Det er mange av oss som har hatt et langvarig og inderlig forhold til Jon Eberson Group. Det står seg fortsatt sjøl om det er i et helt annerledes tapning enn da de var det hippeste av det hippe.

Hilde Marie Munroe Kjersem, Sigurd Hole og Jon Eberson – det holder ei god stund det.

Det begynner å bli noen tiår siden Jon Eberson Group lå på toppen av VG-lista i månedsvis og "alle" sang med på "Jive Talkin´". For de fleste, inkludert Eberson og Sidsel Endresen, var det en enorm overraskelse at den fusjonsmusikken de unnfanga skulle bli en slik enorm suksess. De blei popstjerner egentlig mot alle odds!

Relativt mye forteller meg at orkesterleder Eberson ikke hadde det minste mot å "frasi" seg akkurat den statusen. Han følte seg ikke akkurat hjemme i den verdenen – han ville være den han alltid hadde vært og skape det han hadde lyst til uten å måtte forholde seg til all verdens tant og fjas. Det har han gjort siden og fortsatt å lage både utfordrende, flott og ikke minst vakker musikk.

Den utgava vi møter nå, og har møtt de seineste åra – dette er trioens tredje utgivelse, av Jon Eberson Group, er ganske langt unna – veldig langt for å være eksakt – 80-tallet utgave av bandet. Med seg nå har Eberson bassisten Sigurd Hole og vokalisten Hilde Marie Munroe Kjersem. De er begge tidligere studenter av Eberson på Musikkhøgskolen, men framstår nå som så avgjort likeverdige partnere med sjefen.

Eberson har som alltid skrevet musikken mens Munroe Kjersem har tatt seg av tekstene – nå på norsk og det på sjølveste sunnmørsdialekta som klinger nydelig i hennes framføring. Med ei slik kammeraktig besetning låter dette usedvanlig nedpå, vakkert og inderlig og Ebersons flotte låter kler historieforteller Munroe Kjersems betraktninger og observasjoner om et levd, men ungt liv akkurat slik vi har blitt vant til at hans låter gjør med alle tekstforfatteres bidrag helt siden Sidsel Endresens dager.

"Bak jorda ein plass" er et vakkert og sterkt nytt kapittel i Jon Eberson Group-historia. Helt forskjellig og annerledes enn det "alle" blei kjent med, men minst like inderlig og personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Eberson Group

Bak jorda ein plass

JEG Records/Musikkoperatørene

Hanne Tveter har dukka opp i flere musikalske påkledninger de seineste åra. Nå tar hun oss med til México – på fest!

Hanne Tveter er et fyrverkeri – intet mindre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hanne Tveter (42) fra Skarnes ved Kongsvinger har passert under alt for mange radarer i alt for mange år. Til tross for at hun har gitt ut fem album siden 2001, greide jeg ikke å oppdage henne før i fjor da hun ga ut ei flott jazzskive, "Footprints", med meget dyktige spanske musikanter. Der blir vi servert alt fra Wayne Shorters tittellåt til "Well You Needn´t", "Giant Steps" – intet mindre, Horace Silvers "Peace", "Afro Blue" og Evert Taubes "Byssan lull" – både på svensk og spansk!

Der viste hun oss en allsidighet og livsbejaenhet av sjeldent merke og det følges opp på et ypperlig, men helt annerledes, vis på oppfølgeren "México En Mí". Oppfølger er kanskje en litt feil betegnelse siden det Tveter har å melde her er henta fra en ganske så annen tradisjon og kultur.

Tveter har reist mye og har jeg skjønt det riktig så bodde hun i México i en periode som barn. Både kulturen, musikken og språket tok tydeligvis bolig i henne og den har hun heldigvis aldri glemt. Hun sier sjøl at hun samla sanger og musikalske ideer på reiser i landet og tok de med seg hjem til Norge og norske musikanter.

