Spennende samtaler

Den japanske pianisten Aki Takase og den amerikanske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray har funnet hverandre igjen etter over 20 års opphold.

Aki Takase og David Murray har mye å fortelle oss – og hverandre.

Musikk for meg er ofte sammenliknbart med samtaler. Takase (70 ) og Murray (63) fant tonen på alle vis for nesten 25 år siden da de spilte inn «Blue Monk». Når har de plukka opp igjen tråden som om om det var i går og «Cherry – Sakura» har blitt nok en samtale av høy byrd.

De to kommer fra forskjellige tradisjoner – Takase med sin japanske bakgrunn og så frijazzbevegelsen i Europa. Hun har bodd i Berlin i mange tiår og er gift med en annen pianist i avantgardismens elitedivisjon, Alexander von Schlippenbach. Murray hører hjemme i den amerikanske tradisjonen med både modernisme og masse blues i seg.

Til troass for dette så har altså de to funnet det nyttig og spennende å utfordre hverandre – eller kanskje akkurat derfor. Denne gangen møttes de på halvveien, i Zürich i Sveits. Murray er nå nemlig bosatt i Portugal. Repertoaret er også bortimot 50/50 – de har skrevet halvparten hver pluss at de tolker forbildet Thelonious Monks "Let´s Cool One".

De to fører uten unntak meningsfulle og originale samtaler basert på sine enorme referanser. Det er ikke vanskelig å høre at Murray, som også var en del av World Saxophone Quartet, har en sterk tilknytning til alt og alle fra Ben Webster og Coleman Hawkins til Albert Ayler og John Coltrane, mens Takase bidrar med alt fra sin japanske oppvekst til Monk og enda friere toneganger.

Til sammen har det blitt et nytt, flott og tidløst møte med to strålende og originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Takase – David Murray

Cherry – Sakura

Intakt Records/Naxos Norway

Paal for President!

Det var Pat Metheny som spontant utbrøt akkurat det etter at de hadde spilt sammen i Molde på begynnelsen av årtusenet. Utsagnet står seg den dag i dag.

Extra Large Unit – for et ensemble!

Trommeslager og bandleder Paal Nilssen-Love har de seineste par tiåra vært blant the hardest working men in the business. Både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet har han vært helt i front og med sitt Large Unit – og vel så det – har han greid nesten det umulige.

Paal Nilsen-Love (43), født i Molde og oppvokst i Stavanger, har helt siden hans jazzlinjeperiode i Trondheim starta i 1994, fortalt "alle" med ører rundt om på Tellus at han er en musikant med noe helt spesielt på repertoaret.

Helt siden han debuterte med norsk frijazz´ gudfar, Frode Gjerstad, har pila bare pekt en vei – mot totalt verdensherredømme. Nilssen-Love har samarbeida med "alle" innenfor den frilynte jazzen og har hatt hele verden som arbeidsplass.

Ofte har det vært ganske små konstellasjoner Nilssen-Love har dukka opp i, men for fem år siden blei Large Unit unnfanga – først som et ellevemannsband som seinere har blitt utvida til 13. Seks skiver har det blitt med bandet pluss turnering på de aller fleste kontinenter. Med Nilssen-Loves bortimot ustoppelige energi er tydeligvis det umulige mulig. Det er faktisk nesten naturstridig å få en slik mastodont opp å stå – musikalsk sett er det vel ikke så vanskelig med de rette folka på plass, men reint logistisk må det jo være et reint helvete.

De siste månedene har Nilssen-Love, som sjølsagt driver sitt eget plateselskap med alt det innebærer, for sikkerhets skyld gitt ut to skiver med bandet. Det er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner: den ene er med Extra Large Unit som i tillegg til de åtte – som Large Unit var for anledninga – er utvida med ei gruppe musikanter fra Norge Musikkhøgskole med 20 musikere fra både den klassiske, samtidsmusikalske og jazzikalske verden som kalles Intuitive People.

Nilssen-Love hadde fått i oppdrag av Ny Musikk å skrive musikk for noe som tok form underveis – Extra Large Unit. Det endte med et unikt verk framført på Sentralen i Oslo i mai i fjor og det er det vi får være med å nyte her.

De som aner at "More Fun, Please!" har blitt noe helt for seg sjøl, har faktisk helt rett. Det hele begynner med 18 sekunders stillhet før en av trombonistene tar tak. Nilssen-Love satte det hele i gang, men det var opp til hver enkelt hvem som ville begynne! Derfra og ut er denne vel 33 minutter lang ekskursjonen der mange grupperinger i bandet jobber med og "mot" hverandre et slags møte i alle musikkens grenseland – et møte bare Paal Nilssen-Love kunne ha unnfanga. PNL har skrevet utmerka liner notes som forteller om veien fram til sjøsettinga og anbefales nesten like mye som musikken. Ingen andre på denne jord kunne ha skapt dette.

I november kom "Fluku" med 13-manns bandet. Også her er musikken skrevet av PNL og innspilt live på Victoria Nasjonal Jazzscene i april for to år siden. De fire spora oppleves som både frie, men samtidig så funky at det er bare å holde seg fast. Kremen av nordiske frilynte musikanter befolker som vanlig Large Unit og synes åpenbart at dette er noe av det aller morsomste de kan være med på – slik låter det i alle fall. Nok en gang: Paal Nilssen-Love for President!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Large Unit – bandet sitt det!

Extra Large Unit

More Fun, Please!

PNL Records/Musikkoperatørene

Large Unit

Fluku

PNL Records/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Tangentisten Andrew McCormack har dukka opp i flere sammenhenger, men med «Graviton» møter jeg han for første gang som leder på egen hånd.

Andrew McCormack har all grunn til å smile.

Både i bassisten Kyle Eastwoods band og på duo med med saksofonisten Jason Yarde har Andrew McCormack vist at han har mye å fare med. Enda tydeligere blir det med egen musikk og eget band.

40 år unge McCormack har lenge vært ei stigende stjerne på den britiske jazzhimmelen. I stor grad har han spilt ei "assistenrolle" for bandledere som Eastwood og Jamie Cullum, men her viser han meg i alle fall korta sine for første gang.

McCormack har skrevet all musikken, mens vokalisten ESKA står for tekstene. Med et meget oppegående band med vår "egen" Anton Eger – født i Norge og en viktig del av blant annet Marius Nesets band – på trommer, den mye omtalte tenorsaksofonisten og klarinett- og bassklarinettisten Shabaka Hutchings og elbassist Robin Mullarkey, pluss Noemi Nuti på harpe og Ralph Wyld på vibrafon på noen av spora, forteller McCormack oss at han både er en komponist og tangentist som hører hjemme i de øvre luftlag.

Det hevdes at musikken til McCormack hører hjemme et sted mellom Steve Reich og Tigran Hamasyan. Det er mulig det – for meg greier McCormack å vise at han har et særpreg som understreker at han befinner seg i en egen spennende og melodisk sfære.

Av en eller annen grunn hører vi altfor lite her hjemme av det som skjer i britisk jazz. Andrew McCormack er nok et bevis på at det både er interessant og holder høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig..

Andrew McCormack

Graviton

Jazz Village/Naxos Norway

Hvilken tur!

Den norske trommeslageren Espen Aalberg har tatt med seg et spennende lag til Bali. Det har det blitt saker av.

Jonas Kullhammar, Susana Santos Silva, Torbjörn Zetterberg og Espen Aalberg har skapt noe helt eget.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Av en eller annen merksnodig årsak har jeg gått glipp av de tre første kjellerseansene denne gjengen har servert. Noe forteller meg at jeg kan ha blitt et fattigere menneske – i alle fall basert på hva de har skapt på denne Bali-utflukten.

De fleste reiser fra vår del av verden til Bali for å feriere. Det er det for så vidt mulig at Aalberg, saksofonist og fløytist Jonas Kullhammar og bassist Torbjörn Zetterberg og, for anledninga, trompeter Susana Santos Silva også gjorde. Uansett så gjorde de noe mer: de skapte fantastisk flott musikk med sine vanlige instrumenter i tillegg til at alle også spiller gamelan – tradisjonelle instrumenter fra Bali og dalstrøka rundt.

Aalberg har skrevet all musikken bortsett fra ei låt som er en tradisjonell javanesisk folkemelodi. Det vi blir servert er musikk i tradisjonen etter Coltrane med et driv og trøkk som man forventer med disse framifrå musikantene involvert. Låta fra Java har en mer søkende karakter og er med å gjøre denne ekskursjonen, bokstavelig talt, til noe helt spesielt. Spesielt spennende er det også å høre portugisiske Santos Silva, nå bosatt i Stockholm, ofte i en ganske så straight setting – og du verden som hun glir inn i denne "familien" også.

Her har vi med tre ledende skandinaviske musikanter å gjøre med et utsøkt tilskudd på toppen. Det har det blitt usedvanlig flott og unik musikk ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aalberg/Kullhammar/Zetterberg/Santos Silva

Basement Sessions Vol. 4 (The Bali Tapes)

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Tre giganter

Saksofonist Joe Lovano og trompeter Dave Douglas er to av klodens aller mest spennende instrumentalister. Sammen skaper de ofte magi.

Joe Lovano og Dave Douglas omkranser resten av Sound Prints.

Med bandet Sound Prints har Lovano og Douglas de seineste åra hylla både sitt forbilde Wayne Shorter og den moderne akustiske musikken generelt. Det er da også grunnen til at det står tre giganter i overskrifta her: Wayne Shorter har nemlig helt siden før unnfangelsen av Sound Prints – et ordspill på Shorters klassiker "Footprints" – vært et viktig element i bandets musikk.

For ti år siden jobba Douglas og Lovano sammen i det spennende kollektivet SF Jazz Collective. Den sesongen var det Wayne Shorters musikk som blei tolka av noen av USAs fremste musikanter og Duglas og Lovano skjønte raskt at de måtte videre langs de samme musikalske linjene etter at de forlot kollektivet basert i San Francisco.

Det førte til unnfangelsen av Sound Prints der de fra starten rundt 2010 hadde med seg trommeslager Joey Baron og pianist Lawrence Fields. James Genus trakterte bassen til å begynne med, men blei raskt erstatta av Linda May Han Oh og slik framstår også Sound Prints den dag i dag.

Bandet har gitt oss ei live skive tidligere, men "Scandal" er bandets første visittkort fra studio.

Her er fortsatt sporene til Shorter veldig tydelige, men Douglas og Lovano står sjølsagt fram med sine egne, usedvanlig personlige stemmer. To av låtene er skrevet av "far", "Fee Fi Fo Fum" og "JuJu", men arrangert av de to sjefene her, mens resten er originalmateriale ført i pennen av henholdsvis Douglas og Lovano.

Dette er et band og musikanter som har en fot solid planta i tradisjonen og en annen på god vei inn i framtida. Med et framifrå "komp" med akkurat de samme intensjonene, har dette blitt ei akustisk reise som det er sann fryd å bli invitert med på. Noen forteller meg at mitt ps også har noe med tittelen "Scandal" å gjøre…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe Lovano & Dave Douglas Sound Prints

Scandal

Greenleaf Music/soundprints.bandcamp.com

Tradisjonsbærerne

Kvederen Øyunn Groven Myhren og fidleren Anne Hytta er tilsammen Sogesong. De tar vare på en vakker tradisjon på et inderlig vis.

Anne Hytta og Øyunn Groven Myhren – Sogesong – tar vare på en viktig tradisjon.

Åtte ballader fra Telemark og dalstroka innafor er en viktig del av kulturen vår som de fleste av oss ikke kjenner til. Derfor er det så flott at Sogesong løfter denne tradisjonen fram igjen.

Kvederen Groven Myhren, som også spiller lyre, og fidleren Hytta, som spiller allehånde feleliknende instrumenter med røtter langt tilbake i norsk tradisjon og kultur, har funnet sammen i et landskap som forteller mye om hvor vi kommer fra.

Med et repertoar bestående av åtte ballader med røtter i Telemark, blir vi tatt med på ei herlig reise. Her blir vi servert ridderballader, eventyrballader, skjemteballader og et par gjenferdballader og tekstene forteller oss mye om "verden" slik den var og som samtidig har vært med på å forme oss.

De to har grepet fatt i et materiale som i stor grad har vært glemt og gjemt bort og det er både flott og viktig at de to med sin enorme folkemusikalske kompetanse og kvaliteter gir dette stoffet ny drakt og nytt liv.

Tekstene finnes på både norsk og engelsk i omslagsheftet og sørger for at vi kan komme enda nærmere fortida når. Dette er både spennende, original og ikke minst viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sogesong

Så vilde fara dei lindarord

Heilo/Musikkoperatørene

An Englishman in Norway

Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.

Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.

I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden – for meg.

Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!

Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.

De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres – en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 – de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.

Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator – midt i blinken for hva Surman hørte for seg.

I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.

De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman

Invisible Threads

ECM/Naxos Norway

For en fest!

Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan markerte sitt 10 års jubileum med et superlag som møttes for første gang siden 2006.

Joshua Redman i spissen for et norsk superlag.

Foto: Tor Hammerø

Med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft samla for første gang på tolv år, så var suksessen i forbindelse med jubileumsmarkeringa nesten sikra for første tone var spilt.

Sjefen for Nasjonal Jazzscene de seineste åra, Jan Ole Otnæs, var Molde Jazz-generalen som satte sammen dette kremlaget for tolv år siden. Nå har han makta det nok en gang – og suksessen var like heftig som sist.

Etter rundt 1700 konserter og cirka 200.000 besøkende de ti åra Victoria har eksistert som jazzscene, var det så avgjort på sin plass med ei heftig markering. Lista blei lagt høyt da programmeringa blei satt i gang og bedre start enn med denne kvartetten er vanskelig både å ønske seg og få.

Tenorsaksofonist Joshua Redman er ei så ydmyk verdensstjerne som vel tenkelig og han har flere ganger uttrykt stor glede over å få spille med norske musikere – musikere han har stor respekt for og som han opplever tilfører noe hans landsmenn fra Sambandsstatene ikke så ofte er i stand til.

Med et repertoar, i stor grad helt nytt for denne kvartetten, ført i pennen av alle fire, blei vi tatt med på ei empatisk rundreise med impulser fra både amerikansk og europeisk jazz – og norsk folkemusikk: festen blei nemlig avslutta med den vidunderlig vakre "Gardsjenta" eller "Snåle jenta mi" fra Andersens "Sagn".

Kvartetten låt som om den ikke hadde gjort noe annet en å ha spilt sammen mer eller mindre uavbrutt de seineste tolv åra. Alle fikk tilstrekkelig med plass til å fortelle hvem de er anno 2018 og kollektivet satt som et skudd hele veien.

Her var det snakk om en respekt, en spilleglede og en gjensynsglede som er sjelden å oppleve. For en fest – for ei feiring!

PS Vi som var på plass for tolv år siden i Molde satt nok og venta på en "reprise" av Belonging-kvartettens "Spiral Dance". Den fikk vi ikke – kanskje jeg må ta turen i kveld igjen for å høre om den dukker opp…..

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen – bedre «komp» finnes ikke på bygdene nå til dags.

Foto: Tor Hammerø

Arild Andersen – for en bassist, for en utstråling!

Foto: Tor Hammerø

Allsidig og original

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med – uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand – han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 – musikk for solofiolin og kammerorkester – med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist – i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Drømmelandet

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta – hvilken enorm fløytist han er – kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta – Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen