemmene jeg vet om - synger duett med Brooks på "What I´m Thankful For" Nydelig!!!

Loretta Lynn - countryveteran som tar jula på alvor.

Countrydronninga Loretta Lynn (84) har så avgjort ikke tenkt å legge inn årene. Det er noe inderlig og ekte over Lynn - hun gjør seg ikke til på noe slags vis. Med et korrekt band som lar Lynn skinne, så får vi et dusin kjente amerikanske julesanger i countrydrakt der Lynn forteller oss at hun forsetter å synge som den autoriteten hun har vært i en årrekke. Ujålete og ekte - som det sømmer seg i jula.

Nidarosdomens Guttekor vet hvordan jula skal synges inn.

Under ledelse av Bjørn Moe gir Nidarosdomens Guttekor oss gjennom denne utgivelsen høydepunkter fra sin lange karriere. Det sier ikke så reint lite. Med gjester som Arve Tellefsen, Ole Edvard Antonsen og Trondheim Symfonioprkester tar de oss med gjennom 18 klassikere som "Jeg er så glad hver julekveld", "Jingle Bells", "Julekveldsvise" og "Deilig er jorden". Hvis man ikke kommer i julestemning i løpet av denne gode timen med dette strålende koret, så tror jeg faktisk ikke det er noe håp.

Duke Ellington - for mange den aller største.

Skulle et lite musikalsk praktverk stå på ønskelista så har danske Storyville Records så absolutt gjort sitt til at det finnes. De har nemlig satt sammen en boks bestående av seks CD-er og en DVD med en av jazzens aller største, Edward Kennedy "Duke" Ellington (1899-1974). Boksen kalles "The Duke Box2" og forteller at det også finnes en med nummer 1 fra før. Her har danskene samla høydepunkter fra den siste delen av Ellingtons karriere og musikken er spilt inn mellom 1952 og 1971. DVD-en er henta fra 1962 og inneholder ikoniske låter som "Take the A-Train" og "Satin Doll" og blir spilt av noen av hertugens aller viktigste medspillere noensinne. Den engelske Ellington-kjenneren Brian Priestley har skrevet ei flott og informativ "bok" og sørger for at dette har et komplett Ellington-verk som vil være ei strålende julegave til både storbandelskere og musikkelskere generelt. Dette er nemlig intet mindre enn tidløst og historisk.

Asmund Bjørken - stor musikant og stor humorist.

Jazz er jo i stor grad øyeblikkskunst. Slik er det også med humoren som omkranser både sjangeren og miljøet rundt den. Er det da mulig å formidle denne humoren i bokform? Tja, si det. De godt voksne herrene Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl har i alle fall gjort en formidabel innsats med å samle en rekke historier fra landsende til landsende som forteller hvor viktig humor har vært og er i jazzmiljøet. Ved å bla seg gjennom "Jazzå - Myter og humor i norsk jazz" skal en være svært så humørløs eller humorløs for ikke å smile etter bryte ut i latter med ujevne mellomrom. Så spørs det da om dette er ei bok bare for menigheta eller for allmuen. Mitt svar er nok menigheta. Boka har mange strålende historier og er godt skrevet og redigert, men dens store svakhet er at yngre generasjoner ikke er representert blant "forfatterne" og dermed går vi garantert glipp av mye ny humor.

Jan Ditlev Hansen har skrevet Verket om trøndersk jazz.

Jazz-Norge består som kjent av en rekke fantastiske musikere som befinner seg på verdenstoppnivå. Heldigvis er det idealister på svært høyt nivå også utenfor jazzens scenekanter. Den pensjonerte NRK-mannen Jan Ditlev Hansen er en av dem. Sjøl om han har tilbragt størsteparten av sitt liv i Nord-Norge, så er han på alle måter født og oppvokst i Trondheim - og stolt av det. Han var derfor neppe vanskelig å be da ideen dukka opp for noen år siden om å skrive boka om Trondheims jazzhistorie.

"Jazz ved Nidelven - En musikkhistorisk byvandring" har tatt si tid å få samla mellom to permer. Grunnen er åpenbar. Ditlev Hansen har nemlig gjort et fantastisk arbeid som nødvendigvis har tatt tid. Han har gått tilbake til 1920-tallet og ender opp i 2016 og etter å ha bladd meg gjennom de nesten 400 sidene med historier, intervjuer, humor, fakta - alt rikt illustrert - så er jeg intet mindre enn djupt imponert. Må du komme fra Trøndelag for å ha glede av boka? Kanskje ikke, men det hjelper garantert voldsomt sjø.

Konkurranser og gjerne spørrekonkurranser - quiz på godt norsk - hører jula til for svært mange. I løpet av de seineste åra har det kommet dusinvis av quizbøker, men det virker altså ikke som om verken folk går lei av dem eller som om "forfatterne" går tom for nye spørsmål. En av de aller ivrigste og flinkeste i faget er Atle Nielsen. Jeg aner ikke hvor mange quizbøker han har begått, men han er uansett dreven og vet åpenbart hvordan det skal gjøres.

På "Julequiz - 1000 spørsmål for hele familien" har han delt opp boka i ti kategorier, "Julen, julen", "Film og fjernsyn", "Bøker og tegneserier", "Bildequiz", "Junioravdelingen", "Geografi", "Internasjonale typer", "Historie og samfunn", "Musikk" og "Og nå sport". Noe forteller meg at Nielsen har truffet blink nok en gang. Boka er "lettlest" og grei å finne frem i - svara kommer på sida etter spørsmålene, slik jeg liker det i alle fall. Vanskelighetsgraden er slik at "alle" kan være med og bedre utgangspunkt for familie- og julequiz er vel vanskelig å finne?

Atle Nielsen sørger for god familieunderholdning til jula.

Noe du lurer på om verdens flagg? Hvem Hva Hvor har garantert svaret.

Hvem Hva Hvor, også kalt Aftenpostens årsleksikon, har siden 1936 kommet ut i cirka 5 millioner eksemplarer. Bortsett fra krigsårene har den vært en fast gjest hver eneste høst og en av de "sikreste" julegavene. Nok en gang er HHH på plass med knappe 500 sider tettpakka med informasjon om de viktigste hendelsene i 2016. For svært mange er ikke året komplett uten HHH - jeg har vært og er en av dem. Det kan sikkert hevdes at med EDB-ens inntog så har HHH utspilt sin rolle, men jeg synes ikke det. Her har vi noe håndfast, noe etterrettelig og enkelt og greit noe flott og tradisjonsrikt å holde i - bokstavlig talt - og årets utgave holder samme høye standard som tidligere.

Årets fotballspiller i Europa, Ada Hegerberg, har sjølsagt sin naturlige plass i Sportsboken 2016.

Siden 1955 har Sportsboken vært en like trofast gjest som Hvem Hva Hvor under mange juletrær. Kanskje ikke under like mange trær, men for mange Sportsinteresserte med stor S er ikke året fullbrakt før Sportsboken er på plass. De samme innvendingene gjelder her som for HHH - all informasjon finnes jo på nettet. Det stemmer nok i stor grad det, men når erfarne og dyktige journalister som VGs Tore Ulabrand Johansen og Egil Svendsby gir seg i kast med hva sportsåret 2016, godt illustrert og med gode penner, så blir det noe helt annet en det store "nettet". Boka tar seg av "alt" når det gjelder både sommer- og vinteridrett internasjonalt og nasjonalt og statistikk- og resultatnerder har også mer nok å ta tak i. Mange vil kanskje savne stoff om de store dopingsakene i år, men av forskjellige årsaker så har redaksjonen funnet det for vanskelig å følge løpende nyheter. Uansett er Sportsboken 2016 nok en gang et viktig oppslagsverk og "leksikon" for alle med et snev av sportsinteresse.

Lise Finckenhagen har laga ei tidløs julematbok.

