Den fransk-tyske pianisten Jacky Terrasson slo gjennom med et brak på
90-tallet. Så blei det ganske stille, men her er han heldigvis tilbake
med et musikalsk smell.

Jacky Terrasson (58) er født i Tyskland og har både franske og
amerikanske aner. Som for så mange med ambisjoner rundt om på Tellus,
så gikk veien til Berklee i Boston på tidlig 90-tall og USA har i stor
grad vært hans hjemmebane siden. I 1993 vant han den prestisjetunge
Thelonious Monk-konkurransen og med et fulgte platekontrakt med
sjølvaste Blue Note Records. Den forbindelsen holdt seg godt helt til
2006 og Terrasson blei et stort navn på verdensbasis.

Litt her og der

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter Blue Note-perioden, han var forresten en liten tur innom igjen i
2019 med “53”, har det vært stillere fra den teknisk særdeles langt
framskredne piainsten. Jeg har en mistanke om at han har drevet et
vekselbruk mellom USA og Frankrike og at det kanskje har gjort det
vanskeligere å holde på den store oppmerksomheten som blei han til del
rundt Blue Note-utgivelsene.

På begge sider

Denne innspillinga er gjort på begge sider av dammen. I Frankrike har
han stort sett med seg sin faste trio med Lukmil Perez på trommer og
Sylvain Romano på bass pluss de strålende vokalistene Camille Bertault
og Kareen Guiock Thuram på noen spor, mens over there har han henta
toppassistanse fra Kenny Davis på bass og enten Alvester Garnett, Eric
Harland eller Billy Hart på trommer og den glitrende munnspilleren
Grégoire Maret på to spor.

Stor variasjon

Reportoaret består av både Terrasson-originaler og kjente låter som
“Solar”, “My Baby Just Cares for Me” og “I Will Wait for You”. Her får
vi alt fra de nydeligste ballader til et råkjør vi sjelden har hørt
maken til og i tillegg har Terrasson arrangert alt materilaet til
nesten “nye” låter – duoversjonen av “Besame Mucho” er nesten ikke til
å kjenne igjen.

Det har vært en stor glede å få møte Jacky Terrasson igjen og hvis
noen tror Keith Jarrett er en grynter ved pianoet, så kan jeg love at
han har fått en verdig konkurrent i Terrasson når det virkelig går
unna.

Uansett hva du tror på eller ikke tror på så har Erik Hillestad, masse
strålende musikere, sangere og Kirkelig Kulturverksted gitt oss to
messer som gjør både hjemløse og alle andre godt.

Som bekjennende ateist er det aldri så lite merkelig vil kanskje noen
mene at jeg gir meg ut på den smale/brede vei som Erik Hillestad og
Kirkelig Kulturverksted inviterer oss med på i forbindelse med to av
sju såkalte Jakobmesser. Det må noen gjerne mene, men for meg har det
seg slik at jeg alltid har vært svært begeistra for det både Hillestad
og plateselskapet – egentlig to sider av samme sak – har bedrevet, den
kunstneriske og empatiske drivkraften bak ideen og mange av de
fantastiske musikalske resultatene som har kommet ut derfra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En æra er over

Erik Hillestad (72) har nå gitt fra seg takststokken som leder for
KKV. Noe, eller rettere sagt mye, forteller meg likevel at den
kreative flammen kommer til å brenne så lenge det går blod gjennom
han. Det skal vi være glad for. Uansett hvor du befinner deg i
trosspørsmål så er Hillestad ei stemme som får deg til å tenke en
ekstra gang – han er enkelt og og greit en klok mann.

Jakobmessene

Blant de initiativene Hillestad har vært en viktig del av er de
såkalte Jakobmessene. Det har så langt blitt sju av dem og her får vi
møte nummer to og seks. Du skal ikke bevege deg langt, i alle fall i
hovedstaden, før du møter mange hjemløse. Det har de blitt av
forskjellige årsaker – like trist er det uansett. Ideen bak disse
messene er å gi disse menneskene nederst ved bordet noe å tro på – noe
å gå videre med. Naivt? Mulig det, men i min verden er det slike
initiativ, tanker og ideer som må til for å flytte verden en
millimeter eller to videre.

