Et mesterverk

Etter å ha gått inn i ei skrivesperre etter at hun mista faren sin for noen år siden, løsna det igjen for den vanligvis usedvanlige produktive Moldejenta i fjor.

Ane Brun har enkelt og greit gitt oss et mesterverk. Foto: Stian Andersen

Etter at hun begynner med å fortelle oss at «I held your last breath in my chest» på åpningssporet «Last Breath», mer enn antyder hun at med musikken og tekstene på den andre plata på vel en måned, inviterer hun oss nærmere den inderlige og ekte Ane Brun vi for så vidt har møtt mange ganger, men aldri så nært som nå.

Brukt tida godt

Brun overrasker oss ikke på noen måte når vi her møter en reflektert kunstner. Det har vi visst lenge, men tida fram til «After the Great Storm» – som kom ut i oktober – og «How Beauty Holds the Hand of Sorrow», har ført til at hun har kommet nærmere seg sjøl enn noen gang. Hun har mot og evne til å se inn mot seg sjøl og hun har redskapene til å uttrykke det som er viktig for henne gjennom tekster som jeg vil kalle lyrikk og melodier som kler budskapet på et perfekt vis.

Todelt

Etter at skrivesperra slapp kom det ikke litt – det kom mye. Sammen med sine svenske sjelsfrender Martin Hederos og Anton Sundell spilte hun inn mye musikk i 2019. Det kunne sjølsagt blitt et formidabelt dobbeltalbum, men Brun skjønte ganske raskt at budskapet og uttrykket var så sammensatt at musikken ville egne seg best på to album.

Som sagt så gjort. «After the Great Storm» er et veldig produsert album med mye synther og masse pålegg – veldig flott for det det skal være.

«How Beauty Holds the Hand of Sorrow» er derimot veldig nedpå og stille, men likevel ikke en innadvendt tilstandsrapport fra Ane Brun. Hun sier sjøl at det handler om frustrasjon over situasjonen til planeten vår, hvordan sørge over noen man har mistet, eksistensialisme, kjærlighet, forhold, ensomhet, indre kamper og søvnløse netter. -Jeg antar at sangene handler om det å være et menneske. Intet mindre altså, men det makter hun som bare hun kan.

Sjelden opplevelse

Det musikalske uttrykket er så nedpå at det tar flere låter før trommer for eksempel er involvert overhodet. De savnes heller ikke, men de kommer når musikken «ber» om det.

Her er det tekstene, budskapene, inderligheten, ærligheten og ektheten til Ane Brun som er i fokus og som løftes frem til et mesterverk.

«Song for Thrill and Tom» og «Don´t Run and Hide» er to av mange høydepunkt i løpet av de knappe 40 minuttene Ane Brun inviterer oss hjem. Det er minutter vi kan ta med oss hjem til oss sjøl – opplevelser vi også kan vokse på. Som jeg er sikker på at Ane Brun også har gjort.

Dette er nemlig et mesterverk som kan ta henne hvor som helst.

PS Kan noen voksne snart ta seg av barnet i Det hvite hus og la det få spille golf – hele tida!

Ane Brun
How Beauty Holds the Hand of Sorrow
Balloon Ranger Recordings/Universal

Hippe saker – veldig hippe

Odd René Andersen i spissen for et kremlag av soul- og jazzmusikere har laga denne tilstandsrapporten fra koronatida. Det har det blitt usedvanlig hip musikk av.

Odd Rene Andersen & The Close Shaves – saker!

Av årsaker som er uforklarlige for meg, så er soul-crooner Odd René Andersen ikke verdensstjerne utenfor Østfold. Hos meg har han vært en av de hippeste stemmene og med et av de tøffeste uttrykkene i åresvis, men det store smellet har altså venta på seg. Med “Read the Sign” kommer det en ny bekreftelse på alt dette og så er det bare å vente på at nå sier det pang i teltet. Det er nemlig på høy tid.

Denne musikken og denne skiva har blitt til på et helt spesielt vis – i ei helt spesiell tid. Det hele begynte med at trommeslager og perkusjonist Børre Flyen inviterte kolleger rund baut etter at landet stengte ned og spillejobbene forsvant, til å spille på en groove han la ut på sosiale medier. Det førte til bidrag fra kreti og pleti og snøballen begynte å rulle – fort.

Musikken blei unnfanga og spilt inn rundt om på knatter og knøs, på private øverom og på kjøkkenbenker – “bandet” har aldri vært samla. Filer har vært sendt rundt om i cyberspace, mixa i Los Angeles og mastra i sjølvaste Abbey Road i London.

