Tor Hammerø

Bjørn Solli har i en årrekke nå fortalt oss at han er en gitarist som befinner seg helt der oppe. Denne gangen har han invitert fremmedlandske venner av samme klasse til sitt paradis og bedehuset i Lyngør på Sørlandet. Det har det blitt nydelig og vakker musikk av.

Bjørn Solli er en ekte Jazzgitarist med stor J.

Bjørn Solli (37), som fra tid til annen også heter Vidar midt inni der, har mer eller mindre siden årtusenskiftet i en rekke konstellasjoner fortalt oss hvilken eminent gitarist han er. Hvor jeg enn har støtt på Solli, så har ordet smakfull dukka opp – jeg synes alltid det er en god beskrivelse og opplevelse av spillet og musikken hans om det er sammen med Hot Club de Norvège, med amerikanske stjernemusikanter som Seamus Blake og Aaron Parks eller med hans egen trio Solid!

For to år siden fikk vi Volume 1 av The Lyngør Project. Bakgrunnen for dette spesielle prosjektet er at grenledingen Solli, som har bodd store deler av sitt voksne liv i Oslo og New York, også har forelska seg i sørlandsperla Lyngør og årlig tilbringer en hel del kvalitetstid der både for å feriere, vil jeg tro, samt å øve og komponere i svært så inspirerende omgivelser. På den forrige utgivelsen førte det til at han tok med seg låter skrevet der til New York og spilte de inn med venner og storheter som Seamus Blake, Matt Clohesy, Ingrid Jensen, Aaron Parks og Bill Stewart.

Denne gangen har han snudd på flisa og invitert vibrafonisten Tim Collins, bassisten Phil Donkin og trommeslagerne Adam Pache og Jon Wikan til Lyngør og bedehuset der for å spille inn udødelige låter fra den amerikanske sangskatten skrevet mellom 1911 og slutten av 50-tallet. Det skinner gjennom at herrene hadde det storveis disse augustdagene for tre år siden og i tildels Sollis og tildels alles arrangement av låter som "I´ve Got You Under My Skin", "Ask Me Now", "Misterioso", "My Melancholy Baby" og "Wihout a Song", så blir vi servert vakker, varm og tidløs jazzmusikk.

Bjørn Solli har vært, er og kommer til å bli værende en framifrå gitarist med en usedvanlig varm og personlig tone i instrumentet sitt. Hans musikalske bønner blei utvilsomt hørt på bedehuset i Lyngør.

Bjørn Solli

Reviviscence – The Lyngør Project Volume 2

Lyngør Records/MusikkLosen

Det tok cirka et brøkdel av et sekund fra verdens tøffeste mannlige jazzvokalist Gregory Porter inntok scena på Cosmopolite i Oslo til han hadde publikum i sin hule hånd. Han kom noe så voldsomt til sine egne og de tok svært vel i mot han.

Gregory Porter har mye mer enn den karakteristiske lua å fare med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Tor Hammerø

Gregory Porter (44) har tatt den lange og ekte veien til jazzhimmelen. Porter, som hadde ei lovende fotballkarriere bak seg – amerikanske fotball må vite – jobba rundt på små klubber i New York etter at han hadde flytta dit fra California. Han kombinerte sangjobbinga med å være kokk på klubber han også sang på, men fra skivedebuten i 2010 så har pila pekt noe voldsomt rette veien og Porter har inntatt alle de store scenene verden rundt og i 2014 vant han like godt Grammy for beste mannlige jazzvokalist-album med "Liquid Spirit". Sjøl om han fortsatt holder beinhardt og kompromissløst på hvem han er og hvor han kommer fra, så har han også blitt booka på en av de største rockefestivalene på kloden, engelske Glastonbury.

Porter holder fast med bandet han jobba med før han blei kjent.

Foto: Tor Hammerø

Sjøl om Porter nå kan velge og vrake blant de aller hippeste jazzmusikantene hvor som helst, så har han valgt å stå støtt med det bandet han slo gjennom med og som han møtte på de små klubbene i New York. Det betyr et usedvanlig lojalt og tett band som har vært med i åresvis og der alle får plass til å vise seg frem. Det betyr Chip Crawford på piano, Emanuel Harrold på trommer, Aaron James på bass og Yosuke Sato på altsaksofon og fløyte. Bortsett fra surt fløytespill og litt masete saksofonspill ved enkelte anledninger, så leverte de alle på meget solid nivå.

