Kurt goes pop

Kurt Rosenwinkel er utvilsomt en av jazzverdenens aller mest spennende gitarister. Her tar han en solid avstikker og vi møter han i et slags brasiliansk pop-rock landskap.

Kurt Rosenwinkel både med gitar og mikrofon.

Knut Rosenwinkel (46) fra Philadelphia gjorde som så mange andre talentfulle og ambisiøse jazzmusikanter. De tok turen til Berklee i Boston for å studere, men før han hadde fullført studiene gjorde han som sin "forgjenger" Pat Metheny og blei med i bandet til sin lærer, Gary Burton. Seinere har Rosenwinkel vær en viktig bidragsyter i bandene til blant andre Joe Henderson, Paul Motian og Brian Blade. Han har fortsatt som sidemann til en viss grad seinere også, men det er som bandleder vi stadig oftere har opplevd han. Det er fullt forståelig også – Rosenwinkel er nemlig en av de viktigste stemmene i moderne jazz – i følge Eric Clapton er han et geni. Når Clapton snakker om gitarister er det all grunn til å lytte.

De seineste åra har Rosenwinkel vært bosatt i Berlin der han underviser ved Hochschule für Musik Hanns Eisler. Han har likevel langt i fra lagt den skapende karriera på hylla og endelig har han også fått realisert en drøm han har båret på rundt ti år. Det har seg nemlig slik at Rosenwinkel alltid har vært fascinert av både brasiliansk musikk, pop og rock og med "Caipi" har han fått forent alt dette.

Bortsett fra noen av tekstene, har Rosenwinkel skrevet alt av både musikk og tekst på disse elleve låtene. Han spiller også de fleste instrumentene og han synger. Han er kanskje ikke min favorittsanger på kloden, men han synger helt OK og at dette er musikk og et uttrykk han har kommet under huden på, hersker det ingen tvil om. Rosenwinkel har også fått utmerket brasiliansk assistanse fra blant andre vokalistene Amanda Brecker, jo da hun er datter av Randy Brecker og Eliane Elias, og Pedro Martins. Når så sjølveste Slowhand, Eric Clapton, bidrar på ei låt og tenorsaksofonist Mark Turner gjør det samme på flere spor, så er det ikke så mye å utsette på tonefølget akkurat.

Har Kurt Rosenwinkel flagga ut og forlatt jazzen? Langt i fra – vi får så avgjort stifte bekjentskap med hans umiskjennelige gitarspill her også, men samtidig viser han altså fram ei hittil ukjent side av seg sjøl. Flott og ikke minst overraskende er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Kurt Rosenwinkel

Caipi

Heartcore Records/Razdaz Records/Warner Music

Noe for seg sjøl

Bandet Ballrogg har i løpet av sine rundt ti år gått gjennom flere faser. Med sin fjerde skive avslutter de nok et spennende kapittel.

Klaus Ellerhusen Holm, Ivar Grydeland og Roger Arntzen takker av på et flott vis.

Foto: Jørn Stenersen

Ballrogg begynte som duo med bassisten Roger Arntzen og klarinettisten og saksofonisten Klaus Ellerhusen Holm. Bandets to første skiver, "Ballrogg" og "Insomnia", fra 2008 og 2010 var med den besetninga. De musikalske idealene fra Jimmy Giufree og Eric Dolphy var svært sentrale i den perioden. Fra 2011 kom gitaristen, banjoisten og en hel del annet, Ivar Grydeland, med og med sin alternative country and western-måte å tenke musikk på, tok Ballrogg ei ny retning på albumene "Cabin Music" og nå med "Abaft the Beam". Fri kammermusikk med americana-impulser er en måte å forsøke å beskrive musikken på, men dekkende er det på ingen måte – Ballrogg er enkelt og greit……Ballrogg.

Grydeland har nå forlatt Ballrogg og blitt erstatta av en annen svært langt framskreden strengeutforsker, svenske David Stackenäs. Dette blir med andre ord en slags avskjedspresang fra Ballrogg med Grydeland og det er hyggelig å kunne melde at de seiler inn i solnedgangen med flagget til topps.

Musikken er spilt inn i The Green Room hos Morten Qvenild på Nesodden i 2014 og 2015 og er skrevet av Ellerhusen Holm. De knappe 40 minuttene byr på eleverte samtaler der de tre aldri spiller solist/komprolla – de glir sømløst inn og ut av hverandres linjer og ideer. Dette er tre musikanter som kjenner hverandre svært godt og som har ei felles retning når det gjelder å uttrykke seg.

Musikken er krevende, både for de involverte og for oss som lyttere, men de som er villig til å investere får mangedobbelt igjen. Musikken er vakker, den er søkende – den er enkelt og greit unik.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ballrogg

Abaft the Beam

Clean Feed Records/MusikkLosen

Nydelig reise

Den svenske pianisten Martin Hederos dukker opp i en rekke settinger. Her møter vi han mutters aleine med sitt flygel og du verden så vakkert det låter.

Martin Hederos tar oss med til svært vakre steder.

Først møtte vi han i suksessbandet Soundtrack of Our Lives. Seinere har han spilt ei noe tilbaketrukket, men likevel svært sentral rolle sammen artister som Ane Brun, Nina Persson og Nina Ramsby. I bandet Tonbruket har også Martin Hederos (44) vært en meget viktig bidragsyter.

Det er sjølsagt en helt spesiell grunn til at mange vil ha med seg en herre som Martin Hederos. For alt jeg vet kan han for eksempel være en usedvanlig hyggelig kar, men aller viktigst er det sjølsagt at han er en forbanna bra musikant som har evnen til å lytte og dermed spille de andre gode enda bedre. Hvordan det ville ende når han tok det store steget for å fortelle oss hvem han er som solomusikant, var likevel av det spennende slaget.

Hederos har enkelt og greit bevegd seg til et helt annet landskap enn de vi har påtruffet han i fram til nå – i alle fall jeg. Eter å ha tilbragt mange timer sammen med denne drøye halvtimen med Hederos-komposisjoner, er det med stor glede jeg kan melde at også i en slik ytterst gjennomsiktig setting der det ikke finnes noe å gjemme seg bak, så er det fantastisk hyggelig å bli med på denne ekskursjonen sammen med en ytterst personlig komponist og pianist.

Vi møter en musikant med tid og luft i uttrykket sitt – med sin melodiøse tilnærming og rike klangverden inviterer han til refleksjon og til inderlighet. Det er både jazz, pop og folketoner i låtene og uttrykket til Hederos, men han legger ikke ut på de lange og omfattende utfluktene – elleve låter på vel 30 minutter sier alt om det.

Hvis noen får en idé om at Ketil Bjørnstad kan være en musikalsk slektning for Martin Hederos, så er det noe i det. Men bare noe – Martin Hederos från Karlstad er noe så voldsomt noe på egne hender.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Martin Hederos

Piano Solos

Sally Wiola Music/Playground

Paal den ustoppelige

Trommeslager, bandleder, plateselskapsdirektør, innovatør og gudene vet hva, Paal Nilssen-Love, er noe av det nærmeste vi kommer en musikalsk evighetsmaskin. Her kommer det to nye bevis på det.

Paal Nilssen-Love og Frode Gjerstad gir seg heldigvis ikke.

For anledninga alt- og bass-saksofonist og klarinett- og bassklarinettist Frode Gjerstad (69) og trommeslager Paal Nilssen-Love (42) , går cirka 42 år tilbake. Det vil si omtrent siden Nilssen-Love var født. Han var nemlig mer eller mindre født inn i et spennende jazzmiljø i Stavanger og der var allerede Gjerstad en fanebærer. Det har han vært siden og Nilssen-Love har i stadig større grad vokst seg inn i ei ledende rolle på verdensbasis når det gjelder et åpent og frilynt uttrykk. Han reiser mer eller mindre uten stans kloden rundt og er ettertrakta i "alle" slags settinger. Når han stikker innom kongeriket og Stavanger, skjer det ofte at han og Gjerstad fortsetter å utforske de åpne landskapene og den 12. september i fjor skjedde det igjen.