Til sammen har de to nevnte pluss Jens Petter Antonsen på trompet, Magnus Bakken på saksofoner, Charlotte Bredesen på bakgrunnsvokal, Rino Johannessen på elbass og bakgrunnsvokal, Frode Mangen på tangenter, Even Kruse Skatrud på trombone og Børge Petersen-Øverleir på gitar skapt tolv heftige visittkort på vinylen og enda flere digitalt.

Soul ligger i bånn, men her finnes det absolutt ingredienser henta fra både pop, rock og jazz – til sammen har det blitt en hot gumbo, med noe av våre beste menn, pluss en kvinne, udi disse fagene.

Arrene er beintøffe og på linje med det beste i utlandet, solistene er framifrå, bandet/kollektivet låter så tett og fint at ingen skulle greid å overbevise meg om at de ikke var samla for å spille inn godteposen.

Og så er det Odd René Andersen da. Han er altså en vokalist av aller øverste klasse når det gjelder dette uttrykket med ei ru, rå og direkte heftig stemme. Nå bør definitivt verden utenfor Øssfoll få opp ørene også.. Andersen, The Close Shaves og musikken er nemlig dritbra.

PS Om jeg har noe mot at Trump får på pukkelen i låta “No News Is Good News” – som bare finnes digitalt? Ikke veldig skal jeg være ærlig. Og det får være min Trump-hilsen i dag!

Odd René Andersen & The Close Shaves
Read the Sign
Soul City Records/closeshaves.no

Festen er over

Mot de fleste odds så blei altså Jazzfest 2020 i Trondheim en realitet. Fire dager med strålende musikk og nytt påfyll er lagra i hjernebarken, hjertet og ryggmargen – du verden så godt det gjorde. Det skada på ingen måte at Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad prega avslutningsdagen heller.

Det var nok en gang mulig å hygge seg sammen med Arild Andersen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Avslutningsdagen starta for vår del på ei ny og flott scene mildt i sentrum: Byscena. Et ærverdig og nydelig lokale som passa Arild Andersen Trio som hånd i hanske. Saksofonist Marius Neset hadde dessverre en halv dag igjen av karantena si etter et Danmarks-opphold, så derfor måtte vi greie oss med bassmaestro Andersen, Håkon Mjåset Johansen – Trondheims egen trommestorhet og Helge Lien på piano. Det holdt mer enn lenge det – som trio for aller første gang.

Arild Andersen sammen med yngre medspillere som vanlig: Håkon Mjåset Johansen og Helge Lien. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Mesteren av de vakre ballader, blant andre «Arinada Vals», Arild Andersen, sørga nok en gang for å bringe smil og varme til et ganske så forfrossent publikum. Større grad av joie de vivre eller livsbejaenhet enn det 75 år unge Andersen utstråler gjennom musikken og sin tilstedeværelse, har jeg vanskelig for å se for meg.

Han trives i gode musikeres og publikums selskap og han sprer altså gode vibber i så stor grad at det bør skrives ut på blå resept. Jeg er nemlig overbevist om at Andersens musikk har helsebringende virkning.

Repertoaret bestod av både de nevnte balladene og heftige tempolåter som «Hyperborean» – du verden som Andersen og spesielt Mjåset Johansen koste seg. Lyrikeren Lien, for en klangverden han er i besittelse av, bidro også med låta «Slingervalsen» som jeg aldri har hørt før. Nydelig!

Dette var altså debuten for denne trioen. Måtte den få et langt og godt liv. Den og vi fortjener det.

Steinar Raknes Band er endelig tilbake på veien igjen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sjøl om den ferske og utmerkede plata til den usedvanlig allsidige bassisten Steinar Raknes heter «On the Road», så har det blitt veldig lite av det dette året. Det gjorde derfor ekstra godt for både det utmerkede bandet bestående av Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner – gjerne to samtidig – og klarinett og Unni Wilhelmsen på vokal, og oss der ute i salen, at de var tilbake blant folk igjen.

Med et jazzicana uttrykk Raknes har skapt mer eller mindre på egen hånd, viste de hvor stas det endelig var å være tilbake. Unni Wilhelmsen var faktisk så ivrig at hun begynte å synge et par takter for tidlig på første låta!

Steinar Raknes sammen med noen av sine beste musikalske venner, Jørgen Mathisen og Unni Wilhelmsen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Med et repertoar i stor grad henta fra den nye skiva, blei vi tatt med på en flott time og vel så det med solid trøkk og masse energi – her var det mye opplagra som skulle ut.

Raknes er jo både en bassist, sanger og låtskriver av meget høy byrd og han tar oss med til steder, bokstavelig talt, i livet hans som er viktige: både minstesønnen og hjemøya Otrøya får vi stifte bekjentskap med på et inderlig vis.

