En voksen og en ung herres aften

Terje Nilsen og Daniel Herskedal tilhører to slags univers. Fellesnevneren er at de begge hører hjemme på øverste hylle.

Terje Nilsen i sentrum for sitt univers – her med bandet sitt KORK pluss pluss!

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen (66) har oppnådd noe som likner mistenkelig på ikonstatus. Årsaken til det tror jeg er minst todelt. For det første fordi han har laga og fortsetter å lage unik musikk og formidler det med en ekthet og ujålethet som er sjelden. Han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber. Dessuten er det slik at Nilsen gjennom å være usedvanlig sparsom med sine liveopptredener – han synes ikke noe særlig om å forlate sitt kjære Bodø – frivillig eller ufrivillig har blitt så ettertrakta at han lett fyller de største salene i kongeriket når han først tar seg ut.

Det er bare én Terje Nilsen – det holder lenge det.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Denne kvelden, i sjølvaste Oslo Konserthus omgitt av ingen ringere enn KORK, og et stjerneband under ledelse av pianisten og arrangøren Rob Mounsey, så var det nok en gang slik at Nilsen kom til sine egne og du verden så vel de tok i mot han.

Iført bøttehatten som han vel har vært eier av siden en gang langt inn i det forrige årtusenet, trona Nilsen som en konge i lenestolen som sjølsagt var plassert så sentralt som den skulle. Med sin underfundige humor, sin sjølironi – æ har jo slutta å drekk å det har jo hjulpe -, sin observasjons- og fortellerevne og sin ekthet og nok en gang ujålethet, så eide Nilsen salen fra første til siste stund.

To voksne herrer – Åge A og Terje N. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Han er ofte sjølbiografisk, men samtidig er det i et univers som de fleste av oss i større eller mindre grad kjenner oss igjen i. Der ligger sjølsagt også mye av hemmeligheten til Nilsens status. Han ga oss et tverrsnitt av sanger fra mye av si karriere og mye av det ferskeste. Egentlig var det bare høydepunkter underveis, men hans oversettelse av Cole Porter-klassikeren «Let´s Fall in Love», «Nåla i veggen», «Han Prins», «Den helvetes kjærligheta» og duetten med Åge Aleksandersen, «To mann i en båt», blir ikke glemt på ei stund. Når så festen blei avslutta med en av de fineste og klokeste visene i den norske sangskatten, «Mjelle», så var det ikke så mye mer å ønske seg.

KORK, Rob Mounsey, strengeherrene Terje Nohr og Gunnar Pedersen, trommeslager og elbassist (!) Steinar Krokstad, bassist Kjetil Sandnes og ikke minst lydmaestro Asle Karstad skal alle ha all mulig slags ære for at dette blei en stor aften i Terje Nilsens ånd og kommer ikke han dit jeg er i framtida, så reiser jeg dit han er. Herved er han advart!

Daniel Herskedal er strålende både som tubaist, komponist og arrangør.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Den andre herren som satte sitt klare preg på denne festivaldagen var av den «unge» typen: Daniel Herskedal er jo bare bare ungkalven med sine 36 år. Tubaisten, basstrompeteren, bandlederen, komponisten og arrangøren har i løpet sin relativt korte karriere vist både på plate og live at hans fascinasjon for reiser med påfølgende utfordringer, smaker, lukter og nye kulturer, har skapt spennende, annerledes og personlig musikk. De seineste åra har vi blant fått oppleve det på platene «Slow Eastbound Train» og «The Roc».

Herskedal er opprinnelig fra Molde, men har hatt København som base de seineste åra. Den metropolen har han benytta til å skape flere bestillingsverk og denne gangen var det Marinemusikken under myndig og inspirerende ledelse av Lars Erik Gudim som blei invitert med på reisa.

Denne gangen var det Herskedals fascinasjon for sjø og hav som var utgangspunktet for «Old Salt Legends». To dagers prøvetid hadde ført Marinemusikken og Herskedals trio med Eyolf Dale på piano og Helge Andreas Norbakken på perkusjon sammen til en større enhet og det var lett å merke empatien på scena.

Herskedal, Helge Andreas Norbakken og deler av Marinemusikken under ledelse av Lars Erik Gudim.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Herskedal skriver stort og bruker alle de dynamiske virkemidlene han har til disposisjon – noe Gudim & Co er med på å forsterke. Når så klangmester Dale og det rytmiske oppkommet Norbakken, på alt fra bilfelg til gudene vet hva – i perfekt samspill med perkkollega Knut Aalefjær, og Herskedal som tar oss med til mørke og tuuuunge steder på slutten, vet vi at vi har vært med på nok en høytidsstund sammen med Daniel Herskedal. Måtte dette verket bli spilt igjen og igjen og….

Daniel Herskedal & Co i historiske omgivelser.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen og Daniel Herskedal sørga for en nydelig onsdag under Oslo Jazzfestival.

Oslo Jazzfestival, onsdag 15. august 2018.

Dobbel Narvesen

Dag Magnus Narvesen fra Stavanger er bosatt i Berlin og har en universell og tidløs måte å spille trommer på.

Alexander von Schlippenbach og Dag Magnus Narvesen – et herlig møte.

Narvesen (35) er en av mange som har søkt til Berlin for å utvide sin horisont og for å møte nye utfordringer. Etter studier blant annet på jazzlinja i Trondheim, viser han oss her på disse to innspillingene at han har mye originalt å melde.

Mia Dyberg omgitt av Asger Thomsen og Dag Magnus Narvesen – fri flyt!

Om årsaken til at Narvesen føler seg tiltrukket av frijazzens åpenhet og, akkurat, frihet, skyldes de stavangerske foregangsherrene i faget, Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love, vet jeg ikke. Sannsynligheten er nok ganske stor, men uansett så Narvesen funnet sin egen retning og er åpenbart på vei noe han er helt aleine om.

Sammen med den svenske, men også Berlin-bosatte, altsaksofonisten Mia Dyberg og den danske bassisten Asger Thomsen – begge helt nye bekjentskaper for meg – gir han oss 14 "låter" som enten er skrevet av Dyberg og Thomsen eller fritt unnfanga i studio.

Alt befinner seg innenfor en søkende, løs rytmisk og melodisk ramme i tradisjonen etter den europeiske frijazztradisjonen med sterke røtter både i England og kanskje spesielt Tyskland.

Vi har med tre lyttende og empatiske musikanter å gjøre som spiller hverandre gode, gjennom akkurat å lytte og ikke sette seg sjøl, men kollektivet, i sentrum.

Narvesen har tydeligvis funnet seg vel til rette i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Bedre eksempel på det enn møtet med den legendariske tyske avantgarde-pianisten Alexander von Slippenbach (80) er nesten ikke mulig å oppdrive.

På sett og vis er von Slippenbach en av grunnsteinene i denne frijazztradisjonen og han har på et kompromissløst vis holdt fana høyt helt siden 60-tallet. Det gjør han så avgjort fortsatt – han har neppe noe valg.

På dette møtet den 21. juli for vel to år siden i Berlin, som er å finne kun på vinyl, er alt fritt og uavtalt bortsett fra avslutningssporet, som er Thelonious Monks "Evidence".

Her er det ikke mye generasjonsmotsetninger å snakke om – de stiller fullstendig på lik linje. De tar med seg det de har lært og den de er inn i møtet og nok et unikt treffpunkt blir unnfanga.

Dag Magnus Narvesen forteller oss at han er ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mia Dyberg Trio

Ticket!

Clean Feed Records/MusikkLosen

Schlippenbach/Narvesen Duo

Interweaving

Not Two Records/nottwo.com

Happy glajazzrock

Det var Knut Værnes som sa det sjøl: vi slår et slag for glajazzrocken. Og du verden som de gjorde det.

Knut Værnes Group – flotte ambassadører for happy glajazzrock. Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Knut Værnes (64) har befunnet seg mer eller mindre i det samme musikalske landskapet helt siden et større publikum blei oppmerksom på han på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi snakker i et improviserende landskap der rock, funk og tilliggende herligheter er en like viktig ingrediens som jazz. Der dukka han opp, der er han og en hel del tyder på at der kommer han til å bli værende.

Knut Værnes gjør det han alltid har gjort – og gjør det bra.

Vi snakker om et landskap og et musikalsk uttrykk som alle de hippe og viktige forståsegpåerne putter raskt i flinkisbagen. Det skulle virkelig tatt seg ut om de hadde gitt denne typen jazz kred – det hadde på alle vis satt renomméet deres på spill.

Omar Hakim – vi snakker hip trommeslager i ultraklassen.

Jeg digger musikken til Værnes for det den er. Den gir seg nemlig ikke ut for å være noe annet enn: melodisk, hip, fusionprega og «ukomplisert» jazzrock med røtter langt tilbake, men med et klart 2018-stempel på seg også.

Frode Berg – tror det er lenge siden han har hatt det så hyggelig på jobb.

Ukomplisert er forresten et litt merkelig uttrykk akkurat i denne sammenhengen. Årsaken er at dette er lett tilgjengelig musikk, men som det kreves usedvanlig dyktige musikere for å gjøre bra.

Kasper Værnes – eplet og stammen-teorien blei bekrefta nok en gang.

Når Værnes har alliert seg med elbassist Frode Berg, supertrommeslager Omar Hakim – med fortid hos «alle» og ikke minst i Weather Report, sønnen i heimen Kasper Værnes på alt- og sopransaksofon og Jørn Øien på allehånde tangentinstrumenter, så snakker vi a-lag som passer musikken til Værnes og dette uttrykket bortimot perfekt.

Jørn Øien – Joe Zawinuls ukjente sønn.

Dette er musikk der det altså ikke er så mye tvil om hvor eneren kommer til å dukke opp. Den er lett tilgjengelig og utført akkurat slik Værnes&Co ønska at den skulle låte. Stor hyggefaktor med andre ord!

Knut Værnes Group

Oslo Jazzfestival, 14. august, 2018

Sola skinner

For tre år siden møtte vi SkyDive Trio for første gang. Du verden så godt det gjør med påfyll!

Mats Eilertsen, Olavi Louhivuori og Thomas T. Dahl – SkyDive Trio – et herlig kollektiv.

Gitarist Thomas T. Dahl, bassist – både med og uten strøm – Mats Eilertsen og trommeslager Olavi Louhivuori fra Finland har jobba sammen i flere konstellasjoner opp gjennom åra. Veien frem til denne trioen ga seg dermed på et vis sjøl – i alle fall låter det helt «korrekt» at de jobber videre frem mot seg sjøl.

SkyDive Trio fortalte allerede med debuten sin, "Sun Moee", at vi hadde med et kollektiv – med utmerkede individualister – å gjøre som kunne gi oss noe helt eget. Nå har vi jo blitt noe så uforskamma bortskjemt her på berget når det gjelder høykvalitets jazzmusikk at vi ikke blir overraska over det lenger – uansett er det like gledelig hver eneste gang.

Nok en gang har alle tre bidratt som komponister og nok en gang tar de oss med til vakre, melodiske, ofte rocka landskap som det er uhyre vakkert og herlig å oppholde seg i. Sjøl om SkyDive Trio på alle mulige måter er et kollektiv, så blir jeg i stadig større grad begeistra for den inderlige, varme og personlige stemma i gitaren til Thomas T. Dahl. Gi den mannen mye mer oppmerksomhet enn han har fått – han hører hjemme helt der oppe.

Når det gjelder Eilertsen og Louhivuori så har jeg sagt og skrevet mye tidligere – og jeg står ved alt. Her møter jeg elbassisten Eilertsen for første gang og at den gamle hardrockeren fikser det også, overrasker i alle fall ikke meg. De to herrene er en grunnbase som alle kunne ha ønska å ha i bånn og som fargeleggere.

SkyDive Trio forteller oss igjen at de har noe helt eget på hjertet: det er tøft, varmt, melodisk, søkende og hele tida høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

SkyDive Trio

Sun Sparkle

HUBRO/Musikkoperatørene

Det beste fra Junaiten

Det kommer mye rart fra USA om dagen. Da er det flott at saksofonisten Bill Evans og pianisten Kenny Barron gir oss flott musikalsk motgift.

Bill Evans – en av Miles Davis´ viktigste støttespillere i ikonets comeback på 80-tallet.

Foto: Stein Hødnebø

Det er ikke lenge siden Bill Evans (60) gjesta kongeriket sammen med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Da var det med hans band Petite Blonde med trommeslager Dennis Chambers og elbassist Gary Grainger. Nå var de to sistnevnte erstatta med nok en trommeslager i samme liga. Keith Carlock, og vår egen elbasskjempe, Per Mathisen.

Ulf Wakenius kan det aller, aller meste – på og med en gitar.

Foto: Stein Hødnebø

Samarbeidet mellom Miles-eleven Evans og Oscar Peterson-støttspilleren Wakenius blei bekrefta umiddelbart med en usedvanlig elevert samtale mellom de to. For en musikalitet, for en empati, for et nivå!

Keith Carlock – en av den sjangerfri musikkens trommeikoner.

Fot: Stein Hødnebø

Når de så hadde alliert seg med en av moderne musikks storheter på trommer – Toto, John Mayer og Steely Dan er bare noen av arbeidsgiverne – Keith Carlock, så passa det utmerket når målet var å ta oss med til musikalske grenseland der fusion, jazzrock og tilliggende herligheter hører hjemme.

Per Mathisen hører hjemme i et slikt kremlag.

Foto: Stein Hødnebø

Med Sandefjords store elbass-sønn Per Mathisen som det urokkelige grunnfjellet, så blei dette en strålende seanse der de som eventuelt har noe mot såkalte flinkiser, ville fått kjørt seg kraftig.

Her gikk det unna i urheftige tempi der det var liten tvil om hvor eneren var, men samtidig hadde de sjølsagt også evnen til å ta´n helt ned. Når ballet blei avslutta med Miles-klassikeren "Jean Pierre", som Evans var med å unnfange, så var det svært hyggelig å rusle videre ut i festivalkvelden.

Kenny Barron – en av jazzens aller største elegantierer.

Foto: Torill Krook Karlsen

Neste og siste stoppested for undertegnede var bare noen hundre meter ned i gata. Der holdt nemlig en av mine pianofavoritter, Kenny Barron, til. Med en trio bestående av trommeslageren Jonathan Blake og den japanske bassisten Kiyoshi Kitagawa, viste Barron (75) oss det vi egentlig visste. Jazz frembragt av en trio som har jobba sammen i åresvis og med en av de mest smakfulle tangentplukkerne på Tellus, blir ikke så mye mer inderlig enn dette.

Barron, som jeg tror er født og oppvokst i blå blazer, har spilt med alt og alle og ga oss nydelige eksempler på hva musikk skrevet av Strayhorn, Veloso, Monk og Haden, pluss en rekke egne låter, blir til i slike omgivelser.

Kenny Barron er fortsatt en av mine pianofavoritter og Blake, en melodisk trommeslager i kjølvannet til Billy Higgins, og Kitagawa rykka en god el plasser oppover lista i løpet av mitt første med dem i levende live.

Junaiten har heldigvis mye flott å by på til tross for at han på toppen gjør sitt beste for å ødelegge det.

Bill Evans/Ulf Wakenius Project

Kenny Barron Trio

Oslo Jazzfestival, 13. august 2018

Funky saker

Altsaksofonisten og vokalisten Maceo Parker skapte seg et stort navn som James Browns saksofonist. Han er like funky uten Brown også.

Maceo Parker foran WDR Big Band – det groover.

De som har hatt gleden av å oppleve Maceo Parker (75) i levende live, veit at meir funky saksspill er vanskelig å oppdrive – på Tellus i alle fall. Slik har det vært i mange tiår nå og sjøl om Parker nå begynner å dra på åra, så har han det fortsatt – dette DET som er så vanskelig å definere.

Nå er det vel ikke helt sikkert Parker definerer seg som jazzmusiker sjøl om han improviserer og spiller saksofon – og synger. Han kommer så avgjort minst like mye fra soul, funk og rhythmn and blues som fra jazz, men det spiller vel ingen som helst rolle vel? Så lenge det er bra og heftig musikk så bryr det i alle fall meg midt i ryggen.

Her har den amerikanske pianisten, komponisten og, i denne sammeheng, arrangøren Michael Abene skrevet arr for det utmerkede kringkastingsstorbandet WDR som er bosatt i Köln. Alle tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har jo storband av svært høy kvalitet og det høres på alle slags vis også i denne funky settingen.

Vi blir servert sju låter som alle handler om løøøøv, blant andre Stephen Stills-klassikeren "Love the One You´re With", Bobby Womacks "I´m in Love" og Stevie Wonders nesten ødelagte "Isn´t She Lovely".

Parker viser seg å være en over gjennomsnittet groovy sanger også og at det svetter av saksspillet kommer jo ikke som noen bombe akkurat. Storbandet låter akkurat så rått som det skal med et slikt repertoar, med en uhyre groovy trommeslager i Cora Coleman og med flere fine solister.

Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse, men tøff og svett storbandmusikk med en heftig Maceo Parker i front holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maceo Parker

It´s All About Love

Leopard/Border Music

PerkusJon

De som har hatt gleden av å følge Jon Balkes karriere noen tiår, veit hvilken enorm fascinasjon han har for det perkusjonsbaserte uttrykket.

Jon Balke en innovatør – slik er det med den saken.

Det finnes etterhvert utallige eksempler på Balkes dragning mot spennende perkusive landskap. Vi som har vært med ei stund glemmer aldri E´Olen og de seinere åra har ymse utgaver av Batagraf skapt nye og alltid interessante landskap.

Batagraf blei unnfanga så langt tilbake som i 2003 som et slags musikalsk laboratorium der perkusjonister med dragning mot åpnere og mer fleksible rytmiske løsninger kom sammen for å skape noe unikt.

Slik har det vært siden i en rekke utgaver, men de seineste åra har fem blitt til tre: i tillegg til sjefen på perk, tangenter, stemme og ymse lydmakeri, er fortsatt Snorre Bjerck og Helge Andreas Norbakken på perk og stemme hjertelig tilstede.

Her møter vi Batagraf i en helt ny utgave igjen. Herrene har invitert med seg No. 4 – Emilie Stoesen Christensen, som har skrevet tekstene, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek – og trompeter Mathias Eick og tenor- og sopransaksofonist Trygve Seim, inn i det musikalske universet Jon Balke har lagt grunnlaget for med sine komposisjoner.

Det har blitt et overraskende og ikke minst spennende og annerledes møte mellom de tre "grupperingene". Alt er nesten sjølsagt melodisk og rytmisk fascinerende – det er det per definisjon når Balke melder seg – og møtet med de flotte stemmene i No. 4 og de framifrå blåserne Eick og Seim, er av typen jeg ikke så komme, men som akkurat derfor er så Balke´sk og unikt som alltid. Tøft og herlig – intet mindre!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Balke sammen med Helge Andreas Norbakken og Snorre Bjerck – Batagraf.

No. 4 – et herlig reisefølge for og med Batagraf.

Trygve Seim og Mathias Eick – en helt grei blåseduo lizzm.

Batagraf

Delights of Decay

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

I levende live

Noen tusen var så heldige å få oppleve Ane Brun live med dette repertoaret og med dette fantastiske «bandet». Nå er redninga her for alle oss andre også.

Ane Brun i en fantastisk symfonisk setting.

Den 18. mars i fjor inntok Ane Brun legendariske Berwaldhallen – vi snakker storstua – i Stockholm. En av de store drømmene var i ferd med å gå i oppfyllelse: hun skulle synge et repertoar bestående av mange av sine egne store låter og flere coverlåter sammen med Sveriges Radios Symfoniorkester samt noen av sine faste følgesvenner, Martin Hederos, Ola Hultgren og Ellekari Larsson. Noen av de dyktigste folka i faget hadde tatt på seg å arrangere musikken for det store «bandet» – alt lå til rette for at dette skulle bli et strålende, sjeldent og enestående møte med Ane Bruns univers. Det har det da også blitt.

Voldsomt og nedpå

I løpet av godt og vel 70 minutter serverer Brun oss 16 låter som enten Fläskkvartetten, Claudio Monteverdi, William Shakespeare, Ariel Ramirez/Felix Luna, Björk, Beyonce Knowles eller Brun sjøl har skrevet. Når hun så har fått assistanse av kapasiteter som dirigenten Hans Ek, Joakim Milder, Johan Lindström, Martin Hederos, John Metcalfe og Per Ekdahl til å arrangere denne håndplukka melodiskatten, så ligger det aller meste til rette for at dette skulle bli en sjelden opplevelse både for Ane Brun, for de tilstedeværende og for oss som får muligheten nå.

Det er et stort og tildels voldsomt lydbilde som åpenbarer seg, men som likevel kler den umiskjennelige stemma til Brun. De dynamiske virkemidlene er også tatt i bruk til fulle og at et symfoniorkester kan være nedpå får vi mange flotte eksempler på.

Flere språk

Brun synger like overbevisende både på engelsk, spansk – en hyllest til sin gamle lærer på Molde Gymnas, Americo Araya – og på romsdalsk. «Ingenting kan stoppe me» synger hun i sin «Virvelvind» og det er veldig mye som taler for at akkurat det stemmer.

Ane Brun tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Hun er nemlig nå det beste hun kan være med oss – fritt oversatt fra en av hennes egne tekster. Jeg har brukt de fleste superlativer jeg har til disposisjon for å beskrive både livemøter og studioproduksjoner fra Moldes store datter. Likevel mener jeg dette er det største hun har gjort noen gang. Det er voldsomt ambisiøst, lista blir lagt skyhøyt og hun går over med solid margin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ane Brun

Live at Berwaldhallen

Baloon Ranger Recordings/Universal Music

Drøm videre

Toppsaksofonisten Joshua Redman er blant dem vi gjerne kaller Norges-venn. Her møter vi han sammen med tre av hans beste amerikanske venner.

Joshua Redman, Scott Colley, Brian Blade og Ron Miles i aksjon på Jazz at Lincoln Center i New York.

Joshua Redman, Ron Miles, Scott Colley og Brian Blade – det er fire herrer som i min verden veldig gjerne kan kalles et superlag. Slik låter det da også.

Utgangspunktet for dette samarbeidet var Redmans ønske om å hylle det legendariske bandet hans far, saksofonisten Dewey Redman, skapte sammen med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden: Old and New Dreams Band. For de av oss som fikk privilegiet å oppleve den kvartetten på nært hold, så har neppe noen av oss problemer med å slå fast at det var et ikonisk kollektiv i forlengelsen av Ornette Colemans univers som skapte uforglemmelig musikk og ditto opplevelser – blant annet i Molde.

Alle de fire involverte her har sterke bånd knytta til de fire kildene: Redman er åpenbar, kornettisten Miles hadde Cherry som sitt store forbilde, bassist Colley var elev av Haden og trommeslager Blade kom fra det samme området som Blackwell.

Med et repertoar bestående av Colemans "Comme Il Faut" og Hadens "Playing" pluss fire låter av Joshua Redman, blant andre "Blues for Charlie", og to av Colley, så tar de fire oss med på en fribop- ekskursjon i Old and New Dreams Band sin ånd, samtidig som de løfter musikken inn i vår tid, som forteller oss om at vi har med fire av den moderne jazzens aller ypperste utøvere. Dette er løs, åpen, fri, men samtidig melodisk jazz anno 2018 av aller ypperste klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Redman – Ron Miles – Scott Colley – Brian Blade

Still Dreaming

Nonesuch Records/Warner Music

Heldigvis….igjen!

Med en ironisk tittel på sitt seineste visittkort forteller The Real Thing oss at de fortsatt holder koken noe så voldsomt.

Palle Wagnberg, Hermund Nygård, Dave Edge og Staffan William-Olsson – stilige herrer på alle vis.

Foto: Patricia Varela

Siden 1992 har orgeljazzkvartetten The Real Thing vært en viktig ingrediens i norsk jazz. Med mottoet om ikke å forlate scena før smokingen er gjennomblaut, forteller de oss at kvaliteten og grooven fortsatt er på topp.

Man skal ha gjort en god og aktiv innsats for å ha unngått minst en dose The Real Thing i sitt liv. Bandet har nemlig vært mer eller mindre over alt de seineste 25 åra og hele tida med et livsbejaende og heftig budskap med groovy orgeljazz i bånn.

Med idealer som Jimmy Smith, Brother Jack McDuff og Jimmy McGriff på orgelsida og George Benson og Wes Montgomery som gitarhelter, la altså de gjenværende svensk-norske Paul "Palle" Wagnberg (orgel) og Staffan William-Olsson (gitar) og Sigurd Køhn (altsaksofon) og Carl Størmer (trommer) ut på en ferd som de helt sikkert ikke ante hvor ville ende. Køhn forlot tida på tragisk vis under tsunamien i 2004 og på trommestolen har det vært mange innom siden oppstarten.

The Real Thing har helt siden starten vært ei skikkelig vitamininnsprøyting – spesielt live. Her har det aldri vært noen tvil om hvor eneren kom til å dukke opp – og den har ofte kommet fort! Etter at Køhn gikk bort tok bandet ei lengre pause, men heldigvis kom de tilbake og det i Køhns ånd.

Den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge har overtatt saksofonplassen på eksemplarisk vis med sin tenor, mens trommeansvaret er i de beste og mest groovy hender med Hermund Nygård. heldigvis er svenkehjelpa med Wagnberg og William-Olsson fortsatt høyst tilstede.

Her gir de oss en tilstandsrapport med egetskrevet materiale – alle bortsett fra Nygård har bidratt med låter pluss at festen blir avslutta med tradlåta "Battlehymn of the Republic". Her blir vi servert alt fra den nydelige balladen "My Song for You" til den urheftige "Doctor´s Orders" og alt mellom.

The Real Thing låter akkurat så tøft, sultent og livsbejaende som da de satte i gang på begynnelsen av 90-tallet. Måtte de fortsette å gjøre klar smokingen i mange tiår til!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Real Thing

Oh No! Not…The Real Thing…Again!

Real Records/Musikkoperatørene