Ikonet Carla Bley har skrevet masse fantastisk musikk og hun har også satt titler på låtene sine som bare hun kunne finne på. Her blir hun og musikken hennes hylla av to amerikanske giganter og et relativt ukjent canadisk brødrepar.

Dave Douglas og Steve Swallow omkransa av brødrene Doxas. Til sammen utgjør de Riverside – en strålende kvartett.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Bandet Riverside, med Dave Douglas på trompet, Steve Swallow på elbass og brødrene Chet og Jim Doxas på henholdsvis klarinett og saksofon og trommer, inntok Tellus i 2014 med debutalbumet under samme navn inspirert av musikken til Jimmy Giuffre. Til tross for at spesielt Douglas og Swallow er svært ettertrakta musikanter rundt om på kloden, så har de holdt Riverside ved like og nå er oppfølgeren klar, denne gangen med Carla Bley (81), kona til Swallow, som ledestjerne.

Tre av de elleve låtene er signert Bley. I tillegg til tittellåta får vi herlige versjoner av "King Korn" og "Enormous Tots" også. Douglas har signert seks av sangene, mens Swallow og Chet Doxas har bidratt med en hver. Alt er i Bleys ånd og det betyr at det er masse substans og mye humor i musikken.

De fire musikantene kommer fra tre forskjellige generasjoner der det er nesten 40 år mellom Swallow og de canadiske brødrene, mens vi finner Douglas et sted midt i mellom. Musikalsk har det absolutt ingen betydning og det er bare med på å bekrefte at jazz på dette nivået er fullstendig aldersuavhengig. De fire snakker enkelt og greit det samme språket og de stortrives tydeligvis i dette musikalske landskapet.

Douglas brøt ut fra de tradisjonelle plateselskapene for 10-12 år siden og starta Greenleaf Music for å ha full kontroll på hele næringskjeden. Det har vært en suksess og hans medhjelpere finner frem til slike som Tor de Jazz uansett hvor på kloden vi befinner oss. Når så musikken er av topp kvalitet som her, er det "enkelt" å bryte gjennom lydmuren med den og lett for meg å anbefale den. Heftig, tøff, varm og ærlig musikk kommer man langt med.

Jeg har fått tilsendt flere eksempler på musikk Douglas og Greenleaf har gitt ut og vil omtale en del av dem i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Riverside

The New National Anthem

Greenleaf Music/davedouglas.bandcamp.com

Bak ordspillet av et bandnavn skjuler fire av våre beste unge jazzmenn seg.

André Roligheten, Jørgen Mathisen, Axel Skalstad og Rune Nergaard – Rune Your Day – en kvartett verdt å låne flere ører til.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med bassist Rune Nergaard, som vi kjenner fra band som Bushman´s Revenge, Scent of Soil og Marvel Machine, i spissen, forteller Rune Your Day oss at vi har med en ny kvartett å gjøre som har det meste i seg til å kunne være med å sette sitt solide preg på både norske og utenlandske scener i tida som kommer.

Sammen med Jørgen Mathisen på tenor- og sopransaksofon og klarinett, André Roligheten på tenor- og barytonsaksofon og Axel Skalstad på trommer, tar Nergaard, med fundament i sine sju komposisjoner, oss med på spennende og tildels sprudlende ekskursjoner i landskap uten akkordinstrument – og det savnes ikke heller!

Det Rune Your Day har satt seg fore, og som de har lykkes med, er å ta utgangspunkt i et slags amerikansk jazzideal fra det moderne 60-tallet og fusjonert det på et vis med et norsk/nordisk ideal. Dette uttrykket kunne ikke vært skapt over there for å si det på den måten.

Musikken er tøff, åpen, fri, melodisk og søkende og alle fire får godt med plass til å fortelle hvem de er, men aller viktigste er likevel det kollektive og unike uttrykket til Rune Your Day. Ingen dag – eller natt – kommer til å bli ødelagt av denne musikken og dette bandet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rune Your Day

Rune Your Day

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den finske stjernetrompeteren Verneri Pohjola hadde ikke noe nært forhold til sin far, legenden Pekka Pohjola. Musikken hans derimot respekterte han og her tolker han den for første gang.

Verneri Pohjola er en trompeter på aller øverste hylle.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Bassisten, komponisten og bandlederen Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv. Hans sønn trompeteren Verneri Pohjola (39) er på god vei til å oppnå stjernestatus sjøl, men her "møtes" de altså for første gang.