Lise Finckenhagen er blant våre beste og mest profilerte matmennesker/kokker. Det betyr ikke at det må bli god bok ut av det når det står på menyen,men det har det så avgjort blitt i dette tilfellet. I "Lises jul" gir hun oss både alle de tradisjonelle julerettene med alt som hører til, men hun gir oss også mange alternative veier til Rom som lutefisk med spansk pølse og rakfisk med eplekompott på potevaffel.......Boka byr på varmretter og kalde fristelser som sild og leverpostei. Forslag til matgaver er det også mange av. Når så Sara Johannessen tar tatt bilder som frister ganen - mat spises jo også med øynene - i like stor grad som Finckenhagens oppskrifter, minner og beskrivelser, så har "Lises jul" blitt både noe for kjøkkenet og for en plass under treet. En sikker vinner og ei bok som kan "brukes" i mange, mange år.

Bent Stiansen sørger for at 52 søndager hvert år kan være redda.

Arendals store sønn, i alle fall i matveien, Bent Stiansen er en gjenganger som innehaver av Michelin-stjerne. Det er sjølsagt fordi han lager eksepsjonelt god mat, men jeg er sikker på at hans utadvendthet og naturlige sjarm også har hatt betydning. Med "Søndagsmiddag" serverer han oss 52 hovedretter, 52 desserter og 8 juleretter og er det ei matbok som kan brukes året gjennom, så er det denne. Stiansen har nemlig delt opp bolkene i boka til å handle om retter som egner seg både til vinter, vår, sommer og høst og her er det både oppskrifts- og råvareregister slik at det skal være mulig for de fleste av oss å prøve oss på herlighetene. Boka gir oss drikkeforslag også til hver enkelt rett og nok en gang er det Sara Joahannessen, ikke tilfeldig på noe slags vis, som har tatt de appetittvekkende bildene. Stiansens matbøker har før "Søndagsmiddag" solgt i svimlende 250.000 eksemplarer. Det blir garantert mange flere i de nærmeste dagene og årene.

Italiensk-norske Mariangela Di Fiore tar oss med på ei velsmakende reise til et av sine hjemland.

Det er mange tusen nordmenn som er tiltrukket av italiensk kultur, fotball, historie, vin og ikke minst mat. Norsk-italienske Mariangela Di Fiore, bosatt på Nesodden ved Oslo, har sjølsagt en spesiell nærhet til alt dette og gir oss med "Mitt Italia - en kulinarisk reise" sin andre matbok. Forrige gang dreide det seg om hennes bestemors mattradisjoner i Napoli, men nå tar hun oss med på ei rundreise gjennom hele landet.

Di Fiore inviterer oss til regionene Piemonte, Veneto, Emilia Romagna, Toscana, Lazio, Campania og Sicilia og byr på oppskrifter som er typiske for de forskjellige områdene av landet. Det er lett å gjennomskue at mat er Di Fiores store lidenskap og ved hjelp av fotograf Josefin Linder frister hun oss på alle slags vis. Di Fiore skriver også godt om særtrekkene ved hver enkelt region og har enkelt og greit laga ei fristende og god matbok.

Ingvild Tennfjord forteller oss mye av det vi trenger å vite om årets vni.

Hva skal man så drikke til alt dette som foreslås av herlige matretter? Noen matbøker har egne forslag, andre ikke. Vinkjenner Ingvild Tennfjord har mange av svara på spørsmåla vi måtte sitte med. Med sin "Norges beste vinkjøp 2017" forteller hun i alle fall en amatør som meg alt jeg trenger å vite når det gjelder hvilke anledninger vi skal drikke hva til, hvilke viner som egner seg til hvilke råvarer, hva som er de perfekte gavene, hva som er gode økonomiske kjøp og hun forteller oss en hel del om de viktigste vinlandene og de viktigste druene.

Ingvild Tennfjord har sjenket oss ei flott håndbok for at mat og drikke skal passe sammen - både til jul og ellers i året.

Her har jeg funnet fram til en rekke kulturelle og nyttige julegavetips helt på tampen. Finner du ikke noe som smaker her, så kan jeg dessverre ikke hjelpe - i år i alle fall. God jul!

Olga Konkova - Jens Thoresen

Desember Songs

Losen Records/MusikkLosen

Nils Landgren

Christmas with My Friends V

ACT/Musikkoperatørene

Danish Radio Big Band

Jazzin´Around Christmas

Storyville Records/MusikkLosen

The Country Basie Orchestra

A Very Swingin´Basie Christmas!

Concord Jazz

Roy Lønhøiden & Elin Moen Rusten

Født i en stall

Grammofon/Musikkoperatørene

Katie Melua Featuring Gori Women´s Choir

In Winter

BMG/Warner Music

The David Benoit Trio

Believe

Concord Records

Garth Brooks & Thrisha Yearwood

Christmas Together

Pearl Records/Sony Music

Loretta Lynn

White Christmas Blue

Legacy Recordings/Sony Music

Nidarosdomens Guttekor

Deilig er jorden - Det beste fra Nidarosdomens Guttekor

Grappa/Musikkoperatørene

Duke Ellington

The Duke Box 2

Storyville Records/MusikkLosen

Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl

Jazzå? Myter og humor i norsk jazz

Musikk-huset Forlag

Jan Ditlev Hansen

Jazz ved Nidelven

Midtnorsk Jazzsenter

Atle Nielsen

Julequiz

Font Forlag

Hve Hva Hvor 2017

Aftenposten

VigmostadBjørke

Sportsboken 2016

VigmostadBjørke

Lise Finckenhagen og Sara Johannessen

Lises jul - Mine beste oppskrifter

Font Forlag

Bent Stiansen

Søndagsmiddag

Font Forlag

Mariangela Di Fiore

Mitt Italia - en kulinarisk reise

Cappelen Damm

Ingvild Tennfjord

Norges beste vinkjøp 2017

Kagge Forlag

Endelig!

Ian Shaw har vært en sentral kunstnerisk skikkelse på så mange områder på fotballøya helt siden 1990. Da kan det trygt sies at det var på høy tid at våre veier endelig krysset hverandre.

Ian Shaw er en strålende sanger og musikant.

Ian Shaw, 54 år ung og fra Wales, er en glitrende jazzvokalist. Det tar det kun én runde med "The Theory of Joy" å avsløre. Den første runden er også av typen som får en til umiddelbart å slå fast at dette vil man gjerne høre igjen og igjen - her ligger det nemlig mange lag og venter.

Shaw har altså vært sentral ikke bare som vokalist, men også som pianist, skuespiller og stand up-komiker i bortimot halvparten av sin tid på Tellus. Han har rundt 20 album på samvittigheten og er et stort navn på hjemmebane. Hadde Shaw vært amerikansk så hadde han garantert vært ei stor stjerne på verdenshimmelen, men kommer du fra Wales er det raskt mye verre å nå gjennom.

Her viser Shaw oss at han kan tolke alt fra kjente låter av ikoner som Joni Mitchell og David Bowie, "In France They Kiss on Main Street" og "Where Are We Now?" via mer ukjent materiale til klassikere som "How Do You Keep The Music Playing?" og "If You Go Away/Ne Me Quitte Pas", samt tre veldig fine sanger som han har skrevet både tekst og melodi til. Han viser oss at han er en utmerket tekstformidler og han forteller oss også at han mestrer det å scatte på et sjeldent godt vis. Han er en improvisator på høyt nivå, men han er også en rocker på mange vis - det er et trøkk i uttrykket til Shaw som ikke mange mannlige jazzsangere er i besittelse av.

Bortsett fra på et spor så overlater Shaw pianokrakken til Barry Green. Sammen med bassist Mick Hutton og trommeslager Dave Ohm utgjør Green en trio som kunne inntatt hvilke som helst scene rundt om på kloden. Vi snakker meget solid kvalitet med andre ord.

Ian Shaw er et meget hyggelig bekjentskap som jeg definitivt gleder meg til å pleie i åra som kommer. "The Theory of Joy" kommer til å bli spilt ofte og lenge - vi snakker jazzmusikk også for folk som ikke ante de likte jazz!

Ian Shaw

The Theory of Joy

Jazz Village/Naxos Norway

For noen historier - for en historieforteller

"The Devil in the White City" kom ut i 2003 i USA. Siden har den ligget 350 uker på New York Times´ bestselgerliste. Det er fullt forståelig og nå finnes den endelig på norsk.

Erik Larson er en historieforteller av det ypperste slaget.

Den amerikanske forfatteren Erik Larson er et nytt bekjentskap for meg. Det sier garantert en hel del mer om meg enn om Larson for bedre historieforteller er det svært lenge siden jeg har truffet på. Det geniale grepet han har gjort med "Djevelen i den hvite byen" er at han har satt sammen to historier som sammenfaller i tid og sted - verdensutstillinga i Chicago og en av historias grusomste seriemordere. I utgangspunktet har de lite med hverandre å gjøre, men når Larson tar oss med under huden på begge, så ser vi at det er mange tangeringspunkt.

Den hvite byen - et mesterverk som kom, ble sett og forsvant.

Årets er 1893 og etter en hard intern kamp mellom flere amerikanske byer, var det Chicago som fikk æren av å arrangere verdensutstillinga som skulle følge opp suksessen Paris hadde opplevd noen år tidligere - en suksess som blei krona med Eiffeltårnet som den dag i dag står som et symbol på suksessen.

I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at historia om ei utstilling arrangert for over 120 år siden kunne fenge en leser i 2016, men det gjør den altså. Mye, eller alt, av æren for det skal tilfalle Larson som har gjort et enormt researcharbeid og greid å levendegjøre personene, konfliktene og arbeidet som lå bak det som til slutt en stor publikumssuksess med flere hundre tusen tilskuere på de beste dagene. Hovedpersonen bak utstillinga, arkitekt Daniel Hudson Burnham, føler vi at vi blir svært kjent med på godt og ondt - det sier mye om Larsons mesterskap når det gjelder å gi liv til historiske personer.

H.H. Holmes - en av historiens grusomste seriemordere.

Samtidig som verdensutstillinga blei planlagt og gikk av stabelen, inntok legen Herbert Webster Mudgett alias H.H. Holmes Chicago. Han var et på alle måter ondt menneske - en psykopat, og som så ofte med de med den diagnosen, en sjarmerende sådan. Hva han enn foretok seg så gjorde han det med uhederlige hensikter, men i lange perioder så kom han seg unna med det. Årsaken var at han planla alt meget nøye og at han var en smart og intelligent djevel. Larson greier på et flott vis å gi dette uhyret liv, men han pakker ikke inn uhyrlighetene han stod bak på noe vis heller.

Ferris Wheel - Chicagos svar på Eiffeltårnet i Paris.

Det enorme Ferris Wheel - som ironisk blei kalt pariserhjul - blei Chicagos svar på Eiffeltårnet. Det blei en enorm suksess etter hvert, men i motsetning til Eiffeltårnet så har det ikke blitt stående. Alt i The White City brant ned eller blei revet og nå er det bare minner og bilder igjen etter dette store evenementet som opptok "alle" da det pågikk i 1893.

Erik Larson har skrevet noe som minner mistenkelig på et mesterverk. Han har makta på et høyst personlig vis å sette sammen disse to historiene - H.H. Holmes og flere av hans ofre var også innom verdensutstillinga - og han gir oss via denne dokumentarromanen innblikk i en epoke og i hendelser vi ikke ante vi var opptatt av.

Erik Larson

Djevelen i den hvite byen

Font Forlag

Historisk og overraskende

Tom Prehn Quartet? De fleste setter nok et spørsmålstegn etter det bandnavnet, men ustoppelige Rune Kristoffersen i Rune Grammofon hjelper oss heldigvis videre.

Danske Tom Prehn Quartet åpna frijazzballet i 1963.

Den 13. oktober 1963 gikk pianist Tom Prehn i studio i København sammen med bassist Poul Ehlers, tenorsaksofonist Frits Krogh og trommeslager Finn Slumstrup. Usedvanlige frisinnede herrer hadde som ambisjon å lage Europas første frijazzskive. Det gjorde de også, men av ymse årsaker kom den ut i kun to eksemplarer og har sjølsagt blitt et samleobjekt av de sjeldne.

Platesamler i ultraklassen og saksofonist i samme klasse, Mats Gustafsson, tipsa Rune Grammofon-sjef Rune Kristoffersen om at "Axiom" fantes der et sted og dermed var snøballen satt i gang.

Etter at startskuddet var fyrt av i USA på slutten av 50-tallet med foregangsmenn som Albert Ayler, Ornette Coleman og Cecil Taylor, så begynte også europeiske musikanter å utforske det som lå i det frie uttrykket.

"Axiom", som består av to "låter", er fullstendig fritt og skapt av fire musikanter som jeg aldri har hørt om. Kvaliteten er overraskende høy siden referansene var så få og det låter som om de bare må spille det de gjør. Om det var musikantene eller plateselskapet som mente at musikken var utdatert allerede da den skulle utgis et par måneder etter innspilling vites ikke, men den låter i alle fall ikke utdatert i 2016.

Skiva fantes altså i to eksemplarer før denne utgivelsen. Nå har Rune Grammofon laga 500 LP-er og jeg har blitt utstyrt med nummer 251. Det er med andre ord bare å storme til sjappa for å sikre seg et eksemplar - dette er nemlig historisk og samtidig spennende musikk.

Tom Prehn Quartet

Axiom

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Dejlig - fra Norge!

Birgitte Soojin er norsk som bare det, men har vært bosatt i København i en årrekke. Uansett så synger hun standardjazz med utsøkt gitarkomp som kan framføres hvor som helst på kloden.

Birgitte Soojin og Per Møllehøj - smakfullt og tidløst!

For ti år siden stakk Birgitte Soojin Wisløff Hauge fra Nøtterøy til København for å studere teologi. Heldigvis tok det ikke lang tid for den 33 år unge Birgitte Soojin, som er artistnavnet hennes, å innse at det var mye mer moro å synge jazz. Med "Pergitte" gir hun oss sitt fjerde album siden 2012 og nok en gang er det den tidløse amerikanske standardskatten som står på repertoaret.

Allerede på debuten "Hi-Lo" fortalte Soojin oss at hun hadde et solid grep på dette stoffet. Seinere har det blitt materiale med både gospel, folkemusikk og Elvis-låter på kjøreplanen, men her vender hun altså tilbake til utgangspunktet: The Great American Songbook.

København og Danmark er jo absolutt ikke det dummeste stedet å befinne seg når man er tiltrukket av denne typen musikk. Helt siden midten av 50-tallet har København vært "hovedstaden" for dette uttrykket i Europa og en rekke amerikanske toppmusikanter har besøkt og ofte bosatt seg der også. Slikt setter spor og dette har definitivt Soojin tatt videre på et flott og personlig vis.

I en ypperlig duosetting med gitaristen Per Møllehøj, og bassisten Thomas Vang på tre spor, får vi ni kjente låter, blant andre "I´m Getting Sentimental over You", "I Got it Bad", "Tennessee Waltz" og "Wrap Your Troubles in Dreams". Med sin mørke, distinkte og personlige stemme, setter Soojin sitt høyst personlige preg på alle låtene. Dette er jo sanger som er spilt noen tusen ganger, men Birgitte Soojin og Per Møllehøj, som er et helt nytt bekjentskap for meg, gjør det på et tidløst, inderlig og herlig vis.

Birgitte Soojin + Per Møllehøj

Pergitte

Highlow Records/barejazz.no/birgittesoojin.com

Hvor har du vært?

Andreas Halmrast er en visesanger som markerte seg allerede på midten av 70-tallet. Så "forsvant" han, men nå er han heldigvis tilbake med mye flott på hjertet.

Andreas Halmrast er tilbake - takk og pris.

Det er over 40 år siden Andreas Halmrast (65) ga ut si forrige plate og det er enda lenger siden visesangeren fra Søndre Land vant Prøysenprisen. Så blei det stille - for de aller fleste i alle fall. Odelssønnen konsentrerte seg om gårdsdrifta og visesangen blei forbeholdt de nærmeste vil jeg tro. Nå har bonden Halmrast gitt stafettpinnen videre til sønnen og den kreative krafta har blitt vekka til live igjen og du verden så heldige vi er som får oppleve det.

Det som førte til at "Hemmat tel deg" har blitt plate, er et møte mellom Halmrast og de unge sambygdingene og musikantene Mattis Myrland og Haldor Røyne. De hørte Halmrast, som de bare hadde et perifert forhold til, synge i den lokale kirka og de opplevde at visene hans traff dem midt i hjertet. De mente at dette måtte flere få oppleve og dermed begynte snøballen å rulle.

De har jobba sammen i godt og vel to år med å ferdigstille plata og musikken og la det være klart med en gang: vi snakker visekunst på veldig høyt nivå. Jeg tilhører nok det store flertallet som ikke husker hvordan Halmrast låt i 1975, så sammenlikningsgrunnlaget eksisterer altså ikke. Det han forteller meg anno 2016 er at han, via sine tekster, låter og måte å fremføre dem på, er en historieforteller av rang. Han skriver om de nære ting, om naturen og om relasjoner som er viktige: å ta meg i handa så je kjem hem - je vil vara der du er. Han skriver og synger på si lokale dialekt - landing - og det oppleves ekte, inderlig og varmt.

"Unggutta" Myrland og Røyne både spiller og har produsert. Når de så har fått med seg et stjernelag med blant andre Jon Balke, Ketil Bjørnstad, Sigmund Groven, Gjermund Larsen og Ellen Andrea Wang - også hun fra Søndre Land - så er det ikke å ta hardt i å påstå at det musikalske reisefølget er av det aller beste slaget.

Det har vært en herlig opplevelse å få møte Andreas Halmrast og hans visekunst. Det er å håpe at det ikke tar 40 år til neste gang han avlegger oss et besøk!

Andreas Halmrast

Hemmat tel deg

Herredsskogmesterens Kontor/Musikkoperatørene

Supergruppe!

Den meget langt framskredne østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel har fått ja fra alle - absolutt alle - førstevalga sine. Det har det blitt nydelig musikk av.

Wolfgang Muthspiel er en meget særegen gitarist og komponist.

Hvis du ringer, faxer eller EDB-er trompeteren Ambrose Akinmusire, trommeslageren Brian Blade, bassisten Larry Grenadier og pianisten Brad Mehldau, så vil jeg hevde at lista er lagt rimelig høyt. Når så samtlige melder at dette vil de gjerne være med på, så kan man kanskje mene at fallhøyden er rimelig stor. For min del vil jeg si at forventningene blei høye - faktisk skyhøye - og derfor er det også hyggelig å kunne melde at de blei innfridd - alle sammen.

51 år unge Wolfgang Muthspiel bodde i New York fra 1995 til 2002 og var en ettertrakta gitarist i jazzhovedstaden. Han var blant annet en meget viktig del av salige Paul Motians Electric Bebop Band og fortalte alle med åpne sanser at han var utstyrt med ei helt egen stemme. Det har Muthspiel bekrefta en rekke ganger siden - også med vår egen vokalist Rebekka Bakken.

Nå har han såvidt jeg vet slått seg ned i hjemlandet, men han har på ingen måte mista kontakten med musikklivet i Sambandsstatene av den grunn. Brian Blade og Larry Grenadier jobba Muthspiel sammen med på gitaristens debutskive som leder på ECM, "Driftwood", i 2014. Da var det "kun" trio det dreide seg om. Året før møtte vi han med to andre toppgitarister, Slava Grigoryan og Ralph Towner, på "Travel Guide" - et helt annerledes, men like sterkt uttrykk.

Her har Muthspiel altså plussa på Akinmusire og Mehldau siden "Driftwood" og sjøl om dette er kvintettens aller første møte, så låter det som om de har spilt sammen i åresvis. Bortsett fra Mehldaus "Wolfgang´s Waltz" så har Muthspiel skrevet all musikken. Han spiller både akustisk og elektrisk gitar underveis - han vet definitivt hva som passer hvor.

Muthspiel har tilegna en av låtene her til den canadisk/engelske trompeteren og flügelhornisten Kenny Wheeler. Han legger ikke skjul på at han har latt seg inspirere voldsomt av Wheelers klassiske skive "Gnu High" med Jack DeJohnette, Dave Holland og Keith Jarrett og det høres.

Det mesterskapet som finnes på "Gnu High" når det gjelder lytting og interaksjon er gjenskapt på disse meditative og melodiske utfluktene og både kollektivt og individuelt er dette jazzmusikk - eller enkelt og greit musikk - på alle øverste hylle.

Her er det egentlig ikke snakk om soloer i vanlig forstand - her har vi med samtaler å gjøre som bare oppstår og avsluttes organisk slik bare mestere kan det. Fantastisk!

Brad Mehldau, Larry Grenadier, Ambrose Akinmusire, Brian Blade og Wolfgang Muthspiel - vi snakker supergruppe.

Wolfgang Muthspiel

Riding Grace

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Tar onga på alvor

Lite om noe er viktigere enn å ta ungene på alvor - også musikalsk.Her kommer to flotte eksempler på hvordan det skal gjøres.

Maria Solheim og Silje Sirnes Winje tøyser og tuller, men gjør det på alvor.

Maj Britt Andersen og Geir Holmsen, sammen med noen andre for all del, har vært viktige når det gjelder å legge lista høyt for musikk for de yngste. De har heva kvaliteten gjennom flere tiårs utrettelig jobbing med denne "sjangeren" og heldigvis har det fått konsekvenser. Mange andre har nemlig kommet etter og har fått med seg hvor lista skal ligge.

Jeg må vel raskt tilstå at jeg ikke er i hovedmålgruppa akkurat, men som jeg har sagt - egentlig Duke Ellington - ved noen anledninger tidligere: det finnes bare to typer musikk - god og dårlig. Her kommer det to gode.

Maria Solheim har, til tross for at hun ikke er "gammel" på noe slags vis, allerede gitt oss fem soloalbum og fortalt oss er en singer/songwriter på høyt nivå. Sirnes Wilje platedebuterte i 2011 og har vært en populær programleder for barn på NRK. De to har samarbeida tidligere og Solheim var et klart førstevalg for Sirnes Winje da hun skulle finne en samarbeidspartner.

Med mor Åse Sirnes Winje som tekstforfatter, de to hovedpersonene som låtskrivere, Vamp-vokalist Odin Staveland som produsent, et flott band og masse barn som bidragsytere, har "Kaptein Snabelbæsj og hjertetyven" blitt et herlig, morsomt og varmt visittkort som barn i alle aldre kan hygge seg med. Her det spor etter alt fra 60-talls pop til singer/songwriter-tradisjonen og aller viktigst er det at det er masse humor både i musikken, tekstene og ikke minst i framføringa.

Margrete Augdal og Lene Anett Killingmo tar også onga på alvor.

Bak det finurlige bandnavnet Snurr-Musikkeriet finner vi nok en jenteduo, Margrete Augdal på tangenter og vokal og Lene Anett Killingmo på sopran- og barytonsaksofon, fløyte og bassklarinett. Begge har jazzutdannelse og synes åpenbart det er veldig hyggelig å leke seg med musikk. De har laga alle tekster og all musikk sammen og her får vi også masse humor og musikk med klare jazzovertoner, men med spor av både disco og Elvis! "Tjuv-jazz" og "Søleblues" forteller litt om retninga Snurr-Musikkeriet tar oss i og som Maria Solheim og Silje Sirnes Winje så tar de onga på alvor og gir dem utfordringer.

Maria Solheim - Silje Sirnes Winje

Kaptein Snabelbæsj og hjertetyven

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Snurr-Musikkeriet

Snurrer i gang

Daniel Engen Productions

På høy tid!

Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: det er på høy tid at mange får opp ørene for saksofonisten, komponisten og bandlederen Anders Lønne Grønseth. Her følger to eksempler på hans originalitet og allsidighet.

Anders Lønne Grønseth har mye originalt på lager.

Anders Lønne Grønseth (37) har vært der/her lenge allerede. Mitt første med var med den norsk/engelske kvarrtetten Sphinx helt på begynnelsen av årtusenet. Der fortalte han oss umiddelbart at her var det bare å skjerpe sansene. Slik har det fortsatt med med mer eller mindre jevne mellomrom siden og aldri har Lønne Grønseth levert fra seg noe som har vært i nærheten av likegyldig.

