For ei vakker bygd!

Jeg har aldri vært i Eidsdal på Sunnmøre. Likevel vet jeg at det er ei vakker bygd. Det har nemlig Ole Jørn Myklebust fortalt meg.

Ole Jørn Myklebust er en framifrå formidler – både som vokalist og trompeter.

Sjøl om Ole Jørn Myklebust (42) er bosatt i Drammen og har hatt hjemstavn både i Tromsø og Oslo og kanskje andre steder også for alt jeg vet, så er det liten tvil om at røttene hans hører hjemme i Eidsdal, ikke langt fra Geiranger. At røttene er solide og svært slitesterke er det heller ingen grunn til å lure på.

Det første beviset fikk vi allerede i 2016 da Myklebust ga oss «Gløymde fotefar – Viser frå Eidsdal». Mange av oss blei nok en smule og vel så det overraska over møtet med Myklebust som langt framskreden visesanger, men det tok ikke mange runder i spilleren for å anerkjenne den strålende jazztrompeteren som framifrå også i dette faget.

De fleste kjenner nok Myklebust best fra glitrende bidrag i samspill med blant andre Mari Boine, Jonas Fjeld og Unni Wilhelmsen. Hans egne Chet Baker-tolkninger, både som trompeter og vokalist, mer enn antyda at det fantes en lyrikkformidler av rang der inne også.

Som på det første visealbumet så er det tekster av sambygdingen Arne O. Storås (1908-2002) som er utgangspunktet for kjærlighetserklæringa. Gardbrukeren og dikteren Storås var en bauta i bygda, men fikk aldri noen stor oppmerksomhet utenfor Eidsdal. For et par år siden fant etterkommerne hans flere tekster i ei skuff og dermed var veien kort for nye melodier fra Myklebust.

Myklebust er en melodiker av rang og de ti låtene han har skrevet – den siste er av gitarist  og organist Tore Bruvoll – kler de vakre, sterke og tidløse tekstene på best mulig vis. Når så Myklebust synger så flott og inderlig som tekstene, musikken og Eidsdal ber om, så har denne hyllesten blitt slik at man langt i fra trenger å ha røtter til bygda for å trives med den.

Myklebust, som heldigvis henter fram trompeten også, omgir seg med flotte folk: i tillegg til Bruvoll spiller Ole Jakob Larsen trommer og kollega fra Mari Boine-universet, bassist Svein Schultz – som også har produsert på best mulig vis, sørger for strålende omgivelser for den flotte hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Jørn Myklebust
Heimbygda mi – Viser frå Eidsdal
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

 

 

 

En annen tøff verden

Det unge norske bandet Master Oogway forteller med sitt andre album at her befinner det seg fire store talenter og et hipt band.

Master Oogway strutter av energi.

Master Oogway, bestående av Håvard Nordberg Funderud fra Rygge på gitar, Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy på bass, Martin Heggli Mellem fra Tranby ved Drammen på trommer og Lauritz L. Skeidsvoll fra Kleive ved Molde på saksofon, mer enn antyda med debuten «The Concert Koān« for to år siden at her hadde vi med et band å gjøre med et solid potensial. To år seinere, med mer kjøtt på beinet og mye mer erfaring og samkjøring, kommer det en heftig bekreftelse på det.

Guttene møttes på Musikkhøgskolen i Oslo for fem år siden og alle befinner seg innenfor alderssegmentet 23-26 år. Til tross for relativt få år på Tellus så er de allerede i besittelse av en solid porsjon modenhet og originalitet og stor lytteevne.

Med seks låter skrevet av Nordberg Funderud møter vi et kollektiv som har røtter i alt fra urtøffe rockeganger, via impro til noe som likner på straight moderne jazz. Det betyr at de har skapt landskap de er ganske så aleine om, men hvis noen vil mene at de slekter på band som Bushman´s Revenge og Krokofant så er det mulig å forstå det.

Det kollektive soundet er viktig her og dynamikken i uttrykket har utvikla seg kraftig siden sist, men solistisk holder spesielt Nordberg Funderud og Skeidsvoll et høyt og unikt nivå.

Master Oogway er et band for vår merkelige tid, men definitivt også for tida som kommer når verden nærmer seg vater. Master Oogway er på mange vis et rockeband for jazzfolket og et jazzband for rockefolket. Tøft er det uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Master Oogway
Earth and Other Worlds
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Jeg bryter sammen og tilstår at tittelen her kanskje er i enkleste laget, men musikken og uttrykket til Benjamin Mørk virker uansett slik akkurat nå.

Benjamin Mørk har ei særegen stemme.

Pianisten, tangentisten og komponisten Benjamin Mørk (30) kommer fra Senja ikke så langt fra Tromsø. I Nordens Paris har han vært bosatt de seineste åra og har studert ved konservatoriet der. Han har også vært turnerende musikant i store deler av det seineste tiåret og har vært Mari Boines faste tangentmann i et par år nå.

Med «Mechanical Piano» forteller han oss i løpet av vel 27 minutter mye om hva og hvem han er og det tar ikke mange runder før vi kan slå fast at Mørk er og har ei stemme som er helt spesiell.

Vi møter Mørk helt aleine, men det oppleves likevel ikke slik. Etter at han mer eller mindre demonterte et ganske så ødelagt piano, fant han en rekke mekaniske muligheter/lyder med det som var igjen av det.

Med det som utgangspunkt og med hjelp av et lite arsenal elektriske instrumenter har Mørk skapt en unik melodisk miks som har ført til flotte, søkende stemninger som det gjør godt å flyte med i.

Det er en ro, en inderlighet og en ekthet i det Benjamin Mørk har makta å formidle gjennom sitt univers som er sjelden. Denne ekskursjonen anbefales på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benjamin Mørk
Mechanical Piano
Jazzland Recordings

Hold deg våken!

Sjøl  om bandnavnet er I Like to Sleep så er det all grunn til å holde seg våken mens gruppas ferske album inntar høytalerne. Egentlig har vi ikke noe valg heller – det sørger nemlig trioen for.

Trioen I Like to Sleep har mye spennende å melde.

Det er tre år siden debuten til I Like to Sleep så dagens lys. Det var et gjennomført flott første steg fra unge herrer fortsatt i tenåra og ikke minst med liner notes fra øverste hylle – kødda!

Nå har gutta, det vil si Nicolas Leirtrø på barytongitar og noe som heter bass-vi, Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon, rukket å bli hele 22 år og de har tatt opp til flere nye, spennende steg siden den gang.

Alle kommer fra Trondheim og etter at de som gruppe blei kåra til årets unge jazzmusikere i 2018, har de tilbragt kvalitetstid på jazzlinja i byen som en gang hadde et godt fotballag. Det er det lett å høre for I Like to Sleep, et bandnavn de har henta fra et Thelonious Monk-sitat, har altså videreutvikla et distinkt og totalt originalt bandsound siden sist.

Instrumenteringa er jo ikke akkurat noe man plumper over hver dag og når de tre har falt ned i ei gryte som inneholder ingredienser fra så forskjellige krydder som 70-talls progrock, jazz, impro og klassisk musikk – og sikkert mye annet også, så sier det seg sjøl at dette må bli noe helt for seg sjøl. Det at de tre har, til tross for sine skarve 67 år på Tellus, spilt og hengt mye sammen gjør også sitt til at de har utvikla ei fellesstemme som de kan ta med seg hvor som helst og slippe å bli sammenlikna med noen andre.

I Like to Sleep fortalte meg allerede i 2017 at de var et band med ei retning det ville bli veldig spennende å følge. Her har altså bekreftelsen på det ankommet og her er det nå et enda større potensial til å nå langt utenfor Harald og Sonjas grenser med det tøffe og heftige uttrykket – spesielt hvis de får skrevet fornavnet til Monk korrekt på bandets neste skive.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I Like to Sleep
Daymare
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Inderlig og ekte

Saksofonisten, fløytisten og komponisten Frøydis Grorud har dukka opp i en rekke sammenhenger de seineste åra. Fellesnevneren er at hun alltid spiller fra hjertet.

Frøydis Grorud byr alltid på seg sjøl.

Dette er hennes sjette album under eget navn og kanskje hennes mest personlige så langt. Årsakene kan nok være mange, men det at Grorud mista en nær venn mens hun jobba med materialet er sikkert en sterkt medvirkende årsak til det.

Det at Grorud og hennes medsammensvorne inntok et bedehus på Sørlandet for å spille inn denne musikken, som uten unntak er svært melodiøs og vakker, men både nedpå og heftig, førte garantert også til at de fire kom nærmere både hverandre og kjernen i budskapet Grorud ville formidle.

Bortsett fra ei låt av Paul Simon, «Night Game», og ei av bassist Magne Thormodsæter, så har Grorud skrevet all musikken. Sammen med perkusjonist og trommeslager Hermund Nygård og multitangentist Torjus Vierli har de nylig nevnte – minus Simon – skapt et vakkert og empatisk bandsound som det er herlig å bli forført av.

I denne musikalske gryta finner vi ingredienser fra klassisk musikk, jazz, soul, gospel og folkemusikk fra både Brasil og vår egen steinrøys. Til sammen har det blitt både vakkert og sterkt. En flott invitasjon til noe som skal komme og et nydelig farvel til en god venn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frøydis Grorud
End of a Beautful Story
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Når du tror det ikke kan bli verre

Danske Anne Mette Hancock er et nytt krimbekjentskap for meg. Med «Pitbull» har hun umiddelbart fortalt meg at hun inntar en plass høyt oppe på lista.

Anne Mette Hancock har skapt krim på øverste hylle.

Et av privilegiene ved å skrive om bøker er at postmannen stikker innom med bøker av forfattere jeg aldri har hørt om. Anne Mette Hancock (40) tilhører den kategorien og det skulle altså bli den tredje boka med journalist Heloise Kaldan og etterforsker Erik Schäfer i et slags tospann før jeg fikk den ære.

Hancock – i Danmark heter krimforfatterne Hancock og Riel og for oss jazzavhengige så swinger det allerede med forfatternavnene – debuterte i 2017 med «Likblomsten» og fulgte opp med «Mercedes-snittet» og fikk stormende mottakelse både hjemme og ute – har en måte å dra leseren inn i plottet sitt på som er både sjeldent og sterkt.

Denne gangen er utgangspunktet at Kaldan har fått et nært forhold til en døende mann i forbindelse med research til en artikkel hun skal skrive om våketjenesten – en ordning der frivillige følger ensomme døende på den siste runden. Det utvikler seg til en type nært forhold mellom de to og underveis skjønner Kaldan at den døende vil si henne noe, men at han likevel ikke får det til.

Det hun får vite fører henne fra København til en liten by i Sønderjylland og der skjønner hun raskt at det ligger mange uoppklarte forsvinningssaker fra 90-tallet. Noen svar fører til stadig flere spørsmål og Hancock er svært dyktig til å legge ut stadig nye tråder.

Det er et driv i språket og i fortellinga som gjør at det er bortimot umulig å legge fra seg «Pitbull». Og når vi tror at vi har løsninga på det meste, så finter Hancock oss bort igjen og igjen og igjen – slik de beste krimforfattere gjør.

Anne Mette Hancock har etablert seg i tetsjiktet på første forsøk.

Anne Metter Hancock
Pitbull
Vigmostad & Bjørke

Eleverte samtaler

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Dette møtet mellom veteranen Ketil Bjørnstad og den fremragende unge fiolinisten Guro Kleven Hagen er blant dem som aldri vil bli glemt. Aldri.

Samtalene Guro Hagen Kleven og Ketil Bjørnstad fører er av det svært sjeldne slaget.

Ketil Bjørnstad (67) – en dag til – har vært fødselshjelper til en rekke møter opp gjennom si karriere. Møter som har fått evighetens stempel på seg. Slik er det også med dette tidløse treffet med Guro Kleven Hagen (25). De kommer fra forskjellige generasjoner, men det har så avgjort absolutt ingen betydning: her snakker vi om to stemmer som har noe helt spesielt ved seg og som utfordrer og kler hverandre på et høyst inderlig vis.

Bjørnstad har samarbeida med blant andre cellisten David Darling i dette formatet tidligere, men det er første gang han har skrevet for piano og fiolin. Etter å ha hørt Kleven Hagen med ujevne mellomrom siden 2010, og blitt stadig mer imponert over det gudebenåda talentet fra Valdres, så dukka muligheten for å gjøre denne ekskursjonen opp og heldigvis takka Kleven Hagen ja til tilbudet fra Bjørnstad om å skrive ny musikk for henne og duoen.

Det hele begynner likevel med en utvida versjon av «Sommernatt ved fjorden» som Kleven Hagen har vært begeistra for i mange år. Den har fått navnet «Oda Krohg, 1927» og har fått nok en dimensjon ved seg gjennom denne tolkninga. Du verden så vakkert!

Bjørnstad har skrevet en suite på 18 melodier for Kleven Hagen. Tonen og uttrykket hennes kler alt – jeg mener alt – like godt. Jan Garbarek sa en gang om ny musikk han skulle presentere at den låt akkurat likedan som før, men helt forskjellig. Slik er det med Bjørnstads musikk også. Det tar et hundredel av et sekund å fatte at det er han som har skrevet dette – det låter så bjørnstadsk som vel tenkelig, men samtidig helt forskjellig. Det har med nyanserikdommen å gjøre og den unike kloa han er i besittelse av som ingen andre er i nærheten av.

Bjørnstad kommer jo fra den klassiske verden, men skjønte raskt at det finnes andre univers der ute. Det er på sett og vis det han har invitert med seg Kleven Hagen til her og at hun er en musikant med store ører og åpne sanser som lar seg utfordre og som stortrives i disse landskapene er så tydelig som bare det.

Her snakker vi om to musikalske sjelsfrender som har møtt hverandre på et usedvanlig nivå i ønsket om å gi hverandre og oss noe uendelig vakkert og tidløst. Det har de lykkes noe så voldsomt med.

Jeg er så heldig at jeg kan sitte nesten en sommernatt ved fjorden å nyte denne musikken. Jeg vet jeg er heldig, men jeg lover at den egner seg hvor som helst ellers også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ketil Bjørnstad & Guro Kleven Hagen
The Personal Gallery
Grappa/Musikkoperatørene

Hvilken utflukt!

Jan Bang og Eivind Aarset har jobba sammen i en rekke sammenhenger siden begynnelsen av 90-tallet. Likevel er dette det første duoalbumet de har begått. Vi visste at dette måtte bli noe helt spesielt.

Eivind Aarset og Jan Bang – for en konstellasjon.

I mi bok er gitarist, bassist og elektroniker Eivind Aarset og samplist, programmerer, synthesist og redigerer Jan Bang to av de mest spennende, nyskapende og annerledes musikantene vi har her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.

Slik har det vært lenge og noe forteller meg at slik kommer det til å bli værende så lenge det finnes kraft i de to.

Når de har jobba sammen med giganter som Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Sly & Robbie og Jon Hassell så sier det mye om hvilken standing de nyter der ute. Det skulle da også bare mangle og de to har fortsatt «utforskingen» sin sammen i regi av Punkt-festivalen i Kristiansand også.

De to har bevegd seg sømløst mellom sjangre som dub, samtidsmusikk, folkemusikk, rock, jazz og pop og sluttsummen er nå, mer enn noensinne, noe som kun kan kalles en Aarset/Bang-sjanger.

De to, og gjestene Sidsel Endresen, Erik Honoré, Nils Petter Molvær, Hilde Norbakken, Anders Engen og Audun Erlien som dukker opp enkelte av spora, tar oss med til lydlandskap ingen av oss har vært på besøk i tidligere. Det er atmosfærisk, det er vakkert, det er søkende og originalt og sørger for at du enten blir sittende ytterst på stolen for å få med deg alle detaljene eller at du bare legger deg rett ut, lukker øynene og åpner alle andre sanser.

Eivind Aarset og Jan Bang er enkelt og greit ikke i stand til å gjøre noe som helst annet en grensesprengende – det beviser de nok en gang her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eivind Aarset – Jan Bang
Snow Catches on Her Eyelashes
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Koder knekkes

Stadig nye stemmer melder seg på og viser hvilket skyhøyt nivå det er på den oppvoksende jazzslekt her til lands. I dag skal vi møte to flotte trioer med røtter i Bergen.

Mathias Marstrander, Sigurd Steinkopf og Andrew Robb – A Northern Code – går sine egne veier.

På spørsmål for noen år siden svarte Jan Garbarek at det nye bandet hans låt likt, men helt forskjellig fra det forrige. Det samme kunne nok gitaristen Mathias Marstrander (26) sagt om disse to bandene som han spiller viktige roller i: ganske likt, men helt forskjellig.

Begge bandene har sine røtter på Griegakademiet i Bergen, begge er trioer og trommeslageren Sigurd Steinkopf  (22) er med i begge. Derfor låter det ikke ulikt av A Northern Code og Marstrander Trio, men det er også noe eget ved uttrykkene.