Sønnen legger ikke skjul at på hans forhold til faren ikke var spesielt nært eller godt. Verneri vokste opp hos mora Inkeri Pohjola etter at foreldrene blei skilt da Verneri var bare to år gammel. Pekka blei aldri noen farsfigur for Verneri, mer en slags venn som alle kjente og snakka om. Det er også en av grunnene til at Verneri har takka nei mange ganger til å spille farens musikk. Nå var han altså likevel klar, men under den klare forutsetning at han fikk gjøre det på sitt vis.

Det var Pohjolas kollega, saksofonisten Jukka Perko, som fikk overtalt Pohjola til å tolke farens musikk til en festival i hjemlandet i fjor. Faren, som var multiinstrumentalist og jobba i grenseland mellom rock og jazz med band som Wigwam og med artister som Mike Oldfield og Jukka Tolonen, skrev åpenbart mye flott musikk og med sønnens 2017-innfallsvinkel til den, har det blitt en herlig manifestasjon av både hvem faren var musikalsk og hvem sønnen er i dag.

Dette er groovy, melodisk og rytmisk sterk musikk tolka av en trompeter i toppklasse med personlig uttrykk og utstyrt med stållepper som sørger for at han kan gjøre hva som helst på hornet sitt. Jeg hadde gleden av å høre han live på Jazzfest i Trondheim i mai og blei nesten slått i bakken av hva Pohjola hadde å melde.

Når han i tillegg omgir seg med et empatisk band bestående av trommeslageren Mika Kallio, bassisten Antti Lötjönen, elpianisten Tuomo Prättälä og gitaristen Teemu Viinikainen, så inviterer Pohjola oss inn i noe av det flotteste og meste spennende jeg har hørt av finsk jazz noensinne. Dette er musikk spilt av musikanter som holder mål langt utenfor Finlands grenser – den kan og bør nytes hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Verneri Pohjola

Pekka

Edition Records/Border Music Norway

Ståle Storløkken og Thomas Strønen er to av våre beste og mest spennende jazzmusikanter. Her viser de oss det nok en gang i sitt laboratorium Humcrush.

Ståle Storløkken og Thomas Strønen – Humcrush – i aksjon.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har tre fantastisk gode cd-minner med duoen Humcrush. Det første heter "Hornswoggle" og går helt tilbake til 2006. Så fulgte "Rest at Worlds End" to år seinere før Sidsel Endresen utvida truppen til trio i 2011 og de ga oss "Ha!". Da hadde jeg allerede gått glipp av duoens debut-cd, men nå har jeg i alle fall hekta meg på igjen når den viktige femterunden blir unnagjort.

Humcrush er altså et langvarig samarbeid mellom to kamerater fra Jazzlinja i Trondheim. Det er to herrer som har markert seg kraftig på hver sine musikalske fronter i band som Supersilent, Food, Terje Rypdal, Elephant9, Time Is a Blind Guide, Meadow og Motorpsycho. Heldigvis har de aldri satt på land Humcrush-skuta og med "Enter Humcrush" i hånda, eller rettere sagt høytalerene, skal vi takke og bukke, om ikke høyere makter, så i alle fall Storløkken og Strønen for det.

Humcrush anno 2014 og 15, det er nemlig da musikken blei spilt inn, er kanskje den hippeste utgava jeg har hørt noen gang. Det at disse to karene er i stand til å utnytte alle muligheter som byr seg, bør ikke komme som noen stor overraskelse. Vi har jo med to av våre ypperste lyttere å gjøre som samtidig er i besittelse av et uttrykksarsenal av en annen verden.

Impulsene fra rock, jazz og elektronika er fortsatt veldig tilstede, men denne gangen er den rocka sida av hjernene deres mer påkoblet enn før. De er utstyrt med kun elpiano som er kobla til et gitarboksoppsett – det låter ofte mer som gitar enn elpiano faktisk – en synth og et straight trommesett. Tilsammen låter de som Humcrush og ikke noe annet – ingen andre låter noe i nærheten av dem heller.

Humcrush og musikken deres er intet mindre enn beintøff, hip og nyskapende – det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Humcrush

Enter Humcrush

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den 17. juli 1967 – for 50 år siden – gikk ikonet John Coltrane ut av tida. Tommy Smith er på mange vis den som kan hylle mesteren på best mulig vis.

