Nils Landgren Funk Unit feirer 30-års jubileum med å gi sine fans album nummer 12. Veldig lite tyder på at de har tenkt å gi seg med det.

Det tyske plateselskapet ACT og svenske Nils Landgren Funk Unit går på mange måter hånd i hånd. Etter at ACT-sjefen Siggi Loch stifta selskapet i 1992, tok det altså bare to år før Nils Landgren Unit blei henta inn og Loch mente at bandnavnet skulle forandres til Nils Landgren Funk Unit – det var jo funk de spilte. Slik var det og slik er det så definitivt fortsatt.

Jubileum

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det er nesten naturstridig at et band har holdt det gående i tre tiår. Det sier en hel del om musikkens tidløshet og kvalitet og Landgren har aldri kompromissa når det gjelder troa på funkens iboende kraft.

Med seg på hele reisa har den strålende trombonisten Nils Landgren og mannen med den særdeles personlige sangstemma hatt elbassisten og medvokalisten Magnum Coltrane Price. Dagens utgave er befolka med Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal og Jonas Wall på tenorsaksofon. Tre hovedvokalister, mens de tre andre bidrar på bakgrunnsvokal.

Mallorca

For å markere jubileet ville Landgren & Co gjøre noe spesielt. Alle skrev ny musikk og de la turen til Mallorca og studioet til gode svenske venner.

Det førte åpenbart til god stemning og tre kvarter med livsbejaende funk fra noe som må være noe i nærheten i alle fall av verdens lengstlevende funkband.

Her er det ikke noe nytt eller nyskapende, men usedvanlig mye særdeles dyktig håndverk og nok et flott bevis at Nils Landgren Funk Unit fortsatt er en av funkens aller beste ambassadører.

Det het seg at definisjonen på en gentleman var en som kunne spille trekkspill, men som ikke gjorde det. Stian Carstensen fikk satt en stopper for det og Bjørn-Petter Tøsse følger elegant opp.

Jeg må ærlig innrømme at trekkspill aldri har vært mitt favorittinstrument. Det skjedde likevel noe da geniet, og det mener jeg, Stian Carstensen inntok manesjen på 90-tallet. Ikke bare fikk han mye og velfortjent respekt for universet han skapte og for måten han løfta frem trekkspillet på – det førte også til at flere begynte å spille trekkspill – det var ikke flaut lenger.

Etterkommer

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Knapt 30 år unge Bjørn-Petter Tøsse, fra Hustadvika ikke langt fra Molde, har garantert latt seg inspirere av Carstensen. «Stemling», som er en hyllest til hans røtter ute ved havet, er et flott visittkort som består av ti komposisjoner han sjøl har ansvaret for og han gjør også ellers alt annet sjøl.

I tillegg til å spille trekkspill, så komper han seg sjøl på bass og styrer effektpakka og han har også mastra plata som finnes på en USB-stikk i tillegg til ymse strømmetjenester.

Inspirasjon

Når Carstensen er en viktig inspirator, så er det ikke veldig overraskende at et bulgarsk tonespråk også ligger i bånn for en hel del av utfluktene. Tøsse har også med seg norsk folkemusikk i bagasjen og at han har lytta mye på jazz, skinner også tydelig gjennom.

Bjørn-Petter Tøsse er en dyktig instrumentalist som åpenbart stortrives sammen med flenga si. Herlig og livsbejaende er det fra start til mål.

Det den canadiske, men Danmark-bosatte pianisten og komponisten Matt Choboter gir oss er ulikt alt annet som har kommet min vei – og de fleste andres, tror jeg jeg tør hevde.

Choboter er et nytt bekjentskap for meg, men når jeg ser at det er det grenseløse plateselskapet ILK som er medskyldig, så mer enn aner jeg at jeg kommer til å bli tatt med på en grenseløs musikalsk utflukt. Og slik har det – heldigvis – blitt.

Mange kilder

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Choboter, som er i besittelse av et post-masters diploma i komposisjon fra Rytmisk Musikkonservatorium i København, har en usedvanlig brei tilnærming til det å skape musikk. Fundamentet er bygd på klassisk musikk og etter hvert jazz, men når han så har studert både sør-indisk klassisk musikk i India og gamelan-musikk på Bali, så sier det seg nesten sjøl at fusjonen av alt dette må bli noe helt spesielt.

