Tor Hammerø

Ikonet Zlatan Ibrahimović har millioner av fans kloden rundt. Veldig mange av dem vil nok få julepresangen de ønsker seg over alt på jord.

Zlatan Ibrahimović i ferd med å score et av sine aller mest spektakulære mål – for Sverige mot England.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Historia om Zlatan Ibrahimović, fra innvandrerbydelen Rosengård i Malmö til den ypperste tinde i den internasjonale fotballverdenen, er som tatt ut av ei eventyrfortelling. Den har alle ingredienser som skal til: fra en oppvekst i et tvilsomt nærmiljø som kunne ha ført han nær sagt hvor som helst, til ære og berømmelse på den store verdensscena.

Det er sju år siden biografien «Jeg er Zlatan» så dagens lys. Som så mye annet som Zlatan – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med sjøl om vi aldri har møtt han – har hatt fingrene, hodet eller føttene borti, så blei også det en kjempesuksess: bare i Norge solgte den over 100.000 eksemplarer.

Denne tjukke og tunge praktboka er noe ganske annet. De som vil ha den utfyllende biografien – frem til 2011 må vite – må gå tilbake til «Jeg er Zlatan». Det vi får her er ei bok som egner seg mye bedre til å bla i, lukte på og gjerne drømme seg bort i gjennom vel 200 strålende bilder. Det å lese den fra perm til perm går kjapt, men det betyr ikke at det er tynn suppe det som blir servert. Tvert i mot.

En rekke av dem som har betydd mest for Zlatan fra tida i Malmö fram til i dag – boka går helt fram til sjefens mål nummer 500 som blei scora så seint som i september i år – kommer med sine beskrivelser og sine tanker rundt fenomenet Zlatan. Det hele starter med Malmö-legenden Roland Andersson og slutter med hans fysioterapeut Rickard Dahan og mellom der får vi blant andre møte Thierry Henry, José Mourinho, Andrea Pirlo, Thiago Silva og Paul Pogba. Den vi veldig gjerne skulle ha «møtt» er Pep Guardiola som var Zlatans sjef i Barcelona – det eneste stedet han ikke lykkes. Hva var det som skar seg mellom dem? Det svaret venter en hel fotballverden fortsatt på.

Zlatan har samarbeida tett med forfatteren og journalisten Mats Olsson og vi får også Zlatans tanker rundt alle karrierevalgene og opp- og nedturene – ganske så usminka slik vi har lært han å kjenne. Sjøltillit har det jo aldri mangla hos vår mann; som han sa til det svenske kongeparet da de møttes i Paris ved en anledning: ta vare på Sverige til jeg kommer hjem!

For de statistikkopptatte er det også julekvelden. Alt du trenger å vite om Zlatans karriere, hvilken fot han scora med når, hvor han scora fra, hvor mange minutter han spilte hvor, hvor mange tilskuere som har sett han i aksjon, hvor ofte han har blitt bytta ut/inn – alt!

Den djupe og grundige biografien er altså ikke dette. Det er derimot et flott og rikt illustrert verk om og av et ikon som fotballverdenen neppe kommer til å oppleve igjen: Zlatan – han er fotball.

Zlatan Ibrahimović

Jeg er fotball

Font Forlag

Den norske kvartetten Chrome Hill har alltid hatt noe tøft og originalt å melde. Nå i større grad enn noensinne.

Atle Nymo, Roger Arntzen, Asbjørn Lerheim og Torstein Lofthus – Chrome Hill – låter tøffere enn noen gang.

Chrome Hill, som tidligere gikk under navnet Damp, har eksistert siden 2000. Hele tida har bassist Roger Arntzen, gitarist Asbjørn Lerheim og trommeslager Torstein Lofthus vært viktige ingredienser, mens tenorsaksofonist Atle Nymo tok over for Jørgen Munkeby rundt 2015.

«The Explorer» er bandets femte cd, men den første etter at Nymo overtok saksofonansvaret. Gitarist – barytongitar for sikkerhets skyld – Lerheim står for alle komposisjonene og i løpet av de ni spora tar de oss med til en rekke steder. De viser enkelt og greit at Chrome Hill er et usedvanlig allsidig band som tar med seg impulser fra en rekke kilder og setter det sammen til sitt eget språk.

Lerheim har de seineste åra jobba en hel del med Quiet Quiet Project sammen med Lisa Dillan og flere Elvis-musikanter, blant andre hoffgitarist James Burton. Det er åpenbart at Lerheim har tatt med seg ting derfra også i sin videre musikkanskuelse og med sin personlige tone, der det finnes klare spor etter Terje Rypdal også, skaper han nydelige balladeunivers det er herlig å synke ned i.

Roger Arntzen og Torstein Lofthus – trommeslageren fra Øystese fikser altså det aller meste uansett sjanger – danner et perfekt fundament for det som skjer og «nykommeren» Nymo trøkker til som jeg sjelden har hørt han gjøre tidligere. Her er det elementer av både blues, rock, folk og mye jazz satt sammen av strålende jazzmusikanter som gjør at dette låter ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Chrome Hill låt tøft tidligere også – de låter altså enda tøffere nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chrome Hill

The Explorer

Clean Feed Records/MusikkLosen

Bandet Himmelhamn fra Haugesund befinner seg i landskap jeg sjelden oppsøker. De skal ha all ære for å ha invitert meg inn.

Himmelhamn viderefører tradisjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Himmelhamn, under ideologisk og musikalsk ledelse av Vigleik Winje, har tatt for seg tolv mer eller mindre ukjente salmetekster og gitt dem nytt og moderne tonefølge. Det kan åpne materialet for et helt nytt publikum – kristne som andre.

Årsaken til at jeg har kommet over Himmelhamns debut er følgende: den er utgitt på Kirkelig Kulturverksted – et selskap jeg har den største respekt for og som har ei lang historie med å utgi kvalitetsproduksjoner. Derfor var jeg også spent på hva Himmelhamn hadde å by på.

Kvintetten, som foruten Winje på vokal, gitar og andre strengeinstrumenter, består av Hanne Undheim Askeland på vokal, Kjell Magne Fauskanger på bass, Torleiv Fossum på banjo og pedal steel og andre strenge-saker og Jarle Kristoffersen på cello – pluss en rekke gjestemusikanter, hevder at de har skua bakover for å finne retninga fremover.

Til tross for at jeg ikke har noe forhold til salmeskatten som blir løfta fram her og heller ikke troa den stammer fra, så har jeg den største respekt for de som hører hjemme der. Der gjør åpenbart Winje & Co og når han har skrevet ny musikk i visepop- og americana-tradisjonen, så blir det plutselig et annet møte med et univers som for nye generasjoner kanskje oppleves som gammeldags.

Dette er ærlig og inderlig musikk framført av mennesker som tror på dette og som vil løfte det fram for andre. Det har de greid på et fint vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Himmelhamn

Himmelhamn

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den islandske pianisten Agnar Már Magnússon har tatt turen til New York for å møte vår egen utvandra supergitarist Lage Lund. Det var lurt av han.

Lage Lund og Agnar Már Magnússon i aksjon i studio.

Det er neppe så mange her hjemme som kjenner til Magnússon (44) og hans pianistiske bravader. Slik er det også med Skiensgutten Lund (39) som utvandra rett etter videregående og som siden har gjort USA til sitt hjemland og New York til sin hjemby.

Mitt første møte med Magnússon var for vel et år siden – i trioformat. Etter studier i Nederland og lengre opphold i New York, med plateinnspilling med blant andre Bill Stewart og Ben Street, har Magnússon flytta tilbake til Island. Likevel holder han kontakten med andre miljø ved like og denne gangen har han altså satt vår egen gitargigant i New York, Lage Lund, stevne.

I løpet av en marsdag tidligere i år blei «Hending» tatt opp i det legendariske studioet Systems Two i Brooklyn hvor Lund er bosatt hvis jeg ikke tar feil. I bydelen altså – ikke i studioet.

Med ni Magnússon-komposisjoner på repertoaret tar de to oss med på eleverte, melodiske samtaler med røtter i alt fra et beboplandskap, via en ECM-estetikk til tydelige klassiske impulser.

De to leser hverandre som åpne bøker og utfyller og utfordrer hverandre på best mulig kammerjazzikalsk vis. Dette er musikk å synke ned i og finne den store ro hos. Herlig fra to glitrende instrumentalister.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Agnar Már Magnússon – Lage Lund

Hending

Dimma/dimma.is

Da snakker jeg både om romanens hovedperson og ikke minst om forfatter Per Petterson. «Menn i min situasjon» er intet mindre enn en stor og emosjonell leseopplevelse.

Per Petterson har gitt meg en sjelden leseopplevelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da er det tid for innrømmelse og erkjennelse – igjen. Jeg har altså ikke lest Per Petterson noen gang. Før nå. Jeg har sjølsagt skjønt at det har vært dumt av meg, men det har altså ikke blitt slik. Basert på de dagene vi har tilbrakt sammen nå, så har det vært en unnlatelsessynd av de store.

Per Petterson har ikke vært i skrivemodus på ei stund – hans forrige roman kom i 2012. Når han da først vender tilbake, så er det med et portrett av et menneske i krise som er så sterkt, presist, observerende og inntil beinet klokt og godt beskrevet at den som ikke kjenner igjen større eller mindre deler av denne krisa, ikke er ærlig med seg sjøl.

Forfatter Arvid Jansen er trebarnsfar bosatt på Bjølsen i Oslo. Etter at kona bestemmer seg for å forlate vår mann med alle barna, faller mye av livet sammen for Jansen. Det at han litt tidligere også opplevde nok ei tragedie ved at flere familiemedlemmer omkom i den store båtbrannen, gjør at det blir et svært tungt år.

Pettersson makter med sin usedvanlige språkføring, ofte med en flom av ord og tanker og andre ganger med en presis knapphet, og ta oss med inn i Jansens tanker og reise. Hvorfor har jeg kommet hit, hvor er jeg, hvordan kommer jeg videre? Store og viktige spørsmål som Petterson setter ord på og som kan være til hjelp for mange.

Det hevdes at «Menn i min situasjon» – hvilken romantittel forresten! – er et portrett av en mann som holder livet på avstand. Det stemmer sikkert det, men jeg opplever det også som fortellinga om et menneske med sjølinnsikt til å ta tak i livet – det må bare gås noen runder først. Kanskje er det ikke noen motsetning ute og går her. Mesterlig romankunst er det uansett.

Per Petterson

Menn i min situasjon

Forlaget Oktober

Vokalisten og låtskriveren Stina Kjelstad er et nytt navn for meg. Hennes andre visittkort har vært indre mindre enn en behagelig opplevelse.

Stina Kjelstad har evnen å snakke til oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opprinnelig fra Toten, men bosatt i Stavanger, har Stina Kjelstad (31) enn så lenge makta å passere under alt for mange radarer. Hennes innsmigrende og lett naive stemme er nemlig av slaget som snakker til deg med en gang og som har evnen til å bli værende der.

Opprinnelig skulle Kjelstad studere dans i Stavanger, men en skade førte til at hun plukka opp igjen musikken og i tillegg til ei tidligere soloskive, så har hun også vært å høre i jentevokaltrioen Songs by the Sea.

Kjelstad melder seg umiddelbart inn i en flott og stolt singer/songwriter-tradisjon. Hun skriver om temaer de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og hun formidler dem på et tilforlatelig og personlig vis. Hun er miksa langt fram i lydbildet og der har hun noe å gjøre.

Medspiller på de fleste områder i livet, også som medforfatter av låtene og som medprodusent, Andreas Barsnes Onarheim, skal ha mulig slags ære for å ha skapt deilige omgivelser som det lett barnlige uttrykket til Kjelstad – det er mulig å trekke tråder til Lisa Ekdahl her – passer utmerket i.

Hele veien er det spesialplukka medhjelpere som Barsnes Onarheim på allehånde strengeinstrumenter, Thorleifur Gaukur Davidsson på munnspill og Simen Kiil Halvorsen på trompet som krydrer musikken og alle bidrar med sitt eget og med masse empati.

Lisa Ekdahl har vært nevnt, men den aller største inspirasjonskilden, Joni Mitchell, får sin egen store hyllest som avslutning: «Joni» med Kjelstad heilt aleine på vokal og akustisk gitar. Ekte og inderlig. Minuset med «Home», er at låtene, som befinner seg i et slags visepoplandskap med en hel del americana i seg, er noe for like – litt for enstonige.

Det tok sin tid før Stina Kjelstad og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg gleder meg allerede til neste møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stina Kjelstad

Home

Fjorden Music/stinakjelstad.com

Uansett kommer Michael Bublé aldri unna følgende faktum: han vil alltid bli forbundet og sammenlikna med Frank Sinatra. Det er jo ikke det verste det da.

Michael Bublé har både stemma og glimtet han.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den canadiske sangeren, entertaineren og crooneren Michael Bublé (43) har helt siden 2003, da debutalbumet så dagens lys, vært sett på som den som kunne føre arva etter Frank Sinatra videre. Bublé har så avgjort mange av de nødvendige kvalitetene på plass.

Bublé har solgt bortimot 20 millioner skiver og nyter en popularitet som er av typen voldsom. Om et knapt år står han på scena i Telenor Arena og noe forteller meg at billettene komme til å fyke unna nok en gang. Han har enkelt og greit sørga for å bli superstjerne gjennom et ganske så tradisjonelt tankesett og ditto musisering og måte å synge på.

Med sin karakteristiske og varme baryton har Bublé skapt seg et univers som slekter en hel del på Sinatra, Tony Bennett, Mel Tormé og andre i den samme gata. Basisen for Bublé, som har kroatiske røtter, er jazzens standardmateriale, kobla med en del samtidig popmateriale med blant annet countryovertoner og noe egetskrevet stoff som hører mer hjemme i popens verden enn i jazzens. Han bryr seg med andre ord ikke så mye om musikalske sjangre – her er det kvalitet som teller.

Sammen med superarrangør David Foster byr han denne gangen på låter som «When I Fall in Love», «When You´re Smiling», «My Funny Valentine», «La Vie en Rose» i duett med Cécile McLorin Salvant, countryklassikeren «Help Me Make it Through the Night» i duett med Loren Allred, «Unforgettable» og «Where or When». Når tonefølget blir tatt vare på av toppfolk fra jazzens verden, så låter dette sjølsagt uten plett og lyte.

Alle de som elsker Bublé får med andre ord akkurat det de ønsker seg – en ny dose der altså, mens de som er ute etter fornyelse bare kan glemme det. Michael Bublé er og forblir Michael Bublé og sjøl om han står svært langt fremme i rekka til å stafettpinnen videre etter Ol´ Blue Eyes, så har han fortsatt et stykke igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bublé

❤

Reprise Records/Warner Music

Bandet Heigh Chief. er et nytt bekjentskap for meg, men noen vil sikkert huske Marcus Løvdal. Han er sentral også her.

Heigh Chief. er på vei.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av og til er det hyggelig å dukke ned i underskogen av det som skjer i norsk musikkliv. Der befinner Heigh Chief. seg og her er de med sin tredje utgivelse – den første kom under navnet Marcus Løvdal Band.

Nå har det seg slik at jeg ofte er den lykkelige mottaker av musikk jeg i utgangspunktet ikke vil ha oppsøkt og dermed brukt tid sammen med. Heigh Chief. – spør meg ikke om hva bandnavnet betyr – tilhører den kategorien, men jeg bryter gjerne sammen og tilstår at jeg har hatt opp til flere timer med hygge i deres nærhet.

Heigh Chief. består i tillegg til nevnte Løvdal på gitar og vokal av Bjørn Blix med samme «jobb», Jonatan Eikum på trommer, perkusjon og backing vokal, Lasse Kulsrud på bass og backing vokal og Lars Christian Narum på orgel.

I tillegg til ti originallåter så består «II» av ei coverlåt og ikke hvilken som helst cover heller; Bob Dylans «I Shall Be Released». Egentlig sier den ganske mye mye om hvor vi finner det musikalske landskapet til denne fine kvintetten: her er det doser av rock, blues og americana krydra med ei teskje jazz.

Både Blix og Løvdal er vokalister med særpreg i stemmene sine og de har med seg musikanter som vil akkurat det samme stedet som frontfigurene.

Det Heigh Chief. gir oss er varm, «ukomplisert» og livsbejaende musikk som jeg har en sterk mistanke om funker strålende live også. Dette har vært et hyggelig møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heigh Chief.

II

Cracker Factory Music/heighchief.com

Med bandet Dirigo Rataplan introduserer den amerikanske trommeslageren Devin Gray seg som ei svært lovende stemme.

Devin Gray sammen med Ellery Eskelin, Dave Ballou og Michael Formanek – Dirigo Rataplan.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Devin Gray er 35 år ung og har spilt med mangt og mange i den hippeste New York-jungelen. Gray er også en mer enn lovende bandleder og komponist og med Dirigo Rataplans andre utgivelse får jeg stifte bekjentskap med han for aller første gang. Det har definitivt frista til gjentakelse.

Gray føyer seg inn i ei stolt rekke med trommeslagere som altså viser seg å være mye mer enn «bare» det – som om ikke trommeslager er nok!!!! Art Blakey, Paul Motian og Espen Rud er bare tre av dem som rinner meg i hu – Devin Gray er i godt selskap.

Med et kollektiv bestående av trompeteren Dave Ballou, tenorsaksofonisten Ellery Eskelin og bassisten Michael Formanek – vi snakker kremlag blant de ikke aller mest kjente, men som nyter svært stor anerkjennelse spesielt blant medmusikanter – inviterer Gray oss inn i et musikalsk landskap der fraværet av akkordinstrument raskt får tanke til å gå i retning Ornette Coleman.

Sjøl om Gray garantert har hørt mye på Coleman og er influert av tankegodset hans, så har han skapt musikk som står veldig på egne bein. Noe er svært melodisk, noe annet er mer åpnet og løst – uansett befinner de fire seg på hjemmebane både solistisk og ikke minst kollektivt. Her er det store doser musikalsk empati ute og går og Gray har funnet fram til eksakt de rette medmusikantene til å ta ideene sine videre.

Devin Gray er avgjort ei stemme å lytte til nå og helt sikkert i åra som kommer.

PS Det er svært hyggelig at bloggen Tor de Jazz blir lagt merke til godt utenfor Harald og Sonjas grenser – denne tilsendte cden er bare ett av mange eksempler på det.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Devin Gray

Dirigo Rataplan

Rataplan Records/devingraymusic.com

Den norske perkusjonisten Håkon Berre og den amerikanske altsaksofonisten Aram Shelton har latt det stå til – uten grenser.

Håkon Berre og Aram Shelton utfordrer hverandre – og oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I landskap ingen andre har vært i tidligere, inviterer Berre og Shelton både seg sjøl og oss med på ei fascinerende reise. Reisa blei foretatt en sein januardag i år, men har absolutt ikke noen utløpsdato på seg.

Håkon Berre (38) er trønder god som noen, men har passert under diverse radarer her hjemme fordi han har vært bosatt i Danmark de seineste 15 åra. Der har han etablert seg i en rekke konstellasjoner med likesinnede fra store deler av verden. Vi snakker frijazz i ymse utgaver og at Berre er utstyrt med noe eget, tar det ikke lang tid å slå fast.

Mitt første møte med Berre, for knapt to år siden, var i samrøre med to litauiske musikanter. Nå er det altså den relativt ukjente amerikanske saksofonisten Aram Shelton (42) som står på den andre sida og det tar kun kort tid før man skjønner at de to har mye å si hverandre – og oss.

Det de to gir oss er åtte stemninger/tilstandsrapporter der de utfordrer og utdyper hverandre ved hjelp av sine unike stemmer og sine dynamiske evner. Her blir det enkelt og greit ført samtaler på et personlig plan, langt utenfor tradisjonell melodikk, som det er spennende å få lov til og være «tjuvlytter» til.

Håkon Berre og Aram Shelton fører fullstendig kompromissløse samtaler og det er både hyggelig og krevende å være tilhører.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aram Shelton – Håkon Berre

Dormancy

Singlespeed Music/aramshelton.bandcamp.com/album/dormancy