Tommy Smith med sin håndplukka kvartett til denne Coltrane-hyllesten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

John Coltrane (1926-1967) er for mange av oss den aller største jazzmusikeren – den som har betydd mest og som har fortalt oss hvor inderlig og hvor sterkt et musikalsk budskap kan virke. Han har vært mye for mange og han staka ut kursen mange ganger gjennom å forandre jazzmusikken – musikken generelt – nesten uten stopp i sitt korte liv. En av dem som har tatt opp arva etter Coltrane på best mulig måte er den skotske mestersaksofonisten Tommy Smith og med "Embodying the Light" forteller han oss klarere og tydelige enn noen gang hvor han kommer fra, hvor han er og hvor han vil med musikken sin.

Smith (50) kombinerer like godt sin egen 50-års markering med minnet om Coltranes farvel med tida. Vi har jo vært så heldige her hjemme å få møte Smith ved en en rekke anledninger de seineste åra som en del av Arild Andersens trio der Paolo Vinaccia er med og sørger for at den trioen er noe av det mest livsbejaende og heftige som besøker bygdene nå til dags. Sånn sett kommer det ikke som noen voldsom overraskelse at Smith, som blei "sendt" til Berklee i Boston allerede som 16-åring, er en tenorsaksofonist i ultraklassen – både teknisk sett og ikke minst med uttrykket sitt.

Det er vel ikke den ting Smith ikke er i stand til å formidle rent teknisk og når han så gjør det med et trøkk, en personlighet og en inderlighet av de helt sjeldne, så blir dette en bortimot voldsom opplevelse. Sammen med en relativt ny kvartett bestående av bassisten Calum Gourlay og pianisten Pete Johnstone – to helt nye bekjentskap for meg – og trommeslageren Sebastiaan de Krom, opprinnelig fra Nederland, men bosatt i England i mange år, og som vi har hørt blant annet med Jamie Cullum og Sarah McKenzie, så leverer Smith nesten 80 minutter med Coltrane-inspirert musikk fra hans 60-talls periode som vil bli satt pris på og huska lenge.

Smith & Co tolker Coltranes "Dear Lord", "Naima", "Resolution", "The Father, the Son, and the Holy Ghost", "Transition" samt "Summertime", som jo Coltrane også gjorde til sin egen, samt tre egne komposisjoner som passer utmerka inn i dette repertoaret. Her forteller Smith oss at Coltranes budskap er like relevant i dag som det var da han levde og Smith og han strålende band er på alle vis i stand til å løfte musikken inn i vår tid – nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Tommy Smith

Embodying the Light

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Den amerikanske forfatteren Vi Keeland har truffet leserne hjemme i New York og dalstrøka innafor så det holder. Når hun serverer en dampende kjærlighetsroman med heftige doser sex så er det vel kanskje ikke så overraskende?

Vi Keeland har skjønt hvilke knapper hun skal trykke på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sommeren er vel årstida for lettere saker på alle slags vis – også lesestoff. "Sjefen" av den amerikanske trebarnsmora Vi Keeland, bosatt i New York, passer sånn sett ypperlig inn.

Keeland har solgt rundt 1,5 millioner av sine fem bøker og hun har ligget på førsteplass på bestselgerlista til New York Times – det forteller det meste om hvilken streng hun har truffet i alle fall på hjemmebane.

"Sjefen" er mitt første møte med Keelands univers og jeg skjønner raskt hvorfor hun har oppnådd en slik popularitet og slike salgstall. Med sin elegante penn – hun skriver lett og medrivende – tar hun oss med inn i en historie som er lett, morsom og full av gode personbeskrivelser.

Storyen er enkel og grei: På et spesielt datevis møter våre hovedpersoner, en mann og en kvinne må vite, hverandre og noen forviklinger seinere viser det seg at herren blir kvinnens sjef. Så begynner den romantiske snøballen å rulle og raskt, veldig raskt faktisk, dukker det store dilemmaet opp: skal man/skal man ikke ha sex med sjefen?

Med flere komplikasjoner underveis blir det både det ene og det andre – og her kan jeg love at det ikke spares på godsakene for å si det slik….. – og hvordan det ender til slutt kan man egentlig bare bruke fantasien for å regne seg fram til.

Dette er enkelt og greit en romantisk kjærlighetsroman uten noen voldsom litterær dybde for å være helt ærlig, men den er godt skrevet og av typen som er vanskelig å legge fra seg. Dessuten har Keeland inkorporert et ekstra element i historia som gjør at alt ikke er så rett frem som det kunne ha vært.

Jeg må ikke lese resten av Vi Keelands samlede verker for å si det sånn – dette er forøvrig den første som er oversatt til norsk – men jeg har latt meg underholde av "Sjefen" noen sommerkvelder og det var vel meninga?

Vi Keeland

Sjefen

Kagge Forlag

Klaus Ellerhusen Holm er nok en slags ideologisk fører for kvintetten Honest John. De fire andre er også ærlige herrer.

Honest John samla til ærlige og herlige samtaler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For tre år siden kom det ei "hemmelig" plate min vei. Det var et helt ukjent band for meg som kalte seg Honest John og som på det like ukjente selskapet Rudi Records ga ut debutskiva si, "Canarie". Musikken, av det originale og søkende slaget, falt så absolutt i smak. Nå er oppfølgeren på plass og det på det meget fremadstormende og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records som har åpna dørene sine for en rekke norske musikere og band.

Honest John, som i tillegg til Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett består av Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og gitar-banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer og trommemaskin – sistnevnte med svensk pass, men vi regner han som norsk etterhvert! -, kommer fra band som Sheriffs of Nothingness, Cortex, Large Unit, Ballrogg og Trondheim Jazz Orchestra, og er blant våre mest spennende musikanter i ymse grenseland.

Det betyr at de tar med seg masse fra sine forskjellige utgangspunkt og mikser det her med impulser fra nederlandsk frijazz, type Misha Mengelberg og ICP, brasilianske samba- og bossarytmer og samtidsstorheter som Webern og Sciarrino. Bortsett fra en felles unnfanga melodi, har Ellerhusen Holm skrevet all musikken.

Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i august 2015 og i mai i fjor og viser oss et kollektiv som går sine helt egne, ærlige veier. Her blir det ikke kompromissa et eneste sekund og de framstår som strålende representanter på hvorfor moderne norsk jazz og impro har fått en så enorm status også i utlandet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Honest John

International Breakthrough

Clean Feed Records/ cleanfeed-records.com

Vokalisten og trompeteren Bria Skonberg fra Canada er på sett og vis kjerringa mot strømmen. Hun er det på et sjarmerende vis.

Bria Skonberg spiller trompet med røtter tilbake til jazzens opprinnelse.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er mulig det er noe spesielt i jazzvannet i Canada eller noe eget med kulturen nord for Trump. Uansett kommer det i alle fall en rekke svært talentfulle kvinnelige instrumentalister fra det store landet: Søstrene Christine og Ingrid Jensen, Jane Bunnett, Renee Rosnes og Diana Krall er bare noen eksempler på det. De siste 10 åra har et nytt navn inntatt scena og den nå New York-bosatte Bria Skonberg har gjennom flere skiveinnspillinger og turnering over hele kloden, noe som har gått meg hus forbi, vist at ei ny stemme var klar for store scener.

Med "With a Twist" har jeg endelig klart å melde meg på og den knapt 35 år unge Skonberg, med svenske røtter noen generasjoner tilbake, er så avgjort en artist som har noe på hjertet både som trompeter og vokalist.

Til tross for at hun er den yngste av disse canadiske stjernene, så er hun den som stilistisk har gått lengst tilbake i tid. Hun har tydeligvis full kontroll over jazzhistoria helt tilbake til Louis Armstrong og de andre heltene og musikken de skapte for rundt 100 år siden. Det har hun tatt med seg inn i sin egen verden og sin egen tid og hun tolker blant annet "My Baby Just Cares for Me", "Alright, Okay, You Win" og "Back in Your Own Backyard" med full respekt for der den musikken kom fra, samtidig som hun gjør den både samtidig og tidløs.

Sammen med en rekke mer enn dyktige musikanter fra et mer moderne ståsted enn seg sjøl, som Sullivan Fortner, Aaron Goldberg, Gil Goldstein, Steve Cardenas, Scott Colley og Matt Wilson, serverer Skonberg oss også egne låter pluss overraskelser som Leonard Cohens "Dance Me to the End of Love" og Ed Sheerans "Thinking out Loud".

Bria Skonberg flytter absolutt ingen merkesteiner, men gir oss god og tidløs jazzmusikk både som vokalist og trompeter. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bria Skonberg

With a Twist

OKeh Records/Sony Music

Det er et veldig tøft navn Rasmus og vennene hans har døpt bandet sitt med. Man skal likevel ikke se bort fra at det stemmer!

Rasmus og Verdens Beste Band tar barn på alvor og det er så flott.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er bare å bryte sammen. Jeg tilstår at sjøl om Rasmus og Verdens Beste Band har vært blant oss i 10 år, så har jeg aldri fått med meg hva denne trioen har gitt oss. Det kan sjølsagt ha noe med å gjøre at jeg ikke er helt i målgruppa og heller ikke har noen i min umiddelbare nærhet som er det. Dette er nemlig en trio som tar de aller minste blant oss skikkelig på alvor og to av gruppas første fire skiver blei tildelt Spellemannpriser for beste barneplate. Basert på det jeg har hørt på "Banjo på badet" så er jeg ikke et sekund overraska over det. Dette er nemlig både tøft, morsomt og av meget høy kvalitet.

Den Trondheimsbaserte trioen, bestående av Rasmus Rohde, som har skrevet all musikk og tekst og som synger og spiller gitar, dommerfløyte og en del de har glemt, Erlend Smalås på bass, tuba, ku, sykkelklokke og mye annet og Kriss Stemland på dobro, gamle synther, gurgling, cowboy pluss pluss, har fått utmerka hjelp av produsent i superklassen, Kåre Vestrheim (Highasakite og Frida Ånnevik). Når han har invitert Pål Hausken (trommer), Stian Carstensen (trekkspill og fele), Erik Eilertsen (trompet), Lars Frank (klarinett), Andreas Rotevatn (trombone) og seg sjøl på piano pluss Steinerskolens jentekor og enda flere flinke barn til å kore, så er det lett å begripe at den musikalske kvaliteten er på aller høyeste nivå.

Det passer som hånd i hanske med det Rasmus & Co har brakt til torgs av tekster og musikk. Tekstene er humoristiske, alvorlige og hele tida garantert forståelige for barn fra bortimot 0 til 100. Rasmus Rohde er intet mindre enn en historieforteller på aller øverste hylle og han synger om "alt" uten blygsel slik at det ufarliggjøres og som jeg føler meg overbevist om at det gjør det lettere for voksne og barn å snakke sammen om det som kan være vanskelig og tabubelagt.

Jeg er nok fortsatt ikke i kjernegruppa for Rasmus og Verdens Beste Band, men det bryr jeg meg ikke nevneverdig om. Jeg humrer og storkoser meg sammen med dem uansett – dette er som sagt musikk for barn i alle aldre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rasmus og Verdens Beste Band

Banjo på badet

Grappa/Musikkoperatørene

Phonophani, som også reagerer om han blir kalt Espen Sommer Eide, har laga en CD eller dobbelt-LP der han hygger seg på elektronika-lekerommet og tar oss med til hittil ukjente steder.

Phonophani – aka Espen Sommer Eide – har laga musikken som en hund ville gjort det.

Enten aleine eller i duoen Alog, sammen med Dag-Are Haugan, har Espen Sommer Eide dokumentert sine musikalske visjoner siden 1998. Alog vant Spellemannprisen i 2005 og blei også nominert to år seinere.

På sett og vis har Phonophani restarta karriera si med "Animal Imagination". Etter å ha vært i tenkeboksen, bestemte han seg for å lage musikk som en hund. Spesielt? Det kan man trygt si, men det er uansett fascinerende og originalt.

Alt han spiller, skrur eller slår på av instrumenter eller maskiner blir spontant "angrepet" – han sier han starta med å slå løs på tangentene sine. Det var ingen komposisjoner eller fornuft involvert – endelig laga han musikk som en hund, sier han.

Det hele blir forklart som digital primitivisme eller lydmessig Art Brut – dette er musikk eller lydinstallasjoner- eller konstruksjoner som egner seg for ører eller sanseapparat som er åpne og søkende og som beveger seg i ytterkanten av det meste. Den eneste stemma som bidrar foruten Phonophani er Mari Kvien Brunvoll som stemmeskulptør på ett spor.

Phonophani har funnet opp egne instrumenter, det er en sann original vi har med å gjøre, og han/de lager lydlandskaper ulikt alt annet som har kommet din vei – jeg garanterer.

Det er ingen lett vei inn til Phonophanis univers, men det er fascinerende å gå på søken der inne. Det er aldri kjedelig – det er derimot konstant nytt og annerledes. Vil du la deg utfordre og gi deg sjøl sjanser du aldri har fått før, er Phonophani absolutt et sted å starte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phonophani

Animal Imagination

HUBRO/Musikkoperatørene