Hippe saker!

Danske Morten Schantz har med norsk og svensk superassistanse laga fusionmusikk anno 2017 i toppklasse.

Morten Schantz er en komponist og tangentmagiker i internasjonal eliteklasse.

Morten Schantz er en 36 år gammel musikant oppvokst i Kalundborg i Danmark som vi her oppe nord for Kattegat først blei oppmerksom rundt 2005 med bandet JazzKamikaze med blant andre Anton Eger og Marius Neset. De to sistnevnte har vi hatt mye glede av de seineste åra spesielt med Nesets urheftige ensembler. Når så de to har blitt invitert med på mitt første møte med Schantz som bandleder, så blir ikke forventningene lave til hva som skal komme ut av høytalerne.

Schantz vokste opp med Weather Report, Miles Davis, Chick Corea og Herbie Hancock som noen av sine viktigste inspirasjonskilder. Det er lett å forstå og høre også på "Godspeed". Her han skrevet et dusin låter som tar med seg impulser fra alle de nevnte og løfter det elegant inn i 2017 – musikken er dog spilt inn høsten 2015 i København der alle bor – og der de tre gir musikken sitt helt spesielle særpreg.

Schantz bestyrer en tangentpark vi vel neppe har hørt maken til siden salige Joe Zawinuls storhetsdager. Han "legger" heller ikke skjul på at Zawinul er retningsgivende for han både som komponist og tangentist – det er tøft og virtuost og rytmisk, melodisk og harmonisk spennende fra start til mål.

Når han så sjølsagt helt bevist har gjenoppfriska samarbeidet med norsk-svenske Anton Eger, med fartstid i HM Kongens Garde, og i mine ører en uhyre personlig trommeslager faktisk i verdensklasse og Os´ største sønn siden Erik Just Olsen, Marius Neset – en saksofonist som virker som han ikke har noen begrensninger overhodet verken teknisk eller uttrykksmessig, så har Schantz satt sammen et lite kollektiv som i sine beste stunder er i stand til å ta moderne fusionmusikk et stykke videre.

Morten Schantz har siden JazzKamikaze holdt seg et godt stykke unna radaren min. Nå har han heldigvis meldt sin ankomst igjen og det med musikk og et kollektiv som kommer til å sette viktige spor.

Morten Schantz

Godspeed

Edition Records/Border Music Norway

Nydelig fra skoga

Tre av våre aller beste menn, alle fra Hedmark, har gått sammen for å løfte fram tradisjonsmusikk fra hjemfylket. Du verden så flott det har blitt.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Frode Haltli har funnet hjem – og frem.

Gjennom både "Østerdalsmusikk" og Sigurd Hole og Helge Liens "Lyden av Prøysen" har jazzmusikere vært med på å fortelle oss hvilken enorm skatt som finnes i skogfylket med grense mot Sverige. Noe forteller meg at organisasjonen Musikk i Hedmark skal ha mye av æren for å initiere mye av det som skjer på dette området og sommeren 2015 gikk den første såkalte Arkivkonserten av stabelen på Volumfestivalen i Elverum.

Pianisten Andreas Ulvo, som kommer fra Eidskog, hadde fått det ærefulle oppdraget å jobbe fram både repertoaret og sette sammen bandet. Sammen med Frode Haltli fra Våler på akkordeon og Sigurd Hole fra Rendalen på bass dukka de ned i materiale som befant seg i arkivene på Glomdalsmuseet, arrangerte det for piano, bass og akkordeon og med sin jazzbakgrunn har de tatt musikken til helt nye steder, men med en voldsom respekt for utgangspunktet.

I august i fjor gikk turen tilbake til Stai-stua på Glomdalsmuseet der musikken heldigvis har blitt gjort tilgjengelig for alle oss andre kloden rundt.

For dette er intet mindre enn verdensmusikk – i alle fall musikk som egner seg verden rundt. Herrene Ulvo, Hole og Haltli er alle mesterspellemenn på sine respektive instrumenter og med sine bakgrunner fra jazz, pop,rock, klassisk, samtidsmusikk og folkemusikk, så har de funnet sammen i et helt eget uttrykk som gir denne melodiske, vakre, fabulerende og av og til mørke musikken helt nytt liv – den har så absolutt noe både å si og gi oss også i 2017.

Andreas Ulvo – Sigurd Hole – Frode Haltli

StaiStua

NORCD/Musikkoperatørene

Gratulerer med dagen!!!!!

Smått geniale Øystein Sunde fyller 70 år i dag. Han bør hylles på alle mulige slags vis, men med "Bestefar" er det han som gir oss alle en herlig presang.

Du verden så mange smil og så mye hygge Øystein Sunde har gitt oss.

Øystein Sunde er folkeeie. Helt siden slutten av 60-tallet har han fortalt og vist oss at han er i besittelse av unike talenter både som instrumentalist og som ordsmed. Han er av de få som har skapt ord og ordtak som har gått inn i språket vårt og han er blant de få som går hjem i alle sosiale lag. Han er av den sjeldne typen artist som alle kjenner seg igjen i og det bare er slik fordi han er så forbanna ekte og liketil.

Sunde kunne sjølsagt hvilt på sine laurbær for lenge siden, men siden han ikke er eier av slikt så holder han det heldigvis gående. Med "Bestefar", som han også har rukket å bli, gir han oss nok et bevis på hvor unik han er både musikalsk og som ordsmed.

Her møter vi han i en rekke sjangre – bluegrass, boogie, bossa, stringswing, viser og gudene vet hva, men det gjør de neppe. Jeg var så heldig å være sammen med Sunde for mange år siden på en masterclass med en annen gitarstorhet, Pat Metheny. På spørsmål fra salen sa Metheny at hans beste råd var at man alltid spilte med bedre musikere enn seg sjøl. Det tok Sunde veldig til seg og, sjøl om han ikke akkurat stiller langt bak i køa sjøl, så har han her med seg storheter som Tom S. Lund, Knut Riisnæs og Stian Carstensen. Det er forresten nok en gang fantastisk å høre hvordan slike personligheter setter sitt umiskjennelige preg på musikken i løpet av ytterst få takter.

Nok en gang har Sunde snekra sammen et dusin låter og ikke minst tekster som kun han er i stand til. Han er en observatør av guds nåde og han har altså evnen til å sette ord på det som absolutt ingen – INGEN – andre. På ei av låtene er også Ingrid Bjørnov hjertelig tilstede og duetten "Pertentlig i Bentley" sparer ikke på noe…..

Min personlige favoritt – blant mange – er fortsatt "Dødsbo" som er en hysterisk forlengelse av Ravis "Dødssøt". Da gjenstår det bare å ønske Øystein Sunde lykke til videre med de neste 70. Vi trenger han minst så lenge!!!!

Øystein Sunde

Bestefar

Spinner Records/ESS Engros

Den største

Da David Bowie forlot tida for vel et år siden, satt millioner igjen i sjokk. Heldigvis etterlot han seg ei enorm arv – blant annet teateroppsetninga "Lazarus".

David Bowie – et geni, intet mindre.

Det første skuespillerne og sangerne som spilte i Broadway-oppsettinga av musikalen "Lazarus", skrevet av David Bowie og Enda Walsh, fikk vite da de kom i platestudio for å spille inn sangene den 11. januar i fjor, var at Bowie hadde forlatt tida dagen før. Det førte sjølsagt til at stemninga rundt det som skjedde i Avatar Studios blei helt spesiell. Det kan vi kjenne godt på hjemme i stua også.

Flere tiår etter at Bowie hadde gestalta figuren Thomas Newton i filmatiseringa av romanen "The Man Who Fell to Earth", tok han kontakt med produsenten Robert Fox sommeren 2013 med en idé om gjenskape figuren i ei musikaloppsetning. Etter en del frem og tilbake falt valget på forfatteren Enda Walsh. Samarbeidet blei etablert og Bowie tilbød hele sin musikalske katalog til produksjonen. Seint i 2014 blei det avgjort at New York Theatre Workshop var det naturlige og riktige ensemblet til å gjøre verdenspremieren på musikalen. I løpet av noen få minutter var alle planlagte forestillinger utsolgt og prøvene kom i gang i oktober 2015 og hadde premiere den 7. desember. Plateinnspillinga blei raskt bestemt skulle bli påbegynt den 11. januar i fjor…..

Det hele begynner med en kort versjon av Ricky Nelsons klassiker "Hello Mary Lou (Goodbye Heart)" før vi får 18 av Bowies aller mest kjente låter som "This Is Not America" – som er mer aktuell enn noen gang, "Changes", "Where Are We Now?", "Absolute Beginners", "Life on Mars?", "All The Young Dudes" og "Heroes". Alle arrangementene er skrevet av Henry Hey – sikkert godkjent av Bowie sjøl vil jeg tro – og de blir sunget av skuespillerne/sangerne som alle holder godt nivå, men sjølsagt ikke der oppe som Bowie har gjort låtene tidligere. Uansett er det en opplevelse å få musikken servert slik også. Men det kommer mer……

Fra teateroppsetninga "Lazarus" i New York.

