Vi skrur klokka 25 år tilbake og blir med to glitrende gitarister på bar og jazzklubb i det hippeste av det hippe i København.

Sabines var og er en bar midt i det hippeste utelivs- og kunstnermiljøet i København. Der skjedde det åpenbart mye – nesten døgnet rundt. Det aller meste som foregikk der var det sjølsagt kun de som var tilstede som fikk oppleve, men heldigvis hadde en en nylig avdød dansk jazzkjenner, Ib Skovgaard, vett til å ta opp denne konserten den 6. juli 1993. Nylig blei tapen funnet og heldigvis får alle vi andre også muligheten til å bli med og oppleve den tidløse musikken.

Amerikanske Doug Raney (1956-2016) og russiske Nicolai Gromin (1938-2017) hadde flytta til Margrethes by og var begge sentrale i det som skjedde i bebop-landskapet som alltid har hatt svært gode vekstvilkår i Danmark.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Her møter vi de to – og kun de to – i en avslappa setting der de tar for seg seks standardlåter, blant andre «My Funny Valentine», «Nardis» og «Cherokee» og en originallåt fra hver av dem. De veksler hele tida på å være solist og kompist og vi snakker høyt nivå hele veien. For meg er Raney den som er rytmisk mest elegant av de to, men Gromin – som jeg aldri har hørt før – er absolutt vel verdt å tilbringe tid sammen med også.

Det er altså 25 år siden musikken blei unnfanga og begge har forlatt tida. Musikken de skapte derimot er av den tidløse og svært så elegante sorten og egner seg like godt i dag og om 25 år.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Universet Skadedyr bekrefter med sin tredje utgivelse at vi har med en totalt unik organisme å gjøre.

Med «Kongekrabbe» og «Culturen», fra 2013 og 2016, etablerte Skadedyr seg aller øverst på pallen der spennende, annerledes og totalt personlige større ensembler befinner seg. Bandet, med et navn både på seg sjøl og sine utgivelser som står i stil med hvor originale de er og har ambisjoner om å være, er så langt fra et tradisjonelt storband som vel tenkelig sjøl om antallet innbyggere ikke er så langt unna.

Fredrik Luhr Dietrichson på basser, Lars Ove Stene Fossheim på gitar og gitarsynth, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og recorder, Marius Hirth Klovning på lapsteelgitar og dobro, Torstein Lavik Larsen på trompet, Anja Lauvdal på piano og synther, Heida Mobeck på tuba, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Ina Sagstuen på stemme og effekter, Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon og Adrian Løseth Waade på fiolin – alle nevnt og ingen glemt – har skapt landskap som Hulbækmo har skapt grunnlaget for i fire av seks tilfeller, mens de siste er mer eller mindre kollektive bidrag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvor finner vi så disse unike landskapene til Skadedyr? Det er faktisk ikke så enkelt å si med få ord. Grunnen er at her er det henta impulser fra gud hjelpe meg nesten hva som helst på Tellus. Her finnes spor etter fortida og nåtida som hele tida skuer inn i framtida og jeg ser at navn som Alice Coltrane, Carlos Santana. Pharoah Sanders, Sun Ra, Willem Breuker, John Zorn og Jaga Jazzist blir nevnt. Sikkert riktig alt det der, men først og fremst så har Skadedyr makta å skape sitt eget brygg – si egen retning.

Her er det på ingen måte snakk om noe tradisjonelt komp-solist oppsett – her glir alle elegant inn og ut av rollene sine og med den høyst spesielle besetninga så låter det sjølsagt også ulikt alt annet.

Skadedyr er nok en bekreftelse på at det det skjer voldsomt mye spennende og originalt hos de oppvoksende generasjoner norske jazzmusikanter. Skadedyr er noe av det aller mest spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har utfordra meg sjøl de seineste åra for å finne ut om countrymusikk er noe for meg. Av og til er det det, men det gjelder ikke Pistol Annies.

Trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley, har eksistert siden 2011 og gir oss her sitt tredje visittkort. På sett og vis framstår de tre som The American Dream – både visuelt og musikalsk.