Likevel er det Gregory Porter en konsert med Gregory Porter i stor grad handler om. Med en scenetilstedeværelse og en stemmeprakt av de sjeldne – fra det høyeste til det laveste på et elegant og aldri show offete vis – så framstår han som en historieforteller jazzen ikke har opplevd på svært lenge. I løpet av de knappe to timene, publikum hadde garantert tålt det dobbelte, ga han oss låter fra de fleste skivene sine, blant andre "No Love Dying", "Water Under Bridges", "Hey Laura" – et av mange høydepunkt -, "Free", "On My Way to Harlem" og "Take Me to the Alley". Det betyr hele spekteret fra de vareste ballader til heftige up tempo-saker og Porter er like hjemme overalt.

Gregory Porter er av typen artist jeg tror på – her er det ikke noe spill for galleriet (sjøl om jeg satt der). Publikum elska alt han hadde å melde og her var det både allsang og allklapp på det minste vink og med strålende lyd og en vakkert lyssatt scene, så ser ikke jeg noen grunn til å klage på noe som helst. Gregory Porter har benytta tida etter at han slo gjennom på verdensbasis på et ypperlig vis – det aller meste tilsier at han kommer til å værende på toppen i mange tiår framover.

Gregory Porter

Cosmopolite, Oslo – 16. oktober

Eric Johnson er en av de store gitarheltene. Av en eller annen merkelig årsak har han aldri slått skikkelig gjennom her hjemme, men med sin første akustiske utgivelse noensinne får han en ny sjanse.

Eric Johnson med kassegitar, piano og sangstemme bekrefter nok en gang hvorfor alle musikanter digger han noe verderstyggelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har et langvarig forhold til Eric Johnson (62) til tross for at han vært i aksjon på den internasjonale arena og gitt ut skiver i vel 30 år. Jeg har hørt om han mye lenger enn jeg har hørt han, men musikervenner har snakka mer enn pent om han – lenge. Når så gitargiganter som Carlos Santana, B.B. King og Stevie Ray Vaughan alle har hylla Johnson, så er det mer enn god nok attest for meg. Da Johnson og Mike Stern ga ut fellesalbumet "Eclectic" for to år siden blei det den endelige døråpneren for min del.

Johnson har besøkt de fleste stilarter, men instrumental rock er det som oftest går igjen når han blir beskrevet. Både sammen med Stern og i andre sammenhenger har han også bevist at han er en meget interessant improvisator udi jazzgata, men stort sett har det vært den elektriske seksstrengeren som har vært hans beste venn.

Det skulle altså ta rundt 30 år før han fant ut at han ville gi oss sitt første akustiske visittkort og etter å ha tilbrakt kvalitetstid med "EJ" så er det greit å slå fast at det var på høy tid.

Johnson spiller stort sett gitar, men han benytter også piano og synger mer enn duganes på flere av spora. Repertoaret består av både originalstoff, "Mrs. Robinson" og "Scarborough Fair", Jimi Hendrix´ "One Rainy Wish" og en hyllest til en av hans aller største gitarhelter, Les Paul, med hans "The World Is Waiting for the Sunrise".

Dette er verken rock, pop eller jazz – eller det er det også. Det er uansett nok et bevis på at Eric Johnson er en usedvanlig dyktig og smakfull musikant som bryr seg usedvanlig lite om båser. Herlig!

Eric Johnson

EJ

Vortexan Music/Warner Music

Cory Henry er en av de hippeste og mest hypa musikantene i funk-jazz-blues gata på Tellus om dagen det være seg med eller uten Snarky Puppy. De store forventningene til hans solodebut med eget band her til lands blei likevel bare delvis innfridd.

