Stemningsfullt og trøstende

Den svenske saksofonisten Elin Forkelid tar oss med på en
stemningsfull og fortrøstningsfull utflukt som kan lyse opp mørke
stunder.

Elin Forkelid har laga musikk som egner seg på mørke kvelder – også.

Elin Forkelid (40) har jeg hatt gleden av å følge i store deler av
hennes karriere. Til for vel 10 år siden, etter at hun gifta seg med
pianisten Adam Forkelid, reagerte hun blidt hvis hun ble kalt Elin
Larsson. Som Elin Larsson/Forkelid har hun i 15 år gitt ut en rekke
album med forskjellige konstellasjoner og bidratt i en rekke band
under andres ledelse, blant andre Anna Högberg, Vilhelm Bromander og
FIRE! Orchestra. Nå har hun tatt et steg til side, senka temperaturen
og latt seg inspirere av en av mine store favoritter, den
canadisk/engelske trompeteren Kenny Wheeler.

Angel Song

Det er ikke hvilken som helst del av Wheelers kunstnerskap Forkelid
har latt seg inspirere av. Wheeler (1930-2014) skapte mye unik musikk,
men “Angel Song” fra 1997 med Bill Frisell, Dave Holland og Lee Konitz
som reisefølge vil i manges ører bli stående som noe av det største.

Denne plata og denne musikken har fulgt Forkelid lenge og musikken hun
komponerte i forlngelsen av den, fikk sin premiere under Stockholm
Jazz Festival i 2023.

For vel et år siden gikk bandet og musikken inn dørene på legendariske
Atlantis Studio i Stockholm. Det var en kald januardag og musikken
egna seg til trøst da og så definitivt seinere også. Trøst har nemlig
vært utgangspunktet til Forkelid. Hun mener at er det noe alle
mennesker trenger mer eller mindre av så er det akkurat trøst, og med
det i bakhodet skrev hun altså musikken til hvem som enn måtte ha
behov for den. Noen enkle “Songs to Keep You Company on a Dark Night”,
som hun sjøl sier.

Samme besetning

Forkelid, som spiller både tenor-, alt- og barytonsaksofon her, har
alliert seg med bassisten Mats Dimming, gitaristen David Stackenäs og
trompeteren og kornettisten Tobias Wiklund. De har så definitivt
skjønt Forkelids intensjoner alle sammen. Noe er svært nedpå og
vakkert, mens noe er løsere og åpnere – forskjellige mennesker trenger
forskjellig input eller trøst.

I tillegg til Forkelids egne låter, så har hun også innlemma Stevie
Nicks´ “Landslide” og Carla Bleys udødelige “Ida Lupino” som Johs.
Bergh og Karin Krog benytta seg av da de skreiv teksten til “Break of
Day in Molde”. De passer perfekt inn i miksen.

Dette trommefrie samfunnet som Elin Forkelid har skapt er et fint sted
å finne ro og helt sikkert også trøst.

Elin Forkelid
«Songs to Keep You Company on a Dark Night»
Sail Cabin Records/sailcabinrecords.com

Flott debut

Bassisten og vokalisten Signe Førre fra Voss tar vare på mange slags
tradisjoner med sin fine debutplate.

Signe Førre har gitt oss et fint debut-visittkort.

Signe Førre (30) har på grunn av familiært feriehus i Tyrkia og en
rekke reiser til Krotia, Bosnia og Herzegovina, Serbia, Montenegro og
Bulgaria blitt ikke en smule, men et helt brød – for å sitere Øystein
Sunde – fascinert av det musikalske landskapet i og rundt Balkan. Det
har hun så definitivt tatt med seg til sitt første visittkort,
“Fagert”.

Stor bredde

Førre har skrevet noe av musikken sjøl, mens mye er henta fra
tradisjonelle melodier fra de nevnte dalstrøka, men er nytolka av
Førre. Alt er gjort med en ekthet og inderlighet som forteller oss om
en relativt ung musikant med en solid porsjon modenhet og
personlighet.

Jeg skjønner ikke et ord av hva Førre synger på fremmede språk, men
jeg tror uansett på henne i like stor grad som når hun synger på norsk
på sin egen “Skjulte toner” eller på folketonen “Fagert i
Finnesloftet”. I mi bok er troverdighet et hedersord og Signe Førre
har mye av det slaget.

