Saksofonisten og bandlederen Karl Seglem utvider stadig horisonten – nå med den utmerkede sveitsiske pianisten Christoph Stiefel.

Karl Seglem og Christoph Stiefel med sitt nye bølgeband i Molde i fjor.

Karl Seglem, tenorsaksofonist, bukkehornist, komponist, bandleder og plateselskapsdirektør, har vært her i mange tiår allerede, men begynner heldigvis nå å få den anerkjennelsen han fortjener. Han har ustanselig gått sine egne veier, ofte sammen med Terje Isungset, og musikken hans har alltid hatt elementer av norsk folkemusikk i seg – kombinert med improvisasjon.

Med sitt nye band, som han altså leder sammen med den – på hjemmebane i alle fall – meget anerkjente pianisten og bandlederen Christoph Stiefel, har de med seg bassisten Sigurd Hole, den dansk-norske stemmekunstneren og loopsartisten Jullie Hjetland Jensen og trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim.

Hjetland Jensen, som er helt nytt bekjentskap for meg, beveger seg fritt i et landskap mellom folkemusikk, elektronika og jazz, og de yngre herrene Hole og Opheim henter også inspirasjon fra en rekke kilder.

Bortsett fra de to sistnevnte så har alle bidratt på låtskriversida. Det har ført til et unikt lydunivers både melodisk, rytmisk og harmonisk. Det er bandets styrke, samtidig som det også er dets svakhet. For meg er det nemlig slik at ikke alt låtmaterialet er like sterkt – det blir til tider noe pregløst.

Når det er sagt så er “Waves” et sterkt visittkort med en rekke kraftige soloprestasjoner og ikke minst et flott kollektivt uttrykk. Karl Seglem og Christoph Stiefel kan så absolutt være på vei mot noe enda større.

Karl Seglem & Christoph Stiefel

Waves

Challenge Records/NORCD/Musikkoperatørene

Felespilleren Nils Økland har laga sin helt unike musikk med sitt strålende nye band.

Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm, Nils Økland og Håkon Mørch Stene – litt av et band.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Foto: Ellen Ane Eggen

Gjennom samarbeid med blant andre Christian Wallumrød, Løver og Tigre, deLillos, Kari Bremnes, Åsne Valland Nordli og Bjørnar Andresen, og i seinere med “rockebandet” Lumen Drones og med improbandet 1982, har Nils Økland enten på hardingfele, fiolin eller viola d´amore, vist alle med åpne ører at han er en grenseløs musikant.

Han har skrevet musikk for film, ballett og teater og i stadig større grad vist seg fram som en unik utøver med egne band også. Kanskje litt overraskende har ECM-sjef Manfred Eicher fatta voldsom interesse for vestlendingen med djupe røtter i folkemusikken, men som har skapt en fusjon mellom den og såkalt kunstmusikk og improvisasjonsmusikk – langt fra tradisjonell jazzmusikk.

Økland sier sjøl at han gjennom 30 år som profesjonell fiolinist har bevegd seg fritt mellom klassisk musikk, balkansk folkemusikk, rock, punk, jazz og impro – og ikke minst norsk folkemusikk. Alt dette har nå blitt til en usedvanlig vakker, sterk og personlig hybrid – “Kjølvatn”. Poesi, inderlighet, ettertanke, energi, interaksjon – alt dette er begreper som dukker opp i forbindelse med denne musikken som får anledning til å utvikle seg sakte, og til noe så uendelig vakkert.

Sigbjørn Apeland på harmonium eller trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon og vibrafon, utgjør dette usedvanlig empatiske nye bandet til Økland og du verden for noen lykkevalg han har gjort når han har valgt akkurat disse. Det har ført til en helt unik sound – en sound som passer dette musikalske budskapet bortimot perfekt.

Det å befinne seg i kjølvannet til Nils Økland Band er en av årets store opplevelser – slått fast allerede før vi blar over til april på kalenderen.

Nils Økland Band

Kjølvatn

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Legenden Pat Martino (70) har lært seg å spille gitar to ganger i sitt liv – fra bånn. Han har blitt like bra begge ganger.

Pat Martino – intet mindre enn et unikum.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Allerede som 15-åring var Pat Martino, som egentlig heter Azzara til etternavn, profesjonell musiker. Det betyr at han har spilt ei relativt betydelig rolle helt siden slutten av 50-tallet. I 1980 måtte Martino gjennomgå en alvorlig hjerneoperasjon. Den førte til at flere egenskaper blei “sletta” – blant annet den som gjaldt gitarspilling. Martino måtte enkelt og greit lære seg gitarfaget på nytt og man kan ikke være annet enn superimponert over hva han har fått til. Her kommer et nytt, men samtidig litt gammelt bevis på det.

En herlig duo – Jim Ridl og Pat Martino.

“Nexus”, som er spilt inn på klubben Tin Angel i Philadelphia, er nemlig henta fra Martinos private arkiv og er spilt inn midt på 90-tallet. De har blitt liggende hjemme hos Martino til marinering og du verden så godt det smaker nå cirka 20 år etter at Martino og hans faste følgesvenn i mange år, pianisten Jim Ridl, gjorde en av sine mange duokonserter.

Ridl er mye yngre enn Martino, men spilte mye sammen med han i en 10 års periode fra 1994 i både kvartett- og duosammenhenger. I løpet av disse åtte låtene, fem av dem skrevet av herrene sjøl, får vi stifte bekjentskap med en unik duo der de to går inn og ut av hverandres tanker og linjer som om det var én hjerne som styrte det hele. Dette er musikk basert på at det skal swinge og den kommer fra et beboputgangspunkt. Harold Maberns “The Phineas Trane” – dedikert til både Phineas Newborn og John Coltrane – samt “hitlåtene” “Oleo” av Sonny Rollins og “Naima” av Coltrane, forteller oss hvor sterkt Martino og Ridl er inne i tradisjonen, men samtidig hvilket særpreg de er i stand til å sette på musikken.

“Nexus” er altså fra Martinos andre periode som gitarist og musikant. Uansett hvilke kriterier man legger til grunn så er dette strålende musisering fra en helt spesiell musikant.

Pat Martino with Jim Ridl

Nexus

HighNote Records/MusikkLosen

Den svensk-norske trommeslageren Anders Thorén har unnfanga en meget god idé – og satt den ut i praksis!

Tore Johansen, Per Orvang, Anders Ljungberg, Anders Thorén og Helge Lien har skapt ei lita perle.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Svenske Anders Thorén har bosatt seg i Oslo. Det vites ikke om det er årsaken til at han har ønska å fokusere sterkt på å kombinere nordiske artister. Uansett er det en god idé – musikanter fra disse landene har garantert mye til felles samtidig som de har en hel del unikt å bringe til bordet også – og på dette første møtet er det musikere og musikk fra Norge og Sverige som har takka ja til invitasjonen.

Harald og Sonja sendte trompeteren Tore Johansen og pianisten Helge Lien mens Carl XVI Gustaf og Silvia har bidratt med gitaristen Per Orvang og bassisten Anders Ljungberg. Thorén fungerer som en slags oppmann med røtter på begge sider av Kjølen.

Trommeslager Anders Thorén er mannen bak den nordiske ideen.

Dette er altså ikke noe band i tradisjonell forstand – sjøl om det høres sånn ut. Det er en kvintett håndplukka for anledningen av Thorén – som den første av forhåpentligvis mange i det som absolutt bør bli en serie.

Alle bortsett fra Ljungberg har bidratt med komposisjoner og, sjøl om det er solide særpreg hos alle komponistene, så har de mye til felles både melodisk og ikke minst uttrykksmessig. Det at de har møttes i legendariske Rainbow Stuio hos unikumet Jan Erik Kongshaug, gjør også sitt til at dette låter akkurat så vakkert, transparent og luftig som det skal.

Dette er uten unntak vakker og melodiøs musikk, ikke så langt fra ECM-land, spilt av toppfolk. Det er nesten ikke til å tro at dette er et studioband med liten eller ingen erfaring sammen før opptaksmaskina blei skrudd på.

Du verden som vi gleder oss til nye konstellasjoner med musikanter fra Danmark, Finland og Island også!

Nordic Circles

Winter Rainbow

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

BenReddik er et ektefødt barn av jazzlinja i Stavanger. Nye talenter har meldt seg på.

BenReddik med noe eget på hjertet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

BenReddik er en septett bestående av unge musikanter som traff hverandre høsten 2011 da alle begynte på den tornefulle veien mot å bli profesjonelle jazzutøvere i oljehovedstaden. De kommer fra hele landet: Langesund, Firda, Ålesund, Sandefjord, Klepp, Trondheim og Oslo, noe som bekrefter at jazzen slår rot overalt. Et lite apropos i den forbindelse: jeg er imponert over kvaliteten og mengden av fremtidige jazzutøvere som utdannes i Norge, men er aldri så lite forundra over hva de skal leve av alle sammen? Er alle disse tankene tenkt av de som bør tenke dem?

Tilbake til BenRedikk. Camilla Hole og Håkon Hagen Knudsen trakterer saksofoner og bassklarinett, Marte Therese Jakobsen synger, Magnus Murphy Joelson og Johannes Fosse Solvang spiller trombone, Knut Kvifte Nesheim er trommeslageren og Morten Berger Stai har bassansvaret. Det betyr en helt spesiell bestning uten akkordinstrument der blåserne på sett og vis erstatter piano/gitar.

Materialet er totalt egenkomponert og tekstene det samme – på norsk! Mye er gjennomkomponert- og arrangert, mens noe er frittflytende.

Her er det mye talent, både individuelt og kollektivt. Mitt hovedankepunkt er låtene og tidvis arrangementene som jeg opplever som noe stive og for akademiske. “Make a mistake”, som Thelonious Monk sa til Abbey Lincoln en gang, hvis du skjønner hva jeg mener.

Flere av musikantene i BenReddik – kanskje alle for den saks skyld – kommer vi helt sikkert til å høre mye fra i åra som kommer. Det gleder jeg meg til – her finnes absolutt en kime til mye spennende og originalt.

BenReddik

Gjemsel

NORCD/Musikkoperatørene

Den spennende libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf inviterte med seg rapperen Oxmo Puccino. Alice i Wonderland vil aldri bli den samme.

Oxmo Puccino møter Ibrahim Maalouf – det blir det unikt musikalsk resultat av.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I 2011 spurte Ile de France-festivalen om Ibrahim Maalouf kunne tenke seg å lage en musikal basert på, eller kanskje rettere sagt inspirert av, “Alice in Wonderland”. Det syntes Maalouf var så interessant at han igjen spurte rapperen Oxmo Puccino om å bidra.

Resultatet blei kun en konsert der klassiske musikere, jazzmusikanter og et heftig barnekor danna rammen rundt de to ledestjernene. Konserten fikk strålende mottakelse, men som så ofte så blir slike store bestillingsverk lagt i skuffa etterpå.

I fjor møttes de to heldigvis igjen – den ene med røtter i Libanon og den andre opprinnelig fra Mali, men begge bosatt i den på alle måter strålende smeltedigelen Paris. Målet var enkelt og greit å få laga en skiveproduksjon slik at mange flere kunne få oppleve dette unike “verket” og få det dokumentert for evigheten. Med Maaloufs band pluss 30 klassiske musikere og barnekoret til Radio France, har Maalouf og Puccino fortalt oss de har skapt en heftig og moderne, multikulturell opera.

Her hjemme har vi ei stund nå trodd at alle de hippe trompeterne har kommet fra kjempers fødeland: Molvær, Jørgensen, Eick, Henriksen, Miljeteig er noen av de mest sentrale, men de finnes sør for Færder også og Ibrahim Maalouf er så avgjort et strålende bevis på det. Han er en framifrå instrumentalist og han skaper musikk med røtter fra både Midt-Østen og Europa der både verdensmusikk, jazz og rock er elementer i fusjonen.

Puccino, som har skrevet alle tekstene på fransk må vite, er et stort navn i Frankrike og hans måte å rappe på kler Maaloufs musikk veldig bra.

Når så musikken blir dandert av Maaloufs fusionband, barnekoret, det klassiske orkesteret og med Maalouf og Puccino som hovedsolister, så sier det seg sjøl at dette er noe helt “annerledes”.

Jeg skjønner ikke helt bakgrunnen for “Alice in Wonderland”-linken, men egentlig så er det ikke så viktig heller. Det viktigste er at det har blitt storslått, unik og vakker musikk ut av det – og det har det definitivt blitt.

Ibrahim Maalouf – Oxmo Puccino

Au pays d´Alice

Mi´ster Productions/Naxos Norway

Tubaisten, komponisten og bandlederen Daniel Herskedal fra Molde holder like høyt nivå som fotball-laget fra 6400 – minst!

Daniel Herskedal har allerede lagt store deler av verden for sine føtter.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er vel ingen hemmelighet lenger at talentene står i kø i Molde uansett hva de driver med – for eksempel når det gjelder fotball og jazz. For de som har fulgt godt med kom det ikke som noen bombe at Daniel Herskedal virkelig hadde mye å fare med da han debuterte under eget navn sammen med Marius Neset for fire år siden med “Neck of the Woods”. Seinere har han tatt ytterligere megasteg enten på egen hånd eller sammen med storheter som Django Bates, Jason Moran, Marius Neset og Trondheim Jazzorkester.

Nå er han endelig klar med nok et visittkort under eget navn og “Slow Eastbound Train” har blitt en herlig bekreftelse på at Herskedal er et supertalent både som komponist, arrangør og ikke minst som instrumentalist.

Bortsett fra ei “låt” av Modest Petrovich Mussorgsky, har Herskedal skrevet og arrangert alt sjøl. Det han tar oss med på er nesten bokstavelig talt ei reise og Herskedal henter impulser fra en rekke kilder – særlig er det påtakelig at han er inspirert av østeuropeiske toneganger. Det er en voldsom dynamikk i både arrangementene og i måten å uttrykke seg på og det er nesten uten unntak vakre og sterke melodier han tar oss med inn i. Når han så har invitert med seg den glitrende pianisten Eyolf Dale og innovative perkusjonisten Helge Andreas Norbakken i tillegg til Trondheimssolistene, så sier det seg sjøl at det blir skapt lydlandskap her ulikt alt annet som har vederfaret de flestes mottakerapparat noen gang. I tillegg til sitt unike og virtuose tubaspill, møter vi også Herskedal på det sjeldne instrumentet basstrompet underveis her.

Forrige gang var det altså sammen med en annen ung gigant, Marius Neset, vi møtte Herskedal. De er begge nå på vei mot stjernene – den store forskjellen på de to er at MFK-tilhenger Herskedal gleder seg mer til fotballsesongen enn Brann-fantast Neset.

Uansett kan de begge – og alle andre – glede seg hemningsløst over “Slow Eastbound Train”.

PS De som gjerne vil få med “Slow Eastbound Train” i levende live får muligheten under årets Moldejazz – vi snakker garantert hjemmeseier til Herskedal!

Daniel Herskedal

Slow Eastbound Train

Edition Records/border.se

Beady Belle, med Beate S. Lech i spissen, har ei strålende karriere bak seg. Her får vi alle høydepunktene.

Beate S. Lech – en vokalist i ultraklssen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bandet, organismen, den musikalske familien – kall det hva du vil – Beady Belle har eksistert siden 1999. I løpet av disse åra de gitt ut seks strålende skiver og spilt konserter i 146 byer i 27 land. Det betyr at Beady Belle med Beate S. Lech som den ubestridte frontfiguren, men med Erik Holm (trommer pluss pluss) og Marius Reksjø (basser pluss pluss) som meget sentrale ingredienser helt fra starten, har lagt store deler av den oppegående musikkverdenen for sine føtter.

Helt fra starten har Beady Belle laga musikk som konsekvent ikke har passa i noen bestemt bås og slik er det heldigvis ennå. I front har hele tida Beate Slettevoll Lechs litt mørke, distinkte, mystiske og sensuelle stemme stått. Hun har også skrevet alle tekster og veldig mye av musikken også, mens arrangementene har blitt utarbeida av alle i samarbeid – og det har blitt et brygg med alt fra jazz, via funk og soul til reggae og electronica. Og sikkert mange andre ingredienser også!

Marius Reksjø og Erik Holm er alltid sentrale støttespillere for Beate S. Lech.

Med denne trippel-utgivelsen får vi både et tilbakeblikk og en tilstandsrapport. De to første skivene er, hvis jeg har skjønt det riktig, tilhengernes egne favoritter henta fra alle utgivelsene siden tidlig på 2000-tallet. De tre nevnte er sjølsagt hjertelig tilstede hele veien, men eksperthjelp fra storheter som Jens Christian Bugge Wesseltoft, David Wallumrød, Jørn Øien, Anders Engen, Geir Sundstøl og Jørgen Munkeby og mange, mange andre – samt duetter med verdensstjernene India.Arie og Jamie Cullum – gjør ikke denne samlinga dårligere, for å si det sånn.

Den tredje cden er henta fra Beady Belles konsert under Oslo Jazzfestival i august 2013 og har aldri vært utgitt tidligere. Den forteller oss hvilket glitrende liveband Beady Belle også er – her er det sjølsagt mulighet for å strekke ut på en helt annen måte enn i de mye mer kalkulerte studioinnspillingene.

Som nevnt har Beady Belle ei strålende karriere bak seg. Veldig mye taler for at de har ei flott karriere foran seg også. Dette er nemlig en et band/en organisme/en musikalsk familie som har vært i konstant utvikling siden starten i det forrige årtusenet og når de er befolka med så glitrende musikanter overalt så er det abolutt ingen grunn til at utviklinga ikke skal fortsette.

Beady Belle

Songs from a Decade – The Best of Beady Belle

Jazzland Recordings/Universal Music

Trompet og trekkspill, eller bandoneon – kan det bli vakker musikk av det? I de rette hender så!

Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura – et himmelsk møte.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For noen år siden serverte den strålende trompeteren og flügelhornisten Paolo Fresu og bandoneonisten Daniele di Bonaventura oss “Mistico Mediterraneo” sammen med den korsikanske vokalgruppa A Filetta. Tittelen antyder nok hvor musikken henta sin inspirasjon fra, men beklageligvis greide den å passere under radaren min.

Jeg er veldig glad for at det ikke har skjedde med “In maggiore” for å si det på den måten!

Daniele di Bonaventura og Paolo Fresu – sjelsfrender.

De to fantastiske instrumentalistene har greid å lage en lydverden ulikt alt annet med denne ikke akkurat opplagte kombinasjonen – trompet/flügelhorn og bandoneon – “trekkspillet” som blant andre de argentinske ikonene Astor Piazolla og Dino Saluzzi har satt på kartet.

Utgangspunktet er originalskrevne ballader, spontant unnfanga “låter”, et Puccini-tema fra “La Boheme”, liturgisk og sakral musikk, to sanger av henholdsvis den chilenske legenden Victor Jara og singer-songwriteren Jaime Roos fra Uruguay, en av den brasilianske stjerna Chico Buarque samt en melodi av komponisten Ernesto de Curtis fra Napoli.

Som man lett vil skjønne er dette en usedvanlig flott sammensatt bukett og med større innlevelse, inderlighet og virtuositet er det vanskelig å få den dandert.

Fresu og di Bonaventura snakker så lett og elegant sammen som vel tenkelig og stemmene deres er som skapt for hverandre.

Det er mye sårhet, lengsel, men ikke minst skjønnhet i uttrykket til Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura. De har enkelt og greit gitt oss et av årets vakreste musikalske budskap så langt. Nydelig – enkelt og greit!

PS Kan noen sørge for å få de to på ei norsk scene så raskt som mulig?

Paolo Fresu – Daniele di Bonaventura

In maggiore

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Birgitte Soojin fra Nøtterøy dro til Danmark for å studere teologi. Vi som er mer opptatt av musikk er glad for at jazzen vant.

Birgitte Soojin – har noe ekte å komme med.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Danskene har vært ganske frekke opp gjennom åra. Mer eller mindre samtidig tok de fra oss Ludvig Holberg og Peter Wessel Tordenskiold og gjorde hva de kunne for å gjøre dem danske. Nå begynner det å bli noen hundre år siden, men de gir seg tydeligvis ikke. Nå har de, foreløpig i alle fall, prøvd å gjøre det samme med Birgitte Soojin. Hun bli født for 32 år siden i Sør-Korea, men blei adoptert og har vokst på Nøtterøy. For knappe 10 år siden satte hun kursen for Kongens by og teologistudier og la det være klart med en gang – dette har vært fullstendig frivillig og absolutt ikke noe overgrep fra danskene.

Langt under radaren for oss her blant fjeldaperne har Soojin sakte, men sikkert skaffa seg et godt navn blant våre venner der sør og for fire år siden var det åpenbart for alle med et godt mottakerapparat at ei ny vokalstjerne var på vei da han hun debuterte med “Hi-Lo”. Standardlåter med røtter både i swing – og bop-tradisjonen stod på repertoaret og med en stilsikkerhet og stemmekontroll som er sjelden, mer enn meldte hun seg på i den skandinaviske vokaltoppen med en gang.

Med de to nye utgivelsene, på eget selskap, tar hun ytterligere steg og viser oss at hun har mye stående i banken. Grunnen til at hun ikke har gitt ut disse skivene som dobbelt-cd er ganske åpenbar: de viser oss nemlig to ganske så forskjellige sider av hennes talent.

På “Swing Low” møter vi henne i et gospel/folkemusikk-utgangspunkt der hun sammen med basslegenden Hugo Rasmussen tolker låter som “Swing Low, Sweet Chariot”, “Wade in the Water” og “Sometimes I Feel a Motherless Child” samt “Solveigs sang” og “Jag vet en dejlig rosa”. Soojin viser oss at hun har et solid og inderlig grep på dette stoffet – også. Kanskje ikke så overraskende når vi vet om hennes bakgrunn fra teologistudier og for oss her hjemme er det jo morsomt at hun blant annet har invitert med seg bassklarinettist og gateprest Carl Petter Opsahl som en av gjestene.

Den store overraskelsen her kommer med den andre utgivelsen, “Put the Blame on Me”. Hennes usedvanlig distinkte, litt mørke stemme tolker her et knippe låter alle forbundet med Elvis – vi snakker Elvis Presley! Alt fra tittellåta via “Treat Me Nice”, “Kiss Me Quick” og “Are You Lonesome Tonight”. Sammen med trombonisten Steen Nikolaj Hansen, bassisten Ida Hvis og trommeslageren Frands Rifbjerg, gir Soojin oss usedvanlig personlige, sterke og nedstrippa versjoner av dette klassiske materialet og forteller oss, som Lisa Dillan også har gjort tidligere, at det egner seg for jazztolkninger.

Birgitte Soojin er en vokalist og teksttolker med et voldsomt potensial – et potensial som allerede i stor grad har slått i full blomst. Vi unner så absolutt danskene en bit av henne, men vi vil ikke at hun glemmer oss. Hun er altfor norsk og altfor bra til det.

Birgitte Soojin

Swing Low

Highlow Records/[email protected]

Birgitte Soojin

Put the Blame on Me

Highlow Records/[email protected]