Scheen Jazzorkester har i løpet av det gode tiåret det har eksistert tatt stadig nye, store steg mot noe veldig flott og spennende. Her kommer nok en bekreftelse på det.

Det er ingen overraskelse at det er solid knoppskyting i norsk jazz. I alle slags konstellasjoner og nesten hvor som helst i dette langstrakte landet skjer det mye spennende og innovativt. Skien har i årevis vært et hipt arnested for en rekke jazztalenter som har etablert seg både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Derfor er det ikke spesielt overraskende både at det blei etablert et stort jazzensemble akkurat der og at det raskt viste seg at Scheen Jazzorkester raskt bosatte seg langt fremme i løypa.

Scheen Jazzorkester har eksistert siden 2010 og er Sørnorsk Jazzsenter sitt regionale og profesjonelle ensemble. Åtte album har det blitt allerede og seinest lot de seg høre sammen med den framifrå amerikanske trompeteren Ambrose Akinmusire. Det låt som en million dollar.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I 2016 så bestillingsverket “Tamanoar” dagens lys. Komponist var en av bandets egne, tenorsaksofonisten Jon Øystein Rosland og etter mye og grom mottakelse blei et nytt verk satt i bestilling.

“Logical Fallacies” har blitt resultatet og nok en gang viser Rosland seg å være en original og inspirerende komponist. Han har benytta seg av en teknikk der ikke alt er skrevet ut og det betyr at bandets innbyggere har vært ytterligere skjerpa.

Noe av musikken er nedpå og reflekterende og noe er groovete og heftig. Musikken er hele tida melodisk og fascinerende og i tillegg til strålende solister som Guttorm Guttormsen på fløyte, André Kassen på saksofon, Thomas Johansson på trompet, Rune Klakegg på orgel og Audun Kleive på trommer – det oser klasse hele veien – så er også gitarist i superklasse, også han fra Skien, Even Helte Hermansen invitert med for anledninga. Det skader heller ikke.

“Logical Fallacies” forteller oss at Jon Øystein Rosland er en meget spennende komponist samtidig som det bekrefter at Scheen Jazzorkester er et glitrend

Den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves har jeg truffet ved flere plateanledninger. De har alltid vekket nysgjerrighet og to nye møter bekrefter inntrykket.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records er både en kvalitets- og en kvantitetsgarantist. De gir ut plater både til frokost, middag og kvelds og det aller meste jeg har rukket over er av svært høy kvalitet. En rekke norske konstellasjoner og musikere er også tatt inn i varmen. De kjenner vi jo her oppe ved Nordpolen godt til i utgangspunktet, men Clean Feed serverer oss også mye vi ellers neppe ville kommet over.

Pedro Melo Alves (30) hører hjemme i den kategorien. Han har vist seg å være en instrumentalist og komponist med noe helt eget på hjertet. Som komponist har det for meg aldri kommet tydeligere frem enn gjennom bestillingsverket til Guimarães Jazz i november 2020.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi får være med på urframføringa og med et ensemble bestående av 22 musikere med rytmeseksjon, treblåsere, messing, strykere, vokalister samt perkusjon og elektronikk leda av Pedro Carneiro, blir vi tatt med til et univers ingen av oss har fått anledning til å besøke tidligere.

Det er åpent og fritt samtidig som det er strukturert, melodisk og søkende. Det er storslått og ambisiøst og forteller oss om en spennende musiker/komponist både med ambisjoner og visjoner.

The Rite of Trio byr på noe helt annet. Sjøl beskriver trioen, som i tillegg til Melo Alves på trommer, elektronikk og hyl/latter(!) består av Filipe Louro på elektrisk og akustisk bass og akustisk gitar og André B. Silva på elektrisk og akustisk gitar, som en blanding av psykologisk thriller, straight konsert og skrik-yoga. Skjønner? Uansett – dette er for de nysgjerrige og frisinna og jeg synes det er spennende og definitivt annerledes.

Alt er unnfanga kollektivt og her er det henta hemningsløst fra avant-garde, impro, samtidsmusikk, rock, metall og punk – og sikkert mange andre herligheter også. Musikken er full av humor samtidig som den kan provosere – den er med andre ord totalt kompromissløs.

Pedro Melo Alves er en heftig innfallsvinkel til musikk fra en annen utkant av Europa. Han gir oss unik musikk vi har godt av.

Mye flott musikk finner veien til postkassa mi, men med låtskriveren og vokalisten Lyonnes oppmøte tror jeg det er første gang en argentiner bosatt i Danmark møter opp. Hun skal være velkommen.

Lyonne, som vi har blitt kjent med via fotballstjernene så benytter de fleste sør-amerikanere seg av kunstnernavn, kommer opprinnelig fra Buenos Aires, men har hatt København som base siden 2018. Lyonne, som sikkert også reagerer hvis hun blir kalt Vanina Lion Hansen, har gjennom sine 42 år reist mye over store deler av Tellus. Spesielt storbyer som hennes opprinnelige hjemby, New York og Stockholm har vært stoppesteder der hun lært og opplevd mye og hennes første plateutgivelse i hennes nye hjemland forteller oss om et levd liv.

Før hun forlot Argentina hadde hun to utgivelser på samvittigheten og med denne forteller hun oss at hun i et singer/songwriter-landskap med sin fine stemme og inderlige uttrykk absolutt kan snakke til et publikum som digger Norah Jones, Katie Melua og Suzanne Vega.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lyonne skriver alt av musikk og tekster sjøl og synger på et uforfalska engelsk. Med et fint og sympatisk dansk band med tangenter, bass, gitar, trommer, litt cello og litt Jan Harbeck på tenorsaksofon, tar Lyonne oss gjennom et univers som inneholder både opp- og nedturer. Livet altså.

Pop, singer/songwriter ispedd litt jazz og litt country er det Lyonne byr oss. Ikke alle låtene er like spennende, men de som ønsker seg en liten dose laidback mykmusikk vil absolutt finne mye hygge her.

Madrugada har vært og er fortsatt noe av det aller største i norsk rock – og vel så det. Hovedårsaken heter Sivert Høyem.

Madrugada har vært savna av mange både innen- og utenfor Harald og Sonjas grenser helt siden bandets forrige livstegn i 2008. Årsakene har sikkert vært flere, men bortgangen til gitarist, og tidvis vokalist, Robert Burås var utvilsomt avgjørende for at Madrugada takka for seg.

Om det har vært sagt tydelig at det var slutt for godt, vet jeg ikke. Jeg har uansett hatt stor glede av Sivert Høyems solokarriere i mellomtida og skal jeg være helt ærlig så var også Madrugada i veldig stor grad Sivert Høyem for meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uansett er det veldig hyggelig at Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen har funnet tilbake til hverandre og til den unike Madrugada-kjemien. Høyem har skrevet alle tekstene og musikken er i stor grad laga i fellesskap og veldig hyggelig er det også at de har tatt med et par låter Burås var med å lage.

Denne dobbelt lp-en på nesten en time er klassisk Madrugada-musikk av svært god klasse. Åpne, store lydlandskap med masse plass for STEMMA, Sivert Høyem, som gjør akkurat det han alltid har gjort: synge med overbevisning, empati og med et særpreg som gjør at jeg kommer til å kjenne han igjen på et millisekund når som helst.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men det er uansett mye å glede seg til og over i løpet av denne timen. Sivert Høyem har vært der hele tida og nå er også Madrugada det – det holder svært lenge det.

De stormer frem over alt de nye stortalentene i jazzverdenen. Kollektivet OJKOS er et av de beste eksemplene på det. Her kommer det nok et bevis i regi av Johannes Solvang og Camilla Hole.

De mest oppmerksomme kjenner igjen trombonisten Johannes Solvang og sopransaksofonisten Camilla Hole fra bandet BenReddik. Tre album har det kommet derfra og det var naturlig for de to å videreføre samarbeidet i det store Oslo-kollektivet OJKOS.

OJKOS, som er en forkortelse for Orkesteret for jazzkomponistar i Oslo, er et regionalt, men hovedstads-basert orkester for unge profesjonelle komponister i etableringsfasen. “Bandet” har eksistert siden 2018 og har gjennom flere prosjekter fortalt hvilket enormt potensial som ligger på lur rundt omkring.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Her har komponister som Andreas Rotevatn og Magnus Murphy Joelson tidligere vist oss hva som bor der av talent både som komponister og arrangører. Solvang, med sju, og Hole med fem låter følger så avgjort opp den fine “tradisjonen”.

OJKOS er på ingen måte noe tradisjonelt storband, men et stort band hele tida tilpassa det behovet komponistene har. Det betyr at Hole og Solvang, som også har skrevet noen tekster, har Siril Malmedal Hauge på vokal, pluss Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte, Tina Lægreid Olsen på baryton- og altsaksofon, Marie Rotevatn på klarinett og bassklarinett, Ellen Martine Gismervik på cello, Richard Köster, Lyder Øvreås Røed og Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Andreas Rotevatn på trombone, Kristoffer Håvik på piano, Arne Martin Nybo og Mike McCormick på gitar, Alexander Hoholm på bass og Knut Kvifte Nesheim på trommer til disposisjon. Alle har skjønt intensjonene til Solvang og Hole til punkt og prikke.

Kollektivt er dette veldig bra i et slags melodisk, men likevel åpent og søkende kammerlandskap og så står det mer enn lovende solister i kø for å understreke at jazzarven også på det området er vel ivaretatt.

OJKOS, Camilla Hole og Johannes Solvang tar vare på og viderefører ei stolt og viktig arv. Måtte det komme mye mer i åra som kommer.

Både i si levetid og garantert i mange generasjoner fremover vil Charles Mingus bli sett på som en unik musikant og som en stor inspirasjonskilde. Her får vi høre godt og vel 70 minutter med livemusikk som aldri har vært ute før.

Charles Mingus (1922-79) var en levende legende. Både som bassist, bandleder og komponist var han en innovatør, provokatør – han var ei sjel det var umulig å stille seg likegyldig til. Denne usedvanlige konserten i Carnegie Hall, New Yorks storstue, den 19. januar 1974 er et glitrende eksempel på hvem og hva han var.

Konserten var delt i to og jammen, som var del to, blei utgitt seinere samme år på Atlantic. Del en derimot, med Mingus´ faste band, har ikke vært utgitt tidligere og det er med andre ord en musikkhistorisk begivenhet vi har med å gjøre her: for første gang er altså hele seansen fra denne januardagen i 1974 samla.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

The Mingus Group anno 1974 bestod av George Adams på tenorsaksofon, Hamiet Bluiett på barytonsaksfon, Don Pullen på piano og Dannie Richmond, Mingus´ faste følgesvenn siden 1957 som nå var tilbake etter et par års opphold, på trommer. I tillegg var Jon Faddis på trompet med som gjest denne kvelden. De gir oss knappe 12-, 23- og 21-minutters versjoner av “Peggy´s Blue Skylight”, “Celia” og “Fables of Faubus” – Mingus´ reaksjon på den rasistiske guvernøren fra Arkansas.

Jeg fikk aldri opplevd Mingus live, men resten av bandet og med Cameron Brown på bass og minus Bluiett, gjorde et uutslettelig inntrykk flere kvelder i Molde noen år seinere. Adams´ fysiske tenorspill der han gikk mer eller mindre i baklengs bro og vi bare så igjen hviten i øynene var det heftigste jeg noen gang har opplevd og slik spiller han også her med Mingus. Det låter kanon, men jeg kommer aldri til å bli begeistra for trompetsolisten Jon Faddis – i storbandet til Thad Jones og Mel Lewis var han på sin rette plass som lead-trompeter, men som solist får jeg ikke taket på hvor han vil.

Etter ei 15 minutters pause, i følge Mingus i alle fall, kom hele bandet tilbake pluss saksofonistene John Handy, Rahsaan Roland Kirk og Charles McPherson. All tre hadde jobba med sjefen tidligere og visste veldig hva det musikalske budskapet dreide seg om.

Lange versjoner av Pullens “Big Alice” og de to Ellington-klassikerne “Perdido” og “C Jam Blues” gir oss Mingus-soundet og universet på sitt beste, men heller ikke her går Faddis hjem hos meg.

Jeg har blitt forsynt, eller bortskjemt, med både cd- og vinylversjonene av denne historiske utgivelsen. All musikken er med begge steder – enten på den triple LP-en eller den doble cd-en. Innsiktsfulle liner notes fra både Sy Johnson og Michael Cuscuna skader heller ikke på noen som helst måte.

Mingus groover, ruler – og lever!

Stian Lundberg er en musikant som har vært der lenge. De seineste åra har han tatt steget et stykke lenger frem og det viser seg å være på høy tid.

Trommeslager Stian Lundberg tok en mastergrad på jazzlinja i Trondheim allerede i 2009. Siden den gang har han vært travelt opptatt med band som Johndoe, The South, Moving Oos, Rasmus og Verdens Beste Band samt Ida Jenshus. Jazzgenet til Lundberg har derimot vært ganske så godt gjemt helt til han debuterte under eget navn i 2020 med “Åkermåne”. Den gikk meg dessverre hus forbi, så jeg stilte med svært åpne ører da oppfølgeren “Eplerose” ringte på døra her om dagen.

Lundberg forteller oss umiddelbart gjennom både låtene, uttrykket og trommespillet sitt at det er en særs livsbejaende, heftig og søkende musikant vi har med å gjøre. Jovisst er det mye jazz i både han og musikken, men du verden så mye han har tatt med seg fra rocken og tilliggende herligheter også. I mangel av en bedre betegnelse kaller jeg dette noe i nærheten av jazzrock, men det er langt fra den glatte varianten som ofte kom fra den amerikanske vestkysten og som jazzpolitiet elska å hate.

Med seg til å dandere disse sju villvekstene, som befinner seg i alt fra urheftige tempi til ettertenksomme ballader – alle med titler fra planteriket, noe annet skulle tatt seg ut forresten – har Lundberg et utmerket lag bestående av Vegard L. Bjerkan på allehånde tangenter, Bjørn Marius Hegge på elbass og Alexander Pettersen på gitar og lapsteel samt Kyrre Laastad på perk på et spor. Alle har skjønt hvor Lundberg vil med budskapet og musikken sin og de bidrar alle med flotte og personlige farger.

“Eplerose” og Stian Lundberg har blitt en flott og stor overraskelse. Alle låtene er kanskje ikke like spennende, men det å få ei “ny” stemme på banen med et ganske så unorsk uttrykk har vært intet mindre enn en sann fryd.

Trommeslager Andrew Cyrille, bassist William Parker og flygelhornist Enrico Rava er tre bautaer innen moderne jazz. Her hyller de sin sjef gjennom mange år, ikonet Cecil Taylor.

Både Cyrille, Parker og Rava har ei fortid med avant garde-pianisten fremfor noen, Cecil Taylor (1929-2018). I svært liten grad skjedde det samtidig, men likevel fant de ut at de vill gå sammen for å hylle sjefen. Det skjedde første gang i 2016 i New York og blei fulgt opp med konserter i Frankrike tidlig i 2020 – like før verden stengte ned. Denne innspillinga blei gjort i løpet av to dager i forlengelsen av disse jobbene – i Paris i begynnelsen av februar 2020.

Vi snakker om tre unike stemmer som har et solid felles utgangspunkt. Helt bevisst er piano ikke en del av besetninga – det rommet skulle Taylor få ha for seg sjøl. Det de derimot gjør er å gi oss vel 70 minutter med melodisk/fri musikk noe så veldig i Taylors ånd.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Flere av “låtene” er sjølsagt fritt improvisert – noe annet skulle tatt seg ut – mens mesteparten av det resterende er musikk skrevet av hver av de tre. Til slutt blir det hele runda av med en versjon av “My Funny Valentine” som ikke akkurat er av a4-typen.

Vi får møte tre fantastiske musikanter med svært store ører. De tre er utstyrt med store doser empati, stor respekt for hverandre og ikke minst arva etter Cecil Taylor. Det har ført til et helt spesielt møte der de både tar vare på ei flott arv og samtidig fører den videre på sitt vis.

Når så cd-utgivelsen fra det meget oppegående finske selskapet TUM Records er utstyrt med biografier på de tre musikantene og en fin historisk innføring i hva og hvor denne musikken kommer fra, pluss fine bilder, så har “2 Blues for Cecil” blitt intet mindre enn en viktig tilstandsrapport fra en flott trio.

Ingeborg Schistad Tiltvik, eller som her Ingeborg Oktober, tar farvel med sin ekskjæreste som valgte å gå ut av tida. Det gjør hun på et vis som gjør inntrykk – sterkt inntrykk.

Ingeborg Oktober kommer fra Hamarøy i Nordland og er 27 år gammel. Hun er et nytt bekjentskap for meg, men forteller meg umiddelbart at hun har et levd å fortelle om. Et liv som har bydd på opplevelser vi alle gjerne skulle vært foruten, men måten Ingeborg Oktober bearbeider det på gjennom tekster og musikk forteller oss om en modenhet som vi alle har mye å lære av.

Ingeborg Oktober vant Spellemannprisen i viseklassen i 2018 for sitt forrige visittkort “Skjømmingsboka”. Det bør altså ikke komme som noen stor overraskelse at det er kvalitet som gjennomsyrer “2018” og det er det fra start til mål og på alle vis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Sammen med psykolog Peder Kjøs har hun skrevet tekstene som har blitt et veldig flott farvel med ekskjæresten og samtidig et tekstunivers med en inderlighet som forhåpentligvis kan hjelpe mange som er i eller som har opplevd noe i de samme onde grenseland.

Når hun så har ei stemme som tar bolig i deg med det samme og ikke slipper deg heller, så har dette blitt et vitnesbyrd med usedvanlig lang levetid. Ingeborg Oktober har bevegd seg bort fra viseuttrykket og vi finner henne i et landskap produsent Anne Lise Frøkedal har bidratt til vil jeg tro som henter hemningsløst fra både indie-, pop-, og rockuniversene med krydder med optimistisk New Orleans second line-musikk til slutt.

Ingeborg Oktober, på sin uforfalska dialekt og med sine fine og ofte optimistiske låter, har gitt oss et viktig album – svært viktig.

Aki Rissanen er en pianist, komponist og bandleder jeg har hatt gleden av å følge i mange år. Nå møtes vi for første gang med Rissanen helt alene og det forteller om en solopianist av meget høy klasse.

Tidligere har møtene med Rissanen bestått av alt fra duoer via trioer til større konstellasjoner, men sjøl om dette er Aki Rissanen (41) sin tredje soloutgivelse så er det altså første gang han ankommer mine høyttalere uten medhjelpere.

Han mer enn antyder at han har klassisk bakgrunn både i teknikken sin og delvis også i sin musikkanskuelse. To komponister blir nevnt som spesielle inspirasjonskilder til denne utflukten bestående av musikk komponert stort sett i ensomhet på hytta øst i Finland med ro og store vidder og sjøer som bakteppe, nemlig Johann Sebastian Bach og Chick Corea.. Stort spenn? For så vidt, men på mange vis også mange likhetspunkter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Musikken er skapt og innspillinga gjort i løpet av coronaperioden og preges nok til en viss grad av det. Sjøl om det er mye kontemplasjon i uttrykket, så er det også mye optimisme og livsbejaenhet i det – Rissanen makter på et fint vis å kombinere de to stemningene.

Rissanen benytter seg til en viss grad også av en finsk elektronisk oppfinnelse som kalles omniwerk som fremkaller blant annet strykeinstrumenter på et smakfullt vis.

Dette har altså blitt nok et møte med Aki Rissanen for min del, men i ei ny, annerledes og fortsatt like spennende utgave. Aki Rissanen bør lyttes til uansett i hva slags format han ønsker å fremstå.