Tor Hammerø

Det skulle altså ta over ti år fra bandet Cirrus blei unnfanga før det kom meg for øre. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Allerede i 2011 blei kvartetten Cirrus etablert i Stavanger. To år seinere så bandets debutalbum ” Mèli Mèlo” dagens lys. både før og etter det har Cirrus turnert både innen- og utenlands, men jeg har altså greid kunststykket å unngå å møte kohorten både på plate og live. Årsak? Sikkert mange, men det at Cirrus har hatt og har base i Stavanger kan nok være en del av grunnen. Dessverre – hadde bandet hatt utgangspunkt i hovedstaden hadde de garantert fått mye større oppmerksomhet. Dessverre – igjen.

For det tar ikke mange omdreininger for å skjønne at Cirrus, det vil si Inge Weatherhead Breistein på tenorsaksofon, sampling og elektronikk, Stein Inge Brækhus på trommer, Eva Bjerga Haugen på vokal og piano og Theodor Barsnes Onarheim på bass, fortjener masse oppmerksomhet for sitt originale brygg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vokalist Bjerga Haugen har jeg latt meg begeistra av flere ganger tidligere, blant annet i samarbeid med Ketil Bjørnstad, Trio de Janeiro og i Fint fransk orkester. Hun er fremdeles ei alt for skjult perle og med sin allsidighet og helt unike uttrykk uansett hvor hun dukker opp, er hun i mine ører en av landets aller mest hørverdige og spennende vokalister. Det bekrefter hun nok en gang her; bortsett fra ei låt med tekst så møter vi henne ordløst, og også i det universet har hun mye personlig å melde.

All musikken er original og alle fire har bidratt til unnfangelsen av den i ymse konstellasjoner. Cirrus er på alle måter et band og de løfter fram de vare melodiene på et samstemt og skjørt vis med vidåpne ører for hverandre. Her er det både heftige unislinjer og store åpninger for individuelle utflukter i dette melodiske jazzkammerliknende landskapet – heftig og personlig hele veien.

Saksofonkvartetten Artvark fra Belgia hyller på sitt vis instrumentets opphavsmann  – landsmannen Adolphe Sax.

Blant de mange sakene jeg kan veldig lite om står belgiske saksofonkvartetter om ikke i ei særstilling så i alle fall svært langt fremme i køa. Det har Artvark greid å gjøre noe med på svært kort tid og det skal de all mulig slags ære for.

Det sier sjølsagt mest om meg at dette er mitt første møte med Artvark siden kvartetten har eksistert siden 2004/2005 og at “Mother of Thousand” er bandets tiende visittkort. Å hevde at dette var på høy tid, for meg i alle fall, er dagens underdrivelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi som har levd ei stund glemmer ikke det internasjonale gjennombruddet for ei slik besetning med legendariske World Saxophone Quartet. Her hjemme fulgte Lille Frøen Saksofonkvartett særdeles bra opp, men vi må altså tilbake til et godt stykke på slutten av det forrige årtusenet for å minnes storhetstida til slike besetninger.

Artvark har så avgjort plukka opp stafettpinnen og med originale instrumenter fra sjølvaste Adolphe Sax si tid, svært sjeldne sleidesaksofoner og andre sjeldenheter som kanskje bare finnes i saksofonens hjemland, pluss to altsaksofoner traktert av Rolf Delfos og Bart Wirtz, tenorsaksofon spilt av Mete Erker og barytonsaksofon utmerka håndtert av Peter Broekhuizen, blir vi tatt med på en usedvanlig original og spennende utflukt.

Her får vi musikk inspirert av Arvo Pärt og Aphex Twin, av Philip Glass og av mye, mye mer. Det er også veldig mye jazz i musikken til Artvark og fra tid til annen groover det også noe vederstyggelig. Noe er veldig stemningsfullt og inderlig og til sammen blir det et møte med et kollektiv jeg ikke ante fantes og som har mye usedvanlig originalt på lager.

Kvartetten Brew 4et fra Italia er foreløpig siste visittkort fra Losen Records i “kampen” for å fremme interessant jazzmusikk fra store deler av kloden.

Aller først noen ord om den ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records. Gjennom mange år har idealisten oppdaga og produsert artister og grupper fra en rekke land og sjølsagt fra Norge. Veldig mye og mange er musikk og musikere vi ellers høyst sannsynlig ikke ville fått anledning til å møte og med fasit i hånd og ører, så ville det vært veldig synd. Stort sett er det nemlig veldig solid kvalitet over det Losen Records serverer og Brew 4et er så avgjort ikke noe unntak.

