Kvartetten Oker byr på noe annet enn det de aller, aller fleste av oss har møtt på tidligere.

Det er tre år siden jeg møtte universet Oker første gang med plata “Husene våre er museer”. Trommeslageren og perkusjonisten Jan Martin Gismervik, trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og gitaristen Fredrik Rasten hadde funnet frem til et originalt uttrykk allerede den gangen og det har de kompromissløst utvikla videre til “Sussurus”.

Hvis noen tror at dette er en type band med bass- og trommekomp samt med gitar og trompet som sentrale solistinstrumenter, så tar de veldig feil. Her er det nemlig ingen soloer i tradisjonell forstand – her føres det derimot likeverdige samtaler på kryss og tvers.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har med fire musikanter å gjøre som har en felles estetikk og og en felles ideologi om hvordan de skal nå frem til målet. Utgangspunktet er å finne et sted mellom komposisjon og fri improvisasjon. Det hevdes at det er impulser her fra folk, fra minimalistisk komponert musikk, impro og post rock. Det er mulig det; uansett har Oker skapt musikk i uendelig mange grenseland og med det skapt et musikalsk univers som er okersk – unikt med andre ord.

Ikke alle de underfundige, nedpå stemningene er like spennende i mine ører – noen blir for stillestående, men underveis skjer det noe hele tida og for alle som ønsker å utfordre seg sjøl og gi musikken den oppmerksomheten den fortjener, så ligger det mye spennende i disse flotte samtalene.

Lydmanipulatoren og musikeren Tortusa har invitert med seg en rekke uttrykksfulle musikanter på reiser de færreste av oss har vært på tidligere.

Tortusa, som også reagerer hvis noen sier John Derek Bishop til han, er en 36 år ung lydforsker fra Stavanger. “Bre” er hans andre soloutgivelse på Jazzland og i tillegg har han også bidratt på to samarbeidsprosjekter. Til høsten kommer et nytt med bandet Dark Star Safari med Jan Bang, Erik Honoré, Samuel Rohrer og Eivind Aarset. Det skulle vel antyde sånn cirka hvor i landskapet det er mulig å finne Tortusa.

Tortusa har skapt tolv fundament eller lydmalerier ved hjelp av samplere og båndopptakere – såkalte field recordings – og sammen med et ukjent antall – også for han sjøl vil jeg tro – effekter, har det blitt unike stemninger, “låter” og musikalske lerret av det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Når Tortusa så har invitert med seg noen av de beste fargeleggerne i norsk – og vel så det – musikk på utfluktene, så har “Bre” blitt til en spennende ekskursjon. Trommeslageren Erland Dahlen, saksofonisten Inge Waterhead Breistein, gitaristene Svein Rikard Mathisen og Eivind Aarset og trompeterne Simen Kill Halvorsen og Arve Henriksen – ei heftig gjesteliste spør du meg, men det gjør du vel ikke – er med på å male disse landskapene til noe helt for seg sjøl.

Alle utgangspunktene er ikke like interessante i mine ører, med Tortusa forteller oss likevel at han er en unik lydforsker i stand til å ta oss med til flotte og uoppdagede steder.

De som var tilstede i domkirka under Moldejazz og hørte Frode Haltlis Avant Folk-konsert, vil aldri glemme de 10-15 minuttene Ståle Storløkken ga oss fra det enorme kirkeorgelet. Nå kan alle andre også oppleve Storløkken aleine i kirka.

Helt siden jeg hørte Dombås´ store sønn Ståle Storløkken (52) som pianør i Finn Haukebøs Orkester, Moldes store danseband på 80-tallet, vil jeg hevde at jeg skjønte at her lå det et talent latent som ville åpne dører og sprenge grenser i åra som skulle komme.

Og du verden som det har skjedd siden han platedebuterte for cirka 30 år siden. Om det har vært med Terje Rypdal, Arve Henriksen, Supersilent, Motorpsycho eller Elephant9, så har Storløkken med sin unike innfallsvinkel til det å skape lyder, stemninger og groover – eller musikk som noen kaller det – løfta alle konstellasjoner han har vært en del av opp til noe helt spesielt.

For to år siden tok han oss med på sin første soloekskursjon med “The Haze of Sleeplessness”. Utstyrt med et arsenal med antikke synther og masse digital mjukvare skapte han landskap ingen av oss hadde vært i nærheten av tidligere.

Denne gangen er alt stashet parkert i laboratoriet i Trondheim. Storløkken har tatt turen til kirka i Steinkjer og orgelet der. Kollega og gitar-visjonær Stian Westerhus har stått for opptaket.

De ti komposisjonene – enten meditert fram på forhånd eller komponert der og da – forteller oss hvilken særegen stemme Storløkken er og har. Han sørger for at pausene blir like viktige som de skapte tonene og han utnytter mange av de mulighetene det store kirkeorgelet byr på.

“Ghost Caravan” er nok en bekreftelse fra Ståle Storløkken på at han er og har noe helt spesielt. Det er tøft, det er kompromissløst og det er styggvakkert – det er sterkt.

Trompeteren Roy Hargrove og pianisten Mulgrew Miller hadde et fruktbart samarbeid i den siste delen av sine liv. Her får vi bli med på hvor nydelig det kunne være.

Roy Hargrove gikk bort i 2018 bare 49 år gammel. Mulgrew Miller blei 57 – han forlot oss fem år tidligere. Hver for seg etablerte de seg på den øverste hylla innenfor melodisk, akustisk jazz med røtter i bebop og standardskatten. Hargrove jobba også en hel del med mer “moderne”, elektriske uttrykk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg er det en nyhet at de to jobba sammen, men det viser seg at de møttes ganske så ofte på den legendariske og nå nedlagte after hours-klubben Bradley´s i Greenwich Village i New York. Det var stedet “alle” musikantene dukka opp etter jobb andre steder. De dukka for så vidt opp der om de ikke hadde vært på jobb også.

Hvis jeg har skjønt det riktig var det økonomiske årsaker til at denne duoen med den høyst spesielle besetninga oppstod. Arrangører ville gjerne ha de to med fullt band, men det var det altså ikke penger til. De måtte altså ta til takke med piano og trompet – ikke hverdagskost akkurat – men for en konstellasjon det skulle vise seg å være!

Hargroves manager Larry Clothier hadde for vane å ta opp alle Hargroves konserter via lydbordet og akkurat i dette tilfellet skal vi være veldig glad for det. En konsert i Merkin Hall i New York i 2006 og en i Easton, Pennsylvania året etter er det vi får være med på.

Lange, gode versjoner av stort sett kjent materiale som “What Is This Thing Called Love”, “I Remember Clifford”, “Triste”, “Con Alma”, “Monk´s Dream” og “Ruby My Dear” er utgangspunkt for usedvanlig flotte samtaler mellom to instrumentalister fra aller øverste hylle.

Lyden er strålende og når så det hele blir omringa av et fantastisk 68-siders teksthefte der blant andre Sonny Rollins, Ron Carter, Ambrose Akinmusire og Robert Glasper forteller om sine minner med disse to mesterne, så har dette blitt nok en fantastisk produksjon fra Resonance Records – selskapet som finner skjulte skatter over alt.

Det er 50 år siden superkvartetten Crosby, Stills, Nash & Young ga oss “Déjà vu”. I forbindelse med jubileet blir den gitt ut i en praktutgave på vinyl pluss fire cder med demoer, outtakes, alternative versjoner samt skiva som cd også.

Alle som har levd noen år må nesten ha et eller annet forhold til denne kvartetten og denne musikken. For mange er det nok bortimot lydsporet til livet deres også. Denne plata har blitt kalt den beste andreplata til noe band noensinne. Slike rangeringer er ikke noe for meg, men at “Déjà vu” satte voldsomme spor er ikke vanskelig å være enig i.

Nå er det altså klart for “feiring” og når plateselskapet Rhino melder seg til tjeneste, så vet vi nesten på forhånd at jobben blir skikkelig gjort.

Med originalalbumet remastra både på vinyl og på cd, pluss en cd hver seg med demos, outtakes og alternative versjoner – totalt 29 spor som aldri har vært utgitt tidligere – til sammen tre timer og 11 minutter med musikk, så er det altså så mye strålende gammelt og “nytt” her at dette på mange vis blir det definitive CSNY-visittkortet.

Når vi i tillegg blir servert et strålende teksthefte med et skrivestykke ført i pennen av Cameron Crowe som forteller oss noe som likner på hele historia om kvartetten, med et bildetilfang vi ikke har sett maken til tidligere, så har dette blitt en fest av en markering.

Skarbø Skulekorps er det definitive beviset på at det er mer godt enn Grandiosa og Are Kalvø som kommer fra Stranda.

Nå har det seg slik at jeg verken har spilt i eller vært spesielt begeistra for skolekorps. Det første toget er det vel rimelig mye som taler for har gått for ei god stund siden. Det andre derimot er det åpenbart mulig å gjøre noe med fortsatt. Det har Skarbø Skulekorps så definitivt sørga for.

Initiativtaker, trommeslager, komponist og korpsleder Øyvind Skarbø, fra Stranda, men bosatt i Bergen, har virkelig skapt noe unikt. Av bortimot uforståelige årsaker gikk bandets debutplate meg hus forbi, så jeg har ingen referanser til den dessverre. Det er sikkert dumt, men “Dugnad” står uansett veldig på egne bein.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som guttunge blei lille Øyvind fora med kassetter av storesøstrene sine. Der hadde de satt sammen en musikkmiks av typen sjelden med spor av Glenn Miller, Prince, Sepultura og Enigma. Det har vært med å prege Skarbø siden den gang og slik låter da også den usedvanlig mangefasetterte musikken han har skapt sammen med og for korpset sitt.

Pandemien første til at det ikke var mulig å samle saksofonistene Signe Emmeluth og Eirik Hegdal, gitarist Ivar Grydeland, bassist Chris Holm og trompeter Stian Omenås i studio. På Skarbøs instrukser spilte de inn sine bidrag i “heimen”, sendte de til Bergen og der har lydinnovatør Jørgen Træen og Skarbø i løpet av åtte dager med miksing skrudd det hele sammen til en musikalsk dugnad av høyst uvanlig dybde og kvalitet.

Hva dette korpset skaper og ikke skaper av uvanlige uttrykk i løpet av den 30 minutter lange utflukten de tar oss med på, er vanskelig å beskrive. Jovisst er det funk her, jovisst er det frilynte saker her, jovisst er det rocka, jovisst er det humor her – en rekke ekstra gjester bidrar også, inkludert Skarbøs sønn Elia – og til sammen har ustanselig kreative Skarbø og korpset hans skapt en liten original perle i et univers de er helt aleine om. Tøft, annerledes og spennende.

For svært mange har det blitt en tradisjon å starte fredagen under Moldejazz med Break of Day-konserten. I år var det Kirsti Huke og Ola Kvernberg som hadde fått det ærefulle og tidlige oppdraget og du verden så vakkert de takka for tilliten.

Vanligvis er det et stappfullt «fugleberg» i det vakre amfiet i Reknesparken. På grunn av pandemien måtte publikum sikre seg billett på forhånd denne gangen og de blei revet bort på 10-15 minutter da de blei lagt ut for ei uke siden.

Avstandsreglene førte til at det var et mindre antall publikummere som fikk anledning til å overvære konserten i år. De heldige som var tidlig ute med å sikre seg muligheten fikk dermed en usedvanlig eksklusiv opplevelse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min beste venn

Ola Kvernberg, Hustadvikas store sønn, introduserte Kirsti Huke som sin aller beste venn da hun dukka opp på ekstranummeret med Steamdome II tidligere i uka. Det var lett å skjønne i løpet av denne morratimen vi fikk lov å tilbringe sammen med dem. Empatien, samspillet, nærheten og inderligheten de to utstråler er ikke mulig å feiltolke.

Hundrevis av timer sammen i deres felles øvingsrom på Svartlamoen i Trondheim hadde ført til mye ny musikk som hadde sitt første møte med publikum denne morran. Noe var henta fra en podcast om Ari Behn Kvernberg har skrevet musikk til, noe var filmmusikk fra den prisbelønte filmkomponisten Kvernberg og noe var musikk som kommer til å bli presentert for et større publikum når duoens nye plate – som har vært under arbeid i fem år – endelig blir ferdig.

Jovisst spiller Kvernberg fele, men han spiller like mye piano og fargelegger det hele med et ukjent antall bokser, pedaler, looper og maskiner/tangentinstrumenter. Jovisst synger Huke, og det noe så uendelig vakkert om det er ordløst eller på engelsk, men hun manipulerer også stemma med ymse  «maskiner» og spiller i tillegg harpe.

Stemningsfullt

Til sammen skaper de to magiske og lyriske stemninger og lydlandskap svært godt hjulpet av lydmagiker Tor «Torsken» Breivik. Stemninger som sammen med småfuglene førte til en perfekt start på fredagen. «Greets the day» sang Huke mot slutten – det skal være sikkert og visst.

Takk for at dere orka å stå opp, sa Kvernberg til slutt. Vi sender takken tilbake: takk for det dere ga oss.

Den svenske gitaristen, komponisten og bandlederen Victor Rydström har noe tradisjonelt, men samtidig vakkert på hjertet.

Victor Rydström har ikke rukket å bli 30 år ennå. Likevel har han rukket å sette seg godt inn i jazzhistoria og virkelig kommet under huden på musikken som prega først og fremst den amerikanske etterkrigstradisjonen og som etter hvert har fått avleggere over hele verden. Gammeldags? På ingen måte. Dette er nemlig tidløs musikk og det er godt å høre at stadig nye generasjoner sørger for at denne glitrende arva blir tatt vare på.

Sammen med mer eller mindre jevngamle sjelsfrender i Daniel Andersson på bass, Axel Liliedahl på piano og Chris Martinsson på trommer, tar Rydström oss med på ei melodisk, harmonisk og rytmisk reise der fem Rydström-låter samt standardlåtene “How Deep Is the Ocean” og “I´ve Never Been in Love Before” og Hank Mobleys “This I Dig of You”, danner herlige utgangspunkt for fine og lettflytende samtaler.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Musikken, som er spilt inn midt i coronaperioden, forteller oss om fire svært stilsikre og empatiske unge musikanter som vil både hverandre og musikken vel. Her er det ingen som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre for å si det sånn. Rydström har tilegna seg en varm og klokkeklar tone i sin hollowbody-gitar og alle fire har det til felles at det swinger kraftig av det de foretar seg.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein, men hvorfor i alle dage må det skje hver gang ei plate spilles inn eller musikk skapes? Her er målet kun å spille god og inderlig musikk som de fire åpenbart har et djupt og ekte forhold til. Det holder lenge det.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Oddrun Lilja Jonsdottir er utstyrt med en dose godt over gjennomsnittet nysgjerrighet. Det har ført til musikk med inspirasjon fra en rekke verdenshjørner.

Til tross for at Lilja ennå ikke har rukket å bli 30, så har hun rukket svært mye annet. Nysgjerrigheten og utferds- og forskertrangen hos den spennende musikanten med røtter i Groruddalen i Oslo og på Island, har ført henne både vidt og bredt og hun har sett og opplevd mer enn de aller fleste vil oppleve gjennom et helt liv allerede.

New York, Tanzania, Marokko, Island, Etiopia, Libanon og Kenya var stoppesteder hun tok oss med til og opplevelsene og erfaringene hun hadde tatt med seg derfra, hadde hun “oversatt” til høyst personlig og fascinerende musikk i et unikt uttrykk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med et strålende band bestående av Beady Belle på vokal, Jakop Janssønn på trommer/perkusjon, Bafana Nhlapo på perkusjon og vokal og Jo Fougner Skaansar på basser, tok Lilja oss nesten bokstavelig talt med på en ekskursjon av det personlige slaget. Det var musikk som gynget på et herlig vis i alt fra fri tilnærming til noe som i normale tider ville ført til utagerende dans – hele tida med klare musikalske referanser til stedene og kulturene hun hadde besøkt.

Flott innsats fra alle på scena og spesielt hyggelig var det å høre Beady Belle tråkke til i en jazzsetting som vi sjelden hører henne. Life is not about me sang hun – jo da, akkurat der og da dreide det seg om henne – og resten av bandet.

Når så sound in residence, David Solheim, sjølsagt sørga for at det låt akkurat slik det skal låte, så blei denne utflukten så flott og eksotisk som den skulle bli.

Trekkspiller, komponist, visjonær og bandleder Frode Haltli har som alltid noe helt eget i sikte. Nok en gang er han og musikken hans sjangersprengende.

Da Haltli ga oss “Avant Folk” i 2018 var det mange ører og sinn som fikk seg en stor og hyggelig overraskelse. Det førte blant annet til at Vossajazz bestilte en forlengelse av musikken og det er resultatet av dette oppdraget vi får møte her. Sammen med et kremlag med ti strålende musikanter fra “alle” sjangre har han utvida sitt univers på et strålende vis.

Når vi kan fortelle at truppen til Haltli består av Erlend Apneseth på hardingfele, Fredrik Luhr Dietrichsson på bass, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og vokal, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Hans P. Kjorstad på fele, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Juhani Silvola på på akustiske og elektriske gitarer, Ståle Storløkken på orgel og synther og Hildegunn Øiseth på trompet, bukkehorn og vokal, så mer enn antyder det at at Haltli har samla kremen av utøvere fra en rekke sjangre og uttrykk.

Når de så blir invitert inn i et landskap der tradisjonsmusikk, møter samtidsmusikk møter improvisert musikk, så blir det til et møte annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn . Det er spennende, innovativt og på kryss og tvers på et vis som bare Frode Haltli kunne ha formulert det.

Jovisst er det en rekke strålende solister her, men den aller største beholdninga for meg er likevel det kollektive uttrykket. Det er voldsomt og stort samtidig som det er vart og ettertenksomt. Det er Frode Haltlis verden og visjon enkelt og greit.