I fjor kom del en, "Mini Macro Ensemble 2nd Edit Vol1", og Lønne Grønseth hadde med det lansert sitt aller mest ambisiøse prosjekt noensinne. Årets oppfølger blei spilt inn samtidig og kunne altså vært gitt ut som dobbelt-CD. Jeg tror det var helt riktig av Lønne Grønseth å la oss vente et år.

Årsaken er at både del en og del to er av det krevende slaget. Det betyr at man som lytter og mottaker må stille med skjerpede sanser og jeg tror at to porsjoner samtidig lett kunne ha blitt for mye av det gode. Sammen med et strålende ensemble med unik instrumentering bestående av Morten Barrikmo på diverse klarinetter, Andreas Bratlie på tabla og perkusjon, Audun Ellingsen på bass, Sigrun Eng på cello, Hanne Rekdal på diverse fløyter og basun, Martin Taxt på tuba og Anders Aarum på både elektrisk og akustisk piano pluss Lønne Grønseth på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, tar han oss med inn i en klangverden der østlige tradisjoner møter vestlige klassiske impulser og der jazz, impro, samtidsmusikk og verdensmusikk samles til noe som Anders Lønne Grønseth er helt aleine om. Spennende og annerledes er bare forbokstaven.

Sammen med Debashish Bhattacharya og Kenny Wessel tar Lønne Grønseth oss med til ukjente steder.

Anders Lønne Grønseth har også flere jern i ilden - han går ikke langs den slagne landevei for å si det sånn. I 2005 studerte han med den indiske slidegitaristen Debashish Bhattacharya og de har holdt kontakt siden den gang. Mellom 2003 og 2015 har de to og den amerikanske gitaristen Kenny Wessel, med fortid blant annet i Ornette Colemans Prime Time-band, møttes en rekke ganger og spilt inn musikk som nå er samla til en herlig CD som låter som en suggererende reise i diverse musikalske og kulturelle grenseland. Her møter indisk musikk jazz og jazz møter indisk musikk og med assistanse av Subhasis Bhattacharya på tabla og perkusjon, har det nok en gang blitt unik musikk initiert av Anders Lønne Grønseth.

Bhattacharya har skrevet nesten all musikk her, bortsett fra en Wessel-låt og en versjon av "Goodnite Irene" du garantert aldri har hørt maken til! Fellesnevneren er vakker og inspirerende musikk som er egna til å drømme seg bort i eller til.

Anders Lønne Grønseth har med årets to visittkort nok en gang bekrefta at han er en musikant, komponist og initiativtaker som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

Anders Lønne Grønseth

Mini Macro Ensemble 2nd Edit Vol2

Pling Music/Musikkoperatørene

Bhattacharya/Grønseth/Wessel

Bhattacharya/Grønseth/Wessel

Pling Music/Musikkoperatørene

Det swinger fortsatt

Den tysk/engelske kvartetten Echoes Of Swing har tatt mål av seg til å ta vare på musikk som har eksistert ei stund og som kan være utryddningstrua. Her hyller de legenden Bix Beiderbecke som bare blei 28 år. Dessuten får vi som ekstra julepresang en egen CD med legenden sjøl.

Echoes Of Swing - bak - med gjestene som har hylla Bix Beiderbecke.

Jeg har hatt gleden av å treffe på Echoes of Swing ved to CD-anledninger tidligere, "Blue Pepper" og "Dancing", og ved begge anledninger har plateselskapet ACT plassert bandet og musikken under headingen Good Time Jazz. På sett og vis stemmer nok det, men jeg er likevel ikke så sikker på om trompeter og vokalist Colin T. Dawson, altsaksofonist Chris Hopkins, pianist Bernd Lhotzky og trommeslager Oliver Mewez er så ovevettes begeistra over å bli båssatt i glajazzboksen. De tar nemlig sin musikk høyst seriøst - her er det ikke mye løsneser og morsomme hatter i sikte.

Leon "Bix" Beiderbecke blei bare 28 år, men du verden for noen spor han satte.

Det er musikk henta fra swingepoken på 1920-og 30-tallet som ligger disse herrenes hjerte nærmest. De tolker en hel del musikk fra de store på den tida som Duke Ellington, Billy Strayhorn og Sidney Bechet. Dessuten skriver de og arrangerer egen musikk som henter sin inspirasjon dra den samme epoken.

Denne gangen er det altså Bix Beiderbecke (1903-1931) som blir løfta fram. Legenden, som drakk seg i hjel i en alder av 28 år, er nok glemt - eller aldri hørt - av svært mange. Heldigvis har plateselskapet ACT også sikra seg rettighetene til ti låter med kornettguruen, og ved enkelte tilfeller også pianisten. Det betyr at vi får en god halvtime med musikk fra 1927 og 1928 - intet mindre enn historiske monoinnspillinger med Beiderbecke og Frank Trumbauer Orchestra.

Echoes of Swing-gjengen har fått utmerka assistanse av den australske trombonisten og vokalisten Shannon Barnett, Mulo Francel på c-melodi saksofon og gitar og Henning Gailing på bass - begge fra Tyskland og engelske Pete York - med fortid fra Spencer Davis Group og Eric Clapton - på trommer, perkusjon og vokal, samt franske Emile Parisien på sopransaksofon på et spor.

Også her har det blitt en flott miks av materiale fra Beiderbeckes repertoar og egetkomponert stoff.

Vi snakker om usedvanlig stilsikre og svært dyktige musikanter som på et elegant vis tar denne "gamle" musikken inn i vår tid og de gjør en strålende og viktig jobb med å ta vare på denne tradisjonen. Bix Beiderbecke blei altså bare 28 år, men musikken og arven hans lever altså fortsatt i beste velgående.

Echoes Of Swing

BIX - A Tribute to Bix Beiderbecke

ACT/Musikkoperatørene

Pangdebut!

De som har hørt saksofonist Harald Lassen i ymse konstellasjoner, blir nok neppe veldig overraska over at debuten under eget navn er av det strålende slaget.

Harald Lassen - et av våre aller største jazztalent.

Etter å ha vist oss deler av sitt enorme talent i band som Pixel, Mopti og Duplex, så var det på høy tid at sørlendingen Harald Lassen (29) virkelig stod fram med alt han har. Noe forteller meg at han fortsatt har enda mer på lager, men "Rainbow Session" er uansett en strålende tilstandsrapport anno høsten 2016. Skiva er sjølsagt - nesten i alle fall - spilt inn hos legenden Jan Erik Kongshaug i hans Rainbow Studio. Seks svært så personlige komposisjoner og en, av alle ting, belgisk trio bestående av jevnaldrende musikanter fra et jazzland vi ikke hører så mye fra unntatt når Philip Catherine eller Toots Thielemans har gitt gromlyd fra seg.

Sammen med belgiske LABtrio har Harad Lassen laga et bemerkelsesverdig visittkort.

På 12 Points-festivalen, der unge musikanter fra hele Europa møtes, i 2014 hørte Lassen LABtrio med bassisten Anneleen Boehme, trommeslageren Lander Gyselinck og pianisten Bram De Looze. Lassen skjønte der og da at disse musikantene bare MÅTTE han spille sammen med. Som sagt så gjort og etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med "Rainbow Session" skjønner jeg hva Lassen snakker om.

De seks låtene viser oss spekteret til Lassen som komponist der han skuer tilbake til 70-tallet, og på ingen måte legger skjul på at han har lytta til tidlig Garbarek, henter inspirasjon fra både impresjonismen og klassisk musikk og, som han sier, livet - det med stor L - så langt.

Lassen er en usedvanlig uttrykksfull saksofonist som både lytter tydelig, men samtidig trøkker noe voldsomt til når det passer seg slik og musikken ber om det. LABtrio er et bortimot perfekt reisefølge for Lassen og musikken hans - det er lett å skjønne hvorfor han bare MÅTTE spille med dem. Til sommerens Moldejazz sjøsetter Lassen sin nye kvartett der De Looze fortsatt er med sammen med bassisten Stian Andersen og trommeslageren Tore Flatjord. Det kommer garantert til å bli spennende - i mellomtida er "Rainbow Session" av typen å hygge seg med ofte og lenge. Harald Lassen har så avgjort kommet for å bli!

