Vakre stemninger

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord har tatt med seg musikken sin fra Sørlandets kyststribe til et studio i New York. Det har ført til et vakkert møte.

Lars Jakob Rudjord tok ikke med seg orgelet til New York.

Lars Jakob Rudjord (32) er bosatt i Farsund og har havet som sin nærmeste nabo. Etter jazzstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo, har han altså bosatt seg så langt unna storbyens kjas, mas og tempo, om ikke som vel tenkelig, så ikke langt unna. Det bærer også musikken hans et herlig preg av.

På mitt første møte med Rudjord og hans musikk, "Clockwork" fra 2014, traff vi han sammen med bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt. De ga oss en neddempa kammermusikalsk opplevelse.

Denne gangen, med piano i fokus, men med allehånde tangentinstrumenter som "fargeleggingsmedhjelpere", blir det en stemningsekskursjon Rudjord tar oss med på.

Han har tatt med seg sine musikalske utgangspunkt, som garantert hans opplevelser ved havkanten og roen fra strøket rundt Farsund har gitt han, til studiosjef Joel Hamilton i Brooklyn, New York. Det betyr at Rudjord har fått påfyll av nye og annerledes impulser enn det Farsund har kunnet by på og fusjonen det har ført til er av det vakre og personlige slaget.

Heller ikke denne gangen er Rudjord helt aleine. Katrine Schiøtt er nok en gang med på cello, Hannah Epperson krydrer med sin fiolin og produsent Hamilton spiller perkusjon på et spor mens fru Rudjord, Ingvild Koksvik, bidrar med stemme på ei låt.

Den drøye halvtimen denne utflukten varer er altså et varmt og personlig visittkort i det neddempa leiet. Det er en sann fornøyelse å bli invitert med på reisa.

Lars Jakob Rudjord

Indiepiano

Fyrlyd Records/digerdistro.no

To verdener blir en

Bluegrassvirtuosen Chris Thile og jazzgiganten Brad Mehldau høres kanskje ut som to ulike størrelser. Her forteller de oss at de har mye å tilføre hverandre – og oss.

Brad Mehldau og Chris Thile – usedvanlig originalt og vakkert.

Foto: Michael Wilson

Chris Thile (35) og Brad Mehldau (46) spilte sammen for første gang i 2011. To år seinere turnerte de som duo og seinhøstes 2015 gikk de i studio, etter to nye konserter i New York, og spilte inn skiva som vederfares oss nå. Til tross for at de altså kommer fra to vidt forskjellige musikalske utgangspunkt, så har de to vært store beundrere av hverandre i lang tid og dessuten digger de begge både Bach og Beatles.

I tillegg til å være en mandolinist i ultraklassen som blant annet var med å stifta bandet Punch Brothers, har han også jobba mye med bassisten Edgar Meyer som han vant Grammy sammen med for skiva "Bass & Mandolin". Sammen med Meyer, Yo-Yo Ma og Stuart Duncan, vant Thile faktisk to Grammy-er for "The Goat Rodeo Sessions".

Mehldau har siden 90-tallet vært en av de aller viktigste pianistene i tradisjonen etter Bill Evans og Keith Jarrett. Vi har møtt han i alt fra solotapning via duoer med Joshua Redman og operasangere som Anne Sofie von Otter og Renée Fleming og mye med hans egen trio og i flere ad hoc-konstellasjoner med andre giganter som Charlie Haden.

I løpet av tre desemberdager i 2015 tok de for seg en rekke originalkomposisjoner og coverlåter som Joni Mitchells "Marcie", Elliot Smiths "Independence Day" og ikke minst Bob Dylans "Don´t Think Twice, It´s All Right". Standardlåta "I Cover the Waterfront" får også en nydelig, ursakte tolkning. Thile er også en meget dyktig sanger og tro det eller ei så synger også Mehldau på Gillian Welch-låta "Scarlet Town" – sammen med Thile.

Vi har nesten sjølsagt med to lyttere og fargeleggere i et helt spesielt sjikt å gjøre. De to får pianoet og mandolinen til å klinge nydelig sammen og de fører samtaler på et usedvanlig elevert plan.

"Chris Thile & Brad Mehldau" byr på helt spesiell musikk både når det gjelder utførelse og skjønnhet. De to mestermusikantene har funnet hverandre og de har funnet musikken.

Chris Thile & Brad Mehldau

Chris Thile & Brad Mehldau

Nonesuch Records/Warner Music

Fra Stavanger til Nashville

Vokalisten, låtskriveren, kulturarbeideren og mye annet, Jorunn Hodne, har nok en gang fulgt hjertet sitt. Denne gangen har det tatt henne til Nashville – countrymusikkens hjemby.

Jorunn Hodne – tøft og modent fra Nashville.

Nå har det seg slik at jeg har hatt gleden av å treffe på Jorunn Hodne i en rekke sammenhenger de seineste åra. Det har vist meg et overflødighetshorn på alle mulige slags vis – med en energi og ustoppelig kreativitet som kjenner få om noen grenser.

Hodne, som sikkert fordi hun både kommer fra og ikke minst har blitt værende i den vakre byen der vest, har aldri fått stor nasjonal oppmerksomhet det være seg som skuespiller, journalist eller vokalist. Lokalt derimot er det ikke mange som ikke vet hvem denne ustoppelige sjela er. Med "My Country Side of the Story" er det all mulig grunn for at et stort publikum også langt utenfor Rogalands grenser skal få opp ørene for hva Hodne holder på med.

Hodne, som blant annet har studert jazzvokal i Stavanger, bryr seg ikke nevneverdig om sjangre. Hun har vært, er og kommer garantert til å bli værende opptatt av at musikk skal være ærlig, av høy kvalitet og at hun skal gjøre hva hun kan for å jobbe med de beste musikantene hun kan oppdrive.

Nå har hun kommet til et sted i livet og karriera der hun har funnet fram til country-delen av sjela si. Det er ikke nødvendigvis det som først og fremst blir forbundet med min musikksmak, men jeg støtter meg til Duke Ellington nok en gang: det er kun to typer musikk, god og dårlig – og det Jorunn Hodne bringer til torgs tilhører altså kategori en – avgjort!

Mye av musikken har hun skrevet aleine eller sammen med sin kjære, bassisten Eivind Hodne. Noe er henta fra andre opphavsmenn, men fellesnevneren er at det er fine låter med tekster som er lett å gå inn i og skjønne er skapt av folk med hjerte for dette. Når så Hodne har satt seg på flyet til Nashville, hun tar ikke akkurat snarveier, for å jobbe med noe av de beste gutta i klassen, så har det musikalske resultatet blitt deretter. Produksjonen har løfta fram vokalen så langt fram i lydbildet som den burde – Hodnes litt djupe, men svært personlige stemme bærer dette stoffet fram på et ypperlig vis.

Jorunn Hodne, om det er i countryland eller i et annet musikalsk landskap, fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått langt utenfor Rogalands grenser. "My Country Side of the Story" er en meget god søknad om det.

Jorunn Hodne

My Country Side of the Story

R Management/90777406

Så coolt!

Tenorsaksofonisten Jimmy Halperin tok turen direkte fra Moldejazz i fjor og samarbeid med norske musikere til Berlin og nok et heftig møte – denne gangen med svenske og danske sjelsfrender.

Jimmy Halperin og Pål Nyberg – de lange linjers venner.

De som hadde gleden av å oppleve åpningskonserten under fjorårets Moldejazz, der trompeteren Kristoffer Eikrem fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband med bassisten Erlend Albertsen, pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Andreas Wildhagen og ikke minst Jimmy Halperin, fikk en klar bekreftelse på at den amerikanske saksofonisten kanskje er den viktigste videreføreren av cool-tradisjonen etablert av pianisten Lennie Tristano og utvikla videre av storheter som Lee Konitz, Warne Marsh og Sal Mosca.

