Uansett kommer Michael Bublé aldri unna følgende faktum: han vil alltid bli forbundet og sammenlikna med Frank Sinatra. Det er jo ikke det verste det da.

Michael Bublé har både stemma og glimtet han.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den canadiske sangeren, entertaineren og crooneren Michael Bublé (43) har helt siden 2003, da debutalbumet så dagens lys, vært sett på som den som kunne føre arva etter Frank Sinatra videre. Bublé har så avgjort mange av de nødvendige kvalitetene på plass.

Bublé har solgt bortimot 20 millioner skiver og nyter en popularitet som er av typen voldsom. Om et knapt år står han på scena i Telenor Arena og noe forteller meg at billettene komme til å fyke unna nok en gang. Han har enkelt og greit sørga for å bli superstjerne gjennom et ganske så tradisjonelt tankesett og ditto musisering og måte å synge på.

Med sin karakteristiske og varme baryton har Bublé skapt seg et univers som slekter en hel del på Sinatra, Tony Bennett, Mel Tormé og andre i den samme gata. Basisen for Bublé, som har kroatiske røtter, er jazzens standardmateriale, kobla med en del samtidig popmateriale med blant annet countryovertoner og noe egetskrevet stoff som hører mer hjemme i popens verden enn i jazzens. Han bryr seg med andre ord ikke så mye om musikalske sjangre – her er det kvalitet som teller.

Sammen med superarrangør David Foster byr han denne gangen på låter som «When I Fall in Love», «When You´re Smiling», «My Funny Valentine», «La Vie en Rose» i duett med Cécile McLorin Salvant, countryklassikeren «Help Me Make it Through the Night» i duett med Loren Allred, «Unforgettable» og «Where or When». Når tonefølget blir tatt vare på av toppfolk fra jazzens verden, så låter dette sjølsagt uten plett og lyte.

Alle de som elsker Bublé får med andre ord akkurat det de ønsker seg – en ny dose der altså, mens de som er ute etter fornyelse bare kan glemme det. Michael Bublé er og forblir Michael Bublé og sjøl om han står svært langt fremme i rekka til å stafettpinnen videre etter Ol´ Blue Eyes, så har han fortsatt et stykke igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bublé

❤

Reprise Records/Warner Music

Bandet Heigh Chief. er et nytt bekjentskap for meg, men noen vil sikkert huske Marcus Løvdal. Han er sentral også her.

Heigh Chief. er på vei.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Av og til er det hyggelig å dukke ned i underskogen av det som skjer i norsk musikkliv. Der befinner Heigh Chief. seg og her er de med sin tredje utgivelse – den første kom under navnet Marcus Løvdal Band.

Nå har det seg slik at jeg ofte er den lykkelige mottaker av musikk jeg i utgangspunktet ikke vil ha oppsøkt og dermed brukt tid sammen med. Heigh Chief. – spør meg ikke om hva bandnavnet betyr – tilhører den kategorien, men jeg bryter gjerne sammen og tilstår at jeg har hatt opp til flere timer med hygge i deres nærhet.

Heigh Chief. består i tillegg til nevnte Løvdal på gitar og vokal av Bjørn Blix med samme «jobb», Jonatan Eikum på trommer, perkusjon og backing vokal, Lasse Kulsrud på bass og backing vokal og Lars Christian Narum på orgel.

I tillegg til ti originallåter så består «II» av ei coverlåt og ikke hvilken som helst cover heller; Bob Dylans «I Shall Be Released». Egentlig sier den ganske mye mye om hvor vi finner det musikalske landskapet til denne fine kvintetten: her er det doser av rock, blues og americana krydra med ei teskje jazz.

Både Blix og Løvdal er vokalister med særpreg i stemmene sine og de har med seg musikanter som vil akkurat det samme stedet som frontfigurene.

Det Heigh Chief. gir oss er varm, «ukomplisert» og livsbejaende musikk som jeg har en sterk mistanke om funker strålende live også. Dette har vært et hyggelig møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heigh Chief.

II

Cracker Factory Music/heighchief.com

Med bandet Dirigo Rataplan introduserer den amerikanske trommeslageren Devin Gray seg som ei svært lovende stemme.

Devin Gray sammen med Ellery Eskelin, Dave Ballou og Michael Formanek – Dirigo Rataplan.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Devin Gray er 35 år ung og har spilt med mangt og mange i den hippeste New York-jungelen. Gray er også en mer enn lovende bandleder og komponist og med Dirigo Rataplans andre utgivelse får jeg stifte bekjentskap med han for aller første gang. Det har definitivt frista til gjentakelse.

Gray føyer seg inn i ei stolt rekke med trommeslagere som altså viser seg å være mye mer enn «bare» det – som om ikke trommeslager er nok!!!! Art Blakey, Paul Motian og Espen Rud er bare tre av dem som rinner meg i hu – Devin Gray er i godt selskap.

Med et kollektiv bestående av trompeteren Dave Ballou, tenorsaksofonisten Ellery Eskelin og bassisten Michael Formanek – vi snakker kremlag blant de ikke aller mest kjente, men som nyter svært stor anerkjennelse spesielt blant medmusikanter – inviterer Gray oss inn i et musikalsk landskap der fraværet av akkordinstrument raskt får tanke til å gå i retning Ornette Coleman.

Sjøl om Gray garantert har hørt mye på Coleman og er influert av tankegodset hans, så har han skapt musikk som står veldig på egne bein. Noe er svært melodisk, noe annet er mer åpnet og løst – uansett befinner de fire seg på hjemmebane både solistisk og ikke minst kollektivt. Her er det store doser musikalsk empati ute og går og Gray har funnet fram til eksakt de rette medmusikantene til å ta ideene sine videre.

Devin Gray er avgjort ei stemme å lytte til nå og helt sikkert i åra som kommer.

PS Det er svært hyggelig at bloggen Tor de Jazz blir lagt merke til godt utenfor Harald og Sonjas grenser – denne tilsendte cden er bare ett av mange eksempler på det.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Devin Gray

Dirigo Rataplan

Rataplan Records/devingraymusic.com

Den norske perkusjonisten Håkon Berre og den amerikanske altsaksofonisten Aram Shelton har latt det stå til – uten grenser.

Håkon Berre og Aram Shelton utfordrer hverandre – og oss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I landskap ingen andre har vært i tidligere, inviterer Berre og Shelton både seg sjøl og oss med på ei fascinerende reise. Reisa blei foretatt en sein januardag i år, men har absolutt ikke noen utløpsdato på seg.

Håkon Berre (38) er trønder god som noen, men har passert under diverse radarer her hjemme fordi han har vært bosatt i Danmark de seineste 15 åra. Der har han etablert seg i en rekke konstellasjoner med likesinnede fra store deler av verden. Vi snakker frijazz i ymse utgaver og at Berre er utstyrt med noe eget, tar det ikke lang tid å slå fast.

Mitt første møte med Berre, for knapt to år siden, var i samrøre med to litauiske musikanter. Nå er det altså den relativt ukjente amerikanske saksofonisten Aram Shelton (42) som står på den andre sida og det tar kun kort tid før man skjønner at de to har mye å si hverandre – og oss.

Det de to gir oss er åtte stemninger/tilstandsrapporter der de utfordrer og utdyper hverandre ved hjelp av sine unike stemmer og sine dynamiske evner. Her blir det enkelt og greit ført samtaler på et personlig plan, langt utenfor tradisjonell melodikk, som det er spennende å få lov til og være «tjuvlytter» til.

Håkon Berre og Aram Shelton fører fullstendig kompromissløse samtaler og det er både hyggelig og krevende å være tilhører.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aram Shelton – Håkon Berre

Dormancy

Singlespeed Music/aramshelton.bandcamp.com/album/dormancy

De finske parhestene Verneri Pohjola og Mika Kallio har gitt seg ut på ei høyst spesiell reise. De har utforska hvordan det er å bli dyr.

Mika Kallio og Verneri Pohjola setter i gang fantasien både hos hverandre og hos oss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Trompeteren Pohjola, som også benytter seg av elektronikk, og trommeslageren Kallio, som også spiller på gong, har stått i spissen for moderne finsk jazz i en årrekke nå. Vi snakker om to musikanter med få om noen grenser og i dette tilfellet har de gitt seg sjøl ei utfordring av helt spesiell karakter.

