Terje Isungset er en av de mest originale og spennende musikantene jeg vet om. Her møter vi han både på is- og glassinstrumenter.

Terje Isungset har skapt seg et eget isunivers.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Helt siden slutten av 80-tallet har Terje Isungset (50), fra musikkmetropolen Geilo, fortalt oss at han har noe helt spesielt på hjertet. I utallige konstellasjoner, hovedsakelig som perkusjonist, men utstyrt med bukkehorn, munnharpe, tre, stein og, de seinere åra, også med is og glass, har Isungset vist oss en musikalsk verden med elementer ingen andre har vært i nærheten av. Han har skapt musikk med og av naturen på et så ekte og unikt vis at bumerket hans etterhvert er kjent over hele kloden.

Med is fra Antarktis, Arktis, Grønland, Canada, Sverige og Norge har Isungset i løpet av de fire siste åra spilt inn denne musikken der isen har hørt hjemme – og helt ned i minus 38 grader.

Sammen med Mats Edén på viola d´ámore, Arve Henriksen på trompet og stemme, Svante Henrysson på iscello, Anders Jormin på bass, Lena Nymark på stemme og Reidar Skår på tangenter og elektronikk har Isungset, som spiller ishorn, isperkusjon, isofon, knust is, istrommer og som synger, skapt en sonisk verden som tittelen “Meditations” passer utmerka til. Medmusikantene er ikke med på alle spor, men er godt “spredd” utover de 10 fabuleringene. I tillegg får vi også stifte bekjentskap med vokalopptak av inuitter fra Canada. Det er ei stemning over den bortimot hypnotiske musikken til Terje Isungset som han er helt aleine om.

Sammen med Arve Henriksen tar Terje Isungset oss med til en unik glassverden.

I 2011 blei Isungset invitert til Tallinn, hovedstaden i Estland som var europeisk kulturhovedstad den gangen, for å spille en helt spesiell konsert med sin sjelsfrende Arve Henriksen.

Estiske glasskunstnere hadde laga en rekke instrumenter utelukkende av glass til de to og vi får være med på de konsertene i Tallinn der lydartisten Asle Karstad fikk formidla magien på et inderlig vis.

Musikken som de to unnfanga sammen er nok en gang meditativ, fabulerende og usigelig vakker. Glassinstrumentene låter, unnskyld uttrykket, glassklare og de estiske kunstnere skal ha all slags ære.

Nok en gang har Terje Isungset fortalt oss at han er blant Tellus´ aller mest originale og uttrykksfulle musikanter. Noe forteller meg at han kommer til å fortsette med det ei god stund til.

Terje Isungset

Meditations

All Ice Records/icemusic.no

World of Glass

Terje Isungset & Arve Henriksen

All Ice Records/icemusic.no

Ibrahim Electric er en trio som ikke sparer på noe som helst og som snakker til musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta.

Humor spiller en ikke uvesentlig rolle i musikken til Ibrahim Electric.

Gitaristen Niclas Knudsen, trommeslageren Stefan Pasborg og organisten Jeppe Tuxen – det vil si Ibrahim Electric – har i løpet av de vel 10 siste åra lagt publikum i rundt 25 land på fire kontinenter for sine føtter – fra Shanghai til Vancouver, fra Monte Carlo til Moskva og fra Varanger til Casablanca!

Trioens totalt sjangersprengende musikk med ingredienser fra jazz, funk, surf, afrobeat, 50-talls rock ´n´ roll, soul, blues, disco – er det noe vi har glemt nå?, har bergtatt publikum over alt på Tellus. Når vi i tillegg kan melde at bandet er besjela med en energi, et trøkk, en virtuositet og en spilleglede av de sjeldne, så skal det ikke så stor fantasi til for å fatte at dette er ei musikalsk kruttpakke av de sjeldne.