Med vibrafonist og komponist Gianluca Manfredonia, saksofonist Guiseppe Giroffi, trommeslager Alex Perrone og bassist Luca Varavallo får vi hilse på en ny generasjon, for min del i alle fall, italienske jazzmusikere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Manfredonia skriver spennende og melodisk musikk med solide utfordringer både for de fire involverte og oss på den andre sida. Han har åpenbart solid oversikt over den moderne jazzhistoria og med ei besetning uten piano eller gitar blir det mye luft og mange muligheter for de fire. Revolusjonerende er det på ingen måte, men hvorfor må det være det?

Vi har med fire meget dyktige instrumentalister å gjøre som allerede har jobba sammen i mange år – og det høres godt. “Drops” har blitt nok en flott bekreftelse på at det skjer mye flott i europeisk jazz og Losen Records skal ha ære for at noe av det kommer oss for øre.

Mário Laginha kjenner vi fra samarbeid med vokalisten Maria João og vår egen stjerneperkusjonist Helge Andreas Norbakken. Her møter vi han i med sin egen pianotrio – også det låter strålende.

Til tross for at Mário Laginha (61) gjennom flere tiår har fortalt oss at han er en pianist som hører hjemme helt der fremme, så har det store internasjonale gjennombruddet latt vente på seg. Årsakene kan sikkert være mange og sammensatte, men hadde Laginha vært bosatt et annet sted enn i Portugal så føler jeg meg overbevist om at han ville ha nytt en annen internasjonal anseelse enn det som er tilfellet.

Laginhas triodebut på et av de mest spennende nye selskapene på kloden de seineste åra, engelske Edition Records, er nok en bekreftelse på hvor den portugisiske mesterpianisten og komponisten hører hjemme. I et landskap der giganter som Bill Evans og Bobo Stenson renner meg i hu, er det en sann fornøyelse å bli med Laginha og hans elleve originallåter på en helakustisk ekskursjon der han forteller oss om stålkontroll på den moderne melodiske jazztradisjonen med åpenbart krydder fra hans hjemlige trakter også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med seg har han Alexandre Frazão på trommer og Bernardo Moreira på bass, to helt nye navn og stemmer for meg som igjen bekrefter at det er et stort og veldig spennende jazzmiljø i Portugal. Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som er sensitiv for alle små initiativ som dukker opp hele tida.

Laginha er en klangmester som også har en solid klassisk bakgrunn som skinner tydelig gjennom i både komposisjonene og teknikken hans. Til sammen har det ført til at “Jangada”, som betyr noe i nærheten av flåte som har blitt sammen av enkelte biter og som er en god beskrivelse av dette byggverket, har blitt ei trioinnspilling som har i alt i seg til å løfte Mário Laginha opp dit han hører hjemme.

Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth fra Brøttum ved Lillehammer har gjort Berlin til sin hjemby. Derfra skaper han vidunderlig vakker musikk.

Det begynner å nærme seg sju år siden jeg hørte det første livstegnet fra Karl Ivar Refseth (44) og hans trio. Visittkortet “Praying” var, som jeg skrev den gangen, både vakkert og stillferdig. Nå har de tre samme herrene brukt tida godt, og sjøl om de følger mange av de samme sporene som sist, tatt nye og fine steg.

Trioen består i tillegg til Refseth av bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner – akkurat de samme som ved forrige oppmøte. Ikke noen a4-besetning akkurat og det er da heller ikke musikken de serverer oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er flere årsaker til at det har gått såpass lang tid mellom de to albumene. Refseth har prioritert farsrolla, Pichler har vært bosatt i New York i tre år og så kom det en pandemi midt oppi alt dette. Refseth mente avgjort at dette var et Band med stor B og ville ikke erstatte Pichler med noen andre og venta derfor til han kom hjem. Det er lett å skjønne etter flere runder med “Devotion”.

Refseth er absolutt ikke den eneste nordmannen som har vært involvert i denne produksjonen heller. Sjølvaste Morten Qvenild har vært co-produsent der ute på Nesodden og vært med på sørge for at musikken har tatt ei mer kollektiv enn ei solistisk retning. Det har i mine ører ført til et lydbilde så samstemt og finstemt at alle ører har grunn til å glede seg.

Refseth har skrevet ni av de elleve låtene og det går ei lyrisk åre gjennom dem som Refseth har all grunn til å være stolt av. Den svært så sjeldne instrumenteringa sørger også for et unikt lydbilde. Til sammen betyr det at “Devotion” har blitt nok et påfyll fra smeltedigelen Berlin som gir sjelefred i ei tid det virkelig trengs.

Anders Wyller er det svenske forfatterikonet August Strindbergs oldebarn. Her møtes de to for første gang – i oldefars leilighet i Stockholm.

Det sies og skrives ofte at denne musikken og dette budskapet kunne ikke vært skrevet/spilt av noen andre enn akkurat denne artisten. Det stemmer vel kanskje mer eller mindre alltid, men aldri så mye som i dette tilfellet, vil jeg tro.

Det har seg altså slik at Wyller er “resultatet” av et kort og heftig ekteskap mellom den noe aldrende Strindberg og den 30 år yngre norske skuespilleren Harriet Bosse på begynnelsen av det forrige århundret. Sjøl om ekteskapet gikk åt skogen, som det vel heter der borte hos Strindbergs medborgere, så skrev han en rekke brev til sin datter Anne-Marie, altså Wyllers farmor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er disse brevene Wyller nå har tatt tak i, henta elementer fra og laga sanger av – åtte fantastisk vakre sanger som han sjunger på svensk, må vite. Hva skulle han ellers ha gjort der han spilte inn vokalsporene i Strindbergs leilighet på Drottninggatan i Stockholm? Jeg synes i alle fall det var et klokt valg og Wyller synger også helt strålende svensk, så vidt jeg kan bedømme.

Wyllers låtunivers befinner seg i et varmt og godt singer-songwriter/visepoprock-landskap gjennomsyra av kvalitet. Når så Wyller synger fint og har med seg strålende reisefølge i Rainbow Studio fra blant andre gitarist og tangentør Sverre Thorstensen, trommeslager Erland Dahlen og saksofonist Trygve Seim, så har dette blitt en hilsen til oldefar, farmor, resten av slekta og alle oss andre som Anders Wyller har all grunn til å være veldig stolt av.

Jens Christian Bugge Wesseltoft kunne ikke ant i sin villeste fantasi hvordan verden ville se ut da hans nye musikk skulle slippes. Hans fredfulle budskap passer uansett bedre enn noen kunne ha tenkt seg.

I flere tiår har Jens Christian Bugge Wesseltoft (58) skjemt oss bort med usedvanlig mye vakker, allsidig og alltid like personlig musikk. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans musikktilnærming og derfor er det alltid like spennende å se hvilken musikalsk dør som åpner seg når ei nye Bugge-plate ankommer postkassa. “Be am” har så avgjort ikke blitt noe unntak.

Som de fleste, ikke minst helse- og kulturarbeidere, har Bugge også hatt svært utfordrende tider de siste to åra. “Alt” avlyst og “ingen” møter med publikum. Det gjør noe med både oss som skulle ha vært i salen og de som skulle ha vært på scena. “Be am” har blitt et slags resultat av denne tida.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mellom april og juni i fjor satte Bugge seg ned ved flygelet, pluss litt elpiano, kalimba og ymse effekter, og utstyrt med en rekke ideer og skisser, men ingen ferdige låter – hvis jeg har skjønt det riktig og det har hendt et par ganger tidligere – for å la musikken ta han dit den ville føre han.

Og som den har gjort det! Bugge har jo forført en “hel” nasjon med sine julesangtolkninger. Dette er, som Jan Garbarek en gang sa det om sin nye plate, akkurat det samme, men helt forskjellig. Bugges klangrikdom, melodiske univers og touch er noe helt for seg sjøl og du verden som det kommer frem denne gangen også. På to av låtene gjester også Håkon Kornstad med sin tenorsaksofon og det vil være direkte løgn å hevde at det gjør skam på noe som helst. Du verden som de to kler hverandre!

Musikken er ofte lys og optimistisk, men den er også mørk og ettertenksom – som livet altså. Den er hele tida ekte og inderlig – som alltid når Jens Christian Bugge Wesseltoft ønsker å formidle noe.

“Be am” er akkurat den musikken vi trenger nå og i lang tid fremover. Fantastisk flott og veldig viktig.

Vi kommer aldri til å glemme Radka Toneff. Det er det mange grunner til, men tekstene til Nikki Giovanni er en av de viktige. Her får vi for første gang høre Giovanni synge med den strålende saksofonisten Javon Jackson.

Husker du og spiller ofte låter som “A Certain Peace”, “The World”, “The Wonder Woman”, “Winter Poem” og “The Butterfly” med Radka? Det håper og vet jeg egentlig at mange gjør. Det kanskje ikke så mange vet er at det er den meget anerkjente amerikanske poeten Nikki Giovanni (78) som har skrevet de fantastiske tekstene. Her møter jeg henne for første gang på plate og det er nok en gang en sterk opplevelse.

Bakgrunnen for dette prosjektet er at den tidligere Jazz Messengers-saksofonisten Javon Jackson (56) inviterte og møtte Giovanni på The Hartt School ved Hartford-universitet hvor han underviser. Giovanni var en del av ei rekke sterke afro-amerikanske stemmer som Jackson inviterte til møter med studentene sine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av hennes besøk fikk hun tilfeldigvis høre Hank Jones og Charlie Hadens legendariske “gospelalbum” “Steal Away” og utbrøt at hun elska det albumet. Jackson tente umiddelbart og to dager seinere ringte han Giovanni og spurte om hun kunne lage ei liste med sine ti favoritthymner som igjen skulle bli hans neste plate. Noen dager seinere forelå lista og 24. juli i fjor blei skiva spilt inn.

Her er det kjente spirituals som “Wade in the Water”, der Christina Greer resiterer Giovanni-diktet “A Very Simple Wish”, “Sometimes I Feel Like a Motherless Child” og “Swing Low, Sweet Chariot” samt en rekke mer ukjente – for meg i alle fall.

Jackson forteller oss som mange ganger tidligere, men alt for lenge siden sist, at han er en sterk og sjelfull saksofonist fra hardbopskolen og med solide røtter i gospeluniverset. Med en utmerka trio bestående av McClenty Hunter på trommer, Jeremy Manasia på piano og den tidligere Eastern Rebellion-bassisten David Williams blir vi servert gospel i harbopland på et usedvanlig empatisk vis.

Det store høydepunktet er uansett Nikki Giovanni som vokalist på “Night Song”. Hun er absolutt ikke verdens største vokalist, men du verden for en styrke, ekthet og inderlighet det er i formidlinga til Giovanni. Sterkt!

Javon Jackson har laga et flott og sikkert overraskende visittkort for mange og som Giovanni sier i coverteksten: Spirituals ga oss trøst gjennom slaveriet og i løpet av Trump-perioden så trengte vi dem til å trøste oss igjen.

Så er det å håpe at det behovet ikke dukker opp igjen – aldri igjen.

Hegge fikk like godt Spellemannpris for si første plate “Vi er lädsna men du får inte längre vara barn” –  med 10-tallets heftigste platetittel. Nå viser han og bandet at de er bedre en noensinne.

Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge (34) overraska vel de fleste, inkludert seg sjøl, da han blei ropt opp som vinner Spellemannprisvinner i 2017. “Ingen” visste hvem han var, men det som har skjedd siden har fortalt alle med åpne ører og andre sanser i behold at det overhodet ikke var noen tilfeldighet at han stakk av med den gjeve prisen på første forsøk.

Helt siden debutskiva så har bandet Hegge bestått av Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler (!), svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano. Vi snakker førstevalg rund baut og du verden som de fem låter sammen og sjølsagt som solister.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Andreskiva “Vaddå “ingen feeling”?..det finns väl olika slags feeling…” – hvor tar han tirlene fra??? – fra 2020 fulgte opp der debuten slapp og bekrefta at med Hegge hadde vi fått et band i postbop-universet som vi kanskje aldri har hørt maken til her til lands – og et godt stykke utenfor 200 mils fiskerigrensa også.

Nok en gang er det sjefens musikk som er utgangspunktet for de livsbejaende ekskursjonene vi blir invitert med på.. Her swinger og groover det fra takt én til det hele er over og når de involverte gjerne assosierer musikken med souljazz også, så er det absolutt ingen grunn til å bestride det.

På mange vis er dette ganske så unorsk musikk i jazzsammenheng og akkurat derfor er det ekstra hyggelig at Hegge fortsetter på veien de har har lagt ut på og blomstrer i stadig større grad. Herlig og forfriskende!

Den japanske trompeteren Natsuki Tamura tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere.

Natsuki Tamura (70) er en veteran i japansk jazz og tilliggende herligheter. Til tross for det så har han stort sett passert under radaren min. Det tar meg ikke lang tid å skjønne at jeg sikkert har gått glipp av mye spennende musikk.

Tamura har en svært så solid diskografi å vise til. Blant annet har han fire solo trompetskiver på cv-en før “Summer Tree” utvider den delen av universet hans også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gjennom pandemien, nærmere bestemt i august i fjor, fant han ut at at han hadde mer enn nok ideer til å innta hjemmestudioet for å dokumentere hvor han var anno 2021.

To av de fire låtene er komponerte saker – de to andre er fritt improviserte. I tillegg til trompet spiller han også litt piano og bruker ei wokpanne som perkusjonsinstrument – studiet er for lite til et tradisjonelt trommesett! Tamuras kone, den meget anerkjente pianisten Satoko Fujii bidrar også på et spor – ikke som pianist, men som vokalist eller stemmekunstner!

Tamura benytter seg også av overdubbing til en viss grad, men det aller mest fascinerende med musikken og uttrykket hans er den totalt unike tonen og det like unike universet han skaper. Jeg vet ikke om noe som overhodet likner på Tamuras verden eller på Fujiis vokale ekskursjoner. Jovisst er det et tilnærma fritt uttrykk, men det er samtidig en klar retning i det han holder på med.

Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet og “Summer Tree” er en flott start på noe det skal forskes videre i.