Blant nålevende jazzmusikere så befinner Wayne Shorter seg helt der oppe. Her kommer nok en bekreftelse – med et praktverk inkludert tegneserie!

Wayne Shorter – for en saksofonist, for en musikant!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Helt siden slutten av 50-tallet har Wayne Shorter (85) hatt en bortimot ikonisk status i jazzverdenen. Gjennom samarbeid med «alle» fra Maynard Ferguson, via Horace Silver til Art Blakey og Miles Davis og sammen med Joe Zawinul i «verdens beste band» Weather Report, og de seineste tiåra med sin egen kvartett, har Shorter uten stans lagt lista aller øverst.

Jeg er for ung (har du hørt!) til å ha vært med på heile denne reisa – live i alle fall. Men jeg har gått opp løypa og fått med meg det aller meste han fra hans tidlige produksjon også og fra «Native Dancer» av på midten av 70-tallet – det fantastiske samarbeidet med den brasilianske sangeren Milton Nascimento – har jeg stilt opp så raskt det har latt seg gjøre når Shorter har meldt seg klar.

Jeg hører til de som alltid har satt sopranspillet til Shorter aller høyest. Sammen med tonen som Jan Garbarek og John Surman har skapt – hver for seg, må vite – så er den høyst personlige sounden i sopransaksofonen til Shorter også fra en annen verden. Så sterk, så uttrykksfull og noe så voldsomt Shortersk.

Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. På disse tre CD-ene, den første gjort i studio sammen med kvartetten og Orpheus Chamber Orchestra, og de to siste gjort live i London med kvartetten, får vi møte Shorter i storform nok en gang. All musikken er spilt inn for fem år siden og har garantert fått godkjentstempel av far sjøl.

De samme låtene som blir spilt med det 34 manns- og kvinners kammerorkesteret i New York, får vi igjen live i London med superbandet som nå har bestått av Brian Blade på trommer, John Patitucci på bass og Danilo Perez på piano siden 2000 – Shorters første permanente akustiske kvartett – og jeg skjønner godt at Shorter ikke har sett noen grunn til rokkeringer siden.

Dette er et så utsøkt, samspilt, lyttende og ekvilibristisk kollektiv som, inkludert Shorter, vet akkurat når, hvordan og hvor mye de skal melde. På sett og vis er det mer kommentarer enn lange soli som blir servert, spesielt fra Shorter, og det er en flott og original måte å gjøre det på.

Når vi i denne praktboka/boksen i tillegg får servert en tegneserie på rundt 70 sider som Shorter har skrevet tekstene til sammen med Monica Sly og som Randy DuBurke har illustrert på et flott vis, så har dette blitt intet mindre enn minneverdig Shorter. Tekstene handler enkelt sagt om det gode vs det onde og også på dette feltet har vår mann mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wayne Shorter

Emanon

Blue Note/Universal

Trioen Splashgirl har ei lang og stolt fortid å slå i bordet med. Så blir det helt stille – lenge. Nå er de endelig tilbake – stadig mer spennende.

Splashgirl låter tøffere enn noen gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Seks cd-er har bandet gitt oss mellom 2007 og 2015 og med «Arbor» i 2009 var de det første bandet ut av startgrinda hos det meget oppegående plateselskapet Hubro. Her kommer bandets sjette på selskapet og det første livstegnet siden 2015 og du verden så tøft det låter.

Helt fra starten har Splashgirl bestått av Andreas Lønmo Knudsrød på trommer, perkusjon og trommemaskiner, Andreas Stensland Løwe på allehånde tangenter og Jo Berger Myhre på basser, gitar og noe som skaper lyd som heter Grendel drone commander. De har helt fra starten hatt klare visjoner når de gjelder hvor de vil og i sitt elektro-akustiske landskap låter de fortsatt som Splashgirl og ikke noen andre – og ingen andre låter som dem.

Her blir det fortsatt ikke kompromissa en millimeter og vi møter de tre i et univers der vi finner alt fra løse og åpne ekskursjoner til fusioninfluerte sekvenser med spor av både Weather Report og krautrock-universet til Tangerine Dream. Albumet består av sju låter – seks kollektivt unnfanga og en av Berger Myhre – som både står for seg sjøl og som gjerne kan nytes i en porsjon. Splashgirls univers er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Splashgirl

Sixth Sense

Hubro/Musikkoperatørene

Olle Adolphson var en av de aller største viseskaperne i Norden. Her får han en velfortjent hyllest.

Mats Bergstöm og Mikael Samuelson tolker Olle Adolphson på et inderlig og flott vis.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Ingen som var i nærheten av den store visebølga kan ha unngått å stifte bekjentskap med Olle Adolphsons (1934-2004) enorme og storslåtte skattekiste. Mange har plukka fram igjen en låt her og en sang der, men her har sangeren Mikael Samuelson og gitaristen Mats Bergström virkelig satt sammen noe av det aller flotteste og sterkeste Adolphson skapte gjennom sitt liv.

Mange så på Adolphson som Evert Taubes naturlige etterfølger. Med «fasit» i hånd så er det ikke så vanskelig å skjønne det. Adolphson var som sin læremester en historieforteller av guds nåde. Han hadde en evne til å observere og beskrive store og små saker som gjorde at vi alle kunne skape våre egne bilder og få oss til å tenke og ofte humre.

Flere av av Adolphsons viser har blitt klassikere som har blitt tolka av mange innen mange sjangre. For meg er for eksempel Niels-Henning Ørsted Pedersens versjon av «Trubbel» av typen uforglemmelig.

«Trubbel» er også en av de 14 sangene opera/visesanger Mikael Samuelson og gitarist Mats Bergström har valgt ut til denne hyllesten. Jeg må bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med de to herrene, men etter å ha lest meg opp litt så skjønner jeg at det er musikere med et heftig rulleblad vi har med å gjøre. De to har blant annet gitt ut flere Taube-skiver sammen og det er i denne tradisjonen vi også befinner oss her.

Samuelson har ei vakker og stor stemme med mye varme i seg. Operasangeren får i stor grad hvile her – det er historiefortelleren og visesangeren som står sentralt også i sanger som «Nu har jag fått den jag vill ha», «Nu är det gott att leva» og «Resan hem». Bedre reisefølge enn den eminente gitaristen Mats Bergström er det heller ikke mulig å finne for dette landskapet.

Olle Adolphsons univers er av den tidløse sorten. Det er å håpe at Mikael Samuelson og Mats Bergström også får opp ørene hos nye generasjoner med denne hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mikael Samuelson & Mats Bergström

Olle Adolphson 14 sånger

Joglar/Border Music

Den danske, men Oslo-bosatte altsaksofonisten Signe Emmeluth fremstår som en av de mest spennende stemmene i ung nordisk jazz.

Emmeluth´s Amoeba søker og finner i åpne landskap.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Stadig flere unge nordiske jazztalent har fått øre og øyne opp for jazzlinja i Trondheim og det som skjer der. De søker seg dit, de utvikler seg der og de kommer ut i den andre enden som søkende, spennende artister. Signe Krunderup Emmeluth (26) fra Odense hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Med sin kvartett Emmeluth´s Amoeba platedebuterer hun under eget navn og hun gjør det på et fritt, spennende og originalt vis. Emmeluth har skrevet alle de ti komposisjonene med et herlig, luftig og melodisk tonespråk som har mye fri eller løs rytmikk knytta til seg.

Når hun så har henta inn tre særdeles empatiske, lyttende og kreative sjeler i pianisten Christian Balvig, gitaristen Karl Bjorå og trommeslageren Ole Mofjell – et bassløst samfunn med andre ord – så har hun funnet sjelsfrender som skaper musikk i form og farger, slik Emmeluth ser musikk for seg.

Det hevdes det er en dansende flyt i uttrykket til Emmeluth´s Amoeba. Det er lett å bli med på den tankegangen – musikken beveger seg i sin egen flytsone der de fire utfyller og utfordrer hverandre uten stans. Definitivt et herlig alternativ til Skal vi danse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba

Polyp

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

De to perkusjonistene og trommeslagerne Joey Baron og Robin Schulkowsky kommer fra to verdener, men de siste 15 åra har de funnet fram til noe helt eget.

Robin Schulkowsky og Joey Baron har skapt noe unikt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For 15 år siden laga Baron og Schulkowsky cd-en «Dinosaur Dances» sammen. Den gangen, som nå, var det helt uvanlig å få oppleve to perkusjonister sette hverandre musikalsk stevne. Seinere, og før, har vi møtt Baron i et utall jazzsettinger med alt fra Dizzy Gillespie og Stan Getz til John Zorn og Bill Frisell. Schulkowsky derimot har plassert seg på øverste hylle i den såkalte ny musikk-verdenen og har jobba med «alle», inkludert John Cage og Karheinz Stockhausen. Vi har også møtt henne i et spennende treff med vår egen Nils Petter Molvær.

Dette er mitt første med de to som duo. Innspillinga er gjort i Berlin – amerikanske Schulkowsky har bodd i Tyskland i en årrekke – i løpet av to dager i mars 2016 og det er tydelig at de to har en helt spesiell kjemi. De to har satt opp sine arsenaler av trommer og perkeinstrumenter rett mot hverandre i studio slik at at de ikke bare kunne høre hverandre, men også se og følge med på hverandre hele tida.

De fire «låtene», som varer i alt fra knappe seks til godt og vel 32 minutter, er kollektivt unnfanga av de to. Her er det lett å høre at den ene kommer fra en ny musikk-tradisjon mens den andre er jazzmusiker, men til tross for det så har de til sammen skapte et helt unikt rytmisk og melodisk univers og lydlandskap.

Her har vi med to virtuoser å gjøre som er utstyrt med lytteevner langt over gjennomsnittet og som samtidig er i stand til å respondere lynkjapt på hva den andre foretar seg. Det har ført til et spennende og annerledes uttrykk i en helt spesiell setting.

PS Dessuten synes jeg Trump blør avsettes så snart som mulig.

Joey Baron – Robin Schulkowsky

Now You Hear Me

Intakt Records/Naxos Norway

Forventningene har bare blitt større og større etterhvert som jeg har kommet lenger inn i Lars Saabye Christensens forskjellige univers. Nok en gang har de blitt innfridd – og vel så det.

Lars Saabye Christensen – en av de aller største historiefortellerne jeg vet om.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Foto: Magnus Stivi

Helt siden første bind av «Byens spor» blei avslutta i fjor høst, har jeg sett fram til neste del av denne trilogien. Starten var så himmelstormende bra og så metta av spenning for hvordan det ville gå videre med dette miljøet med sentrum i Fagerborg i Oslo og ikke minst med familien Kristoffersen.

Nå er det slik at Saabye Christensen har skjemt oss lesere bort med å levere litteratur av en slik kvalitet at jeg i alle fall aldri har blitt noe i nærheten av skuffa. Slik er det også denne gangen. Vi har altså med en historieforteller å gjøre som inviterer leserne inn i et ekte miljø som vi nesten flytter inn i umiddelbart. Vi kommer så nær persongalleriet at vi bortimot kan påstå at vi kjenner Maj, Jostein, Jesper, Stine og alle de andre som spiller rollene her.

Utgangspunktet for denne trilogien er en rekke notater Saabye Christensen fant igjen etter sin mor som var aktiv i Fagerborg Røde Kors på 50-tallet. Ut i fra de presise og interessante referatene fra møtene i lokallaget, har Saabye Christensen skapt et tidsbilde her fra midten/slutten av 50-tallet som både er historisk interessant, men ikke minst fascinerende og spennende når det gjelder person-, miljø- og historieskildringa som er så elegant videreført fra første bind.

Saabye Christensen er i tillegg til å være den beste nålevende historiefortelleren jeg vet om, også en språklig mester. Det er så elegant, det er så lett og det er et slikt driv i språket hans som gjør at jeg som leser blir sittende/liggende å smile av formuleringsevnen hans. Et par ganger underveis skriver han inn seg sjøl og spør oss lesere retorisk om hva vi synes han bør gjøre nå? Det er så morsomt og elegant gjort at jeg tar meg i å bryte ut i trampeklapp! Og apropos morsomt: de som ikke tror Saabye Christensen er utstyrt med humor, har mye å glede seg til her.

Nå har vi kommet fram til slutten av 50-tallet og nedtellinga har allerede begynt til bind tre i denne fantastiske delen av Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Kan noen der ute være så snill å fortelle en av Norges-historiens største forfattere at vi vil ha mange flere bind? Jeg vil være med disse personene og dette miljøet hele veien – uansett hvordan det ender.

Lars Saabye Christensen

Byens spor Maj

Cappelen Damm

Det finnes noen som har satt sitt tydelige avtrykk gjennom sine karrierer. Göran Fristorp er så avgjort en av dem.

Både med røsta og med gitaren har Göran Fristorp satt et helt eget avtrykk.

Helt siden begynnelsen av 70-tallet har Fristorp (70) vært ei vakker, tydelig og unik stemme uansett hva slags materiale han har gitt seg i kast med. Heldigvis har det vært et gjensidig kjærlighetsforhold mellom Fristorp og oss nordmenn i store deler av hans karriere og vi har vært så heldige å få oppleve han på nært hold mange ganger også på denne sida av Kjølen. Hans ferskeste visittkort er også spilt inn i legendariske Rainbow Studio i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene og et par norske toppmusikanter hjertelig tilstede.

Fristorp er en visesanger i en Taube-tradisjon det er direkte behagelig og lærerikt å tilbringe tid sammen med. Årsaken er enkelt og greit at han har noe å melde – alltid.

Om det er Ferlin, om det er Taube eller, som her, Johannes Edfelts lyrikk/tekster Fristorp tolker og ofte tonesetter, så er Fristorp en mester til å finne frem til tidløst, ekte og tankevekkende materiale. Edfelt, som vel ikke er så kjent her hjemme, var en bauta i svensk lyrikk. Han tar for seg de evige temaer livet, døden og kjærligheten og Fristorp fortsetter å løfte dem frem.

Når han så skriver flotte og lettfattelige melodier som uten unntak kler tekstene, så blir «Sjunger Edfelt» Fristorp av ypperste merke. Det skader heller på ingen måte at bassgigant Arild Andersen, perkusjonist Kenneth Ekornes, også han fra øverste hylle, og Fristorps faste pianist, Curt-Erik Holmquist, er med for å skape vakre landskap for Fristorp. Årgangs-Fristorp smaker alltid godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Göran Fristorp

Sjunger Edfelt

daWorks/Ess Engros

Bloggen min har tydeligvis nedslagsfelt opptil flere steder på kloden. Derfor kommer det også musikk fra og med artister jeg aldri har hørt om, som det engelsk/greske bandet Valia Calda, i postkassa.

Valia Calda – et svært så spennende møte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ofte ekstra spennende å kaste seg over artister eller band som dukker opp fra det store intet. Sansene er ekstra skjerpa på mange vis – de aner ikke hva de skal bli utsatt for. Dette møtet er av den typen og da er det også ekstra hyggelig å kunne melde at møtet har vært og er av det flotte slaget.

Kvintetten Valia Calda, som er navnet på en gresk nasjonalpark, er hjertebarnet til de greske brødrene Nikos og Thodoris Ziarkas, henholdsvis gitarist og bassist, som begge har bosatt seg i London. De to har også, hver for seg, komponert all musikken til denne utgava av Valia Calda.

Kvintetten har bestått i mange år allerede og ga ut sin første EP for fem år siden. I løpet av den perioden har bandet utvikla noe særegent med spor fra gresk folkemusikk, frijazz, rock og moderne jazz generelt. Det har til sammen blitt et musikalsk landskap som de fem er helt aleine om.

Med seg har brødrene tre andre unge herrer fra det stadig mer toneangivende engelske jazzmiljøet: bassklarinettist og tenorsaksofonist James Allsopp, trommeslageren Gaspar Sena og trompeter og flygelhornist Sam Warner.

Sjøl om det er et meget høyst solistisk nivå blant de fem, så er det likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg mest med Valida Calda siden det er ganske så unikt. Et flott og høyst overraskende musikalsk visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Valia Calda

Methexis

valiacaldamusic.com

Uansett hvor vi snur og vender oss, så dukker det opp spennende og unik musikk. Denne gangen fra en nedlagt propellfabrikk i Volda!

Magnar Åm, Geir Hjorthol og Andreas Barth tar oss med til Volda – og helt andre steder.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg må bryte sammen og tilstå at min kunnskap om herrene Andreas Barth, på trommer, perkusjon og ymse, Geir Hjorthol, på trompet, stemme og ymse, og Magnar Åm, på piano, glassharpe, glass med vann og ymse, står noe tilbake å ønske.

Kanskje akkurat derfor er det spesielt spennende å vandre inn i det musikalske universet de tre har skapt – et univers ulikt alt annet mitt sinn i alle fall har blitt presentert for.

De tre herrene har tatt seg inn i en nedlagt propellfabrikk i Volda på Sunnmøre. Med sin høyst spesielle instrumentering og frie tilnærming til det å skape musikk, har de hatt ambisjoner om å hente ut historia som sitter i veggene og samtidig sette et samtidsbumerke på uttrykket sitt.

Sjølsagt blir dette noe helt annet enn å lese en roman om fabrikken, folka som jobba der og miljøet den var skapt av. Her er det opp til oss å skape bildene, historiene og bildene og de tre er definitivt flinke til å hjelpe oss på vei.

Musikken er sjølsagt spesiell – den er sær og tildels introvert. Men er du av dem som ønsker å la deg utfordre, slik musikerne gjør med hverandre, så ligger det mye morsomt, spennende, annerledes og søkende på veien her. Det er absolutt verdt å tilbringe en time i propellfabrikken i Volda.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barth – Hjorthol – Åm

The Broken Vessel

Ravello Records/ravellorecords.com

Gitarikonet John Abercrombie forlot tida i fjor. Her blir han hylla med en film om og med han sjøl, hans liv og hans musikk.

John Abercrombie – en flott kar på alle vis.

For mange av oss var John Abercrombie (1944-2017) mer eller mindre store deler av kjernen til den fantastiske ECM-estetikken. Hans eminente og uhyre personlige gitarspill la lista for alle som har fulgt etter. Helt siden store deler av den musikkinteresserte verden blei oppmerksom på han gjennom ECM-debuten hans som bandleder med «Timeless» i 1974, sammen med Jack DeJohnette og Jan Hammer, har Abercrombie vært en av vedens ledende gitarister samt en usedvanlig hyggelig og underfundig kar.

Jeg hadde gleden av å møte han ved flere anledninger på Moldejazz der han spilte med mangt og mange, blant andre våre egne giganter Jon Christensen og Jan Garbarek – trioen med sistnevnte og en annen gitarmester, Ralph Towner, er av den fullstendig uforglemmelige typen.

Gjennom denne filmen, laga av Arno Oehri og Oliver Primus, får vi følge Abercrombie fra barndom – med Abercrombie sjøl som guide på gamle trakter – gjennom hele hans liv med opp- og nedturer. Han var/er en glitrende forteller og det er hans stemme som driver historia hele veien. Oppvekst, hvordan gitar kom inn i livet hans, familie, åra på Berklee, opplevelser med Coltrane, Bill Evans og jointdeling med Thelonious Monk, er blant historiene vi får ta del i og som åpner opp for et herlig innblikk i Abercrombies mangfoldige liv.

Vi får også blir med på turné, høre flere eksempler på hans musikk på ECM, klubbjobber i Europa og møte kolleger av han, som Adam Nussbaum og Gary Versace, som forteller om sitt musikalske liv med mannen med den umiskjennelige barten – den fulgte han fra 70-tallet og helt til han la ned gitaren.

Det var så avgjort flest oppturer i John Abercrombies liv. Han fikk spilt med de han hadde lyst å skape musikk med og hans usedvanlig vakre og personlige tone fikk prege scener over hele verden. Kanskje den største nedturen opplevde han da familiens hus brant ned til grunnen. Vi får bli med han tilbake til stedet for det store traumet og han forteller om det som skjedde – også det med glimt i øyet. John Abercrombie kom seg over og gjennom den opplevelsen også, men den 22. august i fjor var det spennende livet og den musikalske reisa over. Denne filmen er et flott minne om en stor musikant og en usedvanlig hyggelig fyr.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Abercrombie

Open Land – Meeting John Abercrombie

ECM/Music Heritage Productions/Naxos Norway