Mellom 2010 og 2017 har Tveter og et band bestående av blant andre Sverre Indris Joner på ymse tangenter og Per Einar Watle på gitarer pluss strykere, blåsere og et "riktig" komp inkludert gjestemusikere fra México også, tatt for seg 14 mer eller mindre tradisjonelle sanger som de har gitt en moderne, men respektfull drakt blant annet gjennom arrangementene til Joner.

Tveter synger, på et for meg i alle fall, perfekt spansk, og hun gjør det med en innlevelse og ekthet som er av det inderlige slaget. "México En Mí" har blitt en fest og Hanne Tveter er et fyrverkeri av en artist – det er en fin kombo det!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hanne Tveter

México En Mí

Musikkmakeriet/Musikkoperatørene

Det er ikke akkurat hver dag Roger Waters gir lyd fra seg. Det er faktisk 25 år siden hans forrige soloalbum. Derfor er det hyggelig å kunne melde at han fortsatt har det – dette helt spesielle.

Roger Waters har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det finnes noen, ikke mange, innen rocken som har all grunn til å bære legendebegrepet med verdighet. Roger Waters (73), et av de opprinnelige medlemmene i Pink Floyd og mannen bak "The Wall", er så avgjort blant dem.

Etter åfselig mye bråk og uvennskap rundt Pink Floyd, som sjølsagt førte til bandets oppløsning, har frontfigurene David Gilmour og Roger Waters med ujevne mellomrom gitt lyd fra seg og fortalt oss at den kreative krafta på ingen måte har tørka ut og de har bekrefta at de absolutt ikke var avhengige av hverandre. Gilmour ga oss praktboksen "Rattle that Lo-ck" for to år siden, mens Waters har holdt på helt siden 2010 med å perfeksjonere "Is This the Life We Really Want?" Han tilhører den delen av rocke- og musikk-klanen som har råd til å holde på akkurat så lenge han ønsker for at resultatet skal bli så "perfekt" som han sjøl ønsker det. Og blir det ikke bra nok, så gir han det heller ikke ut.

Dette er altså det første studioalbumet fra Waters siden "Amused to Death" i 1992. Jeg har aldri vært en die hard fan, men likevel alltid satt pris på både Pink Floyd og det både Gilmour og Waters har gjort i ettertid. Begeistringa blir ikke mindre etter "Is This the Life We Really Want?".

Sammen med produsent og arrangør, lydskaper, tangentist og gitarist Nigel Godrich har Waters, som både synger, spiller akustisk gitar og elbass, skapt et knippe låter som ikke overlater så mye tvil om hvem som skapte fundamentet for "The Wall". Han har vokst opp i et hjem med kommunistiske foreldre og er sjøl meget politisk opptatt og bevisst og det gjenspeiler seg veldige i tekstene hans – han begynner også tittel-låta med et Trump-opptak og verken der eller ellers legger Waters skjul på hvor han hører hjemme.

"Is This the Life We Really Want?" er melodiøs, sterk og tøff rockemusikk som forteller oss at Roger Waters fortsatt har mye å melde – på alle slags vis. To av låtene har vært ute tidligere i liveversjoner og under andre titler – "Lay Down Jerusalem (If I Had Been God)" har nå blitt "Déjà Vu" og "Broken Bones" het tidligere "Safe and Sound".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Tror neppe Waters er det minste uenig i det.

Roger Waters

Is This the Life We Really Want?

Columbia Records/Sony Music

Vi kjenner Jim Denley fra samarbeidet med Kim Myhr og Ingar Zach i trioen MURAL. Her møter vi den unike australieren mutters aleine – på fløyte.

Jim Denley kun på fløyte denne gangen – saksofonen har han gitt ei pause.

60 år unge Jim Denley fra Australia har spilt ei sentral rolle i et veldig lite miljø. I dette eksperimentelle, sjangerutslettende miljøet derimot er han ikke noen hvemsomhelst – han er en usedvanlig viktig og søkende musikant som åpner stadig nye dører og som virker som en stor inspirator. Dette miljøet finnes over hele verden og heldigvis har både norske musikanter som Myhr og Zach og det norske selskapet SOFA MUSIC sørga for at vi får oppleve Denleys unike verden også her.

Denley, som i all hovedsak spiller saksofon, har spilt fløyte siden han var 12 år – i 1969. Det skulle likevel ta nærmere 50 år før han skred til verket og laga sin første solo fløyte-utgivelse. Årsaken er sikkert at han har hatt et et ambivalent hat/kjærlighets-forhold til instrumentet.

Det han gir oss på "Cut Air" er to musikalske reiser på vel 19 minutter hver seg. Han har henta inspirasjon fra musikalske og instrumentelle-fløytetradisjoner fra store deler av verden, men mye fra sine "nærområder" Papua New Guinea og Salomonøyene. Denleys hovedfokus har på ingen måte vært å skape noe verdensmusikkpotpurri – han har ønska å skape unik musikk basert på magien i lydene som fløyta er i stand til å frembringe.

Med sin helt personlige innfallsvinkel til det å skape musikk – her er det ikke låter eller melodier i tradisjonell forstand, men stemninger – tar Denley oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Det er vakkert, det er skjørt, det er unikt, det er søkende og det er mye mer også. SOFA MUSIC skal ha all mulig slags ære for at denne musikken kommer ut her til lands og Jim Denley skal ha enda mer ære for å ha skapt den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jim Denley

Cut Air

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Helge Lien trives i alle typer settinger. Likevel har jeg en sterk mistanke om at trioformatet er der han kjenner seg aller mest hjemme. Slik høres det i alle fall ut nok en gang.

Per Oddvar Johansen, Helge Lien og Frode Berg – det er trioen sin det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: CF Wesenberg

Alle gode ting er som kjent ni og siden "Guzuguzu" er det niende triovisittkortet til Helge Lien Trio, er det ikke det minste overraskende at dette har blitt et høydepunkt i både Liens og trioens historie. Fra starten har Lien (42), opprinnelig fra Moelv ved Hamar, hatt med seg Frode Berg på bass. Trommekrakken var okkupert på forbilledlig vis av Knut Aalefjær på de sju første utgivelsene, mens Per Oddvar Johansen har overtatt stafettpinnen de seineste åra og sjølsagt sørga for at standarden med stikker og visper har holdt seg på minst det samme høye nivået.

Lien, som har skrevet all musikken også på "Guzuguzu", har alltid vært en musikalsk lyriker og romantiker i mine ører. Det er utelukkende positivt vurdert herfra og han har også utvikla et klangunivers som flytter han opp blant de mest spennende jazzpianistene alle fall i vår del av verden. Det er en ro, en oversikt, en refleksjon over det han ønsker å formidle som er av det svært sjeldne slaget og det å bli invitert inn i Liens sfære er en så behagelig og berikende opplevelse at alle med behov for sjelefred – og ikke minst alle andre – bør unne seg en tur dit.

Lien har turnert mye i Japan og spilt inn store deler av musikken sin på et japansk selskap, DIW, og titlene på låtene her er også henta fra det japanske språket. De er heldigvis oversatt til engelsk og "Moving Slowly", "Smiling", "Raining Quietly" og "Inside", sier mye om hvilke stemninger Lien har ønska å løfte fram.

Denne trioen er på alle slags vis et kollektiv. Her føres det eleverte samtaler mellom tre likeverdige samtalepartnere der alle tre også får tilstrekkelig med rom til å uttrykke seg personlig. Musikken henter også inspirasjon fra norsk folkemusikk ved enkelte anledninger og hele tida er uttrykket melodisk spennende og rytmisk utfordrende. Dette er triojazz på høyde med det aller beste i utlandet – og vel så det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio

Guzuguzu

Ozella Music/MusikkLosen

Spørsmål: Hva får du hvis du setter Mads Vinding, Enrico Pieranunzi og Alex Riel på ei scene? Svar: Triojazz i verdensklasse.

Mads Vinding har tatt den danske bassarven videre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For 20 år siden tok den danske bassisten Mads Vinding (68) initiativet til et musikalsk møte der to danske toppmusikanter skulle møte den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi (67). De gikk i studio og ga oss den utmerkede skiva "The Kingdom – Where Nobody Dies". Samtidig spilte de på Copenhagen Jazzhouse og der var heldigvis opptaksutstyret også på plass sammen med et entusiastisk publikum. Av årsaker som ligger et lite stykke bortenfor min fatteevne, har opptakene blitt liggende i et eller annet arkiv siden 1997, men nå er de endelig blant oss og siden dette er tidløs musikk så har den tålt marineringa usedvanlig godt.

Enrico Pieranunzi er enkelt og greit en pianist i det ypperste tetsjiktet.

Vinding visste sjølsagt hva han gjorde da han tok kontakt med Pieranunzi og Alex Riel (76). Han visste hva og hvem han fikk og med et repertoar bestående av standardlåter som "Yesterdays", "Jitterbug Waitz" – hvilken intro!!!!, "My Funny Valentine" og "My Foolish Heart", samt et par mer ukjente og Pieranunzis "A Nameless Date", blir vi invitert med på en hyggestund på ekte jazzklubb den 11. november 1997.

Her er det så mye musikalitet, intelligens, humor, varme og empati samla at det det bare kan gå én vei – og det gjør det da også!

Alex Riel har gitt oss trommespill fra aller øverste hylle siden tidlig på 60-tallet.

Spørsmålet stilles, og med rette fra tid til annen, om det er noe poeng å spille disse "utspilte" låtene nok en gang? Mitt svar er tja, men i dette tilfellet et ubetinga ja. Disse herrene er sjølsagt i stand til å gi dette materialet noe helt nytt – også denne gangen. Det at det har gått 20 år siden konserten gjør absolutt ingen verdens ting – dette er heller det ultimate beviset på at denne musikken traktert og dandert av slike musikanter overhodet ikke har noen best før dato.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Enrico Pieranunzi – Mads Vinding – Alex Riel

Yesterdays

Stunt Records/MusikkLosen

Ganske mye unik musikk ville aldri ha oppstått hadde det ikke vært for utfordringene og prisene som de store jazzfestivalene står bak sammen med tunge sponsorer. Det vi fikk oppleve med Trondheim Jazzorkester og duoen Skrap i Molde i fjor er så avgjort av det slaget.

Trondheim Jazzorkester og Skrap under uroppføringa i Molde i fjor sommer.

Jeg var blant de utvalgte som fikk muligheten til å oppleve sjøsettinga av "Antropocen" under Moldejazz i fjor sommer. Fellesnevneren for alle bestillingsverkene som den utvalgte artisten får anledning til å skape sammen med Trondheim Jazzorkester hvert år, er at de alltid er forbundet med spenning. I løpet av det året som har gått har nemlig, som i dette tilfellet Skrap, fått muligheten til å realisere drømmer og ambisjoner og publikum får være med på den siste etappa av reisa. Jeg har vært så heldig at jeg har fått oppleve alle disse bestillingsverkene under Moldejazz, men må innrømme at jeg aldri hadde vært så spent som før denne premiera.

Skrap, det vil si Anja Lauvdal på piano og synther og Heida K. J. Mobeck på tuba og elektronikk, hadde jeg møtt tidligere. De hadde fortalt meg at de var en duo som søkte på steder aldri noen hadde vært før. Det ga meg et hint om at "Antropocen" også ville bli noe helt for seg sjøl og da lagoppstillinga til Trondheim Jazzorkester dukka opp, blei ikke forventningene til det akkurat skrudd ned.

Med Marianna Sangita Angeletaki Røe og Rohey Taalah på vokal, Adrian Løseth Waade på fiolin, Mette Rasmussen på altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Peder Simonsen på tuba og elektronikk, Lasse Marhaug på platespiller og elektronikk, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Julie Rokseth på harpe, Lars Ove Fossheim og Christian Skår Winther på gitarer, Eivind Helgerød og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon og Kyrre Laastad på effekter og lyddesign – aldri har et band med ei liknende instrumentering kommet på banen – og med "innleide" stemmer på boks med Hege Schøyen, Emilie Nicolas, Jenny Hval, Susanna og Kjartan Fløgstad, så bare MÅTTE dette bli noe helt for seg sjøl.

Konserten, tekstene og musikken traff meg som et sleggeslag og har dukka opp igjen med ujevne mellomrom i året som har gått. Det hevdes ofte at musikk er sjangerutslettende eller sjangeroverskridende – når det gjelder "Antropocen" så er det ikke slik. Her snakker vi nemlig om en helt egen og ny sjanger. Jeg var spent på om musikken og budskapet ville virke like sterkt når det kom på besøk i heimen, men det har det altså gjort.

Sjølsagt har de to henta inspirasjon fra en rekke kilder for å skape sitt eget univers. Her finner man rap, hip hop, impro, pop, rock, jazz, samtidsmusikk og sikkert mye, mye annet i miksen også – til sammen altså noe helt, helt eget.

Mange av de flotteste, flinkeste og mest spennende unge norske musikantene er henta inn til denne festen. De har gitt et liv til ideene til Lauvdal og Mobeck, både musikalsk, vokalt og verbalt, som de to neppe i sin villeste fantasi hadde sett eller hørt for seg.

Musikken fra Molde har altså kommet ut i vinyl, men kun i 150 eksemplarer!!! Her er det bare å skynde seg for utsolgtlappen kommer opp. Ikke fordi dette sikkert kommer til å bli det samleobjekt, men fordi det er superoriginal musikk med et sterkt budskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Jazzorkester + Skrap

Antropocen

Forlaget Fanfare/Diger Distro

Sammen med de to svenske musikantene Martin Küchen og Raymond Strid har vår egen Per Zanussi skapt noe spesielt – nok en gang.

Raymond Strid, Per Zanussi og Martin Küchen i fri flukt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Band kommer og går. En del konstellasjoner er bare tilstede for en "sesong" eller for ei skive. Noen eksisterer heldigvis mye lenger enn som så – Trespass Trio er av det slaget. Martin Küchen på baryton-, alt- og sopraninosaksofon, Raymond Strid på trommer og perkusjon og Per Zanussi på bass ga ut den første av sine fire skiver som Trespass Trio allerede i 2007 og har med andre ord eksistert i mer enn ti år – nesten en begivenhet i seg sjøl.

Küchen og Strid er for veteraner å regne i det svenske jazzmiljøet – i alle fall den delen av det med dragning mot et moderne og ofte fritt uttrykk. Zanussi (40), opprinnelig fra Stavanger, men bosatt i Oslo, blei vi først oppmerksom på rundt midten av 90-tallet da bandet Wibutee oppstod som et resultat av møter på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi fått oppleve han i band som Zanussi 5, Zanussi 13, MZN3, Jazzmob, Crimetime Orchestra og med Wibutee-kamerat Håkon Kornstad. Zanussi er en grenseløs musikant og nylig har han også tatt doktorgrad i improvisasjon og komposisjon.

Heldigvis er Trespass Trio en setting de tre stadig vender tilbake til. Denne innspillings er gjort på Biermanngården i Oslo i november 2015 og består av seks låter – en av dem i to versjoner. Dette er altså ikke noe tradisjonelt frijazzalbum, men bortsett fra ei låt er alt basert på komponert materiale.

Dette er varm, søkende og vakker musikk – alt ytterst personlig – der tre strålende musikanter som åpenbart synes veldig om hverandre, spiller om, ved, rundt og til hverandre på et vis bare empatiske musikanter kan. Da er det bare å håpe at Trespass Trio forsetter i minst ti år til!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig

Trespass Trio

The Spirit of Pitești

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Ambrose Akinmusire kan lett være den nye store amerikanske trompetstjerna. Denne liveinnspillinga fra legendariske Village Vanguard er nok en bekreftelse på det.

Ambrose Akimusire har mye originalt og sterkt på hjertet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ambrose Akinmusire (35) er født og oppvokst i Oakland i California. Der blei han tidlig oppdaga av Steve Coleman og tatt med i hans Five Elements band. Talentet var tydelig og enormt og etter studier både på hjemmebane og på Manhattan School of Music, blei stadig fler oppmerksom på Akinmusire. Han vant både The Thelonious Monk International Jazz Competition og Carmine Caruso International Jazz Trumpet Solo Competition i løpet av et år og flytta tilbake til New York og begynte å jobbe med unge storheter som Vijay Iyer, Aaron Parks, Esperanza Spalding og Jason Moran.

Gjennom samarbeidet med Moran fikk også den daværende Blue Note-sjefen Bruce Lundvall både ørene og øynene opp for Akinmusire. Han debuterte på det prestisjetunge selskapet i 2011 og allerede nå har han rukket å gi oss fire eksempler på sin unikhet på Blue Note. Akinmusire bidro også på et spor på Kendrick Lamars suksessalbum "To Pimp a Butterfly".

To av hans medmusikanter i bandet hans nå har vært med helt siden debuten. Det er trommeslageren Justin Brown og bassisten Harish Raghavan. Sam Harris har overtatt pianokrakken etter Gerald Clayton.

På denne dobbelt cd-en har Akinmusire skrevet all musikken og vi får servert 16 komposisjoner i noe som i alle fall oppleves som to sett – slik det ofte er på Village Vanguard. Da må man som publikummer gå ut etter det første settet eller kjøpe ny billett til det andre, men her slipper vi det!

Akinmusire har ei original stemme både som komponist og trompeter. Han har åpenbart henta mye fra sin "første" lærer Steve Coleman, men han har tatt det videre inn i et søkende, åpent, luftig, fritt, men samtidig melodisk landskap.

De fire, som alle får godt med plass til å fortelle hvem de er, stortrives tydeligvis i hverandres selskap og de fører interessante og meningsfulle samtaler basert på enormt med kunnskap, store ører og mye ydmykhet.

Ambrose Akinmusire veit når han skal "snakke" og han veit også når han skal tie. Han har så avgjort kommet til et spennende sted allerede og skal bli usedvanlig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ambrose Akinmusire

A Rift in Decorum – Live at The Village Vanguard

Blue Note/Universal

Aldri hørt om Marja Mortensson tidligere? Da er vi minst to, men jeg kan love alle at vi kommer til å høre mye til henne i åra som kommer.

Marja Mortensson har noe inderlig på hjertet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Marja Mortensson er 22 år ung og kommer fra Engerdal i Hedmark. Hun er stolt av sine sør-samiske røtter og hennes singer/songwriter egenskaper, som er av det formidable slaget, har sine klare røtter i den sør- og umesamiske joiketradisjonen. Her om dagen blei hun tildelt Engerdal kommunes kulturpris – vi snakker om ei ung kvinne som har kommet langt på kort tid og som har fått velfortjent anerkjennelse for sin musikk og sine evner til å løfte fram en viktig tradisjon.

Med en av de viktigste og mest sentrale musikantene i grenselandene mellom samisk tradisjonsmusikk, jazz og kall det gjerne pop, Frode Fjellheim, i produsentstolen og på tangenter, har Mortensson fått akkurat den retningshjelpa hun sikkert har trengt i forbindelse med sitt debutalbum.

Med sin særegne og litt "naive" stemmeprakt, forteller formidleren Marja Mortensson oss med en eneste gang at hun har dette helt spesielle som gjør at hun skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer. Når hun og Fjellheim har invitert med seg et stjernelag bestående av blant andre Snorre Bjerck på trommer og perkusjon og Daniel Herskedal på tuba og basstrompet, så har reisefølget blitt akkurat så empatisk og "riktig" som mulig.

Mari Boine har på mange måter lagt lista for samiske artister. Den er lagt høyt, men Marja Mortensson forteller oss ved aller første anledning at hun har både evner og ambisjoner til å nå helt dit opp. Vi har enkelt og greit fått ei ny stemme som vil være med å prege dette uttrykket og dette musikalske landskapet i mange, mange år fremover.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Aerehgïjre – Early Spring

Vuelie/Musikkoperatørene