Flott tonefølge

Når Førre så har alliert seg med Jo Asgeir Lie på trekkspill, Kåre
Opheim på trommer og perkusjon og Torbjørn Økland på gitarerer,
trompet, mandolin og bouzouki, så har hun fått akkurat det flotte
reisefølget både hun og musikken kunne ønske seg.

Kall dette gjerne folkemusikk eller verdensmusikk, men det er så
avgjort spor av rock og jazz i det Førre & Co foretar seg også. Til
sammen har det blitt en mer enn lovende debut – jeg gleder meg til
fortsettelsen.

Signe Førre
«Fagert»
Ta:Lik/talik.no

Annerledes og spennende

 

Det stoooore danske storbandet Blood Sweat Drum + Bass imponerer. Nok
en gang åpner de spennende musikalske dører.

Det danske stoooorbandet Blood Sweat Drum + Bass har noe unikt på hjertet.

Det danske jazzmiljøet er så mye mer enn København. Det har blant
annet plateselskapet Jaeger Community Music vist oss ved flere
anledninger. De har nemlig sitt sete i Aarhus, og veldig mye av det som
kommer ut på selskapet har sine røtter i byen.

Blood Sweat Drum + Bass består på en god dag av 26 musikanter – en
svært stor utgave av det tradisjonelle storbandet som vel har ca 16-17
medlemmer til vanlig. Jeg har hatt gleden av å høre bandet på
tidligere utgivelser, og her snakker vi svært høy kvalitet. Har jeg
skjønt det rett, så er det et orkester bestående av fullprofesjonelle
musikanter – slik låter det i alle fall.

Originale toneganger

Det vi blir servert denne gangen er en todelt innspilling, men med
flere fellestrekk. Side A på vinylen er en studio-innspilling av en
komposisjon skrevet av amerikansk-danske Wayne Siegel. Han er langt i
fra en tradisjonell jazzkomponist, men henter like mye inspirasjon fra
samtidsmusikk, elektronica og verdensmusikk og den indiske fløytisten
Shashank Subramanyam spiller ei sentral rolle. Siegel sjøl trakterer
noe som kalles motion-tracking system og i tillegg er det ei lita
utgave av storbandet som bidrar. Stemningsfullt og spennende med en
klar indisk koloritt ved seg.

Live

Side B er gjort live og består av fire komposisjoner. skrevet i
hovedsak av Subramanyam og bandets leder og dirigent Jens Christian
“Chappe” Jensen. Det er fortsatt en indisk farge over musikken med
Subramanyams fløyter, men strykere og fullt band gjør dette til en mer
jazzete utgave, og du verden som det groover av BSB+D fra konserten som
gikk av stabelen i Aarhus sommeren 2023.

Solistene er av meget solid klasse, men denne gangen er det de
originalene komposisjonene som fascinerer meg aller mest.

Blood Sweat Bass + Drum forteller oss nok en gang at de har veldig mye
spennende og originalt på gang.

Blood Sweat Drum + Bass
«Shiva´s Dance»
Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Sterkt og viktig

Sigurd Hole er en framifrå musiker. Dessuten bryr han seg om naturen
rundt oss og gjør noe med det.

Sigurd Hole Ensemble byr på noe høyst personlig.

Jeg har opplevd bassisten Sigurd Hole i en rekke konstellasjoner opp
gjennom åra. Spesielt sammen med Jon Eberson og Tord Gustavsen har han
fortalt oss hvilken strålende formidler han er. Uansett tror jeg det
han har skapt sammen med Sigurd Hole Ensemble de seineste åra er så
nært vi kommer kjernen til hva og hvem Sigurd Hole er.

Rendalen

Etter å ha studert ved Norges Musikkhøgskole og jobba i flere år med
Oslo som base, så flytta Hole hjem til Rendalen i Østerdalen for en
del år siden. Noe forteller meg at han aldri kutta båndene til
hjemstedet og det det sto for. Likevel blei de nok ytterligere
forsterka da han og familien etablerte nye røtter der. Det setter da
også sitt tydelige preg på musikken.

“Extinction Sounds” blei skrevet som et bestillingsverk til festivalen
TronTalks i Tynset/Alvdal for knappe to år siden. På mange vis kan
dette verket sees på og oppleves som en forlengelse av “Roraima” som
kom i 2022. Begge er åpenbart inspirert av Holes store
miljøengasjement og hans forhold til og bekymring for naturen.

Hole forteller om det å våkne opp til lukten av blomster og lyden av
sauebjeller og minnene fra oppveksten i dette landskapet. Frykten for
at dette bare blir minner for fremtidigere generasjoner preger
garantert Hole.

Fantastisk ensemble

Hole har skapt et unikt verk som beveger seg i et landskap mellom jazz
og samtidsmusikk som gjør at alle sanser forblir skjerpa hele veien.
Med en supertrupp bestående av Jon Balke på piano, Bendik Bjørnstad
Foss på bratsj, Anders Kregnes Hansen på marimba og perkusjon,
Veslemøy Narvesen på trommer og perkusjon, Tanja Orning på cello,
Torben Snekkestad på saksofoner og trompet og Sara Övinge på fiolin,
som alle åpenbart har skjønt Holes intensjoner til fulle, så blir vi
tatt med til steder vi sjelden eller aldri har blitt invitert til før.

Sigurd Hole framstår i stadig større grad som en sjelden og viktig
blomst i det musikalske landskapet, og han har nok en gang mye
personlig å by på som både fascinerer og setter i gang
tankeprosesser.

Innspillinga er gjort live fra urfremføringa til TronTalks høsten 2023.

Sigurd Hole Ensemble
«Extinction Sounds»
Elvesang/Musikkoperatørene

Evig liv i sikte

Wako har vært, er og kommer til å bli værende noe av det mest
spennende som har skjedd i norsk jazz de siste tiåra. Nok et bevis på
det har nylig sett dagens lys.

Wako tar stadig nye steg. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Kvartetten Wako har eksistert i ti år. Herrene fra Leirsund, Hurdal,
Stjørdal og Færøyene – den ene jazzmetropolen større enn den andre –
møttes på jazzlinja i Trondheim og har hundrevis av konserter og seks
album bak seg før de nå muligens gir oss sitt foreløpige høydepunkt
med “Evig liv, perfekt orden”. Hvilken tittel!

Utfyller og utfordrer

Trommeslager Simon Olderskog Albertsen, pianist Kjetil A. Mulelid,
saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen fant
hverandre noe voldsomt der oppe ved Nidelvens bredd. Det de fant har
de fortsatt å utvikle på et høyst personlig vis de ti åra bandet har
eksistert.

Alle fire har bidratt i en rekke andre konstellasjoner, og er nå
bosatt i Oslo og København, men har heldigvis holdt sammen i Wako.
Årsaken er åpenbar: bandet har hatt og har et stort potensial. De fire
kan hverandre ut og inn og de både utfordrer og utfyller hverandre på
et høyst spesielt vis.

Kollektivet og individualistene

Vi har med fire framifrå individualister å gjøre – individualister som
aldri går i veien for hverandre og som samtidig har kollektivet i
sentrum.

Myhre Olsen er hovedkomponisten, men Mulelid og Poulsen har også
bidratt. Musikken varierer fra nydelige ballader til det mer
storslagne og med leik og åpenhet som viktige ledestjerner. Det hele
avsluttes med Myhre Olsens “To Mom and Dad, it´s Okay” – noe av det
vakreste som har vederfaret mitt sanseapparat på ei god stund.

“Evig liv, perfekt orden” har blitt liggende til marinering hos meg et
par måneder. Det har den på ingen måte tatt noen skade av – dette er
nemlig tidløs og ja, evig musikk.

Wako
«Evig liv, perfekt orden»
Øra Fonogram/orafonogram.com

Høyst personlige samtaler

kÖök, det vil si gitaristene Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Stian
Larsen, tar oss med til steder ingen har besøkt tidligere.

Stian Larsen og Jørn Erik Ahlsen Alkanger, det vil si kÖök, likner ikke på noen andre.

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av kÖök – som sjølsagt
betyr kjøkken på estisk – sin karriere siden oppstarten i 2012. De to
herrene Ahlsen Alkanger og Larsen har kjørt et kompromissløst og unikt
løp der impro og samtidsmusikalske idealer har blanda seg med jazz på
et spennende vis.

Tidligere har vi hørt dem med elektriske gitarer og forsterkere og
langt framskreden bruk av samplere og delay-effekter. På mitt forrige
møte var også Marius Gjersø (trompet), Morten Qvenild (piano) og Per
Oddvar Johansen (trommer) med, men denne gangen har de to tatt en
radikal u-sving.

Akustisk

På de 13 “låtene” er det nemlig kun to akustiske gitarer involvert.
Musikken spiller opp mot stemningsfulle fotografier av Simen Dieserud
Thornquist som finnes i omslagsheftet.

kÖök er fortsatt totalt kompromissløse. Det de to skaper er åpent,
fritt og vakkert på et høyst personlig vis. Musikken skaper
assosiasjoner og tankeflukt – noe som kan være viktig i de dystre
tidene vi opplever nå.

Det er luft og bevegelse i uttrykket, som like gjerne er ute og
pling-plongete som inne og nesten melodisk.

kÖök skaper nok en gang spenning og undring med sine samtaler –
samtaler som egner seg for konsentrert lytting og neppe til verken
vor- eller nachspiel.

kÖök
«Let You Evaporate»
VaFongool/Musikkoperatørene

Herlig gjenhør

Den flotte gitaristen Emily Remler forlot oss altfor tidlig. Heldigvis
er det noen som tar ansvar og dokumenterer hvem og hva hun var.

Emily Remler var en strålende gitarist. Foto: Brian McMillen

De seineste tiåra har det heldigvis blitt ei forandring til det bedre
i jazzverdenen: stadig flere kvinnelige instrumentalister har nemlig
dukka opp og satt sine solide bumerker på musikken. På 80-tallet var
amerikanske Emily Remler (1957-1990) en av de få som virkelig var
foregangskvinner med sitt eminente Wes Montgomery-inspirerte
gitarspill.

Tragedie

Remler hadde ei fin, men altfor kort karriere. Hun sleit visstnok i
store deler av sitt liv med dopavhengighet og på turné i Australia i
1990 ville ikke hjertet mer – hun blei kun 32 år gammel.

For første gang på 33 år kommer det nå ei innspilling med Remler. For
nye generasjoner er hun mer eller mindre glemt, så det er et viktig
stykke arbeid produsentene Zev Feldman og Bill Milkowski har gjort med
å grave frem og sette i stand disse opptakene.

Las Vegas

Det vi får høre den bop- og latinfluerte Remler på disse liveopptakene
fra en klubb i Las Vegas i 1984 og 1988 er en dobbelt-cd med over to
timer med tidløs og smakfull musikk med masse varme i seg.

84-utgava er på kvartett med piano mens hun hadde nedskalert til trio
i 1988. Remler er i svært godt slag på begge klubbkveldene og viser
oss at på sitt beste var hun blant de aller beste bop-baserte
gitaristene som fantes. Det musikalske reisefølget hennes var bare
sånn passe, men Remler skinte uansett.

Som alltid når Feldman & Co graver seg ned i arkivene og finner gull,
så sørger han for et “bokverk” av et teksthefte. 40 sider med bidrag
fra toppjournalist og co-produsent Bill Milkowski og gitaristene
Sheryl Bailey, nylig avdøde Russell Malone, Mike Stern og Rodney Jones
og en rekke andre som sørger for at vi får innsyn i et kort liv og
kort karriere som holdt på å gå i glemmeboka.

Emily Remler skal på ingen måte bli glemt. Hun var altfor bra til det.

Emily Remler
«Cookin´ at The Queens»
Resonance Records/resonancerecords.org

Sterkt og viktig

Den afghanske sangeren og låtskriveren Ghawgha var fribymusiker i
Harstad i tre år. Her samarbeider hun med to av våre beste kvinner og
gir oss sterke historier.

Afghanske Ghawgha har noe viktig å melde.

Musikk har gjennom alle tider vist seg å være en brobygger som ikke
noen eller noe kan måle seg med. Ghawgha Taban, som såvist jeg har
skjønt er 27 år gammel, har funnet det nødvendig å forlate hjemlandet
av årsaker vi alle kjenner. I ti år har hun jobba med musikk og hun
var en anerkjent popsanger i Afghanistan. Etter at Taliban overtok
styringa i landet viste det seg at kvinner i svært liten grad hadde
mulighet til å utøve yrkene sine.

Muligheter

Heldigvis har Norge og en del andre land gitt kunstnere fra
Afghanistan og andre land i mer eller mindre samme situasjon
muligheten til å komme til oss og bli gitt sjansen til å utvikle
kunstnerskapet sitt i et land der det er mulig å uttrykke seg fritt.

Det har igjen ført til at vi får møte en framifrå sanger som tolker
både egne og andres tekster på sitt morsmål. Tekstene er oversatt til
engelsk i tekstheftet og forteller om både frustrasjon, sinne og håp.

Jeg er litt usikker på hvem som har skrevet musikken, men den den kler
uansett uttrykket til Ghawgha perfekt og jeg har i alle fall
produsent, pianist, harmoniumist og synthesist Anja Lauvdal mistenkt
for å ha minst en finger med i spillet. Sammen med perkusjonist
Marianna Sangita A. Røe skaper Lauvdal et nydelig bak- og frontteppe
for Ghawgha og hennes flotte og viktige budskap. Jovisst har musikken
røtter i Ghawghas hjemtrakter, men den har også henta impulser fra en
rekke andre kilder.

Ghawgha kommer med nok en bekreftelse på at musikk i slike hender og
hoder er en grensesløs døråpner og brobygger.

Ghawgha
«Qaf»
OK World Records/Musikkoperatørene

Empatisk og melodisk fra sagaøya

tor. 23. jan. 2025 kl. 18:43 skrev tor hammerø :
Den islandske pianisten og komponisten Ingi Bjarni, som sikkert
reagerer hvis noen sier Skúlason til han også, har reist hjem for å
videreforedle musikken sin etter studier blant annet i Norge.

Ingi Bjarni, nummer to fra venstre, sammen med sitt drømmelag.

Ingi Bjarni (37), som altså dropper etternavnet Skúlason i
artistsammenheng, har stukket innom ved et par anledninger tidligere.
I 2019 ga han oss “Tenging» på norske Losen Records, og i
2023 fulgte han opp med “Farfuglar” også det på et norsk selskap, NXN
Recordings. På begge innspillingene hadde han med seg to norske
musikere, trommeslageren Tore Ljøkelsøy og trompeteren Jakob Eri
Myhre. Ingi Bjarni imponerte ved begge anledninger og følger flott opp
her med ei ny besetning, men denne gangen uten nordmenn sjøl om Losen
Records fortsatt er basen.

Bortgang

Mye av musikken har Ingi Bjarni skrevet i 2021 – året da mora hans
forlot tida. I ettertid ser han at det har preget han som komponist, og
den vakre og melodiøse musikken har et sterkt preg av melankoli. For å si det på en annen måte så har musikken et klart ECM-estetisk preg over seg.

Perfekt lag

Med landsmennene Magnús Trygvason Eliassen, visstnok ikke i slekt med
Olav, på trommer og Hilmar Jensson på gitar og den svenske
mesterbassisten Anders Jormin med på ferden, har Ingi Bjarni funnet
det perfekte reisefølget. De har så til de grader skjønt
opphavsmannens intensjoner og kler musikken på et framifrå vis.

Ingi Bjarni framstår som en stadig mer moden komponist og pianist. Den
vanskelige tredjerunden har vist seg å være svært vellykka, han har
gått rundetida ned og dette har blitt hans beste runde så langt.

Ingi Bjarni
«Hope»
Olsen Records/MusikkLosen

Tida kuter ikke fra henne

Jeg har aldri hørt om Stine Bogsveen før. Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med hennes debutplate så skjønner jeg at hun er og har ei stemme som mange bør lytte til.

Stine Bogsveen har noe å melde.

27 år unge Stine Bogsveen fra Trysil Finnskog kommer inn fra det store intet for min del. Når det er slik at jeg lett blir fascinert av mange typer musikk, så blir jeg ekstra nysgjerrig når helt nye navn og stemmer melder sin ankomst. Når så cd-en er fulgt av et håndskrevet brev som forteller mye om hvem hun er og hvordan hun kom til musikken og musikken kom til henne, så har hun lagt inn gode aksjer hos meg.

Et eget lite univers

Bogsveen, som skriver alt av tekst og musikk, og som synger og spiller gitar sjøl, befinner seg i et vakkert singer-songwriter landskap med klare impulser fra country-rock og americana samt fra en norsk viseverden.

På hjemmebane

På uforfalska trysling synger og formidler hun på et vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for meg uansett hvor en artist befinner seg i det musikalske universet.

Bogsveen er i stand til å fortelle historier med tekstene sine og når hun så omgir seg med musikanter som Anna Ueland, Kyrre Laastad og Stian Lundberg, så vet vi at hun er i de beste hender.

Foreløpig har Bogsveen noe å gå på når det gjelder bredden i materialet og uttrykket. Det skulle da også bare mangle fra en debutant.

Men stemma, personligheten og potensialet er der og jeg både gleder meg med debuten og ikke minst til fortsettelsen.

Stine Bogsveen
«Daggry»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene