Hvis heller ikke du har hørt om visegruppa Thomas & Tvilerne så er trøsten at vi er minst to. Anbefalinga er uansett å gjøre som jeg: å bli kjent med dem.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk, er at musikere i inn- og utland etter hvert oppdager at man gjør akkurat det og derfor forer postmannen med uante mengder musikk i håp om at den skal bli hørt og kanskje få en omtale også. Jeg rekker på ingen måte over alt som dumper ned i postkassa, men fra tid til annen dukker det opp ukjente ting som likevel pirrer nysgjerrigheten.

Visegruppa Thomas & Tvilerene med base i Åsgårdstrand og med Thomas Marthon Engevold som ideologisk fører, tekstforfatter, låtsnekrer, vokalist og gitarist i spissen, hører hjemme i den kategorien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først blir jeg tiltrukket av det flotte dobbelte-LP-omslaget. Det forteller at vi har med artister å gjøre som tar sin jobb seriøst – her skal det være kvalitet i alle ledd.

Når så musikken og tekstene, med røtter i alt fra Taube, Vreeswijk, Lillebjørn Nilsen, Di derre og sikkert mye annet i inspirasjonsskapet, føyer seg elegant inn i det samme kvalitets-sjiktet, så har dette seks manns- og kvinnerslaget med ett flytta inn i heimen her for å bli.

Engevold har dette genet i seg som sørger for at han er en historieforteller av rang. Han kjenner og er glad i de som hører hjemme på livets skyggeside og når de treffes på Heaven Pub så er det savn, drømmer, håp, kjærlighet og tilliggende herligheter det handler om. Jeg tror på Engevold både som tekstforfatter og som sanger/formidler og med det empatiske bandet/medvokalistene og med Øystein Fosshagen som styrende hånd for mangt og mye, har det blitt et vakkert lydlandskap ut av det unnfanga live i et hjemmestudio i Åsgårdstrand

Ikke alle låtene er like minneverdige og til sammen blir det kanskje litt for mye av typen “kan jeg bli din?”, men dette er egentlig bare pirk. Det er trivelig og ikke minst troverdig å tilbringe tid på Heaven Pub sammen med Thomas & Tvilerne.

PS Dessuten håper jeg Trump snart blir avsatt.

Peter Asplund har et stort navn på hjemmebane. Nå er det på tide at vi får opp ørene skikkelig her på denne sida av Kjølen også.

Trompeteren, sangeren, komponisten og bandlederen Peter Asplund (51) har vunnet Gyllene skivan to ganger for årets beste jazzalbum hos broder- och systerfolket. I tillegg til ei flott karriere under eget navn har han også vært benytta som solist av artister som Lisa Ekdahl og Viktoria Tolstoy og han har også jobba mye sammen med Bo Kaspers Orkester. Til tross for alt dette og rundt ti skiver som sjef, så er han fortsatt alt for ukjent her hos oss.

Sammen med sin faste trio bestående av Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer samt gjestene Lars Jansson på piano, Isabella Lundgren på vokal, Joakim Milder på tenor- og sopransaksofon og et framifrå storband på ett spor, gir Asplund oss her nok et prov på at han både er en trompeter og komponist av meget høy byrd.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Asplund innrømmer uten blygsel at han er en romantiker og det bærer da også hans låter og hans uttrykk preg av. I et relativt tradisjonelt, varmt, melodisk og – akkurat, romantisk – landskap, imponerer han med sin nydelige og varme trompettone. Til tider flesker han også til og forteller oss om sin Miles-fascinasjon og i mine ører er det aldri feil.

Når Asplund har en utmerket trio som sine svirebrødre samt toppgjester som Jansson, Lundgren og Milder, så er forutsetningen mer enn til stede for at “All My Septembers” skulle bli en flott bekreftelse på at Peter Asplund er en strålende artist på så mange vis. Både i september, november og alle andre måneder vil dette budskapet fungere.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig. Etter fire år med dette PS-et på mine anmeldelser er i dag virkelig sjansen der. Måtte det skje!

De to veldig spennende og originale norske gruppene Chrome Hill og Ballrogg forteller oss på hvert sitt vis at de har mye nytt og flott å fortelle oss.

Her har vi med to band å gjøre som har gitt seg sjøl og oss god tid til å utvikle seg eller følge utviklinga til – for oss på den andre sida sin del da. Chrome Hill, med Roger Arntzen på bass, Asbjørn Lerheim på gitar og som komponist av musikken, Torstein Lofthus på trommer og Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, har eksistert i snart 20 år. Først levde bandet under navnet Damp og ga oss to skiver, men siden 2008 har de kun reagert på hvis de har blitt tiltalt som Chrome Hill. Fire skiver til har det blitt siden gang.

Besetninga har også vært svært stabil. Det eneste byttet er at Nymo erstatta Jørgen Munkeby i 2015. Sjøl om Lerheim som komponist har lagt mye av premissene her, så er Chrome Hill anno 2020 så definitivt en kollektiv affære.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Musikken er tøff, heftig og mørk – det virker som Lerheim har vært solid inspirert av stemninger fra univers som Twin Peaks, Tom Waits og ikke minst Japan, som bandet har gjesta en rekke ganger, og der kontrastene er til dels voldsomme.

De fire herrene, alle i sin aller best alder og med kollektive og individuelle egenskaper et solid stykke foran gjennomsnittet, skaper nydelige, spennende, melodiske og varme stemninger som sikkert er prega av den høyst spesielle tida vi lever i, avslutter med “Light” – det finnes sjølsagt både lys og håp der fremme og Chrome Hill byr på svært god trøst på veien dit.

Trioen Ballrogg er på sett og vis i slekt med Chrome Hill. De gir platene sine på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records og ikke minst så spiller Roger Arntzen bass i begge gruppene. Ballrogg, som så dagens lys i 2006 som duo med Arntzen og klarinettist- og bassklarinettist – på denne skiva i alle fall – Klaus Ellerhusen Holm, serverte først to skiver som duo. Deretter kom gitarist Ivar Grydeland med på laget og bidro på to skiver.

Nå har “vikaren” for Grydeland, den svenske gitaristen David Stackenäs, som trakterer både akustisk og elektrisk gitar, overtatt på permanent basis og er så avgjort med på å sette sitt bumerke på Ballroggs femte utgivelse.

Americana i kammertapning er en betegnelse som har blitt benytta på Ballroggs uttrykk. For meg er det en ganske presis definisjon og sjøl om trioen låter ganske annerledes nå, så befinner den seg likevel i den typen landskap.

Tidligere har Ellerhusen Holm skrevet all musikken for Ballrogg, men nå har Stackenäs ansvaret for fem av de åtte låtene – Ellerhusen Holm for de tre siste. Instrumenteringa sier det aller meste om at lydbildet er noe helt for seg sjøl – i mine ører er det så vakkert og skjørt at jeg av og til nesten er redd for at vasen skal sprekke – skjønner du?

De tre fører elegante, meningsfulle og høyst personlige samtaler som det er en sann glede å bli invitert inn i som lytter. Ballrogg har alltid vært et eget lite fyrtårn på musikkens hav. Måtte de fortsette å være det i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.