Usedvanlig besetning

Sjøl trakterer Choboter et mikrotonalt forberedt piano og så har han invitert med seg perkusjonisten Jan Kadereit, altsaksofonisten Calum Builder, tenorsaksofonisten Miguel Crozzoli og baritonsaksofonisten Michal Biel.

Sammen skaper de seks drømmeliknende landskap der musikken, ofte i en slags droneform, får mulighet til å utvikle seg saaaakte. Ikke bare er pianoet forberedt, men saksofonene er også re-innspilt på toppen av seg sjøl i andre omgivelser enn de opprinnelige og låter derfor annerledes. Spennende? Det er bare forbokstaven.

Matt Choboter, som like gjerne kan påtreffes i en jazzkonsert som i en samtidsmusikk-setting med denne musikken, er åpenbart ei stemme som ikke kan sammenliknes med noen annens. Bedre kan det ikke bli.

Det eksotiske artistnavnet Mörmaid sa meg ikke noe, men da jeg skjønte at Live Sollid Schulerud skjulte seg bak det, så fikk nysgjerrigheten ekstra fart på seg.

30 år unge Sollid Schulerud er nemlig datter av en de mer spennende og kompromissløse sjelene i norsk musikk og musikkpedagogikk, Torgrim Sollid. Ikke det at det på noen som helst måte er noe must at man må slekte på noen for at min nysgjerrighet skal vekkes til live, men i dette tilfelle sørga det uansett for en ekstra omdreining på nysgjerrighetshjulet – jeg har nemlig ikke tro på at en etterkommer etter Torgrim Sollid driver på med noe som er i nærheten av intetsigende eller uinteressant.

Spennende

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Har jeg skjønt det riktig så har Mörmaid eksistert siden 2012. Til dette debutalbumet har hun utvikla et språk og et landskap som er uhyre personlig og spennende. Hun har skrevet alt av musikk og tekst, hun har produsert og hun har mixa herligheten sjøl og sjøl om det helt sikkert er mulig å høre impulser både herfra og derfra, så er Mörmaid ei helt unik stemme.

Mörmaid legger ikke skjul på at hun har henta inspirasjon fra artister jeg både kjenner til og ikke kjenner til som Grimes, Röyksopp, SOPHIE, Burial, Kelly Lee Owens og Arca, men her finnes det også spor fra frijazz, technoens rytmikk, drømmepop og det hun kaller grensesprengende hyperpop.

Jeg innrømmer glatt at mange av disse referansene ligger et godt stykke utenfor min referanseverden, men med Mörmaids nydelige stemme på toppen av disse lydlandskapene, så har det blitt en forførende og spennende verden på tvers av det meste.

Det tok sin tid før Mörmaids og mine veier krysset hverandre, men det har vært verdt ventetida. Herlig, forfriskende og svært personlig.

Den slovenske pianisten Miha Gantar må nesten være noe av det mest produktive som finnes i jazzverdenen. Her kommer det to bokser med ti forskjellige konstallasjoner.

For knappe to år siden blei jeg oppemerksom på den Amsterdam-baserte pianisten og komponisten Miha Gantar (26) for første gang. Da møtte han oss med “Introducing Miha Gantar” – en boks med fem plater med fem forskjellige konstellasjoner. Nysgjerrigheten blei umiddelbart vekka og han fortalte oss med de ymse utgavene av seg sjøl at han allerede som 24-åring hadde veldig mye spennende å by på.

New York

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Gantar har også rukket å studere og knytte kontakter i New York. Det har ført til årets boks med fem nye skiver med like mange utgaver av Gantar-universet. I løpet av kanppe 14 dager i Power Station-studioet møter vi han på trio med bassisten John Hèbert og trommeslageren Eric McPherson, sammen med strykekvartett, på duo med tenorsaksofonisten Zoh Amba, på trio med perkusjonistene og trommeslagerne Kweku Sumbry og Jeremy Dutton og som solopianist.

All musikken, hvis den ikke er fritt improvisert, er skrevet av Gantar. Med alle sjatteringene av seg sjøl så forteller han oss om en vordende klangmester med et svært åpent sinn der både elemneter fra straight jazz, frijazz, klassisk musikk og samtidsmusikk spiller bortimot lieverdige roller.

Amsterdam

Gantar har altså bosatt seg i smeltedigelen Amsterdam. I mi store bunke med innspillinger som ikke har nådd opp til overflata, så fantes også nok en Gantar-boks, “Amsterdam”, som blei utgitt i fjor. I løpet av 2022 så spilte altså Gantar inn ei trioskive med bassisten Nick Dunston og trommeslageren Tristan Renfrow, ei med strykekvartett, ei med den unike altsaksofonisten og klarinettisten Michael Moore, en pianoduo med Ratnag Ahim og nok ei soloskive.

De to seineste boksene er altså mer eller mindre bygd over den samme lesten, men det låter likevel ganske så forskjellig på grunn av de forskjellige samarbeidspartnerene på begge sider av dammen. Fellesnevneren er sjølsagt Gantar og hans visjoner og at vi har med ei totalt unik stemme å gjøre som vil sette sitt stadig tydeligere stempel på moderne samtidsjazz i tiåra som kommer, føler jeg meg rimelig sikker på.

Tre bokser med til sammen 15 plater på tre år er nesten uvirkelig fra en 26-åring. Alt er ikke like spennende – det skulle nesten tatt seg ut, men det er mer enn nok her til å slå fast at Miha Gantar allerede har meldt sin ankomst noe så voldsomt.

Anja Skybakmoen er en vokalist som dukker opp med alt for lange mellomrom. Når hun først gjør det, så har hun noe viktig å melde – som her.

Nå er det på tide at Anja Skybakmoen (39) får det store gjennombruddet, har jeg tenkt hver gang hun har meldt seg til tjeneste. Det lar fortsatt vente på seg, men kvaliteten og originaliteten har det i alle fall aldri skorta på.

Krysser grenser

Denne gangen er det Skybakmoens fascinasjon for iransk musikk og poesi og ikke minst hennes engasjement for iranske kvinner og den kampen de har kjempa og fortsatt kjemper for sin frihet og for å kunne uttrykke seg, som er utgangspunktet for den musikalske ekskursjonen vi er så heldige å få være med på.

Skybakmoens engasjement går mange år tilbake og med utgangspunkt i artisten Googoosh, en artist som etter 20 års portforbud greide å flykte fra Iran, og hennes versjon av trøstesangen «Sahel O Darya», blir vi tatt med til musikalske steder svært få av oss har hatt gleden av å oppleve tidligere.

Vi får tre versjoner av sangen som er kjent for «alle» iranere – også en på norsk – og Skybakmoen synger på både persisk og norsk. Her er det ingen lettvinte løsninger for å si det forsiktig.

Egne saker

Skybakmoen har også skrevet egne sanger og budskapet, som snakker om håp, sorg, lengsel og kjærlighet, går noe så voldsomt hjem sjøl når vi ikke skjønner et pip av teksten. Det sørger formidlinga og inderligheten til Skybakmoen for på et herlig vis.

Når så trommeslager Jonas Barsten, pianist Helge Lien, gitarist Aleksander Sjølie og fiolinist Håkon Aase, samt de to iranerne Asieh Amini og Mirsaeed Hosseiny Panah som bidrar med dikt, på vokal og santur, på alle vis har skjønt hva og hvor Skybakmoen vil og krydrer det hele på best mulig vis, så har dette blitt en beskjed og tilstandsrapport fra Anja Skybakmoen som både er sterk, flott og ikke minst veldig viktig.

Den svenske trompeteren Goran Kajfeš har i stadig større grad fortalt oss hvilken original kapasitet han er. “Tell Us” er kanskje det aller beste eksemplet så langt.

Her hjemme har vi de seineste åra hatt gleden av å oppleve Goran Kajfeš (54) blant annet i Gard Nilssens Supersonic Orchestra. Det er absolutt ikke vanskelig å forså hvorfor Nilssen har ønska å få med seg bidragene fra denne spennende musikanten, men når takken var at hornet hans blei stjålet på Herr Nilsen i Oslo – det kom tilbake etter lang tids fravær – så synes jeg det er på høy tid at vi inviterer han tilbake med ett av sine egne band, Subtropic Arkestra eller Tropiques, ofte og gjerne. Ikke som kompensasjon for tjuveriet, men fordi han, musikken og bandene er så hinsides bra.

Sakte musikk

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Kvartetten Tropiques har eksistert siden 2011. Så vidt jeg har skjønt så så har bandet bestått av bassisten Johan Berthling, trommeslageren og perkusjonisten Johan Holmegard og pianisten, organisten og synthesisten Alex Zethson fra starten av samt Kajfeš på trompet og synther. Vi snakker noen av de beste og mest innovative musikerne som finnes øst for Kjølen. Jeg «møtte» bandet første gang for rundt seks år siden da de ga oss albumet «Enso».

Jeg blei umiddelbart fascinert det unike samspillet og den minimalistiske innfallsvinkelen til å skape musikk. Her fikk musikken lov å utvikle seg sakte – et herlig motstykke til alt som skal gå så jævla fort rundt oss både når det gjelder musikk og hva som helst ellers. Det å tilegne seg djupere innsikt virker nesten som om det er «forbudt», men det vil heldigvis Kajfeš fortsette å protestere mot med musikken sin.

Her har Tropiques skrevet musikk sammen. Det har ført til tre lange låter på rundt 12-13 minutter og i tillegg til de fire får vi også møte Josefin Runsteen på fiolin og guzen (hva er det forresten?) og Leo Svensson Sander på cello.

Lydbildet

Det har ført til et nydelig lydbilde der alt og alle får utvikle seg i sitt eget tempo og der man får anledning til å synke ned i og flyte med ideene – ideer og visjoner som vokser på en for hver gang de når frem til sanseapparatet.

Det merkes godt at Tropiques er et band som har fått anledning til å utvikle seg over lang tid og der alle fire deler Goran Kajfeš sine, og/eller de felles, visjoner.

Goran Kajfeš Tropiques er et annerledes band med helt egne visjoner som går på tvers av det meste som går inn av ett øre og ut av det andre på no time. Dette er musikk som har alt i seg til å leve lenge og ingen bør få anledning til å stjele trompeten til Goran Kajfeš når han besøker kjempers fødeland i fremtida.

Noen få ganger er musikk så sterk og personlig at det setter spor som jeg er ganske sikker på blir varige. Slik er det nå sammen med Kristin Asbjørnsens fantastiske univers.

Jeg har aldri lagt skjul på min begeistring for Kristin Asbjørnsens unike stemme og hennes evne til formidling. Uansett hvor jeg har møtt henne siden midten av 90-tallet, så har det vært en ekthet, inderlighet og ikke minst personlighet i det hun har gitt oss som skiller henne ut fra absolutt alle andre her på Tellus.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Nytt steg

Med sin debut på Kirkelig Kulturverksted så møter vi Asbjørnsen for første gang på norsk. Hun har gått tilbake til notatbøkene sine og funnet frem til erindringer som har vært med å prege henne bevisst eller ubevisst gjennom livet. Det heter seg jo at alle reiser er ei etappe på veien hjem og dette setter Asbjørnsen ord på som ingen andre tekstforfattere/vokalister jeg kan minnes.

Eksemplene er mange og gode, men av årsaker som rører meg spesielt er teksten på «Miste» så sterk som vel tenkelig for meg.

Jeg har mistet før

Jeg har gått meg vill

Og funnet nye veier

Men jeg kan ingenting om å miste deg

Jeg ber ikke om unnskyldning for at jeg blir personlig ved denne anledninga – de som kjenner meg vet at Asbjørnsen setter ord på hvor jeg har vært og hvor jeg er. Så sterk og så viktig kan musikk og lyrikk være når en artist som Kristin Asbjørnsen formidler den.

Unik musikk

Også det musikalske uttrykket er så asbjørnsensk som vel mulig. Nok en gang lager hun sin egen fusjon med elementer fra både visetradisjonen, singer/songwriter, jazz og vestafrikansk mandinka.

Når hun så har spurt og fått ja fra Anders Engen på perkusjon, tangenter, dobro og vokal, Olav Torget på gitarer og bass og Eivind Aarset på gitarer, bass og elektronikk samt Suntou Susso på kora og vokal og Monica Ifejilika på vokal som perfekt krydder, så betyr det at hun har alliert seg med de aller beste for å skape dette høyst spesielle universet.

Det er godt å komme hjem, sier du

Jeg var jo ikke her aleine, synger Asbjørnsen.

Noen ganger er vi nok aleine hjemme, men med hjelp av «Hjemveier» og Kristin Asbjørnsen er vi likevel mye mindre aleine enn vi ellers ville ha vært.

Kristin Asbjørnsen har laga et lite mesterverk – sånn oppleves det og sånn er det.

Willie Nelson har utrolig nok greid å bli 91 år. Her skuer vi tilbake til et av mange høydepunkt i hans utrolige karriere.

Da det legendariske plateselskapet Atlantic Records runda 75 år i fjor (egentlig året før), så ville de markere det med å gjenutgi 90 plater som har vært med å skape den stolte historia de har vært med å etablere. De fleste sjangre har vært presentert på den ikoniske labelen opp gjennom åra og mange har funnet sine favoritter der.

Favoritter

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Øverst på mi personlige liste befinner John Coltrane og Aretha Franklin seg, men når jeg leser gjennom lista som er funnet verdig til å være blant de 90 utplukka til jubileet så er det mange der. Mange vil kanskje bli en smule overraska over at Willie Nelson hørre hjemme der opp hos meg, men nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Willie Nelson hører så avgjort hjemme i føstnevnte kategori, noe denne innspillinga fra 1974 forteller sitt tydelige språk om.

Singer songwriter

Sjøl om Nelson, som jeg tipper medisinere gjerne vil obdusere når den dagen kommer siden han har blitt godt over 90 uten å ha levd spesielt asketisk for å si det pent, som alltid befinner seg trygt og godt i countryuniverset, så er det mye singer-songwriter i han også ved denne anledninga.

Nelson er en historieforteller av svært sjeldent kaliber og på denne gjennomsiktige vinylen forteller han historia om et forhold som har gått i oppløsning – og han gjør det både fra mannens og kvinna sitt ståsted. På A-sida er det kvinna som “snakker”, mens mannen får slippe til på motsatt side – umiddelbar tilsvarsrett i praksis der altså!

Vel 50 år

Sjøl om det er vel 50 år siden Willie Nelson spilte inn denne musikken, så står den seg slik tidløs musikk alltid gjør både nå og sikkert om 50 år også. Willie Nelson har dette unike særpreget i stemma si og i alt han foretar seg som de aller færreste er besjela med. Måtte han leve i 100 år og vel så det og la det bli så mange “Bloody Mary Morning”s som han bare orker.

Hildegunn Øiseth har fulgt sin egen vei og nå viser hun oss at hun befester sin posisjon helt der oppe.

Med oppvekst i håndballbygda Brandval ikke langt fra Kongsvinger, var det vel ingen selvfølgelighet at det skulle bli en framifrå jazzmusiker av unge Øiseth. Trompeteren og bukkehornisten Hildegunn Øiseth (57) har heller ikke fulgt noen tradisjonell landevei frem til der hun er i dag – kanskje akkurat derfor fremstår hun med noe høyst personlig hver gang hun stiller til start.

Egen linje

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Til tross for at Øiseth hører hjemme i en generasjon som «måtte» gå på jazzlinja, så tok hun veien via studier i Sverige og i Sør-Afrika. Hun har også jobba mye med storband i Sverige, men i «voksen» alder vokste ønsket om å stå på egne bein med egen musikk og eget band frem.

Alle gode ting er fem

Med «Garden On The Roof», som er hennes femte visittkort med sin utmerkede trupp, har hun tatt ytterligere steg i retning seg sjøl. Seks Øiseth-komposisjoner, som blant annet har klare folkemusikalske spor i seg, og tre fritt improviserte strekk, forteller stadig mer om ei ganske så unik stemme som ikke likner på noen andre enn Hildegunn Øiseth. Det er jo ikke akkurat mangel på glitrende trompetere her til lands og Øiseth føyer seg elegant inn i den stolte rekka med Molvær, Henriksen, Eick, Jørgensen og hva de nå enn heter alle sammen.

Kjernetruppen

Når hun så fortsatt har med seg Espen Berg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, pluss strålende gjestevisitt av den alt for sjelden hørte Nils-Olav Johansen på gitar – hvilken nesten skjult skatt han er – på tre spor, så har Øiseth akkurat den truppen som løfter de vakre melodiene hennes akkurat dit hun vil og som vi bare kan ønske oss.

Hildegunn Øiseth egner seg utmerket i denne melodiske takhagen, Nå er jeg allerede spent på hvor hun vil ta oss med neste gang.