Tor Hammerø

Trio er jo en av jazzens aller vanligste formater. Her får vi møte tre helt forskjellige uttrykk – dansk, tysk/engelsk og sveitsisk. I tillegg blir vi servert en herlig etterrett også.

Carsten Dahl Trio – intenst og høyst personlig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi begynner like godt i nabolandet. Den eminente danske pianisten Carsten Dahl kjenner vi blant annet her hjemme etter samarbeidet hans med Arild Andersen og Jon Christensen. Her møter vi han med hans egen trio som han har holdt i gang i mer enn 20 år med Lennart Ginman på bass og Frands Rifbjerg på trommer. De platedebuterte allerede i 1996 og det er en usedvanlig samspilt og empatisk trio vi har med å gjøre som sikkert har flere hundre jobber bak seg. Repertoaret er 16 låter Dahl "raska sammen" den februardagen i år de blei spilt inn – som første takes må vite. Det er ikke vanskelig å høre at Dahl har latt seg inspirere av både Bud Powell, Jan Johansson og Johann Sebastian Bach og til sammen blir det Carsten Dahls unike univers som Ginman og Rifbjerg passer utmerka inn i.

Steffan Aeby Trio setter Sveits på kartet.

Sveitserne Stefan Aeby (piano), André Pousaz (bass) og Michi Stulz (trommer) er inntil nå helt ukjente størrelser for meg. Det til tross for at "To the Light" er trioens tredje CD og at de har jobba sammen i en rekke andre konstellasjoner også. Det forteller nok en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren her nord hvis du ikke har drahjelp og kommer fra USA.

Når det er sagt så iler jeg til og forteller at det herrene serverer oss er triojazz av meget solid kaliber. Repertoaret er uten unntak basert på originalmateriale og Aeby har skrevet sju av de åtte låtene. Musikken er inderlig, varm og vakker og skal jeg tvinges til å finne et referansepunkt her hjemme, så må det nesten bli Tord Gustavsens uttrykk.

Schlipenbach Trio med sjefen i midta og Evan Parker til venstre og Paul Lovens til høyre.

Schlippenbach Trio består både som trio og som enkeltmusikanter av de heftigste veteranene innen europeisk frijazz. Tyskland er representert med sjefen – hvis vi kan snakke om det i en slik fri sammenheng som dette – Alexander von Schlippenbach på piano og Paul Lovens på trommer mens Theresa May har sendt Evan Parker på tenorsaksofon. Trioen har vært i aksjon i 40 år og, basert på det de foretok seg i Warzawa den 16. oktober i fjor, så er de like friske og søkende den dag i dag som de var for 40 år siden.

Her er ingenting avtalt på forhånd – her skjer absolutt alt spontant – og de tre har utvikla et "språk" som de er helt aleine om. Først får vi servert en utflukt som varer i knappe 52 minutter før vi får et "ekstranummer" på knappe fem minutter. Musikken med disse tre på plass er som alltid annerledes, spennende og totalt uforutsigbar – sjøl om vi kan høre spor etter et par Eric Dolphy-låter underveis.

Carsten Dahl Experience har vært i Oslo og skapt unik musikk.

Som om ikke dette er nok, så viser Carsten Dahl seg som den usedvanlig gavmilde danske han er. I tillegg til trioinnspillinga gir han oss også nok et visittkort med sin kvartett Experience. De tok turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio i slutten av mai i år, og når Dahl sier at denne gruppa, som stadig består av Nils Davidsen på bass, Stefan Pasborg på trommer og Jesper Zeuthen på altsaksofon – med en helt spesiell og personlig tone i hornet -, er den mest utfordrende og innovative han noensinne har spilt og jobba med, så er det verdt å lytte.

Dahl har skrevet tre av låtene her, mens de seks resterende er kollektivt unnfanga. Vi befinner oss i et musikalsk landskap som er både melodisk og vakkert og samtidig fritt og søkende. Dahl bekrefter nok en gang at han er en mesterpianist og hans tre medsammensvorne følger alle tanker og utspill på et fremragende vis.

