Tor Hammerø

Vokalisten og låtskriveren Ingrid Halle har "gjemt" seg i Danmark i en årrekke. På sin debut forteller hun oss at hun har benytta tida godt.

Ingrid Halle har mye eget å melde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du skal nok ha fulgt ekstremt godt med for å ha registrert vokalisten Ingrid Halles musikalske eksistens. Den knapt 30 år gamle Skiensjenta har nemlig tilbragt de seineste åtte åra i Danmark. Der har hun studert musikk og er fortsatt bosatt i Aalborg. Sine norske røtter har hun heldigvis ikke glemt og de er veldig tydelige på hennes debut-CD der hun utelukkende synger på norsk.

Med sin klare, lyse og personlige stemme tar Halle oss med inn i sin egen verden. Hun har skrevet all tekst og musikk og hun tar oss med til landskap som henter inspirasjon fra både folkemusikk, singer/songwriter-tradisjonen og fra jazz. Hun skriver om og formidler de nære opplevelser og følelser og hun er av typen artist som jeg tror på. Det er ekte med andre ord.

Halle har også fått strålende arrangørhjelp fra bassisten Kenneth Dahl Knudsen og bandet, som består av en pianotrio pluss en stryketrio og en blåser, kommer for sikkerhets skyld fra Australia, Israel, Spania, Frankrike og Tyskland – samt Danmark og Norge da. Pianospillet til franske Gauthier Toux er forresten av det framifrå slaget.

Ingrid Halle har begitt seg ut på ei lang reise som bør ha mye spennende for seg. Hun vet hvor hun vil og hun vet tydeligvis hvordan hun skal komme dit. Hun lager vakker musikk og hun synger flott – det holder lenge det.

Ingrid Halle

Minnene

Gateway Music/ingridhalle.com

William Wisting har med utmerket hjelp av Jørn Lier Horst blitt en av våre store krimhelter. Her følger bok nummer elleve i serien om politimannen og både Wisting og Lier Horst holder samme høye standard som vi har blitt vant til.

Jørn Lier Horst er både oppfinnsom og bra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jørn Lier Horst (46) har siden 2004 skrevet seg inn i tetsjiktet blant norske krimforfattere. Det sier ikke reint lite for der er nivået særdeles høyt. Den tidligere politimannen har hele tida brukt sin fagkunnskap på rett vis og gjort alle sine historier med den "enkle" og troverdige William Wisting til historier som det har vært lett å flytte inn i og bli værende i til siste slutt.

Slik er det også denne gangen sjøl om det er ei litt annerledes fortelling Lier Horst tar oss med på nå. Det hele starter i nåtid der den erfarne Wisting tar i mot ferske politistudenter på kammeret i Larvik. Raskt forflytter vi oss likevel 33 år tilbake i tid og møter den ferske politimannen Wisting gi seg i kast med noen av sine første utfordringer på det samme kammeret.

De knappe 220 sidene fyker unna på rekordtid. Det er nemlig etterhvert et driv i både språket og historiene til Lier Horst som gjør at de er vanskelig å legge fra seg. Historia strekker seg helt tilbake til 1925, men Lier Horst makter på et finurlig vis å flytte den fram til for 33 år siden – og helt fram til der den starta med de ferske studentene.

På et smart og oppfinnsomt vis makter Lier Horst å koble sammen to historier som det er vanskelig å se noen forbindelse mellom i utgangspunktet. Det har helt sikkert med hans bakgrunn som politimann å gjøre – en politimann glemmer aldri en uoppklart sak som vi har hørt Asbjørn Hansen si i "Åsted Norge" på TV 2 om Trude Espås-saken fra Geiranger.

Jørn Lier Horst gir oss nok en bekreftelse på at han er en historieforteller av rang. Snart er Wisting-dusinet fullt – jeg gleder meg allerede.

Jørn Lier Horst

Når det mørkner

Gyldendal

Alle generasjoner har sine store låtskrivere. For meg heter en av de aller største Randy Newman – faktisk uansett generasjon. Her får vi han aleine med si stemme og sitt piano i innspillinger gjort mellom 2003 og 2010 – knapt 60 av hans store låter.

Randy Newman – for noen år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Før het de George og Ira Gershwin, Rodgers, Hammerstein og Hart, Jerome Kern, Cole Porter, Harold Arlen og Irving Berlin. Så kom det en ny generasjon der Paul Simon, Bob Dylan, Lennon og McCartney og Joni Mitchell satte skapet på plass. Og så Randy Newman da. Sammenlikna med mange av de andre på lista her har likevel Newman spilt ei altfor beskjeden rolle. I mine ører er han nemlig på samme nivå som mange av de nevnte, men han har aldri oppnådd noe i nærheten av den samme populariteten. Hvorfor ikke? Gudene må vite, kvaliteten på låtene og tekstene hans står det i alle fall ikke på.

Newman har nå nådd en anstendig alder av 73 år. Allerede på midten av 60-tallet begynte den klassisk utdanna pianisten å skrive musikk for andre artister som Judy Collins og Alan Price. Etter å ha blitt forsøkt overtalt en rekke ganger ga han til slutt etter – han begynte å spille inn sine egne låter i 1968. Sjøl om han fikk assistanse av storheter som Ry Cooder, Eagles, Toto, Dire Straits og Jim Keltner så lot fortsatt det store publikum seg ikke overbevise – Newman blei aldri noen stor stjerne.

I musikerkretser, blant intellektuelle og hipstere derimot har Randy Newman alltid vært ei stjerne. Hans strålende tekster – morsomme, sarkastiske, kritiske, innsiktsfulle – nesten som små noveller, er intet mindre enn tidløse og usedvanlig personlige. Når han så hele tida har skrevet melodier som kler tekstene perfekt og som dermed løfter dem frem, så har det ført til at han har laga et stort antall evige sanger.

Når så Newman er utstyrt med ei høyst personlig og herlig stemme, så er det bare å glede seg over det vi blir servert her. "Louisiana 1927", "I Think It´s Going to Rain Today", "In Germany Before the War", "Short People", "You Can Leave Your Hat On" og "Simon Smith and the Amazing Dancing Bear" er bare noen av høydepunktene.

For meg er Randy Newman intet mindre enn en gigant og jeg synes faktisk aller best om han helt aleine. Denne samlinga er et smykke – ei fantastisk samling av noe av det beste en av de beste noensinne har gjort.

Randy Newman

The Randy Newman Songbook

Nonesuch Records/Warner Music

Vokalensemblet Trondheim Voices og perkusjonskvartetten Batagraf har skapt musikk som er både vakker, sterk og ikke minst totalt unik.

Trondheim Voices og Batagraf på full fart fremover.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvem sin idé dette var opprinnelig vet jeg ikke, men Midtnorsk jazzsenter ga i alle fall Jon Balke i oppdrag å skrive et verk for Trondheim Voices i 2011. Det skulle altså vise seg å bli noe helt spesielt. Verket "On Anodyne" blei urframført under Moldejazz den 23. juli 2011 – dagen etter en av de største tragediene som har ramma landet. Det blei gjort på et verdig, inderlig og usedvanlig sterkt vis og nå får alle som ikke fikk oppleve det på den nest mørkeste dagen – og de som fikk oppleve det i Molde også – muligheten i en helt annen setting og du verden som musikken lever både i dag og garantert vil gjøre det i åra som kommer.

Balke tok utgangspunkt I et dikt av den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa – et dikt Balke tilfeldigvis hadde funnet på nettet. Balkes musikalske visjon var å "gjenopprette" møtet mellom de opprinnelige instrumentene: stemma og tromma. I Molde bestod Trondheim Voices, i mine ører det mest spennende og innovative vokalensemblet i Norge, av ni kvinnestemmer, men av praktiske årsaker så har de blitt nedskalert til seks nå: Siri Gjære, Anita Kaasbøll, Sissel Vera Pettersen, Live Maria Roggen, Torunn Sævik og Tone Åse. Alle har røtter fra det ustoppelig kreative miljøet rundt NTNU i Trondheim og med lyddesigner Asle Karstad som en del av "bandet" etterhvert, så tar de den kollektive vokalkunsten til helt nye steder.

Jon Balke, som alltid har vært tiltrukket av perkusjon og afrikansk musikk og som reagerte på tilnavnet perkusJon før i verden i alle fall, satte sammen Batagraf med Snorre Bjerck, Helge Norbakken og Ingar Zach og seg sjøl på allehånde perkusjonsinstrumenter – og ingenting annet – allerede i 2005.

Komunyakaas lyrikk har klare spor til afrikansk rytmikk og Balkes ønske om at dette skulle bli et møte i en halvsirkel der mennesker synger og spiller – ikke vanskeligere enn det – basert på afrikansk woloff-tradisjon og TVs leik med stemmes uendelige muligheter, har blitt akkurat det: et upretensiøst møte der de "to gruppene" snakker sammen på et vis jeg aldri har hørt maken til i alle fall.

Her er det ingen som har behov for å stikke sin egen person eller sin egen stemme fram – her dreier det seg om å skape en helhet der samtalen og møtet er det viktigste. De tre delene, som varer fra vel ni til knappe 19 minutter, framstår som en totalitet – et verk – i stedet for enkeltstående låter.

Det var vakkert, tankevekkende og uforglemmelig da denne musikken blei urframført i 2011. Det er det på alle måter fortsatt. "On Anodyne" er tidløs musikk skapt av noen av våre flotteste stemmer – uansett instrument.

Trondheim Voices & Batagraf

On Anodyne

Grappa/Musikkoperatørene

Bassisten Per Mathisen er en av kongerikets aller mest aktive musikanter – spesielt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Niogi og Per Mathisen med bassen etter festivaljobb utendørs i Tsjekkia.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Per Mathisen er så avgjort en av våre aller beste bassister – det være seg på den store akustiske fela eller på elbass. Han er en framifrå teknikker og han kan "brukes" i alle typer setninger fra Dance with a Stranger, via straight standardjazz og moderne akustiske konstellasjoner med Olga Konkova og det store ensemblet Denada til funky ekskursjoner blant annet sammen med Haakon Graf og Erik Smith.

Mange vil sjølsagt benytte seg av Mathisens tjenester og usedvanlig groovy bass-spill og den israelske trioen Niogi er på ingen måte noe unntak. Saksofonisten Omri Abramov og tangentoperatøren Guy Shkolnik har jobba sammen om musikken til Niogi siden 2012 og sammen med trommeslageren Utsi Zimring, som Mathisen har jobba med i andre sammenhenger også, har de skapt musikk som passer flott inn i fusionboksen.

Niogi tok turen til Oslo og lydmagiker Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow Studio i februar 2015 for å gjøre denne innspillinga. Det er jo langt i fra bare ECM og Manfred Eicher som benytter hans ekspertise. For mange år siden satte også det amerikansle fusionbandet Yellowjackets seg på flyet for å se hva som kunne komme ut av magien til Kongshaug og det er i noenlunde den samme gata vi finner Niogis musikk også.

Niogi skaper vakker, lettflytende musikk med elementer fra mange kilder og der de er dyktige til å kombinere elektriske og akustiske instrumenter. Det er lett å la seg fascinere av de vakre landskapene Niogi tar oss med til, men alle låtene er ikke alltid like spennende. Uansett er dette et hyggelig og smakfullt møte mellom det israelske bandet Niogi og vår egen Per Mathisen.

Niogi

Landing

Alessa Records/niogi.com

Jan Guillou har vært, er og kommer sannsynligvis til å forbli en mesterlig historieforteller som driter i å kompromisse. Det har fått konsekvenser, men det lever han fint med – viker det som.

Jan Guillou deler mye av sitt 50-tall med oss – det er bare å glede seg til 60-tallet.

