Det er to år siden en ep så dagens lys og bandet Delish med den. Nå
har de kommet til overflata med sin skikkelige debut og forteller oss
at de har noe høyst spesielt å melde.

Jeg skal ærlig innrømme at sjøl om jeg var begeistra for “The Dip”,
som var navnet på ep-en, så hadde Delish nesten gått i glemmeboka for
min del. Med denne grundige “debuten” føler jeg meg ganske så
overbevist om at det ikke kommer til å skje igjen i uoverskuelig
fremtid.: “Like a Sieve” har nemlig et usedvanlig personlig stempel på
og ved seg som gjør at musikken tar umiddelbar bolig i meg for der å
bli – tror jeg.

Kohort

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De som har fulgt rimelig godt med i norsk litt annerledesmusikk de
seineste åra vil nikke mer enn gjenkjennende til vokalist,
elektroniker, feltopptaker og sampler Natali Abrahamsen Garner,
trommeslager og perkusjonist Martin Langlie, synthesist og tangentør
Johan Lindvall og elbassist, gitarist, trommemaskinist og elektroniker
Magnus Skavhaug Nergaard. Det er en gjeng som har vært med å sette
sitt betydelige preg på mangt og mye i en rekke kompromissløse
grenseland de seineste åra og det fortsetter de så avgjort med her
også.

Kollektivt

Musikken er kollektivt unnfanga mens Abrahamsen Garner har skrevet
tekstene som hun fremfører på sitt totalt unike og inderlige vis –
både syngende og som resitatør. Hun har et uttrykk som smyger seg inn
under huden og “tvinger” deg til å sitte aller ytterst på stolsetet
for å få med deg alle detaljene i budskapet hennes. Slik er det også
med de tre andre som alle kommer med mange annerledes bidrag som
sørger for at “Like a Sieve” befinner seg et laaaangt stykke utenfor
popens a4-landskap.

Hvor hører så musikken til Delish hjemme? Si det og det er også det
som gjør den så spennende. Her er det popelementer, indie, impro,
samtidsmusikk og jazz i en gumbo som gjør at Delish kan snakke til
mange med åpne ører og andre sanser – over store deler av Tellus. Men
så er det dette med å komme seg gjennom det trange nåløyet da…..

Saksofonist Trygve Seim og trekkspiller Frode Haltli har kjent
hverandre og spilt hverandre gode i årevis. Aldri har det og de vist
seg bedre enn denne gangen.

Trygve Seim og Frode Haltli har spilt sammen hele dette årtusenet. Det
har de gjort i en rekke konstellasjoner, men noe forteller meg at
duoformatet kanskje er favorittformatet deres. Det mer enn antyda de
med innspillinga “Yeraz” i 2008. Siden har de vært opptatt både hver
seg for seg og i fellesprosjekter, men å påstå at de har løpt ned
dørstokkene i studio med duoen i tide og utide er en mild
overdrivelse. Det skulle ta 15 år før oppfølgeren blei en realitet –
unnfanga i Himmelfahrtskirche i ECMs hjemby München og sjølsagt med
Manfred Eicher som tilstedeværende produsent.

Samtaler

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Basert på en rekke musikalske fellesnevnere møtes de to rundt et
intimt leirbål der en rekke originalkomposisjoner går umerkelig over i
frie improvisasjoner og vice versa. I tiilegg tar de for seg en
ukrainsk vuggevise, en nord-indisk folkemelodi og Igor Stravinskys
“Les Cinq Doigts No. 5”. En ganske så innholdsrik gumbo med andre ord
og der de to sjelsfrendene fører samtaler bare to svært gode venner
kan føre.

Et eget univers

Kombinasjonen tenor/sopransaksofon og trekkespill er ikke noe som
møter mottakerapparatet annen hver uke. Det må noe helt spesielt eller
noen helt spesielle til for å si det sånn. Trygve Seim og Frode Haltli
hører hjemme i den kategorien. De gir oss så vakker, personlig, unik
og inderlig påfyll som vel tenkelig. La det for all del ikke gå 15 år
til neste gang.

Lå det i korta at det skulle oppstå et møte mellom Leif Ove Andsnes og
Marius Neset? Neppe. Lå det i korta at det skulle bli magisk? Mulig.
Har det blitt det? Veldig.

