Tor Hammerø

Alle som har vært en tur i Kristiansund eller på konsert med unikumet Frode Alnæs kan nesten ikke ha unngått å få med seg det erke-kristiansundske uttrykket ta her e kjækt asså folkens. Det kan på alle vis brukes om Alnæs´ første instrumentalplate også.

Frode Alnæs med instrumentalskive – det var på tide.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen av oss har hatt gleden av å følge Frode Alnæs (57) si karriere siden begynnelsen av 80-tallet. Det energibunten, humørsprederen, den strålende låtskriveren, den helt ok vokalisten og ikke minst den fantastiske gitaristen har vist oss hele veien er en uuttømmelig kilde å øse fra. Med Dance With a Stranger, som gjorde han til folkeeie, fortalte han oss om sitt usedvanlige popgen som han har hatt med seg helt siden han blei Kinks-fan i oppveksten.

Allsidige Frode

Men det er langt i fra bare der den usedvanlig allsidige Frode – han er en av dem, om vi kjenner han eller ikke, vi har “lov” å være på fornavn med – synes det er hyggelig og spennende å oppholde seg. Han er utdanna ved jazzlinja i Trondheim sammen med andre storheter som saksofonisten Tore Brunborg og trompeteren Nils Petter Molvær og har vært en del av det legendariske bandet Masqualero sammen med Arild Andersen og Jon Christensen og de to nevnte studiekameratene. Jazz og improvisasjon har enkelt og greit vært en viktig del av Frode og han har aldri lagt skjul på at Tresfjordens store sønn, Terje Rypdal, har vært en stor inspirasjonskilde.

Kanestrøm

Med “Kanestrøm” har endelig Frode realisert nok en av drømmene sine. Han pleier å trekke seg tilbake til landstedet sitt på Kanestrøm på Nordmøre så ofte det er mulig i en travel musikerhverdag. Der har han funnet roen og overskuddet til å skrive de 14 låtene som nok en gang bekrefter hvilken eminent låtskriver, melodiker og gitarist han er. Her finnes alt fra fullt øs og hyggelig galskap i “Hakkespett” til helt nedpå saker nesten i “Vitae Lux”- klassen – Frodes vakreste komposisjon i mine ører – som “Kveldssalme” og tittellåta “Kanestrøm”.

Frode bruker hele sin uttrykspalett og hele sitt utstyrsarsenal når det gjelder gitarer – akustiske og elektriske med både 6- og 12 strenger. Når han så har med seg en kremgjeng med blant andre Rune Arnesen på trommer, Kjetil Bjerkestrand på tangenter og programmering, Olga Konkova på piano, Per Mathisen og Sondre Meisfjord på bass og Helge Norbakken på perkusjon, så er forutsetningene de aller beste for at dette skal bli nok et viktig kapittel i Frodes smått fantastiske karriere.

Musikken hjelper

Det lå ikke nødvendigvis i korta at Frode skulle bli bortimot en folkehelt. Da han mista håret som 12-åring var det nok flere enn foreldrene som lurte på hva det skulle komme til å bety. Men Frode hadde allerede da gitaren og musikken og hva det har betydd kan vel knapt måles. Med “Kanestrøm” inviterer han oss med inn i sitt eget drømmerike og du verden så deilig det er å oppholde seg der. Kjækt – intet mindre!

Frode Alnæs

Kanestrøm

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Det er neppe så veldig mange utenfor Haugesund/Stavanger-området som kjenner til vokalisten Benedikte Kyvik. Det bør det bli en forandring på.

Benedikte Kyvik gjester oss med musikk i et vakkert popjazzlandskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter musikkstudier på universitetet i Oslo gikk turen tilbake til hjemtraktene rundt Haugesund og Stavanger for Benedikte Kyvik. Der har hun sunget med mangt og mye, men som kjent så er det ikke lett å bryte gjennom på nasjonal basis med base langt fra Oslo.

Det har Kyvik tatt konsekvensen av og flytta til Oslo i forbindelse med lanseringa av sin cd-debut. Muligheten er nok noe større siden markedet er større rundt hovedstaden, men likevel er det så mange om beinet at det ikke deles ut noen garanti for noe som helst.

Når det er sagt så har Kyvik gitt oss en debut som forteller oss om at det er modent og solid talent vi har med å gjøre. Mye av stoffet har hun skrevet sjøl og ellers har hun henta materiale fra kjente rockestørrelser som Katy Perry og REM. Med en sjangerutslettende tilnærming – Kyvik har tydeligvis et like nært forhold til soul, pop, folk og jazz – får vi et visittkort her som er vanskelig å sette i bås, men det er da heller ikke noe mål i seg sjøl.

Franskmannen og multiinstrumentalisten Stéphane Détrez har produsert, spiller de fleste instrumenter og har skrevet alle de originale komposisjonene. Han har en klar visjon med hvor han vil med låtene og han har “funnet” Kyviks stemme på et fint vis. Kyvik synger på et personlig og varmt vis, men med et uttrykk som kan bli noe affektert fra tid til annen.

Benedikte Kyvik har begitt seg ut på ei spennende og sikkert ensom reise. Talentet er så absolutt til stede – så spørs det bare om flaksen og tilfeldighetene er på hennes side.

Benedikte Kyvik

On a String

BEK/benediktekyvik.com

Vi er så heldige å ha mange spennende og dyktige vokalister her hjemme. Det bør ikke hindre oss i å utvide horisonten og rett der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia finnes Lina Nyberg – ei fantastisk stemme, intet mindre.

Lina Nyberg med mye originalt på lager.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har forsåvidt kjent til Lina Nyberg (46) i mange år, men den store åpenbaringen fikk jeg likevel først for to år siden da hun ga oss dobbelt-albumet “The Sirenades”. Der møtte vi henne både sammen med Norbotten Big Band, i en ganske så strengt notert verden, og sammen med sin egen kvartett som er det bandet hun har jobba med lengst i si karriere. Da det dobbeltalbumet så dagens lys, så visste Nyberg samtidig at det ville være det første i en “trilogi” og med “Aerials” får vi del to.

Nyberg debuterte med duoskiva “Close” sammen med geniale Esbjörn Svensson som gikk bort så altfor tidlig. Siden har det tilsammen blitt 17 skiver under eget navn, men av en aller annen uforståelig årsak har hun likevel aldri slått skikkelig gjennom her til lands, noe både klubb- og festivalarrangører bør ta sin del av ansvaret for.

Med “Aerials” forteller hun oss nok en gang at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei stemme av de helt sjeldne både som vokalist, bandleder, komponist og arrangør. Hun ville etter den strengt arrangerte storbandutflukten vise seg fram i et mye åpnere landskap denne gangen og den første skiva, “Space”, er stort sett standardlåter i et meget åpne tapninger. Grunnen til at hun kan ta slike sjanser er sjølsagt at hun har med seg sine faste følgesvenner Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar – sistnevnte har hun forøvrig jobba med i duosammenheng i vel ti år også.

Aldri har “Fly Me to the Moon”, “Bye Bye Blackbird” og “Skylark” vært gjort på et slikt vis: av og til er det så skjørt at man nesten venter på at det hele skal falle sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. Nyberg er både modig samtidig som hun vet at hun er utstyrt med et instrument som hun kan ta nesten hvor som helst og som holder lytteren fast helt ytterst på stolsetet fra start til mål.

Luft, rom, bevegelse og fugler har vært blant Nybergs inspirasjonskilder i forbindelse med denne utgivelsen. I den forbindelse hadde hun også ønske om å skue tilbake for å skue fremover. For over 20 år siden spilte hun nemlig inn skiva “So Many Stars” der hun også skrev arrangement for strykekvartett. Nå har hun ønska å vise fram den delen av seg igjen og til låtene på “Birds” har hun “forfatta” nydelige arrangement for Vindla String Quartet. Arrene og kvartetten kler denne utgava av Nyberg på et annerledes og høyst personlig vis.

“Aerials” er nok en bekreftelse på at Lina Nyberg er en vokalist, komponist, arrangør og bandleder i den aller ypperste toppklasse. Mens vi venter på del tre i denne trilogien bør norske arrangører sørge for å få henne hit snarest mulig. Hører dere??????

Lina Nyberg

Aerials

Hoob Records/MusikkLosen

Sivert Høyem har vært kjent for å være den mørke vokalisten. Det er han fortsatt, men likevel lysere enn noen gang.

Sivert Høyem – usedvanlig uttrykksfull.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt siden Magrugada blei folkeeie rundt årtusentskiftet, har jeg hatt en solid fascinasjon for uttrykket og inderligheten til Sivert Høyem. Han var bandets sjølsagte frontfigur, uten han tydeligvis følte noe behov for det – han var bare en helt naturlig autoritet i kraft av hva han hadde å melde og hvordan han meldte det.

Etter at Madrugada la inn årene i 2008, etter at gitarist Robert Burås hadde gått bort året før, har Høyem fortsatt sin solokarriere og “Lioness” er hans sjette album under eget navn. For meg er hans “beskjed” sterkere og tydeligere enn noen gang, om enn noe forskjellig. Det skulle vel forsåvidt bare mangle: Høyem har blitt eldre, utvikla seg som menneske og musikant og det gir seg uttrykk i musikken og tekstene hans.

Sivert Høyem er absolutt en låtskriver av meget høy klasse, sjøl om det ikke er alle låtene denne gangen som er like minneverdige. Når det er sagt så er det slik at nesten alle sangene vokser på meg for hver gang jeg hører dem.

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt at Høyem er en Chet Baker-tilhenger. Det kan ikke høres i måten han uttrykker seg på, men at han har henta noe av inderligheten fra salige Baker skal man ikke se bort fra. Som med Baker så er Høyem (40) en sanger jeg tror på – slik er det med den saken.

Høyem har skrevet all musikk og alle tekster, med et lite unntak fra litt teksthjelp fra gitarist Christer Knutsen på ei låt. Han gjør også en formidabel jobb sammen med trommeslager Børge Fjordheim og bassist Øystein Frantzvåg. Jan Martin Smørdal skal også ha all mulig slags ære for vakre strykearrangement. Og hvis noen hadde trodd jeg hadde glemt Marie Munroes (også kjent som Hilde Marie Kjersem) strålende innsats på duetten “My Thieving Heart”, så tar de faktisk feil. Strålende!

Sivert Høyem har vært, er og, tar jeg ikke mye feil, kommer til å være ei helt spesiell stemme der kvalitetsmusikk – nesten uansett sjanger – blir skapt. “Lioness” er nok et høydepunkt i ei flott karriere av en stor formidler.

Sivert Høyem

Lioness

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

Felespilleren Nils Økland er en grenseløs musikant. Her møter vi han i en helt ny setting – med belgiske venner.

Nils Økland sammen med sine frilynte begiske venner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hardingfelespilleren Nils Økland har de seineste åra vist verden at han har en tilnærming til musikk som er bortimot grenseløs. Utgangspunktet hans er folkemusikken, men etterhvert som han har blitt tiltrukket av improuttrykket, så har han makta å inkorporere folkemusikken dit på et ganske så unikt vis. Det har han vist oss blant annet på ECM-innspillingene “Monograph”, “Hommage à Ole Bull” og “Kjølvatn”.

Økland har også blitt en ettertrakta gjest og medspiller på andre musikanters prosjekter. I Belgia sitter det for eksempel en 30 år ung strengeleker som her spiller akustisk barytongitar og banjo, Ruben Machtelinckx – enkelt skal det ikke være, som tidigere har samarbeida med en annnen norsk musikant, nemlig trommeslageren Øyvind Skarbø. Da som nå så er det duoen Linus, som i tillegg til Machtelinckx består av saksofonisten og klarinettisten Thomas Jillings, som har invitert Økland og nok en belgier, euphoniumisten Niels Van Heertum, til elevert hygge og i løpet av en februardag i fjor var “Felt Like Old Folk” i boks.

Her snakker vi om fire samstemte musikanter som med de løseste av utgangspunkt fører vakre samtaler som de ikke aner hvor vil ende, men som det er spennende å følge fra start til mål. På sett og vis er det melodisk og nesten “vakker” impro vi blir servert og det med en instrumentering som er sjelden for å si det forsiktig. Og nok en gang spiller Nils Økland ei sentral og personlig rolle for å ta musikken til ukjente steder.

