Team Hegdal kommer aldri til å vinne noe korslag. Det er nemlig dette teamet altfor bra til.

Team Hegdal – et lag med mange sjatteringer.

Eirik Hegdal har vist oss ved en rekke anledninger hvilke kvaliteter han er i besittelse av – først og fremst som komponist og arrangør med Trondheim Jazz Orchestra. Saksofonisten og klarinettisten Hegdal har vi derimot fått høre for lite fra og til – dryppene som kommer fra Team Hegdal er derfor en nyttig påminnelse om hva og hvem han er i en slik liten setting også.

Allerede i 2010 kom “Vol 1” og fortalte oss at kvartetten med Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Ole Morten Vågan på bass, sammen med sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, var et lite kollektiv med noe helt eget å melde. Oppfølgeren, med det naturlige navnet “Vol 2”, med Ola Kvernberg (fiolin) og Mathias Ståhl (vibrafon) som gjester, var en solid bekreftelse og med “Vol 3” tas det ytterligere steg.

Team Hegdal i aksjon.

Kjernekvartetten er fortsatt på plass, men for første gang har Hegdal & Co henta inn pianist – den meget lovende Trondheimsbosatte svensken Oscar Grönberg.

Siden “Vol 3” er en ganske så Thelonious Monk-inspirert ekskursjon så er det bare på sin plass med piano og Grönberg har både sin Monk og sin egen stemme inne.

Hegdals kvaliteter som komponist er ubestritte – alt her har Monk i seg, men samtidig greier Hegdal å sette sitt eget bumerke på alt han gir oss. I en slik setting som denne kvintetten får alle plass og rom til å vise seg fram og her har vi med noen av landets – og verdensdelens for den sakens skyld – aller beste solister å gjøre. De stortrives i hverandres selskap og det låter spennende og originalt fra start til mål.

Team Hegdal har gjennom alle sine tre utgivelser vist oss at de har noe eget og virilt å fare med. Det er bare å glede seg til “Vol 4” allerede nå.

Team Hegdal

Vol 3

Particular Recordings/MusikkLosen

Bluesvokalisten Bessie Smith er glemt av de fleste. Nå kommer filmen om hennes liv og musikk med Queen Latifah i hovedrolla. Det bør vekke nye generasjoner.

Bessie Smith – med tilnavnet The Empress of the Blues.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bessie Smith (1894 – (mora mente hun var født i 1982) -1937), er uten tvil en av de mest innflytelsesrike bluessangerne i historia. Giganter som Janis Joplin, Odetta, Billie Holiday og Bob Dylan er alle inspirert av henne og det er uomtvistelig at hun la grunnlaget for alle de som kom etter. Da bluesen slo gjennom for fullt i USA på 1920-tallet fikk hun tilbud om platekontrakt med Columbia Records og debutplata hennes solgte nærmere en million eksemplarer – et utrolig antall på den tida.

Bessie Smith forlot tida på en tragisk måte. Hun blei utsatt for ei alvorlig trafikkulykke i Clarksdale, Mississippi. Hun blei bragt til nærmeste sjukehus, men det viste seg å være et “hvitt” sjukehus. Før ambulansen rakk frem til det “svarte” sjukehuset var Smith allerede død.

Nå har akkurat filmen om hennes liv, som enkelt og greit heter “Bessie”, hatt premiere og hvis HBO Films lever opp til sitt rykte så har vi mye å se fram til. Filmmusikken er det ikke mye å klage på i alle fall.

En av Smiths nåværende arvtakere, Queen Latifah (45), spiller hovedrolla i filmen. Med solid bakgrunn både som sanger, låtskriver, plateprodusent, rapper, skuespiller, talsperson og forfatter så er Queen Latifah som skapt for rolla.

Queen Latifah med ei flott bakgrunn for å spille – og synge – Bessie Smith.

Queen Latifah synger seks av de 17 sangene mens avslutningslåta, “Gimme a Pigfoot and a Bottle of Beer”, er en remix der Queen Latifah “møter” keiserinna – Bessie Smith.

Ellers inneholder soundtracket en blanding av låter med historisk sus over seg med Louis Armstrong, Kid Ory, Fats Waller og Sippie Wallace og innspillinger henta fra Ma Rainey og Smiths repertoar med Vince Giordano & The Nighthawks, Carmen Twillie, Tamar-kali og jazzens kanskje største vokaltalent akkurat nå, Cécile McLorin Salvant.

Soundtracket er i alle fall strålende på alle slags vis og Queen Latifah viser seg å være i stand til å hylle Bessie Smith, som sang med et intenst og rått uttrykk, på et flott vis uten å prøve å imitere henne. Så er det bare å håpe at filmen lever opp til musikken og får fortalt den sterke og tragiske historia om Bessie Smith slik ei keiserinne bør hylles.

Diverse artister

Bessie – Music from the HBO Film

Legacy/Sony Music

Julie Dahle Aagård er en vokalist med ei stemme og ei utstråling av de sjeldne. Nå også på trøndersk – nordtrøndersk!

Det betyr noe når Julie Dahle Aagård synger.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Allerede i 2009 fortalte Julie Dahle Aagård alle med åpne ører hva og hvem hun var. Med debuten under eget navn, “Stompin´ Feet”, viste hun oss at kongeriket hadde en soul-jazz-vokalist med kvaliteter langt utover gjennomsnittet for å si det mildt. Godordene stod fortjent nok i kø, skiva blei Spellemann-nominert, men likevel blei det altfor stille rundt henne. Det er likevel ikke slik at Dahle Aagård har stukket seg bort – hun har brukt tida på å synge blant annet i “Skal vi danse”, spilt i “Piaf” og flere andre teateroller og så – viktigst av alt – så har hun blitt mor!

Nå følte hun heldigvis at tida var moden for å gi oss mer av sin musikalske verden. Dahle Aagård har sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – hvem har ikke det av kremen av norske vokalister anno 2015 forresten? – men med “Lauvet” viser hun oss langt mer. Hun viser oss en allsidighet som formidler som forteller oss at hun har henta like mye fra vise-, singer-songwriter- og folktradisjonen som fra jazz og soul. Hun forteller oss enkelt og greit at hun har alt inne!

Sjøl om Dahle Aagård ikke er mer enn 36 år ung så forteller hun gjennom tekstene sine og måten å formidle dem på at hun allerede har et levd liv å dele med oss. For første gang i sin karriere gjør hun det på sin egen dialekt – nord-trøndersk – hun kommer fra Flatanger som blei utsatt for den fryktelige skogbrannen for et par år siden. Hun har skrevet alle tekster og all musikk og hun er enkelt og greit en historieforteller av rang.

Når hun så har fått med seg et A-lag med Bjørn og Erik Holm, Kjetil Steensnæs, Geir Sundstøl, David Wallumrød og ikke minst Anders Aarum, som også har produsert sammen med Erik Holm, på musikersida, så ligger det meste til rette for at “Lauvet” skal bli et visittkort som Jule Dahle Aagård stolt kan ta med seg gjennom livet. Samtidig vil det forføre meg og mange andre i åresvis fremover også.

Julie Dahle Aagård

Lauvet

Grappa/Musikkoperatørene

Afrikanske tradisjonsmusikere møter nordiske jazzmusikanter. Det blir det spennende musikk av.

Monoswezi gir oss varm og annerledes musikk langt utenfor boksen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bandnavnet Monoswezi er henta fra den første stavelsen i landene de fem musikantene kommer fra: Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. Jeg fikk ikke med meg bandets første og svært kritikerroste utgivelse, “The Village”, som kom i 2013 – både CNN, Financial Times, The Independent og The Guardian skrøt bortimot hemningsløst av fusjonen mellom afrikansk tradisjonsmusikk og et jazzuttrykk fra våre breddegrader.

Nå er oppfølgeren på plass og vokalisten Hope Masike, som også spiller mbira – tommelpiano med metall”tangenter” – og som spiller ei sentral rolle gjennom hele skiva, fra Zimbabwe, er en åpenbaring med sitt transparente uttrykk. Calu Tsemane fra Mozambique synger også samt bidrar på perkusjon og gitar. Fra Norge/Sverige er saksofonisten og klarinettisten Hallvard Godal, bassisten Putte Johander og trommeslageren, perkusjonisten, munnspilleren og trøorgelmannen Erik Nylander mer enn hjertelig tilstede.

Innspillinga er gjort i Johanders studio på den bilfrie øya Koster på den svenske vestkysten og settingen stemmer – veldig.

Utgangspunktet er tradisjonsmusikk stort sett Masike har tatt med seg som de andre har omfavna med både respekt og åpne sanser. Masike synger på et språk som heter shona som jeg har en mistanke om at de færreste av oss skjønner. Det gjør ikke det aller minste for jeg er sikker på at de med åpne sanser vil skjønne stemninga og varmen i historiene uansett. Hva tekstene handler om? Leiting etter en ny kjæreste, bryllupsfeiring, en bønn om beskyttelse av familie og venner, en sang om at vi må ta vare på miljøet vårt – temaer vi kjenner fra andre deler av verden også, men som vi aldri har fått servert slik.

Masike og Tsemane har musikken og sangene i ryggmargen, mens “våre gutter” møter dem med et friskt og nysgjerrig sinn. Til sammen har det blitt et uttrykk som snakker til oss her ved Nordpolen, men som samtidig helt sikkert vil finne venner på helt andre steder på kloden også. Annerledes, varmt og vakkert.

Monoswezi

Monoswezi Yanga

Riverboat Records/World Music Network/Playground

Med det merkelige navnet Snarky Puppy har den schwære vennegjengen fra Sambandsstatene etterhvert tatt verden med storm.

Det er liv og røre når Snarky Puppy teller opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Snarky Puppy, ingen anelse hva navnet betyr forresten, er i tillegg til å være et veldig bra band og kollektiv, også et fenomen. Etter at inititativtaker Michael League satte det hele i gang i Denton, Texas i 2004, så har snøballen rulla – de første åra usedvanlig sakte, men de seineste desto mye raskere. Etter å ha forsøkt gjennom ustoppelig turnering over store deler av USA, med begrensa suksess, men med en usvikelig tro på at en dag ville det skje noe, så åpna diverse sosiale medier etterhvert opp for noe som i dag er en dundrende suksess verden rundt.

En mail hit, en mail dit fra en lydmann i Nederland, en hotelleier i Tyskland, en trommeslager i Belgia, en klassisk perkusjonist i Sveits, en trommeslager i Skottland, en bassist i Frankrike og en musikkprofessor i England, en you tube-farsott verden rundt, har vært mye av grunnen til at kollektivet som består av rundt 40 musikanter, hvorav cirka 12 står på scena til enhver tid, nå drar fulle hus hvor de enn dukker opp – og det gjør de hele tida. Grunnen til at lagoppstillinga varierer fra turné til turné er at mange av herrene er ettertrakta av artister som Erykah Badu, Marcus Miller og Justin Timberlake også.

Snarky Puppy – en vennegjeng med et vanvittig trøkk.

Snarky Puppy er et fusionband som henter like mye fra rock, funk og soul som fra jazz. Med stor sett tre blås, tre gitarister, et par tangentherrer, et par perkusjonister/trommeslagere og sjefen sjøl på bass, så er det intet mindre enn et heidundrende liveband der det ikke blir spart på noe som helst. Det er slik de gjerne vil fremstå også og derfor er det som seg hør og bør at disse to utgivelsene, som endelig er klare for Norge også, er liveinnspillinger fra henholdsvis på hjemmebane i USA og fra Utrecht i Nederland. Ikke bare får vi høre hvordan det låter live, vi får også se det – begge utgivelsene har også dvd i pakka og at dette er musikk som trigger et stort publikum er det ikke mye tvil om.

“Family Dinner Volume One” er spilt inn i Jefferson Center i Roanoke, Virginia. Der har League & Co henta inn ti av sine favorittvokalister – noen etablerte, noen på vei opp og noen fra den lokale musikkskolen som også får deler av overskuddet fra utgivelsen. Kvaliteten på vokalistene, som i stor grad stammer fra funk/soul/jazz-gata, er i stor grad skyhøy – fra Lalah Hathaway, til stjerneskuddet Shayna Steele til 11-årige Jayna Brown. Innspillingen er gjort over to dager i mars 2013.

Snarky Puppy er et band uten stoppknapp – de jobber uten stans og reiser 24/7/365 – omtrent. I oktober 2013 stod Europa på reiseruta og “We Like It Here” er spilt inn i løpet av et par dager. Først stod et par dager med øvelse på programmet – repertoaret stort sett skrevet av League var nemlig helt ferskt. Problemet var bare at trommeslager mangla, men League jobba med saken og på opptaksdagen dukka Larnell Lewis opp. Uten at han kjente materialet overhodet tok han alt på strak arm – og for en trommeslager League hadde på lur! Til dette fusionspråket er det Lewis leverer bortimot perfekt.

På “Family Dinner Volume One” er det en rekke bonusspor på dvden, mens det på “We Like It Here” er det samme programmet på cd som på dvd. Det vi får i tillegg på begge dvdene er historier og beskrivelser om bandet, musikken, låtene og turnélivet samt nerdeopptak av solier fra noen av musikantene.

Snarky Puppy er et herlig kollektiv – solistene holder absolutt et bra nivå, men det er bandet, grooven og ideen til Michael League – samt den utrolige spillegleden – som gjør denne vennegjengen til noe helt spesielt.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume One

Ropeadope/MusikkLosen

Snarky Puppy

We Like It Here

Ropeadope/MusikkLosen

Det blir ofte fest når Bugge inviterer venner. Denne gangen er så avgjort ikke noe unntak.

Bugge – det skjer alltid noe spennende med og rundt han.

Det er noen det er noe ekstra ved. Man bare ser det, hører det – merker det. Da “unggutten”Jens Christian Bugge Wesseltoft satt ytterst på vingen i Idrettens Hus i Molde i 1990 sammen med stjernelaget til Jan Garbarek da det legendariske bestillingsverket “The Molde Canticle” blei urframført, var det åpenbart – sjøl om han spilte ei ganske beskjeden rolle – at her var det en musikant med visjoner og mye unikt på hjertet. Det hadde han forsåvidt mer enn antyda i mange settinger allerede, men fra da av blei det stadig mer tydelig for mange.

Noen år seinere sjøsatte Bugge sitt “The New Conception of Jazz”. Der fusjonerte han en rekke impulser fra en rekke sjangre og inspirasjonskilder – grenser har aldri vært noe for Bugge. Og slik har det heldigvis fortsatt i mange forskjellige former og utgaver.

Bugge med noen av sine beste venner, Erik Truffaz, Jens Christian, Ilhan Ersahin og Joaquin “Joe” Claussell.

I 2011 inviterte Oslo Jazzfestival Bugge til å sette sammen et band som kunne forfølge egentlig alt Skiens største sønn, i alle fall siden Ibsen, hadde holdt på med fram til da. På sin utallige reiser kloden rundt hadde Bugge truffet musikanter som både utfordra og inspirerte han og noen av dem spurte han om å bli med – og alle svarte sjølsagt ja. Fra det store utland betyr det Joaquin “Joe” Claussell – en grensesprengende DJ fra New York med røtter fra Puerto Rico – som her bidrar med rytmer, diverse perkusjon og leker, effekter og programmering, den svensk/tyrkisk/amerikanske tenorsaksofoniosten Ilhan Ersahin og den franske trompeteren Erik Truffaz. Hjemmestyrkene består av Andreas Bye på trommer, Erik Holm på perkusjon og Marius Reksjø på basser samt Beady Belle og Torun Eriksen på vokal på hvert sitt spor.

Bare lagoppstillinga er nok til å fortelle oss at dette må bli en heftig miks med ingredienser fra både elektronisk musikk – Bugge spiller sjøl allehånde tangentinstrumenter må vite – clubmusikk, funk, soul og ikke minst jazz.

Musikken har fått anledning til å utvikle seg mye siden det første møtet i 2011 – når den er spilt inn både i Oslo og New York veit jeg faktisk ikke – og på mange vis er “Bugge & Friends” en naturlig forlengelse av “The New Conception of Jazz”.

Bugge, som har skrevet de fleste låtene, er en melodiker av guds nåde – “Breed It” er verdt inngansgspengene aleine – og sammen skaper dette kremlaget groover og stemninger som er så vanvittig behagelig og spennende å være sammen med.

Bugge Wesseltoft

Bugge & Friends

Jazzland Recordings/Universal

Olga Konkova og Per Mathisen er strålende musikanter – både hver for seg og sammen. Her kommer det to ypperlige og forskjellige bevis på begge deler.

Per Mathisen, Olga Konkova og Gary Husband – en urheftig trio.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Den russiskfødte pianisten, komponisten og bandlederen Olga Konkova har bodd så lenge i Norge at vi tar sjansen på å kalle henne norsk. Her har hun gjort mye siden ektemann Per Mathisen “overtalte” henne til å bli med til furet værbitt – alt fra å spille med Jon Christensen til Øystein Sunde. Uansett i hva slags setting vi har møtt henne, så har hun vist oss hvilken eminent musikant hun er.

Mathisen møtte Konkova (45) – eller var det motsatt? – mens de studerte sammen på Berklee i Boston på begynnelsen av 90-tallet. Siden 1994 har de vært bosatt i Norge og gitt oss en rekke prov på hvilken kapasitet de er i besittelse av.

Med “The Goldilocks Zone” – en hyggelig sone et stykke ute i verdensrommet – har Olga Konkova i mine ører gitt oss sitt aller flotteste visittkort så langt. Både med suiten og med en del enkeltstående låter, som passer ypperlig inn i helheten, viser hun seg fram som en komponist i det aller øverste sjiktet. Musikken er søkende, vakker, melodisk og inderlig og ikke minst uhyre personlig.

Når Konkova, som stort sett spiller akustisk, men smakfullt elpiano også såvidt det er, har invitert med seg sin ektemann på bass og den engelske multiinstrumentalisten Gary Husband på trommer og perkusjon – han spiller stort sett tangenter i bandet til John McLaughlin – så ligger det meste til rette for at dette skal bli et høydepunkt både i plateåret 2015 og i Olga Konkovas karriere. Makeløst vakkert og bra er det!

Ruggero Robin, Gergo Borlai og Per Mathisen – blir ikke mye mer funky enn dette.

Sjøl om Konkova og Mathisen jobber mye sammen, så finner de også tid og plass til å gi seg sjøl andre utfordringer også. Per Mathisen er, i tillegg til å være en utmerka akustisk bassist, også en superfunky elbassist som stortrives i de fleste musikalske sjangre. Jazzrock, fusion eller hva man enn ønsker å kalle det, er så avgjort en av dem og på sine turer rundt omkring i Europa har han truffet to sjelsfrender som passer perfekt til slike samtaler. Ungarske Gergo Borlai på trommer og italienske Ruggero Robin på gitar, to helt ukjente størrelser for meg, er glitrende instrumentalister som passer som hånd i hanske med låtene som Mathisen i stor grad har skrevet.

“Ospitalità Generosa” – tittelen viser til all gjestfriheten reisende musikanter møter på over alt – er drittøff og urfunky jazzrock av internasjonal toppklasse. Ferdig snakka.

Olga Konkova og Per Mathisen hører med der oppe uansett hva slags parameter som blir brukt. Det er også sant!

Olga Konkova Trio

The Goldilocks Zone

Losen Records/MusikkLosen

Per Mathisen-Ruggero Robin-Gergo Borlai

Ospitalità Generosa

Alessa Records/MusikkLosen

Peter Asplund er en trompeter, flügelhornist og vokalist som har vært der det er som mørkest. Nå smiler livet til han og det høres i musikken hans.

Peter Asplund har svært mye å komme med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Peter Asplund (45) er ikke av typen som er redd for å dele både ned- og oppturer med oss. I tekstene som følger cden forteller han oss at den mørke perioden heldigvis er tilbakelagt og at han nå har funnet den store kjærligheten og fått ei datter som sjølsagt lyser opp livet hver eneste dag. Sjøl om jeg har støtt på den meget dyktige trompeteren ved noen anledninger tidligere, så har jeg på ingen måte full kontroll på karriera hans. Det gjør ikke så mye akkurat nå: med “Home Safe…and Sound” forteller han oss at Peter Asplund anno 2015 er en stilsikker, trygg og ikke minst livsbejaende musikant som har mye å dele.

Asplund er på mange måter en tradisjonalist. Han er en trompeter og flügelhornist med herlige røtter i beboptradisjonen og i tillegg viser han seg fram ved en rekke anledninger som strålende vokalist, både straight og som scatter, og det er ikke vanskelig å høre at han har et nært forhold til ikoner som Frank Sinatra og Mel Tormé.

Med seg har Asplund sitt faste band Aspiration som består av bassisten Hans Andersson og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. For anledninga er trioen utvida med den utmerkede danske pianisten Jacob Christoffersen samt Asplunds landsmann, den eminente Magnus Lindgren, på enten tenorsaksofon, klarinett eller fløyte ved flere anledninger.

Repertoaret er kjente standardlåter henta fra The Great American Songbook som “The Song Is You”, “Waltz for Debby”, som Bill Evans og Monica Zetterlund gjorde udødelig, “My Way”, “That Old Black Magic” og “Come Rain or Come Shine”. Alt er gjort på et inderlig og respektfullt vis med Asplunds friske arrangement og at det er en gjeng som stortrives i dette landskapet skinner tydelig gjennom.

Peter Asplund & Co sprenger absolutt ikke noen grenser her. De gir oss derimot herlig og ærlig musikk levert på et høyt nivå – det holder veldig lenge det.

Peter Asplund Aspiration

Home Safe…and Sound

Prophone Records/Naxos Norway

Samarbeidet mellom Ketil Bjørnstad og Ole Paus går helt tilbake til 1973. Aldri har det vært bedre enn på denne reisen de tar oss med på til Froland.

Ole Paus og Ketil Bjørnstad – livet hadde vært fattigere uten de to.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Blues for Pyttsan Jespersens pårørende” var første etappe på den vidunderlige og unike reisa som nå har kommet fram til nok et stoppested – og må det for all del ikke bli det siste, sjøl om Ole Paus har sagt at platekarriera hans er over. Da Bjørnstad slo på tråden og foreslo det som skulle bli “Frolandia” var det heldigvis ikke nei i Paus´ munn. Det forteller det meste om relasjonen mellom de to sjelsfrendene.

De to er hver for seg, og ikke minst sammen, to av de aller største historiefortellerne kongeriket har gitt oss – uansett sjanger og epoke. De har evnen, både med musikk uten og med tekst, til å vise oss en verden vi nok visste fantes der ute, men som de løfter opp og frem som ingen andre.

Bjørnstad har skrevet både musikk og tekst denne gangen og, etter 16 år som innbygger på Vestre Sandøya ved Tvedestrand, har han følt et behov for å hylle et landskap og et folk han nok møtte både titt og ofte mens han bodde der.

Froland og bygdene deromkring i innlandet i Aust-Agder er ikke akkurat det området som får mest oppmerksomhet her til lands – i alle ikke etter at Harald Eia og Bård Tufte Johansen skifta beitemarker. Gjennom disse 17 sangene har Bjørnstad gitt liv til både området og ikke minst folket som bor der. Overraskende, vakkert og ikke minst inderlig.

Det kunne nesten ikke vært noen andre enn Ole Paus som gikk inn i dette materialet og ga det liv slik som det har fått her. Hadde jeg ikke visst at det var Bjørnstad som hadde skrevet tekstene/historiene, så hadde jeg ikke blitt veldig overraska hvis det hadde stått Paus som tekstforfatter – begge har en unik evne til å fortelle historier som griper oss.

Musikken derimot er umiskjennelig Bjørnstad. For meg har han skrevet den samme melodien, men helt forskjellig, i mange tiår. Det betyr at han har skapt sitt eget univers med uttallige stoppesteder – det ene totalt forskjellig fra det andre. Ketil Bjørnstads musikk er så høyst personlig at det tar kun et anslag å slå fast at det er han som er skaperen. Slik også her. Når de så har fått utmerka Sørlands-assistanse fra Rolf Kristensen på gitar og irsk bouzouki, Ole Kelly Kvamme på elbass, ikke minst Annbjørg Lien på nykkelharpe og hardingfele og Tom Rudi Torjussen på trommer og perkusjon, så har “innpakninga” blitt så øm og vakker som vel tenkelig.

Hva visste jeg om Froland før jeg kom dit? Det er en strofe fra en av sangene og mitt svar er absloutt ingenting. Nå har jeg blitt invitert inn i et landskap og til et folk som har mye å melde og mye å fortelle. Absolutt ingen på denne kloden kan gjøre det bedre enn Ketil Bjørnstad og Ole Paus.

Ketil Bjørnstad & Ole Paus

Frolandia

Grappa/Musikkoperatørene

Pianisten Dag Arnesen løfter nok en gang fram noe av det vakreste som finnes av norsk musikk.

Dag Arnesen har et djupt og inderlig forhold til både Edvard Grieg og Geirr Tveitts musikk og univers.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dag Arnesen (65) er så avgjort blant våre aller beste og mest kreative jazzpianister. Han kommer fra en by og et land der fotball-lagene Nest-Sotra og Åsane er i ferd med å overta hegemoniet. Der kom også Edvard Grieg fra og Arnesen har hatt et inderlig forhold til Griegs musikk helt fra han begynte å ta pianotimer som guttunge. Det har blant annet ført til tre utgivelser med Arnesen og enten Terje Gewelt eller Ellen Andrea Wang på bass og Pål Thowsen på trommer under tittelen “Norwegian Song”. Nå viderefører Arnesen denne tankegangen med Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og ikke minst med strykere usedvanlig smakefullt arrangert av Arnesen.

Denne gangen er det “Morgenstemning”, “Våren”, “Arietta”, “Kveldsang for Blakken”, “Gangar” og “Solveigs sang” som står på repertoaret fra Griegs unike univers pluss folkevisa “Håvard Hedde”, Geirr Tveitts “Vårteikn” og to egne Arnesen-komposisjoner som passer ypperlig inn i dette feltet.

Arnesen behandler alt med den største respekt, men lurer likevel på om Grieg ville ha likt måten han har tatt seg friheter med de udødelige melodiene. Det er jeg overbevist om at den store ville ha gjort. Dette er nemlig så smakfullt og vakkert som vel tenkelig, samtidig som det er satt inn i ei moderne ramme, noe Grieg, som visstnok var utstyrt med et åpent sinn, ville ha likt.

Rammene er på sett og vis ganske like som vi opplevde med de tre “Norwegian Song”-utgivelsene, men strykerne utgjør en vesensforskjell. Strykere i jazzsammenheng kan i mine ører oppleves som ganske søtsuppete, men det er så avgjort ikke tilfelle her. Arnesen vet nemlig hvordan han skal kle dette vakre melodiske stoffet på best mulig vis. Når så de nye samarbeidspartnerne Sandberg og Thormodsæter er akkurat der de skal være i sin tilstedeværelse og beskjedenhet, så blir “Grieg, Tveitt & I” nok en bekreftelse på at Dag Arnesen er en mester udi dette faget. Strålende vakkert – intet mindre.

PS I en engere krets er det kjent at Arnesen også er tilhenger av et fotball-lag som spiller i røde drakter i hans hjemby. Selv om de sliter nuh, så er det likevel overraskende at Arnesen har valgt å hylle den delen av landet jeg kommer fra med tittelen “Grieg, Tveitt & I” – eller som vi sier i Molde: “Grieg, Tveitt å i”. Velkommen skal han være!

Dag Arnesen

Grieg, Tveitt & I

Coco & Co/MusikkLosen