Det er ingen hemmelighet at pianisten Leif Ove Andsnes og
saksofonisten Marius Neset hører hjemme på aller øverste
internasjonale hylle i henholdsvis det klassiske og jazzikalske
universet. Det er, klok av erfaring med flere slike treff med andre
giganter, ikke ensbetydende med at et møte mellom giganter fra disse
to universene skal bli summen av de to og litt til. I dette tilfellet
har det heldigvis blitt det

Komponisten Neset

Hvordan dette kom til, vet jeg ikke – det viktige er at det skjedde.
Respekten de to har for hverandre tyter ut gjennom høyttalerne via
hver eneste tone som blir spilt – her spiller ikke sjangerutgangspunkt
noen som helst rolle.

Neset har skrevet musikk for den ikke-improviserende Andsnes og der
den virtuose saksofonisten får anledning til å leke seg på toppen av
det hele. Leke seg gjør for all del Andsnes også, men på sitt virtuose
manuskripttro vis.

De to snakker fantastisk godt sammen og utfordrer og utfyller
hverandre på et fullstendig unikt vis. Når så søster Ingrid Neset, en
framifrå klassisk fløytist, og den britiske cellisten Louisa Tuck er
med og krydrer det hele fra tid til annen, så har dette blitt et helt
spesielt stykke musikk og og et møte som blir sittende fast – lenge.
Duetten mellom søsknene Neset er forresten noe helt for seg sjøl, men
det gjør ikke noe at Andsnes blander seg inn etter hvert heller!

Hva er det?

Noen vil sikkert lure på om dette er klassisk musikk eller jazz.
Svaret er Ole Brumm-klassikeren ja takk, begge deler. Og så er det noe
helt for seg sjøl også der sjangere ikke betyr noe som helst. Dette er
enkelt og greit Musikk med stor M – stor Musikk.

I år er det 100 år siden kanskje den største av alle jazztrombonister,
J.J. Johnson, blei født. Her blir han hylla på hjemmebane av en de
store etterfølgerne, John Fedchock.

J.J. Johnson (1924-2001) var født og oppvokst i Indianapolis. Der
bodde han også de siste åra av sitt liv. I mellomtida etablerte han
seg som etterkrigstidas desidert viktigste trombonist med et
instrument som hadde mista mye av sin status opparbeida i dixieland og
swingepokene. J.J. Johnson fortalte alle som ville høre at trombonen
så avgjort hadde noe å gjøre i bebop-alderen også – i alle fall i han
hender.

Arvtaker

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

John Fedchock (67) har i mange år vist at han har det meste for å ta
seg av arva etter Johnson, men uten at han har fått den store
anerkjennelsen likevel. Kanskje er det den store originaliteten som
mangler? Kvaliteten står det i alle ikke på og det viser han oss her
på Johnsons hjemmebane på klubben The Jazz Kitchen i Indianapolis.

Låter og band

Fedchock har bestemt seg for sju Johnson-komposisjoner og i tillegg
benytter han seg av arrangementene legenden også valgte. Lydteknikeren
på klubben spurte om det var greit at han tok opp, Fedchock sa ja og
tenkte det var for internt bruk. Så viste det seg at både
lydkvaliteten og det musikalske resultatet var av typen veldig bra og
heldigvis har vi nå fått anledning til å bli med på hyllesten.

Med seg har Fedchock også et komp fra Indianapolis. Steve Allee på
piano, Jeremy Allen på bass og Sean Dobbins på trommer er ukjente
størrelser, men som gjør absolutt godt fra seg.

John Fedchock gjør en viktig jobb med denne hyllesten av legenden J.J.
Johnson. Dette er Jazz med stor J og trombonen får et nytt og friskt
løft.

Det er vel fire år siden Nora Legrand fra Torvika i Rauma viste seg
frem for første gang. Med oppfølgeren «Paper Sky» har hun vokst
voldsomt og viser oss sitt fulle talent.

Nora Legrand har ikke rukket å bli mer enn 29 år, men har åpenbart et
godt stykke levd liv å reflektere over. Når hun er så heldig at hun er
utstyrt med et solid låtskrivergen og ei nydelig stemme så er hun på
god vei til å etablere seg helt der oppe og, hvis lykken står den
kjekke bi i den beinharde musikk/showbusiness-bransjen, så er det så
avgjort potensiale her til å nå langt utenfor våre grenser: Nora
Legrand har i mine ører x-faktoren som skal til, men du verden så
trangt det er i dette berømte nåløyet.

Første skikkelige

Debuten «Devotion», som så dagens lys i 2020, var en slags
prøveballong med fem låter. Det fortalte oss om et betydelig talent –
et talent som Legrand nå har videreutvikla og som slår ut i full
blomst med «Paper Sky».

I et countrylandskap med klare spor av roots-rock, folk-ballader og
nordicana viser Legrand oss hvilken langt framskreden
singer-songwriter hun er. Heldigvis har hun og medprodusentene
Kristian Frostad – nok en tomrefjording, skal det ingen ende ta? – og
Vegard Kleftås Sleipnes valgt å plassere Legrands fine og luftige
stemme langt fremme i lydbildet for der hører den hjemme.

Kjærleiken

Legrand er en meget dyktig historieforteller og forteller oss om blant
annet kjærlighetens irrganger ofte på en skjør måte. Om det er
sjølopplevd eller ikke vet jeg ikke, men hun formidler det uansett som
det er hennes eget liv det handler om. Jeg tror enkelt og greit på
henne – slik jeg gjør med artister som har dette spesielle å fare med.

Kommer dette til å bli det store gjennombruddet for Nora Legrand? Jeg
er den dårligste tipperen på jord når det gjelder slikt, men at hun er
i besittelse av ei sjelden stemme og et stort talent er hevet over
tvil.

PS Hvis låter som «Hillcrest Drive» og «Wherever She´s Running» ikke
blir radiohits så skjønner jeg lite, men jeg har altså tatt feil før.

Tyske Jazzrausch Bigband er noe helt annerledes enn det de fleste vil
forbinde med et tradisjonelt storband. Her er det mye annet med i
miksen.

Jazzrausch Bigband har eksistert i ti år. De har spilt rundt 1000
konserter i 15 land og de har gitt ut tolv plater. Jeg har hørt tre av
dem og med den fjerde i høyttalerne nå så er jeg ikke det aller minste
overraska over bandets voldsomme popularitet.

Langt bortenfor a4

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De som tror at denne suksessen er tufta på noe i nærheten av et
tradisjonelt storbandunivers, tar altså veldig feil. Komponisten og
arrangøren Leonhard Kuhn har, så lenge jeg har kjent til bandet i alle
fall, tatt med seg elementer fra techno, funk, disco, EDM og sikkert
mye mer også og inkorporert det med jazzelementer på et vis som gjør
at dette kollektivet skiller seg ut fra absolutt alle andre storband.

Bandet har sitt sete i München og har fast tilholdssted i nyåpna og
visstnok veldig flotte BERGSON Kunstkraftwerk. Der har Kuhn og
bandleder og trombonist Roman Sladek rundt 35 musikere å velge blant
til det som er ei ganske tradisjonell storbandbesetning pluss litt
ekstra synth og vokalister.

Nytt publikum

Jazrausch Bigband har vært husband på technoklubben Harry Klein –
oppkalt etter Derricks høyre hånd – i München. Det sier en hel del om
hvor vi befinner oss og hvilket publikum de snakker til. De inviterer
seg sjøl til et stort publikum langt bortenfor jazzmenigheta og
kanskje åpner de i samme slengen opp noen nye jazzører også. For
jazzfolket har jeg andre steder jeg vil vil anbefale de å gå.

Moldejenta Tuva Halse har allerede fortalt oss hvilket stort
fiolintalent hun er. Med «nemesis/cruel» viser hun oss enda flere
talenter.

Tuva Halse har i løpet av sine kun 25 år her på kloden rukket
usedvanlig mye. Hun har fullført den mer enn sjølvalgte verneplikta på
jazzlinja i Trondheim og hun har vist oss svært så spennende saker via
plater med gruppene Bento Box Trio og Tuva Halse Quintet. Det har
definitivt vært jazzinspirerte toneganger i begge tilfeller. Med sitt
tuvahalseband – alt inkludert platetittel skal skrives med små
bokstaver – utvider hun spekteret en hel del og fullfører tredjerunden
når det gjelder plateutgivelser på best mulig vis.

Jazzlinja

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den berømte utdanningsinstitusjonen ved Nidelvens bredd er blant annet
kjent for sitt enorme mangfold. Mange av landets mest anerkjente
pop/rock-vokalister, som Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik i
Highasakite, har sin bakgrunn derfra og fundamentet for tuvahalseband
hører også veldig hjemme der.

Halse har skrevet alt av tekster og musikk her og sjøl om jazz
absolutt er en viktig ingrediens også i denne miksen, så har hun også
gitt musikken et mer poppa preg, som hun sjøl sier, samt elementer fra
klassisk kunstmusikk. Tekstene handler i stor grad om det største
temaet av de alle – kjærligheten – og de tre stemmene vi møter, Sara
Fjeldvær og Jakob Nordli Leirvik i tillegg til Halse, gir det flere
forskjellige farger.

Når hun uten blygsel forteller at inspirasjonskilder så forskjellige
som Ola Kvernbergs Steamdome og Simon & Garfunkel finnes i grunnlaget,
samtidig som Halse både synger og spiller synth, så er det ikke så
veldig vanskelig å legge sammen at tuvahalseband har gitt henne – og
oss – en ny dimensjon og ny versjon av Tuva Halse.

Flotte medsammensvorne

Når hun så har invitert med seg mye av kremen fra den «neste»
generasjonen fra jazzlinja, blant andre Fjeldvær og Nordli Leirvik,
trommeslagerne Veslemøy Narvesen og Øyvind Leite og gitaristen Emil
Storløkken Åse, så er kvaliteten bokstavelig talt i de beste hender og
struper på dusinet låter som varer i vel 32 minutter. Halse har, som
mange jazzlinjere, nå bosatt seg i Oslo, men holder åpenbart fortsatt
god kontakt med vennene i Trondheim som hun har jobba med sammen om
dette materialet siden 2020.

De som kanskje tror at Tuva Halse nå har gitt seg i kast med typen
lettvint pop med nogo attåt må bare tro om igjen. Dette er både
vakkert og melankolsk, men samtidig byr musikken på utfordringer hele
veien.

Tuva Halse bekrefter nok en gang at hun er i besittelse av et sjeldent
talent og fortsetter på den bratte utviklingskurva si på et høyst
personlig vis.

Det å få møte helt nye stemmer er noe av det mest spennende med å få
tilsendt musikk fra alle verdens hjørner. Jason Stein fra Chicago er
ei slik stemme.

Bassklarinettisten – og kun det – Jason Stein (47) er et nytt navn for
meg. Etter å ha lest meg en smule opp så har jeg skjønt at han fra tid
til annen har spilt ei rolle i Chicagos heftige down town-miljø. Etter
mye sjukdom er han nå tilbake med si første plate under eget navn på
seks år. Der forteller han oss at etter en lang rehabilteringsperiode
som blant annet har bestått av hefting bading i kaldt vann og
pusteøvelser, så er han tilbake med noe viktig på hjertet.

Anker

Veien tibake fra sjukdom har ført Stein til nærmere forbindelse mellom
instrumentet og kroppen hans. Han har benytta seg av noe som kalles
trigger point therapy, noe han også underviser i sjøl etter at han
blei frisk av behandlinga.

Jeg skal ikke påstå at jeg “hører” denne forbindelsen, men Stein mener
at musikken har blitt et symbol på styrke og stabilitet – et
ankerfeste.

Stein har skrevet det meste av musikken sjøl og den befinner seg et
sted mellom det melodisk-kontemplative og det frie. Det er masse
spenning og personlighet i uttrykket og bassist Joshua Abrams og
trommeslager Gerald Cleaver, spesielt sistnevnte en viktig
retningsgiver som blant annet har spilt med Terje Rypdal i
ECM-sammenheng, utfyller og utfordrer Stein på et empatisk vis. I
tillegg bidrar også gitaristen Boon på tittelsporet.

Sjeldent instrument

Det er ikke hver dag bassklarinetten melder seg som frontinstrument,
men Jason Stein har så avgjort sørga for at hans personlige stemme
gjør at det egner seg i dette rommet. Her hjemme har Andreas Røysum
løfta fram det sjeldent spilte instrumentet de seineste åra og det er
definitivt et musikalske slektskap mellom Stein og Røysum. Kanskje det
hadde vært en god idé med et møte mellom de to? Det er i alle fall to
kompromissløse og søkende musikalske sjeler vi snakker om og møtet med
Jason Stein frista så avgjort til gjenhør.

Bjølsen Valsemølle markerer sine 50 første år som band med nok et visittkort som bekrefter at Trond Ingebretsen er en ekte historieforteller med ei ryggrad som er trygg og god.

Jeg innrømmer glatt at det musikalske universet Bjølsen Valsemølle har
bekjent seg til i et halvt århundre ikke er der jeg befinner meg
oftest. Likevel har Ingebretsen og mølla hans fascinert meg både titt
og ofte og flere av skivene til BV befinner seg i hylla mi. For de der
ute som mener de ikke kjenner til storbyrock-bandet fra Oschlo øst, så
ringer det ganske sikkert likevel ei bjelle når den nydelige «salmen»
«Vålerenga kjerke» blir nevnt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagen sin

Låtskriver, gitarist og vokalist Trond Ingebretsen pakker ikke inn
hvem han er og hvor han kommer fra. Han er stolt av at han kommer fra
tjukkeste Oslo øst og hvor han hører hjemme politisk trenger man
heller ikke lure på.

Ingebretsen er nemlig en hverdagslyriker som viser seg nok en gang som
en kompromissløs historieforteller. Du stiller deg enkelt og greit
ikke likegyldig til det Ingebretsen har å melde – du må ta stilling og
det er da musikk – med og uten tekst – er på sitt beste.

18. september

Tittelen på plata viser til en dato som har vært og er veldig viktig
for Ingebretsen. Fire særdeles viktige hendelser, blant annet at
Vålerenga kirke brant ned, har merkelig nok skjedd på akkurat denne
dagen og sjølsagt har den fått sin egen sang.

Ingebretsen er ikke den største sangeren, melodiene har ikke det
største særpreget og nødrimene mangler heller ikke. Det viktigste er
likevel det han har å melde og det har han i fullt monn.

Dette er nok en gang usminka storbyrock fra et band og en låtskriver
som bærer sine 50 år på scena på best mulig vis. Nok en gang bør det
være Bjølsen Valsemølles tur for å omskrive låttittelen «Vanlige folks
tur» aldri så lite. Hvor Trond Ingebretsen sparker der deles det ikke
ut gratisbilletter på en Vålenga-kamp for.

Det er bare noen måneder siden pianisten Miha Gantar iintroduserte seg
sjøl med tre bokser med solopiano. Nå følger Rebeka Rusjan Zajc etter
i samme sporet.

Slovemia er et lite land med med kun litt over to millioner
innbyggere. Likevel har landet og dets innbyggere markert seg kraftig
på en rekke områder som sport, både sommer og vinter, og kultur. De
seineste åra har det kommet flere spennende jazzmusikere fra Slovenia,
ikke minst pianisten Kaja Draksler som har skapt mye spennende i
landskap som inneholder jazz, impro, moderne klassisk og ny musikk.

Draksler er med sine 37 år nesten som en veteran å regne i forhold til
Miha Gantar (27) og Rebeka Rusjan Zajc (31) og har helt sikkert vært
en solid inspirasjonskilde for begge de to etterkommerne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Amsterdam

Ledestjerna Draksler flytta til Amsterdam for mange år siden og både
Gantar og Zajc har gjort det samme. Det må med andre ord være et miljø
i den nederlandske storbyen som virker inspirerende for unge, søkende
sjeler med ambisjon om å skape noe høyst personlig.

Gantar har allerede gitt oss tre solopiano-bokser a fem plater per
boks. Zajc er av den særdeles (sic…) beskjedne typen som enn så
lenge har greid seg med én fem platers boks. I perioden november 2023
og februar i år spilte hun inn fem separate stykker hun har kalt Piano
Opera med undertitele “Fictus”, “Functio”, “Factum”, “Fabula” og
“Furor”.

Her viser Zajc oss at hun er en teknisk svært langt framskreden
pianist med et solid fundament i klassisk musikk som hun kobinerer på
et personlig vis med jazz- og improelementer.

Hvor mye av musikken som er komponert eller komponert der og a da, vet
jeg ikke. Det er dessuten ganske så irrelevant også. Det er helheten
og uttrykket som snakker til meg og der har Zajc allerede nå mye
originalt på tapetet.

Det som gjenstår etter å ha tilbragt godt og vel tre timer noen ganger
med Zajc sin musikk er at det store særpreget forsatt mangler. Jeg
skulle ønske meg større bruk av dynamiske virkemidler og en større
bredde i uttrykket.

Med det potensialet Zajc forteller oss at hun er i besittelse av er
jeg ikke i tvil om at det vil komme.

Prelude

Skulle det bli for mye av det gode med denne schwære boksen, så kan
“Prelude” – også det solopiano – og innspilt i 2022, anbefales. Der
viser Zajc oss hvor hun er på vei og hvilket stort talent som er i
ferd med å slå ut i full blomst.

Lille Slovenia og store Amsterdam har nå gitt oss tre glimrende
pianister: Kaja Draksler, Miha Gantar og Rebeka Rusjan Zajc. Men de må
ikke nødvendigvis gi ut store bokser hver gang de går til verket. Less
is more går aldri av moten.