Vi har møtt de to tidligere også, men da i bandsammenheng – blant annet på Pohjolas Edition-debut «Pekka», en hyllest til Pohjolas far, den legendariske, nå avdøde jazzmusikeren Pekka Pohjola. Sjøl om det også var relativt åpent og løst, tar de to den mye lenger ut ved denne anledninga.

Utgangspunktet for denne innspillinga er filmskaperen Perttu Saksa sin poetiske dokumentarfilm om menneskets ønske om å bli et dyr. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste at mennesket hadde ei slik dragning, men aksepterer sjølsagt min uvitenhet og lar meg uansett fascinere av Pohjola og Kallio sin måte å skape musikk på til denne spesielle tematikken.

Saksa hadde skapt bilder, ideer og visjoner som Pohjola og Kallio etterhvert fikk se og som trigga de to til å kaste seg rundt. De har skapt seks stemninger og/eller bilder som helt sikkert har vært med på å løfte den ferdige filmen, men sjøl om jeg/vi ikke får sett den, så står musikken på alle måter på egne bein. Her er det bare å lage sine egne bilder og la fantasien ta deg akkurat dit den vil – på sitt mest dyriske.

Verneri Pohjola og Mika Kallio er to fremragende og uttrykksfulle musikanter. Her gir de oss nok et høyst spesielt bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Verneri Pohjola – Mika Kallio

Animal Image

Edition Records/Border Music

Det har ligget i korta ei stund, men nå er de delt ut: Steinar Raknes har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk sammen med noen av sine beste musikalske venner.

Steinar Raknes er en sjangerfri artist med stort internasjonalt snitt over seg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med det tredje skal det skje heter det jo. «Chasing the Real Things» er nemlig tredje cd ut i Stillhouse-universet til Raknes – Otrøyas store bassønn og etterhvert også vokalist i samme klasse. Helt fra han lanserte seg sjøl som vokalist med eget basskomp under Moldejazz for en hel del året siden, har denne sida av Raknes´ voldsomme talent skutt fart og gjennom utgivelsene «Stillhouse» fra 2012 og «Down South» fra 2016, innspilt i Argentina med lokale musikanter, har han klart og tydelig fortalt oss hvilken enorm bredde det er i hans uttrykk.

Stadig heftigere

Begge de nevnte utgivelsene holdt skyhøyt nivå. På debuten hadde han med seg blant andre Solveig Slettahjell og Unni Wilhelmsen til å skape et unikt americana-miljø og de to, pluss Ane Brun, er heldigvis invitert tilbake også denne gangen. Duettene de byr på skal ingen tvinge meg til å velge blant – vi snakker nemlig gåsehud hele veien og alle de tre fantastiske stemmene kler Raknes bortimot til perfeksjon, men på hvert sitt unike vis.

Når så festen blir krydra fra låt til låt med munnspillet til Willie Nelson-kompanjongen Mickey Raphael, saga (!) til Per Oddvar Johansen på «Sailing» – ja, akkurat den ja -, fela til Ola Kvernberg, tenorsaksofonen til kollegaen helt tilbake til The Core-tida, Kjetil Møster, og pumpeorgelet til Andreas Utnem, ja så har dette blitt en musikalsk godtepose av voldsomme dimensjoner.

Stemma og låtene

Raknes´ stemme og uttrykk har vært sammenlikna med en Bruce Springsteen fra Junaiten. Det unnslipper ikke Raknes denne gangen heller, men han gjør det med sin helt personlige tvist hele veien og både Raknes og vi på den andre sida lever veldig godt med det.

Som før så har Raknes miksa repertoaret med originallåter, sju i tallet denne gangen, og Julie Millers «All My Tears», «The Moon Is a Harsh Mistress» som Radka Toneff udødeliggjorde, Lee Hazlewood og Nancy Sinatras «These Boots Are Made for Walking», Gram Parsons «A Song for You», «Sailing» og Bob Dylans «Maggie´s Farm» og det har blitt til ei høytidsstund – intet mindre.

Steinar Raknes sin americana-verden har vært strålende tidligere også, men nå er det faktisk enda bedre. Åsom som det heter over there!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Raknes

Chasing the Real Things

Reckless Records/Musikkoperatørene

Den vietnamesisk/amerikanske trompeteren Cuong Vu er skremt av det han ser rundt seg – ikke minst på hjemmebane i USA. Sammen med Bill Frisell gjør han noe med det.