Det var det første møtet for den kvintettens del, men det viste seg likevel at de fem hadde kommet langt på kort tid. Når Halperin så fortsatte sin Europa-turné, så var det sammen med Pål Nyberg Trio – der den svenske gitaristen har med seg landsmannen Robert Erlandsson på bass og danske Andreas Fryland på trommer. De fire har jobba sammen siden 2014 og ga ut sin debutskive, "Snow Tiger", i 2015. Her får vi bli med dem til den kjente jazzklubben A-trane i Berlin og de har plukka ut det beste fra to julikvelder med et lyttende og oppmerksomt publikum på plass.

På repertoaret står fire Tristano-låter, to av Halperin og en hver av Ted Brown og Lee Konitz – coolgiganter alle sammen. Vi møter fire herrer – fra to forskjellige generasjoner – som tydeligvis stortrives sammen og som både kan og "er" dette uttrykket. Her får vi oppleve lange, logiske linjer og "samtaler" som er tydelige, intelligente, intrikate og ustanselig spennende å følge.

Jimmy Halperin er en kompromissløs og viktig saksofonist som er helt i spissen når det gjelder å føre cooltradijsonen videre. Det får han utmerket hjelp til fra Pål Nyberg Trio.

Jimmy Halperin with Pål Nyberg Trio

Live at A-trane – Berlin

Klangverk Recordings/klangverk.com

Herlig landkjenning

Pianisten og komponisten Maren Selvaag har tatt med seg et vakkert visittkort fra sitt New York-opphold.

Maren Selvaag viser oss skjønnhet og dybde med sin triodebut.

Foto: André Løyning

28 år unge Maren Selvaag fra Lillehammer har rukket relativt mye på sine få år blant oss. Hun har sin jazzutdannelse fra Musikkhøgskolen i Oslo og hun har spilt inn standardlåter, på norsk, med vokalisten Andreas Backer blant annet. I 2013 la hun også et New York-opphold bak seg og med seg i bagasjen hjem hadde hun ei trioinnspilling med eget materiale. Det tok ei stund før den fant veien til utgivelse, men nå er den her og det er flott å tilbringe tid sammen med Selvaag og hennes musikk.

Selvaag er en melodisk og ettertenksom musikalsk lyriker. Det er ikke mye eksplosivitet over spillet hennes, men likevel er det dynamisk og ikke minst lekent. Den norske klangen skinner gjennom hele veien.

Det er mye luft i uttrykket til Selvaag. Hun er sjølsagt premissleverandøren med sine låter og sin måte å tolke dem på, men har også fått utmerket assistanse også i The Big Apple. En av jazzhovedstadens aller mest etterspurte trommeslagere i den relativt straighte gata, Eric McPherson, og vår egen NY-bassist, Eivind Opsvik, som utvandra fra Oslo i 1998, har siden bare har vært "hjemme" på ferie og på jobb. Da har han, som nå, vist at han er en usedvanlig allsidig og lyttende bassist som alltid bidrar til å løfte den musikalske settingen han blir invitert til. Det gjør han så definitivt også her. Jeg tar det nesten for gitt at de tre har fått relativt lite tid sammen, men det høres ikke slik ut.

Maren Selvaag forteller oss her at hun er en spennende pianist og komponist. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren og håper den ikke er langt unna.

Maren Selvaag

Close to Shore

Pave the Way/Musikkoperatørene

Hippe saker!

Danske Morten Schantz har med norsk og svensk superassistanse laga fusionmusikk anno 2017 i toppklasse.

Morten Schantz er en komponist og tangentmagiker i internasjonal eliteklasse.

Morten Schantz er en 36 år gammel musikant oppvokst i Kalundborg i Danmark som vi her oppe nord for Kattegat først blei oppmerksom rundt 2005 med bandet JazzKamikaze med blant andre Anton Eger og Marius Neset. De to sistnevnte har vi hatt mye glede av de seineste åra spesielt med Nesets urheftige ensembler. Når så de to har blitt invitert med på mitt første møte med Schantz som bandleder, så blir ikke forventningene lave til hva som skal komme ut av høytalerne.

Schantz vokste opp med Weather Report, Miles Davis, Chick Corea og Herbie Hancock som noen av sine viktigste inspirasjonskilder. Det er lett å forstå og høre også på "Godspeed". Her han skrevet et dusin låter som tar med seg impulser fra alle de nevnte og løfter det elegant inn i 2017 – musikken er dog spilt inn høsten 2015 i København der alle bor – og der de tre gir musikken sitt helt spesielle særpreg.

Schantz bestyrer en tangentpark vi vel neppe har hørt maken til siden salige Joe Zawinuls storhetsdager. Han "legger" heller ikke skjul på at Zawinul er retningsgivende for han både som komponist og tangentist – det er tøft og virtuost og rytmisk, melodisk og harmonisk spennende fra start til mål.

Når han så sjølsagt helt bevist har gjenoppfriska samarbeidet med norsk-svenske Anton Eger, med fartstid i HM Kongens Garde, og i mine ører en uhyre personlig trommeslager faktisk i verdensklasse og Os´ største sønn siden Erik Just Olsen, Marius Neset – en saksofonist som virker som han ikke har noen begrensninger overhodet verken teknisk eller uttrykksmessig, så har Schantz satt sammen et lite kollektiv som i sine beste stunder er i stand til å ta moderne fusionmusikk et stykke videre.

Morten Schantz har siden JazzKamikaze holdt seg et godt stykke unna radaren min. Nå har han heldigvis meldt sin ankomst igjen og det med musikk og et kollektiv som kommer til å sette viktige spor.

Morten Schantz

Godspeed

Edition Records/Border Music Norway

Nydelig fra skoga

Tre av våre aller beste menn, alle fra Hedmark, har gått sammen for å løfte fram tradisjonsmusikk fra hjemfylket. Du verden så flott det har blitt.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Frode Haltli har funnet hjem – og frem.

Gjennom både "Østerdalsmusikk" og Sigurd Hole og Helge Liens "Lyden av Prøysen" har jazzmusikere vært med på å fortelle oss hvilken enorm skatt som finnes i skogfylket med grense mot Sverige. Noe forteller meg at organisasjonen Musikk i Hedmark skal ha mye av æren for å initiere mye av det som skjer på dette området og sommeren 2015 gikk den første såkalte Arkivkonserten av stabelen på Volumfestivalen i Elverum.

Pianisten Andreas Ulvo, som kommer fra Eidskog, hadde fått det ærefulle oppdraget å jobbe fram både repertoaret og sette sammen bandet. Sammen med Frode Haltli fra Våler på akkordeon og Sigurd Hole fra Rendalen på bass dukka de ned i materiale som befant seg i arkivene på Glomdalsmuseet, arrangerte det for piano, bass og akkordeon og med sin jazzbakgrunn har de tatt musikken til helt nye steder, men med en voldsom respekt for utgangspunktet.

I august i fjor gikk turen tilbake til Stai-stua på Glomdalsmuseet der musikken heldigvis har blitt gjort tilgjengelig for alle oss andre kloden rundt.

For dette er intet mindre enn verdensmusikk – i alle fall musikk som egner seg verden rundt. Herrene Ulvo, Hole og Haltli er alle mesterspellemenn på sine respektive instrumenter og med sine bakgrunner fra jazz, pop,rock, klassisk, samtidsmusikk og folkemusikk, så har de funnet sammen i et helt eget uttrykk som gir denne melodiske, vakre, fabulerende og av og til mørke musikken helt nytt liv – den har så absolutt noe både å si og gi oss også i 2017.

Andreas Ulvo – Sigurd Hole – Frode Haltli

StaiStua

NORCD/Musikkoperatørene

Gratulerer med dagen!!!!!

Smått geniale Øystein Sunde fyller 70 år i dag. Han bør hylles på alle mulige slags vis, men med "Bestefar" er det han som gir oss alle en herlig presang.

Du verden så mange smil og så mye hygge Øystein Sunde har gitt oss.

Øystein Sunde er folkeeie. Helt siden slutten av 60-tallet har han fortalt og vist oss at han er i besittelse av unike talenter både som instrumentalist og som ordsmed. Han er av de få som har skapt ord og ordtak som har gått inn i språket vårt og han er blant de få som går hjem i alle sosiale lag. Han er av den sjeldne typen artist som alle kjenner seg igjen i og det bare er slik fordi han er så forbanna ekte og liketil.

Sunde kunne sjølsagt hvilt på sine laurbær for lenge siden, men siden han ikke er eier av slikt så holder han det heldigvis gående. Med "Bestefar", som han også har rukket å bli, gir han oss nok et bevis på hvor unik han er både musikalsk og som ordsmed.

Her møter vi han i en rekke sjangre – bluegrass, boogie, bossa, stringswing, viser og gudene vet hva, men det gjør de neppe. Jeg var så heldig å være sammen med Sunde for mange år siden på en masterclass med en annen gitarstorhet, Pat Metheny. På spørsmål fra salen sa Metheny at hans beste råd var at man alltid spilte med bedre musikere enn seg sjøl. Det tok Sunde veldig til seg og, sjøl om han ikke akkurat stiller langt bak i køa sjøl, så har han her med seg storheter som Tom S. Lund, Knut Riisnæs og Stian Carstensen. Det er forresten nok en gang fantastisk å høre hvordan slike personligheter setter sitt umiskjennelige preg på musikken i løpet av ytterst få takter.

Nok en gang har Sunde snekra sammen et dusin låter og ikke minst tekster som kun han er i stand til. Han er en observatør av guds nåde og han har altså evnen til å sette ord på det som absolutt ingen – INGEN – andre. På ei av låtene er også Ingrid Bjørnov hjertelig tilstede og duetten "Pertentlig i Bentley" sparer ikke på noe…..

Min personlige favoritt – blant mange – er fortsatt "Dødsbo" som er en hysterisk forlengelse av Ravis "Dødssøt". Da gjenstår det bare å ønske Øystein Sunde lykke til videre med de neste 70. Vi trenger han minst så lenge!!!!

Øystein Sunde

Bestefar

Spinner Records/ESS Engros

Den største

Da David Bowie forlot tida for vel et år siden, satt millioner igjen i sjokk. Heldigvis etterlot han seg ei enorm arv – blant annet teateroppsetninga "Lazarus".

David Bowie – et geni, intet mindre.

Det første skuespillerne og sangerne som spilte i Broadway-oppsettinga av musikalen "Lazarus", skrevet av David Bowie og Enda Walsh, fikk vite da de kom i platestudio for å spille inn sangene den 11. januar i fjor, var at Bowie hadde forlatt tida dagen før. Det førte sjølsagt til at stemninga rundt det som skjedde i Avatar Studios blei helt spesiell. Det kan vi kjenne godt på hjemme i stua også.

Flere tiår etter at Bowie hadde gestalta figuren Thomas Newton i filmatiseringa av romanen "The Man Who Fell to Earth", tok han kontakt med produsenten Robert Fox sommeren 2013 med en idé om gjenskape figuren i ei musikaloppsetning. Etter en del frem og tilbake falt valget på forfatteren Enda Walsh. Samarbeidet blei etablert og Bowie tilbød hele sin musikalske katalog til produksjonen. Seint i 2014 blei det avgjort at New York Theatre Workshop var det naturlige og riktige ensemblet til å gjøre verdenspremieren på musikalen. I løpet av noen få minutter var alle planlagte forestillinger utsolgt og prøvene kom i gang i oktober 2015 og hadde premiere den 7. desember. Plateinnspillinga blei raskt bestemt skulle bli påbegynt den 11. januar i fjor…..

Det hele begynner med en kort versjon av Ricky Nelsons klassiker "Hello Mary Lou (Goodbye Heart)" før vi får 18 av Bowies aller mest kjente låter som "This Is Not America" – som er mer aktuell enn noen gang, "Changes", "Where Are We Now?", "Absolute Beginners", "Life on Mars?", "All The Young Dudes" og "Heroes". Alle arrangementene er skrevet av Henry Hey – sikkert godkjent av Bowie sjøl vil jeg tro – og de blir sunget av skuespillerne/sangerne som alle holder godt nivå, men sjølsagt ikke der oppe som Bowie har gjort låtene tidligere. Uansett er det en opplevelse å få musikken servert slik også. Men det kommer mer……

Fra teateroppsetninga "Lazarus" i New York.

På CD nummer to, som varer i vel 18 minutter, får vi nemlig fire av de siste låtene Bowie spilte inn sjøl! "Lazarus" , der han forteller oss at han er i himmelen, kjenner vi fra "Blackstar" som kom ut dager før han gikk bort. I tillegg får vi Bowies eneste innspillinger av låtene "No Plan", "Killing a Little Time" og "When I Met You" med Blackstar-bandet med saksofonisten Donny McCaslin i spissen. Det er intet mindre enn tre nye juveler vi blir bydd på.

David Bowie var, er og kommer til å forbli et musikalsk geni og han viste det helt til siste slutt. David Bowie lever!

PS "Lazarus" spilles nå i London.

David Bowie

Lazarus

Columbia/Sony Music

Budbringeren

Bedre budbringer enn Solveig Slettahjell er bortimot umulig å finne når man skal formidle et budskap med dybde i.

Solveig Slettahjell – så inderlig, så varmt, så ekte.

Med tekster av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram, melodier av Øivind Varkøy, tonefølge av Kjetil Bjerkestrand, Helge Norbakken, Eivind Aarset og Vertavo kvartetten – arrangert av Bjerkestrand -, møter vi Solveig Slettahjell en ny type setting. Det kommer ikke som noen stor overraskelse akkurat at Slettahjell egner seg ypperlig i et slikt landskap også.

Utgangspunktet for dette spennende prosjektet er altså tekster som refererer til nådegaver som visdom, kunnskap, tungetale og profetisk tale. Komponist Varkøy, som er professor i musikkpedagogikk på Norges Musikkhøgskole, mener at Paulus, som omtalte disse nådegavene, må ha glemt nådegaven poetisk tale. Varkøy mener den hører hjemme blant de tidligere nevnte og her kommer altså sannhetsbeviset for det! Paulus må skjerpe seg der oppe med andre ord!

Slettahjell er en tekstformidler av sjelden kvalitet og her får vi altså høre henne tolke tekster på norsk – både bokmål og nynorsk. Hun bærer fram tekstene på et vis som jeg ikke vet om noen andre som kan gjøre – her er det heldigvis ikke mulig å gå glipp av en eneste stavelse eller pust og deler av æren for det skal produsent Erik Hillestad ha.

Når så arrangementene til Kjetil Bjerkestrand for Vertavo kvartetten og fargeleggeregenskapene til samme mann på ymse tangentinstrumenter, Norbakken på perkusjon og Aarset på sin grå gitar, er av verdensklasse, så blir de musikalske omgivelsene Slettahjell blir omgitt av så vakre og så empatiske som vel tenkelige.

Ikke alle melodiene er like minneverdige, men når det stiger en varme opp fra det skjulte, som Slettahjell synger i Hofmos dikt "Gud gjemmer", så holder det mer enn lenge. "Poetisk tale" er et lite smykke en musikkopplevelse og Solveig Slettahjell bekrefter nok en gang hvilken fantastisk formidler hun er.

Solveig Slettahjell

Poetisk tale

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene