Vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Benedicte Torget fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Nå har hun gitt oss et visittkort som passer ypperlig å gå inn i det nye året med.

Med alt for lange mellomrom har jeg hatt gleden av å dykke ned i Benedicte Torget (49) sitt vakre og ettertenksomme univers. Hver gang det skjer så slår det meg at hun har noe unikt å melde og hun melder det alltid på et usedvanlig vakkert og personlig vis også.

Torget er ikke av typen som slenger innom et innspillingsstudio, river av seg noen låter, gir dem ut og ferdig med det. Denne gangen har hun brukt fire år på å jobbe frem tekstene og musikken – og det merkes. Her er det ikke tatt et eneste lettvint valg, alt er finmeislet og vurdert frem til best mulig løsning både tekstmessig og musikalsk – derfor har “Diamonds – Seven Dialogues” blitt Torgets aller flotteste tilstandsrapport til nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Møter er noe av det mest essensielle ved musikk for min del. Møter som oppstår uventa eller forventa og som viser seg å bety noe eller mye for øyeblikket eller for timer, uker, år eller for evigheten. Slik er det åpenbart også for Torgets del og det er slike møter hun løfter fram i tekstene sine og som hun, musikken og musikerne gir oss rom til å reflektere rundt.

Med sin vakre og inderlige stemme, i et landskap der både jazz, pop og singer-songwriter-tradisjonen møtes på et fint vis, tar Torget oss med til steder som passer utmerket til å møte det nye året med. Alt, utenom “Vuggesang”, synges på engelsk – et språk Torget behersker som en innfødt.

Når så Torget omgir seg med Øystein Sevåg som tangentist og medprodusent – han har også arrangert stryken som blir spilt av Macedonian Symphonic Orchestra på to av låtene, Gjermund Silset på bass, broder Olav Torget på gitar og dobro og sist, men på ingen måte minst Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, så er forutsetningene noe så voldsomt til stede for at dette skal bli vellykka.

Dette er mest sannsynlig Paolo – ja, vi har lov å være på fornavn med den gudebenåda, sin siste studioinnspilling og hans neddempa, men likevel tydelige tilstedeværelse løfter som alltid musikken til nye steder. Bare det å få høre “stemma” til Paolo på nytt er både vemodig, men likevel så uendelig flott. Han er med oss for evig og alltid.

Benedicte Torget bekrefter med sin fjerde plate at hun er en musikant/vokalist/tekstforfatter/komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med. Det er faktisk viktig å bruke tid sammen med Benedicte Torget. Viktigere enn noen gang.

PS Da er det kun tre uker til Trump enten frivillig forlater Det hvite hus eller blir geleida ut derfra. Det går mot lysere tider!

Den portugisiske saksofonisten José Lencastre har jeg møtt ved et par anledninger tidligere. Det jeg har skjønt at er jeg ikke har den minste anelse om hva jeg kan forvente ved neste treff.

Det er vanskelig å komme noe lenger unna geografisk i Europa for oss nordmenn enn til Portugal. Likevel er det et åpenbart musikalsk slektskap mellom musikk som skapes her og som blir unnfanga der sørvest. Spesielt på frijazzområdet er det det, og det er kanskje ikke helt tilfeldig at vår store trommeslager udi faget, Paal Nilssen-Love, har slått seg ned der.

Sammen med Lencastre, som spiller både alt- og tenorsaksofon, finner vi gitaristen Jorge Nuno, trommeslageren João Valinho og den brasilianske elbassisten Felipe Zenícola – som har jobba med med Nilssen-Love. De tre sistnevnte er alle totalt ukjente navn for meg, men definitivt ikke for hverandre.

Bandet spilte sin første konsert for et år siden i Lisboa. Konserten var på trio, men allerede noen dager etter, da de gikk i studio for å spille inn denne skiva, så var gitarist Nuno, som kommer fra psykedelisk rock, også en del av familien.

Det vi får være med på her er tre “låter” som varer til sammen i knappe 40 minutter og som er fine, åpne samtaler mellom fire likeverdige partnere. Tradisjonell rytmikk, harmonikk og melodikk kan man bare glemme – her er det flyten og interaksjonen i “samtalene” som gjelder.

Vi har med fire lyttere og fire bidragsytere som vil hverandre og musikken vel. Anthropic Neglect bekrefter at den frie scena i Portugal, godt hjulpet av det svært oppegående selskapet Clean Feed Records, er både spennende og langt framskreden.

PS Nedtellinga før Trump enten går frivillig eller hjelpes ut av Det hvite hus går heldigvis rette veien, men alt for sakte.

Terje Gewelt og Elizabeth Walker har gjort det meste sammen noen tiår nå. Det gjør de heldigvis fortsatt og her kommer det to vakre eksempler på det.

Terje Gewelt (60) er nå å regne som en veteran i norsk jazzliv. Etter studier på Berklee i Boston på 80-tallet og samspill med giganter som Gary Burton og Tommy Smith og ikke minst timer med sjølvaste Jaco Pastorius, satte Gewelt kursen hjemover og har vært en viktig brikke i en rekke konstellasjoner. Seinest i sommer under Moldejazz sammen med Karin Krog og John Surman bekrefta han hvilken unik stemme han er i besittelse av.

I tillegg til å være en ettertrakta sidemann, har Gewelt også gjort mye under eget navn og gitt ut mange plater på eget selskap. Nå begynner det å bli noen år siden han har fortalt oss hvor han befinner seg. Derfor er det ekstra hyggelig med nytt påfyll som bekrefter at Gewelt fortsatt har mye hipt og personlig å melde.

Gewelt har bestandig følt seg like hjemme med den akustiske som den elektriske bassen. Det har også ført til at han trives i like stor grad med relativt straight jazzmusikk med stor J som med funky toneganger som minner om hans forbindelse med salige Jaco.

Det bærer da også “House on a Hill” preg av, men mest av den funky sida av Gewelts sjelsliv. Sammen med et flott lag bestående av Terje Evensen på trommer, perkusjon og elektronikk, Bjørn Klakegg på gitar og Erlend Slettevoll på tangenter, er musikken til Gewelt i de beste hender. Den er uten unntak vakker, melodisk, varm og nedpå – uansett tempi. Omgitt av lyttende, empatiske og kreative stemmer som vil den samme veien som Gewelt, så har “House on a Hill” blitt en flott tilstandsrapport fra en musikant vi mer enn gjerne vil høre mer av og fra i tida som kommer.

Da Gewelt satt kursen for furet værbitt i 1989, så hadde han ikke bare studert med Burton og Pastorius. Han hadde også truffet sin livsledsager pianisten Elizabeth Walker på Berklee. Etter snart snart 30 år i hovedstaden, flytta de to til Nesbyen i Hallingdal i 2017.

Der fant hun roen som skulle til for at hun kunne begynne å jobbe med sin egen musikk igjen og, sammen med tittellåta som blei unnfanga i Boston i 1988, debuterer hun her under eget navn med elleve egne komposisjoner.

Innspillinga er gjort i Hallibakken studio i Nesbyen og Gewelt har produsert og vært mer enn velvillig bassør hele veien, vil jeg tro.

I et vakkert, reflekterende og melodisk landskap som henter inspirasjon fra spesielt jazztradisjonen, men der hennes amerikanske oppvekst med impulser både fra singer-songwriter og kanskje også country-musikken er mulig å finne spor av, er det veldig hyggelig å lene seg tilbake og nyte samspillet mellom Walker og Gewelt.

Hallingdalen har ført mye vakkert med seg. – nå også jazzmusikk av meget solid kvalitet og med mye varme til kalde kvelder.

PS Måtte gode makter sørge for at Trump får gjort så lite skade som mulig i de dagene som gjenstår før han geleides ut av Det hvite hus.

Til tross for at Alberto Pinton har dukka opp i en rekke sammenhenger de seineste åra, har jeg ikke hatt gleden av å møte han på så nært hold som i denne trioen tidligere.

Den italienske barytonsaksofonisten, bassklarinettisten, klarinettisten og fløytisten Alberto Pinton (58) har hatt Sverige som base mer eller mindre siden 1985. Avbrutt av studier på Berklee i Boston samt opphold i New York, har han både som leder og sidemann fortalt oss ustoppelig at han er utstyrt med unike kvaliteter.

Pinton har utgitt over et dusin skiver enten som leder eller co-leder og, sjøl om jeg langt i fra har hørt alt, så viser han oss igjen med “All the Difference” hvilken retningsgiver han er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I denne pianoløse trioen, der Pinton byr på elleve komposisjoner, inviteres vi med til veldig forskjellige destinasjoner som Pinton benytter store deler av sitt instrumentarsenal for å gi varierte farger.

Moderne, luftige, åpne, men samtidig melodiske rammer er utgangspunktene som Pinton har tatt med seg to av nabofolkets aller mest lovende og ikke minst empatiske herrer, trommeslageren Konrad Agnas og bassisten Vilhelm Bromander, til å utforske.

Pinton har så definitivt ei høyst personlig stemme, men hvis man synes å ane et visst slektskap til blant andre Eric Dolphy og Ken Vandermark, så tror jeg neppe Pinton vil protestere mye og lenge.

Det akkordløse formatet byr på mange muligheter. Alberto Pinton og hans trio vet å ta vare på veldig mange av dem.

PS Kan tilhengere og motstandere av Trump over there sørge for at skaden blir så liten som mulig de dagene som er igjen, så ville det være en gave til hele verden.

Georg Reiss er kjent i en rekke sammenhenger både som klarinettist og saksofonist. Da han oppdaga det ungarske nasjonalinstrumentet tárogató var det likevel da han fant sin egen stemme.

Georg Reiss (64) har vært en sentral skikkelse i både tradjazzmiljøet og i diverse folkemusikk-konstellasjoner. Vi snakker både norsk folkemusikk og musikk med røtter spesielt i Balkan og dalstrøka rundt.

Det var også i den forbindelse med Reiss sitt engasjement og deltakelse i Gjertruds Sigøynerorkester på en studietur til Ungarn han kom over og blei fascinert av tárogatóen – en slags sopransaksofon i tre. Klangen i instrumentet kan minne om obo eller engelsk horn og Reiss viser oss her at det egner seg til mange slags uttrykk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tárogatóen har blitt populær også i Romania og hoffkomponist Gabriel Fliflet, med sterk fascinasjon for øst-europeisk musikk, har skrevet fire av låtene. Ellers er det mye krydder bestående av norsk folkemusikk, argentinske og brasilianske toneganger, salmer og klassisk musikk – og med jazzikalske overtoner som en slags gjennomgangsmelodi.

Reiss viser med inderlighet og instrumentets iboende melankolske tone, hvor ekte hans forhold er til både instrumentet og musikken han har valgt å tolke. Sammen med den fremragende organisten og pianisten Ulf Nilsen og en rekke medmusikanter, blant andre gitaristene Tom S. Lund og Torbjørn Økland og en strykekvartett der det passer, tar Georg Reiss oss med på ei hjertelig, varm og ytterst personlig reise. Vi takker for invitasjonen.

PS Det er alt for lang tid før Trump blir geleida ut av Det hvite hus. Måtte noen voksne passe på at det skjer så lite galt som mulig disse vel tre ukene.

Det står skrevet Charlie Parker Lives rundt om på murvegger i New York. Jeg tipper at det gjør det om Prince også. Ingen av dem lever, men du verden som musikken deres gjør det.

Da Prince (1958-2016) – Prince Rogers Nelson – forlot tida for snart fem år siden, var det både et sjokk og et enormt tap for musikkverdenen. En av de mest innovative, originale og samtidig mest produktive artistene i moderne musikk var ikke blant oss lenger.

Helt siden slutten av 70-tallet hadde han satt sitt enorme preg på de fleste sjangre innen populærmusikk og at det var mye spennende musikk igjen i han fantes det ikke tvil om. Prince var like kreativ helt til det siste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ryktene hadde gått lenge om at det fantes mye i arkivene etter Prince. I 2020 blei året da The Prince Estate bestemte seg for at det var tid for et nytt påfyll med Prince-magi og den har kommet ut i mange varianter.

Den mest voldsomme versjonen er en vel åtte timer Super deluxe utgave av “Sign “☮︎” the Times” med det meste det kan være mulig å ønske seg bestående av 92 låter. Min vei har det kommet en “nedstrippa” utgave med fire vinyler som inneholder 30 av de 92 låtene, men jeg kan love at det holder mer enn lenge for en legmann udi Prince-faget som meg.

Det denne remastra samlinga byr på er noen av de største schlägerne som tittellåta, “Starfish and Coffee” og “Hot Thing” samt to plater med singel mixer og redigerte versjoner av mange av de samme låtene pluss noen andre også.

Alt er flott, alt er urheftig, alt er tidløst og alt er så funky som kun Prince kunne skape musikk. Så kan vi fortsette å drømme om hva framtida kunne ha gitt oss hvis han hadde fått leve videre.

I mine ører var Prince et musikalsk geni og denne samlinga er nok en påminnelse om det. Prince lever!

PS Det er fortsatt mange dager igjen før Trump geleides ut av Det hvite hus. Det er lov å håpe at han får gjort så lite skade som mulig på den tida.

Håkon Kornstad følte som oss alle at vi forsvant ut av loopen da verden stengte i mars. Her inviterer han oss på et vis inn igjen. Det kjennes veldig godt!

Håkon Kornstad (43) har de par siste tiåra fortalt oss på så mange vis hvilken spesiell kunstner han er. Først som en mer enn lovende jazzsaksofonist og, svært overraskende for de aller fleste, som en glitrende operasanger. Måten han har fusjonert disse to tilsynelatende motstridende uttrykkene på er intet mindre enn unikt.

Da verden stengte ned i mars jobba Kornstad med tanken om å gi ut ei vinylsamling av sine solo-saksofonskiver: “Dwell Time”, “Symphonies in My Head” og “Live in Sarajevo”. Plutselig fikk han mye mer tid til overs og ideen fikk rom til å utvikle seg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kornstad satte i gang å spille inn mye ny musikk i sitt hjemmestudio samtidig som han var blant de aller første til å streame konserter fra heimen.

Det har ført til en Ole Brum-utgivelse med en dobbelt-LP der den første er nyinnspilt, mens den andre er høydepunkter fra de tre tidligere nevnte utgivelsene.

Håkon Kornstad har skapt seg sitt eget univers som det alltid er like fascinerende og spennende å besøke. Han har utvikla en helt særegen saksofontone – han har greid det de færreste greier gjennom et helt liv. Sangeren og plystreren (!) befinner seg også på et skyhøyt nivå.

Når han så besitter egenskapene som skal til for å benytte studioteknikk og elektronikk på best mulig og mest smakfullt og følsomt vis og i tillegg skriver usedvanlig vakre låter, så har “Out of the Loop” blitt en tilstandsrapport som både skuer bakover og samtidig forteller oss hvor Håkon Kornstad er anno 2020. På et veldig flott sted.

Bedre måte å si god musikalsk jul på er vanskelig å tenke seg.

PS Mitt aller største juleønske er at noen får stoppa Trump før 20. januar.

Etter et tungt år så har endelig sola snudd. “Chasing Sunsets” kan være et fint mål for året som kommer og musikken kan være en nydelig følgesvenn på veien dit.

Vi mer enn ante det før debuten “Last Things” inntok heimen: møtet mellom vokalisten Siril Malmedal Hauge og gitaristen Jacob Young hadde alt i seg til å bli noe veldig flott og vakkert. Svaret var et rungende og tydelig ja allerede på første forsøk.

Det er snart tre år siden det første visittkortet inntok heimen og siden har duoen jobba mye sammen i både inn – og utland. De har tatt stadig nye steg i dette nære, transparente og svært så avslørende formatet og med “Chasing Sunsets” er de på sitt aller beste.

Jeg hadde gleden å høre de to under november-utgava av MaiJazz i Stavanger. Det førte blant annet til at jeg har sett veldig fram til hvordan de to ville framstå på oppfølgeren.

Som konserten under MaiJazz mer enn antyda så har de to fortsatt å utvikle seg på et inderlig vis. Med et repertoar bestående av mye originalmateriale, standardlåtene “Nobody Else But Me”, “Someone to Watch Over Me” og “My Ideal” og pop-klassikerne “I Say a Little Prayer”, “You Are so Beautiful” og ikke minst den nydelige versjonen av “Kjærlihetsvisa” til Halvdan Sivertsen som på engelsk har blitt til “The Lovesong” i pappa Youngs oversettelse, har dette blitt enkelt og greit en lykkepille som egner seg utmerket for mørke og kalde vinterdager.

Malmedal Hauge med sin vakre stemme og inderlighet og ro i hver tone og Young med et utsøkt og lydhørt tonefølge, i tillegg til at hans synger fint ved flere anledninger – de to kler hverandre på et suverent vis – har lagt minst en ny alen til sin vekst med “Chasing Sunsets”. Når så Knut Riisnæs dukker opp med sin tenorsaksofon på ett av spora, så er det vanskelig å ønske seg noe mer.

PS Måtte de neste ukene føre til så lite skade som mulig fra Donald Trump.

Dette er andre gang jeg har hatt gleden av å møte den italienske oud- og bouzoukispilleren Mauro Sigura. Nok en gang byr han på original musikk med sine sjeldne instrumenter.

Det er tre år siden jeg fikk gleden av å dukke ned i det spesielle og fascinerende universet til Mauro Sigura. Med sin ikke hverdagsbrukte instrumenter og ei musikalsk arv med røtter i i dalstrøka rundt Middelhavet, fortsetter Sigura å fascinere meg sjøl om han sjølsagt ikke overrasker i like stor grad som med “debuten”.

Med det geografiske ståstedet Sigura har, er det ikke overraskende at immigrasjon og trafikken fra Afrika over Middelhavet til blant annet Italia opptar Sigura. I tillegg er han også engasjert i miljøspørsmål og begge deler reflekteres i både titler og i musikken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med den samme trioen som sist, det vil si trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele, tar Sigura oss med på ei musikalsk rundreise der moderne, melodiske jazzrøtter fusjoneres elegant med tradisjonsmusikk fra strøka rundt Middelhavet.

Når så den glitrende trompeteren Luca Aquino, som blant annet etterfulgte Mathias Eick i bandet til Manu Katche, er gjest på flere av spora, så har musikken til Sigura fått nok en flott dimensjon.

Dere der ute som er ute etter annerledes påfyll, et påfyll som er både hipt, reflekterende, melodisk vakkert og viktig, kan mer enn gjerne låne både et og to ører til Maruro Sigura og “TerraVetro”.

PS Nedtellinga til at Trump må forlate Det hvite hus er godt i gang. Måtte disse ukene gå fort!

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Chris Potter er en av verdens aller beste saksofonister. På denne helt spesielle innspillinga trakterer han alle instrumentene sjøl.

Chris Potter (49) dukka opp som “barnestjerne” allerede som tenåring sammen med Charlie Parker-trompeteren Red Rodney. Siden har han bare tatt nye, enorme steg i retning seg sjøl og per i dag er han enkelt og greit en av de aller beste og mest uttrykksfulle saksofonistene som finnes her på Tellus.

Potter har på grunn av sitt enorme talent også vært en av de mest ettertrakta musikerne og har vært å påtreffe i en rekke konstellasjoner. Han har vært konstant på reisefot og fikk derfor merke nedstenginga i større grad enn de aller fleste. Derfor har 2020 bydd på ei helt annen utfordring enn han kunne se for seg, men samtidig har også året bydd på en rekke nye muligheter. Du verden som Potter har tatt vare på dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tenor- og sopransaksofon, klarinett og bassklarinett, fløyte og altfløyte, piano og ymse andre tangentinstrumenter, elektriske og akustiske gitarer, bassgitar, trommer og perkusjon og en del sampling på fritida, er arsenalet Chris Potter stiller til start med. Sjølsagt spiller han ikke alt like bra som hovedinstrumentene sine, men jeg innrømmer lett at jeg ville trodd at det var proffer på alle instrumenter – misforstå meg rett.

Jeg hadde nesten sagt sjølsagt så har Potter skrevet alle de ti låtene også. Alt blei spilt inn i løpet av seks uker fra mai og har jeg skjønt det rett så har Potter vært sin egen tekniker også. Det er umulig ikke å bli superimponert over både musikanten og komponisten Chris Potter.

Tøff, hip, melodisk og spennende jazzmusikk med spor av det meste i moderne amerikansk musikktradisjon er ingrediensene i det Chris Potters aleine har skapt. Du verden for en musikant, du verden for et band!

PS Da er det under en måned igjen før Trump skal geleides ut av Det hvite hus. Juleønsket mitt er at han får gjort så lite skade som mulig i løpet av den tida.