PS "Rainbow Session" er kun tilgjengelig digitalt.

Harald Lassen

Rainbow Session

Hagen Recordings

En stor duo

Live Maria Roggen og Helge Lien er enorme musikalske personligheter hver for seg - og som duo.

Helge Lien og Live Maria Roggen - du verden så inderlig.

Ingen som har fulgt vokalist Live Maria Roggen og pianist Helge Lien, både hver for seg og sammen, blir det minste overraska over at deres andre duo-samarbeid har blitt både høyst personlig og svært bra. Duo-debuten "Låvesalg", som kom for fem år siden, fortalte oss at de to hadde etablert en musikalsk kjemi som ikke læres noe sted - enten er den der, eller så er den ikke der.

Etter å ha vært travelt opptatt på hvert sitt hold, har de heldigvis og endelig funnet tilbake til hverandre. På "You"har de både sett bakover samtidig som de definitivt, garantert med god hjelp av superprodusent Kåre Christoffer Vestrheim som også bidrar med noen av sine effektbokser, har skua framover til 2016 også - minst!

Roggen og Lien har tatt tak i en rekke låter som var viktige for dem da de "vokste opp" på 90-tallet. Det betyr blant andre Morten Abels klassiker "Cries Like a Baby", Björks "Scatterheart", Stina Nordenstams "Dynamite", Bendik Hofseths "Waterfall", Pussycats "Just a Little Teardrop" og Jon Eberson og Sidsel Endresens "All Our Treasures Lost" pluss et par låter av venner av de to som i alle fall jeg ikke kjente til. Ballet blir avslutta med Roggens egen tekst på "Er jeg den" som svenske Lars Jansson har satt musikk til.

De har uten unntak laga urspennende og originale versjoner som, med full respekt for originalen, altså tar dem i helt nye retninger. Både Roggen og Lien har evner av det helt egne slaget, men til sammen går de altså opp i en høyere enhet der de aldri går i veien for hverandre, men utfordrer og utfyller hverandre. "You" anbefales til jul, nyttår, påske, pinse, sommer, høst og ikke minst vårjevndøgn.

Live Maria Roggen - Helge Lien

You

Ozella Music/MusikkLosen

Et fenomen

Den britiske TV-personligheten, pianisten og bandlederen Jools Holland er mer et fenomen enn en spennende musikant. Men han er et sjarmerende fenomen.

Jools Holland kan å sjarmere et publikum.

Jeg har hørt på, sett på og latt meg begeistre av Jools Holland i mange år. Han er utvilsomt en entertainer i superklassen. Når han i tillegg tydeligvis fungerer som fluepapir på "alle" verdens artister, som gjerne er gjest hos Holland både på TV og på skive, så er det ikke så rart at han figurerer høyt oppe på mange popularitetsbarometre.

Her møter vi 58-åringen med sitt piano, ingen vokal denne gangen, og i løpet av de 18 låtene forteller han oss veldig mye om hvor han kommer fra musikalsk. Julian Miles Holland er en usedvanlig allsidig musikant som fortsatt henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg klassisk musikk, boogie woogie, blues, soul, jazz, rock og sikkert mye annet også. Hans kunnskapsbank er åpenbart enorm og det gjenspeiler dette albumet.

Her får vi møte Holland både i egne låter, i musikk skrevet av Dr. John, Rimsky Korsakov/Bach, Sidney Bechet, Floyd Cramer, Mary Lou Williams og standardlåta "I´m in the Mood for Love". Den eneste "gjesten" han har med seg denne gangen er Brian Eno i hyllesten til Floyd Cramer.

Denne gangen får vi Holland i alt fra solotapning, via småband til fullt storband. Bluesmusikeren Holland skinner ofte gjennom, men også alle de andre impulsene er til stede. For meg er ikke Jools Holland noen stilskaper eller fornyer på noen slags måte. Han er derimot en entertainer helt der oppe og han er en musikant og personlighet som både har vært og er en viktig døråpner for god musikk.

Jools Holland

Piano

East West Records/Warner Music

Egen sjanger

Supersilent har gjennom nesten 20 år levert originalvare med en kreativ kvalitet som er nesten utrolig. Det fortsetter de sjølsagt med på "13" også.

Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten - Supersilent - noe av det aller tøffeste fra bygdene nå til dags.

Veslefrekk med Deathprod stod på programmet til Nattjazz i Bergen i 1997. Det blei en åpenbaring for flere enn de involverte på scena og Supersilent blei resultatet - og har været det siden. Trioen Veslefrekk bestod av trompeter Arve Henriksen, tangentist Ståle Storløkken og trommeslager Jarle Vespestad og Deathprod var Helge Sten som var sterkt tilknytta Motorpsycho. Siden den gang har Supersilent, som langt i fra er noen stille organisme, dukka opp når man minst venter det og det låter nytt og friskt hver gang - ikke så rart siden absolutt ingenting er avtalt før de går på scena eller i studio. Vespestad forlot skuta i 2009, men har i det siste vært med igjen. Om det er fast vet jeg ikke - det gjør de kanskje ikke sjøl heller! Gjester, som Led Zeppelin-veteranen John Paul Jones, har vært hjertelig tilstede ved flere anledninger, men her på "13" er det "bare" Henriksen, Sten og Storløkken som styrer skuta - tror jeg da! Her står det nemlig ingenting om besetning på coveret.

Musikken, som er spilt inn i både 2009 og 2014, er som alltid fullstendig kompromissløs og totalt sjangerfri. Supersilent er enkelt og greit en sjanger i seg sjøl. Hvem som spiller hva og hvilke "lyder" som kommer fra hvem er nesten umulig å finne ut av, men så betyr det egentlig ikke så mye heller. Det vi nok en gang får bli med på er en fri ekskursjonsreise - uten mål, men med mening. Her er det prosessen som er målet og de tre sjelene, som kjenner hverandre rimelig godt etter hvert, vet eksakt hvilke knapper - bokstavelig talt - de skal trykke på for at musikken skal bevege seg.

Om dette er samtidsmusikk, impro, støy, lydmalerier eller noe helt annet, bryr jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Jeg blir uansett som alltid fascinert av Supersilents evne til å gå opp nye stier og åpne nye dører langt bortenfor verdenen til noe annet musikk-kollektiv jeg kjenner til. Jeg gleder meg allerede til "14" -det kommer garantert til plate fullstendig annerledes!

Supersilent

13

Smalltown Supersound/Musikkoperatørene

Heftig fra den lille fotballøya

Det islandske fotball-landslaget sjarmerte alle i senk under EM i sommer. Landsmannen og gitaristen Andrés Thor kan absolutt gjøre det samme, men kanskje på et noe annet nivå.

Andrés Thor er en usedvanlig smakfull og stilsikker plekterfører.

Om fotball og jazz har noe med hverandre å gjøre? På sitt beste er det improvisasjonskunst med mange tangeringspunkteter for meg i alle fall og basert på coveret til "Ypsilon" så ser det nesten ut som om Andrés Thor er inne på noe av det samme.

Thor er 41 år ung og har jazzstudier i Nederland bak seg før han returnerte til sagaøya hvor han stort sett bor og virker nå. På den forrige skiva hans, "Nordic Quartet", omga han seg med "norske" musikanter: Andreas Dreier, Anders Lønne Grønseth og Erik Nylander. Thor bidrar også på Dreiers "Music with Z" som kom ut tidligere i høst. Forbindelsene til kongeriket er det altså ikke noe i veien med, men Thor har likevel satt sammen et lag fra andre steder på "Ypsilon".

Dansk/færøyiske/islandske Richard Andersson spiller bass, amerikanske Ari Hoenig trakterer trommene mens Thors landsmann Agnar Már Magnússon har ansvaret for tangentene. Sammen med Thors varme og inderlige gitartone har det blitt et flott postbop-uttrykk ut av de musikalske grunnlagene Thor har bragt til bordet - han har skrevet all musikken.

Det er sjølsagt ikke tilfeldig at Thor har invitert med seg de som var på plass på Island i april i år. Hoenig er for eksempel en av New Yorks aller mest ettertrakta trommeslagere og han er så definitivt med på gi musikken en "amerikansk" touch. Både Andersson og Magnússon passer perfekt inn i en slik tradisjon og med Thor som leder, så har "Ypsilon" blitt en groovy og hardtsvingende affære som kan måle seg med hva og hvem som helst - hvor som helst.

Andrés Thor

Ypsilon

Dimma/andresthor.bandcamp.com

Fortsatt stjerner

Til tross for at Allstars-navnet nå ikke finnes lenger, så er Valkyrien fortsatt ei stjernegruppe. Dessuten sørger Magnus Larsen jr for at Moldefargene fortsatt er godt representert.

Tuva Syvertsen er stadig i front sjøl om hun er ute på vingen her. Magnus Larsen er sjølsagt like i nærheten.

Det hersker ikke så mye tvil om at den store frontfiguren i Valkyrien har vært og fortsatt er Tuva Syvertsen. Den særpregede vokalisten, felespilleren og låtskriveren fortalte alle med lytteapparatet i orden allerede da Valkyrien Allstars platedebuterte i 2007 at hun hadde noe helt eget å fare med. Bekreftelsene har kommet på rekke og og rad med de tre neste skivene og bøttevis av konserter land og strand rundt - det musikalsk rocka tonespråket med solide folkemusikkrøtter har sørga for at både Syvertsen og Valkyrien er en nisje i seg sjøl. For det store norske publikummet blei nok Syvertsen likevel ikke folkeeie før hun kom helt til finalen i NRKs Stjernekamp i 2012 - en finale som Rita Eriksen vant.

Bakmannen

Det er nesten alltid slik at frontfigurene får den store oppmerksomheten - slik ere bare. I Di Derre er det en Nesbø som står i front på alle vis - som Syvertsen i Valkyrien. Bak de to står alltid Magnus Larsen jr med lavt bassfeste. Moldegutten har hatt Oslo som fast base i mange år nå og driver også med ærlig arbeid i tillegg til spillejobbene med de to profilerte bandene. Og grunnen til at han er der, og blir værende der, er at Larsen gjør en bånnsolid musikalsk jobb. I tillegg til er han en usedvanlig trivelig kar som det alltid er godt å ha med i et turnerende band.

Tøffere enn toget

Valkyrien anno 2016 er tøffere enn noen gang. Jovisst er folkemusikkrøttene fortsatt til stede, men bandet og musikken er mer rocka enn noen gang, blant annet med en hel del synthdoser som preger lydbildet. Syvertsen er en historieforteller av rang og løfter fram de norske tekstene, som uten unntak handler om noe ekte og viktig, på et vis som hun er helt aleine om. Hun serverer ikke akkurat tåkeprat - sjøl om hun synger om det.

Valkyrien er et strålende liveband med masse energi. Også i heimen, gjerne med volumknappen ganske godt skrudd opp, funker Valkyrien helt framifrå.

Valkyrien

Prøv å si noe til meg nå

Heilo/Musikkoperatørene

Engelske strengeherrer

Om Stuart McCallum eller Mike Walker er spesielt strenge har jeg egentlig ingen formening. Det jeg derimot har en formening om er at begge er strengeherrer av ypperste klasse. Her møter vi de to gitaristene i ei flott duotapning.

Stuart McCallum og Mike Walker med hver sin gitar og et godt antall med bokser og duppeditter.

Det begynner etterhvert å bli ganske mange eksempler på at det finnes en rekke strålende engelske jazzmusikanter som vi nesten aldri hører noe om her til lands. For å si det på en annen måte: hadde Stuart McCallum (38) og Mike Walker (54) vært amerikanske, så hadde de hatt en helt annen status både her hjemme og på verdensbasis. Nå har det seg altså slik at hvis du kommer fra fotballøya - Manchester også for sikkerhets skyld - så er veien ganske mye lenger enn om du har adresse på den andre sida av dammen.

McCallum og Walker har vært både venner og kolleger i mange år. For to år siden kom deres debut som duo, "Beholden", men den har passert under min radar. Dette er derfor mitt første møte med duoen, men Walker har jeg hørt tidligere sammen med Arild Andersen og norsk-engelske Roy Powell.

Her viser komponist McCallum, som kun spiller akustisk gitar i tillegg til å bestyre en hel del elektronikk, og Walker som trakterer elektrisk gitar, at de hver for seg og ikke minst sammen tilhører et sjikt i gitarverdenen som er meget høyt. Sammen har de skrevet strykearrangement for kvartett på fire av de ni låtene og i tillegg til McCallums vakre, usedvanlig melodiske låter så får vi også to kjente sanger: Bacharach og Davids legendariske "Alfie", som også nevnte Andersen elsker å spille, samt standardlåta "My Ideal".

Miksen akustisk og elektrisk gitar er av typen sjelden, men med disse framifrå plekterførerne i sjefsstolene så klinger og låter det fantastisk flott.

Musikken Stuart McCallum og Mike Walker har skapt er av typen som er egna til å skape sjelefred og balanse der det trengs. Herved er tipset overbrakt til arrangører her hjemme - det er veldig kort vei over fjorden til England - få strengeherrene over så raskt som mulig!

Stuart McCallum - Mike Walker

The Space Between

Edition Records/Border Music Norway

Gode venner - gode samtaler

Pianisten Oscar Grönberg og trommeslagere Tor Haugerud har "snakka" sammen i åresvis. Nå får alle andre være med å høre hva de har på hjertet og det er spennende samtaler.

Tor Haugerud og Oscar Grönberg i et stille øyeblikk.

Jazzlinja i Trondheim har ført til at musikanter fra hele landet og så langt borte som Sverige har tatt turen til Stiftsstaden og opp til flere har blitt værende der også. Svenske Grönberg, som vi har møtt sammen med Eldbjørg Raknes, Hanna Paulsberg, Team Hegdal, Friends & Neighbors og Trondheim Jazzorkester blant andre, og sunnmøringen Haugerud, med fartstid fra blant andre Bol & Snah, Alpaca Ensemble og ymse utgaver av Trondheim Jazzorkester, er blant dem som har slått rot og slått så mye mye rot at de har oppkalt duoen sin etter en bydel i Trondheim der Bekkenjordet også finnes. Mer lokalt blir det nesten ikke, men musikken er derimot universell så det holder.

Her snakker vi frijazz og de to legger ikke skjul på at da de starta opp for tre år siden så var frijazzhelter som Cecil Taylor, Paul Bley og Paul Lovens viktige inspirasjonskilder. Etterhvert har samtidskomponister som Arne Nordheim og John Cage fått innpass og til sammen har de frie ekskursjonene til Pappenheim fått noe helt eget ved seg.

Det er åpenbart at de to har "snakka" sammen lenge og mye - de har utvikla et helt eget språk. Vi snakker om to gode lyttere som på låter som varer fra vel et minutt til vel tolv minutter tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Det gjør godt det!

Pappenheim

Bekkenjordet

Particular Recordings Collective/MusikkLosen

God jul fra Come Shine

Håkon Mjåset Johansen, Sondre Meisfjord, Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll - det vil si det utmerkede kollektivet Come Shine - har laga en nydelig versjon av "White Christmas". Ikke bare det; de har også laga video til herligheten. Tor de Jazz har vært så heldig å bli tilbudt premierevisning av sangen og videoen og den deler vi så gjerne med så mange som mulig. Du verden så vakkert og personlig - som alltid med Come Shine.

https://youtu.be/GqV5I-oAH7k

PS Når teknikken står oss bi - om ikke så lenge......- så skal det også bli mulig både å se og høre godsakene. Den som venter på noe godt.......