Siden jeg leste "Blå stjerne" i fjor – Jan Guillous femte bok i serien der han har satt seg fore å beskrive 1900-tallets historie – har jeg gleda meg til neste "kapittel". Den usedvanlige produktive Guillou, og her handler produktivitet både om kvalitet og kvantitet, kommer nesten sjølsagt med den neste boka i dette voldsomme prosjektet året derpå og "Ekte amerikanske jeans" er historia til Eric Lauritzen – i stor grad alias Jan Guillou – om hans 50-tall.

Guillou, med både franske og norske røtter – Tyssebotn på Vestlandet blir også besøkt her, skriver egentlig mer eller mindre sin egen historie fra dette tiåret. Vi får bli med Eric Lauritzen og hans familie, som kommer fra det solide borgerskapet i Stockholm, på opp- og nedturer. Det vil blant annet si en tøff skilsmisse som fører til at den sosiale statusen endrer seg i perioder. Guillou er en mester til å beskrive både tidsånden og personene han/Eric omgås.

Det aller meste som blir beskrevet her er fakta – sett fra Guillou i alle fall – og i mine øyne er det en styrke for fortellinga. Opp gjennom åra har det jo vært litt "debatt" også innad i familien Guillou om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Det førte blant annet til brudd mellom Guillou og hans mor – et brudd som aldri blei reparert før hun forlot tida. Det sier vel en hel del om hvor kompromissløs Jan Guillou har vært og sikkert fortsatt er. For oss som leser han er det strålende sjøl om det altså har vært beintøft for familien.

Som Ketil Bjørnstad i hans store verk om sitt eget liv, så tar også Guillou også for seg år for år. Han setter også inn store nasjonale og internasjonale hendelser og gjør det på et elegant vis som gjør at det passer inn i Eric Lauritzens liv. Guillou har også benytta seg av et litterært grep som "sier" at boka er skrevet på slutten av 60-tallet, men at den har blitt liggende i skuffa til nå. Slik er det jo sjølsagt ikke, men det funker likevel fint.

I min omtale av "Blå stjerne" så nevnte jeg små skjønnhetsfeil i oversettelsen. Jeg må dessverre gjøre det samme denne gangen også. Det er greit at oversetteren overhodet ikke skjønner eller er inne i sportsterminologien, men da er det i alle fall på sin plass å konsultere noen som er det. Det blir for dumt nå det står at Vest-Tyskland hadde spilt 1-0, når Guillou mener at de hadde scora 1-0 målet og når første omgang blir omtalt som første halvdel. Den svenske fotball-legenden Kurre Hamrin blir kalt Kurr Hamrin. En annen svensk legende, bokseren Ingemar Johansson, spilte heller ikke noen VM-kamp mot Floyd Patterson – han boksa den!!!! Slurv kalles sånt og det passer ikke Jan Guillou og hans forfatterskap.

Jeg gleda meg altså til "Ekte amerikanske jeans" og forventningene har nok en gang blitt innfridd. Om et lite år er jeg sikker på at Jan Guillou er tilbake med 60-tallet – sammen med Eric Lauritzen. Der gledes!

Jan Guillou

Ekte amerikanske jeans

Forlaget Vigmostad & Bjørke

Mye av oppmerksomheten når det gjelder England disse dagene, dreier seg om fotball. Gruppa Mosaic sørger imidlertid for at jazzfolket så avgjort får sitt derfra ved inngangen til 2017 også.

Mosaic – seks musikanter som gir oss noe av det mest spennende musikalsk sett fra øya i vest.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er morsomt og i ånden til Tor de Jazz å presentere musikk som de færreste av oss har kunnskap om på årets første dag. Mosaic hører så avgjort til i den kategorien. Årsaken til bandet overhodet finnes på CD er at bandets leder og komponist, vibrafonisten Ralph Wyld, vant den meget prestisjetunge Kenny Wheeler Jazz Price i 2015. Veien til CD-utgivelse på det svært fine engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også finnes, var dermed kort og den forteller oss klart hvorfor Wyld og hans musikk blir satt så stor pris på bokstavlig talt.

Wyld tilhører en ny generasjon engelske jazzmusikanter. Han har helt tydelig blitt inspirert av den store trompeter/flügelhornist og komponist Kenny Wheeler og hans melodiske åre. Med sin melodiske, rytmisk spennende og ytterst personlige komposisjoner tar Mosaic, som består av cellisten Cecilia Bignall, trommeslageren og perkusjonisten Scott Chapman, trompeter og flügelhornist James Copus, bassist Misha Mullov-Abbado og klarinettist og bassklarinettist Sam Rapley i tillegg til sjefen, oss med til musikalske destinasjoner som er helt nye med ei høyst original instrumentering altså.

"Subterranea" er et modent og personlig visittkort som henter inspirasjon fra giganter som Wheeler, Gil Evans og Dave Holland. Ralph Wyld og hans band Mosaic viser at det spirer og gror noe voldsomt også i engelsk jazz.

Mosaic

Subterranea

Edition Records/Border Music Norway

Den norske swingstring-trioen Jazzbanditt og den nederlandske vokalisten Eva Scholten er en meget god match. 2017 kan bare komme for swingende!

Jazzbanditt og Eva Scholten sprer både lys og varme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bak det noe mystiske navnet Jazzbanditt finner vi gitaristene Knut Bendik Manger Breistein og Stian Vågen Nilsen og bassisten Egil Stemkens. I forbindelse med trioens debutskive, spilt inn i Oslo i mai i fjor, henta de inn meget stilsikker og sjarmerende vokalhjelp fra Nederland, Eva Scholten.

Jeg kjenner ikke forhistoria til Jazzbanditt, men dette er relativt unge herrer som jeg tildels har truffet på i stringswingsammnenheng tidligere pluss at jeg har fått med meg at Stemkens også er den nye bassisten i Hellbillies. Det betyr nesten sjølsagt at de er ganske så åpne når det gjelder sjangertilnærming. Når det er sagt så er det innlysende at guden Django Reinhardt spiller ei hovedrolle på inspirasjonssida, noe som spesielt gjenspeiler seg i den delen av repertoaret som stammer fra standardverdenen som for eksempel "When We´re Alone", "Jean de Fleur", Reinhardts egen "Troublant Bolero" og "Nice Work If You Can Get It". I tillegg er også beboerne i Jazzbanditt så avgjort i stand til å skrive egne og interessante låter som de også skriver tekstene til. Der beveger de seg i ei mer moderne retning, men fortsatt med klare spor tilbake til stringswing-tradisjonen. Spennende med de egne grepene er det så absolutt uansett.

Eva Scholten er en usedvanlig dyktig, ung vokalist som åpenbart har hele jazztradisjonen inne inkludert scattradisjonen. Hun passer perfekt sammen med denne homogene og stilsikre trioen der både de solistiske og ensemblemessige kvalitetene er langt framskredne. Stort bedre måte å swinge ut det gamle og swinge inn det nye på er vanskelig å finne. Godt nyttår for swingende!!!!

Jazzbanditt & Eva Scholten

Oxymorons & Contranymphs

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Geir Sundstøl spiller på flere norske plateutgivelser enn noen andre. Årsaken er at han er så fordømt bra på alt han gjør. Her gir han oss nok et personlig visittkort som bevis på det.

Geir Sundstøl – for en musikant!

Det er sikkert bortimot umulig å holde orden på det, men trolig har Geir Sundstøl spilt på rundt 300 plateinnspillinger i løpet av sin omfattende karriere. Såvidt jeg vet er det ingen andre som er i nærheten av et slikt antall. Flere år har han også toppa Gramo-statistikken over den mest spilte utøveren på norsk radio. Det er ikke til å forundres over at den 47 år unge haldenseren med sitt arsenal av allehånde strengeinstrumenter er så ettertrakta som han er: han er nemlig så forbanna bra uansett hva han enn gjør og hans musikalske allsidighet gjør at han er det sjølsagte førstevalget over alt.

