En av de store veteranene

Trommeslageren og bandlederen Andrew Cyrille har runda 81 år med god margin. Han er fortsatt en stor kreativ kraft – her sammen med en glitrende kvartett med likesinnede.

Andrew Cyrille med sin strålende kohort.
Foto: A.T. Cimarosti/ECM Records

I 2016 kom det første møtet med trommelegenden Andre Cyrille (81) på lang tid. “The Declaration of Musical Independence” fortalte oss om en musikalsk kraft som fortsatt var til stede i fullt monn. To år seinere kom nok en bekreftelse med “Lebroba”. To forskjellige besetninger befolka innspillingene, men én fellesnevner var på plass: gitarmaestro Bill Frisell.

Nå kommer nok et kapittel i Cyrilles testament med “The News” og sjølsagt er den umiskjennelige gitartonen og uttrykket til Frisell, som vi her hjemme først blei kjent med gjennom Arild Andersens legendariske “Molde Concert” fra 1981, en særdeles viktig ingrediens. Kvartetten blir komplett med Ben Street på bass og cubanskfødte David Virelles, som erstatta Richard Teitelbaum som hadde blitt sjuk og som seinere har gått bort, på piano og synth.

Med et repertoar med hovedsakelig Frisell- og Cyrille-låter, blir vi tatt med på en løs, åpen, flytende, men samtidig melodisk ekskursjon som forteller oss om hvordan to stilskapere med åpenbar og stor respekt for hverandre, tar for seg store lerreter med uhyre personlige pensler og skaper nydelige, varme og tidløse lydmalerier. Coveret er godt med på å understreke dette, og sangene er egna til å drømme seg bort i.

Cyrille har gjennom mer enn 60 år jobba med mange av stilskaperne i moderne jazz, som Muhal Richard Abrams, Chick Corea, Coleman Hawkins og Cecil Taylor. Stort spenn kan man trygt si! Her finner vi han på et sted der han på sett og vis oppsummerer – og skuer fremover!

Noe er er løst, noe er usedvanlig melodisk med en straight puls, noe er helt åpent og ved et par anledninger leser også Cyrille det jeg tror er egne dikt. Virelles kom inn helt på slutten på grunn av sjukdom, men har skjønt den åpne og luftige estetikken her noe så voldsomt. De tre andre kjente hverandre godt fra før og er alle med på på innspillinga fra 2016 også.

Dette er musikalsk malerkunst på høyeste nivå der alle fire bidrar veldig til å skape bildene. Andrew Cyrille debuterte på ECM allerede i 1970 – her er han på plass over 50 år seinere fortsatt med en kreativ kraft som er både sterk og vakker.

Andrew Cyrille Quartet
«The News»
ECM/Naxos Norway

Det lyner, tordner og unnfanges

Den svenske saksofonisten Martin Küchen og den slovakisk/norske trommeslageren Michaela Antalová har skapt et totalt unikt univers. Det har Antalová gjort sammen med bassisten Adrian Myhr også.

Martin Küchen og Michaela Antalová skaper noe helt unikt.

Martin Küchen, for anledninga på sopranino- og tenorsaksofon, elektrisk tanpura – et indisk strengeinstrument og skarptromme, har markert seg på svært fordelaktige vis i diverse Angles-konstellasjoner, Trespass Trio og All Included, er en usedvanlig allsidig og spennende musikant som man aldri vet hvor dukker opp i det musikalske landskapet. Når han så møter Michaela Antalová (28), som har bodd, studert og jobba i Norge de seks siste åra, og som har fortalt oss gjennom en rekke samarbeidsprosjekt at hun har dette helt spesielle å tilføre uansett hvor hun møter opp, så kommer det ikke som noen bombe at vi blir tatt med på en helt ekstraordinær ekskursjon.

Her dyttes det på grenser i grenseland med impulser fra blant annet jazz, impro og støy. De fire “låtene”, unnfanga på Flerbruket i Aurskog-Høland og kun utgitt fysisk på vinyl, åpner ukjente dører som sørger for at vi blir sittende helt ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av eneste detalj.

I disse eleverte samtalene foregår det nemlig mye, veldig mye. Alt er spontant, alt er ukonvensjonelt, alt er djupt personlig og totalt kompromissløst. Titlene “Thunder Before”, “Before Lightning”, “Lightning” og “Thunder”, antyder hvor i landskapet vi befinner oss eller så kan det godt hende at du som lytter får helt andre assosiasjoner. Her gjelder det å åpne ørene og alle de andre sansene – dette har mottakerapparatet ditt nemlig aldri vært utsatt for tidligere.

Adrian Myhr og Michaela Antalová har unnfanga mye vakkert.

Sammen med sin kjære, bassisten Adrian Myhr, har Antalová skapt intet mindre enn to underverk. Det ene heter “Zvony” – som betyr bjeller på slovakisk – og det andre vet jeg ikke om har fått noe navn ennå. Her spiller Antalová kun fløyter med både norsk og slovakisk opphav. Myhr spiller også harmonium i tillegg til bass. Litt feltopptak og de flotte stemmene til et slovakisk mannskor krydrer også dette flotte visittkortet.

To av låtene er henta fra slovakisk eller norsk folkemusikktradisjon – resten har Antalová og Myhr skrevet sjøl. Folkemusikk og samtidsmusikk er viktige ingredienser i dette nedpå, reflekterende, vakre og ofte melankolske uttrykket i stor grad spilt inn i hjemmet til Antalová og Myhr i Oslo.

Coronaperioden har vært tung og vanskelig for de aller fleste. For Michaela Antalová og Adrian Myhr har det ført til to flotte verk. Vi gratulerer på det varmeste med begge to.

Martin Küchen & Michaela Antalová
«Thunderbolt Before Lightning»
Clean Feed records/Musikkoperatørene
Michaela Antalová & Adrian Myhr
«Zvony»
Hevhetia/michaelaantalova.com

Vi snakker Jazz med stor J

Den amerikanske saksofonisten Walt Weiskopf gir oss ekte Jazz sammen med sin europeiske kvartett – på tross av coronaproblemene.

Walt Weiskopf European Quartet i full aksjon.

Til tross for at tenorsaksofonisten Walt Weiskopf har rukket å bli 62 år og har spilt med alt og alle fra Buddy Rich, via Frank Sinatra til Steely Dan, så har han fortsatt til gode å få det Store navnet – i alle fall her hjemme i steinrøysa. Årsakene kan være mange, men som vår egen Knut Riisnæs befinner han innenfor et uttrykk der det er mange som er usedvanlig bra, men som ikke akkurat har brøyta ny mark. Hvorfor i alle verdens dage skal alle gjøre det? For meg holder det lenge at musikken er veldig bra, at den er ekte og at den er inderlig. Walt Weiskopf er alt dette – and then some.

Weiskopf holder seg til tradisjonen med røtter tilbake til det amerikanske 60-tallet og et hardbop-uttrykk som John Coltrane, Dexter Gordon og Wayne Shorter var med å legge grunnlaget til. En annen tradisjon han åpenbart ikke har det minste mot å følge opp er å ta turen over til Europa får å spille med noen av de beste på vår side av dammen. Mange gjorde det på 50- og 60- tallet og flere slo seg også ned her, blant andre Gordon og Ben Webster.

Weiskopf har lenge jobba sammen med det langt framskredne danske laget Andreas Lang, bosatt i Tyskland, og Anders Mogensen på trommer, som vi kjenner godt her hjemme fra et langt og godt samarbeid med Petter Wettre, og pianisten Carl Winther. De har turnert en hel del og gikk i studio i København i januar i fjor – like før verden stengte ned. Resultatet kom ut i fjor sommer.

Planen for nye turneer og ny innspilling var klar, men måtte av årsaker vi alle kjenner legges på is. Lysten på begge sider av Atlanterhavet til å få det til, innspillinga av nytt stoff i alle fall, var mer enn til stede og mellom januar og mars blei det skapt bidrag både i USA, Danmark og Tyskland som deretter blei mixa og mastra i USA. Det er så proft og musikalsk gjort at de som påstår at de hører at de seks låtene som er spilt inn på det viset ikke er gjort live, de ljuger!

Denne utgava består av innspillingene fra både 2020 og i år og repertoaret består av standardlåter som Weiskopf har hatt og har et nært forhold til som “When Your Lover Has Gone”, “You Taught My Heart to Sing”, “The Peacocks”, “You Know I Care” og “Be My Love”, samt en rekke låter fra Weiskopfs penn.

Her finnes hele spekteret fra ballader, medium- til up tempo-låter og kvartetten stortrives uansett temperatur og farge. Weiskopf har også lagt på litt ekstra klarinett- og fløytekrydder noen steder.

Weiskopf er definitivt en solist i ypperste toppklasse innenfor dette landskapet og Lang, Mogensen og Winther hører også hjemme helt der oppe. Kjemien og empatien er påtakelig – slik musikk kan bare skapes av svært likesinna og lyttende mennesker.

Verden begynner definitivt å lysne igjen. Det betyr forhåpentligvis at Walt Weiskopf European Quartet kommer seg på veien igjen så snart som mulig. I mellomtida går det an å hygge seg mye, ofte og lenge med “Introspection”.

Walt Weiskopf European Quartet
«Introspection»
AMM/andersmogensen.dk

Verdens beste Vamp

Vamp er noe som nærmer seg en musikalsk nasjonalskatt. Det skader heller ikke renommeet at de markerer sitt 30 års jubileum med å gi oss noe av det beste de noensinne har gjort.

Vamp – i solid jubileumsutgave.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg Vamp-kunnskap av typen mastergrad. Jeg har kun fulgt dem på avstand, men med beundring gjennom de 30 åra de har gitt oss stadig nytt påfyll med sitt unike brygg. Det de har fortalt oss gjennom disse tre tiåra er at de har hatt en unik evne til å fornye seg samtidig som de aldri har gitt slipp på sitt opprinnelige særpreg.

Alle kulturarbeidere har blitt tvunget til å tenke nytt og alternativt gjennom den perioden vi nå har lagt bak oss. For kjernetroppene i Vamp, Odin og Øyvind Staveland og Jan Toft, førte det til at arbeidet med “Tiå det tar” blei intensivert og de som mener at coronatida ikke har ført noe godt med seg, kan bare tilbringe kvalitetstid sammen med Vamps seineste visittkort, så skjønner de (kanskje) at det er feil.

De tre flotte, men helt forskjellige stemmene med hver sin klang og hver sin farge, understreker hvor mange strenger Vamp har å spille på. Pater familias Øyvind Staveland har skrevet alle låtene, mens tekstene kommer fra en rekke flotte kilder som Kolbein Falkeid, Tom Roger Aadland, Hans Børli og Helge Torvund. Det betyr tekster om drøm og virkelighet, lengsel og kjærlighet, strid og håp. Aller mest er det glede og livsbejaenhet som nok en gang preger Vamp-universet.

Med sitt umiskjennelige sound med spor av folkrock fra både Irland, Sambandsstatene, blues, flamenco og sikkert ganske så mye mer, så minner Vamp nå litt om sjølvaste The Band – men de minner aller mest om Vamp. Verden beste Vamp forresten.

Vamp
«Tiå det tar»
TBC Records/Musikkoperatørene

Temperamentsfull og vakker oppfølger

For vel to år siden møtte jeg den spanske pianisten Daniel García og musikken hans for første gang. Det var intet mindre enn svært hyggelig og forventningene til oppfølgeren var derfor betraktelige. Det er svært hyggelig å kunne melde at de har blitt innfridd.

Daniel García i sentrum for sin strålende trio.

Hadde det ikke vært for stadig påfyll både fra mer eller mindre obskure plateselskap, direkte fra artister og fra en del velrennomerte selskap, som tyske ACT, så er det mye musikk og mange artister som ville gått meg hus forbi. Daniel García (38) kunne lett ha vært blant dem som aldri blei fanga opp på min radar. Nå skjedde det heldigvis både med “Travesuras” fra 2019 og med den ferske “Vía de la Plata” – sølvveien på norsk.

García er en fremragende tekniker som har store deler av den moderne jazzhistoria innabords. Jeg tviler sterkt på at han vil protestere kraftig hvis det blir antyda at pianister som Michel Camilo og Chick Corea har vært rollemodeller på veien fram til det personlige uttrykket han har tilegna seg per i dag. I det uttrykket finner vi også veldig hørbare spor etter hans hjemlands stolthet flamencoen. Dynamikk og temperament er viktige ingredienser underveis.

Som på det forrige møtet er det Reinier Elizarde “El Negrón” på bass og Michael Olivera på trommer som er det særs empatiske reisefølget. Begge kommer fra Cuba, men har gjort Spania til sitt nye hjemland. Både kollektivt og solistisk holder de to strålende nivå og trioen er mye mer enn García pluss komp – her spiller alle likeverdige roller.

Når så García har invitert med seg den israelske klarinettisten Anat Cohen, den libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf og og sin landsmann Gerardo Núñez på akustisk flamencogitar – tre usedvanlige solister – på noen av spora, så har det blitt akkurat det krydderet som sørger for at resultatet løftes fra bra til veldig bra.

Inntil en oppegående arrangør eller festival sørger for å få Daniel García på plakaten her hjemme, så er det mulig å hygge seg både lenge og ofte med “Vía de la Plata”.

Daniel García Trio
«Vía de la Plata»
ACT/Musikkoperatørene

The Source – en institusjon

Når et band vekker assosiasjoner til betegnelsen en institusjon, så kan man lett få museale tanker. Slik er det ikke med The Source – her snakker vi fortsatt utvikling og framoverskuing på alle vis.

The Source – veldig på egne bein. Foto: Knut Bry

Trombonist Øyvind Brække, bassist Mats Eilertsen, trommeslager Per Oddvar Johansen og saksofonist Trygve Seim har holdt The Source i gang helt siden 1993 med kun to utskiftninger – Eilertsen tok over for Finn Guttormsen i 2004. Ingebrigt Håker Flaten var bandets første bassist fram til 1996. Det er med andre ord ingen overdrivelse å hevde at det er en samspilt kvartett med masse empati vi nok en gang møter.

Gjennom en rekke plateutgivelser siden “Olemanns kornett” – jo da, bandet var sterkt inspirert av Ornette Coleman – i 1994, masse konserter i inn- og utland og ikke minst bandets fantastiske jule- og etter hvert også sommermusikk og ikke minst de hysteriske og fantastiske konsertene/forestillingene i den forbindelse, har The Source etablert seg på ei helt egen hylle i norsk jazz. Hvor du enn leter på kloden finner du ikke noe som likner en gang – jeg lover.

Sjøl om det kanskje kan virke som det har vært litt stille rundt The Source fra tid til annen, så har aldri bandet vært noe i nærheten av oppløst. Bekreftelsen som dukker opp denne gangen, med en tittel henta fra et Robert Frost-dikt, og med 14 komposisjoner som alle fire har bidratt med, forteller oss om et band med et musikalsk uttrykk minst like sterkt og personlig som noen gang.

Fraværet av akkordinstrument byr alle fire på uendelig mange muligheter. Både kollektivt og individuelt blir de tatt vare på på et strålende vis og “samtalene” som føres er akkurat slik de skal være når fire gode, gamle venner møtes.

Sporene etter Ornette er på ingen måte sletta, men The Source har blitt stadig mer noe helt for seg sjøl med sitt melodiske, men samtidig åpne, frie og løse uttrykk der fire par ører og fire åpne sinn fra tid til annen skaper magi.

The Source er intet mindre enn en framtidsretta institusjon som jeg har fulgt med stor interesse i nesten 30 år. Det spørs vel om jeg rekker 30 år til, men viljen skal det i alle fall ikke stå på.

The Source
«…but swinging doesn´t bend them down!
Odin Records/Musikkoperatørene

Vinneren

Den engelske saksofonisten Tony Coe er blant de får som har blitt tildelt den høythengende danske Jazzpar-prisen. Nå får vi alle sammen være med på takkekonserten fra 1995.

Vi møter Tony Coe på toppen av hans karriere.

Jazzpar-prisen, som fra tid til annen gikk under navnet jazzens Nobel-pris, blei ikke like lengelevende som Nobel-prisen. I 2004 var det hele over – sponsoren som hadde vært med siden 1990 ville ikke mer. Men spor satte den virkelig og i 1995 blei den tildelt den første ikke-amerikaneren: tenor- og sopransaksofonist og klarinettist Tony Coe fra England.

Coe har rukket å bli 86 år nå og har av helsemessige årsaker ikke vært i stand til å spille på mange år. Da han var på høyden av sin karriere var han et virkelig stort navn: det er ikke mange, om noen, europeiske musikanter som har fått tilbud om jobb både av Count Basie og Duke Ellington. Tony Coe fikk altså det! Dessuten er han en musiker som har alt innabords: alt fra den tradisjonelle jazzen til impro og samtidsmusikk. Han er også en strålende komponist og arrangør.

Coe var altså et flott om enn svært overraskende valg i 1995. Før han hadde Muhal Richard Abrams, David Murray, Lee Konitz, Tommy Flanagan og Roy Haynes fått prisen som både betød mye prestisje og en solid pengepremie.

En del av prisen var at vinneren “måtte” skrive musikk for en konsert med henholdsvis The Danish Radio Jazz Orchestra, som Danish Radio Big Band het den gangen, samt et håndplukka småband. Det er musikk med begge disse besetningene gjort live både i Danmark og England i mars 1995 vi får høre her. Coe har sjøl vært med å plukke ut låtene og en del slapp ikke gjennom nåløyet til den sjølkritiske briten – han mente at saksofonspillet ikke holdt mål!

Med sin høyst personlige tone og uttrykk, opprinnelig inspirert av giganter som Coleman Hawkins og Paul Gonsalves, viser han oss sine enorme solistiske kvaliteter i både egetskrevet materiale, i unikt arrangerte standardlåter og i “My Lament” av en ung Maria Schneider.

Storbandet låter som alltid strålende og kvintetten med storbandets leder Bob Brookmeyer på ventiltrombone, Coes landsmann Steve Argüelles på trommer, David Hazeltine på piano og Thomas Ovesen på bass samt trompeter Henrik Bolberg Pedersen på ett spor, er også det perfekte reisefølge for en av Europas virkelig store, men nesten glemte saksofonister og klarinettister, Tony Coe.

Tony Coe
«Captain Coe´s Famous Racearound»
Storyville Records/MusikkLosen

Har rukket ganske mye

Erik Lukashaugen er en historieforteller som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. “Det vi rakk” er et visittkort mange vil ha godt av å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Erik Lukashaugen har mye fint på hjertet.

Erik Lukashaugen (47) er en visesanger fra Elverum som siden platedebuten i 2013 har tolka lokale storheter som Vidar Sandbeck og ikke minst Hans Børli. Nå møter vi han nok en gang med egen musikk og nå også egne tekster.

Jeg iler til og innrømmer at dette er et uttrykk som befinner seg et lite stykke utenfor det jeg frekventerer oftest, men som Duke Ellington sa så klokt: det finnes kun to typer musikk – god og den andre. Lukashaugen holder seg definitivt til kategori en.

Lukashaugen legger absolutt ikke skjul på hvor han kommer fra og hvorfor skulle han nå det? Hans “Elverum i blått” er en melankolsk hyllest til hjembyen som Ole Paus gjorde sitt beste for å dra ned søla i si tid. Den er på mange vis beskrivende for tekstforfatteren Lukashaugen. Gjennom de ni tekstene viser han oss hvilken flott historieforteller han er og hvor allmennmenneskelig tekstene hans er: de fleste av oss kan kjenne oss igjen en eller flere ganger i løpet av fortellingene hans hvis vi tør å være ærlige med oss sjøl.

Med sin rett frem og ujålete stemme og sitt ekte uttrykk med mye luft og rom i, drar Lukashaugen oss inn i universet sitt og det er et behagelig og samtidig akkurat passe utfordrende sted å være. Flott musikalsk reisefølge har han også med i dette viselandskapet som også byr på rocka utflukter ved enkelte anledninger. Multiinstrumentalisten Tarjei Nysted imponerer nok en gang – han tilfører akkurat rett musikalsk medisin hver gang.

Det er å håpe at sangen fra Taiga´n fortsetter å låte i lang tid framover. Erik Lukashaugen bør rekke mye mer – det siste toget har absolutt ikke gått.

Erik Lukashaugen
«Det vi rakk»
Øksekar/Musikkoperatørene

I alle verdens dage da!

Brann sliter nesten som vanlig, men Marius Neset og Bergen Big Band holder uansett fanen noe så vanvittig høyt for landet der vest. Opplevelsen på Victoria denne høstkvelden var av typen magisk – intet mindre.

Marius Neset i front for Bergen Big Band – vi snakker voldsomme saker. Foto: Stein Hødnebø

Det er jo slik at vi nå har blitt så bortskjemt av Marius Nesets enorme kapasitet og uttrykkskraft at vi knapt blir overraska lenger. Men bare knapt: Bestillingsverket han hadde skrevet for Bergen Big Band til Nattjazz i vår og som nå er ute på en liten turné for første gang, tok i alle fall meg med storm. Langvarig trampeklapp etter låt nummer to sier det meste om at jeg ikke var aleine om det.

Marius Neset og Anton Eger – musikalsk kjemi i ultraklassen. Foto: Stein Hødnebø

Det er ikke akkurat «lett» A4-musikk Neset byr BBB og oss på. Den er utfordrende, spennende og krevende, men bandet med et topplag i rytmeseksjonen med Dag Arnesen på piano, Thomas T. Dahl på gitar og Magne Thormodsæter på bass pluss Ivar Kolve på vibrafon og marimba og strålende blåseseksjoner, hadde tatt utfordringene på strak arm og skapt liv av og i musikken.

Og så Nesets god venn gjennom hele hans København-periode, trommeslageren Anton Eger. For et oppkomme av livsbejaenhet, kreativitet – for et kraftverk! Supersaksofonist Neset – vi snakker verdensklasse og vel så det – følte seg åpenbart i så trygge hender, eller i alle fall omgivelser, som vel mulig og leverte personlige visittkort av det slaget bare han er i stand til. Som Arild Andersen sa: han der vil jeg ha med i bandet mitt! Og det har han heldigvis.

Festkveld med Marius Neset og Bergen Big Band. Ingen av disse rykker ned. Alle foto: Stein Hødnebø

Norge har så avgjort fått en ny saksofonist og komponist i verdensklasse og Bergen har fått et storband som leverer vanskelige, men flott musikk på skyhøyt nivå. Når så Tom Svendsgård leverte en lydproduksjon av samme klasse, så var det ikke så mye mer å forlange. En stor, veldig stor konsertopplevelse for et fullsatt Victoria. Vi er nesten tilbake folkens!

Marius Neset og Bergen Big Band

Victoria, 131021

Ca 180

Godt selskap

Portugiserne Pedro Carneiro og Pedro Melo Alves, på henholdsvis marimba og trommer, gir seg oss noe totalt uforutsigbart og kompromissløst.

Pedro Melo Alves og Pedro Carneiro gir oss noe helt unikt.

Blant de mange tingene jeg kan veldig lite om, kommer eksperimentell eller fri musikk fra Portugal ganske høyt opp på lista. Grunnen til at dette fenomenet ikke har ei særstilling, skal det det svært oppegående og kompromissløse portugisiske plateselskapet Clean Feed Records, som også gir ut mye musikk med norske musikere, ha mye av æra for.

Denne duoinnspillinga med marimbaisten (!) Pedro Carneiro og trommeslageren Pedro Melo Alves er av slaget man skal stille med et svært åpent sinn for å ta inn over seg og få glede av. De to, som til daglig også jobber med mye samtidsmusikk av typen Iannis Xenakis, stortrives tydeligvis også i et fritt improvisert landskap..

I løpet av to innspillingsdager i januar gjennomførte de ti musikalske samtaler der både de individuelle egenskapene som instrumentalister og ikke minst storslåtte lytteferdigheter, spilte ei helt avgjørende rolle. Jovisst er det fritt og åpent, men dynamikken i uttrykket og måten samtalene blir ført på, forteller om en logikk og en evne til å kommunisere som fascinerer.

Det er neppe i dette selskapet man begynner sin søken udi jazzens forunderlige verden., men du verden så flott, spennende og annerledes utfordring disse to lydskulptørerne- og forskerne gir dem som er villig til å stille opp med åpne sanser.

Pedro Carneiro & Pedro Melo Alves
«Bad Company»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene