Chicago II på nytt

Chicago er et av de lengstlevende og, på sitt beste, heftigste bandene på kloden i mi bok. Her har dagens versjon gjennoppfriska albumet Chicago II fra 1970.

Chicago anno 2017/18 – ikke helt som før.

I forbindelse med bandets 50-års jubileum i 2017 tok Chicago turen til

akkurat byen som har gitt bandet navnet og spilte inn suksessalbumet

«Chicago II» akkurat i den samme rekkefølgen som på originalen. Det

gjorde de live foran et meget begeistra publikum som åpenbart hadde

været med bandet leeeenge.

Nå får alle vi andre også være med på festen som varer i knapt en time

og utgava som har kommet meg i hende inneholder både en cd-versjon og

en dvd-versjon. Så vidt jeg har skjønt finnes det også enn de

luxe-utgave med originalinnspillinga som en ekstra bonus.

Helt fra starten var Chicago et band med et helt spesielt særpreg.

Stemma til Peter Cetera og blåserekka skilte bandet ut fra alt og

alle, sjøl om band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Chase (opp

med hånda de som husker Chase!!!) på sett og vis hadde et slektskap

med Chicago.

Opp gjennom åra har det sjølsagt vært en hel del utskiftninger i

lagoppstillinga og den som savnes aller mest er kanskje den største

hjernen bak soundet, Terry Kath. Han forlot oss allerede i 1978, 31 år

ung, da han skjøt seg ved det som skal ha vært et uhell. Peter Cetera

takka for seg midt på 80-tallet for å satse på solokarriere.

Igjen fra originalbesetninga er hovedvokalisten og tangentisten Robert

Lamm, trompeteren og vokalisten Lee Loughnane og trombonisten James

Pankow – som faktisk har fått et band oppkalt etter seg her hjemme –

Mr. Pankow. Resten av dagens nimannslag har vært med i kortere eller

lengre perioder og noen har også takka for seg etter denne

innspillinga i fjor, blant annet trommeslageren Tris Imboden.

Jovisst er det både hyggelig og ikke minst nostalgisk å få både et

gjenhør og gjensyn med Chicago anno 2017. Låter som "Make Me Smile",

"Colour My World" og "25 or 6 to 4" er jo intet mindre enn udødelige,

men det hersker musikalsk sett ingen tvil om at originalversjonene var

bedre. For den ihuga Chicago-fansen der ute er det vel likevel ingen

vei utenom – denne utgava må også inn i samlinga. Det er til å forstå,

men man overlever altså uproblematisk uten. Musikken er uansett tidløs

– det forteller denne konserten oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chicago

Chicago II

Rhino/Warner Music

4 kommentarer
    1. Tilbaketråkk: MDR1 and BCRP

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg