Det er alltid spenning i lufta når Carl Petter Opsahl gir lyd fra seg.
Han går nemlig alltid egne veier.

Carl Petter Opsahl (60) er en musiker og personlighet jeg har satt
stor pris på gjennom flere tiår. Det han har holdt på med både som
musiker og prest har vært gjennomsyra av ærlighet, inderlighet og
ekthet. Det fortsetter han sjølsagt med på “Peace, Love & Justice” –
avslutninga på hans trilogi om tro, håp og kjærliget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra trad til folk

Der jeg først blei oppmerksom på Opsahl var i traduniverset med
Caledonia Jazzband. Der har han vært trofast helt siden 1982, men
Opsahl har på alle vis utvida sin horisont betydelig på veien frem til
nå.

Folkemusikk har i stadig større grad blitt en viktig del av Opsahls
musikkanskuelse og han har også studert ved Ole Bull Akademiet på
Voss. Frijazz har heller ikke Opsahl stilt seg avvisende til, for å si
det sånn.

Bassklarinett

Iført kun sin kjære bassklarinett, med en tone som kan minne om John
Surmans fra tid til annen, fullfører Opsahl trilogien som begynte med
“Kyrkja” – tro og “Mystery of Listening” – håp og nå altså “Peace,
Love & Justice” – for kjærlighet. Opsahl har skrevet all musikken og
fusjonerer sine inspirasjonskilder på et usedvanlig personlig og
fascinerende vis. Det skinner med andre ord gjennom fra første til
siste takt at det er Carl Petter Opsahl som har skapt dette og ingen
andre kunne ha gjort det.

Spennende reisefølge

Med seg til å foredle disse musikalske rettene har han invitert med
seg tre helt ferske navn – for meg i alle fall. Elle Fenchel på
trommer, Sikia Chi Masters Heien på gitarer og Uma Morelia Bustos
Reksten på basser – alle studenter på Norges Musikkhøgskole – viser at
etterveksten er i de aller beste hender og spsielt hyggelig er det jo
å kunne slå fast at jenter stormer frem som instrumentalister i en
grad vi aldri har sett eller hørt maken til tidligere.

Jeg har trodd på Carl Petter Opsahl og og inderligheten hans fra
første tone for noen tiår siden. Det er det absolutt ingen grunn til å
slutte med.

Mitt tredje møte med den spanske pianisten Daniel Garcia er nok en
bekreftelse på at han hører hjemme helt der oppe.

I 2019 kom “Travesuras” som blei fulgt opp av “Via de la Plata” to år
etterpå. Daniel Garcia (41) på piano og en smule vokal sammen med
Michael Olivera på trommer og og litt vokal og Reinier “El Negrón” på
bass har vært trofaste mot hverandre og musikken hele tida og slik
fortsetter det definitivt og så på “Wonderland”

Berklee

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter flere år på Berklee i Boston med blant annet Danilo Pérez som
mentor, har Garcia vendt snuten hjemover og med sin formidable teknikk
fusjonerer han blant annet den spanske flamenco-tradisjonen med et
moderne jazzuttrykk som det gnistrer av.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre der de tre responderer på de
aller minste vink. Til tider er musikken svært heftig og
temperamentsfull, men dynamikken er så voldsomt på plass og alle vet
når det er tid for å ta´n ned.

Den israelske gitaristen Gilad Hekselman og vokalistene Lau Noah og
Verónica Ferreiro gjester på hvert sitt spor og tilfører herlig
krydder.

Daniel Garcia inviterer oss inn i et landskap der positive drømmer
møter mørke tanker – inn til djupet av hva han er og hva musikken kan
uttrykke,

Daniel Garcia imponerte med sine to første ACT-utgivelser. Det
fortsetter han så avgjort med på “Wonderland” også.

Tor Einar Bekken, eller Dr. Bekken, er en herre som aldri slutter å overraske meg. Her følger nok et eksempel på det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikk-, og spesielt blues-interesserte, har kjent til og hatt et
forhold til Bekken i tiårsvis. Han spilte seg også til en til svært
fortjent bluespris på Notodden Bluesfestival i 2019. Men Bekken har
også ei anna side og det er den vi får høre her.

Improgitar

Her møter vi nemlig Bekken som soloimpromusiker med en 12-strengers
gitar eller på piano. Det er heller ikke første gang Bekken tar en
avstikker til improland og viser oss hvilken allsidig og åpensinna
artist han er, men her gjør han det i en helt ny setting.

Kunstneren Anders Elsås, bosatt i Trondheim, har drevet og driver med
noe så ukommersielt som installasjonskunst. I Galleri KNUST i
Trondheim har han en stor metallinstallasjon han har kalt “The Ship”
og knytta til den det er det både cymbaler, pianostrenger og annet som
Elsås kan skape lyd med.

Elsås har flere ganger samarbeida med musikere og på høsten i fjor
blei Bekken invitert til KNUST for å “samtale” med Elsås.

Inderlig

Det vi blir vitne til er totalt fritt improviserte strekk på
heholdsvis gitar og piano der Elsås responderer med lyd han skaper via
sin installasjon – eller motsatt: at Bekken responderer på det Elsås
foretar seg.

Spennende og annerledes er det uansett. Sjølsagt hadde det vært enda
mer interessant å være tilstede og fått se det som foregår, men i
heimen er det mulig å skape sine egne bilder.

Tor Einar Bekken forteller oss nok en gang at han er en ustoppelig kreativ sjel.

Denne innspillinga finnes på kassett.

Den 40 år gamle amerikanske bassisten Joe Sanders har vært en
musikernes musiker i et par tiår allerede. Her kommer nok en
bekreftelse på hvorfor.

Joe Sanders er vel ikke det mest kjente bassnavnet der ute som
soloartist i alle fall. Når det kan bokføres at han har jobba med
Charles Lloyd, bidratt på Joshua Redmans “Where Are We” og spilt med
vår egen Lage Lund, så sier det en hel del om på hvilket nivå han
befinner seg.

Til tross for at dette er Sanders´s tredje soloutflukt, så er det mitt
første med musikeren som har bodd både i California og New York før
han han bosatte seg i Frankrike for et par år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hjemme og ute

Her møter vi han med elleve egenkomponerte låter gjort både i
livesammenheng i Europa og i hjemmestudio. Live har han med seg
toppsaksofonistene Seamus Blake og Logan Richardson og Gregory
Hutchinson – trommeslager på samme nivå. Studiolåtene er enten med han
aleine på akustisk eller elektrisk bass, trommer, piano, stemme og
programmering eller med tangentisten Taylor Eigsti på ett spor og
tenorsaksofonisten Jure Pukl på ett spor.

Alt er melodiøst, varmt og moderne – musikk anno the 2020s – men med
en solid fot i tradisjonen. Sanders er en strålende bassist, men har
på ingen måte noe spesielt behov for rampelyset på egne vegne av den
grunn.

På hjemmespora viser han ei helt annen side der han trakterer det
aller meste sjøl – også det framifrå.

Dette har så avgjort vært et møte med Joe Sanders og hans univers som
frister til flere besøk.

Svorske Johan Lindvall og hans trio tar stadig nye steg i retning seg
sjøl. “End” er det flotteste steget så langt.

Den særegne svenske pianisten, komponisten og bandlederen Johan
Lindvall har tilbragt mesteparten av sitt voksne musikalske liv i
Norge. Her har han studert, musisert og fått muligheter, ikke minst på
Moldejazz, som han neppe ville fått på hemmaplan. Det skal vi her til
lands være svært glade for.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fått med meg mye, men ikke alt som har kommet fra Johan
Lindvall (34) det siste tiåret og vel så det. Det har vært ei klar
retning i hans ganske så stille og hele tida ettertenksomme
kunstnerskap. Han har aldri latt seg friste av trender og hipskap, men
ei åpenbar tro på sin minimalistiske tilnærming til det å skape
musikk.

Sammen med bassist Adrian Myhr og trommeslager Andreas Skår Winther
har Lindvall fortsatt å dykke ned i et landskap der vakre melodier og
unike linjer får anledning til å ta små avstikkere som fordrer nøye
lytting blant de tre i bandet og oss på mottakersida for å få med oss
spenninga som ligger like under overflata.

Kan hverandre

Lindvall, Myhr og Skår Winther kan hverandre etter mange år sammen. De
reagerer på de minste hint og de makter å skape storhet i det stille.

De elleve relativt korte spora er flotte og høyst personlige
vitnesbyrd fra en unik pianist og trioen hans – Johan Lindvall Trio.

Fra en veteranmusiker jeg aldri har hørt fra tidligere blir vi gitt
ettertenksom og vakker musikk. Carlos Bica og hans univers egner seg
utmerket til å møte det nye året med.

Via det svært så produktive og innovative portugisiske plateselskapet
Clean Feed Records har verden, inkludert meg, siden 2001 fått
muligheten til å stifte bekjentskap med blant annet mye flott og
nyskapende portugisisk jazz. Likevel er dette mitt første møte med
bassisten og komponisten Carlos Bica.

Bica (66) er en solid bauta i portugisisk jazz og har blant annet
spilt med storheter som John Zorn, Lee Konitz og Kenny Wheeler. Han
har også skapt svært mye som bandleder, men likevel har jeg altså
makta å unngå musikken hans.

Unik kvartett

En inspirasjon for mye av musikken som blir presentert her er at 2024,
da plata blei sluppet, var et år da nellikrevolusjonen feira 50 års
jubileum. I 1974 blei fasciststyret i Portugal fjerna og demokrati og
ytringsfrihet gjeninnført. Det er idealer som er viktige for Bica,
musikken og jazzen generelt sjølsagt.

Her har han skrevet åtte av de tolv låtene og han og kvartetten tar
oss med inn i vakre og litt melankolske landskap som plutselig åpner
opp og går ut i løsslupne, nesten, men bare nesten, frie og
samtidsmusikalske ekskursjoner.

Med seg har han en trio med Eduardo Cardinho på vibrafon, Gonçalo Neto
på gitar og José Soares på altsaksofon og vokal på ett spor. Tre unge
og svært talentfulle herrer fra en helt annen generasjon enn Bica som
forteller oss at tilveksten av nye talent på jazzfronten der nede i
sørvest-Europa er i de aller beste hender.

Besetninga med bass, gitar, vibrafon og altsaksofon er langt fra a-4.
Det er ikke musikken heller. Den fascinerer og gjør meg nysgjerrig på
mer av det Carlos Bica har unnfanga.

Det heftige lille storbandet Cosmic Swing Orchestra med røtter fra
jazzlinja i Trondheim fortsetter å imponere med ei herlig liveplate.

Det er vel to år siden jeg fikk høre Cosmic Swing Orchestra og det
sjøltitulerte debutalbumet deres for første gang. De og det imponerte
på direkten og noe fortalte meg at bandet og ideen til pianisten,
komponisten og renessanse-mennesket Petter Dalane (30) fra Bergen
ville være en urheftig liveopplevelse.. Nå bekreftelsen på den
antakelsen – du verden så tøft det låter!

2023

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bandet, som så dagens lys i 2018, gjorde en rekke konserter i 2023 og
denne tilstandsrapporten er henta fra flere av disse. Musikken, som i
all hovedsak er skrevet av Dalane, men med et par bidrag av Øyvind
Mathisen og Jørgen Bjelkerud, er en herlig gumbo av alt fra swing, via
ballroom til Kurt Weill og Sun Ra og gudene vet hva! Alt er drita
seriøst, men tilsatt akkurat store nok doser galskap og humor.

Jazzlinja

Dalane har mer enn en tanke og visjon bak det han gjør. Han er en
engasjert ung mann som vet hvor han vil med seg sjøl og musikken sin
og det har han fått utmerka assistanse til å sette ut i livet av gode
venner og mer eller mindre samtidige fra jazzlinja i Trondheim. Dalane
spiller i tillegg til piano også elpiano og klarinett, bassjobben blir
delt mellom Kertu Aer og Alexander Riris, Jørgen Bjelkerud på
trombone, Even Brodwall trakterer valthorn og wagner tuba, Ola Lømo
Ellingsen og Øyvind Mathisen på trompet, Sara Fjeldvær på vokal, Jenny
Frøysa på barytonsaksofon og bassklarinett, Erlend Vangen Kongtorp på
tenor- og sopransaksofon og klarinett, Aksel Rønning på altsaksofon,
klarinett og fløyte, Bjørn André Syverinsen på trommer og Zakarias
Meyer Øverli på tenorsaksofon og strupesang. Det vil si noen av de
aller mest lovende vi har her hjemme og de stortrives åpenbart i
Dalanes unike univers.

Dette er tøft, utadvendt, herlig og sprudlende – direkte livsbejaende
faktisk. Petter Dalane og Cosmic Swing Orcehstra er en slags norsk
forlenger av Sun Ras musikalske livsanskuelse – intet mindre.

Ser ikke bort fra at det er flere enn meg som ikke kjenner til
pianisten Hayoung Lyou. Det er på høy tid å gjøre noe med det for
flere av oss.

En av de aller hyggeligste delene av å få drive med videreformidling
av musikk slik jeg gjør, er å møte ny musikk skapt av, for meg i alle
fall, nye stemmer. Sør-koreanske og New York-bosatte Hayoung Lyou
(32), hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Lyou begynte med klassisk musikk som 5-åring og hadde ei solid
karriere på det området med heftige priser på hjemmebane før jazzen
tok henne. Da gikk veien til Berklee i Boston med blant andre Helen
Sung og Joanne Brackeen som mentorer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Runde to

Lyou debuterte under eget navn med “Metamorphosis” i 2020 – ei plate
som blei kåra til årets jazzplate i Sør-Korea. Oppfølgeren er altså
mitt første møte med henne og det er en usedvanlig frisk og original
musiker vi har med å gjøre.

Lyou har tatt med seg sitt klassiske fundament og fusjonerer det med
elementer fra swing, ragtime, blues, moderne jazz og samtidsmusikk på
et vis jeg ikke kan huske å ha hørt før.

Noe er gjort solo. Da er det gjerne mer meditative ekskursjoner hun
inviterer oss med på. Det aller meste er på trio med trommeslageren
Steven Crammer og bassisten Thomas Morgan – kanskje New Yorks mest
ettertrakta udi bassfaget og som vi kjenner godt her hjemme fra blant
annet samarbeidet med Bill Frisell. Bare Morgans tilstedeværelse er
anbefaling god nok for meg.

Hayoung Lyou er en temperamentsfull, dynamisk og teknisk langt
framskreden pianist og komponist som snakker veldig til meg, og som
like gjerne kunne inntatt ei scene på Ultimafestivalen som på Oslo
Jazzfestival. Tipset er helt gratis!

Lars Martin Myhre forlot oss for bare to dager siden. Bedre farvel enn
hans siste visittkort “Lønn” er ikke mulig å tenke seg.

I begynnelsen av november dukka det opp en cd i postkassa med en liten
gul post-it lapp inni. Lars Martin Myhre ville at jeg skulle få høre
hans nye plate så fort som mulig. Det varma veldig. Men sjøl om jeg
visste at Lars Martin, som jeg er stolt av å ha vært på fornavn med i
mange tiår var sjuk, så visste jeg ikke at hans kreftsjukdom var så
stygg at han måtte vinke farvel så raskt. Jeg hadde tenkt å hygge meg
med musikken nå i mellomjula og hadde håpt at Lars Martin skulle få
med seg tankene mine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er lei meg for at jeg er så bakpå, Lars Martin, men vet at du
ville smilt det gode smilet ditt av ei slik melding.

Historiefortelleren

Lars Martin rakk ikke å bli mer enn 68 år. Men i løpet av disse åra
greide han så mye mer enn de aller fleste. Sjøl om “alle” i musikk- og
jazzmiljøet kjente godt til vokalisten og ikke minst gitaristen Lars
Martin lenge før det store gjennombruddet kom sammen med Odd Børretzen
og “Noen ganger er det all right” i 1995, så blei et enormt publikum
oppmerksom på han fra da av.

Både frem til Børretzen gikk ut av tida i 2012 og i tida etter, så har
Myhre hatt si egen karriere og til stadighet vist oss at han har vært – og
er – en historieforteller av sjeldent kaliber. Svært sjeldent. Og det
er så fint og vemodig å kunne si at dette avskjedsbrevet fra Myhre,
innspilt denne sommeren og høsten da Myhre visste at timeglasset var i
ferd med å renne ut, kanskje er det aller beste han noensinne har
gjort. Musikk og tekst skapt i en livsfase ingen ønsker å være i. Det
er så imponerende og reint ut sagt fantastisk, så jeg nesten mangler
ord. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk fortalt deg det, Lars
Martin!

Samarbeid

Myhre skriver i coverhefteteksten: hva gjør man når man blir kraftig
påmint om at man ikke er udødelig? Jeg spiller inn plate. Mye av
musikken har Myhre skrevet sjøl, dog med litt elegant hjelp av Johan
Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel. Tekstene har han også
hovedansvaret for, men hans faste medsammensvorne Ingvar Hovland har
så avgjort levert herlige bidrag også denne gangen.

Det er livskraftige og kloke betraktninger om å skåle for døden og om
at livet skal leves Myhre gir oss sammen med sine strålende musikalske
kjernevenner Perry Stenbäck, Geir Sundstøl, Terje Johannesen, Terje
Norum, Olaf “Knerten” Kamfjord, Jon K. Rosslund, Eirik Hansen, Øystein
Trollsås, Anette Gilje og Ingunn Sørli Øksnes.

Lars Martin Myhre møtte sin skjebne på en sterk, modig, vakker og
fortrøstningsfull måte. Og han gjorde det på et musikalsk og verbalt
vis som sørger for at han blir værende en av de største musikalske
historiefortellerne.

Jeg er ikke blant de troende i verden, men synes uansett at det er
hyggelig å kunne leike meg med tanken om at Lars Martin og Børretzen
kan møtes igjen over et staup og en story. Noen ganger er det virkelig
all right å tenke slike tanker.

For et liv, synger Lars Martin underveis! Jeg istemmer og sier, tusen,
tusen takk!

Saksofonisten Immanuel Wilkins er definitivt en av de aller mest
spennende stemmene på verdens jazzscene.

Den 27 år unge/gamle altsaksofonisten, komponisten og bandlederen
Immanuel Wilkins har siden han flytta til New York for ti år siden
nærma seg den ypperste jazztrona med stormskritt. Om det har vært
sammen med mentorer som Ambrose Akinmusire og Jason Moran eller sammen
med Bill Frisell som i Molde i sommer, eller med egne band og
utgivelser, så har Wilkins fortalt alle med åpne ører og
sanseapparetet i orden, at han har noe helt spesielt å melde.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Blues Blood” er hans tredje studioalbum. I stor grad er det et
meditativt tilbakeblikk inspirert av hans barndom – en multimedia
produksjon om arva han tar vare på og røttene som strekker seg frem
til i dag. Meshell Ndegeocello har vært medprodusent og grunnkompet
består av Rick Rosato på bass, Kweku Sumbry på trommer og Micah Thomas
på piano.

Vokalistene Ganavya, June McDoom og Yaw Agyeman spiller viktige roller
i Wilkins´ fortelling og gjestene Cécile McLorin Salvant på vokal,
Marvin Sewell på gitar og Chris Dave på trommer sørger for at dette
har blitt Wilkins´aller mest ambisiøse utgivelse til nå.

Dette er første gang Wilkins inkluderer vokal på sine prosjekter. Det
gjør det sjølsagt “lettere” å skjønne hvor Wilkins vil og han er så
avgjort en ung mann med et sterkt og ekte forhold til hvor han kommer
fra og hva som er viktig å ta vare på.

Ikke lettvint

Wilkins har skrevet vakker og krevende musikk til tekstene som blir
fremført på svært forskjellig vis av de fire vokalistene. De forlanger
mye av musikerne og oss lyttere, men gir oss nettopp derfor veldig mye
tilbake.

Immanuel Wilkins bekrefter på alle vis at han er en av de viktigste
nye amerikanske jazzstemmene.