Willie Nelson har utrolig nok greid å bli 91 år. Her skuer vi tilbake til et av mange høydepunkt i hans utrolige karriere.

Da det legendariske plateselskapet Atlantic Records runda 75 år i fjor (egentlig året før), så ville de markere det med å gjenutgi 90 plater som har vært med å skape den stolte historia de har vært med å etablere. De fleste sjangre har vært presentert på den ikoniske labelen opp gjennom åra og mange har funnet sine favoritter der.

Favoritter

Annonsørinnhold

Sommersalg: Her er de beste kuppene innen sport og friluft

Øverst på mi personlige liste befinner John Coltrane og Aretha Franklin seg, men når jeg leser gjennom lista som er funnet verdig til å være blant de 90 utplukka til jubileet så er det mange der. Mange vil kanskje bli en smule overraska over at Willie Nelson hørre hjemme der opp hos meg, men nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Willie Nelson hører så avgjort hjemme i føstnevnte kategori, noe denne innspillinga fra 1974 forteller sitt tydelige språk om.

Singer songwriter

Sjøl om Nelson, som jeg tipper medisinere gjerne vil obdusere når den dagen kommer siden han har blitt godt over 90 uten å ha levd spesielt asketisk for å si det pent, som alltid befinner seg trygt og godt i countryuniverset, så er det mye singer-songwriter i han også ved denne anledninga.

Nelson er en historieforteller av svært sjeldent kaliber og på denne gjennomsiktige vinylen forteller han historia om et forhold som har gått i oppløsning – og han gjør det både fra mannens og kvinna sitt ståsted. På A-sida er det kvinna som “snakker”, mens mannen får slippe til på motsatt side – umiddelbar tilsvarsrett i praksis der altså!

Vel 50 år

Sjøl om det er vel 50 år siden Willie Nelson spilte inn denne musikken, så står den seg slik tidløs musikk alltid gjør både nå og sikkert om 50 år også. Willie Nelson har dette unike særpreget i stemma si og i alt han foretar seg som de aller færreste er besjela med. Måtte han leve i 100 år og vel så det og la det bli så mange “Bloody Mary Morning”s som han bare orker.

Hildegunn Øiseth har fulgt sin egen vei og nå viser hun oss at hun befester sin posisjon helt der oppe.

Med oppvekst i håndballbygda Brandval ikke langt fra Kongsvinger, var det vel ingen selvfølgelighet at det skulle bli en framifrå jazzmusiker av unge Øiseth. Trompeteren og bukkehornisten Hildegunn Øiseth (57) har heller ikke fulgt noen tradisjonell landevei frem til der hun er i dag – kanskje akkurat derfor fremstår hun med noe høyst personlig hver gang hun stiller til start.

Egen linje

Annonsørinnhold

Årets lekreste sommerkjoler

Til tross for at Øiseth hører hjemme i en generasjon som «måtte» gå på jazzlinja, så tok hun veien via studier i Sverige og i Sør-Afrika. Hun har også jobba mye med storband i Sverige, men i «voksen» alder vokste ønsket om å stå på egne bein med egen musikk og eget band frem.

Alle gode ting er fem

Med «Garden On The Roof», som er hennes femte visittkort med sin utmerkede trupp, har hun tatt ytterligere steg i retning seg sjøl. Seks Øiseth-komposisjoner, som blant annet har klare folkemusikalske spor i seg, og tre fritt improviserte strekk, forteller stadig mer om ei ganske så unik stemme som ikke likner på noen andre enn Hildegunn Øiseth. Det er jo ikke akkurat mangel på glitrende trompetere her til lands og Øiseth føyer seg elegant inn i den stolte rekka med Molvær, Henriksen, Eick, Jørgensen og hva de nå enn heter alle sammen.

Kjernetruppen

Når hun så fortsatt har med seg Espen Berg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, pluss strålende gjestevisitt av den alt for sjelden hørte Nils-Olav Johansen på gitar – hvilken nesten skjult skatt han er – på tre spor, så har Øiseth akkurat den truppen som løfter de vakre melodiene hennes akkurat dit hun vil og som vi bare kan ønske oss.

Hildegunn Øiseth egner seg utmerket i denne melodiske takhagen, Nå er jeg allerede spent på hvor hun vil ta oss med neste gang.

James Brandon Lewis er i svært manges øyne og ører den store saksofonarvtakeren i amerikansk jazz. Her kommer det nok et variert prov på at det godt kan stemme.

De siste åra har James Brandon Lewis (40) fått voldsomt med oppmerksomhet for sin måte å ta vare på tradisjonen og samtidig føre den videre. Spesielt «Jesup Wagon»-utgivelsen sørga for at han føyk til topps på utallige leser- og kritikeravstemninger kloden rundt både for skiva og for han sjøl som instrumentalist.

Allsidig

Oppfølgeren har blitt liggende i en av mine mange bunker ei god stund før den kom opp til overflata. Det var på høy tid, men på den annen side så gjør det ikke så veldig mye fordi dette er så bra og så tidløs musikk som vel ønskelig. For de som velger en av de fysiske variantene så vil de også få møte to sider av Lewis.

Hoveddelen av «For Mahalia, With Love» sier seg nesten sjøl hva handler om. Gjennom flere samtaler med sin kjære bestemor, som hadde et svært nært forhold til gospelikonet Mahalia Jackson, blei også interessen for Jackson vekka hos vår mann.

Sammen med sitt utmerkede og annerledes band, Red Lily Quintet, bestående av Chris Hoffman på cello, Kirk Knuffke på kornett, William Parker på bass og Chad Taylor på trommer og han sjøl på tenorsaksofon, tar de kjente gospellåter som «Swing Low», «Go Down Moses», «Wade in the Water» og «Precious Lord» og, samtidig som de har full respekt for denne skatten og hvor den kommer fra, så tar de den med inn i et uttrykk som gjenspeiler spennende og unik jazz anno nuh.

Strykekvartett

James Brandon Lewis viser oss også ei svært annerledes side her. På ei liveinnspilling fra Polen i 2021, møter vi komponisten Lewis som har skrevet fantastisk flott musikk, «These Are Soulful Days», som her blir tolka av den polske strykekvartetten Lutoslawski Quartet og han sjøl som solist på toppen av det.

James Brandon Lewis bekrefter nok en gang at han på flere vis absolutt kan være arvtakeren til giganter som Coltrane, Ayler, Rollins og Shorter. Såpass!

Bassisten Magne Thormodsæter både overrasker og imponerer på sin solodebut under eget navn.

Magne Thormodsæter (50) har imponert meg gjennom flere tiår som en strålende bassist og sidemann. Han har spilt med «alle» og gjort en glimrende jobb blant annet i en rekke trioer, med Bergen Big Band og i folkemusikksammenheng med Sigrid Moldestad. Men under eget navn har han altså venta til nå – og for en debut det har blitt.

Annonsørinnhold

Årets lekreste sommerkjoler

Bergen

Etter utdannelse på jazzlinja i Trondheim, gikk ferden tilbake til hjembyen Bergen (men han heier på Molde!!!!) hvor han har undervist på jazzavdelinga på Grieg-akademiet i en årrekke i tillegg til å å bedrive særdeles elevert musisering. Til tross for dette har Thormodsæter fått alt for lite oppmerksomhet på både nasjonal og internasjonal basis. Slik er det dessverre når man bor i en småby, men forhåpentligvis blir det ei forandring på det etter den strålende debuten på det tyske selskapet Ozella Music.

Overraskelsen

Det er altså ingen bombe for meg at Thormodsæter er en framifrå jazzbassist, men her viser han oss også at han er en strålende klassisk komponist. Her har han skrevet en nydelig komposisjon i fem satser pluss en bass-solo og arrangert det for et ensemble bestående av fire fioliner, to bratsjer og to celli pluss ei jazzbesetning med Eivind Lønning på trompet, saksofonistene Kjetil Møster og Atle Nymo, pianist Svein Olav Herstad, gitarist Thomas Tellevik Dahl, trommeslagerne Håkon Mjåset Johansen og broder Ivar Thormodsæter (også Molde-supporter) samt seg sjøl på bass, må vite.

Alle musikerene fikk se musikken kun en dag før innspillinga, men du verden som de har kommet under huden på visjonene til Thormodsæter og så er det sjølsagt plass til at flere av de utmerkede jazzmusikerne får presentert seg sjøl.

Dette er så vakker, sterk, annerledes og sjangersprengende musikk som vel ønskelig og Magne Thormodsæter får vist flere overraskende sider ved seg sjøl. Det er på høy tid at mange flere får opp ørene opp for både bassisten og komponisten Magne Thormodsæter.

Mark Lockheart er en alt for lite hørt veteran i engelsk jazz. Det bekrefter han nok en gang med sitt glitrende 12 manns/kvinners band.

De som har fulgt nøye med i britisk jazz de seineste 20-30 åra, har muligens fått med seg noe av det tenorsaksofonisten Mark Lockheart (63) har drevet på med. Han har blant annet vært med i sentrale band som Loose Tubes og Polar Bear i tillegg til å drive sine egne prosjekter. Han har også spilt med både Anja Garbarek og Radiohead – intet mindre.

Andre møte

For to år siden møtte/hørte jeg Lockheart med en kvartett med yngre, meget langt framskredne musikanter på utgivelsen «Dreamers». Det var intet mindre enn et spennende møte på et av Europas aller mest oppegående plateselskap, engelske Edition Records. Der befinner Lockheart seg fortsatt og det er i seg sjøl et kvalitetsstempel.

Nå har Lockheart tatt nok et steg videre og skrevet musikk for et lite storband eller stort småband. Lockheart på tenor- og sopransaksofon, Nathaniel Facey på altsaksofon, George Crowley på klarinett og James Allsopp på klarinett- og bassklarinett tar seg av treblåsinga, Laura Jurd og Mike Soper er trompeterene, Jim Rattigan og Anna Drysdale trakterer hvert sitt horn, Harry Maund spiller trombone og basstrombone, Rowland Sutherland har fløyte- og altfløyte-ansvaret, John Paricelli spiller gitar, Tom Herbert trakterer bass og elbass og Dave Smith, tidligere medspiller med Robert Plant, spiller trommer.

Sjelden instrumentering

Her er det en rekke gode navn og den unike instrumenteringa gjør at Lockhearts komposisjoner, som henter inspirasjon fra både jazzhistoria og fra rockeuniverset, får et et helt spesielt lydbilde og luft å ta seg ut i verden med fra et formidabelt kollektiv og solister på øverste hylle.

Mange får anledning til på vise seg frem solistisk, ikke minst Lockheart sjøl, og det er et gjennomgående herlig driv hele veien sikkert mye på grunn av de solide utfordringene Lockheart har gitt kollektivet han har invitert til bords.

Mark Lockheart viser oss nok en gang hvilken kapasitet han er og har. Nå er det virkelig på tide at vi får ørene opp for han og musikken hans også her hjemme.

Elbassisten og vokalisten Maya Vik gir oss pop-funk som det gnistrer av. Veldig unorsk og veldig hipt.

Maya Vik (44) er en musiker jeg har hørt mer om enn jeg har hørt. Etter tre skiver under eget navn, har det nå vært stille ei stund, men med «Hustlebot» melder hun klart og tydelig at spesielt mer funky musikk ikke lages på bygdene nå til dags.

Montée

Annonsørinnhold

Sommersalg: Her er de beste kuppene innen sport og friluft

I tillegg til å ha fokus på sin egen solokarriere, husker kanskje mange Vik fra det tøffe bandet Montée også. Uansett hvor man har møtt på henne, så har hun satt usedvanlig funky spor over alt. Og hvis noen hevder at hun har latt seg inspirere aldri så lite av Prince sitt univers, så føler jeg meg rimelig sikker på at hun ikke vil bli spesielt fornerma.

Tøft

Med «Hustlebot» møter jeg Maya Vik skikkelig for første gang. Og det med musikk som er veldig godt forberedt, arrangert, skrevet, produsert og fremført av vokalist og bassist Vik og et stjernelag av medskrivere, produsenter og ikke minst musikanter som Thomas Pettersen, Jarle Bernhoft og Håkon Kornstad.

Vi befinner oss i et funky pop/rocklandskap som er veldig lett å like og føle seg vel i. Vik og produsent Pettersen har tenkt og plukka rett folk hele veien til å krydre musikken og du verden som det groover av både Maya Vik og musikken

.PS Ikke bare musikken, men også coveret/innercoveret er av det hippe slaget – sistnevnte så hipt at det det er vanskelig både å lese og forstå hva som skrives. Så hipt trenger det ikke å være.

Danske Carsten Dahl har i flere tiår fortalt oss hvilken fantastisk pianist han er. Her kommer nok en bekreftelse – mutters aleine denne gangen.

Carsten Dahl (56) viste seg for alvor frem her hjemme på begynnelsen av årtusenet i en trio Arild Andersen jobba mye med som også inkluderte den franske trommeslageren Patrice Héral. En svært så uttrykksfull og personlig pianist med fantastisk teknikk viste Dahl oss å være og han er også en svært så allsidig musiker som har samarbeida med så forskjellige musikere som Wynton Marsaslis, Johnny Griffin og Palle Mikkelborg og i en rekke egne og andres band i Danmark.

Maler

Annonsørinnhold

Sommersalg: Her er de beste kuppene innen sport og friluft

Det som mange ikke vet er at Dahl er en strålende bildekunstner også med en rekke separatutstillinger bak seg. Det jeg har sett av hans uttrykk som maler avspeiler seg på mange måter også i denne soloinnspillinga som er en hyllest til den klassiske pianisten og komponisten Niels Viggo Bentzon (1919-2000) som også var en improvisator.

Jeg kjenner ikke til Bentzons liv og levnet, men han satte visstnok store spor etter seg med sin evne til å blande et spontant uttrykk med skrevne komposisjoner.

Sterke saker

Det hyller Dahl med 17 fritt improviserte «låter» tatt opp i ett strekk og servert oss uten noen form for redigering i etterkant. Det hele varer i kun vel 27 minutter og det forteller oss at Dahl ikke strekker noe ut i langdrag – han forteller det han har på hjertet for så å gå videre.

Dette er spontane betraktninger fra et unikt musikalsk sinn og tittelen «Bird Phoenix» henspeiler på at Bentzon alltid hadde evnen til å reise seg etter at livet ikke nødvendigvis spilte på lag hele tida.

Det kan åpenbart Dahl assosiere seg med og han gir oss en særdeles personlig og sterk hyllest.

Bergensbandet Shakai forteller oss på første forsøk at de har mye spennende og vakkert å by på.

Kvintetten Shakai, som er et japansk ord for samfunn, har eksistert siden 2015 og har nå, etter noen års pause, kommet med si andre plate. Nå er det slik at siden de ikke har sin base i hovedstaden, men i Bergen, så er det bortimot en naturlov som sier at det er svært vanskelig å oppnå den oppmerksomheten man ellers ville ha fått. Mitt første med Shakai forteller meg så absolutt at de fortjener godt med oppmerksomhet.

Samfunn med flotte individualister

Bassist og bandleder Eline Rafteseth har med seg vokalist Gabriela Garrubo, trommeslager Kenneth Kapstad, tenorsaksofonisten og fløytisten Elisabeth Lid Trøen og gitarist og lapsteelist Simen Walle.

Det er en gjeng med en rekke referanser å hente fra og det gjør de da også. Rock, singer-songwriter og ikke minst jazz er viktige ingredienser i denne gumboen som smaker veldig godt og overraskende – overraskende fordi jeg ikke kjente til bandet fra før.

Historier

Tekstene, både på norsk og engelsk, er fine små noveller som forteller historier om både de store og evige spørsmåla, små hverdagslige hendelser og det skues både bakover og fremover. Alt dette formidler Garrubo på et inderlig vis og hun forteller oss samtidig at hun har en mye større palett enn fargene på latindebuten hennes viste oss. En strålende formidler – intet mindre.

Dessuten vil jeg trekke frem Elisabeth Lid Trøen. Hun er en musikant og saksofonist som tar nye og store steg for hver gang jeg hører henne. Her viser hun seg frem med en autoritet og et trøkk som antyder enda større ting fra henne i tida som kommer.

Is It Jazz? Records er det herlige navnet på plateselskapet til Shakai. Det er et betimelig spørsmål her også, men det betyr faktisk ingen verdens ting. Det som betyr noe er at det er flott musikk og det er det.

Saksofonisten Jonas Knutsson og pianisten Anders Persson har samarbeida i en årrekke. Det har ført til at de denne gangen har gitt hverandre ei ny og spennende utfordring.

Knutsson og Persson, det blir vel ikke mer svensk enn det, begynner å
nærme seg veteranrekka i svensk jazz. Knutsson, som jeg kjenner best
av de to, har vært med på veldig mye og fremstår som en usedvanlig
allsidig musikant og komponist. Det virker på alle vis som han har en
sjelsfrende i Persson.

Delt på jobben

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Denne gangen fant de ut at Knutsson skulle skrive melodiene mens
Persson fikk ansvaret for harmoniene. Etter at arrangementene falt på
plass, så opplevde de at en ny musikalsk hybrid hadde oppstått. Her
var det impulser fra både jazz og klassisk musikk og artigkarene kalte
hybriden Oscar Peterson-Berger – oppkalt etter en viss jazzgigant og
den kjente svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger (1867-1942).

Jeg skal ikke på noen måte skryte på meg at jeg hører/skjønte at
fordelinga var slik herrene hadde bestemt seg for. Det jeg med hånda
på hjertet kan ta på meg er at jeg synes det har funka på et utmerka
vis.

Flotte låter

Knutsson har skrevet nydelige låter med inspirasjon fra en rekke
kilder både fra jazzens verden, det klassiske universet og fra
verdensmusikk. Alt fra «Waltz for Debussy», via en hyllest til den
nylig avdøde pianisten Jim Beard – «Over Calm and Stormy Waters» til
eksotiske «Khamsanday» og «Baby Dodds´ Vindaloo Strut».

Kjernekompet med den canadiske bassisten Sébastien Dubé – som har
flere år bak seg i Bergen, perkusjonisten Rafael Sida og den svorske
trommeslageren Terje Sundby, kler uttrykket på aller beste vis. I
tillegg dukker det opp helt «korrekte» gjester på enkelte spor, som
trombonisten Dicken Hedrenius, fiolinisten Livet Nord og
strykekvartetten Malva Quartet på tittelsporet.

Jonas Knutsson og Anders Persson forteller oss nok en gang at de hører
hjemme på øverste hylle blant moderne, melodiske svenske jazzmusikere.

Jonas Knutsson & Anders Persson

»Petrichor»

Prophone Records/Naxos Sweden

To av de viktigste og mest særprega stemmene i norsk pop og tilligende
herligheter, Aslag Haugen og Martin Hagfors, har nok en gang slått
sine putler sammen. Det skal vi være glade for.

Til tross for at de har stått på hver sine scener de siste 20 åta og vel så det, så er det mer enn noe som forteller meg Aslag Haugen, for mange Mr. Hellbillies himself, og Martin Hagfors, med ærbar fartstid i HGH, Home Groan og Meg og kammeraten min og som låtskriver for mange, har holdt god kontakt på flere plan siden de møttes i hyggebandet Respatexans på slutten av 90-tallet.

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene her

Felles studio

Siden de to blant annet her delt øvingsrom/studio i åresvis, så er det kanskje ikke så overraskende at det har vokst fram et nytt samarbeid og nye låter av det.

Her har de to både hver for seg og sammen skrevet et dusin nye låter som forteller oss at de snakker det samme språket. Kjemien og empatien er åpenbar – de stortrives tydeligvis sammen.

De to har gått litt motstrøms og gir oss med platespiller 12 låter, mens strømmefolket må nøye seg med to færre.

Alt foregår på engelsk og har jeg ikke hørt feil så er det slik Hellbillies-tekster også blir til: Haugen skriver på fremmedlandsk og så oversetter Arne Moslåtten ofte til halling.

Her i dette americana, singer-songwriter-landskapet med fine låter, synger begge på herlig og svært troverdig vis. Når de så har invitert med seg gjester som Ingebjørg Bratland og Susanne Sundfør, et komp med Nikolai Hængsle og Ola Øverby samt andre krydrere som Øyvind Blomstrøm, Mathias Eick, Frode Haltli, Lars Horntveth, Erik Johannessen, Tommy Kristiansen og Kjetil Møster, så sier det det meste om hvor lista er lagt.

Tidløst

«London Dry» er intet mindre enn tidløs pop/rockmusikk som toucher innom en rekke sjangre. Om det står hitlåter i kø her, vet jeg ikke – på det området har jeg tatt feil så mange ganger at jeg har gitt opp den øvelsen.

Det jeg vet er at dette er musikk og ei plate jeg kommer til å plukke frem ganske så ofte i åra som kommer slik jeg gjør med musikk som tar umiddelbar bolig i meg.