Øyvind Kristiansen har skrevet musikken for “Messe i malstrømmen” og
Karoline Krüger for “Messe i hjemløshetens tid” der hun har fått
arrangørhjelp av Kristiansen.

All musikken er nydelig og inderlig og av typen som tar bolig
umiddelbart. Når så de flotte stemmene til blant andre Marian Lisland
og Live Maria Roggen, pianospillet til Kristiansen og ikke minst
trompettonen- og uttrykket til Jonas Kilmork Vemøy samt gjestespill
fra de iranske vokalsøstrene Mahsa og Marjan Vahdat, er med og løfter
det hele til fantastisk inderlige steder, så har dette blitt messer
for både de hjemøse, de troende og de ikke-troende.

Fra september til april feires og spilles det Jakobmesse i
Kulturkirken Jakob hver søndag. Skulle det være vanskelig å benytte
seg av det tilbudet, så anbefales denne innspillinga på det
inderligste.

Den danske vokalisten Cæcilie Norby har ei mer enn 40 år lang og
suksessrik karriere å skue tilbake på. Nå markerer hun at hun runder
60 og det gjør hun på et herlig og heftig vis.

Norby runda 60 i september og har vært stjerne på hjemmebane helt
siden siste halvedel av 80-tallet da popbandet One Two herja voldsomt
der nede hos danene. Her hjemme fikk vi først skikkelig ørene opp for
Norby på midten av 90-tallet da hun fikk kontrakt med sjølvaste Blue
Note og viste oss at hun var i besittelse av et stort jazztalent også.
Siden har hun heldigvis fortsatt å vise oss stadig nye sider av seg
sjøl, men det er jazzartisten vi avgjort kjenner best.

Jubilerer

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I forbindelse med at hun har nådd denne milepælen og forteller oss at
60 er det nye 30 eller 40 eller noe sånt, så gir hun seg sjøl og oss
en bursdagspresang som sikkert vil overraske mange – ikke minst
jazzpublikummet hennes.

Her tar nemlig Norby oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers
som spenner over veldig mye. For det første er hun utstyrt med en
stemmeprakt av de sjeldne. Som datter av en operasanger så har hun et
skolert fundament som er blanda med med et pop-, soul-, funk- og
jazzgen som gjør uttrykket hennes helt spesielt og svært personlig.

Fantastisk miks

Til denne presangen har Norby skrevet elleve låter og tekster som
spenner over alt fra disco, soul, funk, pop og med litt jazzkrydder.
Tekstene forteller oss om et levd liv – og her beveger vi oss et godt
stykke utenfor a4-landskapene som preger popverdenen.

Når hun så omgir seg med en kjernetrupp bestående av Kristor
Brødsgaard på bass, Birk Nevel på trommer og perkusjon, Jonas Krag på
gitar og Poul Reimann på tangenter, så er reisefølget av det aller
beste slaget

På tittellåta er vokalen manipulert på et vis som gjør det aldri så
lite vanskelig å høre om Norby synger sixty eller sexy. Det gjør sånn
sett ingenting – begge deler stemmer utmerket!

Det er snart fire år siden Daniel Herskedal tok oss med inn i sitt
vinterparadis. Der trivdes han åpenbart så godt at han ville ta oss
med dit en gang til.

Utstyrt med sin kjære tuba, lillebroren basstrompeten og masse
opptaksutstyr tok Herskedal turen til ei hytte på snaufjellet ved
Røros et par ukers tid vinteren 2020. Der fant han åpenbart den store
ro, musikken kom til han og kun akkompagnert av noen rein og enda
færre reingjetere, blei innspillinga som førte til «Call For Winter»
til.

Stor oppmerksomhet

Via sitt velrennomerte engelske plateselskap Edition Records har
Herskedal og musikken hans nådd ut til et svært stort publikum verden
rundt. Akkurat nå har han lagt bak seg en soloturné i Tyskland for
fulle hus og til stor jubel og hva passer vel da bedre enn en
oppfølger til «Call For Winter»?

Til fjells igjen

Herskedal har fulgt suksessoppskriften fra 2020 og i månedsskiftet
januar/februar i år var ei hytte på fjellet i nærheten av Røros
åstedet for «Call For Winter II: Resonance».

Denne gangen greide enmannsbandet seg med ei uke. Han hadde vel lært
mye av førsterunden og du verden for en oppfølger det har blitt.

De elleve melodiene er så uendelig vakre og luftige og tar oss med inn
på vidda på et inderlig, ettertenksomt og ikke minst fredfylt vis.
Herskedal har benytta seg av ymse tekniske hjelpemidler som har gjort
at han har kunnet legge lag på lag når han har ønska det, men aldri
slik at lydbildet blir overlessa. Less is more er et mye brukt uttrykk
i musikk og kunst og Herskedal har så avgjort skjønt hva det
innebærer.

Den store ro

Daniel Herskedal har kommet dit i livet og karriera at han ikke
trenger å bevise noe som helst. Han gir seg sjøl og oss god tid til å
synke ned i disse vakre landskapene og i ei tid med mer uro, frykt og
krig rundt oss enn de fleste av oss noensinne har opplevd, så gjør
denne musikken oss uendelig godt.

Gitaristen Johan Tobias Bergstrøm kjenner jeg fra Django-bandet Touché
Monet. Nå har han utvida paletten betraktelig og det på et spennende
vis.

Sjøl om Johan Tobias Bergstrøm (36) har vært hjertelig til stede i det
norske musikklandskapet i noen år allerede, så har han ikke fått den
store oppmerksomheten og det store gjennombruddet. Årsakene kan
sikkert være mange – en er nok at stringswing aldri får de store
medieoppslagene og de fete jobbene verken på klubber eller festivaler.
De gitaristiske kvalitetene til Bergstrøm står det i alle fall ikke
på.

Ny vri

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen møter vi en debuterende Bergstrøm under eget navn i en ny
versjon der han med åtte nye egne låter viser en bredde i sin
innfallsvinkel til sitt musikalske univers han ikke har vært i
nærheten av tidligere.

Bergstrøm, som fortsatt spiller utelukkende akustisk gitar, har på
ingen måte glemt sin Django-inspirasjon. Etter at han i 2020 fikk en
eksklusiv jobb å få spille for de norske og jordanske kongefamiliene
under et besøk i Jordan, blei han fascinert av arabisk musikk og ikke
minst gitarens arabiske bror, oud.

Bergstrøm tok deretter timer med den kjente oudisten Ahmad Al-Khatib i
Göteborg. I tillegg er Bergstrøm sterkt opptatt av afrikansk musikk –
ikke minst Richard Bonas moderne utgave. På toppen av dette har han
tatt timer i Irish jig hos den engelske gitaristen Remi Harris.

De som tror at denne miksen har ført til noe helt eget, har helt rett.
Totalt unikt og sjølsagt veldig personlig har det blitt.

Flott kohort

Når så Bergstrøm har satt sammen en empatisk og herlig kohort
betsående av den smakfulle perkusjonisten Thomas Antonio Debelian,
bassisten Håkon Huldt-Nystrøm – for et driv og intensitet det er i
spillet hans og den framifrå fiolinisten Jørgen Krøger Mathisen, så
har dette blitt en flott, varm og annerledes tilstandsrapport fra
Johan Tobias Bergstrøm – en musiker som fortjener mye mer
oppmerksomhet enn det som har blitt han til del foreløpig.

PS Krøger Mathisens Tanta til Beate-sitat tolker jeg som en flott
liten hyllest til Lillebjørn. Han smiler garantert sitt lune smil der
oppe eller der borte.

Fire dager før Lillebjørn Nilsen gikk bort sang han “God natt Oslo”
sammen med Kari Svendsen. Den nydelige og sterke versjonen avslutter
et fantastisk møte med et av de ekteste menneskene jeg vet om – Kari
Svendsen.

Alle som har møtt Kari Svendsen på et eller annet vis bare vet det:
det du møter og/eller hører er så ekte og usminka som vel tenkelig.
Den dama har enkelt og greit ikke evnen til å gjøre seg til eller til
å pakke noe som helst inn i bomull. I en verden full av influensere og
mennesker og artister som gjør hva som helst for å få oppmerksomhet,
så gjør det så inderlig godt at Kari Svendsen finnes. Det har hun for
så vidt alltid gjort, men aktiviteten har i stor grad vært forbundet
med ekte møter med publikum – det er der hun trives aller best med
banjoen sin. Det har ført til at studiobesøka har vært av det sjeldne
slaget – forrige solo-plate kom i 1991!

Gode venner

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svendsens gode venner Marianne Berg og Rolf-Erik Nystrøm mente at det
var på høy tid at Svendsen – hun heter det blant venner – gjorde et
nytt studiobesøk og heldigvis lot hun seg overtale. Forholda blei lagt
til rette, Svendsen følte seg komfortabel og trivdes åpenbart og
Rolf-Erik Nystrøm har produsert og arrangert musikken på et fantastisk
vis. Det har ført til at vi får møte Svendsen på et nytt, men samtidig
usedvanlig troverdig vis i et repertoar vi kjenner henne godt igjen i.

Nye innfallsvinkler

Sjølsagt kunne Svendsen gått i studio og spilt inn “Bare døtt på”, “Å
den som var en løvetann” og “Far har fortalt” og mange av de andre
visene vi kjenner henne fra på “gamlemåten”, men det syntes verken hun
eller Nystrøm noe særlig om – heldigvis. I den forbilledlige
omslagshefte-teksten skriver Nystrøm om hvordan han har gått til
verket låt for låt og “samtidsmusikeren” Nystrøm har brukt sitt store
arsenal av innfallsvinkler til å gi låter som har utspring fra
1800-tallet, via revyviser fra forrige århundre og frem til
Lillebjørns “Tanta til Beate”, med et gitarspill av Knut Reiersrud som
verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, for så å avslutte med
“God natt Oslo” på et vis som fikk tårene til å renne i strie strømmer
her i heimen. Alle melodiene har fått ny innpakning, men med full
respekt for utgangspunktet og arrangementene løfter samtidg frem
Svendsen på et nydelig vis o.

Det siste møtet

Nystrøm tenkte på en rusletur i Oslos gater en mørk januardag i år at
det hadde vært fantastisk å få med seg Lillebjørn, som Svendsen hadde
vært gift med og som hun var god venn med hele livet, på plata på et
eller annet vis. Svendsen syntes om tanken og Lillebjørn sa ja med en
gang sjøl om han var sterkt redusert.

Det endte med at Svendsen og Nystrøm tok med seg det nye lydsporet til
“God natt Oslo” hjem til Lillebjørn. Han likte det sjøl om Nystrøm
hadde fjerna en akkord før hvert refreng. Rådhusklokkene er også med –
de samme klokkene som spilte “God natt Oslo” ei hel uke før Lillebjørn
blei sendt videre.

Uoppfordra synger Lillebjørn sammen med Svendsen på refrenget – det
aller siste den store Lillebjørn noen gang sang. Så uendelig vakkert,
sterkt, så flott og de som sitter igjen uberørt etter denne
opplevelsen, må nesten søke hjelp hos folk med lang utdannelse i
slikt.

-Takk for den vuggesangen, Kari sier Lillebjørn helt til slutt og
Svendsen svarer og ler:-Tusen takk, kjære Lillebjørn. De lille
dialogen kommer jeg aldri til å glemme. Aldri.

Bare én Svendsen

Det gjør nok en gang et sterkt inntrykk å møte Kari Svendsen – et
menneske og en artist jeg tror på. Hun vet hvor hun kommer fra og hun
vet hvem hun er. Dere får ta meg for den jeg er, høres det det ut som
hun sier. Det gjør jeg mer enn gjerne – ekthet, inderlighet og
skikkelighet vil alltid være hedersord i mi bok og Kari Svendsen har
alt dette.

Tusen takk for dere, både Lillebjørn og Kari. Dere har skrevet ei ny
side i minneboka mi.

Delfeayo Marsalis er ikke den mest kjente av Marsalis-brødrene, men
ganske sikkert den som har tatt vare på New Orleans-arva best av alle
sammen. Her inviterer han til en heidundrendes NO-fest som det swinger
noe kraftig av.

Er det noen som tilhører musikkaristokratiet i New Orleans så må det
vel være familien Marsalis. Pater familias, pianisten Ellis Marsalis,
forlot oss for noen får siden. Sønnene, ikke minst sakosofonisten
Branford og trompeteren Wynton, er de som har markert seg kraftigst på
verdensbasis, mens trombonist Delfeayo og trommeslager Jason i stor
grad har holdt seg i hjembyen. Kvaliteten står det ikke på hos de to
sistnevnte heller, men de har altså spilt ei betydelig mer beskjeden
rolle på den store scena enn de to storebrødrene.