Også innen denne sjangeren, lener jeg meg på Duke Ellingtons legendariske postulat: det er bare to typer musikk – god og dårlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne country-pop trioen har jeg skjønt har fått et godt navn i tradisjonelle country kretser. Det er så absolutt mulig å forstå: de synger bra og de tuller ikke med country-utgangspunktet.

For meg blir det uansett kjedelig og særdeles forutsigbart. Her dukker det ikke opp en eneste overraskelse underveis – det er plankekjøring fra start til mål sjøl om de tre omgir seg med kompetente musikanter.

De med en dragning mot snill og grei countrypop finner sikkert mye å glede seg over – jeg er altså ikke blant dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Perkusjonisten Kjell Tore Innervik tar for seg ikoniske verk av to av samtidsmusikkens giganter. Spennende og originalt.

Innervik (44), opprinnelig fra Narvik, er en klassisk perkusjonist som på ingen måte har valgt den letteste veien. Han har derimot valgt å utfordre både seg sjøl og oss og det gjør han på et framifrå vis med denne soloskiva.

Det vi blir servert her er to versjoner av den greske komponisten Iannis Xenakis´ «Psappha» og en runde med den amerikanske komponisten Morton Feldmans «The King of Denmark».

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Innervik har åpenbart satt seg meget godt inn i partiturene og i tillegg har han satt sammen sitt arsenal av perkusjonsinstrumenter etter eget hode – komponistene har ikke lagt noen føringer når det gjelder hva det skal spilles på.

Dette er et univers jeg ikke kjenner spesielt godt til, men Innerviks måte å tolke disse to ganske så forskjellige verkene på fascinerer veldig. Der Xenakis tildels er voldsom i uttrykket, er Feldman mye mer ettertenksom og nedpå og Innervik trives åpenbart i begge «verdener». Innerviks voldsomme oversikt, dynamiske mesterskap og virtuositet gjør dette til en spennende og fascinerende ekskursjon.

Når så Morten Lindberg plukker fram sine helt spesielle evner som lydmaker og vi får ei meget fin innføring i alt om denne innspillinga i den omfattende og pedagogiske coverhefteteksten, så har «Utopias» blitt et visittkort mange også langt utenfor samtidsmusikk-menigheta kan glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noen konserter har satt uutslettelige spor. Den danske tangentinnovatøren Kenneth Knudsen bidro til en av dem.

Året var 1988. Arenaen var Kulturhuset i Molde under jazzfestivalen. De danske ikonene Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen sto på scena sammen med en for meg ukjent tangentist ved navn Kenneth Knudsen. Det hele låt fantastisk helt til de tre spilte «Imagine» fullstendig uten å improvisere – eller det var vel de gjorde uansett. Fra en fantastisk oppplevelse løfta de tre det til en uforglemmlig stund som sitter spikra  – 30 år etter.

Siden den gang har jeg bare hatt sporadiske «møter» med Kenneth Knudsen som nå har rukket å bli 72 år ung. Han har heller ikke spilt live på lenge – han sitter «kun» i sitt hjemmestudio og «forsker» frem nye lyder og nye stemninger, som blant annet har blitt brukt til en rekke spillefilmer, på sine allehånde tangentinstrumenter og maskiner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå er det en sann opplevelse å treffe på han igjen sammen med sin betydelig yngre nevø, gitaristen Oliver Hoiness. Gjennom åtte komposisjoner de har skapt enten hver for seg eller sammen, tar de oss med på sakteflytende ekskursjoner der stadig nye landskap blir brettet ut på store lerret. Underveis får de også besøk av fargeleggerne Palle Mikkelborg med sin uforliknelige trompet/flygelhorn-sound, elektronikeren Peter Kyed og trommeslagren Ole Streenberg.

Til sammen har «November Tango» blitt noe helt annerledes. Det er musikk som sakte, men sikkert smyger seg inn og tar bolig for så å la den store ro senke seg. Kenneth Knudsen har sammen med den andre innovatøren – du verden som de to snakker sammen – Oliver Hoiness, skapt vakker musikk for de som gjerne vil utfordre seg sjøl aldri så lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassist Sigurd Hole (37) fra Rendalen i Hedmark har sakte, men sikkert manøvrert seg mot toppen både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.  Med blant andre Jon Eberson, Tord Gustavsen og med kollektivet Eple Trio, har Hole tatt voldsomme steg og det som er ekstra hyggelig er at han har gjort det på et musikalsk, smakfullt og neddempa vis uten behov for å flashe noe som helst. Han har vært der i musikkens tjeneste hele veien og slik virker det så avgjort som om han har tenkt å fortsette.

På hans første trioutgivelse med eget band, som består av den framifrå trommeslageren og perkusjonisten Jarle Vespestad fra Jessheim og den mer enn lovende og allsidige fiolinisten og kanteleisten Håkon Aase fra Seljord, tar Hole oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alle musikantene har bakgrunn fra både folkemusikk og jazz og benytter det i Holes komposisjoner, samt to av Aase, på et herlig og empatisk vis. Her finner vi tydelige spor fra både indisk, arabisk og norsk folkemusikk og kombinert med deres langt framskredne evner til å skape kollektive uttrykk og som flotte solister, så blir dette møter det er stor stas å bli invitert med på i grenseland mellom kulturer fra både øst og vest.

Sigurd Hole tar på sitt forsiktige, ekte og ujålete vis, stadig nye steg. Dette er et av de aller største så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bandet og «familien» Tower of Power har holdt det gående i 50 år. Jubileumsskiva forteller oss at det låter like tøft som før.

• 

  Med Emilio Castillo og Stephen «Doc» Kupka i førersetet slik de har vært fra dag en, så vet vi hvor lista ligger for Tower of Power. De har ikke bare holdt det gående i 50 år, de har også vært svært aktive: TOP er enkelt og greit et liveband det ryker av.

• Slik har det vært og slik er det fortsatt. I friukene, når de har de har vært hjemme i California, fant de ut at de ville lage et jubileumsalbum og de blei oppfordra av produsenten til å bruke Michael Jackson-metoden: spille inn masse musikk for så å plukke ut det beste i etterkant.
• Rundt 60 musikanter har vært innom TOP siden de så dagens lys i 1968 som The Motowns. Hele tida har det vært et soul/funk fundament med jazzovertoner som har vært grunnlaget for bandet og suksessen og de har heldigvis ikke forandra på den formelen nå heller.

Den feita blåserekka er sjølsagt veldig tilstede og den relativt ferske vokalisten Marcus Scott, som tok over etter at Ray Greene meldte overgang til Santana, gjør begge strålende innsats og passer glitrende i TOP-grooven.

Det Tower of Power gir oss her er en snau time med urgroovy musikk som sikkert holder som ei kule live – det gjør den nemlig også i heimen: «Do it with Soul» som de sjøl sier.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange vet at HamKam spiller best hemmatt, men det gjør nok ikke så mange når det gjelder Briskebyen Lyttemannslag.

Chateau Neuf hadde altså sitt Spelemannslag, mens Hamar har fått sitt Lyttemannslag. Det sier en del om hvor inititativtaker, låtskriver og gitarist Frode Berntzen vil med bandet som har eksistert siden 2016. Lytteegenskapene de fire bandmedlemmene er utstyrt med er helt avgjørende for hvor bandet og musikken skal ta veien og alle fire er så avgjort utstyrt med store ører.

Såvidt jeg skjønner har både Berntzen, vokalist Anne Bolette Stang Eng, bassist Helge Harstad og trommeslager Mats Lillehaug røtter i Mjøs-traktene. Måten bandet framstår på tyder i alle fall på at alle fire har utmerket kjemi – det skinner tydelig gjennom i måten de tolker de musikalske landskapene Berntzen har skapt utgangspunktene for.

Gitarist Berntzen, som jeg mistenker har hørt en time eller to på Terje Rypdal i sin musikalske oppvekst, har tatt for seg tekster av forfattere som Helen Rønningsbakken, Lars Saabye Christensen og Ove Røsbak samt egne dikt og tekster fra vokalist Stang Eng. Med en voldsom bredde i sin tilnærming – her er det spor av både viser, rock, jazz og andre herligheter som tilsammen har blitt et originalt og fint brygg, forteller de fire oss at det skjer mye spennende også utenfor de store byene – hvis man bare tar seg bryet med å sjekke ut mer enn det som ligger rett utenfor stuedøra si.

Anne Bolette Stang Eng er ei ny stemme for meg, men forteller meg raskt med sitt uttrykk, trøkk og bruk av dynamikk at hun er en historieforteller det er vel verdt å tilbringe tid sammen med. Det samme gjelder for hele Briskebyen Lyttemannslag – de har noe å melde og skal være hjertelig velkomne. De bør fortsette å spelle hemmatt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk flytta fra Ålesund til Danmark som tenåring. Der trives han åpenbart som fisken i garnet – eller var det vannet?

Kirk (37) har etablert seg på det aller øverste nivået nede hos danene. Både som sidemann og som bandleder har han gjort seg svært positivt bemerka og seinest i fjor ga han oss et flott visittkort med skiva «Drummer & Composer».

Nå følger han opp med «Beat» som går i mer eller mindre det samme sporet. Også her har Kirk skrevet alt materialet, men med ett unntak: Juan Tizols «Zanzibar». Det forteller egentlig ganske mye om hvilket musikalsk landskap vi befinner oss i.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kirk har åpenbart blitt en del av den stolte danske jazztradisjonen der amerikansk musikk med røtter i bebop og tilliggende herligheter ofte er et utgangspunkt. Slik skriver han også sin egen musikk og han gir oss åtte fine bop-inspirerte låter der det er liten tvil om hvor eneren befinner seg.

Med seg har Kirk nok en gang den samme empatiske gjengen som på den forrige innspillinga: tenorsaksofonist Jan Harbeck, pianist Magnus Hjorth, altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, bassist Lasse Mørck og kornettist Tobias Wiklund – ypperlige ensemblemusikanter og solister alle sammen.

Det interessante hørt med norske ører er at generasjon med relativt unge musikanter bekjenner seg til denne tradisjonen. Det ville i liten grad skjedd her hjemme, men danskene har altså ei historie der som vi ikke har i samme grad.

Dette swinger og groover fra start til mål og dansk/norske Snorre Kirk bekrefter at han er en komponist, bandleder og trommeslager som hører hjemme langt der fremme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Legenden Jan Johansson skapte «Jazz på ryska» på 60-tallet. Nå gjør den fine vokalisten Alina Rostotskaya det sjøl.

Blant de mange sakene jeg kan lite om, har russisk jazz en framtredende plass. Fram til Glasnost-dagene var det kun frijazz vi kjente noe til her på berget – jeg i alle fall – men etterhvert har det dukka opp en hel del annet også. LRK Trio skal blant annet spille på Moldejazz neste år og de er også representert her som kompet til Alina Rostotskaya.

Hvordan har så denne musikken kommet vår vei? Nok en gang er det ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records som skal ha det meste av æren. Han fortsetter heldigvis sitt korstog med å formidle kvalitetsmusikk fra land og kilder vi sjelden kommer borti og Rostotskaya føyer seg elegant inn i den rekka.

Hun har jobba med dette bandet i rundt ti år og hun har skrevet stort sett alt av både tekst – på russisk – og musikk. Her er det mange inspirasjonskilder involvert, som blant annet folkemusikk fra diverse russiske tradisjoner og vestlig jazzmusikk.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men hun makter uansett å formidle fine stemninger. Musikalsk låter det fint av usedvanlig dyktige musikanter, men det blir liksom litt for pent – make a mistake, som Thelonious Monk sa, så vil det skje enda mer spennende saker.

Uansett har dette blitt et fint møte med musikk fra et land som garantert har mye mer spennende musikk å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.