Tre trioer og en kvartett her altså som det er all mulig grunn til å møte høsten med – vakkert, tøft, spennende og ofte annerledes.

Carsten Dahl Trio

Simplicity

Storyville Records/MusikkLosen

Stefan Aeby Trio

To the Light

Intakt Records/MusikkLosen

Schlippenbach Trio

Warsaw Concert

Intakt Records/MusikkLosen

Carsten Dahl Experience

Caleidoscopia

Storyville Records/MusikkLosen

Tangentsjef Haakon Graf har bosatt seg i USA for a long time ago. Heldigvis tar han tur innom steinrøysa fra tid til annen og da står Per Mathisen og Erik Smith klar. Det blir det funky saker av – veldig funky!

Per Mathisen, Erik Smith og Haakon Graf – blir ikke så mye mer funky enn det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden Haakon Graf inntok den nasjonale scena sammen med Jon Arild Eberson i bandet Moose Loose på 70-tallet, så har det vært liten tvil om at Graf har vært utstyrt med et funkgen av de sjeldne. Det har kommet til overflata ved en rekke anledninger – ikke minst sammen med trommefantomet Dennis Chambers, den meget groovy bassisten Gary Grainger og den svenske supergitaristen Ulf Wakenius.

Etter hvert så lokka altså Los Angeles og den amerikanske vestkysten såpass kraftig at Graf kjøpte seg enveisbillett. Musikalsk er det mulig å forstå det – det er mer eller mindre der musikken som Graf sverger til hører hjemme. Det betyr at han har skapt seg ei karriere og et liv over there, men mer eller mindre årlig setter han seg på et jetfly retning Norge og besjelet oss med sitt ganske så unorske uttrykk.

Denne trioen med Per Mathisen på både elbass og stor fele, samt et utall effektbokser, og Erik Smith på trommer – Norges svar på Steve Gadd – har eksistert siden 2011. Dette er trioens debut – både på CD og DVD og alt er spilt inn live uten noen form for reparering eller overdubbing på Olsen Bar i Oslo og Buddy Scene i Drammen i august i fjor.

Cd-en er på knappe 70 minutter mens DVD-en er på nesten 100 minutter. Alt er altså skrevet av Graf og de meget imponerende solistene Graf, Mathisen og Smith har også utvikla en gruppesound som fører trioen opp på ei meget høy internasjonal hylle. Fra start til mål er dette så funky og groovy og så tøft at det bare er å holde seg fast – eller la seg rive med i kroppslige utskeielser. Sitte stille er i alle fall vanskelig.

Haakon Graf skal være hjertelig velkommen hjem både titt og ofte med sin unorske og heftige musikk. Både Per Mathisen, Erik Smith og funkfolket er klare som blekk.

Haakon Graf – Erik Smith – Per Mathisen

Sunrain

Losen Records/MusikkLosen

Her følger et godt tips hvis du føler deg litt nede en dag: gå på konsert med Arild Andersen! Mer leken, livsbejaende og utadvendt musiker finnes knapt og med sin "nye" trio med unggutta Helge Lien og Gard Nilssen kom nok et herlig bevis på det.

Verden yngste og hippeste 70-åring – Arild Andersen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Francesco Saggio

En tilfeldighet mer eller mindre førte til at denne trioen så dagens lys. Bassmaestro Andersen blei nemlig invitert til en spesiell konsert i Tyskland med tilhørende liveinnspilling i april. Hans faste trio var ikke tilgjengelig og rådyr var gode. Nå har det seg slik at Andersens kontaktbok er ganske tjukk og få, om overhodet noen, takker nei når sjefen ringer. Slik var det også med de unge gigantene pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Turen gikk til Tyskland, konserten gikk strålende må vite og skiva kom ut nesten like raskt som Andersen spiller på en god dag. Her kan du lese anmeldelsen fra juni http://torhammero.blogg.no/1465920743_legenden_arild_anders.html.

Vi har med tre av kongerikets aller travleste musikanter å gjøre – jeg tipper at Gard Nilssen er den i Norge med flest reisedøgn uansett musikksjanger. Derfor var det intet mindre enn en begivenhet å få de tre samla igjen og heldigvis kjente et fullsatt og begeistra Victoria i Oslo sin besøkelsestid.

Andersen har helt siden han satte i gang med egne band på 70-tallet vært veldig oppmerksom på unge talenter og han har alltid tatt de med nesten så fort som mulig. Når det gjelder Lien og Nilssen så er de henholdsvis 41 og 33 år unge, men begge er svært så langt framskredne og erfarne – og de kan og fikser ALT.

Det å stå, eller rettere sagt sitte, på scena sammen med Andersen må være intet mindre enn en lykkepille. Mesteren utstråler en spilleglede, en sult som skulle tilsi at det var hans første spillejobb noensinne og et ønske om å skape noe sammen med de to andre og for oss som hadde tatt turen som er helt spesiell. Slik har det for så vidt alltid vært, men det er enda morsommere å oppleve det av en som får honnørbillett på trikken og som kunne ha sittet hjemme i sin lune stue og nytt sitt otium, men det ligger liksom ikke for mester Arild og det skal vi være jævlig glade for.

Repertoaret var Andersens fra start til mål og han forteller oss nok en gang at han er en av den moderne jazzens største melodikere. Her fikk vi servert alt fra de sarteste ballader til klassikeren "Outhouse" fra 1972 – det var godt UP ikke var i salen!

Samspillet mellom de tre – dette var kun den tredje konserten de har spilt sammen – var av en annen verden og smilene, både de musikalske og de kroppslige, fortalte alt om hvor stor pris de tre også satte på møtet.

Arild Andersen har utvikla loopteknikken sin til bortimot en egen kunstform. Der uttrykker han seg med seg sjøl og sammen med de to andre på et helt unikt vis. Og den syngende og varme basstonen da – den er herfra til evigheten vakker og når så Lien og Nilssen følger sjefen hele veien og fargelegger slik kun de kan, så blei denne fredagskvelden av typen minneverdig – veldig minneverdig.

PS Her kommer en beskjed til Andersen: denne trioen oppstod ved en tilfeldighet. Den får ikke lov å bli værende en tilfeldighet – den må leve videre. OK? Takk!

Alle de strålende bildene er tatt av Francesco Saggio.

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

7. oktober 2016

Eli Storbekken kommer fra Østerdalen og Diom de Kossa har sine røtter i Elfenbenskysten. De har begge tatt vare på sine musikalske tradisjoner, men likevel finnes det forbindelseslinjer.

Sigurd Hole og Eli Storbekken har funnet hverandre på tvers av musikalske utgangspunkt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sangeren Eli Storbekken kommer fra en svært sterk folkemusikktradisjon. Hun er datter av legenden Egil Storbekken, som både var musiker, instrumentmaker og komponist. Her kan man trygt snakke om at eplet ikke falt langt fra stammen. Tilbake til det forrige århundre var Eli en viktig del av et miljø i Oslo, med utspring i legendariske Club7, som både tok vare på den eldgamle norske folkemusikkskatten samtidig som de var åpne for å flytte den inn i vår egen tid, også med å samarbeide med musikere som kom fra andre ståsteder – ikke minst jazz.

Med "Fabel" har Storbekken forlenga den tankegangen og med nok en østerdal, bassisten, komponisten og arrangøren Sigurd Hole, har hun tatt for seg ti sanger som stammer fra middelalderballader, skillingsviser, skjemteviser, kjærlighetsviser og ridderviser og gitt dem ny drakt samtidig som de to har total respekt for hvor de kommer fra.

Med et framifrå band bestående av Hole på bass, Karl Seglem på saksofon og bukkehorn, Olav Torget på gitar, dobro og konting, Jarle Vespestad på trommer og dhol og Nils Økland på fele og hardingfele, blir Storbekkens vokal løfta fram og gitt rammer som både tradisjonstro og mer frilynte og åpensinnede musikkelskere med ymse sjangerprefernser vil finne både spennende og fristende. Dette er tøft, annerledes og nytt og om du synes folkemusikk eller jazz er tingen, så vil alle finne mye å glede seg over her.

Olav Torget, Tiago Mendez, Diom de Kassa og Kenneth Ekornes har skapt unike landskap.

Og hvor går så tråden fra disse tolkningene av norsk folkemusikk og musikk med solide røtter i vestafrikansk musikk? Vokalisten og perkusjonisten Diom de Kossa fra Elfenbenskysten har bodd i Norge i flere tiår etter at han hadde ei lang karriere bak seg som leder for perkusjonistene i nasjonalballetten i hjemlandet. Med "Wasso" får vi hans andre CD med fullt band og i rundt 15 år har han jobba sammen med trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Kenneth Ekornes, med masse erfaring spesielt fra brasiliansk musikk, og gitaristen, n´gonisten og vokalisten Olav Torget, med solid erfaring fra vestafrikansk musikk. I tillegg har bandet blitt supplert med elbassisten og vokalisten Tiago Mendez fra Brasil. Og her finner vi også fellesnevneren: Olav Torget. Han er en strengekunstner og musikant med vidåpne ører som bidrar til å åpne musikalske dører uansett hvor han dukker opp og jeg skjønner veldig godt godt hvorfor han blir invitert med både hit og dit – og mange andre steder.

Musikken til de Kossa, som synger med ei varm og sterk stemme, har solide afrikanske røtter med tydelige spor av highlife, men her finner vi åpenbare spor av funk, soul, rhythmn and blues, rock og jazz også. Det er tøff og groovy musikk fra start til mål og det er ganske vanskelig faktisk å sitte stille når herrene byr opp. Diom de Kossa & Co inviterer oss inn i en grenseløs og fargerik verden og det er bare å takke for invitasjonen.

Eli Storbekken, Sigurd Hole og Diom de Kossa har med sine folkemusikalske røtter og åpne sinn tatt oss med til nye landskap. Det skal vi være veldig takknemlig for!

Eli Storbekken – Sigurd Hole

Fabel

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Diom de Kossa

Wasso

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Robert Glasper Experiment blir av mange, spesielt på den andre sida av dammen, sett på som den eller det nye store og nyskapende. Jeg føler meg ikke fullstendig overbevist.

Robert Glasper Experiment med sjefen helt til høyre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den 38 år gamle keyboardisten, singer-songwriteren, produsenten, arrangøren og komponisten Robert Glasper har en fot innenfor de fleste sjangre og miljøer over there. Han er en glitrende straight jazzpianist og når hiphop/rap-størrelser som Bilal, Mos Def, Q-Tip, Kanye West og J Dilla har søkt Glaspers ekspertise, så er det åpenbart at han nyter stor tillit også i den verdenen.

Glasper platedebuterte under eget navn i 2004 etter å ha jobba med storheter innen jazzen som Terence Blanchard, Roy Hargrove og Christian McBride. Allerede den gang var Bilal involvert og i stadig større grad har Glasper miksa sjangre. Høydepunktet så langt var nok i 2012 da han vant Grammy for beste r´n´b´-album med "Black Radio".

Tidligere i år møtte vi også Glasper da han var sjef for "Miles Ahead", filmmusikken om Miles Davis´ liv og levned. Her er han tilbake med sitt band Experiment som består av Casey Benjamin på saksofoner, tangenter, vokal, vocoder og sikkert mye annet, Mark Colenburg på trommer og vokal og Derrick Hodge på bass. I tillegg har Glasper invitert med seg ymse gjester som dukker opp på enkelte spor.

Nok en gang er det en miks mellom jazz og hiphop som er hovedingrediensene i brygget til Glasper. Som ved flere tidligere anledninger tolker han også denne gangen en Herbie Hancock-låt, nemlig "Tell Me a Bedtime Story" og noen vil nok nikke gjenkjennende til Human Leagues "Human" fra 1986 også. Stort sett er det originallåter som står på menyen, også når det gjelder tekster, men det må innrømmes at de ikke er av den tunge typen…..

Jovisst er det hipt og tøft mye av det vi blir servert i løpet av de vel 70 minuttene. Og sjølsagt er det glitrende musikanter vi har med å gjøre. Likevel savner jeg den store originaliteten og nyskapninga i musikken til Robert Glasper – jeg synes for eksempel det Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft holder på med er mye mer døråpnende. Det skal likevel sies at Robert Glasper Experiment kommer fra USA og de henter sin inspirasjon fra de miljøene de kjenner og stammer fra og noe forteller meg at "ArtScience" kommer til å gå hjem i mange miljøer – ikke minst over there.

Robert Glasper kan være i ferd med å åpne nye dører.

Robert Glasper Experiment

ArtScience

Blue Note/Universal

Quincy Jones har nese for talent. Det var han som "oppdaga" Michael Jackson og nå er det den cubanske pianisten Alfredo Rodriguez som er Qs neste storsatsing.

Alfredo Rodriguez er en pianist med et helt spesielt talent.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alfredo Rodriguez er en 31 år gammel pianist, komponist og bandleder som fikk en unik anledning til å vise seg fram da han som 20-åring blei plukka ut til å spille på jazzfestivalen i Montreux i Sveits. Der har Quincy Jones en helt spesiell posisjon og det tok ikke lang tid før The One and Only Q skjønte han hadde spotta gull igjen. I 2009 benytta Rodriguez anledninga til å hoppe av på turné i Mexico og siden har han og Jones samarbeida tett for å etablere han i verdenstoppen. Som oftest går det slik Q vil, men foreløpig er likevel Rodriguez bare på vei, men på en veldig god sådan.

Da Rodriguez gjesta Moldejazz for et par år siden tok det bare noen takter å fastslå at vi hadde med noe helt spesielt å gjøre. Som de fleste cubanere så var/er han i besittelse av et usedvanlig temperament i spillet sitt. Når det så er kobla med en teknikk i ultraklassen og en innlevelse som forteller mye om personligheten, så er det mer enn nok til å sette Rodriguez på veien til stjernehimmelen.

På "Tocororo" møter vi Rodriguez omgitt av trioen sin med Reinier Elizarde på bass og Michael Olivera på trommer og perkusjon. I tillegg dukker det opp en rekke gjester her som vokalistene Ibeyi, Ganavya Doraiswamy og Antonio Lizana – ukjente for meg, men spennende stemmer alle tre – og vokalisten og elbassisten Richard Bona og trompeteren Ibrahim Maalouf, to fantastiske solister.

Med hjelp av Q i produsentstolen har Rodriguez nok en gang fortalt oss at han har noe helt eget på lager om det er med sine egne låter eller med musikk fra den cubanske nasjonalskalden Silvio Rodriguez eller med Bachs "Jesu, Joy of Man´s Desiring" – i latinsk tapning må vite.

Neste helg står/sitter Alfredo Rodriguez på scena på Cosmopolite i Oslo. Vil du oppleve et originalt musikalsk fyrverkeri er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Her finnes musikken som egner seg ypperlig til oppvarming.

Alfredo Rodriguez

Tocororo

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg er på hvert sitt vis ordenes mestre. Likevel skulle man kanskje tro de var et umake par. Det er de så definitivt ikke og "Setliste" er ei samling som gir Diktet tilbake til folk som ikke ante de digga dikt.

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg i fri utfoldelse. Ølglasset er kun til pynt – eller er det produktplassering?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lars Saabye Christensen er en av kongerikets aller største forfattere og trenger ingen nærmere presentasjon. Det gjør for så vidt ikke Tom Stalsberg heller, sjøl om hans skriverier, med all respekt, kanskje hører hjemme et litt annet sted. Jeg tror for eksempel ikke, og nok en gang med all respekt, at Stalsberg noen gang kommer til å være i nærheten av Nordisk Råds Litteraturpris for eksempel. Når det er sagt så er Stalsbergs unike penn og utrykk i Dagbladet en av de morsomste og mest personlige som finnes i det som en gang var et kulturorgan . Tom Stalsberg på sitt beste er så avgjort en ordkunstner av de sjeldne.

De to herrene har allerede begått to diktsamlinger, "Men Buicken står her fremdeles" (2010) og "Min Buick er lastet med" (2013), der Dagbladets eminente fotograf Lars Eivind Bones også har levert strålende bidrag fra herrenes ymse roadmovies. Dessuten har de gjort rundt 200 konserter/opplesninger med toppmusikanter som Stian Carstensen, Mathias Eick, Ola Kvernberg, Amund Maarud og Knut Reiersrud. Stort sett til stående applaus om jeg har skjønt det riktig og med ditto sittende takknemlighet.

Stalsberg, Saabye Christensen, Stian Carstensen og Knut Reiersrud over there hvor Buicken bor. Det at den ene poeten ser bort har kun med kunstnerisk frihet å gjøre.

Her gir de oss ei pocketbok med noen av dikta de har med på sine turneer som ender opp på de ymseste steder, det være seg i kulturhus, barer, prøverom, bibliotek eller andre tek som åpner sine dører eller sin favn.

Jeg må innrømme, som jeg også brøt sammen og tilsto da jeg leste og skrev om Saabye Christensens ferske diktsamling "Sanne gleder" – http://torhammero.blogg.no/1473433775_o_glede.html, at jeg faktisk ikke er noen stor diktleser. Jeg kommer neppe til å bli det heller, men alt som har kommet min vei fra Saabye Christensen – både med og uten Stalsberg – har snakka til meg og med sine korthugde observasjoner og humoristiske skråblikk, får de begge fram både smilet samtidig som de setter i gang de få grå som er igjen.

På hvert sitt vis – det er ganske lett å skjønne hvem som har skrevet hva her siden de begge er utstyrt med hver sitt høyst personlige uttrykk – forteller de oss om en verden rundt oss som de gjør oss mer bevisste på og forhåpentligvis ser på med andre øyne og ører i ettertid – kanskje……

Forfatterne skriver i en hilsen i diktsamlinga at det er litt jazz mellom linjene her. Sjøl om Stalsberg kokketerer med at han ikke skjønner noe av denna jazzen, så kan jeg bekrefte at det er mye jazz her – om Stalsberg vil det eller ikke. Saabye Christensen har jo skjønt det der med jazz også – og er stolt av det. Det er fyren sin det, Stalsberg!

Mange av diktene finnes i de tidligere bøkene, men mange er også nye – og de aller fleste skjønner jeg noe av!

Etter en solid gjennomgang av bokhylla i heimen, fant jeg faktisk ut at jeg hadde to eks av "Min Buick er lastet med". Jeg trenger strengt tatt bare ett og hvis noen har en god begrunnelse for at de skal bli den lykkelige eier av det andre, så send den i innboksen min så får den beste begrunneren en hyggelig overraskelse på et eller annet vis.

De 601 eksemplarene av "Buicken: Setliste" selges ikke i bokhandel, men kun på konserter. Jeg har også en mistanke om at hvis du sender en mail til [email protected], så vil det bli en orden på det.

Tom Stalsberg & Lars Saabye Christensen

Buicken: Setliste

Stalsberg 6 Saabye Forlag

Powertrioen Bushman´s Revenge har siden unnfangelsen i 2003 framstått som noe av det heftigste som finnes uansett sjanger. Her møter vi dem i to ganske så forskjellige utgaver – begge to like tøffe.

Rune Nergaard, Even Helte Hermansen og Gard Nilssen har søkt freden og roen. Det er ikke alltid de gjør det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden 2007 har gitaristen Even Helte Hermansen, elbassisten Rune Nergaard og trommeslageren Gard Nilssen gitt ut seks skiver fram til 2013. Både via skivene og ikke minst på de mange konsertene herrene har gitt folket både hjemme og langt utenfor de norske grensene, har de fortalt oss at med sin kompromissløse innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland som har henta like mye fra rock som fra jazz, så befinner de seg blant det heftigste og hippeste som er å finne uansett hvor på kloden man leiter.

Nå har trioen like godt begunstiga oss med to skiver og studioskiva, innspilt i mai i år, tar faktisk gruppa i ei mer jazzjazz-retning enn noensinne tidligere. De spiller høyst overraskende låter av McCoy Tyner og Albert Ayler samt originallåter, men alt gjøres fortsatt slik kun BR kan gjøre det, men med ei klarere jazztenking bak uttrykket enn tidligere.

David Wallumrød og Kjetil Møster på hver sin ving. De gjør ikke revansjen mindre heftig.

Under Oslo Jazzfestival i 2014 møtte Bushman´s Revenge kraftsaksofonist par excellence Kjetil Møster og tangentsjef David Wallumrød. På "Bushman´s Fire", bandets andre live-utgivelse, får vi være med på konserten og her blir det ikke spart på noe for å si det slik. Helte Hermansen er en rå gitarist i superklassen, Nergaard skaper et fundament alle vil digge å spille over og Nilssen han kan faktisk alt – verken meir eller mindre. Med solid inspirasjon fra gjestene Møster og Wallumrød blir det laga urheftige landskap med progjazz fra de ytre galakser som utskytingsrampe. Tøft er bare forbokstaven.

Bushman´s Revenge har vært blant mine favorittband i mange år. De er det fortsatt – kanskje med ei ny retning på gang eller kanskje den blir helt annerledes ved neste møte igjen? Hvem vet? Tøft blir det uansett – garantert.

Bushman´s Revenge

Jazz, fritt etter hukommelsen

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Bushman´s Revenge

Bushman´s Fire

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Da Karl Ove Knausgård skjønte at han skulle bli far igjen tidlig i år, bestemte han seg for å gi sin fjerdefødte en helt spesiell fødesels/oppvekstgave. Han ville at det som skulle vise seg å bli nok ei datter skulle få møte verden med en beskrivelse om hvordan året før, under og etter fødselen var – i hele fire bøker.

Karl Ove Knausgård er en observatør, beskriver og litterær filosof på ei egen hylle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er blant de få som ikke har lest Knausgård tidligere. Dermed lå det i korta at det var en spent leser som ga seg i kast med denne firebinds velkomsten. Var Knausgård en så unik og spennende forfatter som hypen ville ha det til? Mitt svar er i stor grad ja.

Bare ideen med å skrive disse fire bindene er høyst original. Det betyr på ingen måte at sluttresultatet trengte å bli bra, men etter å ha tilbragt de siste ukene sammen med velkomsten, så har jeg ingen problemer med å slå fast at det har det blitt. Tildels strålende faktisk.

Vi får følge Knausgård og familien hans bortimot dag for dag fra i fjor høst – like etter at alle fikk beskjed om at en ny verdensborger var på vei. Noen ganger blir han ytterst privat, noe jeg ikke er veldig sikker på om jeg synes så veldig om, men det er hans valg. I stor grad er det observatøren og beskriveren Knausgård som tar oss med inn i sitt univers og på disse områdene er Knausgård en mester – intet mindre. Han ser det store i det lille og vice versa og om det er veps, munn, lyn, piss eller tyggegummi det dreier seg om, så greier han å beskrive "alt" rundt seg på et høyst unikt vis. Av og til blir det veldig ordrikt – Knausgård er i besittelse av en slags bevissthetsstrøm som saksofonlegenden John Coltrane – og det betyr at alt sjølsagt ikke er like relevant, men jeg har ingen problemer med å ta det med på kjøpet.

I tillegg gir Knausgård oss også ei dagbok over mye av denne perioden og det er bare å la seg fascinere av hva han har fått med seg – helt siden i fjor høst og til langt ut i august i år.

De fire bøkene er utstyrt med flotte og fargerike illustrasjoner – svært så forskjellige – av Vanessa Baird, Lars Lerin, Anna Bjerger og Anselm Kiefer.

Karl Ove Knausgård er utstyrt med ei helt spesiell stemme – på sett og vis er det en form for skriftlig verbaljazz han bedriver – og han improviserer på et vis som kun de beste og mest unike instrumentalistene gjør det.

PS Knausgård bruker gjennomført ordet likesom – med e mellom lik og som. Det finnes såvidt jeg vet ikke i noen norsk ordbok, men det tror jeg bryr Knausgård midt i ryggen. Det også.

Karl Ove Knausgård

Om høsten

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om vinteren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om våren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om sommeren

Forlaget Oktober

Det er aldri overraskende at det som kommer fra Rune Klakegg er bra, men dette "verket" med Scheen Jazzorkester overgår likevel alle forventninger.

Scheen Jazzorkester med Rune Klakegg som nummer fem fra venstre, imponerer voldsomt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva er det med Skien eller Scheen som det het fram til 1814? Sikkert mye, veldig mye, men det kommer i alle fall uhorvelig mye talent fra byen – spesielt når det gjelder jazzmusikk og jazzmusikere. Slik har det vært lenge og slik er det fortsatt. Pianisten, komponisten og arrangøren Rune Klakegg har stått svært høyt oppe på favorittlista mi helt siden jeg hørte han for første gang langt tilbake i det forrige årtusenet i band som Cutting Edge, Eim, Søyr og Out to Lunch. Jeg var ganske enkelt overbevist om at han ville nå veldig langt – langt utenfor Harald og. Sonjas grenser også, men av årsaker et godt stykke utenfor min fatteevne så skjedde ikke det. Som leder for dette lille storbandet anno 2016 bekrefter han nok en gang at han fortsatt befinner seg der oppe.

Klakegg var sentral i hovedstadens jazzmiljø helt fram til 2006. Da pakka han flyttelasset og bosatte seg i sin opprinnelige hjemby Skien igjen. Der blei han sjølsagt sentral på mange slags vis og tre år etter hjemkomsten var han en av inititativtakerne til Scheen Jazzorkester som har blitt et profesjonelt, regionalt stort band – ikke et storband – i regi av Sørnorsk Jazzsenter. Klakegg er bandets kunstneriske leder og da han runda 60 i fjor, markerte Scheen Jazzorkester det med en konsert basert på Klakeggs komposisjoner og arrangement. Låtene er henta fra store deler av Klakeggs karriere og det er blant annet en rekke låter opprinnelig skapt for trio, men som Klakegg har arrangert for Scheen Jazzorkester på et vis som forteller oss at han har en solid base både i den klassiske verden og i jazz med tydelige forbilder som Gil Evans og hans arvtaker Maria Schneider. I tillegg til hans egne strålende låter og ditto arrangement, får vi også en høyst original versjon av "Moon River" med Nina Gromstad på vokal.

Med et 13-manns- og kvinnersband med usedvanlig dyktige ensemblemusikanter og solister som "far" i Skiensjazzen, altsaksofonisten og fløytisten Guttorm Guttormsen,, trompeteren Thomas Johansson og trommeslager i superklassen Audun Kleive, pluss en rekke ""nye", meget dyktige instrumentalister og Rob Waring som gjest på vibrafon,har Klakegg & Co skapt et melodisk og dynamisk univers som umiddelbart etablerer Scheen Jazzorkester helt i den nasjonale toppen blant større ensembler. Det er så avgjort noen spesielt med Skien – eller Scheen.

Rune Klakegg & Scheen Jazzorkester

Fjon

Losen Records/MusikkLosen