Crescent City

New Orleans har mange tilnavn – Crescent City et ett av dem. Gjennom
disse 14 låtene har Delfeayo Marsalis (59), som stifta Uptown Jazz
Orchestra i 2007, ønska å løfte frem byen, dens kultur, musikk og
historie. For alle som enten har vært der, kan byen på et eller annet
vis for eksempel gjennom den strålende tv-serien “Treme”, så skjønner
de at Marsalis har makta det på best mulig vis.

Ikke jazz?

Marsalis sier at Uptown Jazz Orchestra ikke er noe tradisjonelt
jazz-storband. På sett og vis har han nok rett i det. Det har seg
nemlig slik at her får vi servert en framifrå gumbo, som jazz og
musikk nok en ingrediens NO har blitt berømt for, som inneholder alt
fra funk, rhythm and blues til soul og jazz. Sånn sett har han nok
sine ord i behold, men at det er et jazzstorband av høy byrd er det
likevel ikke noen tvil om. Du verden som det swinger av det!

Når så Delfeayo har henta inn broder Branford på noen låter, trompeter
Kermit Ruffins, trommeslager Herlin Riley og trombonist Maurice
“Miracle Meaux” Trosclair som ekstra forsterkninger underveis, så har
dette blitt et brygg det går an å hygge seg kraftig med utover høsten
når temperaturen synker ned mot null. Her er det nemlig masse varme å
hente.

Herlig repertoar

I tillegg til kjente NO-låter som “Sidewalk Sizzle”, “Ooh Poo Pah Doo”
og “Basin Street Blues”, så har Marsalis også arrangert standardlåter
som “Summertime” og “Exactly Like You” pluss Joe Hendersons “Inner
Urge” og Monk-klassikeren “´Round Midnight” til et NO-uttrykk.

Strålende band, flotte solister og vokalisten Tonya Boyd-Cannon som en
ekstra attraksjon i tillegg til alle de andre i bandet som også synger
når det trengs, gjør at dette virkelig har blitt ei flott juvelsamling
av noe av det beste New Orleans har å by på. Det er som kjent ikke
reint lite.

Saksofonisten og komponisten Ivan Mazuze fra Mosambik, men bosatt i
Drammen, har skapt musikk som knytter bånd over kontinenter og
kulturer.

Hva som er grunnen til Ivan Mazuze (43) har havna akkurat i Drammen
vet jeg ikke, men den nyrenoverte byen ved elva har jo vist seg å være
en smeltedigel som har tiltrukket seg mennesker, kulturer og
inspirasjon fra de fleste verdenshjørner. Sånn sett passer jo Mazuzue
ypperlig inn akkurat der og har åpenbart vært en strålende bidragsyter
allerede i flere år. Uten at jeg har full oversikt over Mazuzes gjøren
og laden og produksjon, jeg kjenner kun til «Ndzuti» fra 2012 og hans to Losen Records-plater
“Moya” og “Ubuntu” og , så vil jeg mene et dette bestillingsverket av
Global Oslo Music er det foreløpige høydepunktet i Mazuzes karriere.

I dybden

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Penuka”, som betyr å avdekke, har Mazuze benytta til å forske på
hvilken innflytelse arabiske og indiske kulturer har hatt på afrikansk
musikk. Handelsveiene har jo strukket seg over hav og kontineter og
musikk og kulturer med den.

Dette har Mazuze makta å skape en herlig og annerledes fusjon av.
Fremtredende i gumboen er hans mange saksofoner og Mazuze er en meget
uttrykksfull sådan. Når han så omgir seg med et knippe utmerkede
musikanter med røtter både på Cuba, i Norge og Mali – blant andre Olav
Torget, Jørn Øien, Per Mathisen og Raciel Torres – så har det blitt et
livsbejaende dokument som er nok en bekreftelse på hvor viktig musikk
og kultur er for å knytte mennesker sammen på tvers av det aller
meste.

Når så Mazuze også har med en rekke gjesteartister fra India.
Pakistan, Marokko, Senegal, Gambia og Zimbabwe, så har det blitt så
mangfoldig, varmt og annerledes som man nesten kan høre for seg.. Ivan
Mazuze er en strålende og viktig musiker og ikke minst budbringer.

Etter 20 år i mange spennende settinger, debuterer endelig Adrian Myhr
som bandleder med egen musikk. Det var på høy tid.

Bassisten Adrian Myhr skulle altså runde 40 før han tok det store
steget og ga ut egen musikk. Mange andre skulle nok også ha fulgt
Myhrs eksempel og venta til de blei “voksne” med å innta
innspillingsstudio. Det er på ingen måte ment som kritikk til de som
gir ut musikk i ung alder, men noen hadde nok hatt godt av å vente
aldri så lite. Nok om det; Adrian Myhr forteller oss i alle fall med
all ønskelig tydelighet at han var klar når han først trådte over
studiodørstokken med egen musikk og eget band.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Over mange grenser

Myhr har skrevet musikk som får lov å utvikle seg sakte – som en
kokong. Musikerne får tid og vi får tid til å synke ned i musikken
eller materien og du verden så godt det gjør å kunne bruke tid og rom
for å komme inn under huden på musikken. Den inviterer til det og det
er bare å takke og ta den til seg.

Myhr har henta inspirasjon fra en rekke kilder – kilder vi ofte har
møtt han i opp gjennom hans karriere. Folkemusikk, jazz, impro og
samtidsmusikk med krydder fra indisk raga og albansk sangtradisjon har
blitt til en gumbo som smaker annerledes og veldig godt.

Årsaken til at den låter og smaker så godt skal sjølsagt kohorten ha
en stor del av æren for. Med seg til å kryddertilsette alle disse
ingrediensene har Myhr trommeslageren, harmoniumisten og på hengende
vibrafon – noe annet skulle tatt seg ut – Jan Martin Gismervik og
felespilleren og langeleikisten Rasmus Kjorstad. Ingen a4-besetning og
det fortjener da heller ikke Myhrs visjoner og musikalske fundament.

“Kokong” har blitt en veldig bra debut og et flott visittkort for og
fra Adrian Myhr.

Girl Talk med Bodil Niska, Tine Asmundsen og Elizabeth Walker var en
populær kombo på slutten av det forrige årtusenet. Her dukker de opp
igjen i et glemt opptak fra 1998.

Journalisten og jazzelskeren Roald Helgheim, som la ned pennen for
godt for tre år siden, sørga for at det fulgte mye flott i hans
kjølvann. I forbindelse med hans 50 års dag i 1992 møtte saksofonisten
Bodil Niska den amerikanske, men Norge-bosatte pianisten Elizabeth
Walker og de fant hverandre i et vakkert standardrepertoar der
ballader bokstavelig talt spilte ei sentral rolle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et tilfeldig møte blei raskt til noe mer – mange skjønte at at her
fantes det et fundament til noe som kunne bli noe veldig fint. Bassist
sto på ønskelista og Tine Asmundsen, som hadde vendt hjem etter
studier hos legenden Richard Davis i USA, var slett ikke vanskelig å
be.

I 1996 ga trioen ut sin debut-cd “Talkin´ Jazz” og spillejobbene sto i
kø på klubber og festivaler både hjemme og ute.

Oppfølgeren

To år seinere blei cd nummer to spilt inn og alt så lyst og fint ut,
men av grunner jeg ikke kjenner til blei bandet oppløst og
innspillinga blei glemt. I fjor fant Walker igjen den glemte tapen, en
ny master blei skapt og plutselig blei minnene rundt den fine trioen
Girl Talk vekt til live igjen.

Ti låter med samme oppskrift som vi som har levd ei stund husker med
varme i hjertet, er malen her også. I tillegg til den vakre tittellåta
får vi låter som “Solitude”, “Sometime Ago”, “My Foolish Heart” og
“For All We Know” og saksofonspillet til Niska er som alltid av typen
jeg tror på – det er så ekte og inderlig som vel mulig sjøl om det
ikke er teknisk briljant – eller kanskje akkurat derfor.

Trioen var i storslag på denne tida og jeg skjønner populariteten godt
Det å få et gjenhør med Girl Talk anno 1998 sørger garantert for at
både høsten og vinteren blir både litt kortere og litt varmere for
mange.