Sliter fortsatt litt her, men alle mine Facebook-venner kan i alle fall se den der. Og er vi ikke venner der, så kan vi jo bli:-)

https://www.facebook.com/tor.hammero/posts/1141665135870987

Herlig strengelek

Svenske Rolf Jardemark og amerikanske John Stowell er strålende gitarister hver for seg. Sammen skaper de sjelden strengehygge.

John Stowell og Rolf Jardemark skaper vakre stemninger.

Uavhengig av de store plateselskapene, har artister i Hellas, Italia, Østerrike, Sverige, Danmark og Island oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det synes jeg sjølsagt er hyggelig og har ført til at postmannen har kommet med stadig påfyll fra relativt ukjent hold. Dagens skive er av dette slaget og møtet med denne gitarduoen har så avgjort vært av typen hyggelig - og vel så det.

Rolf Jardemark (56) og John Stowell (66) traff hverandre for første gang for fem år siden og de skjønte raskt at det fantes mye musikk der ute de måtte utforske sammen. De har spilt en hel del sammen siden den gang og her får vi være med på duoens debutskive. Sjøl om jeg aldri har hørt Jardemark tidligere, men kjenner Stowell fra et annet duosamarbeid, med bassisten David Friesen, så er det åpenbart to meget rutinerte og langt framskredne instrumentalister vi har med å gjøre.

På to av låtene - alt blei spilt inn i Jardemarks hjemby Göteborg enten i fjor høst eller i sommer - er bassisten Peter Janson med, ellers er det bare de to gitaristene. Både Jardemark og Stowell har vakre og umiskjennelige toner i instrumentene sine og de utstråler en musikalsk empati av det uvanlige slaget: her er det ingen som vil ha noe rampelys på bekostning av den andre, men her dreier det seg om å føre varme og meningsfulle samtaler.

Med et repertoar bestående av en rekke originallåter som de har skrevet enten hver for seg eller sammen, pluss mer eller mindre kjente låter som "Deep Purple", "You Stepped Out of a Dream", "A Foggy Day", "I Should Care" og Antonio Carlos Jobims "Inútil Paisagem", blir vi tatt med på ei tidløs og ekte reise der den gode melodien hele tida står i fokus.

Rolf Jardemark og John Stowell har enkelt og greit skapt en gitarduo som har alt i seg til å bli værende blant oss i svært lang tid - de har nemlig skapt nydelig og evig musikk.

Rolf Jardemark - John Stowell

Cosmology

Guitarlandrecords/rolfjardemark.com

Kong Bugge

Da har livsverket til Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jazzland Recordings, blitt 20 år. Det markerer sjefen med en praktutgivelse med både nytt og gammelt materiale.

Jens Christian Bugge Wesseltoft - bedre kjent som Bugge - har skapt sin egen skole.

Jens Christian Bugge Wesseltoft (52) har allerede ei fantastisk musikalsk karriere å vise til. Det som er det ekstra flotte med denne usedvanlig hyggelige karen er at det virker som om den musikalske og kreative sulten fortsatt er like stor og møtet med hans nye New Conception of Jazz-band tidligere i høst, fortalte oss at han stadig er på ny vei - en vei som han nok en gang staker ut sjøl.

I forbindelse med 20 års jubileet har heldigvis Bugge - blant venner og vel så det - funnet ut at han vil se både bakover og fremover. De som har fulgt med på Bugges karriere disse 20 åra veit at det ikke er småtterier han har skapt og vært med på å unnfange.

Han har vært en foregangsmann både når det gjelder akustisk pianospill, møter der elektriske virkemidler på alle slags vis har vært involvert, treff med for de fleste av oss overraskende og ukjente musikanter fra en rekke verdenshjørner, historiske duosessions med Sidsel Endresen, spennende møte med fiolinisten Henning Kraggerud og døråpnende sammenkomster med jazz- og elektronikastorheter som Joshua Redman og Henrik Schwarz. Alt dette, i både historisk og tildels ny tapning, får vi være med på her på denne dobbelt cd-en som sjølsagt består av 20 kutt.

Vi får også en rekke nye eksempler her på hvor bra og var allsidig Bugge er anno 2016. Duomøtet med Mari Boine og jazzmøtet med New York-storhetene Gregory Hutchinson og Joe Sanders - ikke Saunders som det står i coveret - er blant høydepunktene for meg. Ballet blir avslutta med "Somwhere in Between", det aller første sporet fra den aller første skiva på Jazzland. Det viser hvor bra det var den gangen i 1996 og det nye viser viser hvor bra Bugge er nå 20 år seinere. Det er bare å gratulere med de 20 første - du verden som jeg gleder meg til de 20 neste!

Bugge Wesseltoft

Somewhere in Between

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Giganten

Roy Orbison er en av rockens giganter. Her får vi "alt" fra hele hans ganske korte karriere. For en låtskriver - for en sanger!

Roy Orbison, alltid med solbriller, hadde ei innholdsrik, men kort karriere.

"You Got It", "Only the Lonely", "I Drove All Night" og "Oh, Pretty Woman" er fire av de 26 låtene som forteller oss hvem Roy Orbison (1936-1988) var - og er. Det hevdes at de beste går først og hvis det er noe i det så er Roy Orbisons 52 år blant oss et godt eksempel. Han var så avgjort der oppe blant de aller største, sjøl om han aldri fikk den samme statusen som Elvis og Beatles for eksempel.

Hadde han fått være blant oss så hadde Orbison, født og oppvokst i Texas, runda 80 i år. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden så mye han rakk på de åra han fikk. Her har etterkommerne hans samla kanskje de største høydepunkta fra gjennombruddet på 50-tallet med "Ooby Dooby" til bortimot det siste han gjorde med supergruppa The Traveling Wilburys.

For meg var Orbison en singer/songwriter i den absolutte toppklassen. Han var utstyrt med ei stemme som var så lett gjenkjennelig som vel tenkelig og han var også en undervurdert gitarist. Denne herlige oversikten over hva han ga oss i de cirka 30 åra han holdt på er en solid bekreftelse på at han holdt en skyhøy standard fra start til mål. Dessuten gir Orbiosn-biografen Jeff Slate oss en fin gjennomgang av Orbisons liv med opp-og så avgjort også nedturer.

De som kan tenke seg knapt 80 minutter med klassisk og tidløs kvalitetsmusikk av typen udødelig rock trenger ikke leite så mye lenger. Roy Orbisons skattkammer er svaret på alle slike drømmer.

Roy Orbison

The Ultimate Collection

Monument Records/Roy´s Boys/LegacySony Music

Zachen er fisk

For sjette gang gir perkusjonisten og elektronikeren Ingar Zach oss et solo visittkort. Hver eneste gang har han noe helt personlig å melde.

Som Martin Ødegaard har også Ingar Zach base i Madrid. Sistnevnte greier seg utmerket uten Zidane.

Ingar Zach (45) viste seg fram for første gang på 90-tallet med det spennende store bandet Chateau Neuf Spelemannslag. Utgangspunktet for bandet var studenter fra universitetet i Oslo der Zach studerte for seinere å fortsette på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre Jon Balkes diverse band og de spennende og helt forskjellige kollektivene MURAL, Dans les Arbres og Huntsville. Overalt setter Zach Sitt bumerke på musikken, men aldri er det så tydelig som når vi møter han aleine.

De siste godt og vel ti åra har Zach bodd i Madrid. Det er der "Le stanze" også er spilt inn - delvis i ei kirke og delvis i hans hjemmestudio. Jovisst er han aleine, men ved hjelp av allehånde elektronikk høres Zach ofte ut som et helt orkester. Han benytter som alltid en rekke utradisjonelle perkusjonsinstrumenter, noe som fører til at han låter annerledes enn alle andre her på Tellus. Zach er ustoppelig rytmisk og dynamisk spennende og han er en klangmester med sine duppeditter.

Musikken er tildels rytmisk straight og "melodisk" og andre ganger søkende, åpen og fri. Zach utfordrer både seg sjøl og oss - det er det som gjør musikken hans så spennende, interessant og energigivende. Ingar Zach har gått sine egne veier helt fra "starten". Det gjør han heldigvis fortsatt.

PS Zach spiser ikke kjøtt.......

Ingar Zach

Le stanze

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene