Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.
Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.
Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.
Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.
Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett – og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward – to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.
Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet – der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.
Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz – jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.
Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.
For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers – og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.
Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu – mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.
Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere – akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.
Den blå timen – Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.
Foto: Tor Hammerø
Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem – det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye – veldig mye – å melde og fortelle oss.
Denne kjærligheten
For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.
Første og siste gang?
Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.
Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!
Klinedans
Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.
Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert – enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå….
Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.
Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya – ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.
Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» – på spansk må vite.
Med glitterjakke
Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» – da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.
Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten – hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!
Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.
Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.
Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.
Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.
Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.
Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.
Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.
Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.
Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.
Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.
Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre – Laubrock er den som står for utblåsningene – bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget – nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.
Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.
Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.
Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva – det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.
Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.
Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.
"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.
Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.
Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.
Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.
Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted – Skottland/England kanskje? – der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.
Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.
Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.
Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.
En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen – endelig!!!!
Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.
Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.
På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.
På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.
Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.
Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.
Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".
Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk – Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.
Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.
Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
