Trombonisten, komponisten og bandlederen Jacob Garchik har vunnet Rising Star-avstemninga i DownBeat. Jeg skjønner hvorfor han får slik oppmerksomhet.

Til tross for at Jacob Garchik (45) har spilt med “alle” fra Lee Konitz, Mary Halvorson, Henry Threadgill og Kronos Quartet, så tror jeg dette er mitt første med han og musikken hans. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Pandemien ramma sjølsagt New York-bosatte Garchik akkurat like hardt som de fleste andre musikere og kulturarbeidere verden rundt, men Garchik fant etter ei stund et lys i enden av tunnelen og tok med seg sin faste trio bestående av pianisten Jacob Sacks og trommeslageren Dan Weiss samt gjestene Thomas Morgan på bass og Sam Newsome på sopransaksofon i studio i februar i fjor. På kjøreplanen sto det blues og standardlåter – Garchik har vært en stor Charlie Parker og JJ Johnson-fan i store deler av sitt liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter denne jamliknende studiodagen brukte Garchik de neste tre månedene til å klippe og lime, transkribere og komponere nye låter basert på det som var spilt inn. Deretter møttes de fem på nytt for å spille inn Garchiks nye materiale.

Det har det blitt usedvanlig hip, annerledes og spennende akustisk musikk av. I etterkant har Garchik også gjort en del overdubbinger som ytterligere er med på å gjøre dette høyst originalt.

Alle fem har gått til verket med åpne øyne og ører og tilfører Garchiks ideer mye spennende. Sjøl om dette er ganske så eksperimentelt, så swinger og groover det noe heftig hele veien,

Jacob Garchik har enkelt og greit etablert seg på min radar – han har kommet for å bli både som instrumentalist og spennende komponist.

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat, med utmerka norsk hjelp fra Jens Chrsitian Bugge Wesseltoft, Jo Berger Myhre og Kenneth Ekornes, har noe tidløst og ekte å formidle.

Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har vært fødselshjelper for mangt og mye som skulle vise seg å bli svært viktig. “Lullabies From the Axis of Evil” fra 2003 er et godt eksempel på det. Det førte blant annet til flere innspillinger med de iranske søstrene Masha og Marjan Vahdat – både hver for seg og sammen.

For lillesøster Marjan sin del har det ført til utgivelsene “Blue Fields” i 2013 og “Serene Hope” i 2017. Med “Our Garden Is Alone” er trippelen klar og det har blitt et sterkt vitnesbyrd om lengsel og kjærlighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På grunn av den islamske revolusjonen i hjemlandet i 1979 har Vahdat søkt asyl i USA. Situasjonen også for kunstnere med sterke og “farlige” stemmer er også vanskelig eller direkte ulevelig i Iran og tekstene, som hun synger på persisk, men som er oversatt til engelsk i tekstheftet, forteller valgfritt om lengsel etter mennesker eller kanskje hjemlandet som vi bare kan ane hvordan oppleves for et menneske som ikke kan møte verken venner, familie, kulturen eller landet sitt.

På grunn av pandemien er musikken, som har mye iransk tradisjonsmusikk i seg og som i stor grad er komponert av Vahdat, spilt inn på tre kontinenter. Vahdat sang først vokalen i USA, før Bugge Wesseltoft, som også har produsert og arrangert, trommeslager og perkusjonist Kenneth Ekornes og bassist Jo Berger Myhre har gjort sin jobb her i Norge. Til slutt har de iranske musikerne Pasha Hanjani (ney-fløyte) og Shervin Mohajer (kamancheh) gjort sine pålegg i Iran.

Bugge Wesseltoft og tekniker Martin Abrahamsen har skrudd det hele sammen på et fortreffelig vis og den sterke og inderlige stemma til Marjan Vahdat bærer det hele på et kraftfullt vis. Nok et viktig og flott vitnesbyrd fra Marjan Vahdat og Kirkelig Kulturverksted.

Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi hører hjemme i den ypperste verdenseliten når det gjelder moderne, melodisk og akustisk jazzmusikk. Her kommer det nok et triobevis på det.

Enrico Pieranunzi (72) har spilt med “alle” av én god grunn. Han har nemlig gjennom flere tiår vært en av de beste pianolyrikerne på kloden. Chet Baker, Paul Motian, Lee Konitz og Charlie Haden gikk aldri for det nest beste hvis de kunne velge, for å si det sånn.

I 2015 møttes Pieranunzi og den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk under Copenhagen Jazzfestival og det er en klar underdrivelse å hevde at søt musikk oppsto. Siden har de spilt mye sammen, både på duo og trio, og de har også gitt ut flere plater. Denne gangen er det trio som gjelder og det skader på ingen måte at det er den franske mestertrommeslageren André Ceccarelli som har inntatt krakken da det hele blei lydfesta i København i løpet av to dager i fjor høst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For de som ikke kjenner Ceccarelli så kan det nevnes at han har jobba med “alle” han også: Enrico Rava, Chick Corea, Sting, Aretha Franklin og Tina Turner er bare noen av dem. Vi snakker på ypperste toppnivå uansett sjanger.

Her møtes de i et repertoar der Pieranunzi har skrevet åtte av de ti låtene, mens Fonnesbæk har bidratt med en og så avsluttes det hele med Kurt Weills “This Is New”.

Pieranunzi er jeg ganske sikker på vil være den første til å innrømme at han har tilbragt en time eller to i Bill Evans´ univers. Det er langt fra det verste stedet å hente inspirasjon fra og Pieranunzi har blitt en strålende forlenger av denne typen lyrisk og usedvanlig melodisk triojazz.

Når så reisefølget består av den naturlige arvtakeren etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, Thomas Fonnesbæk og den særdeles smakfulle André Ceccarelli, om det er med stikker eller visper, så har Enrico Pieranunzi skapt ei trioinnspilling så tidløs og vakker at det bare er å dykke ned nå med en gang og når som helst i åra som kommer. “Something Tomorrow” kommer nemlig aldri til å gå ut på dato.

Bassisten Mattis Kleppen er en musikant som dukker opp i platesammenheng med altfor sjeldne mellomrom. Når han først gjør det, spares det ikke på godsakene.

Mattis Kleppen (54), frå Bø i Telemark, er en av mange som har blitt værende igjen i Trondheim etter sine år på jazzlinja i den fallerte fotballbyen. Der tilbringer han si tid mellom å være utøvende musiker og å være professor på Nord universitet i Levanger. Studentene er sikkert svært godt fornøyd med å ha Kleppen blant seg, men vi er mage som mer enn gjerne skulle hatt han mye mer blant oss som musikant.

Soloalbumet “Svartufsen” er et utmerka prov på akkurat det. Dette er hans andre solo-utgivelse. Den første gikk meg dessverre hus forbi – dessverre kan jeg trygt si etter å ha tilbragt mye tid sammen med “Svartufsen”. Dette er nemlig et usedvanlig flott visittkort fra ei sjelden stemme.

Her møter vi Kleppen mutters aleine enten med en elektrisk eller akustisk bassgitar og det låter drittøft uansett hvordan han velger å presentere seg og musikken. Med si bakgrunn frå Telemark har Kleppen henta fram fem slåtter fra hjemfylket og Setesdal. Tittelsporet er en springar etter Eivind Groven fra 1924, noe har Kleppen skrevet sjøl, noe er fritt improvisert og som ekstra krydder får vi også ei unik tolkning av Miles Davis´ “What I Say”.

Dette er funky, groovete musikk med solide røtter i alt fra norsk tradisjonsmusikk til blues, funk og jazz. Om noen lurer på om dette er unikt, så er det bare å slutte med å lure på det med en gang. Dette er det kun Mattis Kleppen og ingen andre som kunne ha unnfanga. Tøft!

Kornettisten Tobias Wiklund viser oss nok en gang hvor bra han er og på hvilken flott måte han har tatt med seg fortida inn i vår tid.

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg stifta bekjentskap med svenske Tobias Wiklunds og hans debutskive “Where the Spirits Eat”. Den da 33 år unge Wiklund hadde da bodd og stort sett studert og jobba i Danmark siden han var 20 og imponerte med sitt personlige uttrykk med den sjeldne brukte kornetten i et musikalsk landskap der han viste oss at han var en spennende modernist samtidig som han hadde med seg hele tradisjonen fra Louis Armstrong i fundamentet.

Slik fortsetter det også med den fine oppfølgeren “Silver Needle”. Kvartetten hans, som fortsatt består av landsmannen Daniel Fredriksson på trommer og hans “nye landsmenn” fra Danmark Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano, har åpenbart jobba mye sammen i tida som har gått og utvikla samforståelsen ytterligere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De møtes i et repertoar der Wiklund har skrevet det meste, bortsett fra ei Toldam-låt og to forbundet med Armstrong, blant annet “Comes Love”. Nok en gang viser han sitt mesterskap med å forbinde tradisjonene på et ypperlig vis og der han tar med seg kornetten, som også Armstrong brukte, fra det relativt tradisjonelle til det melodisk moderne.

På noen av låtene har Wiklund også med seg et lite brassband som ytterligere knytter båndene til Armstrong-tradisjonen, men nok en gang med nye briller og med arrangement som hører hjemme i våre dager.

Tobias Wiklund er en svært viktig og usedvanlig uttrykksfull tradisjonsbærer. Han drikker mye te også!

Nok en dansk saksofonist har tatt turen over Skagerrak. Amalie Dahl er et glitrende eksempel på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten der sør – her i strålende samarbeid med noen av våre egne aller mest lovende.

Det er mye som gjør meg munter und froh – og noe som ikke gjør det. Det siste skal jeg la ligge her, men tilsiget av unge og spennende danske saksofonister til Harald og Sonjas rike hører så avgjort hjemme i den første kategorien.

Maria Dybbroe, Signe Emmeluth og Mette Rasmussen har i større eller mindre grad markert seg kraftig i det moderne norske jazzlandskapet og nå er Amalie Dahl (26), bosatt i Trondheim, på full fart inn i det flotte selskapet også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dahl har allerede fortalt oss via blant annet Skurkar og Trondheim Jazzorkester at talentet er tilstede i fullt monn, men som sjef trer hun frem med “Dafnie” på et vis som forteller oss at hun er klar for å slå ut i full blomst allerede nå.

På denne platedebuten med bandet, som kun finnes på vinyl, har hun med seg likesinnede med røtter fra jazzlinja i Trondheim. Jørgen Bjelkerud på trombone, Oscar Andreas Haug på trompet, Nicolas Leirtrø, denne gangen på bass, og Veslemøy Narvesen på trommer, pluss sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, bekrefter umiddelbart at etterveksten til moderne, søkende og akustisk jazz med røtter tilbake til 60-tallet, er i de aller beste hender.

Det er en melodisk lekenhet over låtene til Dahl og over tolkningene de fem bringer til torgs. Jovisst er det masse frijazzimpulser innbakt i Dafnie-universet, men den sterke melodien er aldri langt unna. Det er masse energi og mot både i det kollektive uttrykket og i de individuelle prestasjonene – Amalie Dahl har skapt en fundament for seg og de andre som åpenbart inspirerer veldig.

Amalie Dahl har staka ut ei retning som peker veldig fremover, men som hele tida har den moderne tradisjonen i ryggmargen. Dahl og hennes karriere skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

I skøytesporten blir tredjerunden på 1500 meter sett på som svært vanskelig og avgjørende. Tredjeskiva til den italienske pianisten Lorenzo De Finti på norske Losen Records mer enn antyder at dette vil gå veldig bra både nå og sikkert også i rundene som kommer.

Lorenzo De Finti (47) har fortalt oss gjennom sine to første Losen-utgivelser, “We Live Here” og “Love Unknown”, at Odd Gjelsnes har funnet eller oppdaga gull. Nå er jeg vel ganske så usikker på om det er Losen-sjefen som har oppdaga De Finti, men uansett så er det Gjelsnes og Losen som har sørga for at vi her oppe ved Nordpolen har fått gleden av å bli nærmere kjent med den flotte musikken til De Finti & Co.

Helt fra det første møtet i 2016 så har bandet til De Finti bestått av trommeslageren Marco Castiglioni og bassisten Stefano Dall´Ora. Til denne utgava har trompeteren og flygelhornisten Alberto Mandarini erstatta cubanske Gendrikson Mena – begge to gjør strålende innsatser.

Musikken har De Finti og Della´Ora skrevet sammen og den er unnfanga i den usedvanlige perioden vi har vært gjennom. De Finti, som var i Sveits med familien sin da pandemien brøt ut, kunne ikke returnere til Italia på fire måneder – han har virkelig kjent på hva covid-19 kunne føre til.

Målsettinga har vært å skape lys og levende musikk i en periode der det ikke var så lett se lyset. De to komponistene tok med seg impulser fra mye og mangt: stillhet, rock, elektronikk, frihet og til sammen har det blitt et nydelig jazzikalsk tidsbilde – et svært livsbejaende sådant.

Hvis noen hevder at de kan høre spor av og etter Chick Corea i De Fintis uttrykk og innfallsvinkel til det å skape musikk, så skal jeg ikke protestere høylytt på det. Samtidig er det slik vår italienske venn så avgjort har noe helt eget og djupt personlig på hjertet også.

Bandet er av det fremragende slaget – samspilt og med meget bra solister rund baut. Dette er et musikalsk, vakkert og melodisk månemysterium som egner seg utmerket til å spre lys og glede når det enn måtte være og hvis noen er ute etter en ny favorittballade, så anbefales “Whispers From the End of the World” veldig.

Låtskriveren og vokalisten Birgitte Damberg er ikke blant dem som renner ned høyttalerne mine i tide og utide. Når hun først gjør det så har hun noe ekte på hjertet.

I 2003 og i 2016 kom de to første visittkortene fra Birgitte Damberg og hennes trio. Jeg minnes at det slo meg at vi hadde med en flott historieforteller i et grenseland mellom et viseunivers og jazz å gjøre. Slik er det også denne gangen, men nå har hun et enda mer levd liv å formidle fra.

Birgitte Damberg (50) oppsummerer på sett og vis sitt liv med gode så vel som tunge erfaringer her og samtidig skuer hun fremover. Hun har ikke lagt skjul på at hun har gjennomlevd en tøff kreftperiode, som hun vant kampen mot. I den andre enden fulgte det seinskader som fatigue og Damberg har sjølsagt gjort seg sine refleksjoner i forlengelsen av alt dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen har det falt Damberg, med sin mørke og høyst personlige stemme, naturlig å meddele seg og å skrive på norsk. Det gjør hennes historier, som ofte fremstår som små noveller, enda mer troverdige og personlige.

Nok en gang er reisefølget Åsmund Reistad på basser og Per Einar Watle på gitar – som det har vært i 20 år. Det høres og merkes, kan man trygt si. Perkusjon og tangenter er også involvert og dessuten korer herrene på fortreffelig vis. Flotte kryddergjester er Gunnar Halle på trompet og Lars Lien på saksofon.

Birgitte Damberg tar seg god tid mellom løypemeldingene. Det viser seg nok en gang å være veldig smart.

Den tyske gitaristen og bandlederen Robert Keßler er et nytt bekjentskap og et svært smakfullt sådan.

Jeg er privilegert og jeg vet det. Blant annet fordi det dukker opp stadig nye og spennende forundringspakker i postkassa mi med musikk og litteratur. Det betyr igjen at jeg gis muligheten til å sjekke ut musikk, litteratur, forfattere og musikere jeg ellers aldri ville blitt kjent med. Den tyske gitaristen, komponisten, bandlederen og professoren Robert Keßler (38) hører hjemme i den kategorien.

Når følgeskrivet forteller at Keßler henter mye inspirasjon fra giganter som Jim Hall, Kenny Burrell, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, som han har studert med, men også Eric Clapton og Sting, så forteller det at Keßler har store deler av den moderne gitarhistoria innabords.

Med en nydelig og varm tone i sin Gibson ES-175 tar han oss med på en vakker, melodisk og tidløs ekskursjon i et landskap det er bare godt å dukke ned i – og bli værende i.

Fem av de sju låtene er hans egne og de blir supplert med standardlåtene “Nobody Else But Me” og “My Ideal”. Alt befinner seg i pluss minus medium tempo med klare balladetakter i miksen og med trommeslageren Tobias Backhaus og bassisten Andreas Henze, som begge har spilt mye og lenge med Keßler, så blir det bånn ærlig og inderlig triojazz av meget solid merke.

Overraskelsene står ikke akkurat i kø her, men mye god og inderlig jazzmusikk med godt americana-krydder holder mer enn lenge det.

Når man ser at lagoppstillinga består av Erlend Viken, Jo Berger Myhre og Thomas Pohlitz Strønen, så mer enn aner jeg at “Djupet” har noe helt spesielt å by på.

I 2020 fikk hardingfelespilleren Erlend Viken og bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Ultimafestivalen og Riksscenen. Sammen med tre dansere utforska de spenningsfeltet mellom folkemusikk, impro og elektronisk dansemusikk.

Thomas Pohlitz Strønen var produsent for det hele og da duoen gikk i studio skjønte de at en av denne verdensdelens mest innovative trommeslagere og perkusjonister burde være med på leiken som musiker også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe av musikken er skrevet av Berger Myhre, noe av Viken mens det meste er unnfanga av de tre sammen.

Her har vi med tre usedvanlig lyttende musikanter å gjøre som er der for å spille hverandre gode for å bruke en annen terminologi som jeg benytter fra tid til annen. Ingen av de tre har behov for rampelys for egen del – her er det det kollektive uttrykket med hjelp av individuelle bidrag som betyr noe.

Alle bidragene er av det høyst personlige slaget og når vi som nevnt vet at musikken beveger seg over en rekke grenser, så betyr det igjen at vi befinner oss i stadig nye og fascinerende spenningsfelt.

“Djupet” er som navnet mer enn antyder både djup og inderlig musikk skapt av tre fremragende musikanter. Unikt og spennende.