A Northern Code begynte opprinnelig som masteroppgava til den skotske bassisten Andrew Robb (30), men etterhvert har trioen blitt en kollektiv affære der grensa mellom det komponerte og det det løse, det frie  er vanskelig å finne. Her er alle stemmene like viktige sjøl om Robb er hovedkomponist, men der ei standardlåt som «Someday My Prince Will Come» også passer nydelig inn i helheten.

A Northern Code er en trio som har henta inspirasjon fra en rekke kilder og satt det sammen til noe de er aleine om og som de kan bygge stadig nye hus på.

Arne Toivo Fjose Sandberg, Mathias Marstrander og og Sigurd Steinkopf – Marstrander Trio – på god vei.

Arne Toivo Fjose Sandberg (24) har «tatt over» bassplassen til Andrew Robb i Marstrander Trio. Ellers er idealene mange av de samme bortsett fra at her er Marstrander, opprinnelig fra Bærum, komponist av alt materialet.

Marstrander er en herlig melodiker med en varm, tøff og fin tone i gitaren. Jeg tror neppe han vil protestere kraftig hvis jeg hevder at han har lytta en hel del på en av sine lærere i Bergen, Thomas T. Dahl, og det er det i tilfelle ingen grunn til å skjemmes over.

Til tross for at det er tre unge herrer vi har med å gjøre, så har de allerede utvikla et stort modenhets- og lyttenivå. Inspirasjonen er henta fra «alt»: jazz, rock, samtidsmusikk, impro og filmmusikk og til sammen har det blitt, som med A Northern Code, noe som det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

Mathias Marstrander hadde jeg såvidt hilst på før i bandet Molecules, men med disse to visittkortene tar han nye, schwære steg og bekrefter at med han har kongeriket fått en ny gitarist som allerede har etablert helt seg der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

A Northern Code
Boundaries
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Marstrander Trio
Old Times, Beautiful Boy
Losen Records/MusikkLosen

 

 

Stadig videre

Trompeter og bukkehornist Hildegunn Øiseth tar nok en gang nye steg i retning seg sjøl. Det er herlig å få bli med på ferden.

Hildegunn Øiseth har landa på et flott sted.

Hildegunn Øiseth (53) har vært der i flere tiår allerede. Lenge spilte hun likevel, for meg i alle fall, en altfor beskjeden rolle ofte i storbandsammenheng. Heldigvis har et aller annet ført til at hun i stadig større grad har stått fram som den strålende komponisten, bandlederen og solisten hun er.

Siden 2011 har hun gitt oss platene «Stillness», «Valencia» og «Time Is Coming» og for hvert visittkort så har Brandvals store datter vokst og vokst. Der hun er nå er det flotteste musikalske stedet hun noen gang har vært.

Per Oddvar Johansen, Magne Thormodsæter og Espen Berg byr Hildegunn Øiseth på et perfekt reisefølge.

Med sin nydelige, luftige og svært personlige tone i horna sine har Øiseth etablert seg helt der oppe i trompettoppen. Der er det trangt når vi raskt nevner Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Mathias Eick og Per Jørgensen bare her hjemme, men da er vi jo samtidig på den internasjonale pallen også. Sjølsagt har Øiseth henta inspirasjon både fra den og den andre av disse, men anno 2020 så er hun altså veldig sin egen stemme.

Med et låtutvalg hun stort sett står for sjøl, men som pianist Espen Berg (1) og trommeslager og sagist Per Oddvar Johansen (3) så definitivt bidrar på et nydelig vis til, blir vi tatt med til et nedpå og reflekterende sted der det er godt og inderlig å være. I en akustisk setting der også Magne Thormodsæter nok en gang gjør en strålende bassinnsats sammen med Berg og Johansen – intet mindre enn to lyttende giganter, benytter Øiseth seg denne gangen også av elektroniske hjelpemidler til å løfte fram trompetstemma si fra tid til annen. Det er sjølsagt også gjort nennsomt og med fintfølelse slik Øiseth gjør det ellers også. Dessuten bruker hun stemma si på et flott vis også.

Dette kollektivet hører hjemme på aller øverste hylle uansett hvor på kloden man måtte leite etter hyller. Hildegunn Øiseth har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl og at det er et fin sted å være forteller hun og hennes tre medsammensvorne oss på «Manana».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hildegunn Øiseth
Manana
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene