Mestermøte

Ray Charles og Milt Jackson – sammen! Det skjedde i i 1958 og nå er “Soul Brothers” remastra og ute på vinyl igjen. Med Ray Charles på altsaksofon og Milt Jackson på gitar – du slette tid!

Ray Charles og Milt Jackson – for et møte!

Jeg har ikke det minste problem med å innrømme relativt store hull når det gjelder utgivelser og konstellasjoner fra slutten av 50-tallet. Noe av grunnen kan være at jeg så vidt var i gang med å lære å gå for andre gang. En annen årsak kan være at jeg ikke hadde kommet i gang med å lytte til jazzmusikk eller musikk over hodet på den tida. Jeg har for så vidt tatt jeg igjen det etter hvert, men denne innspillinga hadde gått meg hus forbi – til nå.

Hvorfor Atlantic/Warner Music har bestemt seg for å remastre den opprinnelige analoge tapen og gi den ut i mono nå, aner jeg ikke. Ikke bryr det meg så veldig heller – jeg er egentlig bare glad for at det har skjedd. og for at jeg får oppleve dette unike møtet.

Det er veldig interessant å lese Bill Randles originale liner notes der han påpeker at dette er en hyllest til Charlie Parker – et voldsomt forbilde for både Charles og Jackson sjølsagt. I en bluessetting der de to har skrevet to låter hver og der tradlåta “How Long Blues” er femte hjul på vogna, blir vi invitert inn et løst, men samtidig usedvanlig stilsikkert landskap.

Disse to gutta, samt medsammensvorne som Skeeter Best (gitar), Connie Kay (trommer), Billy Mitchell (tenorsaksofon) og Oscar Pettiford (bass), kan blues og de kan bebop – de er oppflaska på det. Når vi i tillegg til instrumentene vi forventer fra Charles og Jackson, piano og vibrafon, får høre førstnevnte på altsaksofon og Jackson på piano og gitar, så er dette både kjempebra, overraskende og historisk.

Ray Charles var i slutten av 20-åra og Milt Jackson i midten av 30-åra da denne innspillinga blei gjort. De var på et flott sted i sine karrierer og vi får høre begge to, ikke minst Ray Charles, på et vis de færreste forbinder med han. Tøft – steintøft faktisk.

Ray Charles & Milt Jackson
«Soul Brothers»
Atlantic/Warner Music

Unik, unikere, unikest

Håkon Kornstad tar stadig nye store steg i retning seg sjøl. Aldri har han vært bedre og mer Håkon Kornstad enn han er nå.

Mats Eilertsen, Håkon Kornstad og Frode Haltli – en totalt unik kohort.

For oss som har hatt gleden av å følge Håkon Kornstads karriere helt siden Wibutee- tida, så har det vært en utflukt med stadig nye høydepunkt. Kornstad er en artist og en kunstner som aldri har latt seg stoppe, han vil alltid videre og han går veier som han er helt aleine om.

Blei jeg med andre ord ikke spesielt overraska da jeg hørte at han hadde kasta seg ut på operahavet? Det vil være ren løgn å påstå at jeg ikke blei det må jeg innrømme, sjøl om jeg mener at jeg kjente godt til Kornstads kunstnerskap og retning. Jeg så det enkelt og greit ikke komme.

Uansett så blei fusjonen mellom jazzsaksofonisten og tenoren Kornstad av det spennende og totalt unike slaget. Jeg fikk oppleve mer eller mindre debuten under Moldejazz for mange år siden med Kornstads daværende kvintett og jeg blei både berørt og imponert. Jeg hadde aldri opplevde noe i nærheten av dette tidligere.

Utviklinga bare fortsatte i åra som kom. Kornstad blei en stadig bedre operasanger og definitivt ikke noen dårligere saksofonist. For tre år siden opplevde jeg han på nytt i Molde – nå på trio med bassist Mats Eilertsen og acordionist Frode Haltli. Samme året kom også trioens debutskive: “Im Treibhaus”. Du verden for ei utvikling, du verden for et uttrykk – enda unikere enn ved det første møtet.

Nå har trioen tatt nok et steg. Kornstad fant masse spennende notemateriale for en 5-er per note på gamle Deichman i forbindelse med flyttinga og der lå bare repertoaret til denne innspillinga og “venta” på Kornstad og de framifrå sjelsfrendene hans.

Her blir Tosti, Costa, Geehl, Webern, Pauline Hall, Mascagni, Mahler og Richard Strauss – materiale unnfanga mellom 1882 og 1945 – tolka på et vis kun disse tre i hele verden kan gjøre det og Kornstad synger både på engelsk, italiensk og tysk. Sterkt, inderlig, vakkert – enkelt og greit unikest.

Kornstad & Co befinner seg fortsatt i grenselandet de har skapt sjøl, men er nå enda tryggere både på seg sjøl og hverandre. Herlig og strålende. Hvor veien går videre nå må gudene vite. Håkon Kornstad stopper uansett ikke – det er det eneste jeg er sikker på.

Håkon Kornstad Trio
«For You Alone»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Hele pakka

Mitt tips er at få om noen over hodet har hørt om vokalisten Trineice Robinson her hjemme.  Med sin debut forteller hun oss at hun fortjener godt med oppmerksomhet.

Trineice Robinson har mye flott å melde.

Trineice Robinson (40) har bakgrunn fra kirka, fra klassisk musikk, fra soul, fra rhythm and blues og ikke minst fra jazz. Store deler av den amerikanske musikkarva med andre ord. når hun først har tatt seg tid og valgt å prioritere sin platedebut, så viser hun oss dette på et flott vis.

Hvorfor har hun så ikke vist oss dette tidligere? Svaret er at Robinson så langt har valgt å jobbe med undervisning av vokalister på høyt nivå samtidig som hun har oppdratt to barn. Nå var imidlertid tida inne og det har blitt et veldig hyggelig møte med en flott vokalist.

Med et repertoar som viser oss de aller fleste sider av denne mangefasetterte vokalisten med alt fra standardlåter som “All or Nothing at All”, Wayne Shorters “Footprints” med ny tekst, “Come Sunday” og Monks “I Mean You” til Marvin Gayes “What´s Going On” til Natalie Coles “La Costa” og et par hyllester til forbildene Nancy Wilson og Carmen McRae, “The Very Thouhgt of You” og “Save Your Love for Me”, forteller den varme og uttrykksfulle Robinson oss at hun er en vokalist som fortjener mye oppmerksomhet.

Når hun så har fått utmerket reisefølge av langt framskredne herrer som Don Braden på saksofoner og fløyte og Cyrus Chestnut på piano, så har denne debuten forhåpentligvis blitt starten på en ny fase av Trineice Robinsons karriere.

Trineice Robinson
«All or Nothing»
4RM Music Productions(TrineiceRobinson.com

En inderlig duo

Den amerikanske vokalisten Saschal Vasandani og den franske pianisten Romain Collin har både funnet fram til det ekte i hverandre og til et nydelig og neddempa uttrykk.

Saschal Vasandani og Romain Collin har noe ekte å melde.

Ryktene har gått om vokalisten Saschal Vasandani (43), fra Chicago og med indiske røtter, i flere år nå. Det har blitt hevdet og skrevet at der har amerikanerne fått opp et nytt talent i tradisjonen etter Kurt Elling.

Jeg er vel ikke helt enig i Elling-sammenlikninga, men at Vasandani har et uomtvistelig talent er det der i mot ingen som helst tvil om. I Collin, som har slått seg ned i New York etter Berklee.-studier, har han funnet en sjelsfrende. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

Med et repertoar der de tar for seg mer eller mindre kjente coverlåter som Lewis Capaldis usedvanlig sterke tekst i “Before You Go”, Harry Styles´ “Adore You”, Nick Drakes “River Man”, Abbey Lincolns nydelige “Throw it Away” og klassikerne “Don´t Think Twice, It´s All Right” og “Blackbird” , samt flere egne låter også, tar de to oss med på en neddempa og inderlig utflukt der Vasandanis luftige uttrykk gir teksten alt det rommet den spør om og krever for å nå frem. Collin har så avgjort skjønt dette og kler og utfyller Vasandani på et empatisk og inderlig vis.

Vasandani har ikke det minste behov for å imponere med stemma si. Han vil enkelt og greit fortelle sterke og gode historier og det gjør han hele veien. Når han så omgir seg – eller det omvendt? – med en pianolyriker som Collin, så har “Midnight Shelter” blitt ei lita perla som kan nytes når det enn måtte passe og i mange år fremover.

Saschal Vasandani & Romain Collin
«Midnight Shelter»
Edition Records/Border Music

Det helt spesielle

Noen – ikke mange – har dette helt særegne som det tar et hundredel av et sekund å gjenkjenne. Nils Petter Molvær har det.

Johan Lindström, Nils Petter Molvær, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen – bandet sitt det! Foto: Roar Vestad

Helt siden midten av 80-tallet har Nils Petter Molvær (60) – en av de yngste 60-åringene jeg kjenner til, faktisk – fortalt et stadig større publikum verden rundt at han er og har ei stemme som er helt unik. Et stort publikum blei først oppmerksom på Molvær gjennom hans bidrag i Masqualero – supergruppa som Arild Andersen og Jon Christensen tok initiativet til på midten av 80-tallet. Et lite stykke ut på på 90-tallet fikk Molvær det store gjennombruddet med sin egen musikk med det etter hvert legendariske albumet “Khmer”.

Derfra og frem til “Stitches” har Molvær mer eller mindre skapt og/eller vært sin egen sjanger. Med sin umiskjennelige og transparente trompettone – det finnes ingen andre trompetere som låter noe i nærheten, sjøl om mange har prøvd og fortsatt prøver – sin melodisans og sin forskertrang udi elektronikkens verden, har Molvær stadig tatt nye steg i sin egen elektro-akustiske sjanger. Jo visst er det jazz, jo visst er det rock, jo visst er det electronica, jo visst er det……Nils Petter Molværsk.

Med “Stitches”, som er delvis unnfanga i Ocean Sound-studioet på Giske og delvis online etter at pandemien gjorde sitt inntog, befester Molvær sin posisjon, sitt uttrykk og sin stadige søken etter å gå videre.

Med et superlag med Erland Dahlen på trommer, perkusjon, trommemaskiner og elektronikk, svenske Johan Lindström på gitar, pedal steel gitar og orgel og Jo Berger Myhre på elektrisk og akustisk bass, synther, elektronikk, trommeprogrammering og piano, skaper Molvær, som også bidrar med sin stemme, elektronikk og minimoog, stemninger, låter, melodier og landskap så flotte, så vare, så inderlige, så tøffe og så Molværske som bare han kan.

På egen hånd har Molvær bare skrevet ei låt – “Funeral” – mens Berger Myhre har skrevet fire. Noe er kollektivt unnfanga og så blir denne festen avslutta med en nydelig versjon av Radioheads “True Love Waits”. Når vil Thom Yorke ringe opp Molvær forresten og spørre han om å være Radiohead-gjest???? Digitalt dukker det også opp et bonusspor. At Helge Sten og Jon Marius Aareskjold står for mastring og mixing skader heller ikke på noen som helst måte. Jeg vil faktisk hevde tvert i mot!

Nils Petter Molvær har skapt nok et mesterverk. Du verden så godt det gjør å tilbringe kvalitetstid med Nils Petter Molvær, noen av hans beste venner og “Stitches”.

PS Tilfeldigheten ville det slik at jazzjournalistbautaen Roald Helgheim gravlegges i dag. Den nydelige ballade “Funeral” er skrevet til Molværs mor, men jeg vet at akkurat i dag ville Molvær at den skal tilegnes Roald også. En flott gest – et flott farvel.

Nils Petter Molvær
«Stitches»
BMG Rights/Modern Recordings/Warner Music

Usedvanlig lovende

Når tankene flyr tilbake til den legendariske innspillinga “Til Vigdis” med Jan Garbarek Trio, så er det mulig å skjønne at det er alvor på gang.

Aksel Rønning i sentrum for sin utmerkede trio.

Jazzlinja i Trondheim har i mange tiår vært kongelig norske hoffleverandør av kvalitetsmusikk og kvalitetsmusikanter. Heldigvis er det svært lite som tyder på at det er slutt med slikt fra Nidelvens bredd. Aksel Rønning Trio er blant de ferskeste eksemplene på det.

Jeg hadde gleden av å få en smakebit av trioen under Jazzfest i Trondheim i mai. Siden jeg ikke fikk sneket meg til en sitteplass, så måtte jeg dessverre forlate lokalet på grunn av smittevernhensyn. Jeg hadde uansett hørt nok til at jeg så/hørte frem til bandets debutskive og jeg har på ingen måte blitt skuffa.

Aksel Rønning fra jazzmetropolen Rælingen, bassist Eskild Sveås Okkenhaug fra nok et jazz-hot spot, Skedsmokorset, og trommeslager August Glännestrand – importert som så mange andre etter hvert fra Sverige – har, om jeg har forstått det rett, akkurat avslutta sine år i Trondheim.

De tre har åpenbart truffet hverandre på alle slags vis og med fundament i Rønnings låter, skreddersydd for akkurat denne trioen, tar de oss med på en personlig og heftig utflukt med røtter i 60-tallet, som Garbarek-trioen sprang ut av, og tar musikken videre inn i vår tid.

Her føres det samtaler på et høyt nivå og uten akkordinstrument så er det sjølsagt mange muligheter man ellers ikke ville hatt. Det hele er melodisk, intenst, nedpå, søkende, åpent og til dels fritt. De tre unge herrene er så avgjort i gang med noe spennende – hvor det vil ende aner ingen, men denne tilstandsrapporten mer enn antyder i alle fall at vi har mye i vente.

Aksel Rønning Trio
«ART»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Over alle grenser

Et finsk plateselskap drevet av en nordmann har sendt meg ei plate fra Estland. Når så en trio med en engelskmann og to finner har spilt inn musikken på Vormsund (!), så måtte det vel nesten gå bra.

Greg Foat omringa av to svært musikalske finske vinger.

Det er ikke bare Herrens veier som er uransakelige – musikkens er også det. I Finland finnes det altså en usedvanlig ivrig og idealistisk nordmann ved navn Johan Fredrik Lavik som har brukt mye av de seineste åra til å dykke ned i en rekke djupe norske arkiv blant annet og gitt oss skatter med Erik Andresen, Calle Neumann, Christian Reim og Jan Simonsen. Vi snakker ekte og genuin interesse med andre ord.

I tillegg har også Lavik gitt ut en rekke nyinnspillinger med i all hovedsak finske musikere. Denne gangen er det altså klart for et møte mellom den engelske tangentisten Greg Foat på elpiano og synther og Aleksi Heinola på trommer og Teemu Åkerblom på både elbass og stor ståfele. Og innspillinga er altså gjort på, av alle steder, Vormsund på Romerike!

Jeg må innrømme at min kunnskap om de tre herrene står noe tilbake å ønske. Jeg har hørt og lest om dem, men har bare et begrensa kjennskap til musikken de har vært med på. Det de forteller oss i løpet av disse godt og vel 38 minuttene unnfanga ved Glommas bredd, er at de stortrives i et slags fusionlandskap med røtter tilbake til 70-tallet, men absolutt med ståsted i vår tid.

Alt er improvisert frem i studio, men har lite eller ingenting med frijazz å gjøre. Dette er tre flotte musikanter som stortrives i hverandres selskap, som er gode lyttere og som hele tida er ute etter å spille hverandre gode – de er ute i musikkens tjeneste.

Rundt om på Vormsund må det ha vært opp til flere katter – tipper jeg. Alle de åtte titlene har noe med katt å gjøre og som dedikert katteelsker så taler det absolutt til trioens og musikkens fordel.

Alle ideene, stemningene, groovene og låtene er ikke like spennende og originale, men det er absolutt mye å glede seg over her. Og så på Vormsund da gitt!

Greg Foat – Aleksi Heikola – Teemu Åkerblom
«Gone to the Cats»
Jazzaggression Records/jazzaggression.com

En nydelig utflukt

De som har hatt gleden av å bli invitert ut på en musikalsk ekskursjon med Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola – enten sammen eller hver for seg – vet at de har noe å glede seg til når de nå møter oss sammen nok en gang.

Sarah-jane Summers og Juhani Silvola er en kohort av de sjeldne. Foto: Jonas Sjøvaag

Fiolinisten Sarah-Jane Summers og gitaristen Juhani Silvola kommer fra henholdsvis Skottland og Finland. Hva er vel da mer naturlig enn at de har slått seg ned på Nesodden utenfor Oslo? Uansett så har det i alle fall betydd mye for norsk musikkliv og det ferske visittkortet deres er nok en bekreftelse på at de har noe høyst personlig å melde.

I løpet av de ti åra de har samarbeida, stifta familie og blitt foreldre, har de skapt mye spennende både hver for seg, sammen og sammen med andre musikanter og konstellasjoner. I begges DNA er det tydelige spor etter folkemusikken fra deres respektive hjemland, men hvis det antydes at det finnes spor av impro, jazz, hip pop, samtidsmusikk og verdensmusikk, så er det absolutt noe i det. Summers og Silvola har enkelt og greit skapt sitt eget lille, men usedvanlig fascinerende univers.

Med utgangspunkt i både skotsk og finsk tradisjonsmusikk og flere egne komposisjoner skapt i coronaperioden, viser de to virtuosene oss gjennom et så empatisk samspill som vel tenkelig at om det er livsbejaende skotske reels eller definitivt mer melankolske finske stemninger det handler om, så har de det i ryggmargen.

Summers og Silvola snakker godt sammen og de snakker til noe djupt inne i oss. Dette er ekte, det er inderlig og det er et svært personlig vitnesbyrd.

Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola
«The Smoky Smirr o´Rain»
Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Spennende samtaler

Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz forteller gjennom tre møter hvilken oppegående og flott samtalepartner han er.

Florian Arbenz har invitert til gode samataler.

Mitt første møte med Florian Arbenz (46) var i forbindelse med ei innspilling fra 2019 der den sveitsiske trioen Vein med Arbens og tvillingbror Michael på piano møtte svenske Norrbotten Big Band. Det var intet mindre enn en meget hyggelig overraskelse.

Nå har Arbenz, i nært samarbeid med det sveitsiske og norske postvesenet, sørga for at jeg har fått herlig og ganske så annerledes påfyll fra delvis den samme kilden.

Her møter vi Arbenz uten sine Vein-venner, men i tre andre settinger. Han har åpenbart hatt et ønske om å møte nye stemmer, sjekke ut om det var noe der og, sjøl om det ikke er snakk om konstellasjoner som har eksistert lenge, gå i studio for å få det dokumentert.

Det første møtet er med den amerikanske trompeteren Hermon Mehari og den brasilianske gitaristen Nelson Veras. Begge ukjente størrelser for meg, men med et repertoar med litt Jobim, litt Ornette Coleman, “Freedom Jazz Dance” og mye originalt Arbenz-materiale, så forteller de oss at empatien, instrumentbeherskelse i toppklasse og lytteevne av sjeldent kaliber er på plass.

Møte nummer to og tre er samla på én utgivelse. Første del er med Arbenz og den engelske vibrafonisten og marimbaisten Jim Hart, som vi kjenner fra innspillinger med Marius Neset. Med nok en versjon av “Freedom Jazz Dance”, Monks “Evidence” samt flere egne låter, får vi et sjeldent og svært lydhørt møte mellom to malletister som stortrives sammen.

Den tredje samtalen er fortsatt med de to, men med den sveitsiske bassisten Heiri Känzig som en ekstra stemme. Det gir det hele en ny dimensjon sjølsagt og med en Känzig-låt, Monks “Epistrophy” og to hver av Arbenz og Hart, så blir dette en varm og nok en gang original samtale mellom tre likeverdige og unike stemmer.

Florian Arbenz forteller oss igjen at han er en musikant med noe spennende og personlig på hjertet gjennom disse tre eleverte samtalene.

Arbenz/Mehari/Veras
«Conversation #1 – Condensed»
Hammer Recordings/florianarbenz.com
Arbenz/Hart
«Conversation #2 – Oracle»
Hammer Recordings/florianarbenz.com
Arbenz/Hart/Känzig
«Conversation #3 – Neologism»
Hammer Recordings/florianarbenz.com

På høy tid

Trombonisten Øyvind Brække har liksom alltid vært der, men av en eller annen underfundig grunn har han aldri fått den oppmerksomheten han fortjener.  Her forteller han med to utgivelser hvorfor det er dags og vel så det.

Øyvind Brække klarer seg godt på egen hånd – også.

Øyvind Brække (51) har i en rekke konstellasjoner, først og fremst kanskje med The Source og Trondheim Jazzorkester, fortalt oss hvilken eminent instrumentalist han er. Det førte blant annet til at salige Chick Corea henta han til Praha som solist i forbindelse med framføringa av et stort verk. Corea var av typen som kunne velge på aller øverste hylle – han valgte Øyvind Brække. Det sier en hel del om hvor Brække hører hjemme i hierarkiet.

I løpet av det siste året har Brække endelig kommet med to utgivelser under eget navn – hans to aller første faktisk. Når han først kasta seg ut på djupt vann, så har han gjort det på to helt forskjellige vis.

På vårparten kom han med noe så sjeldent som ei solo-trombone skive. I samarbeid med produsent og lyddesigner Tellef Kvifte har han skapt 13 låter/stemninger/lydskulpturer som varer i til sammen 25 minutter. De forteller oss hvilken unik stemme Brække er utstyrt med og det forteller oss i hvilke retninger en trombone kan bevege seg når den blir styrt av et slikt oppkomme av en musikant.

Dette er som man vil skjønne ingen a4-innspilling. Det er derimot et spennende og uhyre personlig visittkort fra ei unik stemme.

Øyvind Brække i spissen for sin strålende kohort.

Bedre anledning til å dykke ned i den tjukke bunka med dårlig samvittighet for utgivelser jeg ikke har rukket over enn denne, er det det vanskelig å tenke seg. I fjor ga nemlig Brække ut “Wilderness” – åtte egenkomponerte låter for sekstett.

Sammen med et kremlag fra forskjellige generasjoner og fra forskjellige musikalske utgangspunkt, Erik Nylander på trommer, Knut Riisnæs på tenor- og sopransaksofon, Bergmund Waal Skaslien på bratsj, Jacob Young på gitar og Per Zanussi på bass, har Brække skapt en kohort annerledes enn det meste.

Med trombone, saksofon, bratsj og gitar i front så sier det det meste om at dette ikke hverdagskost når det gjelder ensemblesound. Uansett så kler sekstetten, med strålende solister rund baut, Brækkes flotte, melodiske, groovy og høyst personlige komposisjoner, på et flott vis.

Det tok altså si tid før Øyvind Brække meldte seg klar med eget brygg. Når han først gjorde så bekrefta han det vi egentlig allerede visste: han hører hjemme helt der oppe.

Øyvind Brække
«Aller Anfang ist Schwer»
Taragot Sounds
Øyvind Brække Sextet
«Wilderness»
Oslo Session Recordings/MusikkLosen