På CD nummer to, som varer i vel 18 minutter, får vi nemlig fire av de siste låtene Bowie spilte inn sjøl! "Lazarus" , der han forteller oss at han er i himmelen, kjenner vi fra "Blackstar" som kom ut dager før han gikk bort. I tillegg får vi Bowies eneste innspillinger av låtene "No Plan", "Killing a Little Time" og "When I Met You" med Blackstar-bandet med saksofonisten Donny McCaslin i spissen. Det er intet mindre enn tre nye juveler vi blir bydd på.

David Bowie var, er og kommer til å forbli et musikalsk geni og han viste det helt til siste slutt. David Bowie lever!

PS "Lazarus" spilles nå i London.

David Bowie

Lazarus

Columbia/Sony Music

Budbringeren

Bedre budbringer enn Solveig Slettahjell er bortimot umulig å finne når man skal formidle et budskap med dybde i.

Solveig Slettahjell – så inderlig, så varmt, så ekte.

Med tekster av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram, melodier av Øivind Varkøy, tonefølge av Kjetil Bjerkestrand, Helge Norbakken, Eivind Aarset og Vertavo kvartetten – arrangert av Bjerkestrand -, møter vi Solveig Slettahjell en ny type setting. Det kommer ikke som noen stor overraskelse akkurat at Slettahjell egner seg ypperlig i et slikt landskap også.

Utgangspunktet for dette spennende prosjektet er altså tekster som refererer til nådegaver som visdom, kunnskap, tungetale og profetisk tale. Komponist Varkøy, som er professor i musikkpedagogikk på Norges Musikkhøgskole, mener at Paulus, som omtalte disse nådegavene, må ha glemt nådegaven poetisk tale. Varkøy mener den hører hjemme blant de tidligere nevnte og her kommer altså sannhetsbeviset for det! Paulus må skjerpe seg der oppe med andre ord!

Slettahjell er en tekstformidler av sjelden kvalitet og her får vi altså høre henne tolke tekster på norsk – både bokmål og nynorsk. Hun bærer fram tekstene på et vis som jeg ikke vet om noen andre som kan gjøre – her er det heldigvis ikke mulig å gå glipp av en eneste stavelse eller pust og deler av æren for det skal produsent Erik Hillestad ha.

Når så arrangementene til Kjetil Bjerkestrand for Vertavo kvartetten og fargeleggeregenskapene til samme mann på ymse tangentinstrumenter, Norbakken på perkusjon og Aarset på sin grå gitar, er av verdensklasse, så blir de musikalske omgivelsene Slettahjell blir omgitt av så vakre og så empatiske som vel tenkelige.

Ikke alle melodiene er like minneverdige, men når det stiger en varme opp fra det skjulte, som Slettahjell synger i Hofmos dikt "Gud gjemmer", så holder det mer enn lenge. "Poetisk tale" er et lite smykke en musikkopplevelse og Solveig Slettahjell bekrefter nok en gang hvilken fantastisk formidler hun er.

Solveig Slettahjell

Poetisk tale

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Nord møter sør

Tre norske toppmusikere møter to sør-afrikanske giganter. Det blir det herlig og frisk musikk av.

Torstein Lofthus, Morten Halle og Edvard Askeland har møtt Andre Petersen og Feya Faku og de fem tar oss med på ei herlig reise.

I 2004 var det store norske orkesteret Søyr i Sør-Afrika. Tre av herrene i det legendariske bandet var bassisten Edvard Askeland, saksofonisten og fløytisten Morten Halle og trommeslageren Torstein Lofthus. Der møtte de den meget lovende pianisten Andre Petersen og kjemien var umiddelbar. Et par år seinere var kvartetten Halles Komet en realitet og i 2007 kom bandets første CD, "Halles Komet", så dagens lys.

Den var et flott bevis på at musikalske impulser fra områdene rundt Nordpolen og Sørpolen så avgjort hadde funnet et flott skjæringspunkt. Nå er ikke Morten Halle den som løper ned dørstokkene i platestudio i tide og utide og det har altså tatt nærmere ti år før oppfølgeren blei unnfanga.

Musikken til "The Storm Inside" blei spilt inn i Rainbow Studio hos magiker Jan Erik Kongshaug i mai 2015 og bandet består av akkurat de samme musikantene som i 2007 pluss trompeteren og flügelhornisten Feya Faku med fortid blant annet i bandene til Abdullah Ibrahim – kanskje den aller viktigste stemma i sør-afrikansk jazz.

Her har både Halle, Petersen, Faku og Askeland bidratt på låtskriversida og det er ikke vanskelig å høre hvilke låter som stammer fra den nordlige og sørlige delen av jordkloden. De fem har møttes rundt en herlig smeltedigel av musikalske retter og musikantene, der det er 24 år mellom den yngste og eldste, stortrives tydeligvis sammen.

"The Storm Inside" er en herlig stuing av musikk med røtter fra helt forskjellige "ender" av kloden. I Halles Komet har de funnet et hjem – et vakkert og flott hjem.

Halles Komet

The Storm Inside

Curling Legs/Musikkoperatørene

Mot alle odds

Trompeteren, komponisten og bandlederen Tom Harrell har i mange tiår slitt med psykiske lidelser. Han er et premieeksempel på at det går an å levere musikk i verdensklasse til tross for det.

Tom Harrell er en av mine absolutt trompetfavoritter.

Helt siden han var i tenårene har Tom Harrell, som runda 70 sist sommer, hatt diagnosen paranoid schizofreni. Det betyr blant annet at han hører stemmer hele tiden – bortsett fra når han spiller. I godt over 50 år har Harrell vært tungt medisinert, noe som blant annet gir seg utslag i en subbende gange og at han ikke kommuniserer i noen særlig grad når han ikke spiller. Heldigvis er de fleste plagene som blåst bort når han setter instrumentet til leppene og helt siden 1976 har han gitt ut plater under eget navn. I tillegg har han blant annet spilt i storbandene til Stan Kenton og Woody Herman og han var også med på en av legenden Bill Evans´ siste innspillinger, "We Wil Meet Again".

Harrell har vunnet en rekke kritiker- og leseravstemninger og, sjøl om han har bidratt mye på andres plater, så trives han åpenbart best med sine egne band og med sin egen musikk. "Something Gold, Something Blue" er så avgjort av den typen. Sammen med et helt nytt band med et spesielt valg i frontrekka, nemlig trompeteren Ambrose Akinmusire, pluss gitaristen Charles Altura, trommeslageren Jonathan Blake og bassisten Ugonna Okegwo, spiller Harrell som vanlig både trompet og flügelhorn. På ett av spora gjester også Omer Avital på oud.

Harrell tar bandet og oss med til sin intrikate, men samtidig melodiske verden – en verden full av varme og stadig nye utfordringer. Alt bortsett fra en nydelig versjon av "Body and Soul" er skrevet av Harrell og han har satt sammen et "perfekt" band til å gi denne musikken liv.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Harrell noen ganger. Han slutter aldri å imponerte meg og nok en bekreftelse kommer her med "Something Gold, Something Blue".

Tom Harrell

Something Gold, Something Blue

HighNote Records/MusikkLosen

Lys i mørket

Trioen The Dark er nok et glitrende eksempel på hva jazzlinja i Trondheim har vært med å skape. Musikanter fra to sider av kloden har funnet hverandre i et beintøft uttrykk.

Ole Mofjell, Aksel Jensen og Daniel Rorke – The Dark.

Hele ånden bak jazzlinja i Trondheim har fra starten av vært slik at alle de vordende musikantene som har sluppet inn gjennom dørene der, har blitt oppfordra til å finne sin egen vei. Her har ingen lærere eller filosofier pålagt studentene noe som helst. Det har ført til at en rekke spennende og søkende musikanter har kommet ut derfra – innen de fleste stilretninger.

The Dark, som består av bassisten Aksel Jensen, trommeslageren Ole Mofjell og den australske tenor- og sopransaksofonisten Daniel Rorke, er nok et ypperlig eksempel på dette. De har funnet hverandre i et landskap som henter hemningsløst fra frijazz i ymse tempi, såkalt nordisk jazz og musikk med elementer fra down town-scena i New York med ledestjerner som John Zorn.

Musikken, som blei spilt inn i Oslo høsten 2015, er delvis kollektivt unnfanga eller komponert av Jensen eller Rorke. Sjøl om mye av dette er fritt og åpent, så er det tre solide melodikere som har funnet hverandre. De søker og finner sammen og de er alle tre utstyrt med store ører. Rorke har garantert hørt mye på sein Coltrane og Albert Ayler og noe forteller meg at Jensen og Mofjell også har fått med seg sin dose av Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Uansett er dette bare flotte inspirasjonskilder – The Dark har funnet sin egen vei – det er så avgjort lys i mørket.

The Dark

The Dark

Just for the Records/Musikkoperatørene

En helt egen verden

Den eksperimentelle og spennende kvartetten Spunk har eksistert siden 1995. Her får vi bli med på 20 års jubileet og nå er det bare å håpe på 20 nye år.

Spunk – ulikt alt annet på denne planeten i alle fall.

Om trompeteren Kristin Andersen, cellisten Lene Grenager, stemmekunstneren Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og hornisten Hild Sofie Tafjord så for seg at Spunk skulle bli en 20-åring da de satte i gang på midten av 90-tallet, tviler jeg vel egentlig på. Det har de heldigvis blitt og årsaken er vel ganske åpenbar. Spunk har aldri stått stille, de har vært tro mot sine idealer og de har vært totalt kompromissløse. La det være klart med en gang: de som innbiller seg at Spunk består av fire instrumentalister, tar feil – alle bidrar med masse annet også, spesielt mye elektronikk av ymse slag.

Her får vi være med på jubileumskonserten på Victoria, Nasjonal jazzscene den 2. desember for vel et år siden. Den bestod av to sett og varte i nesten 80 minutter. Vi blir servert hele festen og det er en enorm bekreftelse på at Spunk er et like unikt kollektiv som det alltid har vært.

Alt er sjølsagt fritt improvisert og de fire henter hemningsløst fra alle sine kilder det være seg samtidsmusikk, friimpro, jazz – og sikkert mye annet også. Her lekes og utfordres det med et enormt antall kjente og ukjente lyder og det fører til samtaler på kryss og tvers der lytteegenskapene til de fire og til oss som mottakere blir satt på prøve. Musikken er på ingen måte lettvint og enkel å ta til seg og hvorfor i alle verdens dage skal den være det når alt annet skal være så forbanna enkelt og greit og motstandsløst?

Spunk går sine helt egne veier – som de alltid har gjort. Det har helt sikkert ført til at de fire hele tida føler at Spunk er ei utfordring og at de greier å utvikle både seg sjøl og bandet. Det opplever i alle fall jeg at de gjør og jeg gleder meg til de neste 20 – minst!

Spunk

Still Eating Ginger Bread for Breakfast

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Alle liker Donald….Duck altså!

Disney-filmer har alltid vært omgitt av masse tøff musikk. Her hyller toppartister dette udødelige stoffet.

Jamie Cullum, Melody Gardot og Gregory Porter er noen av dem som hyller Disney-musikken.

De som har lagt øret godt til har ikke unngått å få med seg at Walt Disney var en stor jazztilhenger. Han var svært påpasselig med at de beste jazzkomponistene skreiv musikken til filmer som "Cinderellla", "Lady og landstrykeren" og "Jungelboka". Nå har produsent Jay Newland alliert seg med bandleder og arrangør Rob Mounsey og funnet tida moden for å sette denne musikken inn i en ny setting.

Det har de gjort ved å invitere Jamie Cullum til å synge "Everybody Wants to Be a Cat", Melody Gardot gjør "He´s a Tramp", Stacey Kent viser fram sin store språkoversikt med en fransk versjon av "Bibbidi Bobbidi Boo", mens Gregory Porter tolker "When You Wish Upon a Star" som bare han kan. Dattera til Dee Dee Bridgewater viser oss at hun er datter av sin mor med en sensuell versjon av "Why Don´t You Do Right".

Vi får også en hel del "nye" navn, for min del i alle fall, som vokalisten og pianisten Raphael Gualazzi, Hugh Coltman, Anne Sila, Laika og Nikii Yanofsky som synger "Someday My Prince Will Come" fra "Snøhvit og de sju dvergene" på fransk. Dessuten er det veldig flott å høre noe av det siste den glitrende trompeteren Lew Soloff fikk gjøre før han forlot tida – like nydelig og/eller heftig som alltid.

Walt Disney digga tydeligvis jazz og jazzfolket hadde heller ikke noe mot Disney. Her får vi et dusin hardtsvingende og fine eksempler på det.

Diverse artister

Jazz Loves Disney

Verve/Universal Music