En nordmann i New York

Saksofonisten Ole Mathisen har gjort New York til sin hjemby. Musikken hans er også jazzmetropolen verdig.

Ole Mathisen Outlier Ensemble er et nytt og svært spennende band.

Tenorsaksofonisten Ole Mathisen kommer opprinnelig fra Sandefjord og er storebror til gitaristen Hans og bassisten Per Mathisen. Det er altså ingen overdrivelse å påstå at disse brødrene tilhører en usedvanlig musikalsk klan.

Hans og Per har markert seg kraftig her hjemme med Spellemannpris og plateinnspillinger en masse – de er enkelt og greit svært ettertrakta musikanter.

Ole derimot staka ut en noe annerledes kurs på karriera si. Som bassbror Per så reiste også Ole til Berklee i Boston som så mange andre jazzmusikanter med ambisjoner. Per dro hjem igjen etter endt utdanning, mens Ole har blitt værende igjen over there. I dag underviser han på Columbia University i New York i tillegg til å jobbe mye som utøvende musiker. I stadig større grad har Ole Mathisen vist oss at han har noe helt eget på hjertet og med sin nye trio kanskje i større grad enn noensinne.

Mathisen er en utmerket jazzsolist med en langt framskreden teknikk i bagasjen – en teknikk han benytter til å skape et personlig uttrykk og ikke for å imponere. Dessuten er han en spennende komponist som i stadig større grad også har bevegd seg i retning samtidsmusikk. Med denne utgivelsen møter vi Mathisen og hans ganske ferske trio i et slags grensland der jazzuttrykket blir benytta til å tolke noen av hans klassiske komposisjoner. Trommeslageren Marko Djordjevic, opprinnelig fra Serbia, og pianisten og synthbassisten Julian Waterfall Pollack passer både Mathisen og dette originale uttrykket som hånd i hanske og de er åpenbart musikanter med en stor pallett å hente fra.

“7 Seconds to Sundown” er Mathisens bidrag til å vekke oss alle i forbindelse med miljøkrisa som vi alle må forholde oss til høyst sannsynlig jo før jo heller. Den er kun tilgjengelig på en USB Flash-pinne via Mathisens hjemmeside. Jeg kan love dere at det er verdt jobben med å skaffe seg denne originale musikken fra Ole utvandrer.

Ole Mathisen Outlier Ensemble

7 Seconds to Sundown

USB Flash – olemathisen.com

Et helt spesielt møte

Aly Keïta fra Elfenbenskysten er en virtuos på balafon og sammen med sveitserne Jan Galega Brönnimann og Lucas Niggli tar han oss med til helt ukjente steder.

Lucas Niggli, Jan Galega Brönnimann og Aly Keïta – en helt spesiell trio.

Foto: Stefan Postius

En av de mange gledene og privilegiene med å skrive om musikk er at postmannen relativt hyppig bringer meg musikk jeg ikke ante fantes og som dermed gir meg uante opplevelser. “Kalo-Yele”, som betyr måneskinn på bambara – språket til Keïta fra Elfenbenskysten, kommer så avgjort inn under den kategorien.

Keïta, som er et helt nytt bekjentskap for meg, er åpenbart en meget anerkjent instrumentalist over store deler av kloden – og det er lett å skjønne hvorfor. På det flotte instrumentet balafon, som er opprinnelsen til både xylofon og vibrafon, men som er laga av tre tvers gjennom viser han oss at han er en musikant med musikk fra sine hjemtrakter som sitt fundament, men som også er i stand til å improvisere.

Med seg i denne unike trioen har han nok et nytt bekjentskap for meg, Jan Galega Brönnimann, som har valgt instrumenter i utkanten av treblåserfamilien: bassklarinett, kontrabassklarinett og sopransaksofon og Lucas Niggli på trommer og perkusjon. Begge to er faktisk født i Kamerun og har vært venner siden de var 1 år!!!! Så begge er vokst opp med musikk og rytmer fra Vest-Afrika og treffer så absolutt Keïta hjemme her.

Etter at de vendte tilbake til Sveits har de begge jobba i diverse jazzsammenhenger og spesielt Niggli, med 24 utgivelser på det meget oppegående selskapet Intakt Records, har etablert seg som ei viktig stemme innen moderne europeisk jazz. Likevel er det slik at “Kalo-Yele” faktisk er den første plata Galega Brönnimann og Niggli gjør sammen og det måtte altså en balafon-virtuos fra Elebenskysten til for at det skulle skje.

Alle har bidratt som komponister og den intime, varme atmosfæren de skaper henter like mye fra afrikansk tradisjonsmusikk som fra moderne jazz. De tre snakker glitrende sammen og skaper sjølsagt lydbilder vi sjelden eller aldri har vært i nærheten av tidligere. “Kalo-Yele” tar oss med på en flott ekskursjon som fører oss til vakre og spennede steder.

Aly Keïta – Jan Galega Brönnimann – Lucas Niggli

Kalo-Yele

Intakt Records/MusikkLosen

Ny og flott stemme

Med Dina Billington har vi fått en ny vokalist – og veldig mye mer – som det skal bli veldig morsomt å følge i åra som kommer.

Dina Billington imponerer med debuten sin.

30 år tok det før Dina Billington, født og oppvokst på Ski og i Fredrikstad og nå bosatt i Halden, skulle vise seg fram som vokalist, tekstforfatter, komponist og illustratør-tegner for et større publikum i alle fall. La det være klart med en gang: Dina Billington har brukt tida svært godt.

Billington, med ei sterk, klar og følsom stemme, falt i jazzgryta allerede som tenåring. I mange år dreide det seg stort sett om standardlåter, men etterhvert gikk hun litt lei. Da beslutta hun å lage sitt eget stoff og basert på “Hun som drømmer” så har det vært en svært så korrekt avgjørelse. Her møter hun oss med 11 låter der hun har skrevet all tekst og musikk – og alt på norsk – tekstene altså!

Hun sier til slutt i mi favorittlåt “Tilbake” at “jeg er tilbake i mitt liv” og slik virker det gjennom hele dette visittkortet. Billington er en utmerket historieforteller og hun har fått tips og råd underveis fra forfatteren Håvard Rem når det gjelder tekstene. Mange av tekstene er som små noveller og ligger et godt stykke over gjennomsnittet når det gjelder populærmusikktekster for å si det slik.

Når hun så har med seg et meget empatisk lag til å tolke de vakre melodiene som har både jazz, viser og kabaretmusikk i seg, så er veldig mye på plass. Det betyr hennes foretrukne Ove A. Billington på tangenter, Jens Fossum på bass og Hermund Nygård på trommer og ikke minst banjo. Når så den canadiske topptrompeteren Kevin Dean også krydrer det hele på nydelig vis pluss litt ekstra krydder på noen av låtene også, så har dette blitt en pangstart på karriera for Dina Billington.

I tillegg til å være en veldig lovende musikant, så er Billington også bildekunstner og hun har både tegna coveret og illustrert hver enkelt låt.

Det hele er unnfanga i det meget ettertrakta Athletic Studio i Halden med sjef Kai Andersen ved spakene og i produsentstolen – dermed er også lyden slik den skal være og Billington er heldigvis miksa langt frem i lydbildet.

Dina Billington ønskes herved velkommen og 2016 har fått nok en flott start på året.

Dina Billington

Hun som drømmer

Naken records/barejazz.no

Åpne grenser

Stemmekunstneren Andreas Backer og perkusjonisten Raymond Strid tar oss med over alle grenser.

Andreas Backer og Raymond Strid her hver for seg, men musikken er de definitivt sammen om.

Til tross for at Andreas Backer, født og oppvokst i Oslo, men med et lengre opphold i Sverige bak seg, bare har kommet til begynnelsen av 30-åra, så har han likevel rukket å markere seg kraftig – på et sjeldent vis.

Backer begynte sin løpebane som trompeter, men i begynnelsen av 20-åra bestemte han seg for å skifte til stemma som sitt hovedinstrument.

Jeg har utelukkende truffet på Backer som stemmeskulptør. I en rekke konstellasjoner – helt fra solo – har han utforska en rekke tenkelige og utenkelige steder stemma kan gå. Nå har han truffet en ny lekekamerat og da blir det automatisk nye stoppesteder både for stemma og musikken.

Et par septemberdager i 2014 gikk Backer og den ustoppelige – i de åpnere luftlag – svenske perkusjonisten Raymond Strid i studio i Heby i Sverige. Jeg er relativt overbevist om at rammene var vide og mulighetene uendelige. Slik jeg opplever musikken var ingenting planlagt – her er det absolutt ikke snakk om låter, melodikk eller rytmikk i tradisjonell forstand.

Vi har med to unike musikanter å gjøre som lytter ustanselig til og på hverandre og benytter sine instrumenter på de utroligste vis til å skape lydlandskap ingen av oss har vært i nærheten av tidligere.

Det trengs vel ingen ytterligere bekreftelse på at dette er spesiell, unik og annerledes musikk. Jeg synes det er veldig stas at slike herrer som Backer og Strid finnes – og at de tør å kaste seg ut på 70000 favners djup.

Andreas Backer & Raymond Strid

Voice & Percussion

Creative Sources Recordings/subradar.no

De strengeste gutta!

Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty – det blir faktisk ikke mye heftigere enn det når 14 strenger samles.

Biréli Lagrène, Stanley Clarke og Jean-Luc Ponty – absolutt ingen grunn til surmuling nei.

Hvis musikkelskere kloden rundt skulle sette sammen et drømmeband bestående av bassist, gitarist og fiolinist, så skal man ikke se bort fra at Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville komme svært høyt opp på den lista – kanskje toppe den også. Etter at Ponty kom på ideen om å matche de tre gigantene i forbindelse med en konsert i Paris i 2012, foreligger beviset her med “D-Stringz” og la det være sagt med en gang: det er bare å bøye støvet i hatten.

Clarke og Ponty går tilbake til 70-tallet og jazzrockens fødsel med sine viktige bidrag til supergruppene Return to Forever og Mahavishnu Orchestra, mens Lagrène tilhører en noe yngre generasjon med utgangspunkt i Django Reinhardts stringswing-tradisjon.

Alle tre er intet mindre enn fantastiske instrumentalister – teknisk sett er det vel nesten ingenting de ikke kan formidle på horna sine. Derfra til at det skal bli stor musikk av det når de kommer sammen, er det likevel et godt stykke vei. Clarke vet mye om dette med sterke egoer som kommer sammen. Da Return to Forever prøvde å ta opp tråden igjen for noen år siden, tok det kun kort tid før det skar seg mellom gitarist Al DiMeola og resten. Det var enkelt og greit ikke nok plass til alle under den samme paraplyen. Det problemet er ikke tilstedeværende her.

Innspillinga som er gjort i Brüssel i august 2014 er bortimot egofri for å si det på den måten. Alle er der for å lage best mulig musikk sammen – ikke for å spille fortest mulig!

Alle bidrar med egne låter og i tillegg gir de oss den vakre standardlåta “Too Young to Go Steady”, Reinhardts klassiker “Nuages”, John Coltranes “Blue Train” og Joe Zawinuls nydelige “Mercy, Mercy, Mercy”.

Herrene har ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida med vanvittig samspill og musikkforståelse og du verden som det swinger i alle slags tempi.

Noe forteller meg at et livemøte med Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville vært noe som ville blitt husket ei stund. I mellomtida er det veldig mye å glede seg over på denne studioinnspillinga også.

PS Om noen lurte så blir alt spilt akustisk – noe annet skulle tatt seg ut!

Stanley Clarke – Biréli Lagrène – Jean-Luc Ponty

D-Stringz

Impulse!/Universal

En urheftig Bjørn

Vokalisten, gitaristen og låtskriveren Bjørn Klakegg er en underlig skrue. Det fører nok en gang til at han lager strålende musikk.

Bjørn Klakegg med Needlepoint – et meget hårete band.

Snart 58 år unge Bjørn Klakegg er en Petter Smart som lager sine egne forunderlige instrument. Han har gjennom hele sin karriere også laga unik og vakker musikk – med bandet Needlepoint kanskje i større grad enn noensinne.

Når han helt siden cd-debuten i 2010 med “The Woods Are Not What They Seem” og med oppfølgeren “Outside the Screen” to år seinere, har omgitt seg med kremlaget Nikolai Hængsle Eilertsen, hovedsakelig på elbass, Olaf Olsen på trommer – begge med bakgrunn fra Bigbang og tangentmaestro David Wallumrød, kanskje kongerikets mest ettertrakta uansett sjanger på sine horn, så er det lett å begripe at Klakegg har alle forutsetninger til å gå nesten hvor han vil musikalsk. Og det gjør han da også.

I mine ører er “Aimless Mary” ei strålende rockeplate der Klakegg både som gitarist og vokalist forteller oss at han er en historieforteller det er vel verdt å bruke mye tid sammen med.

I tillegg legger sjølsagt ikke jazzmusikeren Klakegg skjul på hvor han kommer fra og imrovisasjonselementet spiller også her ei viktig rolle – noe de tre andre også er mer enn komfortable med.

På sitt herlige og personlige vis swinger og groover det kraftig av Needlepoint hele veien. Det er åpenbart å høre at her har vi med fire herrer å gjøre som stortrives i hverandres selskap.

Bjørn Klakegg er ikke verdens største vokalist, men han formidler budskapet sitt på et vis som gjør at vi blir dratt med på ferden fra første runde og mer enn gjerne blir med på mange flere runder. Needlepoint er et band med en musikalsk beskjed som fortjener å bli hørt og opplevd av mange!

PS Bjørns storebror, den eminente pianisten Rune Klakegg, skal forresten ha all mulig slags ære for de morsomme og hippe illustrasjonene på coveret.

Needlepoint

Aimless Mary

bjk music/Musikkoperatørene

Hvilket par!

Det er ingen overdrivelse å hevde at møtet mellom Scott Hamilton og Karin Krog er av den sjeldne typen. Det er en underdrivelse faktisk!

Karin Krog og Scott Hamilton – a match made on earth!

Den amerikanske, men Italia-bosatte, tenorsaksofonisten Scott Hamilton har gjennom hele si karriere tatt for seg arva etter Lester Young og andre som mer eller mindre innstifta swingtradisjonen på saksofon. Han har hele tida vært tro mot dette idealet og er det på alle vis fortsatt. Han har gjennom flere titalls skiveinnspillinger spilt nesten det som er av standardlåter – han nesten er dette materialet. Og derfor passer han også perfekt sammen med vår egen vokaldronning Karin Krog når hun velger å gå tilbake til dette stoffet som har vært med henne helt fra hun slo gjennom på slutten av 50-tallet.

Sammen med en empatisk og meget stilsikker trio bestående av Hans Backenroth på bass, Kristian Leth på trommer og Jan Lundgren på piano – to svensker og en danske – tar de to oss med på ei reise som blant annet byr på “The Best Things in Life Are Free”, “I Must Have that Man” og “What a Little Moonlight Can Do”. “Sometimes I´m Happy” blir gjort med nyskreven tekst til Slam Stewarts basskor på ei Lester Young-innspilling, inderlig og tøft gjenskapt av Backenroth også, og et par kvartettlåter: “Will You Still Be Mine” – som Miles Davis gjorde på slutten av 50-tallet og den nydelige balladen “We´ll Be Together Again”.

Karin Krog synger bedre enn noen gang. Scott Hamilton spiller bedre enn noen gang. Sjøl om det ikke blir brutt noen ny musikalsk mark, så blir det skapt 52 minutter med vakker musikk. Det holder lenge det.

Scott Hamilton – Karin Krog

The Best Things in Life

Stunt Records/MusikkLosen

For et fyrverkeri!

Arturo O´Farrill har tatt med seg sitt Afro Latin Jazz Orchestra fra New York “hjem” til Havana og Cuba og møtt lokale toppmusikanter. Det har det blitt fest av.

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra – heftigere blir det knapt.

Etter at pianisten, komponisten og orkesterlederen Arturo O´Farrill hadde spilt på jazzfestivalen i Havana i 2013, fant han og produsenten for O´Farrills The Afro Latin Jazz Orchestra ut at de ville prøve å få spilt inn det New York-baserte orkesterets neste skive i akkurat Havana. De ville følge i fotspora til Dizzy Gillespie og Chano Pozo fra 1947 og en tradisjon som Arturos far, legenden Chico O´Farrill, var en viktig del av.

Det å innta Cuba og Havana med et amerikansk jazzband var ingen enkel affære siden forholdet mellom de to landene fortsatt var på frysepunktet, men etter intens jobbing lykkes de likevel. Hele følget på 58 personer inntok Havana i desember 2014 og mens de gjorde de siste forberdelsene til å gå i studio – O´Farrill hadde også invitert med seg en rekke cubanske toppmusikanter og komponister – så fortalte president Obama verden at nå skulle relasjonene mellom de to landene normaliseres. Det førte til ei helt spesiell stemning i studio må vite og “Cuba: The Conversation Continues” er på mange vis et symbol på den nye tida.

Denne dobbelt cden med godt og vel 90 minutter med livsbejaende musikk på øverste hylle, gir oss et tverrsnitt over hva afrolatinsk storbandmusikk kan være anno 2016. Her finnes det spor av Afrika, New Orleans, bebop og mange aspekter ved cubansk musikk blant annet og Arturo O´Farrill har satt sammen et enormt storband fra begge land og med solister som Rudresh Mahantappa på altsaksofon, så har dette blitt en fest av de sjeldne. Viva Cuba! Viva Arturo O´Farrill! Viva The Afro Latin Jazz Orchestra!

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra

Cuba: The Conversation Continues

Motéma/Naxos Norway

Tøffere enn toget

Bassist og ikke minst vokalist Steinar Raknes framstår som kongerikets svar på Bruce Springsteen – kanskje i større grad enn noensinne. Aller mest framstår han likevel som seg sjøl og det holder mer enn lenge det.

Steinar Raknes – vi snakker tøffe saker.

Det er ikke slik at Raknes (40) på noe som helst slags vis likner på Springsteen, men begge henter inspirasjon fra de samme kildene: pop, rock, country, blues og folk. For mange som kun har hørt jazzbassisten fra Otrøya med et energinivå av de sjeldne og som har delt scene med “alle” inkludert Michael Brecker og Chick Corea, så kommer nok denne utgava av bassisten og vokalisten som en stor overraskelse. Det gjør det definitivt ikke for de som fikk med seg hans solodebut under Moldejazz i 2010 og hans forrige soloskive “Stillhouse” for fire år siden. Raknes er så mye mer enn en strålende jazzbassist i fotefara til Charles Mingus og med “Down South” kommer nok en bekreftelse.

Fra den andre sida

Det første halvåret av 2015 tilbrakte Raknes i Argentina sammen med familien sin. Kona Alexandra Archetti Stølen, også hun med solide røtter på Otrøya, er halvt argentinsk og de fant ut at de ville komme nærmere sine røtter og at barna også skulle få kjenne på hvor de kom fra. Som tenkt så gjort, men Raknes hadde på ingen måte tenkt å legge igjen bassen og stemmebånda i Norge. I løpet av halvåret der nede jobba han frem materialet og versjonene av andres låter som har blitt til “Down South” og sammen med de argentinske klassemusikantene Tiki Cantero på trommer og perkusjon og Patricio Hermosilla på akustiske gitarer har han laga nok et visittkort som vil bli stående – lenge!

Mye eget stoff

Raknes har skrevet åtte av de tolv låtene og tekstene – alle på engelsk. Det resterende er henta fra John Prine – “Angel from Montgomery”, Stephen Fosters “Hard Times”, Olney, Lanois og Harris´ “Deeper Well” og Guns´n Roses-hiten “Sweet Child of Mine” slik den aldri har blitt tolka før – jeg lover!

Steinar Raknes overraska voldsomt da han stod på scena under Moldejazz aleine med bassen og en sangmikrofon i 2010, han imponerte kraftig da han ga oss “Stillhouse” i 2012 og han bekrefter at han er en artist i internasjonal toppklasse med “Down South” – også i en sjanger langt utenfor jazzen.

Steinar Raknes

Down South

Reckless Records/Musikkopertatørene

Så flott!

Vokalisten Helle Brunvoll og gitaristen Halvard Kausland utgjør en duo med mye varme i hjertene.

Helle Brunvoll og Halvard Kausland – empati på alle vis.

Det kommer mye bra fra Horten – trur eg. Det jeg i alle fall vet er at både Helle Brunvoll, Halvard Kausland og Marinemusikken kommer derfra og når de så slår sine putler sammen på del tre av trilogien til radarparet Brunvoll og Kausland, så kan det nesten bare gå én vei.

Tidligere har Brunvoll og Kausland gitt oss “In Our House” og “Your Song” – to glitrende prov på langt framskreden musikalitet og musisering. Nok en gang gir de to oss av sitt overskuddshorn – all musikk og alle tekster er skrevet av Brunvoll og Kausland. Noen ganger tar jeg meg likevel i å lure på om det er ei standardlåt jeg hører – det sier noe om kvaliteten på låtmaterialet.

Brunvoll synger som vanlig, både på engelsk og ei låt faktisk på fransk, så varmt, inderlig og nedpå som vi har blitt vant til de seineste åra. Hvor hun har vært hen som vokalist tidligere kan vi bare lure på – godt er det i alle fall at hun endelig får noe av den oppmerksomheten hun fortjener.

Når det gjelder Halvard Kausland har det i musiker- og andre indre kretser aldri vært noen hemmelighet at i han har det i flere årtier befunnet seg kanskje kongerikets aller mest smakfulle og stilsikre melodiske gitarist med røtter i bebopstilen. Han har ikke akkurat stått ytterst på scenekanten og ropt her er jeg, men latt gitaren snakke forsiktig for seg. Det gjør han fortsatt, men du verden med hvilken varme og autoritet.

Når så radarparet har henta inn Håvard Fossum, Lars Erik Gudim, Hans Mathisen og Erik Eilertsen til å arrangere herligheten for The Royal Norwegian Navy Band – eller Marinemusikken på godt norsk – og når også tenorsaksofonist Fossum, pianist Magne Arnesen, trompeter Eilertsen, bassist Hans Backenroth og altsaksofonist Jørn Winnæs alle gjør flotte solistinnsatser, så har dette blitt nok et herlig møte med Helle Brunvoll og Halvard Kausland.

PS Det eneste jeg har å utsette på produksjonen er at ingen av musikantene i Marinemusikken er nevnt med navn på coveret. Det hadde de absolutt fortjent og plassen står det heller ikke på. Vi får håpe på nytt opplag og nye sjanser til det neste gang!

PS 2 Dessuten skal billedkunstner Helle Brunvoll også ha all ære nok en gang for et stilig coverbilde.

Helle Brunvoll & Halvard Kausland

Latitude

Lunde Records/Naxos Norway