Denne gangen ønska de å hylle en felles venn som gikk bort for fem år siden, pianisten og trekkspilleren Eivin One Pedersen. Det musikalske budskapet er som det alltid har vært, men jeg opplever det som mer ettertenksomt enn ved mange tidligere møter mellom de to. Låtene, som sjølsagt er fritt unnfanga der og da, er av det korte slaget – bortsett fra ei låt på ni minutter er alle andre fra vel to til litt over seks. De to snakker som de gamle kjenningene de er og nok en gang er samtalene spennende og unike og som alltid vel verdt å låne øre til.

Pan-Scan Ensemble er noe nær en frijazz-supergruppe.

Er det en mann som har mange musikalske baller i lufta samtidig, og som ikke har problem med å ta dem ned, så er det Paal Nilssen-Love. Tre måneder etter innspillinga med Gjerstad, inntok han og Pan-Scan Ensemble Mir i Oslo. Anledninga var konsertserien Blow Out og for et lag han og medtrommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg hadde satt sammen!

Lotte Anker, Anna Högberg og Julie Kjær trakterte saksofoner og fløyte og Thomas Johansson, Goran Kajfeš og Emil Strandberg stilte med hver sin trompet og Sten Sandell hadde ansvaret for pianoet. Stort nærmere et skandinavisk superlag udi frijazzens verden kommer man knapt og de to låtene, på henholdsvis tolv og 33 minutter, forteller oss at her er ni musikanter med enorm respekt for hverandre og musikken samla til en kollektiv ekskursjon av det sjeldne slaget.

Her er det ingen som har behov for å stjele rampelyset fremfor noen andre eller for musikken – her er det det totale uttrykket som står i fokus og med kreative og dynamiske hjelpemidler av helt spesiell karakter, leverer Pan-Scan Ensemble frijazz av typen sjelden. Urtøft – intet mindre!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Frode Gjerstad & Paal Nilssen-Love

Nearby Faraway

PNL Records/Musikkoperatørene

Pan-Scan Ensemble

Air and Light and Time and Space

PNL Records/Hispid Recordings/Musikkoperatørene

Vi snakker klasse!

Den dansk/svensk/norsk/engelske-trioen Phronesis hører hjemme i verdenstoppen. Samarbeidet med et av klodens bedre storband rokker ikke ved det.

Ivo Neame, Anton Eger og Jasper Høiby – Phronesis – trio i ultraklassen.

Trioen Phronesis, leda av danske Jasper Høiby og med svensk-norske Anton Eger på trommer og engelske Ivo Neame på piano, har i løpet av de siste ti åra med stadig større tydelighet fortalt verden at de hører hjemme på pallen når det gjelder originale pianotrioer. Med sin individuelle og kollektive virtuositet og originalitet har de bergtatt publikum både i Europa, Marokko, Brasil, Australia og Nord-Amerika.

Phronesis har utstrålt en energi og en kraft som har gitt trioen en særstilling og den bortimot telepatiske kommunikasjonen de tre etterhvert har utvikla, finnes det knapt maken til hvor man enn leiter i den akustiske jazzverdenen. Både Høiby og Neame holder enormt høyt nivå, men jeg tillater meg likevel å nevne norskfødte, han har til og med spilt trommer i HM Kongens Garde et år, men svenskoppvokste Anton Eger spesielt. Vi har møtt han i en rekke sammenhenger de seineste åra, blant annet sammen med Marius Neset, og mer teknisk ekvilibristisk, men samtidig musikalsk trommeslager tror jeg ikke finnes på Tellus i alle fall.

Phronesis omringa av Frankfurt Radio Big Band.

Foto: Dave Stapleton

I forbindelse med trioens tiårsjubileum, ønska bandet å gjøre noe spesielt. Etter seks "straighte" trioalbum, gikk veien videre til bandets mest ambisiøse satsing. De tok kontakt med en av sin store inspiratorer, saksofonisten, arrangøren og dirigenten Julian Argüelles, med spørsmål om han kunne tenke seg å arre ti låter fra bandets katalog. Argüelles var ikke vanskelig å be og i september i fjor inntok Phronesis og Argüelles Frankfurt am Main der Frankfurt Big Band, eller hr-Bigband, venta.

Nevnte storband, med norske Christian Jaksjø på trombone og som basstrompetsolist på et spor, er et av Europas ledende storband og de har tydeligvis skjønt intensjonen til både Phronesis og Argüelles. Alt låter som om storbandet har spilt dette stoffet "alltid" og herrene Eger, Høiby og Neame føler seg tydeligvis hjemme og vel så det i denne settingen.

"The Behemoth" er nok en bekreftelse på at Phronesis, som om det skulle trenges, er et kollektiv helt der oppe. Jeg har allerede begynt å glede meg til til de de ti neste årene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

The Behemoth

Edition Records/Border Music Norway

Ny favoritt!

Marthe Wang! Det er bare å merke seg navnet med en gang. I Marthe Wang har kongeriket fått en ny sanger, formidler og historieforteller av ypperste kvalitet.

Det er bare å åpne øynene, ørene og alle andre sanser for Marthe Wang.

Jeg er usedvanlig priviligert og jeg vet det. Det har seg nemlig slik at uten at jeg trenger å gjøre noe som helst, bortsett fra å skrive noen anmeldelser da, så kommer det masse flott musikk uforvarende til postkassa mi. Det kommer faktisk så mye at en hel del blir liggende – egentlig for lenge. Når det likevel er slik at noe helt spesielt åpenbarer seg når det først kommer opp til overflata, så er det en helt spesiell lykkefølelse. Møtet med Marthe Wang er av den typen.

Nå har det seg slik at jeg har en favoritt som heter Wang allerede – Ellen Andrea Wang. En smule research har avslørt at Marthe og Ellen Andrea er søskenbarn og sistnevnte, med fartstid fra sin egen utmerkede trio, bandet Pixel og supertrommeslager Manu Katché blant andre, dukker også opp som gjest med sin kontrabass på et av spora her. Jeg har også skjønt at familien Wang, med de to søskenbarnas fedre i spissen, er av det usedvanlig musikalske slaget. Det tar også bare minutter å avdekke at Bergensoppvokste Marthe, hun synger også på dette landets uforfalska og umiskjennelige dialekt, er i besittelse av ei helt spesielt stemme og ditto formidlingsevne.

Bortsett fra avslutningslåta "Stay", er alt på norsk – eller bergensk da! Wang har skrevet veldig mye av både tekster og musikk sjøl, men har også fått en del assistanse av Trygve Skaug på tekstsida. Uansett så forteller hun oss at hun er utstyrt med en observasjonsevne av de sjeldne og at hun evner å fortelle historiene sine på et personlig vis som får meg til å sitte ytterst på stolen for å få med meg alle detaljene og nyansene.

Sammen med produsent og gitarist Markus Lillehaug Johnsen og et ypperlig og empatisk lag med blant andre pianist Frode Østang Maangen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy, som også spiller sammen med kusine Ellen Andrea i Pixel, serverer Wang musikken i et pop/rock-landskap med jazzovertoner. Heldigvis er vokalen miksa langt frem i lydbildet – der fortjener den å befinne seg.

Marthe Wang har studert på jazzlinja på Musikkhøgskolen i Oslo og har fått med seg mye derfra. Hun har tydeligvis fått med seg mye fra hele sitt 26 årige liv – hun fremstår i alle fall med en livsvisdom i sin formidling som er en sann fryd å bli kjent med. Jeg har fått meg en ny Wang-favoritt og det er mer enn god nok plass til begge to!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marthe Waang

Ut og se noe annet

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Lyst fra Sverige

I en tid der både våre svenske venner og alle andre trenger påfyll av lys og håp, kommer vokalisten Vivian Buczek og trompeteren Peter Asplund med akkurat det vi trenger.

Vivian Buczek og Peter Asplund har noe vakkert og melodiøst å formidle.

Musikk kan være viktig på så mange vis. Den kan brukes som terapi, den kan brukes som rein forlystelse, den kan brukes som sorgbehandler – og mye annet. I disse tunge dager for oss alle etter det som skjedde i Stockholm, kan absolutt musikken til Vivian Buczek og Peter Asplund, med utmerket assistanse av veteranen Claes Cronas trio, med sjefen på piano og Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer, brukes til hva det enn måtte være.

Vivian Buczek er en 38 år ung vokalist fra Malmö med polske røtter. Hun har tydeligvis stålkontroll på det meste innen den moderne, melodiske jazztradisjonen – hun er en melodiker, en tekstformidler og en scatter av meget høy kvalitet. Det swinger av henne – enkelt og greit. Trompeter, flügelhornist – og vokalist og scatter av samme kvalitet som Buczek – Peter Asplund, passer Buczek som hånd i hanske.

De fem gir oss en god time med musikk der de både reflekterer over hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de er på vei. Det betyr musikk skrevet av Asplund og med tekster av Jim Leopardo – blant annet en flott hyllest av Claes Crona, "ukjente" låter av Fred Hersch og Bob Dorough og standardlåter som "It´s You or No One", "The Lady Is a Tramp" og "Just One of Those Things" og en hyggelig og varm overraskelse med João Boscos "Coisa Feita" – på portugisisk!

Vivian Buczek og Peter Asplund, med en varm og personlig tone i horna sine, gir oss musikk egna til både trøst og forlystelse. Det er vanskelig å forlange noe mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vivian Buczek & Peter Asplund

Songs of Our Lives

Crown Jevels/claescrona.com

Jazz med stor J

Det norske plateselskapet AMP har nese for kvalitetsmusikk. Her serverer de oss musikk og ikke minst musikere vi sjelden hører.

Denne utmerkede kvartetten går ikke i forskjellige retninger sjøl om bildet kanskje tyder på det.

Hva får man hvis man setter sammen en kvartett bestående av en italiensk bassist bosatt i New York, en italiensk pianist bosatt i Italia, en australsk trommeslager bosatt i Italia og en amerikansk trompeter/flügelhornist med italienske røtter bosatt i New York? Generelt er det ikke så lett å si, men i dette tilfellet har vi fått et strålende og tidløst jazzalbum med meget dyktige, men relativt ukjente musikanter for oss her oppe ved Nordpolen.

De fire har, til tross for stor avstand geografisk – Bari, New York og Roma, turnert mye sammen. Årsaken til at de har jobba mye sammen er åpenbar – her er det enormt med musikalsk empati ute og går og idealene, med akustisk musikk med røtter i et hardbop-uttrykk fra 60-tallet, er tydeligvis felles for alle fire.

Bassist Paolo Benedettini har studert med sjølvaste Ron Carter, trompeter og flügelhornist Joe Magnarelli har jobba tett med storheter som Harry Connick, Jr., Ray Barretto, Mulgrew Miller og i storbandene Carnegie Hall Orchestra og Lincoln Center Orchestra, mens unge Bruno Montrone framstår som en mer enn lovende pianist både som kompmann og solist. Trommeslager Adam Pache kjenner vi her hjemme fra samarbeid med blant Erlend Slettevoll og Bjørn Vidar Solli.

Med Magnarelli som den tydeligste solisten underveis her med sin flotte trompet- og flügelhorntone, blir dette ei reise i alt fra vakre ballader til mer heftige tempi. Vi får tre av Magnarellis låter, inkludert hyllesten til Miller – "Mulgrew the Great", samt Bill Evans´ sjeldent spilte "Show-Type Tune", "Nica´s Tempo" av Gigi Gryce, Frank Fosters "Simone" og standardlåta "Come Rain or Come Shine".

Vi blir servert tidløs, ekte og inderlig Jazz med stor J fra start til mål her. Her kommer det sånn sett ingen overraskelser – bare veldig bra jazzmusikk som det swinger og groover av. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Benedettini – Bruno Montrone – Adam Pache Featuring Joe Magnarelli

Near and How

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En av de store

Aldri hørt Robert Randolph spille pedal steel gitar eller synge? Da har du mye hygge til gode – svært mye!

Det groooover noe vederstyggelig av Robert Randolph, bandet og gjestene hans.