Cory Henry kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med sitt sju manns- og kvinners Funk Apostles tok det ikke mange sekunder før tangentmaestro hadde et mer enn fullsatt Victoriai Oslo i sine hule hånd. Det var ikke mye tvil om at det var menigheta som hadde vært raskt ute med å sikre seg billetter og de lystra Henrys minste vink når det gjaldt de vanlige spørsmåla om we are feeling fine og allsang fra omtrent første låt må vite. For meg blei det vel publikumsfriersk og når Henry kunne fortelle at dette var den andre jobben på en fire måneders turné, så synes jeg det var lett å merke. For meg blei dette enkelt og greit for lettvint og jeg opplevde mye konserten nesten som en øvelse og jeg er ganske sikker på at det kommer til å låte helt annerledes og mye tightere når turneen begynner å nærme seg slutten.

Alltid fullsatt og god stemning når Cory Henry står på scena.

Foto: Tor Hammerø

Det er absolutt ingen tvil om at Henry er en urfunky organist og tangentmann og vokalist, men denne gangen blei det for mye han og de andre – den store bandfølelsen uteblei. Sjøl versjonen av "Proud Mary", der de kvinnelige koredamene også fikk vist seg litt frem, har jeg hørt et par versjoner av som stiller seg foran i køa.

Også avskjedshilsenen om at det er en gal verden der ute, men jeg tror alt vil bli allright, blei av det forutsigbare slaget – det var noe han følte han måtte si liksom.

Jeg fikk oppleve Cory Henry på duo i Molde i sommer – det var noe helt annet. Noe forteller meg at det vil det bli denne gangen også – når han og bandet får litt tid på seg.

Cory Henry Funk Apostles

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo – 15. oktober

Med det velklingende Sandefjordsnavnet Lukas Zabulionis har det dukka opp ei ny saksofonstjerne her til lands. Beviset foreligger med hans debutskive "Changing Tides".

Lukas Zabulionis på releasekonserten på Herr Nilseni Oslo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ser heldigvis ikke ut som det skal ha noen ende dette – at det dukker opp nye jazzstemmer her til lands med enormt potensial. Det foreløpig siste skuddet på stammen er den 24 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen Lukas Zabulionis fra Sandefjord fra han var sju år, men med solide røtter i Litauen. Som mange av de største talentene så kom også Zabulionis, fra byen som har fostra saksofonister i det ypperste sjiktet som Ole Mathisen og Petter Wettre, gjennom det ultratrange nåløyet som finnes i Trondheim når det gjelder å få anledning til å studere på jazzlinja. Det gjorde han altså i svært ung alder og han har fullført sin bachelor tidligere i år.

Jeg vet ikke om Zabulionis ser på "Changing Tides" som en slags eksamen etter å ha fullført det fire års lange studiet i Trondheim. Om han gjør det så slår jeg i alle fall fast at han har bestått – med laud. Tankene går ganske kjapt i retning en annen norsk saksofonist med røtter i Øst-Europa, nemlig Jan Garbarek. Zabulionis har nemlig kommet langt allerede når det gjelder å etablere ei egen stemme både som instrumentalist og som komponist – kanskje enda lenger enn Garbarek hadde kommet som 24-åring.

Zabulionis sverger også til en type ECM-estetikk med melodiske, lyriske utgangspunkt for ekskursjoner som utbroderer disse på et elegant og personlig vis. Til det får han utmerka assistanse fra andre unge, meget lovende musikanter: Ivan Blomqvist på piano, Kristian B. Jacobsen på bass, Per Kamfjord på trommer og Arne Martin Nybo på gitar – alle totalt ubeskrevne blad for meg, men med masse talent både individuelt og kollektivt.

Lukas Zabulionis har med musikken her ønska å forlate alt som er kjent og kjært for å søke etter nye muligheter. Jeg slår fast at han har funnet mye allerede på første forsøk.

Lukas Zabulionis

Changing Tides

Curling Legs/Musikkoperatørene

Cæsar visste at det ikke var noen vei tilbake da han hadde kryssa elva Rubicon. Det var derfor han uttalte de bevingede ord: terningen er kasta. For Mats Eilertsen er det heldigvis heller ingen vei tilbake etter at han spilte sitt bestillingsverk til Vossajazz – "Rubicon".

Avgjørelser tatt – "Rubicon" skal spilles!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: André Løyning

Jeg var blant de utvalgte som ikke fikk anledning til å se og høre Mats Eilertsens tingingsverk til Vossajazz i 2014 som fikk navnet "Rubicon". Jeg er også blant de heldige som har fått høre CD-versjonen som kom ut på ECM tidligere i år. Det var derfor med store forventninger muligheten bød seg til å høre dette storverket til bassisten, komponisten og bandlederen fra Trondheim, men som nå er bosatt på Eidsvoll, for første gang live.

Med Thomas T. Dahl på gitar, Harmen Fraanje fra Nederland på piano, Eirik Hegdal på alt- og sopransaksofon, klarinett og bassklarinett, finske Olavi Louhivuori på trommer, Trygve Seim på sopran- og tenorsaksofon og Rob Waring på marimba og vibrafon, har Eilertsen håndplukka et lag som han visste både kollektivt og individuelt kunne gjøre hans intensjoner til virkelighet og kanskje vel så det.

Med lydmann Daniel Wold som en framifrå åttendemann i bandet – nydelige basslyd blant annet – blei konserten på Victoria en knappe to timers manifestasjon på hva vi hadde fått høre og oppleve på cd, men med masse nytt og ekstra krydder.

For undertegnede blei dette nesten som et musikalsk drama, ei fortelling med masse nyanser. Her var det mye humor, det meste var usedvanlig melodisk, men samtidig med mye frihet og det hele utvikla seg usedvanlig organisk. Eilertsen, som på ingen måte stjal rampelyset fra de seks andre strålende solistene, hadde "organisert" verket – for det er det på alle vis – på et spennende vis der diverse instrumenter "møtte" hverandre til samtaler: piano og gitar, to saksofoner, piano og vibrafon blant annet og dette skapte ustanselig herlige stemninger. Spesielt synes jeg Hegdal og Seim klinger nydelig sammen.

Mats Eilertsen har med "Rubicon" tatt steget opp blant våre aller største moderne jazzkomponister og med ECM som plateselskap er det å håpe at en rekke nye dører åpner seg også internasjonalt – det fortjener dette bandet, denne musikken og Mats Eilertsen på alle mulige vis.

Alea iacta est!!!!

Mats Eilertsen og hans håndplukke kremlag i aksjon på Victoria.

Foto: Tor Hammerø

Alle foto: Francesco Saggio

Mats Eilertsen Rubicon

Nasjonal Jazzscene Victoria, 14. oktober

Bjørn Anders Hermundstad, kjent fra humorduoen Trøste & Bære, gikk bort før sommeren. Hans siste store musikalske ønske var at hans soloprosjekt skulle bli fullført. Det har gode venner sørga for og det har blitt et nydelig, inderlig og sterkt farvel.

Bjørn Anders Hermundstad kunne ikke tatt et bedre musikalsk farvel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer nok som en overraskelse for mange at jeg skriver om musikk som ligger i Trøste & Bære-land. Det gjør det for så vidt for meg også, men så ligger nok dette avskjedsbrevet til Bjørn Andreas Hermundstad et godt stykke unna Trøste & Bære – uten at noen skal få meg til å si et eneste stygt ord om den duoen heller.

Det er et knapt halvår siden Hermundstad måtte gi tapt i kampen mot den aggressive kreftsjukdommen. Da det ugjenkallelige faktumet ikke var mulig å gjøre noe med, hadde Hermundstad et ønske til sine musikalske venner: "Hjelp meg å materialisere den siste plata". Han hadde sjøl kommet langt med det aller meste, men en hel del gjensto og tida var knapp.

Alle hans venner var velvilligheten sjøl og for mange har det også vært en viktig del av sorgprosessen: låtene og musikken hans har fått muligheten til å leve videre på dette viset.

Hermundstad var en sterkt undervurdert låtskriver – av meg i alle fall. Her gir han oss ærlig, sterk, inderlig og vakker hjerdagslyrikk som bør snakke til de fleste av oss. Han forteller oss om sin oppvekst, sitt liv, sin kjærlighet til mennesker og røtter, til det nære og viktige og sin tro – om det som var viktig for han og helt sikkert for de som stod han nær også. Bjørn Anders Hermunstad snakker til meg og jeg tror på han – det er et herdersmerke det.

Musikalsk er det spor av pop, soul, gospel, viser, jazz og andre herligheter og Hermundstad rakk å synge alle låtene bortsett fra en som Lewi Bergrud har losa trygt i mål.

Så lenge sola skinner på Brandbukampen vil Bjørn Anders Hermundstad og hans musikk være blant oss og han stiller sjøl spørsmålet om vi har tatt farvel for siste gang. Jeg vet at jeg svarer for mange når jeg sier at det er jeg helt sikker på at vi ikke har. Vi skal nemlig høres i mange år.

Det var så avgjort flere sider av Bjørn Anders Hermundstad enn Trøste & Bære.

Bjørn Anders Hermundstad

Syng min sorg og gråt min glede

Kirkelig kulturverksted/Musikkoperatørene

Den finske trommeslageren Olavi Louhivuori kjenner vi her hjemme fra strålende bidrag til Mats Eilertsens band og musikk. Nå møter vi han som sjef og det er moderne og superhip musikk i en rekke grenseland vi blir servert.

Oddarrang med Olavi Louhivuori i midten gir oss usedvanlig original og spennende musikk.

Sjøl om Norge grenser til Finland, så er det altså slik at vi hører alt for lite til hva som skjer på de fleste fronter i de tusen sjøers land. Av en eller flere grunner, kanskje språklige, så har vi mye mindre kontakt med finsk musikk og kulturliv enn for eksempel dansk og svensk. Basert på det som dukker opp fra tid til annen, nå med kvintetten Oddarrang, så er det både synd og skam.

Louhivuori, som har vist seg som en meget oppfinnsom og spennende trommeslager i flere sammenhenger, har stort sett skrevet all musikken her, med litt bidrag fra cellisten Osmo Ikonen og bassisten Lasse Lindgren på et par av spora. Ellers består bandet av trombonisten og synthmannen Ilmari Pohjola og gitaristen Lasse Sakara – dessuten trakterer fire av de fem synther og alle bidrar med sine stemmer som landskapsmalere.

Som man sikkert da lett vil skjønne så byr Oddarrang på noe helt eget når det gjelder lydlandskap. Her serveres det heftige riff og herlige melodier som man er sikker på at man har hørt før – noe man ikke har. Band og uttrykk som Sigurd Rós, Supersilent, Mogwai og Boards of Canada er alle nevnt som referanser og det er absolutt godt mulig å skjønne det, men Oddarrang har så definitivt landa på noe som er deres helt eget. Her snakker vi en mann – Olavi Louhivuori – med store og klare visjoner og hans fire medsammensvorne er så voldsomt med på tankene og reisa.

Musikken er groovy og tøff, melankolsk og søkende, spennende og unik – den er mye. Den forteller oss at det skjer masse originalt også i finsk jazz/post rock eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Jeg nøyer meg med å kalle det god musikk – veldig god musikk.

Oddarrang

Agartha

Edition Records/Border Music Norway

Komponisten og pianisten Ragnar Bjerkreim har vært der hele tida, men likevel har han passert under manges radar. Med denne samlinga forteller han oss nok en gang – blant annet ved hjelp av en rekke strålende vokalister og utmerkede instrumentalister – at han er en komponist som skaper vakre og sjeldne stemninger.

Ragnar Bjerkreim i arbeid – det blir det ofte vakker musikk av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Komponisten Ragnar Bjerkreim har viet mye av sin store kapasitet til å skrive musikk for film og TV-produksjoner. Det betyr at oppmerksomheten sjelden står i stil med innsatsen og den viktigheten musikken har ført med seg. Slik er det dessverre, men den allsidige Bjerkreim har vist ved flere anledninger at han har mer å by på også og han er heldigvis av typen som ikke lar seg så lett stoppe.

Bjerkreim er også utdanna teolog og på denne omfattende samlinga makter han på et flott vis å kombinere de to "profesjonene". Utgangspunktet for prosjektet, der vi får møte musikk han har skapt gjennom en årrekke, var innviinga av den nye kirka på Ålgård i fjor. Biskopen i Stavanger oppfordra Bjerkreim til å spille inn de fire korverka som blei framført under åpninga og, som sagt så gjort: i tildels nye arrangement og med Ola Bremnes, Anne Riyah Roalkvam, Pål Rake og et barnekor som vokalister, har de fått ei vakker og inderlig drakt som strekker seg langt utenfor Ålgård kirke – eller kjerke. Oppglødd etter ei framføring i Bjerkreims hjemmekommune – som for sikkerhets skyld også heter Bjerkreim – også i fjor vinter/vår, reiste komponisten tilbake til Oslo for å lete etter annet materiale som kunne egne seg til ei slik samling.

Når Bjerkreim så har bunkevis med materiale skapt gjennom 25 år, så har han tydeligvis kunnet velge og vrake. Med tekstforfattere som Bremnes, Gunnar Roalkvam, Levi Henriksen, Jan Eggum og Erik Hillestad, samt flere bibeltekster, har Bjerkreim skapt musikk som egner seg både i kirka og langt utenfor.

Når så vokalister som de nevnte pluss Hanne Sørvaag, Espen Grjotheim og Jannike Kruse og kor og Uranienborg Vokalensemble og instrumentalister som Kjetil Bjerkestrand, Eivind Aarset, Sondre Meisfjord og Rune Arnesen har samla seg rundt Bjerkreims musikk, så ligger det nesten i korta at dette er kvalitet fra start til mål. Et orgelstykke på vel 10 minutter til slutt med sjølvaste Kåre Nordstaga på krakken, forteller enda mer om Bjerkreims allsidighet.

Jeg er et godt bevis på at man ikke trenger å ha et nært forhold til kjerka for å få et nært forhold til Bjerkreims musikk. Den er nemlig så varm, så inderlig og så ekte at det er en sann fryd å dukke ned i den og bli der værende – lenge.

Ragnar Bjerkreim

Fra kjerke og katedral

Trembling Records/tremblingrecords.no

Nils Petter Molvær slo gjennom med et brak som soloartist på midten av 90-tallet med "Khmer". Han har holdt seg helt der oppe siden den gang, sjøl om ikke alt han har gitt oss har vært like grensesprengende. Med "Buoyancy" kommer det et nytt høydepunkt.

Nils Petter Molvær, til høyre, tar oss med til helt nye steder sammen med Geir Sundstøl, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nils Petter Molvær (56) har jeg hatt gleden av å følge fra hans spede begynnelse som musikant. Det har vært ei spennende reise for å si det forsiktig. Etter studietida i Trondheim, der han ikke kom inn på jazzlinja, gikk turen til Oslo for sunnmøringen og det tok ikke lang tid før han og hans medstudent fra trønderhovedstaden, saksofonisten Tore Brunborg, blei "oppdaga" av Arild Andersen og Jon Christensen og det smått legendariske bandet Masqualero var en realitet. Derfra har det bare gått én vei – straka spåret og siden 1997 har Molvær i stor grad styrt skuta sjøl.

Med sin såre, men varme og gjennomsiktige trompettone har Molvær skapt og utvikla sin egen musikalske verden siden "Khmer" så dagens lys. Han har vært null interessert i musikalske båser og har miksa jazz med samplere, breakbeats, ambient, house og sikkert mye annet også. Det har uten stans ført til original musikk og med "Buoyancy" mener jeg han har tatt sitt mest spennende steg siden "Khmer".

Nils Petter Molvær i spissen for sitt strålende band.

Molvær har nok helt sikkert visst hvor han ville med sine musikalske ideer, men medmusikantene har garantert vært viktige når det gjelder å utvikle dem – ta dem videre i studio Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre ei uke i februar. Erland Dahlen spiller trommer og et titalls andre instrumenter, Jo Berger Myhre trakterer basser og mye annet og har vært medprodusent sammen med Molvær og Norges mest ettertrakta musikant, Geir Sundstøl, spiller på alt som har strenger på seg. Molvær har også fått assistanse fra de andre i låtskriverprosessen – eller så er det slik at musikken har vokst fram i studio.

Hvor skal man så si at denne musikken hører hjemme? Jeg sliter der og det synes jeg er bare hyggelig. De ti låtene er luftige, til tider melankolske, åpne, melodiske og henter impulser far en rekke kilder – til sammen blir det altså så moldværsk, unik og vakker musikk som aldri før.

Jazzfolket har så absolutt mye å glede seg til og med her, men det har også alle andre her på kloden som synes om god og personlig musikk. Nils Petter Molvær har nok en gang flytta lista opp på nye høyder og han og de tre medhjelperne hans går elegant over i første forsøk.

Nils Petter Molvær

Buoyancy

Sula Records/OKeh Records/Sony Music