Cuong Vu 4-tet har noe eget å by på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi fikk gleden av å møte denne kvartetten, som i tillegg til de to nevnte består av elbassisten Luke Bergman og trommeslageren Ted Poor, for et års tid siden. Da tok de for seg engelskmannen Mike Gibbs´ musikk. Nå er det kun originalmusikk som står på programmet og det gjør det enda mer spennende.

Cuong Vu (49) er født i Vietnam, men flytta til USA som 6-åring og vokste opp i Seattle. I løpet sin etterhvert svært så innholdsrike karriere har han spilt med blant andre Pat Metheny, Laurie Anderson og David Bowie, men samtidig har han etablert seg som solo-artist med ei strålende trompetstemme.

Her møter vi Vu nok en gang sammen med Seattle-vennene Bergman, Frisell og Poor. En av verdens aller mest spennende gitarister, Frisell, har nå etter 30 år på vestkysten flytta tilbake til New York, men både den musikalske og den personlige relasjonen er så definitivt fortsatt på plass i fullt monn.

Denne gangen har alle de fire kameratene skrevet musikk og sjøl om alle har personlige ting å komme med som komponister, så er alt av det melodiske, men samtidig åpne og luftige slaget. De stortrives tydeligvis sammen og at de har jobba mye sammen på øvingsrommet når de har hatt fri fra «jobben» sin, er åpenbart.

Cuong Vu er skremt av det som skjer rundt seg, ikke minst i sitt hjemland. Han er virkelig skremt sier han, men håper han bare er paranoid. Kanskje er det naivt å tro at musikk kan gjøre noe med det, men Vu håper i alle fall at det er en forandring i lufta: «Change in the Air».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cuong Vu 4-tet

Change in the Air

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den danske pianisten og komponisten Christian Balvig har laget musikk som er annerledes enn det meste – med hyggelig norsk hjelp.

Christian Balvig 6-tet egner seg både stående, sittende og liggende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er ikke første gang vi møter Christian Balvig – til tross for at han bare er 27 år ung. I fjor kom han med trioskiva «Associated with Water» og fortalte oss raskt at vi hadde med ei unik stemme å gjøre.

Det skjedde på det norske selskapet AMP og det er også de som står for Balvigs ferskeste melding til allmuen, men denne gangen i en ganske så ny setting.

Har jeg skjønt det riktig var Balvig bosatt og studerte i Oslo i en periode, men har nå flytta tilbake til sitt hjemland. Musikken hans, som har vokst fram gjennom tre år og viser flere flotte sider av Balvigs talent, har derimot ikke noen grenser.

Det vi blir servert er en slags kammermusikk der impulser fra både filmmusikk, jazz, pop og klassisk musikk finner sin naturlige plass. Der males det landskap, det skapes nydelige melodier og det trylles frem de herligste og varme stemninger.

Til å hjelpe seg med det har Balvig kalt på en jazztrio med seg sjøl på piano, «vår» ypperlige representant Siv Øyunn Kjenstad på trommer og bassisten Jens Mikkel Madsen samt en flott stryketrio med Maria Edlund på cello, Louise Gorm på fiolin og Mikkel Schrieber på bratsj.

Denne flotte og ganske så sjeldne instrumenteringa har sjølsagt ført til et helt unikt lydbilde – et lydbilde som kler Balvigs ideer og musikalske visjoner på et ypperlig vis. Det er lett å høre at bandet har jobba en hel del sammen de seineste åra og de har dermed utvikla et flott kollektivt sound samtidig som det er plass for individuelle prestasjoner på høyt nivå også.

Christian Balvig bekrefter at han er en musikant og komponist med noe unikt på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Balvig 6-tet

Music for Humans

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Egentlig har hun vel aldri vært borte heller – Lisa Ekdahl. Det bare føles slik. Uansett er det godt å være i hennes selskap igjen.

Lisa Ekdahl har ei stemme og et uttrykk som er kun hennes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den svenske visepopjazzvokalisten Lisa Ekdahl (47) har liksom vært der hele tiden, men nå er det lenge siden jeg har hørt henne. Hun forteller oss umiddelbart at hun fortsatt har det – denne tonen som er bare hennes.

De fleste kjenner nok Ekdahl igjen fra hennes monsterhit «Vem vet» – en klassiker på alle slags vis. Med sitt slentrende, barnlige uttrykk gikk hun rett hjem både hos broderfolket og her hos oss. Veldig av mye av det Ekdahl har gjort har foregått på svensk, men her tar hun steget over til engelsk – uten at hennes «stemme» blir noe mindre Ekdahlsk av den grunn.

Hun har skrevet ti sanger som tar for seg både hverdagslige og mer eksistensielle temaer og hun bekrefter nok en gang at hun både er en låstsnekrer og historieforteller av meget solid kaliber. Hun forteller oss hvorfor publikum både har blitt fascinert av hennes univers og stadig kommer tilbake til det.

Når hun så omgir seg med et strålende band med blant andre gitarist, og alt mulig annet, Mathias Blomdahl – som også har produsert og arrangert vellyden, sønnen Milton Öhrström på piano og vibrafon og Per «Texas» Johansson på saksofoner og litt til, så blir dette dandert akkurat så smakfullt som både Ekdahl og vi kunne ønske oss.

Det skader heller ikke på noen som helst måte at gjester som vår egen duettdronning Ane Brun og den libanesisk-franske stjernetrompeteren Ibrahim Maalouf dukker på noen av spora og gir de ekstra krydder med sine sterke personligheter og unike stemmer.

Det tok sin tid før Lisa Ekdahl kom for å hilse på igjen, men det er jo hun som vet når det passer. Nå har hun altså gitt oss mer av det gode – og der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lisa Ekdahl

More of the Good

OKeh/Sony Music

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har tatt med seg noen av sine beste musikalske venner og skapt et unikt, morsomt og spennende univers.

Buicken ved fire av dem: Tom Stalsberg, Lars Saabye Christensen, Mathias Eick og Amund Maarud.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etterhvert har de besøkt nesten det som er av knatter og knøs i dette rare landet. Likevel må jeg bryte sammen i tilnærma krampegråt og tilstå at våre veier ikke har kryssa hverandre. Nå har derimot Buicken kommet hjem til meg og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe schwært no – veldig schwært.

Det har seg slik at Saabye Christensen har vært en av mine aller største forfatterfavoritter i mange tiår allerede. Når han så har slått sine lyrikk-kvaliteter sammen med en av de dyktigste og morsomste pennene i den norsk medieverdenen, Tom Stalsberg, så ligger jo veldig mye til rette for at et slikt møte skal bli bra – og vel så det. Det har det også blitt.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sin store musikkfascinasjon. Han har tidligere jobba med bluesmusikere i bandet Norsk utflukt og i jazzsammenheng med Ole Henrik Giørtz og akkurat nå er han også hoffleverandør for Maj Britt Andersen til hennes nye univers. Stalsberg er en utilslørt rocker, men med klare blues-tilbøyeligheter og i Buicken-land har de satt hverandre og diktene stevne i et usedvanlig empatisk blueslandskap der de ikke har gått langt ned på lista akkurat for å finne reisefølge.

Tekstene er dels morsomme, dels ettertenksomme og hele tida veldig der at vi kjenner igjen pennene til de to. Både Saabye Christensen og Stalsberg leser med sin karakteristiske stemmer og med en timing som forteller oss at de er musikanter de også. De inviterer oss enkelt og greit inn i et herlig univers som både får oss til å humre og til å – tro det eller ei – til å tenke en gang til.

Når så Buickens univers er skapt sammen med et empatisk kremlag med bortimot ubegrensede kreative evner, trompeter, pianist og sanger Mathias Eick, fiolinist Ola Kvernberg, gitarist og sanger Amund Maarud, gitarist og munnspiller Knut Reiersrud og gitarist Geir Sundstøl – for et lag!!!! – samt at fotograf Lars Eivind Bones også har vært en viktig bidragsyter også i denne boksen, så har denne samlinga blitt en schwær manifestasjon på at lyrikk, humor, blues og jazz har fått et nytt, viktig og flott kapittel her hjemme.

Buicken priser altså veiene – jeg priser Buicken – veldig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buicken

Priser veiene

Snaxville Records/[email protected]