Allsang blei det også til slutt med uforliknelige Unni Wilhelmsen – gi henne et skikkelig feature-nummer neste gang da Steinar – som «forsanger» med tegnspråk (!), før turen gikk til siste stopp på festivalen. Så fint det var å ha Steinar Raknes tilbake «On the Road».

Ketil Bjørnstad avslutta Jazzfest på et bjørnstadsk vis – høyst personlig. Fot Arne Hauge/Jazzfest

På grunn av en viss kollisjon med Raknes-konserten, blei det kun en liten svipp innom Ketil Bjørnstad-konserten som var festivalens siste. Bjørnstad både spilte og fortalte som en slags forlengelse av hans litterære storverk «Verden som var min» til et meget lydhørt og takknemlig publikum som fikk akkurat den avslutninga på helga og inspirasjon til uka som skal komme som de hadde ønska seg.

Historia om »Anna Lovinda», innspilt i sjølvaste Abbey Road-studioet i London fikk vi både verbalt og musikalsk og vi fikk også hilse på blues/stride-pianisten Bjørnstad – det er faktisk ikke hver dag!

Ketil Bjørnstad skapte også en verbal hyggestund. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så eksempler fra det ferske samarbeidet med fiolinisten Guro Kleven Hagen, som førte til den vakre plata «The Personal Gallery», «»Sommernatt ved fjorden», «Høysommer» og «If Only» sørga for å sende oss gode og varme ut i den rå novemberkvelden, så blei det en perfekt slutt-tone på en festival mange av oss trengte.

Ernst Wiggo Sandbakk, Merete Søbstad og alle de frivillige som gjorde dette mulig skal ha all mulig slags takk. Jazzfest gjorde godt – nok en gang.

Så flott, så annerledes

Den afghansk/tyske vokalisten Simin Tander kjenner en del igjen fra ECM-samarbeidet med Tord Gustavsen. Her møter vi henne som sjef for sitt eget band. Det er like fascinerende det.

Simin Tander er og har ei flott og sterk stemme.

Til tross for at Simin Tander (40) hadde to plater under eget navn på samvittigheten, så fikk et større publikum ikke ørene opp for henne før “What Was Said” med Gustavsen så dagens lys i 2016. Seinere har hun også delt scene med både Arve Henriksen og Nils Petter Molvær – hun nyter med andre ord stor anseelse og har mottatt en av de mest ettertrakta tyske kritikerprisene.

Nå er det med sitt eget band befolka av svenske/sveitsiske Björn Meyer på elbass og effekter, sveitsiske Samuel Rohrer på trommer og tunisiske Jasser Haj Youssef på viola d´amore hun virkelig presenterer seg i full bredde med sitt unike særpreg. Bare instrumentasjonen sier ganske mye om at dette låter noe helt for seg sjøl.

Tanders usedvanlig sterke og personlige stemme, som har med seg alt fra den afghanske kulturen i pashto språkdrakt, fra 1600-tallet og fram til i dag, kontemporære lyrikere som Sylvia Plath og Gabriela Mistral er tonsatt og tolka, samt Tanders egne låter og tekster, løfter fram alt på et tydelig og nært vis. Tander synger både på pashto og engelsk og avslutter dette vakre, varme og særdeles personlige visittkortet med, for sikkerhets skyld, Bob Dylans “The Times They Are A-Changin´”. Tro det eller ei, men den rolige og ettertenksomme versjonen passer utmerket inn i totalen.

De som har hørt Tander i Gustavsen-universet vil kjenne igjen mye her sjøl om det låter helt annerledes. Med sin unike bakgrunn og sitt inderlige uttrykk tar hun oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere. Det er spennende, det er annerledes og det er ikke minst fascinerende. Simin Tander skal være velkommen til oss på alle slags vis.

PS Nå er det bare å håpe og tro på at noen sørger for å få Trump vekk fra alle mulige til å utøve makt så fort som mulig.

Simin Tander
Unfading
Jazzhaus Records/Border Music

Den viktige tredjerunden

Da jeg vokste opp var alle sportsinteresserte opptatt av den spesielle tredjerunden på 1500 meter skøyter. Der blei det hele vanligvis avgjort. Fra Jazzfest i Trondheim kan det meldes om at tredjerunden blei unnagjort på framifrå vis med Trio de Janeiro, Elin Rosseland og Johannes Eick og den superferske utgava av Ola Kvernbergs Steamdome.

Trio de Janeiro ved to av dem pluss gjesten Andreas Aase. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Også lørdagen starta i godt og varmt selskap med brasilianske toneganger som Marit Sandvik og Øystein Norvoll bød oss på dagen før. Trio de Janeiro-samarbeidet mellom Tom «beklager mitt navn er ødelagt» Lund og Anne-Marie Giørtz strekker seg tilbake til 1978 – og det merkes. Uten nevneverdige slitasjeskader gir de oss fortsatt herlige prov på toneskatten de åpenbart har et djupt og inderlig kjærlighetsforhold til.

For kun en drøy måned siden opplevde jeg denne livsbejaende musikken under Maijazz i Stavanger, men da med en helt annen besetning. Fellesnevneren er alltid gitarist og ideologisk fører Tom S. Lund og denne gangen var hans faste vokalist og eggsolist Anne-Marie Giørtz med samt den fremragende mandolinisten og cavacinhoisten – tipper det er et nytt ord – Andreas Aase med. De har samarbeida tidligere, men for meg blei dette første gang jeg fikk oppleve de tre sammen.

Tom S. Lund, Anne-Marie Giørtz og Andreas Aase ga oss ei musikalsk hyggestund. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Med et repertoar ofte med fundament i choro-sjangeren, samt «Et bitte lite miniskjørt» av Vidar Sandbeck, «Litjvisa» til Otto Nielsen – vi var jo i Trondheim, må vite – «Mas que nada» i Lill Lindfors´svenske versjon og en hel del annet krydder av blant andre Ivan Lins og Toninho Horta, ga de tre oss en nydelig ettermiddagstime som satte standarden for resten av dagen.

Giørtz, på norsk, svensk, engelsk og portugisisk, og en eggføring på linje med det beste i utlandet, kler Lund, som ER denne musikken, på et perfekt vis. Når så Aase, ikke overraskende etter det jeg har hørt på plate, gled inn i dette universet på best mulig vis, så blei det nok ei trivselsestund med «nye» Trio de Janeiro som varma kraftig.

Elin Rosseland og Johannes Eick har noe helt unikt å melde. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Neste stopp på ruta var et lenge etterlengta møte med duoen Rosseland/Eick – det vil si Elin Rosseland på vokal og tangenter og Johannes Eick på bass. Etterlengta fordi noen av oss har svært gode minner fra tida de to jobba mye sammen for noen tiår siden.

Nå har de etter at stafetten blei videreført, i det Eick fant fram bassen igjen etter mange års dvale, begått ei ny plate, «Gold». Med et repertoar de begge har bidratt til, legger de lista skyhøyt hva originalitet og kvalitet angår.

Elin Rosseland er utstyrt med en stemmeprakt av svært sjelden kvalitet og når hun så vet å utnytte mikrofonens muligheter til noe eget, så blir alle møter med henne – noe som skjer så alt for sjelden – noe helt spesielt. Johannes Eicks spill, på hans spesielle seks strengers bass, kler fortsatt Rosseland bedre enn alt annet – både med og uten loopbruk.

Elin Rosseland og Johannes Eick kler hverandre på et unikt vis. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

 

De to spenner opp lerret hele tida som de skaper nye landskap på – landskap ofte mer med en egen puls enn med tradisjonell rytmikk. Rosseland synger både med tekst og ordløst og begge deler gir mening.

Ola Kvernberg Steamdome 2.0. Saker! Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Stort bedre måte å avslutte en lørdagskveld på enn sammen med en små/stornervøs Ola Kvernberg og hans nye versjon av Steamdome, er vanskelig å se eller høre for seg.

På si uforfalska frendialket – folk som kommer fra den nye kommunen Hustadvika vil for all fremtid bli kalt frening – advarte Kvernberg sitt publikum om at musikken var så fersk at her kunne det virkelig gå i toalettet. Det gjorde det sjølsagt ikke.

Med Øyvind Blomstrøm på ymse gitarer, Daniel Buner Formo på allehånde tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og ei rytme/perkegruppe bestående av Eivind Helgerød, Erik Nylander og Olaf Olsen, tok Kvernberg, som sjøl spilte mest tangenter, men også fele/bratsj og gitar, oss med til neste stoppested for Steamdome. Stoppested er kanskje ikke helt rett ord: dette er som man sier på ny norsk a work in progress – et tog som er i stadig bevegelse.

Ola Kvernberg med tangenter og fele. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Etter en ganske så forsiktig tangentintro, etablerte Steamdome seg med fullt øs. Det er altså fortsatt snakk om et kollektivt uttrykk som er så voldsomt, fascinerende og sjangersprengende at det egentlig bare kan kalles kvernbergsk.

Den første «låta» varte i rundt 45 minutter og bød på lite felespill, men desto flere detaljer. Her måtte man sitte langt fremme på stolsetet for å få med seg detaljene i det som blei servert og, til tross for at jeg sikkert gikk glipp av mye i den heftige informasjonsflyten, så var det mer enn nok å begeistre seg over.

Ola Kvernbergs musikalske univers har utvida seg voldsomt og radikalt over tid. Mange vil nok sikkert savne fiolinisten som denne gangen spiller ei ganske så beskjeden rolle – nå er det totale budskapet som er viktigst for han og for et univers han inviterer sitt publikum inn i.

Etter timer, uker, måneder, ja sikkert år, i laboratoriet/øverommet, var det sjølsagt en viktig markering for Kvernberg å sjøsette ny Steamdome-musikk. Som han sa: «De e so inn i hælsike mykje greier her – hjernen koka kvar fjerde takt».

Gitarist Blomstrøm viste med sine dansemoves at denne til dels svært rocka musikken egner seg aller best i öppna landskap der publikum kan bevege seg til de heftige rytmene. I en konsertsal som i Trondheim der alle er «bundet» til setene sine blir det nesten litt kleint, men akkurat slik er jo verden ei stund til.

Av og til oppleves musikken til Kvernberg som et lydspor til en imaginær film. Her er det bare å lage bildene sjøl – de strømmer på både mange, heftige og spennende. Ola Kvernberg er så avgjort fortsatt på vei – mot et uendelig mål. Tøft!

Da gjenstår bare oppløpssida med Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad. Tror det går bra jeg.

Mange flotte stemmer

Fredagen under Jazzfest i Trondheim stod stemmene i sentrum – både når det gjaldt vokalister og instrumentalister. Marit Sandvik, Rebekka Bakken og Way Out West sørga for det.

Marit Sandvik og Øystein Norvoll er en utsøkt duo – intet mindre. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

For eders utsendtes del starta fredagen med et intimt, varmt og usedvanlig flott møte med vokalisten Marit Sandvik og gitaristen Øystein Norvoll fra Tromsø. Foreldrene til en av vår tids store popstjerner, Dagny, overraska ikke – de bare bekrefta at de hører hjemme på aller øverste hylle her hjemme med et repertoar, en stilsikkerhet og en empati som som varma en hustrig novemberettermiddag.

Her blei vi blant annet servert en «ukjent» Jimmy Rowles-låt, «I Loves You Porgy» i et originalt arrangement, «Baby Elephant Walk» på norsk og i barnlig nordnorsk tolkning – herlig!, Ellingtons «Cottontail» med Jon Hendricks´tekst og Jobims «Girl from Ipanema»-klassiker med egenskrevet norsk tekst, «Bikinisangen». Alt på et vis bare de to kunne ha gjort.

Marit Sandvik er en vokalist mange flere burde få gleden av å bli kjent med. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Språkmektige, lekne, trygge og usedvanlig musikalske Sandvik, med følgesvenn på alle vis Norvoll, sørga for på et herlig og nordnorsk vis at vi kunne glemme svineriet rundt oss for ei stund. Det er kraften som finnes i musikk skapt av så dyktige musikanter som disse to. Hadde de bodd et annet sted enn i Tromsø så hadde de vært nasjonale størrelser – garantert. Nå skjønner jeg godt at de både bor og blir boende i Nordens Paris, men det hindrer ingen av oss å invitere dem til konserter og festivaler land og strand rundt. Det har både Sandvik, Norvoll og vi fortjent.

Rebekka Bakken har evnen til å ta rommet. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Neste stopp blei en annen vokalist som vi hører alt for sjelden her hjemme, Rebekka Bakken. Etter ti år i New York og noen mellomstasjoner i Østerrike og Sverige, så er hun endelig hjemme igjen og har været det noen år. Likevel har hun sitt største marked godt utenfor våre grenser, men denne konserten på Jazzfest fortalte oss nok en gang at Ola Nordmann bør få ørene opp for henne i mye større grad enn til nå.

Med et kremband med sjefen Rune Arnesen på trommer – du verden for en tilstedeværelse og dynamisk kraft -, Eirik Tovsrud Knutsen på tangenter, Tor Egil Kreken på elbass og ikke minst Børge Petersen-Øverleir på gitar – han må spille mye mer ute, han er noe av det mest smakfulle vi har – tok Bakken, med sitt univers stort bestående av originalmateriale, oss med på en ekskursjon som fortsatte oppvarminga Sandvik og Norvoll hadde satt i gang.

Med si personlige, lett nasale stemme og tøffe uttrykk er Bakken flink til å fortelle historier med låtene sine. Det er både jazz, pop, cabaret og Tom Waits – og mye, mye annet – i musikken hennes og hun pakker ikke akkurat inn meningene sine i bomull verken i tekstene eller i praten mellom låtene – Bakken liker å snakke!

Vi fikk både en nydelig hyllest til hennes avdøde far og en ode til den fulleste mannen i baren – et voldsomt spenn med andre ord inkludert krydder fra hennes oppvekst i kirka – for en utblåsing!

Rebekka Bakken og Børge Petersen-Øverleir tar av. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Rebekka Bakken er blant hos folkens – la oss ta bedre vare på denne skatten. Hun har noe tøft, personlig og inderlig å melde.

Way Out West – en usedvanlig heftig trio. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Fredagskvelden kunne ikke vært avrunda på noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund Nygård på trommer, Atle Nymo på tenorsaksofon og Magne Thormodsæter på bass.

Dessverre blei det av smittevernårsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjørelsen denne gang på det akustiske alternativet. Årsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet å gjøre, men Elephant9 har jeg hørt live flere ganger, mens dette ville bli det første livemøtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.

Hermund Nygård, Atle Nymo og Magne Thormodsæter – dette er vår musikk. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Skiva til Way Out West, som blei sluppet like før kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.

Rollins debuterte med sin pianoløse trio med Ray Brown på bass og Shelly Manne på trommer i 1957 – et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.

Nå med de fleste jobber/konserter avlyst, så opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut på vårbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.

De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», Thormodsæters «Eleven» og plussa på med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestående av «Don´t Stop the Carnival/St. Thomas».

Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av våre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var på ingen måte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette påfyllet.

Den hippe dobbeltgjengeren

EGG3 er et Stavangerbasert kollektiv som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske sjangre. Med Vidar K. Schanche som ideologisk fører tar de oss med til tøffe steder.

EGG3 byr på heftige saker.

EGG3 har eksistert i godt og vel ti år nå. Jazzstudier ikke langt unna Elland Road i Leeds var utgangspunktet og nå foreligger bandets tredje tilstandsrapport. De fortsetter i det samme tøffe sporet der jazz, impro, rock, ambient, prog og gudene vet hva møtes i ei himmelsk blanding komponert av Schanche og tilsatt masse krydder, blant annet via The Cures “A Forest”.

Med Schanche på gitar, Ståle Birkeland på trommer og Arild Hoem på barytonsaksofon og synth, samt en av mine nye favorittvokalister Eva Bjerga Haugen som gjest på “A Forest”, blir vi tatt med til steder som ber om refleksjon, men som i neste omgang byr på fullt og heftig rockeøs.

EGG3 serverer oss kompromissløs musikk som har ei retning i seg som vi kjenner godt igjen fra bandets to første utgivelser. Herrene vet i veldig stor grad hvor de vil og etter en lengre turné i Polen, var det et svært samspilt band som gikk i studio og fortsatte å utfordre hverandre.

Nok en gang gir EGG3 oss jazz for rockere og rock for jazzere – i tillegg til en hel del annet også. Tøft er det fortsatt og garantert ei kraftpakke live. Det skader ikke ikke å skru opp volumet i heimen heller!

PS Nå gjelder det bare å få Trump ut av Det hvite hus før han prøver å benåde seg sjøl.

EGG3
Doppelgänger
Vido Records/[email protected]

Beintøffe saker

Kvartetten Cortex har i en årrekke vært et av mine norske – og vel så det – favorittband. Her får vi møte dem i originalutgava for siste gang.

Cortex i originalutgave.

Cortex så dagens lys i 2007 og har helt fra starten bestått av Kristoffer Berre Alberts på saksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og Gard Nilssen på trommer. Johansson har vært den sentrale komponisten hele tida og i løpet av fem album og over 200 konserter over store deler av kloden, har de markert seg som et melodisk, men samtidig særdeles frihetssøkende kollektiv.

“Legal Tender” markerer et viktig tidsskille i bandets historie. Det er nemlig siste gang Gard Nilssen blir å høre i gruppa. Farvelet skjer uten dramatikk – de fire er fortsatt gode venner, men småbarnsfar Nilssen fant ut at han hadde for mange baller i lufta eller for mange band han var involvert i og måtte derfor ta et tungt valg. Nå er han erstatta av Dag Erik Knedal Andersen – nok en særdeles spennende trommeslager og med Paal Nilssen-Loves farvel med Atomic friskt i minne, der han blei erstatta av Hans Hulbækmo på framifrå vis, så er det både å håpe og tro at dette trommebyttet også vil føre gode ting med seg.

Bedre farvel med Nilssen enn “Legal Tender” er vanskelig å tenke seg. Med fundament i Johanssons låter bygger de fire videre på det de har skapt siden starten for 13 år siden. Det betyr ekspressiv, kompromissløs musikk i skjæringspunkt mellom det melodiøse og det åpne og frie.

Solistisk er det skyhøyt nivå jevn baut, men likevel er det interaksjonen og lyttinga mellom de fire jeg setter aller høyest. Heftig! Cortex i originalutgave går over i historia som den beste utgava av seg sjøl. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

PS Måtte noen gi Trump et enda mindre skrivebord og få han ut av Det hvite hus så fort som overhodet mulig.

Cortex
Legal Tender
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Festen er i gang

Jazzfest i Trondheim i mai har vokst seg til en institusjon og et av årets store musikkhøydepunkt. Slik blei det ikke i år. Staben og styret med Ernst Wiggo Sandbakk og Merete Søbstad i spissen ga seg heldigvis ikke – de VILLE gi publikum noe å glede seg til og over i disse høyst spesielle tider og nå er festen i gang likevel. Gratulerer med staheten og pågangsmotet i noe som likner på ekstremsport: det å arrangere jazzfestival.

 

Et sted rundt 50 arrangement har Jazzfest greid på stable på beina i løpet av denne langhelga og at det har vært mye frem og tilbake før startskuddet gikk, er det ikke mye tvil om. Fortsatt krysses det både fingre og tær for at alt skal gå bra, men etter at første dag er unnagjort, ser alt veldig lovende ut. Mi rundreise på tre forskjellige klubber med, utrolig nok, like mange forskjellige konserter var i alle fall ei skikkelig vitamininnsprøyting.

Julie Dahle Aagård er en vokalist med utstråling i ultraklassen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Vi tar det hele i kronologisk rekkefølge. Festen starta like godt me at Divaen – ja, hun er virkelig det med stor D og det er ment i aller beste mening – Julie Dahle Aagård, en av Flatangers aller største døtre, kom knipsende inn i lokalet etter at hennes smågufne band såvidt hadde begynt aleine.

Dahle Aagård er en vokalist ved en varme og inderlighet i uttrykket som har evnen til «å ta» rommet bare ved sine blotte tilstedeværelse. Det gjorde hun så avgjort denne ettermiddagen også. Med et knippe standardlåter, litt svulstig soul, litt spiritual og litt John Lennon – «Jealous Guy», som alle hadde kjærlighet som tema; om det så var til en saus!, ga hun oss en time og vel så det med tidløs jazzmusikk.

Julie Dahle Aagård sammen med sine beste venner. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Med et kremband som «forteller» oss at de stortrives sammen, blei dette ei åpning som kledde Jazzest som den berømte hånda i hansken. Bassist Jens Fossum, den andre trønderen i bandet i tillegg til sjefinnen, fra Børsa Vest, samt de tre østfoldingene – jeg kommer aldri til å kalle det Viken – Svein Erik Martinsen på gitar og vokal, Hermund Nygård på trommer og maestro gigante Anders Aarum på allehånde tangenter, kjenner hverandre, Dahle Aagård og repertoaret så godt at de med all naturlig sjøltillit kan ta seg så god tid som ønskelig og som derfor sørger for at den store ro senker seg og blander seg med velvære på et herlig vis.

Bjørn Marius Hegge i spissen for sitt store Rotmo-prosjekt. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Neste stopp på åpningsdagen var møtet med Stjørdalens store sønn, bassist, trekkspiller, gitarist, komponist, arrangør, svømmer og bandleder Bjørn Marius Hegge. Han hadde fått årets spesialoppdrag, nemlig å ta for seg musikken til ei kjent trønderstemme – uansett sjangerbakgrunn.

Hegge hadde valgt deler av katalogen til Hans Rotmo – med vekt på musikk fram til midten av 90-tallet. Etter at vi fikk høre Rotmo sjøl synge – på tape – som åpning, tok det ca 15 manns/kvinners bandet bestående av noen av de mest lovende av den nye generasjonen jazzlinje-studenter, for seg Hegges til dels svært utfordrende arrangement.

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Hegge har en slags Mingusks innfallsvinkel det å skape musikk. Hans idetilfang er bortimot grenseløst; her skal man henge kraftig med i svingene for å få med seg i alle detaljene.

Det er både styrken og svakheten til Hegges Rotmo-univers. Musikken og måten han behandler utgangspunktet på er både spennende og utfordrende, men samtidig kan det bli vel mye av det gode. Ideene får ikke alltid anledning til å finne den roa de trenger og blir ikke alltid fullført heller av den grunn. Og plutselig dukka det opp et Belonging-sitat gitt – og plutselig var det borte igjen. Skjønner?

Bjørn Marius Hegge som sjef for sitt største prosjekt til nå. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Tankene gikk fra tid til annen i retning Charlie Haden og Carla Bleys Liberation Music Orchestra. Det betyr noe veldig schwært i mi bok og at Bjørn Marius Hegge er på vei mot noe stort er jeg ikke det minste i tvil om. Rotmo-prosjektet bekrefta det nok en gang og jeg skulle gjerne fått muligheten til å høre det en gang til når det hadde satt seg enda bedre og kanskje blitt stramma inn litt her og der. Bare det å vandre over «Elgesæter Bru» mot slutten var verdt turen aleine.

Philip Granly – et nytt stort pianotalent har meldt seg. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Åpningskvelden blei avslutta med tre bortimot helt nye navn for min del. Pianisten Philip Granly med bassisten Alf Høines og trommeslageren Martin Heggli Mellem har alle avslutta jazzlinja i Trondheim og flytta sammen i kollektiv i Oslo. De har med andre spilt mye sammen og fortsetter åpenbart det tette samarbeidet på alle vis.

I et repertoar bestående av kun Granly-komposisjoner, med Coltranes «Mr PC» som ekstranummer, fortalte de oss om enorme kvaliteter individuelt, som lyttere og som kollektiv. Her fikk vi impulser bra Bach og Chopin til Paul Bley, Keith Jarrett, Ornette Coleman og John Coltrane – alt satt sammen til et hele trioen har satt sitt tydelige bumerke på.

Philip Granly Trio er på veldig god vei mot noe ganske så eget. Foto: Thor Egeil Leirtrø/Jazzfest

Trioen er så samspilt at det nesten virker som om en av de tre bare kan åpne ei dør for så å se hva som skjer – og det gjør det uten stans. Lytteegenskapene er så åpenbare, empatien likeså, og det førte til mange fine treveis-samtaler.

Det jeg kan ønske meg til neste møte er en større bredde i låtdynamikken. Veldig mye foregår nå i et medium/opp-tempo-leie. Ikke noe gæernt med det, men en større bredde og variasjon vil løfte totaliteten i dette rytmiske og melodisk intrikate landskapet ytterligere. Philip Granly Trio er på veldig god vei til seg sjøl.

Dag en av fire er i mål og du verden for et påfyll og for en inspirasjon Jazzfest nok en gang er. Kanskje mer enn noen gang.

Du verden som det swinger!

Jeg må ærlig innrømme at stridepiano ikke er daglig kost her i heimen. Når jeg for sikkerhets skyld får servert sju pianister på et brett, så kunne det jo lett blitt vel mye. Det har likevel blitt en hyggetime.

Sju edsvorne stridepianomenn på ett brett.

Sjøl om Frankrike har vært og til dels er et ganske så nedstengt land, så er det tydeligvis opp til flere ting som funker der likevel. Postverket er et godt eksempel på det og her om dagen ankom denne cd-en heimen nesten på ekspressfart.

Vår egen mesterpianist i faget stride, Morten Gunnar Larsen, er den jeg har hatt et nærmest forhold til når det gjelder stride. Frøet blei sådd da jeg hørte Eubie Blake, mer eller mindre kilden til denne stilretninga, i Molde for noen tiår siden. Larsen har ført stafetten videre og sørga for at uttrykket ikke har dødd ut her hjemme heller.

Larsen hadde så definitivt forsvart en plass i startoppstillinga her også. Det betyr på ingen måte at herrene Bernd Lhotzky, Louis Mazetier, Luca Filastro, Chris Hopkins, Rossano Sportiello, Harry Kanters og Alain Barrabes – med unntak av Lhotzky og Hopkins ukjente størrelser for meg – ikke viser at de har strideuttrykket i fingrene og vel så det. Vi snakker utvilsomt om tangentister som både kan dette og som stortrives i dette landskapet.

Alle er tildelt to låter hver og det er stort sett kjent materiale som “Drop Me off in Harlem”, “Willow Weep for Me”, “Jitterbug Waltz”, “The Lady Is a Tramp” og “Over the Rainbow” som blir dandert på herlig vis.

Guillaume Nouaux skal ha all mulig slags ære.

Sjefen og trommeslageren Guillaume Nouaux er eneste og svært så empatiske følgesvenn på alle spora – og i tillegg har han bevilga seg sjøl et lite solospor også. Han skal ha all mulig slags ære for å ta vare både på denne tradisjonen og samtidig løfte fram disse pianistene. Her kan jeg love at det swinger fra start til mål.

PS Vi kan bare håpe og tro på at Trump får anledning til å gjøre så lite skade som mulig før han må flytte ut av Det hvite hus.

Guillaume Nouaux & The Stride Piano Kings
Guillaume Nouaux & The Stride Piano Kings
guillaumenouaux.com