Jon Rune Strøm og Tollef Østvang har brukt de seineste åra til å etablere seg både innen- og utenlands som to heftige stemmer.

All Included – norsk/svensk samarbeid av ypperste merke.

Til tross for at bassist Jon Rune Strøm, fra Otterøya utenfor Namsos, og trommeslager Tollef Østvang, fra Røros, bare er 30 år unge, så har de allerede rukket å markere seg kraftig. Sjøl om ingen av de to kommer fra noen jazzmetropol akkurat, så har de etter noen års studier på jazzlinja i Trondheim funnet en unik vei som de har kommet ganske langt på.

Noen kjenner de to blant annet fra bandet Friends & Neighbors, som allerede har to utgivelser på samvittigheten – den seineste, “Hymn for a Hungry Nation”, på det meget produktive og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records. Det er på det samme selskapet vi treffer de to også denne gangen, men i helt forskjellige konstellasjoner.

Kvintetten All Included er et framifrå norsk/svensk samarbeid der våre bröder i øst er representert med saksofonisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint mens trompeteren Thomas Johansson – til tross for sitt svenskklingende navn – er den tredje nordmannen.

Strøm har skrevet halvparten av de seks låtene, mens Küchen har ansvaret for resten. Uttryket til denne flotte kvintetten har henta mye fra både frijazz og fra mer straighte toneganger der mye inspirasjon er funnet på det amerikanske 60-tallet. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo i desember i fjor og forteller oss om både et kollektiv og individuelle stemmer på et høyt nivå.

Universal Indians med Joe McPhee som gjest – saker!

Noen måneder tidligere, den 14. juni, møttes trioen Universal Indians og den amerikanske saksofon- og trompetveteranen Joe McPhee, til en heftig klubbkonsert i Antwerpen i Belgia. I tillegg til Strøm og Østvang består trioen av den amerikanske saksofonisten John Dikeman, som de seineste åra har vært bosatt i Nederland. De tar oss med på en utflukt basert på fire kollektive låter og sjøl om det høres helt fritt ut, så er det mye melodikk, struktur og ei klar retning i det de fire bringer til torgs. Det er veldig interessant å høre hvordan trioen, der alle er rundt 30 år unge, “snakker” sammen med den nå 75 år unge McPhee – her er det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang oppleves som veldig like i tankegangen. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit. Det er en voldsom modenhet i måten de uttrykker seg på og hvordan de samarbeider med toppmusikantene i de to bandene. De to er veldig godt i gang og de kommer til å være med å prege moderne norsk og internasjonal jazz i mange tiår framover.

All Included

Satan in Plain Clothes

Clean Feed Records/MusikkLosen

Universal Indians w/ Joe McPhee

Skullduggery

Clean Feed Records/MusikkLosen

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang har brukt de seineste åra til å etablere seg både innen- og utenlands som to heftige stemmer.

All Included – norsk/svensk samarbeid av ypperste merke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til tross for at bassist Jon Rune Strøm, fra Otterøya utenfor Namsos, og trommeslager Tollef Østvang, fra Røros, bare er 30 år unge, så har de allerede rukket å markere seg kraftig. Sjøl om ingen av de to kommer fra noen jazzmetropol akkurat, så har de etter noen års studier på jazzlinja i Trondheim funnet en unik vei som de har kommet ganske langt på.

Noen kjenner de to blant annet fra bandet Friends & Neighbors, som allerede har to utgivelser på samvittigheten – den seineste, “Hymn for a Hungry Nation”, på det meget produktive og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records. Det er på det samme selskapet vi treffer de to også denne gangen, men i helt forskjellige konstellasjoner.

Kvintetten All Included er et framifrå norsk/svensk samarbeid der våre bröder i øst er representert med saksofonisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint mens trompeteren Thomas Johansson – til tross for sitt svenskklingende navn – er den tredje nordmannen.

Strøm har skrevet halvparten av de seks låtene, mens Küchen har ansvaret for resten. Uttryket til denne flotte kvintetten har henta mye fra både frijazz og fra mer straighte toneganger der mye inspirasjon er funnet på det amerikanske 60-tallet. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo i desember i fjor og forteller oss om både et kollektiv og individuelle stemmer på et høyt nivå.

Universal Indians med Joe McPhee som gjest – saker!

Noen måneder tidligere, den 14. juni, møttes trioen Universal Indians og den amerikanske saksofon- og trompetveteranen Joe McPhee, til en heftig klubbkonsert i Antwerpen i Belgia. I tillegg til Strøm og Østvang består trioen av den amerikanske saksofonisten John Dikeman, som de seineste åra har vært bosatt i Nederland. De tar oss med på en utflukt basert på fire kollektive låter og sjøl om det høres helt fritt ut, så er det mye melodikk, struktur og ei klar retning i det de fire bringer til torgs. Det er veldig interessant å høre hvordan trioen, der alle er rundt 30 år unge, “snakker” sammen med den nå 75 år unge McPhee – her er det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang oppleves som veldig like i tankegangen. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit. Det er en voldsom modenhet i måten de uttrykker seg på og hvordan de samarbeider med toppmusikantene i de to bandene. De to er veldig godt i gang og de kommer til å være med å prege moderne norsk og internasjonal jazz i mange tiår framover.

All Included

Satan in Plain Clothes

Clean Feed Records/MusikkLosen

Universal Indians w/ Joe McPhee

Skullduggery

Clean Feed Records/MusikkLosen

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang har brukt de seineste åra til å etablere seg både innen- og utenlands som to heftige stemmer.

All Included – norsk/svensk samarbeid av ypperste merke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Til tross for at bassist Jon Rune Strøm, fra Otterøya utenfor Namsos, og trommeslager Tollef Østvang, fra Røros, bare er 30 år unge, så har de allerede rukket å markere seg kraftig. Sjøl om ingen av de to kommer fra noen jazzmetropol akkurat, så har de etter noen års studier på jazzlinja i Trondheim funnet en unik vei som de har kommet ganske langt på.

Noen kjenner de to blant annet fra bandet Friends & Neighbors, som allerede har to utgivelser på samvittigheten – den seineste, “Hymn for a Hungry Nation”, på det meget produktive og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records. Det er på det samme selskapet vi treffer de to også denne gangen, men i helt forskjellige konstellasjoner.

Kvintetten All Included er et framifrå norsk/svensk samarbeid der våre bröder i øst er representert med saksofonisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint mens trompeteren Thomas Johansson – til tross for sitt svenskklingende navn – er den tredje nordmannen.

Strøm har skrevet halvparten av de seks låtene, mens Küchen har ansvaret for resten. Uttryket til denne flotte kvintetten har henta mye fra både frijazz og fra mer straighte toneganger der mye inspirasjon er funnet på det amerikanske 60-tallet. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo i desember i fjor og forteller oss om både et kollektiv og individuelle stemmer på et høyt nivå.

Universal Indians med Joe McPhee som gjest – saker!

Noen måneder tidligere, den 14. juni, møttes trioen Universal Indians og den amerikanske saksofon- og trompetveteranen Joe McPhee, til en heftig klubbkonsert i Antwerpen i Belgia. I tillegg til Strøm og Østvang består trioen av den amerikanske saksofonisten John Dikeman, som de seineste åra har vært bosatt i Nederland. De tar oss med på en utflukt basert på fire kollektive låter og sjøl om det høres helt fritt ut, så er det mye melodikk, struktur og ei klar retning i det de fire bringer til torgs. Det er veldig interessant å høre hvordan trioen, der alle er rundt 30 år unge, “snakker” sammen med den nå 75 år unge McPhee – her er det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang oppleves som veldig like i tankegangen. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit. Det er en voldsom modenhet i måten de uttrykker seg på og hvordan de samarbeider med toppmusikantene i de to bandene. De to er veldig godt i gang og de kommer til å være med å prege moderne norsk og internasjonal jazz i mange tiår framover.

All Included

Satan in Plain Clothes

Clean Feed Records/MusikkLosen

Universal Indians w/ Joe McPhee

Skullduggery

Clean Feed Records/MusikkLosen

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang har brukt de seineste åra til å etablere seg både innen- og utenlands som to heftige stemmer.

All Included – norsk/svensk samarbeid av ypperste merke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Til tross for at bassist Jon Rune Strøm, fra Otterøya utenfor Namsos, og trommeslager Tollef Østvang, fra Røros, bare er 30 år unge, så har de allerede rukket å markere seg kraftig. Sjøl om ingen av de to kommer fra noen jazzmetropol akkurat, så har de etter noen års studier på jazzlinja i Trondheim funnet en unik vei som de har kommet ganske langt på.

Noen kjenner de to blant annet fra bandet Friends & Neighbors, som allerede har to utgivelser på samvittigheten – den seineste, “Hymn for a Hungry Nation”, på det meget produktive og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records. Det er på det samme selskapet vi treffer de to også denne gangen, men i helt forskjellige konstellasjoner.

Kvintetten All Included er et framifrå norsk/svensk samarbeid der våre bröder i øst er representert med saksofonisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint mens trompeteren Thomas Johansson – til tross for sitt svenskklingende navn – er den tredje nordmannen.

Strøm har skrevet halvparten av de seks låtene, mens Küchen har ansvaret for resten. Uttryket til denne flotte kvintetten har henta mye fra både frijazz og fra mer straighte toneganger der mye inspirasjon er funnet på det amerikanske 60-tallet. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo i desember i fjor og forteller oss om både et kollektiv og individuelle stemmer på et høyt nivå.

Universal Indians med Joe McPhee som gjest – saker!

Noen måneder tidligere, den 14. juni, møttes trioen Universal Indians og den amerikanske saksofon- og trompetveteranen Joe McPhee, til en heftig klubbkonsert i Antwerpen i Belgia. I tillegg til Strøm og Østvang består trioen av den amerikanske saksofonisten John Dikeman, som de seineste åra har vært bosatt i Nederland. De tar oss med på en utflukt basert på fire kollektive låter og sjøl om det høres helt fritt ut, så er det mye melodikk, struktur og ei klar retning i det de fire bringer til torgs. Det er veldig interessant å høre hvordan trioen, der alle er rundt 30 år unge, “snakker” sammen med den nå 75 år unge McPhee – her er det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang oppleves som veldig like i tankegangen. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit. Det er en voldsom modenhet i måten de uttrykker seg på og hvordan de samarbeider med toppmusikantene i de to bandene. De to er veldig godt i gang og de kommer til å være med å prege moderne norsk og internasjonal jazz i mange tiår framover.

All Included

Satan in Plain Clothes

Clean Feed Records/MusikkLosen

Universal Indians w/ Joe McPhee

Skullduggery

Clean Feed Records/MusikkLosen

Tor Einar Bekken, bedre kjent som Dr Bekken, tar mer eller mindre vare på en hel tradisjon på egen hånd.

Dr Bekken sparer seg ikke akkurat.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dr Bekken (51), har helt siden midten av 90-tallet, vært en viktig tradisjonsforvalter av den mer eller mindre opprinnelige pianomusikken fra New Orleans. Drammenseren, som nå bor og jobber i Trondheim, har virkelig gått i dybden av dette uttrykket og om det er sammen med andre eller i solosammenheng, så forteller han oss på en kompromissløs måte at dette den dag i dag er et vitalt og tidløst uttrykk.

Dr Bekken har en solid plateproduskjon bak seg både av den tradisjonelle, fysiske typen og som her i digitalt format. Her møter vi han helt aleine med åtte låter, sju av dem egenkomponerte, og den siste, “I´ve Been Mistreated and I Don´t Like It”, skrevet av Fred Longshaw for selveste Bessie Smith på 20-tallet. Alt er spilt inn den 8. mai i år og alt er langt i fra perfekt og slik skal det være.

Dr Bekken har hele tida både blues og boogie woogie i ryggmargen, men denne gangen mener jeg også å merke at doktoren henter inspirasjon fra en rekke andre, mer moderne sjangre. Uansett setter han det sammen til et brygg som er umiskjennelig hans eget.

Det er viktigere enn noen gang at det finnes sjeler som som Dr Bekken – sjeler som tar vare på og videreutvikler en kultur og en sjanger som ellers kanskje ville forsvunnet.

Dr Bekken

Silver Songs

DrB Records/iTunes, Amazon, Wimp, Spotify

Saksofonisten Jukka Perko og pianisten Iiro Rantala er to av Finlands aller beste jazzmusikanter. Sammen gir de oss flere magiske øyeblikk.

Jukka Perko og Iiro Rantala – stor duokunst.

Foto: Ioana Taut

Alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko (47) og pianisten Iiro Rantala (45) har allerede i et par/tre tiår vært blant Finlands ledende jazzmusikanter. Også langt utenfor de tusen sjøers land har de markert seg – Perko spilte med Dizzy Gillespie 70th Anniversary Big Band allerede som 20-åring både i Europa og i USA og Rantala slo gjennom med et brak med gruppa Trio Töykeät allerede i 1988 – en trio som la store deler av verden for sine føtter fram til de la inn årene i 2006.

Begge er fantastiske instrumentalister med et melodisk tonespråk som utgangspunkt. Sjøl om begge er jazzmusikanter tvers gjennom, så har de også et solid klassisk fundament og når de nå endelig har funnet sammen – dette er nemlig deres første møte på plate – så har de fusjonert alle sine kvaliteter til et urvakkert visittkort de kan ta med seg hvor som helst og når som helst i mange tiår framover.

“It Takes Two to Tango” er både en lyrisk hyllest til kjærligheten og til hjemlandet. Mange av de finske låtene er ukjente for meg, men egner seg utmerket til jazztolkninger – også de to versjonene av Jean Sibelius´ “Finlandia” – både solopiano og duo. I tillegg får vi også servert Jacob Gades “Jealousy”, Charles Aznavours “For Mama” og “Stella by Starlight”.

De to fører fantastisk vakre og empatiske samtaler. De skaper musikk som har skjønnhet og kraft i seg til å snakke til publikum også langt utenfor jazzmenigheta og de bekrefter nok en gang at Jukka Perko og Iiro Rantala er musikanter som hører hjemme i det ypperste tetsjiktet.

Jukka Perko & Iiro Rantala

It Takes Two to Tango

ACT/Musikkoperatørene

Bandet Touché! forteller oss at det gror godt bak Hot Club de Norvège også her hjemme.

Touché! gir stringswing-musikken noe nytt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Stringswing er en kultur som har holdt seg levende og vital helt siden ikonet Django Reinhardt mer eller mindre på egen hånd etablerte den på 30-tallet. Geniet Reinhardt – her kan virkelig betegnelsen geni benyttes – utvikla en stil basert på øst-europeisk tradisjonsmusikk, sigøynermusikk og swingjazz ingen hadde hørt maken til tidligere. Reinhardt gikk bort allerede i 1953 kun 43 år ung, men spora han har satt er uutslettelige.

Her hjemme har Jon Larsen, både med den årlige Djangofestivalen og ikke minst med Hot Club de Norvège, tatt vare på og videreutvikla både sjangeren og kulturen. Derfor er det garantert mange flere enn Larsen og menigheta som synes det er stas at yngre musikanter også tar opp stafettpinnen og fører arva videre slik som bandet Touché! med gjester gjør med sitt debutalbum “Gypset”.

Etter hva jeg har skjønt har Touché! eksistert siden starten på dette tiåret og når herrene har en snittalder på 26, så er det noe som ikke “rimer” her. Det er det heldigvis likevel og grunnen til at gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, som også synger, bassisten Fredrik Solberg og fiolinisten Håkon Aase, som også spiller med Mathias Eick i en helt annen sjanger, holder på med dette uttrykket er en åpenbar fascinasjon for og kjærlighet til denne tidløse musikken.

I all hovedsak spiller Touché! musikk de har skrevet sjøl – alle unntatt Aase komponerer. Det gjør de så avgjort med respekt for tradisjonen, men tar den også med inn i vår tid. I tillegg byr de på “Autumn in New York” der den meget lovende vokalisten Live Foyn Friis gjester og på Neil Sedakas klassiker “One Way Ticket to the Blues”, er det Helgerud som tar seg av vokalen på et fortreffelig vis. Ellers er også Georg Reiss, på enten klarinett eller taragato, gjest på tre av spora.

Touché! er et flott kollektiv med gode solister og de viser oss at det er mange muligheter til å ta stringswing-tradisjonen videre og løfte den fram til stadig nye generasjoner. Django lives!

Touché!

Gypset

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Trommeslageren Øyvind Skarbø holder på med mye morsomt. Nå har han truffet tre nye belgiske venner og det har det blitt unik musikk av.

Linus+Skarbø/Leroux gir oss musikk vi ikke ante fantes der ute.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ut fra det store intet dukker denne musikken opp. Egentlig burde jeg vel ikke bli så veldig overraska etter å ha fått med Øyvind Skarbøs utflukter i band som 1982, Bly de Blyant og i Håkon Kornstads Tenor Battle. Her har vi nemlig med en ung herre å gjøre som ikke er nevneverdig opptatt av grenser eller sjangre, men derimot av å skape sitt eget uttrykk og utfordre både seg sjøl og oss på den andre sida.

Sammen med den belgiske duoen Linus, som består av saksofonisten, klarinettisten og synthmannen Thomas Jillings og banjoisten og gitaristen Ruben Machtelinckx, og deres landsmann Frederik Leroux, også han på banjo og gitarer, viser nok en gang trommeslager, og her også organist, Skarbø hvilken spennende og uforutsigbar musikant han er.

Utgangspunktet for møtet var at Linus blei invitert til en type residerende opphold i byen Neerpelt i hjemlandet i februar i år. I den forbindelse ønska de å møte Leroux og Skarbø og det er resultatet av det vi får være med på her.

Den høyst originale instrumenteringa inviterer til noe helt spesielt og det blir det også. Seks av de ni låtene er skrevet av Linus-gutta, mens de tre resterende er kollektivt skapt der og da. De som sitter igjen med en følelse av at dette er frijazz av det løsslupne slaget må likevel tro om igjen. Her får vi nemlig impulser fra folk, bluegrass, pop, klassisk musikk og impro som sørger for at dette møtet blir noe helt for seg sjøl. Musikken er enkel og melodisk, men samtidig kompleks; den er lettfattelig, men samtidig spennende. De fire gir oss enkelt og greit noe vi aldri har hørt før og det hadde vært veldig hyggelig å møte kvartetten i levende live også her til lands.

Når det gjelder “vår mann”, Øyvind Skarbø, så bekrefter han nok en gang at han er en mann med noe helt eget på hjertet. Stranda på Sunnmøre har absolutt mer enn Grandiosaen og Are Kalvø å være stolt av!

Linus+Skarbø/Leroux

Linus+Skarbø/Leroux

elNEGOCITO Records/oyvindskarbo.com

Det er 50 år siden John Coltrane ga oss “A Love Supreme”. I forbindelse med jubileet for en av jazzens virkelige høydepunkt, kommer denne flotte gjenutgivelsen – både på cd og dvd – med en av de som virkelig kan gjøre verket med verdighet – Branford Marsalis.

Branford Marsalis Quartet slik den så ut i 2003.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 1965 lanserte John Coltrane “A Love Supreme”. To år seinere gikk han ut av tida, men denne komposisjonen – og religionsfilosofiske betraktninga – viste seg allerede mens ikonet levde å være noe helt spesielt. Musikere i generasjonene som har kommet etter har vist til dels voldsom respekt for “A Love Supreme” og ikke veldig mange har tatt sjansen på å gjøre egne versjoner. Et meget flott og verdig unntak er John McLaughlin og Carlos Santanas versjon fra 1973, men de to tok kun for seg den første av de fire delene verket består av.

Med sin aller beste kvartett gjennom om en etter hvert lang karriere, gikk Branford Marsalis på scena på den berømte jazzkluben Bimhuis i Amsterdam i 2003. Joey Calderazzo på piano, Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer og sjefen sjøl, på utelukkende tenorsaksofon, tok for seg hele komposisjonen og de knappe 50 minuttene er en utblåsning i stor jazzmusikk man sjelden opplever.

Marsalis hadde på ingen måte noen ambisjon om å tråkke i Coltranes fotspor – til det var/er respekten alt for stor. Han og kvartetten var derimot mer enn moden nok til å ta musikken til nye steder. Her har vi med fire giganter å gjøre og ikke minst et kollektiv som har kommet under Coltranes hud og budskap og som samtidig flytter musikken videre. Alle leverer på et skyhøyt nivå, men noen av solosekvensene til Calderazzo og Watts – og Marsalis – er på et nivå man sjelden opplever og du verden som publikum i Amsterdam gir uttrykk for det. Det er en intensitet og temperatur i disse tolkningene jeg svært sjelden har hørt maken til.

Innspillinga har også vært tilgjengelig tidligere, men i forbindelse med 50-års markeringa fant heldigvis noen kloke sjeler ut at det ville være på sin plass å gjøre den tilgjengelig igjen. Pakka inneholder både en cd og en dvd med strålende bildeproduksjon samt masse intervjuer med blant andre Coltrane-tolkere som Michael Brecker, David Sánchez og Miguel Zenón. Det aller flotteste og viktigste her er likevel intervjuet med Alice Coltrane, som forteller om hvordan verket ble til – Coltrane “låste” seg inne på arbeidsværelset sitt i dagesvis til han var helt ferdig.

Ingen eller ingenting kan kan måle seg med originalen, men måten Branford Marsalis Quartet hyller Coltrane og “A Love Supreme” på her er likevel mesterlig.

Branford Marsalis Quartet

A Love Supreme – Live in Amsterdam

Marsalis Music/OKeh Records/Sony Music

Chico Freeman var på vei til å bli en av verdens ledende tenorsaksofonister. Så forsvant han. Nå har han dukka opp igjen – i Sveits.

Chico Freeman og hans sveitsiske bassist Heiri Känzig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Marcel Meier

Helt siden Chico Freeman (66) først viste seg fram i Europa med blant andre Jack DeJohnette og Elvin Jones, var det åpenbart at her hadde man med et stort talent å gjøre. Freeman, sønn av Chicago-legenden Von Freeman, fulgte i sin fars fotspor og valgte tenorsaksofonen som sitt hovedinstrument. Med sin kraftfulle og robuste tone med røtter i både bebop og frijazz, tok han opp arven etter både sin far, John Coltrane og etterhvert også Joe Henderson. Potensialet var det ikke noe feil med, men likevel “forsvant” Freeman fra det store rampelyset og har først nå de seinere åra dukka opp igjen. Her sammen med den sveitsiske bassisten Heiri Känzig forteller han oss at både kraften, vitaliteten og visjonene fortsatt er til stede.

Freeman og Känzig møttes mer eller mindre tilfeldig for to år siden da Freeman trengte vikar i kvartetten sin. De skjønte raskt at de hadde noe sammen som måtte videreføres. Känzig, bosatt i Wien og med ei fortid i blant annet Vienna Art Orchestra, er et nytt bekjentskap for meg, men viser seg å være en meget allsidig herre med en stor og varm tone og med en ro i spillet sitt som tyder på at han er typen som ikke har det minste å bevise og dermed gjør det på en avslappa måte.

Repertoaret, som uten unntak er basert på vakre og melodiske låter de to har skrevet, samt Bobby Timmons´ klassiker “Dat Dere” og John Coltranes “After the Rain”, egner seg til ettertanke og at den store ro skal senke seg. De to har mye å melde både hver for seg og ikke minst i dialogene de fører og for en som hadde store opplevelser med Chico Freeman for noen år siden, er det spesielt hyggelig å høre at han er med oss med uforminska kraft fortsatt.

Chico Freeman – Heiri Känzig

The Arrival

Intakt Records/MusikkLosen