Sundstøl har faktisk vært så travel og så opptatt med å bidra til andres musikk at "Furulund" i fjor var hans debut under eget navn. Med assistanse av Michael Blair, Erland Dahlen og David Wallumrød var det nesten forutbestemt at det var dritbra og høyst personlig musikk i sjangeren Geir Sundstøl. Takk og pris tok det ikke 46 år før Sundstøl fant tid til å gi oss flere prov på hvem og hvor han er.

På "Langen Ro" spiller Sundstøl følgende "horn": pedal steel, seksstrengers bass, munnspill, femstjerners banjo, cümbüs, National Duolian, Shankar-gitar, Moog MiniTaur, log drum, maraccas, pumpeorgel, gitarbanjo, xylophone, basstromme, cymbal, pianochordia, harpe, marxophone og tubular bells. Phew!!!! De som sitter med en liten anelse om at dette har ført til et høyst originalt lydlandskap, har faktisk helt rett. Sammen med A-laget Erland Dahlen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Martin Langlie, Erik Sollid, David Wallumrød og Martin Windstad tar Sundstøl oss med på ei musikalsk stemningsreise av den unike sorten. Låtene har han stort sett skrevet sjøl – i tillegg byr han også på den norske folketonen "Gråtarslaget" og Giorgio Moroders "Tony´s Theme" fra filmen "Scarface".

Musikken er så vakker, personlig og så stemningsfull, i alle mulige slags grenseland, som vel tenkelig og bedre måte å ta oss ut av det på mange måter tunge 2016 og inn i det forhåpentligvis mye bedre 2017, finnes knapt. Geir Sundstøl er en mesterspellemann – sånn er det med den saken.

Geir Sundstøl

Langen Ro

HUBRO/Musikkoperatørene

Trioen The Bad Plus er noe av det tøffeste som har kommet ut av Junaiten på lang, lang tid.

Reid Anderson, Dave King og Ethan Iverson – The Bad Plus – like tøff som toget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden kameratene fra Midtvesten, bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, slo sine putler sammen i 2000 og blei til The Bad Plus, har de gitt oss 14 fonogram som har fortalt oss at de tre har vært ustoppelig på vei. De har bestått av mye originalmateriale, seinest en tolkning av Stravinskys "The Rite of Spring", et samarbeid med Joshua Redman og flere originale gjensyn med kjente pop- og rockelåter.

Med "It´s Hard" har den meget homogene og samspilte trioen, som aldri slutter å utfordre verken hverandre eller oss, nok en gang skua bakover i musikklitteraturen for samtidig å stake ut en ny kurs. De starter festen med å markere 40-års jubileet til punken med en heftig versjon av Yeah Yeah Yeahs "Maps". Skal det låte slik spurte min kjære under første gjennomhøring av låta. Jeg må innrømme at jeg svarte vet ikke og gikk for å sjekke om CD-spilleren oppførte seg normalt. Det gjorde den og etter flere runder så skjønte jeg hvor The Bad Plus ønska å ta oss, låta og seg sjøl.

De tre herrene har tydeligvis enn voldsom oversikt over hva som har foregått i musikkverdenen – uansett sjanger – de seineste tiåra og tolkningene av Peter Gabriels "Games Without Frontiers", Cyndi Laupers "Time After Time", Johnny Cash´ "I Walk the Line", Prince´ "The Beautiful Ones", Neil Finn/Crowded House´ "Don´t Dream it´s Over", TV on the Radios "Staring at the Sun", Scott English/Barry Manilows "Mandy", Kraftwerks "The Robots" og Ornette Colemans "Broken Shadows", forteller oss alt om det.

Alt er behandla med den største respekt – fra det mest pønka til det vakreste, mest empatiske. Vi har med tre fullstendig likeverdige musikanter å gjøre som er lyttere av den langt framskredne sorten. The Bad Plus har vært i tetsjiktet egentlig helt siden de var i gang på begynnelsen av årtusenet. Her forteller de oss at de er bedre enn noensinne.

The Bad Plus

It´s Hard

OKeh Records/Sony Music