Tor Hammerø

Kvintetten BeHop henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder. I sum har brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, også kjent fra partybandet Red Hot, skapt et tøft, heftig og ikke minst groovy band med masse trøkk.

BeHop – avslappa her, men fullt trøkk når horna kommer på plass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De som har hatt gleden av å oppleve 11-mannsbandet Red Hot, med The Voice-vinneren Knut Marius Djupvik i spissen, har sjølsagt også fått med seg den heftige blåseseksjonen som løfter bandet uansett vær og vind. I den spiller brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, på henholdsvis trompet og trombone, ei viktig rolle og den rolla viderefører de på et tøft vis også i BeHop.

Siden 2012 har bandet vært i aksjon og de har gjort rundt 50 liveopptredener sammen med blant andre storheter som Jan Bang og Maruis Neset. I kompet finner vi trommeslageren Jens Tobias Nyland, elbassisten Torbjørn Tveit og tangentoperatøren JC Vesttun – og alle trakterer elektronikk i tillegg. Har jeg skjønt det rett har alle fem viktige deler av sine røtter ved jazzutdanninga i Kristiansand og at de er en samspilt gjeng tar det ikke lang tid å avsløre. Dette er så definitivt et Band med stor B og med spor fra hip-hop, house, drum´n´bass og ikke minst funk og jazz, så leverer BeHop med sitt debutalbum et groovy og tøft visittkort som forteller at de har noe å fare med som er sjeldent i den norske bandfloraen. På ett spor gjester også vokalistene Emilie Bjørnstad og Sarah Evelyn og saksofonist Magnus Bakken trøkker også kraftig til ved ett tilfelle.

Brødrene Fiksdal fra Tomra ved Molde har skrevet nesten all musikken og det kommer ikke så mye heftigere og mer groovy musikk fra bygdene nå til dags. Solistisk holdes det også høyt nivå, men det er hele tida Bandet som står i fokus. Tøffe saker!

BeHop

Neo

LUPI Records

Vi vet jo at det kommer mye flott fra den lille øya i vest. Siste skudd på stammen er en herlig dose triojazz.

Agnar Már Magnússon har blikket festa på noe vakkert og meningsfullt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg slutter aldri å bli imponert over hva som skjer på øya der det bor cirka 330.000 innbyggere. Det kommer bøttevis av topp internasjonale fotball- og håndsballspillere derfra. Så florerer det med musikanter innenfor en rekke sjangere. Når så postvesenet på øya også fungerer bra og det dukker opp ei fersk innspilling med den dyktige pianisten Agnar Már Magnússon, så er det klart for stor hygge.

Magnússon er en 42 år gammel pianist med studier i Nederland og lange opphold i New York bak seg. Der laga han blant annet ei trioskive med toppgutta Bill Stewart og Ben Street. Det forteller en hel del om i hvilket jazzikalsk landskap han befinner seg – et relativt straight, moderne akustisk sådant.

Magnússon har flytta hjem til Island for lenge siden, men med si fjerde trioskive forsetter han i samme tradisjon som tidligere. I løpet av to dager i fjor sommer spilte trioen inn ni låter alle skrevet av Magnússon og vi blir invitert inn i et lyrisk, vakkert og ettertenksomt landskap der alle tre får tid og rom til å "uttale" seg.

Sammen med seg har Magnússon trommeslageren Scott McLemore, amerikaner bosatt på Island, og bassisten Valdimar Kolbeinn Sigurjónsson eller kontrabassi som det heter der vest. De har utvikla et fint triospråk og har sendt oss her i øst nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og vakkert på Island.

Agnar Már Magnússon

Svif

Dimma/dimma.is

Orter Eparg er en trio med noen av kongerikets aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres!

Kjetil Jerve, Dan Peter Sundland og Andreas Wildhagen – Orter Eparg – med noe spesielt på hjertet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape – noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn.

De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på.

Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth.

Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt – svært godt.

Orter Eparg

Orter Eparg

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den svenske kvartetten Swing Tarturo byr på mye morsomt, seriøst og originalt.

Swing Tarturo – ungt og morsomt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Møtet med kvartetten Swing Tarturo har vært en stor og positiv overraskelse på alle slags vis. Bandet blei etablert i 2009 i Gøteborg og består av fire fortsatt unge mennesker som man egentlig ikke skulle tro hadde et forhold til swingmusikken med sin opprinnelse på 1920-tallet. Slik er det altså og alle fire, som opprinnelig er oppvokst som modernister, har tydeligvis et både nært og godt forhold til uttrykket og har samtidig tatt det med inn i vår tid. De har også etterhvert laga mye original musikk og skrevet egne tekster båe på svensk og engelsk – både med solid engasjement, humor og ikke minst så tar de solid stilling til aktuelle temaer.

I åpningslåta "Ôppna gränser" lyder første verset slik: "Vem är svensk, vem är hemsk, vem er norsk, vem är torsk – Vem är fri – UTOPI -Vad är gräns -Konvalescens" og det hersker ikke mye tvil om hva tekstforfatter, låtskriver og vokalist Julia Stokes mener. Her blir det tatt stilling og tolkningen av Billie Holiday-klassikeren "Strange Fruit" føyer seg inn i den samme sterke rekka. Herlig og flott! Musikken er full av humor og tempo, men samtidig ettertenksom og nedpå der det passer.

Kristoffer Alehed på trombone og som tapdanser, Johan Bengtsson på bass og Anton Stokes på gitar kler Julia Stokes, som også trakterer noe som kalles trombonini, bortimot perfekt. De fire får også assistanse på noen spor av pianist og trommeslager, men i all hovedsak er det altså en høyst spesiell kvartett-instrumentering vi får gleden av å hilse på.

"Operation Vision" er en høyst overraskende, men samtidig gledelig, sprudlende og oppegående statusrapport fra nabofolket. Swing Tarturo forteller oss med all ønskelig tydelighet at swingspråket fortsatt har noe å fortelle oss i det nye årtusenet.

Swing Tarturo

Operation Vision

Kakafon Records/Naxos Norway

Carl Størmer er en ustoppelig initiativtaker og musikant som får ting til å skje. Her følger nok et herlig eksempel på det.

Carl Størmer i sentrum for nok ei utgave av JazzCode.

For det store norske jazzpublikummet er nok Carl Størmer mest kjent som en av grunnleggerne og den første trommeslageren til det bortimot legendariske orgeljazzbandet The Real Thing. De seineste åra har han, i tillegg til å være en meget ettertrakta foredragsholder for næringslivet, laga et stadig tilbakevendende band – med ny besetning fra gang til gang – under navnet Jazzcode. Bandet, musikken og foredragsbiten har han også på en meget elegant måte greid å åpne nye dører med – både for seg sjøl og for sine oppdragsgivere det være seg i næringslivet eller i det offentlige. Carl Størmer har enkelt og greit vist med sine unike talenter at musikk og ikke minst jazz kan spille ei spennende og ny rolle.

For min del er "Always Different" den fjerde utgava av Jazzcode jeg har hatt gleden av å få besøk av. Denne gangen består bandet av perkusjonisten Sidiki Camara, saksofonisten Bendik Hofseth, vibrafonisten Mike Mainieri, bassisten Bruno Råberg – Mats Eilertsen på ett spor – og pianisten Jørn Øien. Uansett hvilken målestandard man benytter seg av så betyr det at Størmer nok en gang har samla et a-lag – både på papiret og i høytalerne.

All musikken er skrevet av Bendik Hofseth, med assistanse av Reidar Skår på ei låt, og for alle de som har savna Hofseths musikk de seineste åra, så kan jeg love at at den usedvanlig melodiske, vakre åra fortsatt er tilstede i rikt monn. Den helt spesielle tenortonen er så definitivt også på plass og hans "perfekte" samarbeid med Steps Ahead-sjefen Mike Mainieri funker her også.

Jazzcode skaper nok en gang jazzmusikk for både jazzelskere og for andre som ikke visste de likte jazz. Carl Størmer er en herlig annerledes "pedagog" og musikant som makter å løfte musikken og bandet fram til helt nye steder og et nytt publikum.

Jazzcode

Always Different

Jazzcode/Musikkoperatørene

Uansett hvor man treffer på Terje Isungset så inviterer han deg inn i en verden som er noe så voldsomt hans egen. Her treffer vi han både sammen med Sissel Vera Pettersen og med trioen Groupa.

Sissel Vera Pettersen og Terje Isungset åpner en herlig oase for oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Terje Isungset har gjennom flere tiår skapt og utvikla sitt musikalske univers der naturen og naturelementer som stein, metall, is og tre har spilt viktige roller. Med disse hjelpemidlene til rådighet har han laga sitt eget uttrykk – sitt eget perkusjonistiske språk. Isungset er av typen musikant det tar kun et tidels sekund å gjenkjenne – han har ei helt egen stemme.

Her får vi være med til Lærdal i Sogn i desember 2014 og det aller første musikalske møtet mellom Isungset, som her spiller trommer, perkusjon, munnharpe og bukkehorn, og Sissel Vera Pettersen som synger, spiller fløyte og styrer live elektronikk. Det er det første treffet som duo vel og merke – de hadde jobba sammen i større konstellasjoner tidligere og skjønt at de måtte utforske den oasen som kunne ligge der i duoformatet.

Bortsett fra en Isungset-komposisjon og ei tolkning av "Deilig er jorden", så er de åtte andre låtene kollektivt unnfanga der og da. Pettersen, som de fleste sikkert kjenner som en strålende saksofonist, har som Isungset noe helt eget å melde med sitt vokaluttrykk. Det har hun blant annet også fortalt oss gjennom bidragene til Trondheim Voices, men i denne duosettingen kommer det enda tydeligere frem.

Det ligger mye folkemusikk i fundamentet som Isungset og Pettersen bygger videre på. De utformer lydlandskap og stemninger som er nye – også for de to da de oppstod! De fører samtaler som er meningsfulle og spennende og de utfordrer både seg sjøl og oss lyttere uten stans. "Oase" er navnet på dette møtet og det har det også blitt – en musikalsk oase.

Groupa gir oss folkemusikk på sitt vis.

Groupa er et band som opprinnelig blei etablert allerede i 1980 av den svenske felespilleren Mats Edén. Siden den gang har den nåværende trioen gått gjennom en rekke mannskapsendringer. Vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken har blant annet vært innom. Edén er fortsatt i førersetet og denne gangen spiller han viola d´amore og hardingfele. I denne utgava er er fløytisten Jonas Simonson og Terje Isungset noe så voldsomt og hjertelig tilstede – sistnevnte på trommer, perkusjon og munnharpe.

Her tar den "svenske" trioen tradisjonen fra Jan Johansson videre. Svensk folkemusikk ligger til grunn for ekskursjonene herrene tar oss med på og det er tre musikanter som hele tida både vil og kan sette sitt helt personlige stempel på et musikalsk uttrykk som både har folkemusikk og impro med i bagasjen.

Nok en gang er det tre høyst personlige stemmer som setter sitt preg på Groupa, men Isungset med sin bjørkeskog er kanskje det mest særprega bumerket. Slik er det alltid når Terje Isungset møter opp – noe helt eget.

Terje Isungset & Sissel Vera Pettersen

Oase

All Ice Records/all-ice.no

Groupa

Kind of Folk Vol. 1 Sweden

All Ice Records/all-ice.no

Fire meget spennende musikanter fra Frankrike, Italia og USA lager musikk de er helt aleine om.

Guidi, Petrella, Cleaver og Sclavis har skapt et bassfritt samfunn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pianisten Giovanni Guidi og trombonisten Gianluca Petrella tilhører så avgjort det som kalles gullalderen italiensk jazz. For et større, internasjonalt publikum blei de først kjent som medlemmer av "sjefen" for italiensk jazz, Enrico Rava, sitt band. De trivdes åpenbart så godt sammen at de fortsatte som duo.

Når så ECM-ideolog Manfred Eicher, med en usedvanlig nese for hva som kan bli unik musikk, mente at et samarbeid mellom de to og den amerikanske trommeslageren Gerald Cleaver – de tre hadde spilt sammen tidligere – og den franske klarinettisten og bassklarinettisten Louis Sclavis, ville være en god idé, så var veien til studio i Sveits i februar for knappe to år siden kort. Sclavis hadde aldri spilt med de tre tidligere, men siden både han og Cleaver åpenbart er blant Eichers favoritter med en rekke ECM-innspillinger på CV-en, så "hørte" sjølsagt Eicher, som blir kalt bandets femte medlem, hva slags potensiale som lå på lur her.

Musikken er i stor grad skrevet av bandets medlemmer. Unntaka er Carla Bleys udødelige tittellåt, som Johs. Bergh og Karin Krog skrev teksten til "Break of Day in Molde" på, og en sang av den italienske singer/songwriteren Amodei.

I dette bassløse og åpne landskapet skapes det melodiske, spennende og ustanselig utfordrende tolkninger av musikk som er ganske så fersk for alle involverte. Eicher har nok en gang hatt helt rett: disse fire har evnen til å kommunisere på et helt spesielt plan. Det kommer jo ikke som noen bombe at det er solister i ultraklassen vi snakker om, men det trenger jo ikke å bety at "bandet" funker. Det gjør det altså og "Ida Lupino" er nok en bekreftelse på både disse musikantenes og Manfred Eichers mesterskap.

Giovanni Guidi – Gianluca Petrella – Louis Sclavis – Gerald Cleaver

Ida Lupino

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet og prosjektet Bridges skjuler noen av våre aller beste unge jazzmusikere seg. Sammen med dem finner vi også en av USAs mest lovende saksofonister.

Seamus Blake og Hayden Powell – et strålende møte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den svenske trommeslageren Anders Thorén har mer eller mindre gjort nordmann av seg. Det skal vi i alle fall være glade for. Dette transatlantiske samarbeidet er kanskje det aller mest spennende så langt.

Sammen med et norsk praktlag med Espen Berg på piano, mannen som til sommeren får æren av å være festivalkomponist på Moldejazz, trompeteren Hayden Powell og bassist Ole Morten Vågan, har Thorén satt sammen et fundament som den britisk/amerikanske tenorsaksofonisten Seamus Blake tydeligvis stortrives i.

Intensjonen har vært å bygge broer mellom den norske/europeiske tradisjonen "våre" fire herrer kommer fra og den amerikanske Blake er en utmerket representant for. Alle unntatt Vågan har bidratt som komponist og fra sitt opprinnelige hjemland har Thorén tatt med seg "Dear Old Stockholm". Tre av "låtene" er frie improvisasjoner unnfanga i studio.

De fem har i løpet av to dager hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio i fjor vinter funnet sammen til et musikalsk landskap som det studioet kjenner godt fra før. ECM-innspillinger en masse er jo gjort der og både bandet Bridges og musikken de har skapt har masse slektskap til ECM-tradisjonen.

Musikken er varm, søkende, melodisk og i stor grad unik. Solistisk holder alle skyhøyt nivå og kjemien stemmer etter bare noen korte møter. Dette er et band og en musikk som "roper" etter å bli spilt live – her er det bare for festivalarrangører å kjenne sin besøkelsestid!

Bridges with Seamus Blake

Bridges with Seamus Blake

AMP Music and Records/Musikkoperatørene

Trioen Kaldestad gir oss vakker og personlig musikk i flere grenseland.

Gyrid Nordal Kaldestad omringa av Are Lothe Kolbeinsen og Anne Hytta.

Jeg vet jeg er privilegert. Støtt og stadig fyller nemlig postmannen postkassa mi med musikk skapt av artister jeg knapt har hørt om før. Det betyr igjen at jeg får anledning til å utvide horisonten på et vis jeg ellers aldri ville fått anledning til. Kaldestad er ei gruppe som kommer inn under en kategorien og det har vært et udelt positivt møte.

Kaldestad består av komponist, tekstforfatter, vokalist, harmoniumist og perkusjonist Gyrid Nordal Kaldestad, Anne Hytta på hardingfele og Are Lothe Kolbeinsen på gitar. Det skal ikke voldsomt med fantasi til for å begripe at Kaldestad nesten nødvendigvis låter ganske så unikt.

På sitt stille og ofte melankolske vis skaper Kaldestad et univers der de henter fra en rekke kilder, men mest framtredende er folkemusikken og visetradisjonen. Tekstene til Nordal Kaldetsad er ofte små historier der både det enkle og nære og det store og vanskelige finner plass og det er godt å ta seg en tur inn i dette vakre og ettertenksomme universet.

Hytta og Lothe Kolbeinsen kler tekstene sammen med Nordal Kaldestad på et vakkert og intimt vis. Lothe Kolbeinsen kjenner jeg fra jazzbandet Parallax og han tar så avgjort med seg impulser fra jazzverdenen inn til Kaldestad.

"Stille, stille" har blitt en vakker liten åpenbaring gitt oss av tre meget dyktige musikanter som vil gi oss noe ekte og inderlig. Det har de så avgjort makta.

Kaldestad

Stille, stille

Atterklang/Musikkoperatørene

Historisk sett har ikke forholdet mellom Frankrike og Tyskland alltid vært det beste. Musikalsk sett gjør i alle fall Émile Parisien og Joachim Kühn sitt for at relasjonene skal være de aller hjerteligste.

Ikke noe å si på interaksjonen mellom Joachim Kühn og Emile Parisien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den 34 år unge franske tenor- og sopransaksofonisten Émile Parisien blir av hjemlandets storavis Le Monde kalt den største nye tingen som har skjedd i europeisk jazz på lang tid. Det kan garantert diskuteres, men at Parisien hører hjemme på et meget høyt nivå er det absolutt ingen tvil om. Han er en spennende modernist som har med seg store deler av jazzhistoria i spillet sitt, i tillegg til at han også viderefører deler av fransk tradisjonsmusikk i låtene og bandet sitt.

Parisien har allerede opparbeida seg et stort navn i hjemlandet og strøka rundt, men foreløpig har det vært altfor stille om han her oppe ved Nordpolen. Det bør oppmerksomme festivalarrangører gjøre noe med snarest mulig. En mulighet kan være å invitere han og kvintetten hans som debuterte på Marciac-festivalen i 2015. Den består av stort sett jevngamle herrer: Manu Codjia på gitar, Mário Costa fra Portugal på trommer, Simon Tailleu på bass og så veteranen Joachim Kühn (72) på piano. Samarbeidet med den tyske mesterpianisten, med ei fortid blant annet sammen med Ornette Coleman og Archie Shepp på CV-en, er definitivt ikke belemra med generasjonsmotsetninger.

Det hele begynte med fullstendig blanke ark i 2015. Nå har kvintetten jobba fram et repertoar bestående i stor grad av låter skrevet av Parisien og Kühn og på noen av spora dukker det også opp to andre storheter innen fransk jazz, akkordionisten Vincent Peirani og bassklarinettisten Michel Portal.

Alle møttes i studio i Frankrike i tre dager i mai i fjor og "Sfumato" har blitt en strålende manifestasjon av hvilken kjemi som har oppstått mellom de unge herrene og den tyske pianogiganten. Dette er original, løs, søkende, åpen, men samtidig melodiøs og aldri likegyldig jazzmusikk av høyeste klasse. Om Le Mondes påstand holder stikk vet jeg som sagt ikke, men så langt unna er det i alle fall ikke.

Emile Parisien Quintet with Joachim Kühn

Sfumato

ACT/Musikkoperatørene