I posten fra Belgia sendte Machtelinckx også to andre skiver som forteller oss om herrens store allsidighet hans unge alder til tross. Med en kvartett bestående av Joachim Badenhorst på saksofon og klarinett, islandske Hilmar Jensson på gitar og Nathan Wouters på bass, har Machtelinckx i både 2012 og 2014 skrevet nydelig kammeraktig musikk for de fire. Uttrykket er hele tida gjennomført nedpå og kontemplativt, med noen få “utbrudd” som gjør at det hele får en flott dynamikk over seg.

Møtet med Ruben Machtelinckx og hans to “band” har vært både en nytelse og en spennende opplevelse. Og fela til Nils Økland er som alltid retningsgivende og unik. Herlig musikk!

Linus + Økland/Van Heertum

Felt Like Old Folk

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Jensson/Badenhorst/Wouters

Faerge

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Badenhorst/Jensson/Wouters

Flock

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Kenny Barron er en av jazzens aller største nålevende pianister. Det er det altfor få som har fått med seg.

Kiyoshi Kitagawa, Jonathan Blake og Kenny Barron – det er trioen sin det!

72 år unge Kenny Barron har siden han viste seg fram sammen med Dizzy Gillespie som 19-åring, fortalt alle med store ører og ellers oppegående sanseapparat at mer smakfull pianist i bebopgata finnes knapt. Når så giganter som Stan Getz, Freddie Hubbard og Yusef Lateef har stått langt fremme i køa for å sikre seg Barrons tjenester så sier det det meste om hvor han befinner seg på rangstigen.

Barron stortrives i de fleste settinger og bandstørrelser med sitt høyst smakfulle anslag og med en harmonisk oversikt som han er bortimot aleine om. Likevel er det vel kanskje slik at trioformatet har vært hans favorittlandskap. Først sammen med bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley og alle som valfarta til New York på 80- og 90-tallet “måtte” innom den legendariske klubben Bradley´s for å høre Barron på trio. De siste godt og vel 10 åra har Barron spilt verden rundt med trioen vi møter her, trommeslageren Johnathan Blake og den japansk-amerikanske bassisten Kiyoshi Kitagawa.

Her serverer de tre oss sju originalkomposijoner av Barron, to relativt ukjente Monk-låter, “Shuffle Boil” og “Light Blue”, som Barron spiller solo, og avslutter det hele med “Nightfall” av en annen av Barrons nære samarbeidspartnere, salige Charlie Haden.

De to julidagene i fjor i Avatar Studios i New York var så avgjort av det inspirerte slaget. Vi møter en noe så inn i granskauen samspilt trio med en ledestjerne på piano som knapt har sin make i dagens jazz. Likevel er det altså slik at for det store publikum så har Barron fortsatt ikke “slått gjennom”. Jeg har en følelse av at han lever svært godt med det, men for alle dem der ute som ikke har kommet inn i Kenny Barrons vidunderlige verden så er det jo ikke så reint lite synd da. Med “Book of Intuition” gir han alle nok en nydelig og djupt personlig mulighet.

Kenny Barron Trio

Book of Intuition

Impulse!/Universal Music

Jeg har lest min første bok av årets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj. Det har vært tungt, mørkt og fantastisk lærerikt.

Svetlana Aleksijevitsj – en usedvanlig viktig stemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bryter sammen og tilstår at sjansen for at jeg skulle lese Svetlana Aleksijevitsj var relativt liten – helt til hun i fjor høst blei tildelt verdens kanskje mest høythengende litterraturpris, Nobelprisen. Det sier en del om meg og det sier en del om prisens gjennomslagskraft.

Nå har jeg brukt tre intense uker på å lese “Slutten for det røde mennesket” og jeg har ingen problemer med å følge Svenska Akademien og dens avgjørelse. For ei stemme Svetlana Aleksijevitsj er og har! Denne boka, som kom ut først i hjemlandet Hviterussland i 2013, er totalt forskjellig fra nesten alt annet jeg har lest i mitt liv. Aleksijevitsj makter nemlig på et forbilledlig vis å skrive et lands – først Sovjetunionens, så Russlands samt Hviterusslands også – historie sett fra den vanlige manns og kvinnes ståsted.

Svenska Akademien sa i sin begrunnelse at Aleksijevitsj (67) fikk prisen “för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid”. Basert på denne dokumentarromanen er det absolutt ikke vanskelig å være enig i den avgjørelsen.

Aleksijevitsj har gitt ei stemme til de mange millioner stemmeløse som har levd gjennom kommunismens tidsalder i Sovjetunionen, via den korte og optimistiske overgangen til kapitalismen og Russland og de første åra av vulgærkapitalismen som dette mektige landet har gått gjennom.

De vitnesbyrdene hun bringer til torgs er altså så rystende og hjerteskjærende som vel tenkelig. Det fantastiske grepet hun har tatt med å intervjue hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker, for så å fortelle deres historier og sette dem inn i en sammenheng som gjør at vi skjønner dagens Russland ganske så mye bedre, har jeg aldri opplevd maken til tidligere.

Dette er på ingen måte lystig lesning, men det er usedvanlig nyttig og lærerik lesning. Svetlana Aleksijevitsj har tatt oss med på en meget utfordrende og tildels smertefull historietime – en historietime som gjør det mye lettere å skjønne dagens Russland og ikke minst dagens russere mye bedre.

Verden har en lang vei å gå, men heldigvis har vi slike uredde stemmer som Svetlana Aleksijevitsj´som hjelper oss videre.

Svetlana Aleksijevitsj

Slutten for det røde mennesket

Kagge Forlag

Har du aldri hørt om jazzrockbandet Jazzmine og sjefen Tore Bø før? Da er vi i alle fall to, men det anbefales absolutt å bruke tid sammen med musikken deres.

Jazzmine har akkurat gjort unna kirketjenesten og spilt inn sitt debutalbum.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at Tore Bø er vaktmester for Ris menighet i Oslo og at “Play” er spilt inn i Holmenkollen kapell, så er det ikke så mye annet som minner om religiøse overtoner her. Vel var det et jazzrockband for noen tiår siden, Koinonia, med blant andre Alex Acuna og Abraham Laboriel på laget som fronta sin kristne overbevisning, men det ser eller hører vi ikke spor av her.

Sjøl om bandleder, elbassist og komponist Bø er en godt voksen mann, så har han altså makta å passere under min radar. Med dette bandet, disse ni låtene – som har fått navnene “Act 1-9” – og dette gjennomførte uttrykket, forteller Bø oss at han har hatt mye på lur – lenge.

Han har vokst opp i et jazzhjem med en far som var som var jazzmusiker og det er tydelig at den gode og varme melodien har spilt ei viktig rolle for Bø – slik låter det i alle fall av Jazzmine.

Med seg har Bø musikanter fra Frankrike, Romania, Tyskland og Ungarn samt den meget lovende saksofonisten Magnus Bakken som sjøl har cd-debutert under eget navn for ikke lenge siden.

Bandet har eksistert siden høsten 2014 og er å finne på klubber i Oslo-området – alle musikantene er bosatt i hovedstaden. I fjor stod Jazzmine også på scena på festivalene både i Kongsberg og i Molde.

Musikken til Bø og Jazzmine er ganske unorsk på mange vis. Vi snakker reinhekla, funky jazzrock og hvis noen spør om det har likhetstegn med band som Spyro Gyra og Yellowjackets, så vil ikke jeg nekte.

Besetninga er i tillegg til Bøs elbass og Bakkens saksofon og EWI, vibrafon, gitar, tangenter og trommer og det er utvilsomt velskolerte musikanter vi har med å gjøre. Det går så absolutt an å hygge seg med musikken til Jazzmine, men av og til havner jeg der at jeg begynner å kjede meg litt. Det blir litt for lite motstand i uttrykket – jeg føler jeg har hørt dette før, sjøl om jeg altså ikke har det.

Uansett skal Tore Bø og Jazzmine ha all mulig slags klapp på skuldera for at de gir oss varm og hyggelig jazzrock – nesten rett fra døpefonten.

Jazzmine

The Play

TerjeB Production/terjeb.no

Den svenske viseangeren og låtskriveren Robert Vennström har møtt den virtuose trekkspilleren Heine Bugge fra Molde – i Bergen. Fellesnevneren er legendariske Nils Ferlin.

Heine Bugge og Robert Vennström i vakker samklang.

Msnge av oss kjenner Heine Bugge som en stor musikalsk humorist som Kleine Heine sammen med Polka-Bjørn Tomren. Nå møter vi 31-åringen, som også var en meget lovende back på Molde-lag helt opp til seniornivå, i en helt ny setting. Ikke overraskende overbeviser Bugge også voldsomt i et visejazzlandskap der trekkspillet får spille ei framtredende rolle.

Det hevdes med et smil rundt munnen at definisjonen på en gentleman er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. For å si det på en annen måte så har trekkspillet vært instrumentet “musikk-forståsegpåere” har elska å mobbe. Når vi her hjemme de seineste åra har fått opp trekkspillere som Stian Carstensen, Heine Bugge og unge Daniela Reyes Holmsen, så har det blitt litt stillere med trekkspill-vitsinga.

Her forteller Heine Bugge oss kanskje bedre enn noen gang hvilken virtuos musikant han er og du verden som det swinger av han. Bugge er enkelt og greit en strålende jazzmusikant også.

Det forteller han oss i samarbeid med den svenske visesangeren, gitaristen og komponisten Robert Vennström som også har gjort bergenser av seg. Med 16 av den folkekjære svenske poeten Nils Ferlin (1898-1961) sine tildels melankolske, men samtidig også morsomme tekster – som Vennström har satt musikk til, noe Cornelis Vreeswijk ikke fikk lov til av Ferlins kone – tar de to oss med på en herlig drøy halvtime der tekstene får leve godt på toppen av Bugge og Vennströms tonefølge.

Ferlin har skrevet poesi som førte til at han solgte over 300.000 diktsamlinger. Det er poesi som lever den dag i dag – og for mange nye generasjoner også, den er tidløs. Robert Vennström har ei stemme som passer ypperlig til dette landskapet og i Heine Bugge har han funnet det best tenkelige reisefølget.

Heine Bugge er en gentleman som både kan å spille trekkspill og som gjør det – heldigvis!!

Vennström & Bugge

Till Berlin (med Nils Ferlin)

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Mindi Abair er en altsaksofonist og vokalist fra det radiovennlige USA som snakker til mange, men ikke så veldig til meg.

Mindi Abair med sin medvokalist og gitarist Randy Jacobs.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mindi Abair (46) har i flere tiår allerede vist et stadig voksende publikum at hun har et solid grep om det som amerikanerne kaller adult contemporary music, smooth jazz eller instrumental pop. Det er stor sett hjemme i Sambandsstatene hun har slått veldig gjennom – på de rette radiostasjonene er hun stooor. Her hjemme har det aldri vært noe stort publikum for denne typen musikk og jeg skjønner forsåvidt det.

Her møter vi Mindi Abair og hennes band Boneshakers live på klubben Jazz Alley i Seattle og jeg må innrømme først som sist at dette ikke er min favorittmusikk.

Smooth jazz er akkurat det som uttrykket hevder – glatt og motstandsløs musikk. Når den er spilt inn og produsert i studio så skjer det vanligvis altfor lite for min smak, men når sant skal sies så er det faktisk mye mer trøkk og vitalitet i det når det skjer live.

Abair har i sitt Boneshakers et band der alle synger i tillegg til å spille gitar, keyboards, bass og trommer pluss Sweet Pea Atkinson som “bare” synger. I løpet av de fire februardagene i Seattle gjorde de låter hun stort sett har skrevet sjøl eller sammen med noen av de andre i bandet eller sammen med en av hennes store forbilder, orgelikonet Booker T. Jones. Som en liten ekstra “presang” til folket gjør hun også en versjon av “Summertime” som i alle fall ikke salige George Gershwin hadde hørt for seg og James Browns “Cold Sweat”.

Det er masse soul, rhythm and blues, pop, jazzrock, fusion og blues i musikken hennes og publikum i salen hadde det tydeligvis storveis.

Både Abair og hennes medsammensvorne er sjølsagt dyktige musikanter. Likevel er ikke dette noe som går veldig hjem hos meg – det blir for forutsigbart og for glatt enkelt og greit. Som musikk der drinkene er fruktige og schwære og på store festivalscener som Kirketorget i Kongsberg eller Alexandraparken i Molde kan den helt sikkert funke utmerket likevel – også for meg kanskje?

Mindi Abair and the Boneshakers

Live in Seattle

Heads Up International