Live er Ibrahim Electric noe helt for seg sjøl, men også via høytalerne i heimen tar det virkelig fyr. En skulle kanskje tro at noe av piffen begynte å gå ut av ballongen etter vel 10 år, men basert på de ni låtene på “Rumours from Outer Space” så er det ingenting som tyder på det.

Dette er så livsbejaende som vel tenkelig og er du utsyrt med et åpent sanseapparat så er denne utgava av den danske dynamitten absolutt å anbefale. Ingen andre enn Ibrahim Electric låter som Ibrahim Electric – og det låter sgu fett – eller noe i den dur og moll.

Ibrahim Electric

Rumours from Outer Space

ILK Music/DME

Arild Andersen, Philip Catherine og Ulf Wakenius – bedre garantister for stor musikk er det vanskelig å finne.

Wakenius, Andersen og Catherine kom, spilte og vant!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ildsjelene bak Djangofestivalen i Oslo sørga for fullt hus og stormende jubel – for 36. år på rad! Det skal superentusiasten Jon Larsen i Hot Club de Norvège, som åpna årets ball, ha mye av æren for, men mange kom nok for å sjekke ut den unike trioen med verdensmusikantene Arild Andersen på bass og belgiske Philip Catherine, som hadde hørt Django Reinhardt spille da han var 3 år – Catherine altså – og svenske Ulf Wakenius på gitar. Musikken varma kraftig denne kalde vinterkvelden.

Festen åpna med de to gitaristene, med voldsom respekt for hverandre, i standardlåta “Old Folks” og Catherines “Dance for Victor” – dedikert til pianisten Victor Feldman. Catherine og Wakenius har hvert sitt unike uttrykk og helt spesielle sound, men du verden som de kler hverandre. Ingen av de to har noe som helst å bevise og gjør det derfor hele tida – her dreier det seg om empati og et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne.

Det blei det ikke mindre av etter at Arild Andersen inntok scena og viste fram sin enorme varme og tilstedeværelse i “Some Other Time” – en av de vakreste låtene jeg vet om. Trioen fullførte løpet med Dexter Gordons “Fried Bananas”, “Estate”, som Catherine hadde lært av Chet Baker på midten av 80-tallet da begge spilte på Jan Erik Volds legendariske “Blåmann, Blåmann” og klassikeren “Autumn Leaves”.

Jeg har ikke de tre mistenkt for å ha øvd for mye sammen før de gikk på scena. Det trengs ikke heller – de er og kan denne musikken ut og inn – den sitter i ryggmargen, i fingertuppene og i sjela til hver enkelt. Slikt blei det stor og varm musikk av.

Ole Henrik Giørtz og Lars Saabye Christensen har mye til felles – ikke minst katter!!!

Lars Saabye Christensen og Ole Henrik Giørtz har endelig funnet tilbake til hverandre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Knut Koppang

Samarbeidet mellom pianist og komponist Ole Henrik Giørtz og en av vår tids aller største forfattere, Lars Saabye Christensen, går helt tilbake til slutten av 90-tallet. Da så prosjektet “Skrapjern og silke” dagens lys både på cd og ikke minst på en minneverdig konsert under Moldejazz. Sikkert av mange årsaker har samarbeidet ligget brakk noen år og “Det kromatiske minnet” forteller oss at det var på høy tid at det blei tatt opp igjen.

Mange av tekstene handler om katt – dette usedvanlige vesenet som mange av oss har et nært og sterkt forhold til. Disse tekstene er henta fra diktsamlinga “Mann for sin katt” som kom ut i 2000 og som jeg har plukka fram med glede flere ganger og lest høyt for huskatten Miles. “Katt er jazz” har Saabye Christensen skrevet i en hilsen i samlinga og du verden så rett han har. Med sin forunderlige humor og evne til å betrakte disse fantastiske vesenene, vet jeg ikke om noen andre som er i nærheten av Saabye Christensen til å “hylle” katten. Han er sjøl med og resiterer noen av diktene og i tillegg bidrar Kristin Kajander, Heidi Gjermundsen Broch, Karen Rosenberg Olsen, Elin Rosseland og the one and only Terje Strømdahl på vokal.

Husets katt, selveste Miles, setter pris på både boka med kattedikt og “Det kromatiske minnet”.

I tillegg er også en del av tekstene og musikken henta fra “Den blå kofferten”, et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2008, samt en suite skrevet i 1995 og dedikert til Maj Sønstevold.

Ole Henrik Giørtz viser sitt mangfold og sitt store talent via “Det kromatiske minnet” – et talent som vi alt for sjeldent får møte. De forskjellige låtene får helt forskjellig innpakning fra solo cello til “fullt band”. Uten unntak viser Giørtz oss at han vet hvordan Saabye Christensens lyrikk skal løftes fram og “Det kromatiske minnet” har blitt et vakkert og sterkt visittkort som både to- og firbeinte vil få mye glede av. Miles er fan allerede!

Giørtz + Saabye Christensen

Det kromatiske minnet

Grappa/Musikkoperatørene

Piano, bass og trommer – på mange vis grunnfjellet i jazzen. Her får vi mange eksempler på det – også norske.

Helge Lien Trio – et kollektiv verden allerede har oppdaga.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Helt siden 50-tallet har “pianotrioen” med sjefer som Oscar Peterson, Bill Evans og Keith Jarrett satt nye standarder for dette formatet. Nye generasjoner har kommet til og vist at dette uttrykket har uante muligheter og denne samlinga på det tyske selskapet Ozella Music er nok en bekreftelse på det.

Undertittelen “Ballads & Lullabies” sier det meste om hva slags stemninger vi blir bydd på her. Vår egen Helge Lien Trio, med Frode Berg på bass og enten Per Oddvar Johansen eller Knut Aalefjær på trommer, spiller ei sentral rolle med fire bidrag – ett solopiano faktisk – og, siden alle har vært utgitt før, så kommer det sjølsagt ikke som noen overraskelse at pianolyrikeren fra Moelv er en sjølskreven skikkelse når det gjelder å definere triouttrykket anno 2015.

Eivind Austad – et nytt, spennende navn.

Den store overraskelsen hørt med norske ører er pianisten Eivind Austad, som snart er klar med sin debut på Ozella Music. For meg er han et helt nytt navn, men basert på hans tolkning av David Bowie-klassikeren “Life on Mars”, sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, så har vi mye å glede oss til i nær framtid. Spennende og annerledes.

Tyske Stefan Aeby Trio forteller oss at det er mye på lur der sør også.

“Utlandet” er absolutt godt representert og med trioer som er bortimot ukjente for oss her hjemme. Tyskerne Edgar Knecht og Stefan Aeby og finske Kari Ikonen tilhører alle den nye generasjonen pianolyrikere med noe personlig på hjertet og alt vi blir servert er uten unntak usedvanlig vakkert.

“The Magic & The Mystery of the Piano Trio” er en passende tittel på denne samlinga med låter som i stor grad har vært ute før – tre av de 13 spora er ikke utgitt tidligere – og er en god understrekelse på hva denne usedvanlige kombinasjonen av instrumenter i de rette hender og med de rette sinn har å gi oss.

Diverse artister

The Magic & The Mystery of the Piano Trio: Ballads & Lullabies

Ozella Music/Musikkoperatørene

Tony Bennett og Lady Gaga – to generasjoner og to verdener, men for et møte!

Et uventa og svært musikalsk møte.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at Anthony Dominick Benedetto og Stefani Joanne Angelina Germanotta har så mye tilfelles, men de har de så definitivt. Det er nesten på dagen 60 års aldersforskjell på Bennett (88) og Gaga (28), men med sin amerikansk-italienske bakgrunn fra New York så viser det seg også at de har jazzgenet felles. Mange stjerner innen pop og klassisk – operasanger Kiri Te Kanawa er det verste eksemplet – har forsøkt seg på jazzutflukter, men når det gjelder Lady Gaga så har hun den amerikanske sangskatten noe så seriøst under huden.

Lady og landstrykeren kler hverandre.

Når det gjelder legenden Tony Bennett så har all verdens popstjerner stått i kø for å synge duett med han, noe som er dokumentert på flere strålende skiver.

Nå er det altså frøken Gaga sin tur og de ni duettene forteller oss at dette er et møte melom sjelsfrender på tvers av alder og trender. I tillegg til låter som “Anything Goes”, “Cheek To Cheek”, “Nature Boy”, “But Beautiful” og “It Don´t Mean a Thing (If It Ain´t Got That Swing”), så gjør de to også hver sin sololåt: Bennett med “Sophisticated Lady” og Gaga med “Lush Life”.

De to har med seg sin “egne” toppmusikanter og i tillegg dukker solister som den avdøde fløytisten Paul Horn og stjernesaksofonisten Joe Lovano, også han med italienske røtter, opp og gir det hele ekstra krydder.

Tony Bennett er av typen som legger lista høyt når det gjelder hvem han “gidder” å bruke tida si sammen med. Lady Gaga passerer med god margin – “Cheek to Cheek” har blitt et duoalbum som kommer til å leve i tiår framover. Slik er det med tidløs musikk og tidløse musikanter.

Tony Bennett & Lady Gaga

Cheek to Cheek

Streamline Records/Columbia/Interscope/Universal Music

Hans Mathisen er en strålende gitarist som skriver flott musikk. Nå er det på høy tid han får den anerkjennelsen han fortjener.

Hans Mathisen – en av gutta.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hans Mathisen (47) fra Sandefjord kommer fra en skikkelig musikerfamilie og brødrene Nils, Ole og Per har også merkert seg tildels kraftig og fordelaktig både ute og hjemme. For 10 år siden kom gitaristen, komponisten og bandlederen med sitt debutalbum, “Quiet Songs”, som like godt stakk av med Spellemannprisen på første forsøk. Siden har det vært altfor stille rundt Mathisen, men med “The Island” har han laga skiva som absolutt er egna for å være den ene du må kan ha med deg til den mye omtalte øde øya og overleve lenge og vel.

Sjøl om det ikke står noe sted på coveret, så går jeg ut fra at Mathisen har skrevet all den usedvanlig vakre og melodiøse musikken sjøl. Det har tidligere blitt hevda at han har henta mye inspirasjon fra gigantene Pat Metheny og Wes Montgomery. Det tror jeg absolutt ikke Mathisen har det minste problem med å vedkjenne seg og på “The Island” er det spesielt Metheny-innflytelsen som skinner gjennom.

Sammen med et kremlag bestående av trompeteren Eckhard Baur, trommeslageren Per Oddvar Johansen, broder Par Mathisen på bass, den engelske superpianisten Jason Rebello (Wayne Shorter, Sting, Jeff Beck og mange fler) og sambygdingen Petter Wettre på saksofon, har Mathisen laga et personlig og uttrykksfullt visittkort som bør etablere han på øverste hylle både her og både der – dette holder nemlig svært høy internasjonal standard.

Hans Mathisen har skapt seg en varm, mjuk og inderlig tone i gitaren sin ikke så langt unna Methenys, men likevel høyst personlig gjenkjennbar. Når han så skriver strålende vakker musikk i alt fra ballade til heftige tempi og omgir seg med empatiske toppmusikanter, så fører det til at “The Island” både kan bli med til den øde øya og til alle andre steder på kloden.

Hans Mathisen

The Island

Curling Legs/Musikkoperatørene

Frode Gjerstad er blant de ærligste og minst kompromissløse musikantene jeg vet om. Her gir han oss tre bevis på det.

Du kødder ikke med Frode Gjerstad.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Multisaksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad har rukket å nå den anstendige alder av 66. De siste rundt 40 av de åra har han holdt på med sitt frijazzkorstog og den Stavangerbaserte kongen av åpne uttrykk her til lands, tar stadig nye steg.

Bare det å følge med på Gjerstads voldsome strøm av cd-utgivelser krever nesten sin mann på heltid, men de som tar oppgava på alvor får også mye igjen for det.

I 2012 møtte Gjerstad, ved den anledninga utstyrt med både straight- og bassklarinett og bass-saksofon, den nesten like ustoppelige amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm – nylig omtalt her sammen med en annen nordmann, Ståle Liavik Solberg, med duoen Party Knüllers. Det har ført til ni samtaler der to samsnakka og åpne musikanter utfordrer hverandre. Det er masse dynamikk i uttrykket og veldig ofte går assosiasjonene til abstrakt billedkunst der farger og “eksplosjoner” står i kø.

Fred Lonberg-Holms cello dukker opp over alt.

Under Maijazz i Stavanger for knapt to år siden, var jeg tilstede på duokonserten med Gjerstad og den sør-afrikanske trommelegenden Louis Moholo. Her får jeg muligheten til å gjenoppleve seansen som foregikk på Galleri Sult – derav navnet på skiva og de tre “låtene”.

Her spiller Gjerstad altsaksofon og klarinetter og det er samtaler i likhet med de han førte med Lonberg-Holm året før, men med helt annen tekstur og temperatur på grunn av at det er trommer som er “motspilleren”.

Moholo er en av frijazzens store trommeslagere der han med sine store ører hele tida får løfta fram sin afrikanske opprinnelse.

Konserten gikk altså av stabelen i et galleri og nok en gang blei det malt sterke, varige og personlige bilder av to sjelsfrender.

Louis Moholo er en av de viktigste stemmene fra Sør-Afrika.

Trioen TiPPLE, med den amerikanske trommeslageren, vibrafonisten, marimbaspilleren og perkusjonisten Kevin Norton og gitaristen David Watson, opprinnelig fra New Zealand, men bosatt og virkende i New York siden slutten av 80-tallet, kom med sin debut for to-tre år siden.

Musikken her er spilt inn i USA i 2013 og låter sjølsagt helt forskjellig fra de førtsnevnte med denne besetninga. Her møter Gjerstad musikanter som har spilt mye med så forskjellige musikanter som Milt Hinton, Anthony Braxton og John Zorn. Vi snakker altså et voldsomt spenn i referanser, men her er den frie flyt som får styre og Gjerstad, med sin altsaksofon og klarinetter, passer nok en gang ypperlig inn i et søkende landskap som skaper musikk som aldri har vært spilt før og som aldri kommer til å bli spilt igjen.

TiPPLE sukrer ikke pillen akkurat.

Frode Gjerstad – Fred Lonberg-Holm

Life on Sandpaper

FMR Records/frodegjerstad.com

Louis Moholo – Frode Gjerstad

Sult

FMR Records/frodegjerstad.com

TiPPLE

No Sugar on Anything

Circulasione Totale/frodegjerstad.com

Lisa “Vem vet” Ekdahl er tilbake – bedre enn noen gang. Og nå vet vi hvem hun er.

Lisa Ekdahl har fortsatt noe eget å fare med.

Da er det over 20 år siden den nå 43 år unge Lisa Ekdahl slo gjennom med et brak med “Vem vet”. Den usedvanlig personlige musikken fra den unge jenta solgte til firedobbel platina og sørga for at hun fikk tre Grammypriser.

Ekdahl, som hadde sin oppvekst i standardjazzen blant annet med to skiver sammen med Peter Nordahl Trio, har forsåvidt vært her hele tida, men har tatt seg gode pauser og med “Look to Your Own Heart” er det fem år siden forrige skiveutgivelse.

Ekdahls umiskjennelige stemme og uttrykk er fortsatt veldig tilstede. Denne gangen er det kun engelske tekster som står på menyen og de 10 låtene, i et landskap som nok en gang gir oss Ekdahl et sted mellom visepop og jazz, er akkurat så inderlige, personlige og vakre som vi har blitt vant til.

Gitarist og multiinstrumentalist Mathias Blomdahl har produsert og gir Ekdahl den mjuke innpakninga som passer hennes lett barnlige måte å uttrykke seg på. Ellers er tonefølget av det aller beste og Per “Texas” Johansson med sine saksofoner, klarinetter og fløyter gir musikken akkurat den litt jazzaktige touchen den fortjener.

Lisa Ekdahls store tilhengerskare har venta lenge på noe nytt. De som har sett for seg en helt ny Ekdahl, vil bli skuffa. De som har lengta etter mer av det samme, kan derimot glede seg voldsomt.

Lisa Ekdahl

Listen to Your Own Heart

Lisa Ekdahl AB/Jive Epic/Sony Music

Pianisten Morten Gunnar Larsen er ei verdensstjerne i sin sjanger. Her treffer vi han aleine i ei kreolsk stuing av meget høy kvalitet.

Morten Gunnar Larsen tar vare på en utrydningstrua sjanger.

Morten Gunnar Larsen tilhører den fantastiske 55-årgangen. De aller fleste jazzmusikere fødte i Norge på den tida fulgte nesten automatisk i fortspora til Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal – retningsgivere som hadde satt et nytt uttrykk på kartet også internasjonalt. Morten Gunnar Larsen derimot valgte ei helt annen retning. Med solid teoretisk utdannelse fra Norges musikkhøgskole platedebuterte han allerede i 1975 og ragtime, stridepiano og tidlig jazz har fra før den tid og uavbrutt fram til i dag vært Larsens “verden”.

Larsen har vunnet Spellemannpris, Buddypris, blitt kåra til Årets jazzmusiker og vunnet OBIE-pris i USA for beste Off-Broadway-oppsetning og blant virkelige kjennere av dette bortimot opprinnelige jazzuttrykket, så er Larsen regna for å være blant de aller ypperste som finnes.

Sist vi hadde gleden av Larsens eminente tangentbehandling var på duoutgivelsen “In a Rag Bag” sammen med Karin Krog. Nå møter vi han mutters aleine med et kreolsk repertaor som absolutt har tilknytningspunkter til alt det andre Larsen har beskjeftiga seg med. Vi snakker om musikk som utvandrere fra Spania, Portugal og Frankrike tok med seg til disse landenes nye kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. Musikken blei en miks mellom europeernes folke- og populærmusikk i møte med slavenes kultur. Ut av dette oppstod blant annet tango, danza, danzon og beguine – forskjellige uttrykk fra land til land.

Her har Larsens hovedfokus vært musikken til den brasilianske pianisten og komponisten Ernesto Nazareth (1863-1934) som sies å ha vært den som forente den klassiske musikkens univers med gatas rytmer og danser. I tillegg tar også Larsen for seg musikk av komponistene Louis Moreau Gottschalk, nuevo-tango-kongen Astor Piazzolla, Hal Isbitz, David T. Roberts, Ignacio Cervantes, Ernesto Lecuona og Lionel Belasco.

Jeg går ut fra at Larsens tolkninger i stor grad er tro mot den skrevne musikken – at det med andre ord ikke er så mye improvisasjon her. Det har forsåvidt ikke så stor betydning. Larsen makter uansett å gi denne livsbejaende, vakre, melodiske og, for oss i alle fall, sjeldne musikken, et fantastisk og autentisk liv.

Morten Gunnar Larsen viser oss nok en gang at han er en ener i faget og en historieforteller av verdensklasse.

Morten Gunnar Larsen

Creole Connections

LAWO Classics/Musikkoperatørene