Knapt 40-år unge Robert Randolph vokste mer eller mindre opp i kirka hjemme i Orange, New Jersey. Faren var prest og unge Robert fikk med seg masse musikalsk inspirasjon fra kirka der han spilte fra han var en liten pjokk. Etter hvert fikk han også ørene opp for musikk som blei spilt langt utenfor kirkeveggene og fra rundt 2000 har Randolph, ofte sammen med store deler av slekta, gitt oss flere bevis på at han er en mestermusikant i ymse grenseland.

Med sin unike sound på den relativt sjeldne pedal steel-gitaren har Randolph gjesta flere andre musikanter også, men jeg har virkelig fått ørene opp for han på skivene "Unclassified" og "Lickety Split" med The Family Band. På sistnevnte skive var det Trombone Shorty og Carlos Santana som var gjester – her er det vokalistene Anthony Hamilton og Darius Rucker og Snarky Puppy-organisten og vokalisten Cory Henry som stikker innom og det mer enn antyder i hvilke musikalske landskap vi befinner oss.

De tolv låtene, som Randolph i stor grad har hatt en finger eller to med å gjøre i tilblivelsen av også, hører alle hjemme i et slags soul/funk-landskap med spor av gospel, rock og jazz. Det er et trøkk og en heftighet i uttrykket til Randolph som få om noen matcher og gitarspillet hans er av typen virtuost for å si det mildt.

Om du er ute etter god musikk til påske – og resten av året – nesten uansett sjanger, anbefales "Got Soul" på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Robert Randolph & The Family Band

Got Soul

Dare Records/Sony Masterworks/Sony Music

Slukker tørsten – igjen

Harry Holes, og Jo Nesbøs, tilhengerskare venter alltid i spenning på neste gang Harry våkner. Vil han være i samme form som sist? La det være klart med en gang: både Harry og Jo er fortsatt i kampform.

I Jo Nesbøs fantasiverden er det alltid like spennende å oppholde seg.

Jeg blir ikke overraska – jeg forventer nemlig at Nesbø og hans gode venn Harry leverer hver eneste gang. Likevel er jeg spent. Greier han å følge opp seg sjøl? Med "Tørst" er nummer elleve med Harry Hole i hovedrolla i boks og nivået er like høyt som alltid.

Jeg er blant dem som har latt meg imponere av finterepertoaret til Nesbø. Også denne gangen tar det bare noen få kapitler før jeg undres på om det er han eller hun som ligger dårlig an – Nesbø er en mester i å la leseren lure på hva som egentlig skjer. Det fører nok en gang til at det blir veeeeldig vanskelig å legge fra seg "Tørst".

Utgangspunktet for "Tørst" er datingmetoden Tinder der søkende sjeler leiter etter hverandre. Ikke alle har like hederlige motiv kan man trygt si. Dette utvikler og utbroderer Nesbø slik bare han kan og han bringer oss inn i djevelskapen fra første side – her blir ikke tida kasta bort på noen måte.

Vampyrisme er en viktig ingrediens i "Tørst" – det avslører vel egentlig allerede tittelen. Gjennom sitt gode språk som driver fortellinga framover på et framifrå vis, blir det likevel ikke mer blodig enn det må være – jeg opplever at Nesbø har roa ned grusomhetene en hel del fra da han var på sitt "verste".

Drapene kommer tett og Harry nærmer seg sakte, men sikkert på sitt uforlignelige vis. Der Nesbø alltid har vært best, er han det fortsatt: det er ikke mange sider igjen av den vel 500 sider lange romanen før vi skjønner hvordan det hele henger sammen. Det er opp til flere mulige drapsmenn igjen helt til slutt og jeg vet ikke om noen andre enn Nesbø som klarer å kamuflere løsninga på det viset, men med med Harry H på laget så løser det seg jo.

Og lurer du på hvordan det står til med Harry forresten? Han sliter må vite big time, men biter likevel godt fra seg og når han får restituert seg er han forhåpentligvis tilbake som tolvte mann. Han trengs fortsatt.

Jeg har tidligere hevda at Jo Nesbø er Nøisomhedsveiens klart beste forfatter. Nå strekker jeg meg faktisk til å mene at ingen i hele Molde øst kan måle seg med han. Såpass!

Jo Nesbø

Tørst

Aschehoug