Gitaristen og komponisten Jørn Skogheim har befunnet seg i vannskorpa i mange år. Her, sammen med blant andre vokalisten Djamila Skoglund-Voss og Stian Carstensen, bekrefter han nok en gang at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim er en utmerket gitarist – og mye annet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med ujevne mellomrom har jeg fått besøk i postkassa og CD-spilleren siden 2000 av Jørn Skogheim og hans musikk. Hver gang har jeg tenkt, og skrevet, at dette er jo bra. Så har det blitt stille igjen i en lang periode. Grunnen er jeg usikker på; det har i alle fall ikke stått på kvaliteten.

Etter at hans to seineste utgivelser har vært på Curling Legs, så har hans ferskeste visittkort, som egentlig kom ut like over nyttår, men som ikke har kommet min vei før nå, blitt gitt ut på eget selskap. Det er nok en bekreftelse på at Skogheim har mye personlig å melde både som komponist og gitarist – og multiinstrumentalist.

Med et grunnband bestående av Djamila Skoglund-Voss på vokal og Roger Williamsen på seks strengers elbass og med gjestene Stian Carstensen på lapsteel og Ian Melrose på noe som heter low whistle, på hvert sitt spor, og seg sjøl på allehånde gitarer, klarinetter og plystring, tar musikken oss med til steder som er vakre, stemningsfulle og høyst personlige. Skogheim skriver musikk med alt fra jazz, latin og world music i seg – i mine ører aller mest latinsk inspirert. Når så Skoglund-Voss med sin omfangsrike stemme, med og uten ord i sin stemmeformidling, og med hjelp av elegante pålegg, gjør låtene enda mer unike, så framstår dette som kanskje Skogheims høydepunkt så langt. Dette originale og vakre visittkortet blir avslutta med en høyst original versjon av John Coltranes mesterstykke "Giant Steps" som Skoglund-Voss har skrevet ny tekst til. Med sin originale innfallsvinkel passer den elegant inn i totalen.

Jeg har ment det tidligere og jeg mener det nå: Jørn Skogheim fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim

Uncertain Steps to Giant Steps

HarMonica/harmonicamangement.no

David Helbock sier du? Det sa jeg også, men du verden så glad jeg er for at postmannen sørga for at vi endelig møttes.

David Helbock Trio med sjefen i midta.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazz-Østerrike på kartet på 80-tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet i landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32-åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa.

Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er i besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han i tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av "Star Wars"-temaet og Thad Jones´ nydelige "A Child Is Born", så betyr det at Helbock er ei, for meg i alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Slik ser bassukulelist Raphael Preuschl ut i aksjon.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele – intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound – tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn i Helbocks musikalske visjoner.

Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen "Rumi-musiker" Trygve Seim kanskje?

David Helbock Trio

Into the Mystic

ACT/Musikkoperatørene

David Helbock sier du? Det sa jeg også, men du verden så glad jeg er for at postmannen sørga for at vi endelig møttes.

David Helbock Trio med sjefen i midta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazz-Østerrike på kartet på 80-tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet i landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32-åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa.

Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er i besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han i tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av "Star Wars"-temaet og Thad Jones´ nydelige "A Child Is Born", så betyr det at Helbock er ei, for meg i alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Slik ser bassukulelist Raphael Preuschl ut i aksjon.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele – intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound – tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn i Helbocks musikalske visjoner.

Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen "Rumi-musiker" Trygve Seim kanskje?

David Helbock Trio

Into the Mystic

ACT/Musikkoperatørene

21 vokalister under ledelse av Elin Rosseland blir til sammen Oslo 14. Vi snakker om noe av det mest innovative vokalensemblet som har gitt lyd fra seg på svært lenge.

Oslo 14 under ledelse av Elin Rosseland. Aldri har noe liknende kommet min vei!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Morten Minothi Kristiansen

Helt siden Elin Rosseland viste seg fram med band som Fair Play, Søyr og ese – sammen med Sidsel Endresen og Eldbjørg Raknes – fra midten av 80-tallet, har hun fortalt oss at hun er blant landets aller mest spennende vokalister. Det er bare så synd at så få har fått det med seg; Rosseland har liksom hele tida vært sangernes sanger, men det store publikummet der ute har aldri fått med seg hennes helt spesielle kvaliteter. For de som har fulgt godt med helt siden den gang, kommer det ikke som noen bombe at det er akkurat hun som står i spissen for et slikt vokalensemble som Oslo 14 – der det skapes spennende vokale landskap er ofte Elin Rosseland i nærheten.

Ensemblet blei starta i 2014 og bestod da av, tro det kler ei, 14 vokalister av alle kjønn. Nå har antallet blitt vel 20, men navnet på gruppa har blitt værende det opprinnelige. Alle som har levd ei stund husker nok også det spennende "storbandet" Oslo 13, som Jon Balke stod bak, og derfor var det nesten bare logisk at Oslo 14 stod på scena sammen med Jøkleba under fjorårets Oslo Jazzfestival. Der fortalte det unike vokalensemblet at de hadde noe helt eget å fare med.

Den endelige bekreftelsen kommer nå med gruppas debut-CD med den svært beskrivende, om enn ikke veldig sprudlende tittelen "Improvisasjon – Komposisjon". Innspillingene er gjort i løpet et år i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug og er en blanding av komposisjoner gjort av Susanna og Wenche Losnegård, som begge er med på sine låter, og reine improvisasjoner.

Løsningene er så åpne, søkende og spennende som vel tenkelig. Her er det ingen lettvinte løsninger – her blir både de som skaper musikken og vi som er så heldige å ta imot den, utfordra fra første til siste stund og slik skal det være. Rosseland har henta vokalister med solid bakgrunn, både fra Musikkhøgskolen, andre utdanningsinstitusjoner og fra utøvende konstellasjoner fra masse sjangre, og skapt et kollektiv med helt spesielle kvaliteter. Oslo 14 er tøft, annerledes – et vokalensemble helt for seg sjøl.

Oslo 14

Improvisasjon – Komposisjon

NORCD/Musikkoperatørene

Hvor kommer de fra alle sammen???? Det foreløpig siste skuddet på stammen når det gjelder mer enn lovende jazztrompetere her hjemme heter Torstein Lavik Larsen og leverer på første forsøk.

Torstein Lavik Larsen sammen med Hanna Paulsberg, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson – Torstein Ekspress – en heftig nykommer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 27 år unge trompeteren, komponisten og bandlederen Torstein Lavik Larsen fra Oslo har, som så mange andre talentfulle musikanter, tilbragt noen år på den berømte jazzlinja i Trondheim. Uten unntak vil jeg påstå har alle som har tilbragt tid ved Nidelvens bredd, på det viset i alle fall, kommet ut derfra som spennende musikere med noe helt personlig på hjertet. Lavik Larsen er på ingen måte noe unntak.

For vel fire år siden debuterte han med bachelor-eksamenskvartetten fra jazzlinja Torstein Ekspress på festivalen i Trondheim og med ei besetning uten akkordinstrument, men med noen av landets aller mest oppegående og søkende musikanter, så var det ikke overraskende at kvartetten fikk en hel del oppmerksomhet. Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon er alle musikere som i stadige større grad har fortalt oss i en rekke konstellasjoner at de har mye å fare med. Her er de så avgjort med på å vise oss det med Lavik Larsens musikk også.

Det er en melodisk, litt melankolsk, men likevel lys klang over musikken til Lavik Larsen. Det hevdes at han/de har henta inspirasjon hele veien fra kammermusikk til pop – jeg kan ikke finne igjen så mye av det siste – men at det spenner fra det fine og lavmælte til det fengende og kule, er ikke vanskelig å være enig i.

Lavik Larsen, som også spiller i band som Skadedyr og Operasjon Hegge, har i alt for stor grad greid å passere under min radar. Det har det heldigvis blitt en slutt på nå og med "Reiseliv" etablerer han seg umiddelbart høyt der oppe blant de mange glitrende trompeterene kongeriket har frambragt de seinere åra og det sier ikke så reint lite.

Torstein Ekspress

Reiseliv

Just for the Records/Musikkoperatørene

Vi har opp gjennom åra blitt bortskjemt med fantastiske danske jazzbassister. Jasper Høiby er mer enn klar for å ta stafettpinnen videre.

Jasper Høiby er allerede en mesterbassist og komponist.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi har de siste åra hørt Jasper Høiby en hel del også her til lands med trioen Phronesis sammen med norsk-svenske Anton Eger på trommer og den engelske pianisten Ivo Neame. Det er ingen overdrivelse å hevde at de tre, både individuelt og kollektivt, har imponert voldsomt.

Nå har Høiby (39), som flytta til London for studier i 2000, men som nå har returnert til København, funnet tidspunktet riktig for å utforske nye og litt større landskap. Med en kvintett bestående av de engelske musikantene Will Barry på piano, Corrie Dick på trommer, Laura Jurd på trompet og flügelhorn og Mark Lockheart på saksofoner, tar Høiby oss med på ei reise der han benytter anledninga til å skrive for to melodiinstrumenter på best mulig vis. Han har ønska å skrive musikk, det vil si 10 låter, som egner seg for å lytte til fra start til mål og med de melodiske, rytmiske, dynamiske og harmoniske virkemidlene han har til disposisjon, så lykkes han veldig med det.

Han har med seg et empatisk band med strålende solister – alle ukjent for meg – og spesielt den 25 år unge trompeteren Laura Jurd, som har Arve Henriksen som sitt store forbilde, imponerer voldsomt. Jasper Høiby, både som bassist, komponist og bandleder, tar nye og store steg med "Fellow Creatures". Den danske basstradisjonen er med andre ord i de aller beste hender.

Jasper Høiby

Fellow Creatures

Edition Records/Border Music Norway

Bak det beskjedne bandnavnet The Bluegrass Playboys skjuler fire av landets beste instrumentalister seg. De inviterer like godt til fest.

Knut Hem, Øystein Fosshagen, Terje Kinn og Olaf "Knerten" Kamfjord serverer oss herlig bluegrasshygge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Ian Cook

Det er ikke sikkert navnet The Bluegrass Playboys ringer så forferdelig mange bjeller rundt om i de tusen hjem, men når det kan fortelles at bak "dekknavnet" finner vi fiolinist, mandolinist, gitarist og vokalist Øystein Fosshagen, dobroist Knut Hem, bassist og vokalist Olaf "Knerten" Kamfjord og ikke minst hovedvokalist og banjoist Terje Kinn, så skjønner vel de innvidde at her snakker vi alvor.

For veldig mange blir nok navna satt i forbindelse med bandet til Øystein Sunde, Meget i sløyd, men både hver for seg og kollektivt har disse herrene mye å fare med. Veldig mye!

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at bluegrass er et uttrykk som musikanter i Sundes nærhet har et forhold til, noe jo sjefen har vokst opp med siden Christiania Fusel & Blaagress på 60-tallet.

Her blir vi servert moderne bluegrass med solide røtter til der den kom fra og Kinn har skrevet det meste – alt med tekst – mens Hem bidrar med to instrumentallåter. Når vi så har med fire herrer med langt framskredne strengetalenter å gjøre og som tydeligvis stortrives sammen, så kan dette egentlig bare gå en vei – mot bluegrasshimmelen.

Kinn synger tøft og alle spiller så det gnistrer – spesielt er jeg svak for multiinstrumentalist Hems dobrospil, den fyren kan alt. Og "Come Together"-introen til Knerten Kamfjord på "Perfect Waves" er nesten verdt inngangspengene aleine.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha den store kunnskapen om bluegrass, men uansett kommer "Fast Forward" inn under kategorien som Duke Ellington kalte "Good music" – det finnes jo bare to typer musikk.

The Bluegrass Playboys

Fast Forward

Grammofon/Musikkoperatørene

Det er ikke bare på fotballbanen det begynner å se lysere ut i Fredrikstad nå. Byens store krimforfatter Jan-Erik Fjell er også i kjempeform.

Jan-Erik Fjell leverer og er ladda som bara det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg må bryte sammen å tilstå: dette er mitt første møte med Jan-Erik Fjell. Jeg har fått med meg alle godordene som har kommet han til gode og forventningene var deretter da deler av sommeren blei brukt til å lese hans femte krimroman på seks år. Deler av sommeren er å ta hardt i – "Lykkejegeren" gokk fort unna; det er nemlig et driv i både språket til Fjell og i oppbygginga av historia som gjør at den er svært vanskelig å legge bort lenge om gangen i alle fall.

Nok en gang er det Fjells helt, den ikke akkurat A4-sammensatte politietterforskeren Anton Brekke, som blir involvert i en sak som har verdensmetropolene Fredrikstad og Las Vegas som sentrale lokasjoner. Det er noe av det første som imponerer med Fjells måte å bygge storyen, nemlig hvordan han på et etterhvert elegant vis makter å komme på og skru sammen de to historien til en. På et tidspunkt virker det nesten umulig, men sammenhengen er sjølsagt der og etter mange forviklinger kommer også løsninga på drapene for en dag.

Fjell har skapt et troverdig, men annerledes plot og persongalleri. Han bruker sin lokalkunnskap på et herlig vis og trekker oss ikke inn i unødvendige blodige scener for å skape spenning – det holder lenge med det som kan skje rett rundt hjørnet for deg. Og han makter noe av det viktigste for meg når det gjelder krimlitteratur: når du tror du har funnet løsninga, så er det alltid en ny u-sving i vente.

FFK ser ut til å sikre plassen i OBOS-ligaen – akkurat nå i alle fall. Jan-Erik Fjell derimot er solid plassert i den aller øverste divisjonen og basert på "Lykkejegeren" så er det for å bli der værende.

Jan-Erik Fjell

Lykkejegeren

Juritzen Forlag

Det er ikke bare på fotballbanen det begynner å se lysere ut i Fredrikstad nå. Byens store krimforfatter Jan-Erik Fjell er også i kjempeform.

Jan-Erik Fjell leverer og er ladda som bara det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg må bryte sammen å tilstå: dette er mitt første møte med Jan-Erik Fjell. Jeg har fått med meg alle godordene som har kommet han til gode og forventningene var deretter da deler av sommeren blei brukt til å lese hans femte krimroman på seks år. Deler av sommeren er å ta hardt i – "Lykkejegeren" gokk fort unna; det er nemlig et driv i både språket til Fjell og i oppbygginga av historia som gjør at den er svært vanskelig å legge bort lenge om gangen i alle fall.

Nok en gang er det Fjells helt, den ikke akkurat A4-sammensatte politietterforskeren Anton Brekke, som blir involvert i en sak som har verdensmetropolene Fredrikstad og Las Vegas som sentrale lokasjoner. Det er noe av det første som imponerer med Fjells måte å bygge storyen, nemlig hvordan han på et etterhvert elegant vis makter å komme på og skru sammen de to historien til en. På et tidspunkt virker det nesten umulig, men sammenhengen er sjølsagt der og etter mange forviklinger kommer også løsninga på drapene for en dag.

Fjell har skapt et troverdig, men annerledes plot og persongalleri. Han bruker sin lokalkunnskap på et herlig vis og trekker oss ikke inn i unødvendige blodige scener for å skape spenning – det holder lenge med det som kan skje rett rundt hjørnet for deg. Og han makter noe av det viktigste for meg når det gjelder krimlitteratur: når du tror du har funnet løsninga, så er det alltid en ny u-sving i vente.

FFK ser ut til å sikre plassen i OBOS-ligaen – akkurat nå i alle fall. Jan-Erik Fjell derimot er solid plassert i den aller øverste divisjonen og basert på "Lykkejegeren" så er det for å bli der værende.

Jan-Erik Fjell

Lykkejegeren

Juritzen Forlag

Torun Eriksen har nok en gang utvida sitt unike univers. Der er det både vakkert og spennende å oppholde seg.

Torun Eriksen har noe så enormt inderlig å melde.

Foto: Ketil Hardy

Det var nesten en liten sensasjon da Torun Eriksen (39) debuterte med "Glittercard" i 2003. Med bakgrunn fra gospelmiljøet fant "sambygding" fra Skien, Jens Christian Bugge Wesseltoft, fram til den flotte stemma og med "Grand White Silk" gir Bugges selskap, Jazzland, ut den femte tilstandsrapporten fra Eriksen.

Sammen med sin faste følgesvenn gjennom store deler av sin karriere, bassist, gitarist, programmør, lydskulptør og medprodusent Kjetil Dalland, har Eriksen, som har skrevet tekst og musikk – også med en del assistanse fra Dalland – laga sitt mest spennende og originale visittkort.

Når det gjelder tekstene så er Eriksen en sjelden historieforteller. Hun tar oss med inn i livet sitt – hun er personlig uten å blir for privat. Hun skriver nesten lyrikk som små noveller og vi snakker sjelden vare. Musikken er også høyst personlig der hun tar med seg elementer fra soul, funk, gospel og jazz og sikkert mye annet også og setter det sammen til noe som er hennes eget helt personlige uttrykk.

Dalland, sammen med Andreas Bye på trommer og David Wallumrød på allehånde tangentinstrumenter, skaper så flotte, hippe og originale lydlandskaper for Eriksen at jeg ikke finner noe å sammenlikne det med og det er nesten det beste komplimenten jeg kan gi.

Når så Torun Eriksen nok en gang viser oss at hun er utstyrt med ei så varm, inderlig og personlig stemme som vel tenkelig, så har "Grand White Silk" blitt intet mindre enn en begivenhet. Jeg kunne nevnt flere enkeltlåter, OK da "Compromise" og "I´ve Been Thinking (About Getting Older)", men det er likevel helheten som gjør dette til Torun Eriksens flotteste og viktigste beskjed til nå. Nå bør verden lytte i enda større grad enn tidligere – så bra er nemlig dette.

Torun Eriksen

Grand White Silk

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene