hits

desember 2017

Ut av året med fullt trøkk!!

Knut Anders Sørum har bergtatt folket på et imponerende vis - med inderlighet, skikkelighet og enorme mengder musikalitet. Her møter vi han der han trives aller best - sammen med sitt trofaste og stadig voksende publikum.

Knut Anders Sørum kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Det snakkes ofte om annus horribilis - at det meste har gått til helvete. For Knut Anders Sørum har nok de to seineste åra vært akkurat det motsatte. Etter å ha levd lenge i musikkens tjeneste, og fått et godt navn og rykte i både musiker- og bransjekretser, så tok det virkelig av med seier i NRKs Stjernekamp høsten 2016. Siden har pila bare fortsatt å peke oppover, publikum har tatt han til seg i stadig større grad og han har gjør det han elsker for fulle hus.

Det er nok mye han elsker i musikkens verden, men et uttrykk med masse soul og gospel i seg er ganske så nært kjerna i Knut Anders Sørums univers. Når han så legger si inderlige og usminka stemme på toppen av det hele - på totensk må vite - så blir det nesten automatisk fest når Sørum inntar ei hvilken som helst scene.

Med «Live» inviterer han noe så voldsomt til fest. Bandet hans med Knut Bjørnar Asphol på gitar og Iver Olav Erstad på tangenter i spsissen for en tett og superempatisk gjeng med tre korister for anledninga, tar oss med på tur gjennom signingsferden etter Stjernekamp der produsent Asphol og Sørum har plukka det beste av det beste fra en rekke konserter. Mesteparten er henta fra Kongsberg Jazzfestival og i tillegg til coverversjoner av Prøysens «Jørgen hattemaker» og «Visa om løgna» og OnklPs «Glir forbi», så er det Sørums egne låter og tekster som tar oss med til ei herlig avslutning på 2017.

Knut Anders Sørum er så gjennomført ekte i alt han foretar seg og det groover noe så inn i helvete av både stemma, uttrykket, låtene og bandet hans. Spesielt heftigere måte å si takk for i år på er ikke mulig å ønske seg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum

Live

Drabant Music/Musikkoperatørene

Fritt for Coltrane

Tre frihetssøkende herrer, med Ståle Liavik Solberg som «vår» mann, møttes i New York og lot det virkelig stå til.

Ståle Liavik Solberg fra Hamar, tyske Pascal Niggenkemper og amerikanske Joe McPhee møttes uten grenser.

Den 38 år unge trommeslageren Ståle Liavik Solberg har i store deler av dette århundret markert seg mer og mer i den ypperste eliten der såkalt frijazz bedrives - det være seg både her hjemme og i Utlandet. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner og han har også, sammen med med Paal Nilssen-Love, stått i spissen for Blow Out-serien i Oslo der musikk man ellers sjelden får høre, har kommet til overflaten.

Liavik Solberg er åpenbart en initiativtaker som får ting til å skje rundt seg. Dette livemøtet i Brooklyn i New York for to år siden kom i stand takket være Liavik Solberg. Han inviterte med seg legenden Joe McPhee (78) på tenorsaksofon og lommetrompet og Pascal Niggenkemper (39) på bass og utgangspunktet for denne ekskursjonen er tre helt åpne samtaler mellom kloke og lyttende musikanter med helt egne stemmer de tar med til «bordet».

De tre «låtene», som varer i henholdsvis ni, ti og 23 minutter, er alle kollektivt unnfanga. Tittelen på låt nummer to, «A Supreme Love (For John Coltrane», sier en hel del om hvor tanken bak denne musikken og dette uttrykket kommer fra. Det hersker altså ingen tvil om at det fundamentet Coltrane skapte på slutten av sitt liv, har blitt implementert og tatt videre av disse tre.

Dette møtet er altså åpent, fritt og hele tida søkende og samtalene er ustoppelig interessante - slik det blir når folk og musikanter med noe unikt på hjertet møtes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe McPhhe - Pascal Niggenkemper - Ståle Liavik Solberg

Imaginary Numbers

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Grenseløst

Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland kaster sitt nett stadig videre. Denne gangen har sør-afrikanske, men Norge-bosatte Bafana Nhlapo blitt løfta fram og vi blir bare rikere og rikere.

Bafana Nhlapo har noe helt eget å dele med oss.

Jazzland har vært, er og kommer til å bli værende et viktig plateselskap både her på hjemmebane og etterhvert også godt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det kommer på ingen måte til å avta etter at Bugge og hans nære medarbeider Sten Nilsen nå har utvida virksomheten med underbruket Jazzland World.

Det betyr som navnet mer enn antyder at Jazzland har et ønske om å presentere musikk som har henta sitt utgangspunkt fra en rekke steder på kloden - gjerne kombinerte med impulser her hjemmefra også.

Sør-afrikanske Bafana Nhlapo, opprinnelig fra Soweto ved Johannesburg, har funnet kjærligheten i Norge og har bodd her i flere år nå. Han har skrevet all musikken her og både som vokalist og perkusjonist forteller han om et særpreg som det er veldig hyggelige å stifte bekjentskap med.

Han synger litt på engelsk, men i all hovedsak på sitt morsmål IsiZulu, og hans falsettstemme er av det inderlige slaget. Zulumusikken ligger i bånn for alle låtene, men det er så avgjort mulig å høre spor av både afro, funk, jazz og rock også.

Når så Nhlapos landsmanninne Shannon Mowday, den fine saksofonisten vi kjenner fra Denada Ensemble - også hun bosatt i Norge, Øyvind Brække og Bugge Wesseltoft, har skrevet tøffe arrangement for et slags street brassband, så er Nhlapos musikk og uttrykk innramma på et herlig vis med ei blåserekke bestående Mowday, Brække, trompeter Morten Stang Koppang og tubaist Lars Andreas Haug. Vokalist Sisi Sumbundu og trommeslager Uriel Seri er så avgjort med å skape det flotte og livsbejaende lydbildet også.

Bafana Nhlapo er et helt nytt bekjentskap for meg - et svært hyggelig sådan og Jazzland-herrene skal ha all mulig slags ære for å utvide virksomhetene med Jazzland World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bafana Nhlapo

Ngikhumbule khaya

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En fin overraskelse

Nok en gang har postmenn, eller kvinner, slått til - både i Italia og i Norge. Det har gitt meg en flott musikalsk julegave.

Mauro Sigura, helt til høyre, med sin empatiske kvartett.

Det er vel ikke akkurat noen nyhet at musikk er et internasjonalt og grensesprengende språk egna til å skape møter og forståelse mellom mennesker. Noen er så heldige at vi blir servert stadig nye møter på et sølvfat og jeg er blant dem. For ikke lenge siden dumpa dette høyst spesielle kvartett-visittkortet fra den italienske oud-spilleren Mauro Sigura ned i postkassa. Her var det vært mye original og livgivende musikk å glede seg over.

Sammen med en empatisk trio bestående av trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele - helt ukjente - for meg, men høykompetente herrer, og med vokalistene Marta Loddo og Rosie Wiederkehr som gjester på noen av låtene, tar Sigura oss med på en melodisk ekskursjon med røtter i bortimot alt som finnes av musikk og kulturer i og rundt Middelhavet og fusjonerer det på et unikt vis med moderne jazz.

Sigura, som er en virtuos på sitt lutt-liknende instrument, tar oss inn i en for de fleste av oss sjelden og fascinerende verden. Kvartetten og musikken har fått stor oppmerksomhet i sør-Europa, spesielt i Italia sjølsagt, og for alle med åpne og nysgjerrige sanser i vår del av verden anbefales den også på den varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mauro Sigura Quartet

The Colour Identity

S´ard-Egea/thecolouridentity@gmail.com

På vei til topps

Bassist, vokalist og bandleder Ellen Andrea Wang er på vei inn i det ypperste sjiktet - uansett sjanger.

Ellen Andrea Wang er stadig på vei.

Ellen Andrea Wang (31) fra jazzmetropolen Fall i Søndre Land, ikke så langt fra Gjøvik, er fortsatt den eneste som har vært solist med Østre Toten Storband og spilt med Sting i Paris i løpet av ei uke! Det sier en hel del både om hvor ettertrakta og hvor allsidig hun er.

Wang har i tillegg til sin egen karriere, også spilt mye med etablerte verdensstjerner som Manu Katché og Marilyn Mazur. Det er sjølsagt også med å bekrefte hvor langt hun har kommet siden oppveksten ikke langt fra Mjøsa og neste etappe på Musikkhøgskolen med Bjørn Kjellemyr som basslærer.

På egen hånd har Wang også gjort seg solid bemerka med bandet Pixel og under eget navn debuterte hun i 2014 med «Diving». Nå er det det klart med oppfølgeren «Blank Out» som tematisk handler om at vi har lyst til å fjerne eller slette det som er vanskelig - ikke kaste oss over det og ta ansvar. Hun har fått utmerka hjelp til tekstene fra Martin Hagfors, mens musikken har hun ansvaret for aleine.

Når hun så fortsatt har så bra tonefølge som vel tenkelig i trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen og allehånde tangentist Andreas Ulvo, så har Wang skapt et lydlandskap som kler henne og tekstene på aller beste vis og der hennes vokal blir løfta akkurat så langt fram i lydbildet som både uttrykket hennes og tekstene fortjener.

Er det jazz eller er det pop Ellen Andrea Wang byr på denne gangen? I mine ører beveger hun seg i retning et poputtrykk med «Blank Out», men som salige Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig og det Ellen Andrea Wang gir oss her hører så avgjort hjemme i kategori én.

Med sitt store, jeg vil nesten si enorme talent, både som låtskriver og vokalist/bassist, er det sjølsagt veldig spennende å høre hvor Ellen Andrea Wang dukker opp neste gang. Det blir garantert i et kvalitetslandskap et eller annet sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andrea Wang

Blank Out

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En av de aller hippeste

Donald Fagen, den gjenlevende halvparten av Steely Dan, er så avgjort en av de mest særpregede musikantene som finnes i rock-, pop-, soul-, funk-, jazzland. Her får vi «alt» han har gjort på egen hånd pluss litt ekstra som aldri har vært ute før.

Donald Fagen i kjent positur med Steely Dan.

I løpet av januar runder Donald Fagen 70. Om det er grunnen til at han og plateselskapet hans ønsker å gi de mange hundretusener/millioner av fans kloden rundt en julepresang eller omvendt bursdagspresang vites ikke, men uansett er det bare å takke og bukke.

Fagen og hans sjelefrende i Steely Dan, Walter Becker, som gikk bort tidligere i år, hadde jo en fantastisk produksjon med sitt sjangersprengende og trendsettende band. Fansen venta ofte i åndeløs spenning på bandets neste skive - det tok alltid laaaaang tid. Bandet, som blei unnfanga i 1971, oppnådde en voldsom popularitet - til tross for at de tok seg lange pauser - og blei berømt for mange ting, men den sofistikerte sounden og de fantastiske melodiene var to av årsakene.

Mens bandet tok seg solide pauser, jobba både Becker og Fagen med egne prosjekter. For Fagens del førte det blant annet til fire soloskiver: «The Nightfly» fra 1982, «Kamakiriad» fra 1993, «Morph the Cat» (2006) og «Sunken Condons» - hans foreløpig siste fra 2012. I mine ører låter det nesten like hipt og flott som Steely Dans legendariske skiver og her får vi dem alle samla!

Ikke nok med det. Blodfansen har nok i stor grad de fire Fagen-utgivelsene fra før, men som en ekstra bonus i denne «kjipe juleutgivelsen» har selskapet og Fagen funnet frem til ti enten svært sjeldne eller tidligere uutgitte låter. Noe er demoer, noe er henta fra TV-produksjoner, ei låt fra en danseoppsetting, mens noe er filmmusikk - alt holder høy Fagen-standard. Ekstra morsomt for oss nordmenn er at «vår egen» Georg Wadenius - en av vår tids store gitarister innen de fleste moderne sjangre - spiller både på de originale utgivelsene og på et av de «hemmelige» spora.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donald Fagen

Cheap Xmas: Donald Fagen Complete

Rhino/Warner Bros./Warner Music

Helt forskjellig

Midsunds store datter, en av dem i alle fall, Eldbjørg Raknes, er ikke i stand til å gjenta seg sjøl. Så flott og spennende det er!

Nils-Olav Johansen, Eldbjørg Raknes og Kirsti Huke - ut mot havet!

Det begynner å bli noen år siden Eldbjørg Raknes (47) var en nysgjerrig, ung frivillig på Moldejazz nå. Nysgjerrig er hun så definitivt fortsatt og etter å ha blitt tildelt både Kardemommestipendet, Radka Toneffs Minnepris og norsk jazz´ høyeste utmerkelse, Buddyprisen, så beviser hun det nok en gang med en av sine aller beste og mest originale visittkort - «Again!».

Raknes, som har bodd og jobba i og rundt det spennende miljøet rundt Jazzlinja i Trondheim det meste av sitt voksne liv, har en voldsom produksjon bak seg. Hele 28 CD-er har hun gitt oss under eget navn og alle har vært ulike hverandre - Eldbjørg Raknes har på mange vis nekta å stå stille.

Med «Again!» får vi for andre gang en statusrapport fra Raknes der hun har skrevet alle tekster og all musikk sjøl. Det meste foregår på engelsk, med unntak av ur-romsdalske «Kaedåværlik?» - en morsom musikalsk ordleik. Med flott reisefølge i Kirsti Huke og Nils-Olav Johansen, begge utmerkede og ikke minst særpregede vokalister, som også trakterer elektronikk og live sampling - som Raknes også gjør - blir det skapt lydlandskaper som er ulikt alt annet som har kommet min vei. Johansens usedvanlig smakfulle gitarspill løfter også «Again!» opp til noe unikt.

Både Raknes og de to vennene og kollegene fra Jazzlinja i Trondheim har helt spesielle stemmer som kler hverandre på et utmerket vis - ofte trestemt. Gjennom det tekstlige og musikalske universet til Raknes, spilt inn henholdsvis live på Midsund Marina i september og i Ocean Sound Recordings på Giske, blir vi presentert for et tidvist melodiøst og vakkert og tidvist eksperimentelt og søkende univers. Det er hele tida veldig raknesk og aldri likegyldig. Tittelen på avslutningssporet er «Do You Have Something Nice to Tell Me?». Eldbjørg Raknes har i alle fall veldig mye hyggelig å fortelle oss - også denne gangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eldbjørg Raknes

Again!

MYrecordings/Musikkoperatørene

Viktig beskjed

Fløytisten og bandlederen Nicole Mitchell har sammen med poeten Haki Madhubuti gitt oss en viktig - svært viktig - påminnelse mot slutten av det første Trump-året.

Nicole Mitchell og Haki Madhubuti har noe svært viktig på hjertet.

Sjelden har vel mitt lille PS på slutten av mine anmelder passa bedre enn ved denne anledninga. Den visjonære og originale fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell (50) har vært en sentral skikkelse, først i Chicago, og seinere nasjonalt og internasjonalt og med «Liberation Narratives» tar hun kanskje det viktigste steget i si karriere.

Noe av det første hun gjorde etter at hun kom til Chicago i 1990 var å oppsøke bokhandelen, og mye mer, til forfatteren Haki Madhubuti (75). Hun følte at hun hadde mye å hente fra Madhubuti og miljøet rundt han. Det endte med at hun jobba for han i en årrekke og nå er det på sett og vis klart for en slags pay back time.

Mitchell var artist in residence ved Logan Art Center på University of Chicago i 2016 og et av hennes prosjekt var å utvikle og fremføre «Liberation Narratives». I få ord var det å sette musikk til Haki Madhubutis lyrikk - lest av han sjøl.

Haki Madhubuti er et fullstendig nytt navn for meg, men det er lett å skjønne, etter å ha hørt hans lyrikk her, at han er i sentral stemme i det radikale, intellektuelle miljøet i Chicago og kanskje USA også.

Madhubuti er svart og stolt av det og det er også sentralt i lyrikken hans. Innspillinga er i stor grad gjort live høsten 2016 etter at Trump vant valget over there og med det som bakteppe er dette en sterk og svært viktig melding fra både Madhubuti og Mitchell. Han legger ikke et sekund skjul på hva og hvor hans afro-amerikanske søstre og brødre står i kampen som er tydeligere og viktigere enn noen gang.

Nicole Mitchell har skrevet musikk som kler lyrikken til Madhubuti perfekt. Den er vakker, melodisk, sterk og ofte svært bluesprega og sammen med sitt Black Earth Ensemble bestående av Jovia Armstrong på perkusjon, Renee Baker og Zara Zaharieva på fioliner, Harrison Bankhead på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Tomeka Reid på cello, Ugochi på vokal og Pharez Whitted på trompet, pluss Mitchell på fløyte og Madhubuti godt miksa langt fremme i lydbildet slik at det er lett å få med alt han har å melde og det er ikke reint lite, blir «Liberation Narratives» en svært viktig påminnelse om ved hvilket veiskille vi og verden står akkurat nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nicole Mitchell and Haki Madhubuti

Liberation Narratives

TWP/Black Earth Music/nicolemitchell.bandcamp.com

Lett og vakkert

Andreas Dreier tar med seg sin mjuktswingende trio og gir oss vakker og melodiøs jazzmusikk - så tidløs musikk som overhodet mulig.

Adam Pache, Bjørn Vidar Solli og Andreas Dreier sørger for at jula swinges inn - resten av året også.

For tre år siden ga Andreas Dreier oss et unorsk lite visittkort under navnet «Poinciana». Oppskrifta og inspirasjonen var henta fra den legendariske trioen til Ahmad Jamal rundt 1960. Den bestod av sjefen på piano, Israel Crosby på bass og Vernel Fournier på trommer og bød på lys og lettfattelig swingmusikk med røtter i bebop og med klare linjer til klassisk musikk også.

Denne stilreferansen og dette uttrykket har ikke vært mye å høre her på berget - uvisst av hvilken grunn. Derfor er det ekstra hyggelig at danske, men Norge-bosatte Andreas Dreier har tatt opp stafettpinnen og ført den videre. Oppfølgeren er spilt inn av alle steder i Konfirmantsalen i Vålerenga kirke i Oslo for vel et år siden og med eksakt samme mannskap som sist, australske, men Roma-bosatte Adam Pache på trommer og vår egen Bjørn Vidar Solli, med lange New York- og USA-opphold bak seg, på gitar, så får vi ei stilsikker, varm og inderlig reise i Jamal-land, men altså med gitar i stedet for piano og det gjør definitivt ingen verdens ting - heller tvert i mot.

Med et lett gjenkjennelig repertoar bestående av alt fra «I´ll Remember April» til «Moonlight in Vermont» og «Moon River» til to Jamal-låter, «Ahmad´s Blues» og «Raincheck» - i to versjoner for sikkerhets skyld - blir vi servert en godtepose av empatiske musikanter som både har skjønt hverandre og dette vakre og inderlige uttrykket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Dreier Trio

But Not for Me

Losen Records/MusikkLosen

Originalt på alle vis

Den trommeløse engelsk-danske trioen Malija gir oss kreativ kammerjazz av meget høy kvalitet.

Malija har blikket retta samme vei.

Malija består av saksofonisten Mark Locheart, bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble. Det er herrer med fartstid i band som Polar Bear, Loose Tubes, Phronesis og hos bandledere som Bobby Wellins og Tom Rainey. Det mer enn antyder hvilket nivå de befinner seg på og med oppfølgeren til trioens debut «The Day I Had Everything» for to år siden, som gikk meg hus forbi, forteller de oss at de hører hjemme i moderne, akustisk jazz sin Premier League.

De tre musikantene har skrevet musikken hver for seg og jeg har ingen problemer med å lene meg på den meget oppegående danske bassisten Jasper Høibys beskrivelse av musikken: den er rar, enkel, komplisert, fri, tight, flytende, stygg, vakker og den kommer fra hjertet.

Dette er med andre ord kammerjazz i en slags tradisjon etter Jimmy Giuffres trio sammen med Paul Bley og Steve Swallow fra 60-tallet, men så avgjort flytta inn i et 2017-landskap.

«Instinct» er et meget passende navn på denne skiva og denne musikken. De tre er nemlig usedvanlig lyttende musikanter som reagerer instinktivt på hva de andre foretar seg nesten før det blir spilt - de bare vet hva som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malija

Instinct

Edition Records/Border Music

Vi har Kari

De e kje kvær dag ho kjæm me ny plate ho Kari Bremnes, men når ho gjør det så har ho mykje å melle - velldi mykje!

Kari Bremnes - endelig tilbake.

Det får være nok med dialektbruk herfra - også på det området er nemlig Kari Bremnes (61) en mester. Et annet område hun også mestrer bedre enn de fleste er å sette ord på lengsel og en lengsel har jeg kjent på når det gjelder å få kjenne på hvor hun er - det er fem år siden «Og så kom resten av livet», hennes forrige visittkort.

Hvorfor hun bruker så lang tid veit jeg ikke - jeg holder muligheten åpen, som hun skriver og synger, for at hun sjølsagt trenger god tid for å komme inn til kjernen nok enn gang. Det er nemlig igjen slik at en av de flotteste og viktigste historiefortellerne i norsk musikkliv, i norsk kulturliv, igjen forteller oss noe som er viktig, som er sterkt, som er varmt, som er godt og som er egna til ettertanke og det gjøres som kjent ikke i en håndvending.

Kari Bremnes er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber og du verden så godt det er å ta bolig i fortellingene hennes, uttrykket hennes og måten hun er helt aleine om å formidle dem på. Hun inviterer oss inn, lar oss bli en del av historia og sørger også for at vi kanskje blir aldri så lite klokere.

Omgitt av et strålende band med Hallgrim Bratberg og Børge Petersen-Øverleir på gitarer, Børre Flyen på trommer, Petter Waldemar Nohr Unstad på bass og i særdeleshet Bengt E. Hanssen på tangenter, vokal, programmering og ikke minst som smakfull produsent, skaper Bremnes et herlig melodisk landskap der «innpakninga» hele tida løfter fram historia og vokalen, som sjølsagt og heldigvis ligger langt fremme i lydbildet.

Om det er som tradisjonell vokalist eller som rapper - du verden så troverdig hun gjør det også - så bekrefter Kari Bremnes igjen at hun er en enestående artist og formidler som har noe helt spesielt å melde. Her er det mange eksempler på det; hyllesten til den palestinske vokalisten Rim Banna er min favoritt foreløpig, men konkurransen er beinhard. Nå håper jeg bare det ikke tar fem år til neste gang Kari Bremnes vil berike oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Bremnes

Det vi har

Månestein/Musikkoperatørene

Hvilken trilogi!

Den svenske vokalisten, bandlederen og komponisten Lina Nyberg la ut på ei svært så ambisiøs reise i 2014. Hun ville skape en trilogi om intet mindre enn verden. Nå er hun i mål og du verden (....) for en kunstnerisk seier hun kan bokføre.

Lina Nyberg er i mål med sitt enorme prosjekt.

Jeg har fulgt Lina Nyberg (47) sin karriere med ujevne mellomrom siden hun debuterte på duo med Esbjörn Svensson i 1990. Det har hele tida vært en sann fryd. Det har vært flere høydepunkter underveis, men i mine ører hersker det ingen tvil om at hennes trilogi, som starta med «The Sirenades» i 2014 og som blei fulgt av «Aerials» i fjor og som blir avslutta med «Terrestrial» nå, er hennes foreløpige mesterverk.

Musikken hun har skapt underveis har blitt framført av alt fra storband, via strykekvartett og denne gangen med symfoniorkester. Dessuten har hennes strålende kvartett bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar vært meget tilstede hele veien.

Tematisk handler tekstene til Nyberg om intet mindre enn livet på jorda og jordas liv med oss. De store spørsmåla med andre ord, men Nyberg makter å løfte det opp slik at vi blir nødt til å tenke sjæl som Trond-Viggo Torgersen sa det for noen år siden.

Alle utgivelsene i trilogien er dobbelt-CD-er og denne gangen åpner festen sammen med NorrlandOperaen Symphony Orchestra under ledelse av Anna-Maria Helsing. De har bestilt verket «Terrestrial» av Nyberg og innspillinga er gjort live i Umeå i mai. Bortsett fra en tekst skrevet av den indiske forfatteren Arundhati Roy, har Nyberg ansvaret for alt av både tekst, musikk og arrangementer, inkludert et symfonisk dikt over tre satser. Imponerende, flott og sterkt hele veien.

Del to er også spilt inn i mai, men i den andre enden av Sverige, live med publikum i Göteborg. Her råder Nyberg grunnen aleine sammen med kvartetten sin. I tillegg til masse eget materiale gir også Nyberg oss klassikeren «Lazy Afternoon» og to brasilianske sanger av henholdsvis João Gilberto og Baden Powell/Vinicius de Moraes pluss en annerledes versjon av låta med Roy-teksten vi også fikk med symfoniorkesteret.

Lina Nyberg har utvikla et helt eget uttrykk og med sin klokkeklare diksjon er hun en tekstformidler av meget solid kaliber. Nå hun så er en poet, komponist, arrangør, visjonær og bandleder i toppklasse, så plasserer det Lina Nyberg helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lina Nyberg

Terrestrial

Hoob Records/MusikkLosen

Veldig mye tøffere enn toget

Motorpsycho, med ny fyrbøter, fremstår som tøffere og heftigere enn noen gang.

Motorpsycho er en tøffere og mer original organisme enn kanskje noen gang.

Jeg bryter øyeblikkelig sammen og tilstår at jeg ikke har fulgt Motorpsycho i tykt og tynt gjennom alle år. Jeg har egentlig bare meldt meg skikkelig på de seineste åra og virkelig fått opp ørene for at dette er et band med noe helt spesielt å melde etter «The Death Defying Unicorn» der de samarbeida tett med Ståle Storløkken og der Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra også spilte sentrale roller.

Det begynner å bli fem år siden og sjøl om jeg ikke har venta like spent som blodfansen kloden rundt, så har jeg definitivt sett fram til «The Tower». Bandet, og spesielt gitarist, tangentist og vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan, har fortalt oss ved flere anledninger at de befinner seg i en rekke spennende grenseland. Ikke minst sammen med improviserende herrer som Kjetil Møster, Ståle Storløkken og Thomas Strønen i bandet Reflections in Cosmo, har han fortalt oss tydelig at han er en søkende og finnende musikant langt forbi rockebagen også.

Likevel er det vel ikke noen grunn til å legge skjul på at den største delen av hjertet fortsatt banker heftigst når han og barndomskamerat Bent Sæther, på bass, tangenter og vokal, kommer sammen og fyrer opp Motorpsycho igjen med mer eller mindre jevne mellomrom. Sammen med den nye trommeslageren Tomas Järmyr, svenske som har gjort trønder av seg etter at Jazzlinja blei et naturlig stoppested for han også, har de to grunnleggerne tatt turen til Los Angeles og Joshua Tree og laga et rockealbum som kommer til å bli stående som en bauta i musikkhistoria - i alle fall hørt med norske ører. Jeg er også sikker på at «The Tower» kommer til å få et stort internasjonalt nedslagsfelt......trur eg.

Musikken, som Ryan og Sæther har skrevet enten hver for seg eller sammen, er tøff, riffbasert, ganske så lys og hele tida usedvanlig melodisk. Likevel sørger spesielt Järmyr, som vi har møtt i tøffe jazzsammenhenger i det siste blant annet i Espen Bergs store bestillingsverk under Moldejazz i sommer der han leverte enn solo det fortsatt snakkes om, for at det er et trøkk i det Motorpsycho leverer nå som de vel aldri har vært i nærheten av tidligere. Noe så inn i helvete heftig er det fra tid til annen!

Det tok altså sin tid før jeg blei en Motorpsycho-tilhenger av de store. Nå har jeg nok meldte meg på for godt - tøffere rockemusikk er jeg faktisk ikke sikker på hvor det er mulig å finne på bygdene nå til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Motorpsycho

The Tower

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Uten mat og drikke duger jula ikke

Både som inspirasjon til hva som som skal nytes og som presang til kjente og kjære er mat- og drikkebøker noe av det som settes mest pris på til jul. Her kommer en rekke strålende tips på fallrepet.

Even Ramsvik har laga like flott bok som han lager nydelig mat.

Det heter vel at man skal spare det beste til slutt, men her lurer jeg på om det hele er snudd på hodet. En av kongerikets aller mest spennende kokker, Even Ramsvik fra Sjøholt på Sunnmøre som mange kjenner fra den nå nedlagte restauranten Ylajali, har begått sin første matbok og for ei bok til både inspirasjon og nytelse det har blitt!

På vel 400 sider løfter han frem norsk mat på et vis som vel neppe har skjedd tidligere. Ramsvik går i dybden, men ikke på et vis som gjør det umulig eller vanskelig for vanlig dødelige å kaste seg over oppskriftene hans. Han har delt det hele inn i retter som passer for de fire årstidene og alle oppskriftene er beregna på fire porsjoner.

Ramsvik har ønska å se bakover, slå fast hvor norsk mat er nå og hvor den kan gå videre. Det er rett og slett spennende å være med han på denne matreisa og når så Tommy Andresen har tatt bilder som er like bra som ideen og teksten, så har «Ny norsk mat» blitt en sikker vinner.

Karla Siverts har gått bort, men minnet hennes hedres på aller beste vis.

Den flotteste og sterkeste matboka denne høsten er uansett «Karlas kjøkken». Karla Siverts, som forlot tida i fjor bare 29 år ung, var en innovativ og inspirerende kokk som blant annet var sentral i å etablere restauranten Smalhans i Oslo. Der rydda de menyen hver ettermiddag mellom 16 og 18 slik at «alle» kunne få enkle og gode retter til en overkommelig penge gjennom hele uka.

Her har 11 av hennes beste venner og kolleger, det vil si noen av de mest spennende matmenneskene i kongeriket, gått sammen om å videreføre noen av Siverts´ hverdagsretter. I tillegg er Karlas sauseskole for første gang samla i bokform. Ole Martin Alfsens resteskole har også funnet sin naturlige plass her. Når så Mette Møller og Veslemøy Vråskår har tatt like fristende bilder som matsoppskriftene ber om, så er det ikke så mye å lure på.

Dette har blitt en annerledes, flott og ikke minst viktig matbok dere alle inntektene går til KokkeKarlas legat. Jeg er sikker på at «Karlas kjøkken» er veldig i Karla Siverts´ ånd.

Kirsten Winge kan vilt fra a til å.

Svært mange nordmenn har et nært og inderlig forhold til viltkjøtt. Få om noen vet mer om dette «fenomenet» enn Kirsten Winge, som er både biolog og kokk. Winge har også solid bakgrunn som forfatter av mange bøker med utgangspunkt i naturens spiskammers.

Med «Perfekt viltkjøtt» tar hun for seg alle sider ved viltet: slakting, partering, frysing, lagring, tips og råd og ikke minst oppskrifter. Boka er informativ, inspirerende og ikke minst lærerik og bildene Arne Nohr, sjøl småbruker og jeger, har tatt, bidrar til å gjøre dette til noe i nærheten av en liten viltbibel.

Lise Finckenhagen med fristelser fra hele verden.

Streetfood er en av de hippeste trendene i matveien kloden rundt om dagen. Poenget er ofte at ting kan gjøres enklere, billigere og mer tilgjengelig enn på vanlige, tradisjonelle restauranter.

Lise Finckenhagen har sjølsagt fått med seg dette og i forbindelse med «Lises gatekjøkken» har hun besøkt tre verdensdeler - Asia, Europa og Sør-Amerika - og tatt med seg inspirasjon, lukter og smaker og satt det sammen på sitt eget vis.

Sammen med fotograf Sara Johannessen sørger Finckenhagen for at at vi blir frista til å prøve, til å smake og til å utfordre oss sjøl på retter som virker som de er relativt enkle å mekke og som i mange tilfeller vil gi oss ganske så nye matopplevelser.

Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen - god mat og godt humør.

En av høstens store TV-suksesser har vært Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsens kulinariske jordomseiling «Truls à la Hellstrøm» på TV 2. Det har vært både underholdende og lærerikt - infotainment på sitt beste. Måten de to karakterene treffer hverandre på, eller ikke treffer hverandre, er helt strålende. Vi har blitt kjent med de to, med nye kulturer og med mattradisjoner som er relativt ukjente for oss.

Sjølsagt måtte det bli bok av disse ekskursjonene og vi blir med til Japan, Paris, Lofoten, Barcelona, Mexico, Napoli, Lyon og Bresse og til det berømte landet Rogaland. Alle oppskriftene, som er ei fin blanding av tradisjonelle og nyskapende, er beregna på fire personer. Humoren, som prega tv-programmene, har de også i stor grad greid å overføre til boka og fotograf Anita Rennan har så definitivt greid å ta pulsen på både herrene og maten. Alle som har fulgt programmene og som er frista til å prøve noe av det de har sett, finner alt de trenger mellom disse to permene.

Morten Schakenda kan både bake og lage mat.

Den andre sunnmøringen som er representert i dette stjernefeltet er Morten Schakenda fra Gjerdsvika. For de fleste av oss er han kjent som bakeren fra Lom, men han har i tillegg en mat- og kjøkkenbakgrunn som er både bred og imponerende - både på Michelinrestauranter og andre steder.

Gjennom «Smaker det er verdt å ta vare på» får vi være med på ei reise gjennom Schakendas matliv som er både spennende og annerledes. I ei usminka bok uten mye layoutmessig fiksfakseri, tar Schakenda oss med tilbake til oppveksten på Sunnmøre, via «underveis» på kokkeskole og i læretida til til kokkeåra som kjøkkensjef på restauranter både med og uten Michelin-stjerner til der han er i dag - i Lom - der vi får være med hjem på kjøkkenet hans der han tilbringer en del tid når han ikke er i bakeriet.

Vi får bli med på alt fra kjøttkaker til kveita han vant gull med i kokke-OL til røde danske pølser som han lærte seg å bli glad hos sine danske besteforeldre og helstekt and som er Schakendas høydepunkt både på jul- og nyttårsaften. Og ta det helt med ro: bakeren fra Lom har ikke glemt hvor han er i dag og både danske wienerbrød med eplemarmelade, kanelsnurrer og ølbrød er med på festen!

Thorvald og Jens mekker sild og løser verdensproblemene.

De små - og storpolitiske frokostene hjemme hos Thorvald Stoltenberg er bortimot verdensberømte - i alle fall i Norge. Det som følger hakk i hæl er juletradisjonen i familien: nemlig at de er så glad i sild og ikke minst det å tilberede og treffes rundt den. Far og sønn Jens møtes, uansett hvor streng agendaen er, for å videreføre tradisjonen som fru og mor Karin også var en viktig del av.

Nå har denne flotte juletradisjonen også funnet veien mellom to permer og, der Thorvald forteller at han er grovarbeideren og at Jens har sansen for detaljene, blir vi servert 48 oppskrifter, med røtter både i Norge og andre land - alle beregna på fire porsjoner og der det blir antyda hvor vanskelig/lett det er å tilberede retten og hvor lang tid det tar.

Boka er også utstyrt med sildas reise i et historisk perspektiv og sjølsagt er Stoltenbergfamiliens sildesalat, som Karin hadde æren for, også med her. Som Thorvald sier: Jeg er for nordisk samarbeid på alle områder. Fra sikkerhetspolitikk til sild!

«Sild med Thorvald Stoltenberg» har blitt ei god, fristende, annerledes og velsmakende matbok.

Gitte & Filip elsker å lage mat - det kjennes.

Oslo-bosatte Gitte Witt og Filip Loebbert blei kjærester og skjønte raskt at mat var en stor og viktig fellesinteresse. Maaaange timer blei tilbragt på kjøkkenet og veien til en egen matblogg var ikke lang for det unge paret.

Nå har også bloggen blitt bok for å si det på den måten og parets kjærlighet til mat, hverandre og til gode - store som små - øyeblikk skinner tydelig gjennom.

De to tar oss med til mat som egner seg gjennom store deler av døgnet: Frokost og bakverk, salater, brød og supper, pasta, pizza, kjøtt og fisk, aftens, snacks og tilbehør pluss desserter, kaker og annet søtt er overskriftene. De legger absolutt ikke skjul på at de er veldig begeistra for det italienske kjøkkenet, mens metropoler som København og New York har også vært klare inspirasjonskilder underveis.

Gitte Witt er skuespiller, mens Filip Loebbert er fotograf. Det forteller oss at det er flere veier til Rom - de elsker jo kjøkkenet der nede - og det de gir oss med boka si er servert og dandert med store porsjoner kjærlighet.

René Zografos og Niels Christian Geelmuyden vet mye om naturlig mat.

Kjærlighet til naturlig, ren og ekte mat står åpenbart i sentrum for Niels Christian Geelmuyden og René Zografos. Boka «Sunnheten på bordet» opplever jeg ikke som noe alternativ til alle andre matbøker, heller som et supplement. Mer energi og bedre helse med naturlig mat er en undertittel for boka og jeg tror ikke det kan være tvil om at herrene har et poeng eller to der.

De som er redd for at dette har blitt en slags pekefinger med mye fy fy, kan ta det helt med ro. Vi får derimot Geelmuydens forklaring på hvorfor maten de løfter frem er bra for oss - og for Tellus. Det har vi absolutt ikke ondt av.

Matblogger og fotograf René Zografos står bak rettene og oppskriftene og her står det både indrefilet og søtsaker på menyen samt masse gode salater, supper og ditto drikkevarer. Dette kan vi bare ha godt av - på alle slags vis.

Niru Kumra skaper magi på det indiske kjøkkenet.

Niru Kumra kom til Norge som åtteåring og har jobba med indisk mat i store deler av sitt liv. Det skal alle som er glade i mat fra andre himmelstrøk enn vårt eget være veldig glad for. Det indiske kjøkkenet var på sett og vis det vi først fikk et nært forhold til etter at vi åpna ganen for det spennende som kom til landet med innvandrere som har gitt oss så mye på alle slags vis.

På et pedagogisk og inderlig vis tar Kumra oss med inn på det indiske kjøkkenet og presenterer oss for fingermat og småretter, hovedretter, tilbehør, desserter og drikke.

Kumra forteller oss hvilke krydder vi MÅ ha og hvilke vi bør ha og hun forteller oss ved gjennomgangene av alle de spennende rettene at det absolutt er mulig også for Ola Dunk å lage gode indiske måltider basert på råvarer som det nå er mulig å finne veldig mange steder rundt om i Norge.

Bildene tatt av Josefin Linder er med på å skape ei varm og god stemning og Nira Kumra har så definitivt greid å få frem magien i det indiske kjøkkenet.

Sara Døscher har reist verden rundt og lært det «meste» om vin.

Til all denne gode maten skal det jo sjølsagt serveres like god drikke. Øl og aquavit er en selvfølgelighet for mange i disse dager, men vin følger oss gjennom hele året både til små og store begivenheter.

Sommelieren, forfatteren og vinentusiasten Sara Døscher (35) har brukt store deler av sitt voksne liv til å sette seg grundig inn i vinens vidunderlige liv og levned. Hun har lange opphold bak seg både i Frankrike, Sør-Afrika og Brasil for å lære om alle aspekter ved disse nydelige dråpene, men nå er hun heldigvis tilbake i Norge og «Med vin til folket» tar hun oss med på ei dannelsesreise i vinens verden som er både lærerik og spennende.

Dette er ikke ei bok som forteller oss hvilken årgang fra hvilket distrikt som er best. Det er derimot ei bok som tar for seg de 15 viktigste druene fra alle vinkroker på kloden som en introduksjon til vinens vei frem til glasset. Det har blitt en flott jukselapp som Døscher kaller det: her får vi vite litt om alt. Det du trenger og vel så det for å si det på en annen måte.

Det er veldig mye morsomt og interessant i boka. Et av høydepunktene for meg har vært Døschers 25 magiske mat- og vinkombinasjoner - så avgjort egna for utsjekking de aller fleste av dem. Hør bare her: champagne og fårikål, amarone og vellagret parmesan og søt madeira og karamelliserte valnøtter - mmmmmmmmm. Det finnes altså 22 andre forslag også.

Dette er ei bok laga med kjærlighet og innsikt. Det er bare å dykke ned og la seg inspirere.

Denne boka og Døschers anbefalinger og ideer kan garantert passe sammen med alle matbøkene jeg har omtalt også.

Ha ei flott mat- og vinjul alle sammen!

Even Ramsvik

Ny norsk mat

Forlaget Press

Karlas kjøkken

Hverdagsmat på menyen

Forlaget Press

Kirsten Winge og Arne Nohr (foto)

Perfekt viltkjøtt

Vigmostad & Bjørke

Lise Finckenhagen

Lises gatekjøkken

Font Forlag

Eyvind Hellstrøm - Truls Svendsen

Truls à la Hellstrøm

Kagge Forlag

Morten Schakenda

Smaker det er verdt å ta vare på

Aschehoug

Thorvald Stoltenberg

Sild med Thorvald Stoltenberg

Juritzen Forlag

Gitte Witt - Filip Loebbert

Mat for små, store øyeblikk

Gyldendal

Niels Christian Geelmuyden - René Zografos

Sunnheten på bordet

Cappelen Damm

Niru Kumra

Masalamagic

Cappelen Damm

Sara Døscher

Vin til folket

Gyldendal

Den nye Miles?

Trompeteren Keyon Harrold spilte ei sentral rolle i filmen om Miles Davis, «Miles Ahead». Kanskje er han en av dem som kan ta stafettpinnen videre?

Keyon Harrold har veldig mye spennende å by på.

Keyon Harrold var trompeteren som spilte musikken som skuespilleren Don Cheadle mima i forbindelse med den nesten-biografiske filmen om Miles Davis, «Miles Ahead», som inntok kinoer og andre skjermer i fjor. Filmen fikk bare sånn medium mottakelse, men musikken som Harrold hadde ansvaret for fikk en Grammy. Hovedrolleinnehaver Cheadle, som har skrevet liner notes her, forteller om en pressekonferanse i forbindelse med filmen der han han mente at Harrold ikke bare var en musiker, han var også en magiker. Harrold hørte hva som blei sagt og som den strålende improvisatoren han er, kom han umiddelbart opp med fusjonen av de to beskrivelsene: Mugician - som altså har blitt tittelen på denne skiva - hans andre som sjef.

Keyon Harrold (37), fra St. Louis, Missouri - ikke langt fra der Miles vokste opp i East St. Louis, Illinois - forteller oss med sin tøffe, varme og tradisjonsrike tone i trompeten, at han kan sin Miles og resten av jazzhistoria også.

Her tar den politisk- og samfunnsbevisste Harrold oss med gjennom hele den moderne amerikanske musikkhistoria med ingredienser av jazz, hip-hop, blues, rock, reggae og rap. De vokale bidraga med alt fra moras sterke beskjed på telefonsvareren, til skremmende og autentiske nyhetsopplesninger fra dagens USA til sangere/rappere som Josh David Barrett, Andrea Pizziconi, Pharoahe Monch, Bilal og Big K.R.I.T. og glitrende instrumentalister som trommeslager Chris Dave, saksofonist Marcus Strickland og bassist Pino Palladino - og mange, mange flere - sørger Keyon Harrold for at «The Mugician» har blitt et viktig visittkort som forteller oss om en bevisst, kritisk og særdeles tøff musikant og retningsgiver anno 2017 - og garantert for flere tiår fremover.

Keyon Harrold er allerede ei viktig stemme - både som musikant og som meningsytrer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Keyon Harrold

The Mugician

Legacy Recordings/Sony Music

Den vakre kjærligheten

Det norske koret Ensemble 96 har blitt nominert to ganger til amerikansk Grammy. Det er absolutt ingen grunn til at de ikke skal vinne på det tredje forsøket med urvakre «So Is My Love».

Ensemble 96 priser kjærligheten på et inderlig vis.

Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favners djup som det heter i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Det å vurdere kormusikk hører så avgjort med til en slik øvelse for min del. Jeg befinner meg med andre ord et godt stykke utenfor komfortsonen, men dette møtet med Ensemble 96 - som blei etablert i, tro det eller ei, 1996 - føyer seg uansett inn i kategorien store opplevelser - uansett sjanger.

Ensemble 96 er et Oslo-basert kor som består av 24 stemmer og som er leda av Nina T. Karlsen. Det sier vel det meste om koret at både for «Immortal Nystedt» i 2005 og «Kind» i 2010, blei de nominert til Grammy både for beste korprestasjon og for beste surround-lyd. Det sier forsåvidt en hel del om 2L-ideolog og lydmaestro Morten Lindberg også.

Som så ofte tidligere har Ensemble 96 kommisjonert originalskrevet materiale - i stor grad av norske komponister. Tidligere har både Jon Balke og Ketil Bjørnstad blitt invitert til å skrive musikk for koret. Nå er det Martin Ødegaard, som visstnok ikke har noe med Real Madrid å gjøre, Torbjørn Dyrud og Frank Havrøy som er de norske bidragsyterne, mens Jean-Yves Daniel-Lesur og Karlheinz Stockhausen representerer «utlandet». Tekstene de har tatt utgangspunkt i er ofte henta fra bibeltekster, spesielt Høysangen, samt Paul Verlaine, Henrik Wergeland, Arthur Rimbaud og William Blake.

Koret spør retorisk om korlitteraturen kan gi oss nye perspektiver på kjærligheten. Om den kan fortelle oss om hvordan vi ser dem vi elsker? Om den kan vise oss nyanser vi ikke har sett tidligere? De svarer sjøl: de tror det. Og basert på mange runder sammen med «So Is My Love» så er jeg mer enn tilbøyelig til å være enig med dem!

Dette er nemlig så vakkert, så storslått, så inderlig at det hjertet som ikke blir berørt av dette vil ha store problemer med å bli berørt av noe som helst. Felespiller Mari Skeie Ljones krydrer med sitt folkemusikkaktige bumerke flere av spora og Nina T. Karlsen får frem dybden, dynamikken og særpreget til Ensemble 96 på et framifrå vis.

Er det noen der ute som er ute etter musikk som kan få den store ro til å senke seg i dagene som kommer - og seinere også for den sakens skyld - så er Ensemble 96 og «So Is My Love» definitivt et sted å gå til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ensemble 96

So Is My Love

2L/Musikkoperatørene

Nytt og spennende

Aldri hørt om Danny Janklow? Slapp av - da er vi alle fall to om akkurat det.

Danny Janklow fra California har mye på hjertet allerede.

Jeg har tidligere skrytt uhemma av ymse postbud. Det er altså de som i siste instans stadig sørger for at jeg får tilgang på nye artistar og ny musikk fra diverse plasser på kloden. Slik har nå den 28 år unge altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Danny Janklows debut under eget navn funnet veien til denne sida av Atlanterhavet. Det er det all mulig grunn til å takke for.

Danny Janklow er en musikant som har det aller meste av jazzhistoria inne allerede. Det er ikke vanskelig å høre at han er påvirka av sounden fra den amerikanske vestkysten hvor han har vokst opp og er bosatt, det vil si musikanter som Lee Konitz, Paul Desmond og Gerry Mulligan, samtidig som han har funkgenet fra Maceo Parker og David Sanborn i seg. I tillegg har Janklow tatt opp i seg alle de store som Johnny Hodges, Charlie Parker, Cannonball Adderley, Sonny Stitt, Eric Dolphy og Kenny Garrett. Når vi kan plusse på at han har tette forbindelseslinjer til den hippe LA-scena av i dag med Kamasi Washington og Kendrick Lamar i spissen, så har Danny Janklow hele pakka på plass.

Musikken, som han i stor grad har skrevet sjøl, med et flott unntak for Radioheads «Creep», er er både groovy og funky med klare røtter til den amerikanske 60-talls hardbop-skolen. Med strålende pianoassistanse fra John Beasley og Eric Reed, Pat Metheny-bassist Ben Williams og Jonathan Pinson (Washington, Herbie Hancock, Wayne Shorter) på trommer, i tillegg til et par unge, lovende vokalister og andre instrumentalister som krydrer, så har Janklow, med sin slepne og varme alttone, skapt et debutalbum i den ånda han hadde med seg til studio: den skulle bli prega av av hans personlige historier fulle av håp, glede, kjærlighet og optimisme.

Danny Janklow er en musikant vi garantert vil får høre mye til i åra som kommer. Nok en gang stor takk til postmannen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danny Janklow

Elevation

Outside In Music/dannyjanklow.bandcamp.com

Jula swinges inn

Jula blir ikke den samme uten at nye julikalske visittkort blir trykka opp. 2017 er ikke noe unntak og her kommer sju ganske så forskjellige «vitnesbyrd». Noe for enhver smak loves - for både store og små. Og som en ekstra bonus kommer det en «etteranmeldt» også - røysta Kim Rysstad!

Vidar Busk, Paal Flaata og Stephen Ackles - en Elvis-tro gjeng.

Jula swinges like godt inn med Telemarks tre store Elvis-sønner, Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk - som også reagerer på å bli tiltalt som The Fab 3. De siste åra har de reist land og strand rundt og hylla The King of Rock. To skiver har det også blitt.

De som kan sin Elvis vet at det er så mye mer enn bare «Jailhouse Rock» - han var blant annet en fremragende julesangtolker og det har sjølsagt ikke gått The Fab 3 hus forbi.

Sammen med et kremlag de har vært/er på juleturné med gir de oss blant andre schlägere som «Santa Claus Is Back in Town», «Santa Bring My Baby Back to Me» og «Merry Christmas Baby». Stort sett dukker de tre opp hver for seg på hver sine spor, men alle gjør det like stilsikkert og så i Elvis´ånd som vel tenkelig.

Hekla Stålstrenga løfter fram en flott nordnorsk juletradisjon.

Når overskuddsfenomenet Hekla Stålstrenga begynner sin nordnorske julehilsen med Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» - en av de aller vakreste og inderligste julesangene jeg vet om -, så er det starten på ei juleplate som vil bli boende i husan i mange tiår fremover.

Med et repertoar i stor grad henta fra de nordligste landsdelene, tar den livsbejaende kvintetten med den flotte stemma til Anne Nymo Trulsen i spissen oss med på ei herlig julereise som i tillegg til Halvdan Sivertsens «Josefs julevise», Ragnar Olsens «Velkommen inn» også byr på «Det lyser i stille grender», «Stille natt» og en nydelig oversettelse gjort av Roy-Frode Løvland av Robbie Robertsons «Christmas Must Be Tonight» - «Julekvelden». Det er sjølsagt bortimot umulig å sette så forskjellige «julekort» opp mot hverandre, men «Velkommen inn» kommer i alle fall til å bli spilt mye her i heimen.

Hovedøen Social Club slynger jula inn på et groovy karibisk vis.

Hovedøen Social Club, med Sverre Indris Joner som ideologisk og musikalsk leder, har en fantastisk evne: de skuffer aldri. Om det er norske hits eller annet som blir dandert på dette cubanske tonespråket, så skjer det med en ekthet og originalitet som de er helt aleine om.

Her byr dette fyrverkeriet av en musikalsk organisme på et dusin julelåter med blant annet «Bjelleklang», «Santa Baby», «Romjulsdrøm», «Snømannen Kalle» og «Vinter og sne» der Sergio Gonzalez´ usedvanlig sjarmerende norskuttale er hjertelig tilstede sammen med vokalgjester henta fra øverst på treet: Silya Nymoen, Alexandra Joner, Helge Sunde som Crispy Christmas Duck!!!!, Trond-Viggo Torgersen og vokalgruppa Pitsj. Gangen rundt juletreet kan bli noe annerledes med «Slynger julen inn» som komp!

Kvedarkvintetten tar vare på tradisjonene og tar de samtidig videre.

I ungdomshuset på Torpo i Hallingdalen tror jeg det har vært hyggelig å være - spesielt på tredje juledag. På juletrefesten der har ungdommene sunget både kjent og mindre kjente julesanger fra dalen i alle år. Kvedarkvintetten, bestående av søstrene Helga, Margit og Sina Myhr og Silje og Tonje Risdal Liahagen, har sunget sammen fra den yngste var tre og den eldste ni år, er et nytt bekjentskap for meg, men den flerstemte a capellagruppa, med enkelte innslag av lyre, langeleik og hardingfele, bergtar meg fra første runde i spilleren.

Det skader heller ikke at gjestene Fredrik Luhr Dietrichson (bass), Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) og Geir Sundstøl (det meste med strenger på) gjester på seks av de tolv spora - heller ikke at Frida Ånnevik har produsert og fått fram ektheten fra Hallingdalen i de stort sett ukjente sangene, samtidig som hun har flytta både Kvedarkvintetten og sangene inn i et større og veldig vakkert univers.

Terje Baugerød og Ola Asdahl Rokkones skaper stemning med en original duobesetning.

Mangfoldet skal det i alle fall ikke stå på når det gjelder juleutgivelser. I februar gikk kantoren i Ris kirke i Oslo, Terje Baugerød, inn på arbeidsplassen sin sammen med tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones fra Tromsø. Resultatet har blitt et flott julekort for orgel og saksofon der de to, og instrumentene deres, viser oss at de kler hverandre på et framifrå vis.

Det schwære orgelet i det store rommet kan lett bli en voldsom opplevelse, men Baugerød vet hvordan han skal benytte seg av de dynamiske virkemidlene han har til sin disposisjon. Dermed blir dette et organisk og tett møte der de to gir oss blant annet kjente låter som «Det kimer nå til julefest», «I denne søte juletid», «O helga natt» og «Det hev ei rose sprunge» pluss Odd Nordstogas «Jul i svingen/Opp gledest alle». De tar vare på juletradisjonen samtidig som spesielt Asdahl Rokkones med sine jazzferdigheter åpner det hele opp på et vakkert vis.

Thomas Torstrup og Heidi Skjerve søker og finner stillheten og roen.

Vokalisten Heidi Skjerve fra Rennebu og pianisten/organisten Thomas Torstrup fra Stavanger har begge viktige deler av sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Det gikk ikke der samtidig, men har åpenbart funnet fram til en felles kjerne likevel. En veldig vakker, ekte og inderlig sådan.

Det de to har unnfanga i Nærbø kirke i Sandnes er så inntil beinet, så uforfalska og så usminka som dette budskapet aller helst bør være. Ni mer eller mindre kjente julesanger med blant andre «Her kommer dine arme små», «Et barn er født i Betlehem» og «Det hev ei rose sprunge», blir tolka av to improviserende musikanter der Skjerves vakre, reine og tydelige stemme blir fulgt på et empatisk og lyttende vis av Torstrup. Uendelig vakkert og usedvanlig troverdig.

Som det står skrevet i omslagsheftet: Med ønske om ei stille stund i ei støyande tid og fred i ei uroleg verd. Slik musikk med slike musikanter kan føre til det - god jul!

Superbarna har allerede sikra seg Spellemannpris.

Superbarna kar eksistert helt siden 2008 og har gitt ut en rekke plater, inkludert ei juleplate også. Det store gjennombruddet kom likevel først i år da de blei tildelt den prestisjetunge Spellemannprisen for årets beste barneplate, «Hipp Hurra». Det sier alt om at familien Asphol tar både barn og musikk for barn på alvor og det følger de varmt og empatisk opp med «Adventstid».

Med sønnene Benjamin og Tobias fortsatt som viktige og flotte stemmer i Superbarna, som består av 13 barn i alderen 4 til 15 år, har ekteparet Knut Bjørnar og Tone Lise Asphol skrevet vakre og lettfattelige julesanger. Flere av dem har absolutt potensiale til å gå inn i julesanglitteraturen og bli der værende - kanskje spesielt tittelsporet «Adventstid» der Anita Skorgan er gjestesolist med sin uhyre personlige og inderlige stemme.

I tillegg til egne sanger, får vi også fine versjoner av både «Jeg så mamma kysse nissen» og «Vi tenner våre lykter» i nye arrangement må vite. To av sangene er også på engelsk.

Familien Asphol og Superbarna har evnen til å skape god stemning og masse varme med musikken og tekstene sine. «Adventstid» har blitt et julekort som kan plukkes frem og sendes ut igjen år etter år.

Kim Rysstad er velsigna med ei røyst som er sjeldent vakker.

Vokalisten og kvederen Kim Rysstad fra Setesdal er velsigna med ei fantastisk uttrykksfull, lys og varm stemme. Han har fått gleden og æren - det går helt sikkert begge veier - av å samarbeide med London Philharmonic Orchestra på sin julehyllest «Når snøen laver ned».

Om det er på norsk, svensk eller engelsk så kommer Rysstad gjennom med sitt vakre budskap på kjente sanger som «Stille natt», «White Christmas» og «Det hev ei rose sprunge» eller svenske schlägere som Oscar Danielsons nydelige «Besvärjelse» i duett med Jenny Nilsson og Rickard Nilssons «Det va då» eller ganske så ukjente sanger.

Rysstad er en framifrå formidler og «kompet» - Peter Nordahl har arrangert og dirigerer - kunne vel neppe vært bedre. Dette er så avgjort ei juleplate som kan sørge for at freden senker seg.

PS Denne plata finnes kun digitalt.

Flaata - Ackles - Busk

I Wish Every Day Could Be Like Christmas!

Grappa/Musikkoperatørene

Hekla Stålstrenga

Velkommen inn

Ta:lik/Musikkoperatørene

Hovedøen Social Club

Slynger julen inn

Indris Pro/Musikkoperatørene

Kvedarkvintetten

Julesong

Heilo/Musikkoperatørene

Ola Asdahl Rokkones - Terje Baugerød

I denne søte juletid

TerjeB Production/barejazz.no

Heidi Skjerve & Thomas Torstrup

Still

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Superbarna

Adventstid

Labels&Gentlemen/Barneselskapet/Musikkoperatørene

Kim Rysstad og London Philharmonic Orchestra

Snøen laver ned

X5 Music Group/finnes kun digitalt

Svensk på norsk

Det grenseløse norske plateselskapet SOFA setter ingen grenser for seg sjøl og sine utgivelser. Til og med svensker inviterer de til bords og her får vi møte den unike saksofonisten, og mye annet, Martin Küchen - mutters aleine.

Martin Küchen med en av sine mange saksofoner.

Den godt og vel 50 år unge svenske multisaksofonisten Martin Küchen har vi møtt her hjemme i band som Angles 9 og Trespass Trio og i samarbeid med blant andre Eirik Hegdal. Han har fra første livstegn fortalt oss at han er en totalt kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier.

Med denne soloutgivelsen gjør Küchen det i enda større grad enn noensinne. Utstyrt med alt-, tenor- og barytonsaksofon, iPod, elektronisk tambura, diverse feltinnspillinger og litt «hjelp» fra Purcell, Busoni og Bach, så har Küchen inntatt krypten i Lunds Domkyrka - et rom med ei historie helt tilbake til 1121.

Med utgangspunkt i historiske hendelser, lager Küchen lydskulpturer og lydlandskap egna til ettertanke i en turbulent verden. Dette er musikk bortenfor det meste, men som er egna til interaksjon og som provoserer på et vis som forteller at Küchens budskap er viktig - viktigere enn noen gang.

Dette er budskap som krever mye av deg som lytter. Bidrar du med ditt, kan du få spennende tanker og ideer tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Küchen

Lieber Heiland, laß uns sterben

SOFA/Musikkoperatørene

Mot slutten for den største

John McLaughlin er i manges ører en av de aller største gitaristene gjennom alle tider. Nå har han meldt at han i alle fall trapper kraftig ned - det gjør han heldigvis mens han er på topp.

Det er vi som skal takke - John McLaughlin & the 4th Dimension.

John McLaughlin (75) har helt siden slutten av 60-tallet hatt en bortimot ikonisk posisjon i både jazz- og musikkverdenen generelt. Etter at han satte kursen over fjorden fra England til USA, Miles Davis og Tony Williams, tok det kun kort tid før «alle» skjønte at gitarismen hadde fått en ny retningsgiver.

Siden har det vært slik; McLaughlins eminente smakssans, utrolige teknikk og høyst personlige tone - hans utstråling i alle mulige sammenhenger fra et akustisk samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola, hans duosamarbeid med Carlos Santana, hans fusjon med med rock, jazz og indisk musikk i Shakti og de seineste åra i hans egne fusionband 4th Dimension.

Tidligere i år meldte McLaughlin at turneen han akkurat har avslutta i USA, kom til å bli hans siste på den sida av Atlanterhavet i alle fall. Helsa er ikke det den en gang var - McLaughlin føler at han ikke er i stand til å gjøre det han vil på lange turneer i alle fall. For oss på denne sida av dammen er det fortsatt håp - McLaughlin er bosatt i Monaco så da er ikke reisebelastninga så stor heller.

Basert på det han og 4th Dimension gjorde på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London i mars i år, så er det ikke mye - ingenting faktisk - å utsette på McLaughlins evner på alle mulige vis. Her er han tilbake på klubben der det hele mer eller mindre starta før turen gikk over til USA og Miles og at McLaughlin føler at han har kommet til sine egne, hersker det liten tvil om.

Sammen med den indiske trommeslageren og «rapperen» Ranjit Barot, den engelske tangentisten og trommeslageren Gary Husband - som vi har hørt en del her hjemme med flinkisen Per Mathisen i det siste - og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun - et stabilt band gjennom mange år - tar McLaughlin oss med på ei etnisk fusionreise med både mye rock og jazz i seg.

Ingen kan spille fort som McLaughlin, men hele tida med substans - han har sjølsagt ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida. Han tar´n også helt ned og stortrives også i de mer luftige og åpne landskapene.

Ingen er flinkere en John McLaughlin - så får folk kalle han og det han gir oss hva de vil. Jeg kaller det stor, god og tidløs musikk servert av en av de aller største. Måtte han fortsette så lenge helsa, hodet og fingrene holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John McLaughlin & the 4th Dimension

Live@Ronnie Scott´s

Abstract Logix/MusikkLosen

Tar tradisjonen videre

Liv Ulvik er en sanger som på et personlig vis tar tradisjons- og folkemusikken videre til egne steder.

Liv Ulvik går sine egne veier.

Første gang jeg hørte Liv Ulvik var i den særprega vokaltrioen Eplemøya Songlag. Det begynner å bli noen år siden og derfor var det ekstra hyggelig å stifte bekjentskap med Ulvik sin solo-debut.

Med «INN VADE» bekrefter Ulvik at hun er en artist som har evnen til å skape sitt eget lille univers basert på folke- og tradisjonsmusikk. Både tekster, som hun har hatt liggende i skrivebordsskuffa ei god stund og som i stor grad handler om innvadering av forskjellig slag, og musikk står Ulvik for sjøl. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun både har stor kunnskap om og respekt for norsk tradisjonsmusikk. Med den ballasten tar hun flotte og spenstige steg i retning noe helt eget med «INN VADE».

Med ei besetning der Ida Aubert Bang på harpe og Kristine Solberg på cello tar seg av den tradisjonelle/klassiske biten og perkusjonisten Terje Engen og trombonisten Kristoffer Kompen sørger for en type jazztilnærming, skaper Ulvik med sine komposisjoner, tekster og ikke minst sin klare, lyse og reine stemme, stemninger som er sjeldne, vakre og høyst personlige.

Med «INN VADE» tar Liv Ulvik et viktig og stort steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liv Ulvik

INN VADE

Atterklang/Musikkoperatørene

Gammel dansk

Den danske trioen 65 1/2 hadde definitivt Bill Evans Trio som sine idealer. Her møter vi de unge danskene i historiske opptak fra 1966 og 67.

65 1/2 i aksjon - unge, men modne herrer.

Bill Evans ga verden noe helt nytt med sin trio på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian blei det servert en type kollektiv kammerjazz der alle instrumentene spilte ei like viktig rolle. Bill Evans blei en inspirator for mange verden rundt - her hjemme blei stafettpinnen ført elegant videre av pianisten og elegantieren Egil Kapstad.

I Danmark slo også Bill Evans´musikk og tankegods ned og i forlengelsen av Bill Evans skive «Trio 64», der Gary Peacock hadde erstatta avdøde LaFaro, så avleggeren Trio 65 1/2 dagens lys med tre meget lovende, unge danske musikanter.

Disse innspillingene er gjort i henholdsvis 1966 og året etter og da var pianisten Kenneth Knudsen 20, bassisten Ib Lund Nielsen 25 og trommeslageren Ole Streenberg 20. De oppnådde stor popularitet i hjemlandet og det er ikke vanskelig å skjønne - dette er nemlig elevert kammerjazz av meget høy standard.

Knudsen, som vi blant annet kjenner her hjemme fra en strålende trio med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen - deres versjon av «Imagine» er av typen uforglemmelig - har skjønt og tatt opp i seg hva og hvor Evans ville med musikken sin og sammen med Lund Nielsen og Streenberg, som begge er ukjente størrelser for meg, danderer de både originalkomposisjoner og standardlåter som «Stella By Starlight», «There Will Never Be Another You», «Naima» og «Santa Claus Is Coming to Town» på et flott og personlig vis - i Bill Evans´ånd.

Denne musikken er altså 50 år «gammel», men den er på alle vis tidløs og har mye å gi oss også i 2017 - og sikkert også i 2067!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio 65 1/2

66 67

Storyville Records/MusikkLosen

Fint møte

Den italienske vokalisten Marilena Paradisi og den amerikanske pianisten Kirk Lightsey har satt hverandre stevne - på norsk «mark».

Marilena Paradisi og Kirk Lightsey har funnet tonen.

Sjøl om den italienske vokalisten Marilena Paradisi har ei karriere som strekker seg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, så er dette mitt aller første møte med henne. Det kan man trygt si er på høy tid. Pianisten Kirk Lightsey (80) derimot har jeg hatt gleden av å høre/møte i forbindelse med Dexter Gordons amerikanske «gjennoppstandelse» på begynnelsen av 80-tallet og han fortalte alle med mottakerapparatet i orden at vi hadde med en pianist i den moderne, melodiske gata å gjøre som hørte - og fortsatt hører - hjemme i ultraklassen.

Hvordan Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, har kommet over denne utmerkede duoen vites ikke, men han skal uansett ha all mulig ære for at vi får gleden av å bli med dem på denne intime utflukten.

Med unntak av avslutningslåta «Fresh Air», som Paradisi har skrevet teksten til og Lightsey har tonsatt og der han også spiller fløyte, så består repertoaret blant annet av Charles Mingus´ «Portrait», den nydelige standardlåta «Some Other Time», Wal Waldrons «Soul Eyes», Ron Carters «Little Waltz» og tittellåta som Wayne Shorter har skrevet melodien til.

Det de to gjør er å føre eleverte samtaler basert på en langt framskreden musikalitet, lytteevne og empati. De to har ikke noe behov for å imponere noen, men gjør det likevel med sitt personlige uttrykk. Paradisi har ei flott og varm stemme og Lightsey en rikdom og dynamikk i uttrykket som han er ganske så aleine om.

«Some Place Called Where» har blitt et lite smykke av ei plate som passer ypperlig å ta frem når kveldene blir mørke, kalde og lange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilena Paradisi - Kirk Lightsey

Some Place Called Where

Losen Records/MusikkLosen

Julaften for deadheadene

Mickey Hart var trommeslager i Grateful Dead i to perioder. Her forteller han oss at fortsatt har dette spesielle.

Mickey Hart er midt i 70-åra, men meget i slag.

Mickey Hart (74) blei, sammen med den andre Grateful Dead-trommeslageren, Bill Kreutzmann, kalt the rhythm devils. Både under og etter legendariske Grateful Deads eksistens, fra 1965 til frontfiguren Jeremy Garcia gikk bort i 1995, har Hart vært i full gang med å «forske» i all verdens musikk og med si første soloskive siden «Superorganism» i 2013, kommer det nok en beskjed om at han fortsatt har veldig mye originalt å by på.

Denne skiva er «oppkalt» etter Harts database RAMU - (random access musical universe), som han etterhvert har utvikla til et slags instrument. Her har han samla lyder, stemmer, instrumenter og gudene vet hva siden 80-tallet og med denne utgivelsen serverer han oss et tverrsnitt av sin musikalske verden anno 2017.

Grateful Dead var så definitivt et psykedelisk rockeband, men de henta uhemma inspirasjon fra både rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz. Slik er det også med Harts unike musikalske univers. Her er det ingen grenser - her er det ingen hemninger.

Når vi kan melde at han har invitert med seg tablasjefen Zakir Hussain, bassisten Oteil Burbridge, talkingdrum-maestroen Sikiru Adepoju, congamesteren Giovanni Hidalgo, saksofonguru Charles Lloyd og vokalistene Avey Tare fra Animal Collective og Tarriona «Tank» Ball fra New Orleans-bandet Tank and the Bangas, og satt dem og mange andre sammen med en rekke fieldopptak, blant annet av en «rappende» auksjonarius, så er det ikke vanskelig å begripe at «RAMU» hare blitt noe helt eget.

Dette er tøff rockemusikk med jazzovertoner, med impulser fra en rekke kilder kloden rundt og med mye annet krydder også. «RAMU» er nok en beskjed om at Mickey Hart er en spennende og unik musikant og konseptualist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mickey Hart

RAMU

Verve Forecast/Univeral

Den viktigste stemma

Pust er en vokalsekstett som på et inderlig og originalt vis forteller oss at den menneskelige stemma er den aller viktigste.

Pust ute i naturen der stemma hører hjemme.

Vokalsekstetten Pust har eksistert i godt og vel 10 år. Besetninga, som i dag består av sopranene Anne Hilde Grøv og Camilla Susann Haug, alten Elisabeth Anvik, tenoren Jostein Hasselgård, barytonen Håvard Gravdal og bassen Mads Iversen, har i stor grad vært stabil hele veien og det høres - Pust er ei a capella-gruppe som klinger noe så voldsomt sammen, slik bare et empatisk kollektiv som har eksistert i mange år kan.

«Huggu over vatn» er gruppas femte cd. Det er ei nydelig stemning over det de gir oss fra start til mål og de seks stemmene danderes på forskjellig vis fra låt til låt. Det har de garantert fått hjelp til også av den finske produsenten Jussi Chydenius - lederen for den finske vokalgruppa Rajaton.

Her får vi alt fra egetskrevet materiale, via folketoner til flotte og unike covervesjoner av blant annet Sigur Rós´ «Fljótavik» til Jan Garbareks udødelige og underskjønne «Molde Canticle». De fleste står fram som solister med sine helt personlige stemmer og i tillegg krydres det hele med enkelte og virkningsfulle besøk av tubaisten Lars Andreas Haug, fiolinisten Gjermund Larsen og perkusjonisten Knut Aalefjær.

Pust har funnet fram til noe helt eget i en rekke musikalske grenseland. Det er vakkert, det er unikt, det er sterkt - det er en bekreftelse på at den menneskelige stemma er den aller sterkeste stemma av dem alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pust

Huggu over vatn

Grappa/Musikkoperatørene

Ny stjerne?

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas er et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Han kan raskt bli ei ny, viktig stemme.

Chet Doxas med et vanvittig trøkk.

Musikanter som har jobba med Carla Bley, Dave Douglas og Steve Swallow vekker umiddelbart min interesse. Den canadiske, men New York-bosatte saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas (37) hører hjemme i den ligaen og med sitt solo-visittkort «Rich in Symbols» bekrefter han hvorfor han er så ettertrakta.

Sammen med sin bror, trommeslageren Jim Doxas, etablerte Chet seg tidlig på den canadiske scena. Der fikk stadig flere fra den andre sida av grensa til Sambandsstatene også ørene opp for han og i stadig større grad forteller han oss nå at han er i ferd med å etablere seg med noe helt eget.

Doxas er i tillegg til å være en utmerket musiker også svært interessert i bildekunst. Det er utgangspunktet for musikken her. Det er blant andre kunstnere som Fab 5 Freddy og Robert Mapplethorpe som har inspirert Doxas og live er bildene til de to og flere andre «med» på konsertene som et fysisk bakteppe.

Med en strålende kvartett med herrer som ligger i den øverste delen av vannskorpa i den moderne New York-familien, trommeslager Eric Doob, bassist Zach Lober og gitarist Matthew Stevens - ikke blant de mest kjente, men meget langt framskredne, og gjester som trompeter Dave Douglas, pianist John Escreet og ikke minst synthesist Liam O´Neil, skaper Doxas, som i tilegg til saksofon også trakterer synther, musikk som henter hemningsløst fra kilder som rock, jazz, impro og filmatiske landskap.

Til sammen har det blitt tøff, original og suggererende musikk - slik låter spennende bilder - som plasserer Chet Doxas langt oppe på lista allerede nå. Han er så avgjort en musikant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chet Doxas, nummer to fra høyre, med sin høyst oppegående kvartett.

Chet Doxas

Rich in Symbols

Ropeadope/chetdoxas.bandcamp.com

Legenden Espen

Trommeslager, komponist, bandleder og hedersmann Espen Rud har vært med siden 60-tallet. Her forteller han oss at han er like bra, nysgjerrig og livsbejaende som noen gang.

Espen Rud gir seg ikke og takk for det.

Espen Rud fyller 70 rett over nyttår. Det er en alder da mange pleier mange å trappe ned, men heldigvis er det ikke noe som tyder på at Rud - intet mindre enn en bauta i norsk jazzliv - hører med i den gruppa. Det er det da heller absolutt ingen grunn til. Med sin fjerde utgivelse på Curling Legs siden 2011 bekrefter han med all ønskelig tydelighet, kreativitet og musikalitet at han har veldig mye å melde fortsatt.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med gjennom store deler av Ruds karriere - helt siden den legendariske frijazzgruppa Svein Finnerud Trio, via samarbeid med Dexter Gordon og Karin Krog til å være en av Radka Toneffs betrodde våpendragere. I tillegg har Rud spilt hundrevis av skolekonserter og leda en rekke egne band.

I tillegg til å være en usedvanlig «melodisk» trommeslager, har Rud også vist oss gjennom ei lang og innholdsrik karriere at han er noe så sjeldent som en framifrå komponist med ei lyrisk og melodisk åre som det er lett å like - med en gang og hele tida.

«Carla. The Fish» er en videreføring av disse idealene og bortsett fra en herlig og original versjon av «Steinrøysa neri bakken», har Rud skrevet all musikken. Tittellåta henter så definitivt noe fra en annen melodiker av solid merke, Carla Bley, og resten av låtene og arrangementene til Rud holder også til i samme klasse.

I mine ører har Rud vært en slags Art Blakey her hjemme - han har henta inn en rekke strålende talenter til sine band og det fortsetter han med her også. Når bandet består av Frode Nymo på sopran- og altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Jo Fougner Skaansar på bass, Erlend Slettevoll på piano, Rob Waring på vibrafon og Adrian Løseth Waade på fiolin - med Atle Nymo på bassklarinett på ett spor -, så snakker vi kremen innen moderne, ung norsk jazz og det betyr i samme åndedrag internasjonalt høyt nivå.

Noen av disse musikantene har spilt med Rud i en årrekke, mens Paulsberg og Løseth Waade - to megatalenter - er førstreis og med på å løfte «Carla. The Fish» til noe som er vakkert og minneverdig. Som Ruds karriere i et nøtteskall med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Rud

Carla. The Fish

Curling Legs/Musikkoperatørene

Telemarkskrimdraget

For noen uker siden skrev jeg om Skiensjazzdraget. Nå skal Merete Junker ha æren av egenhendig å ha etablert Telemarkskrimdraget med «Vannmannen».

Merete Junker ved Porsgrunnselva som spiller ei sentral rolle i «Vannmannen».

Det er bare å bryte sammen å tilstå: de aller fleste ting på jord har gått meg hus forbi. Slik vil det nok være i åra som kommer også. Merete Junkers forfatterskap, som fra 2008 til 2014 består av fire krimbøker, hører hjemme i den kategorien. Nå har jeg heldigvis fått hekta meg på og med «Vannmannen» introduserer hun like godt en ny helt, politietterforskeren Eline Torp, som akkurat har flytta hjem til Porsgrunn fra hovedstaden med mann og hund.

Porsgrunn og elva som renner gjennom byen, som de krangler om i Skien og Porsgrunn hva heter, er viktige ingredienser i denne flotte, spennende og godt researcha krimmen. Kanskje spiller den ei litt for sentral rolle: leserne fra området kjenner seg sjølsagt godt igjen og synes det er stas med alle detaljene, for oss andre blir det av og til forvirrende.

Merete Junker (58) er journalist og har levd av språket i store deler av sitt liv. Før i verden var det slik at det nesten var ensbetydende med at man beherska språket og det finesser - slik er det, i stor grad i alle fall, ikke lenger. Junker tilhører den gamle skolen som gjør det og det er et driv og en flyt i fortellinga som imponerer fra start til mål.

Torp og hennes kolleger på kammeret blir involvert i noe som raskt viser seg å være et dobbeltdrap der begge likene har havna i elva - i hver sin handlevogn fra KIWI. En småby som Porsgrunn inneholder mangt og mye, på godt og ondt, og sakte, men sikkert blir stadig flere hemmeligheter avslørt.

Alt er realistisk og plausibelt og Junker makter på et elegant vis å koble to historier sammen til én - her har det vært gjort et godt stykke tankearbeid under utarbeidelsen av plottet. Persongalleriet er også veldig godt og Junker makter også å legge ut snubletråder som gjør at spenninga holder seg helt til slutt.

Merete Junker har ikke noen bloddryppende måte å skrive krim på. Det trengs da heller ikke - hun makter på et personlig vis å skape fortetta spenning uten det og i Merete Junker har så avgjort krim-Norge fått ei flott stemme. Jeg lover ikke å skulke noen bøker i åra som kommer.

Merete Junker

Vannmannen

Gyldendal

Spennende historier

Pianisten, komponisten og bandlederen Gerald Clayton hører så avgjort med til framtida i amerikansk jazz.

Gerald Clayton spiller mer enn i løse lufta.

Det er mulig Gerald Clayton (33) hadde et valg, men som sønn av bassist John Clayton og med saksofonist, fløytist og medbandleder i Clayton Brothers, Jeff Clayton, som onkel, så kom det ikke akkurat som noen bombe at det blei jazzmusikant av Gerald også. Både som sidemann sammen med blant andre Diana Krall, Michael Bubblé, Charles Lloyd og Ambrose Akinmusire, har Clayton vist oss at han er en usedvanlig allsidig og spennende pianist. Med sitt fjerde visittkort under eget navn, bekrefter han også at han har noe eget å komme med også som komponist.

Clayton, som har skrevet og arrangert all musikken her, inviterer oss inn i et akustisk, moderne hardbop-landskap med solide røtter tilbake til 60-tallet. Med ei to saksofon-frontrekke bestående av Logan Richardson og Ben Wendel, forsterka av Dayna Stephens på ett spor, og med Justin Brown på trommer og Joe Sanders på bass - toppen av den unge New York-kremen med andre ord - pluss perkusjonistene Henry Cole og Gabriel Lugo på flere av spora og med resitatørene/vokalisten Aja Monet, Carl Hancock Rux og Sachal Vasandani som originalt krydder, byr Clayton på ei annerledes, melodisk og utfordrende reise.

Solistisk holder «Tributary Tales» sjølsagt høy standard, men det er likevel det kollektive uttrykket som ofte er det mest tiltrekkende og originale. Gerald Clayton forteller oss med det at han er ei original stemme som lett kan være med å prege amerikansk jazz i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gerald Clayton

Tributary Tales

Motéma Music/Naxos Norway

Varmt fra nord

Med sin kvartett Northern Concept bringer gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen oss musikalsk varme i vinterkulda - for noen av oss.

Northern Concept gir oss vakker og melodiøs jazz.

For fire år siden kom «Days» med bandet Northern Concept min vei. Sjefen het John-Kåre Hansen (39), spilte gitar og skreiv musikken, og kom fra Alta, men var og er bosatt i Bodø. Den fortalte meg om et talent vi lenger sørpå har gått glipp av i all for stor grad. Derfor er det hyggelig å kunne melde at «January Insomnia» er en kjærkommen bekreftelse på at Hansen har makta å utvikle talentet sitt både som instrumentalist og som komponist.

Sjøl sier Hansen at låtene hans og musikken han ønsker å formidle handler om det arktiske: vinter, snø, mørketid og vår. Det er godt mulig det, men den uhyre melodiøse og groovete musikken bærer også bud om lys, varme, håp og masse smil.

Sammen med bassist Roger Arntzen, mest kjent fra In The Country, og pianist Eivind Valnes, som begge var med på «Days», og den ferske trommeslageren Arild Johnsen, tar Hansen og Northern Concept oss med ei herlig reise som er både varm, givende og personlig. Det er vel ikke akkurat noen grunn til å stikke under en stol at Hansen har hørt på både Pat Metheny og John Scofield. Det skal han ikke skamme seg over - Hansen og Northern Concept har nemlig makta å sette sitt eget bumerke på musikken likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS2 For noen av oss - henspeiler på at forfattaren sjølv befinner seg i Thailand for øyeblikket.....

Northern Concept

January Insomnia

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Vakker overraskelse

Ut i fra det store intet dukker det fra tid til annen opp en overraskelse i posten. Når den er av det uhyre vakre slaget, som i dette tilfellet, så gjør det absolutt ingen verdens ting.

Hvilket fantastisk samarbeid mellom Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin.

Foto: Birgitte Soffner Design

Musikkens veier er uransakelige. Den har heldigvis ført til at den danske bassisten og komponisten Thomas Fonnesbæk (40) og den amerikanske pianisten Justin Kauflin (31) har truffet hverandre - og du verden som de har truffet hverandre.

Kauflin, som mista synet som 11-åring, har det vært snakka om ei god stund allerede. Hans unike vennskap med den salige legenden Clark Terry har det til og med blitt film om og når Quincy Jones har forbarma seg over karriera hans, så er det noe som tyder på at det er noe spesielt på lur. Det er da også.

Fonnesbæk, som vi kjenner her hjemme blant annet i samarbeid med Helge Lien Trio, har allerede etablert seg i den stolte danske basstradisjonen etter Niels-Henning Ørsted Pedersen. Vi snakker om en instrumentalist med en stor og varm tone - i tillegg er Fonnesbæk en virtuos melodiker i rett nedadstigende linje fra NHØP.

De to, som begge «lider» av synestesi - det betyr at de for eksempel kan kjenne smaken av toner eller føle farger - derav tittelen, møttes for første gang våren 2015 på Jazzhouse Montmartre i København. Kjemien var på plass med en gang og både likhetene og ulikhetene i deres kultur- og musikktilnærming, var en stor inspirasjon for å videreføre samarbeidet. Denne innspillinga blei gjort i Gøteborg i løpet av to junidager i sommer.

Fonnesbæk, som har jobba i duo både med den danske vokalisten Sinne Eeg og den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, kler dette formatet noe så voldsomt. Hans miks med både å være en strålende solist og samtidig være en usedvanlig lyttende følgesvenn, passer dette formatet som hånd i hanske.

Kauflin, med en teknikk i ultraklassen, har de samme lytteegenskapene som Fonnesbæk, er en melodiker av sjelden støpning, og når de så har gått sammen om å tolke Cole Porters «It´s All Right with Me», Lennon og McCartneys overnydelige og for sjeldent hørte «For No One», Oscar Petersons «Nigerian Marketplace» i tillegg til sju originalkomposisjoner på et helt eget vis, så har dette blitt et synestetisk møte som er egna til å skape ro i sjela og varme i hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Fonnesbæk & Justin Kauflin

Synesthesia

Storyville Records/MusikkLosen

Lar seg ikke stoppe!

Ola Kvernbergs nye storverk «Steamdome» blei sjøsatt under Jazzfest og Moldejazz i fjor - i hans to «hjembyer» Trondheim og Molde. Nå får alle kloden rundt muligheten til å skjønne hvor langt Kvernberg har kommet i sitt musikalske liv.

Ola Kvernberg i spissen for Steamdome - vi snakker bandet sitt!

Det begynner etterhvert å bli ei stund siden Frænas store musikksønn stod i Storgata under Moldejazz sammen med en kamerat og fikk folk til å stoppe opp. Her var det noe....

Det er ikke fullt ut så lenge siden en beskjeden unggutt stod på scena i Idrettens Hus sammen med Philip Catherine og Niels-Henning Ørsted Pedersen uten å bli tatt helt på alvor av de store.

Det skulle de ha gjort, for det Ola Kvernberg har gjort siden forteller oss om et megatalent med en allsidig tilnærming til det å skape minneverdig musikk som er sjelden - svært sjelden.

De av oss som har vært så heldig å få følge Kvernbergs utvikling, har sett, og ikke minst hørt, en formidabel progresjon. Helt fra stringswing-starten, via mer moderne uttrykk, «popmusikk» sammen med Kjersti Huke og Erik Nylander til fantastiske samarbeid ikke minst med Joshua Redman - den duoen MÅ ut i verden - og Kvernbergs egne prosjekter som «Liarbird» og «The Mechanical Fair», har gutten med fela og den karakteristiske sleiken - har den noe med Fræna å gjøre forresten? - vist oss at han er en musikant, komponist og, jeg vil også driste meg til å si, visjonær med kvaliteter i verdensklasse.

De som fikk med seg liveversjonene av «Steamdome», har garantert venta lenge på å få en versjon de kan hygge seg med i heimen - i tillegg til minnene. Har Kvernberg & Co makta å overføre magien fra scene til fonogram? I den grad det er mulig, så mener jeg han/de har greid det.

I dette perkusjonsdrevne energisamfunnet - vi snakker om tre av kongerikets aller heftigste unge trommeslagere med Børge Fjordheim, Hans Hulbækmo og Erik Nylander - samtidig!!! - som «Steamdome» er, får Kvernberg utløp for nok ei side av seg sjøl: den rocka, groovete, heftige, tøffe, svette og livsbejaende - det er han forsåvidt i alle andre sammenhenger også - der han forteller oss at hans musikk kan snakke til mange også langt utenfor jazzmenigheta.

Med Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle Eilertsen og Daniel Buner Formo som groovearbeidere, har Kvernberg funnet fram til helt riktig mannskap. Du verden så tøft det låter!

Det Kvernberg gir oss med denne ofte voldsomme utblåsninga, er en maktdemonstrasjon - nesten som et tog eller trailer som er umulig å stoppe. Kvernberg henter mer enn noen gang før inspirasjon fra et kreativt rockemiljø - han «bor» jo rett i nærheten av Motorpsycho blant annet. Det er en type energi i «Steamdome» som jeg tror Kvernberg aldri har vært i nærheten av før - ikke denne typen energi i alle fall. Lydbildet er stoooort, nesten brutalt fra tid til annen.

Hva med fiolinisten Kvernberg? Sjølsagt er han tilstede som bare det, men med den strålende «veggen» av lyd han har rundt seg hele tida, så blir han ikke så fremtredende som han ofte er. Her blir han mer en del av det totale bandet og det føler han seg åpenbart mer enn tilfreds med. Han er langt forbi det punktet i karriera og livet sitt der han har noe å bevise - nå gjør han det likevel og som den naturligste del av livet og musikken.

Mer makt - mye mer makt - til Ola Kvernberg!

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Ola Kvernberg

Steamdome

Grappa/Musikkoperatørene

Brobyggeren

Jon Balke er ei flott, søkende og samlende sjel. Med sin andre utgave av Siwan-prosjektet gir han oss nok en gang påfyll av noe viktig - veldig viktig. Og ikke bare musikalsk.

Jon Balke med sitt unike Siwan-prosjekt.

Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Siwan-prosjektet til Jon Balke er enkelt og greit noe svært viktig - både musikalsk, emosjonelt og intellektuelt. Det hele starta for ti år siden og førte til bandets første skive to år seinere - «Amina Alaoui». Siden har Balke fortsatt «korstoget» med Andalusia - Spanias sørligste provins - som utgangspunkt, en smeltedigel og et møtested for kulturer, tanker, religioner, folkeslag, musikk - for mennesker.

Det er opp til flere saker som er spesielle med denne ECM-produksjonen. For det første er Jon Balke produsent - Manfred Eicher har ikke hatt en finger med i spillet - og dessuten har Balke skrevet en innsiktsfull covertekst som forteller oss om hans tanker og ambisjoner i forbindelse med Siwan-prosjektet.

Han setter prosjektet og musikken inn i en geopolitisk situasjon som er mer truende enn noe Balkes (62) og min generasjon kanskje har opplevd noen gang. Dere er i en slik situasjon og i en slik tidsalder verden og menneskeheten trenger at folk møtes - ikke splittes og settes opp mot hverandre som han nederst i alle mine anmeldelser benytter alle anledninger til - seinest Britain First-sitatene - til å gjøre.

Nok en gang har Jon Georg Balke, den fantastiske og kompromissløse pianisten og komponisten, satt sammen et band fra de forskjelligste deler av verden: vår egen, unikumet Helge Norbakken på perkusjon, den fantastiske vokalisten Mona Boutchebak fra Algerie, men bosatt i Frankrike, pluss Derya Turkan fra Tyrkia på feleliknende kemence og Pedram Khavar Zamini fra Iran på «tromma» tumbak og ikke minst Barokksolistene - her skal alle nevnes: lederen Bjarte Eike, Alison Luthmers og Øivind Nussle på fioliner, Milos Valent, Per Buhre og Torbjörn (feilskrevet hos ECM!!!!) Köhl på bratsj og Judith Maria Blomsterberg og Mime Brinkmann på cello og Johannes Lundberg på bass - for et ensemble - tilsammen har dette blitt et univers som er intet mindre enn magisk.

Balke har skrevet og arrangert musikk til tekster fra ofte den muntlige tradisjonen som sjølsagt overlevde inkvisisjonen som ellers ødela «alt» skriftlig materiale kulturene i Andalusia hadde skapt. Det er musikk som oppleves som henta ut fra en andalusisk tradisjonskultur, sjøl om jeg ikke kjenner mye til den, og som han har gitt ei ny og spennende innpakning med musikanter som har så mye musikk, så mye kultur, så store åpne sinn på plass at de kan åpne den videre opp for alle som vil lytte, lære og oppleve.

Balke skriver at det ikke er noe rom eller tid nå for en deling mellom dem og oss. Vi er dem og de er oss, sier han - kloke ord til klok, varm og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS 2 Napoli heter Naples på engelsk Jon Georg:-)

Jon Balke ser, leter og finner.

Jon Balke Siwan

Nahnou Houm

ECM/Naxos Norway