Pink Floyd-sjefen tilbake

David Gilmour er en av få musikanter på verdensbasis som millioner venter på livstegn fra. Nå er ventetida over.

David Gilmour – stemma både vokalt og på gitar fra Pink Floyd for veldig mange.

Pink Floyd har vært og er utvilsomt et av de største rockebanda i historien. Debatten vil helt sikkert fortsette til evig tid om hvem som spilte den eller de viktigste rollene i bandet, men at David Gilmour har vært uhyre sentral hersker det vel liten tvil om. På grunn av indre stridigheter har Pink Floyd stort sett vært ute av drift de siste tiåra, men de fleste har holdt sine egne karrierer i gang. David Gilmour har vært blant dem som har gitt lyd fra seg fra tid til annen – nå er det ni år siden sist, men basert på “Rattle that Lock” har han brukt tida godt.

Gilmour hører med blant rockens superstjerner og det ser vi tydelig når Columbia Records slår på stortromma i forbindelse med det som er Gilmours fjerde soloutgivelse – “David Gilmour” kom i 1978, “About Face” i 1984 og “On an Island” altså i 2006. Han forhaster seg ikke med andre ord!

“Rattle that Lock” gis ut i mange forskjellige utgaver – som LP, cd og i deluxe box med blant annet postere, plekter (!), dvd eller blu-ray med med ekstralåter, fire dokumentarer, to promo videoer – godt og vel 100 minutter med eksklusivt materiale for blodfansen og dem er det mange av!

Og så er det musikken da. Det er ikke mye tvil om at Gilmour stammer fra Pink Floyd og vice versa. Det tar bare noen hundredeler å oppfatte at dette er stemma både vokalt og på gitar – signatursounden er noe så voldsomt på plass og mange av låtene kunne ha gått rett inn i Pink Floyd-repertoaret. Bare gitarriffet på “Today” holder herfra til evigheten – ingen andre enn David Gilmour kunne ha unnfanga det. Gilmour har komponert all musikken og mange av tekstene er skrevet av kona hans, Polly Samson.

Låtmaterialet er både styrken og svakheten på “Rattle that Lock”. De sterke låtene, som den lett pompøse, men umiddelbart fengende tittellåta og nevnte “Today” er av klassikertypen, mens Gilmour jazzforsøk med “The Girl in the Yellow Dress”, med engelske jazzstorheter som trommeslager Martin France, bassist Chris Laurence, gitarist John Paricelli og pianist Jools Holland på laget, ikke er akkurat like vellykka.

Uansett er det en begivenhet at David Gilmour ønsker å avlegge oss et sjeldent besøk og “Rattle that Lock” bekrefter at han fortsatt har mer enn nok på lager like før han runder 70. Nå står lanseringsturné verden rundt på plana og konsertene er meldt utsolgt i stor grad – slik er det når en av de store trår ned til oss!

David Gilmour

Rattle that Lock

Columbia Records/Sony Music

En sjelden opplevelse

Jeg har ikke lest alt av Roy Jacobsen. Jeg skjønner ikke grunnen til det for hver gang jeg gjør det blir jeg satt ut. Denne gangen mer enn noensinne.

“Hvitt hav” ligner mistenkelig på et mesterverk.

“Hvitt hav” er oppfølgeren til “De usynlige” – en av mange suksessromaner signert Roy Jacobsen. Det er også en av flere Jacobsen-romaner jeg ikke har lest. Det er mulig jeg hadde fått enda mer ut av “Hvitt hav” med “De usynlige” som bakteppe, men jeg slår uansett kjapt fast at det ikke er noen forutsetning å ha med seg “De usynlige” som ballast. “Hvitt hav” står noe så vanvittig på egne bein og er nok en bekreftelse på at Roy Jacobsen er blant etterkrigstidas aller største forfatterstemmer her til lands.

Han tar oss med tilbake til et skjebneår i norsk historie – 1944 – og et øysamfunn på Norlandskysten der han tegner et persongalleri med blant andre fastboende, “tilreisende” fra det nedbrente Finnmark, overløpere og tyskerten som er så troverdig og finslipt at det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med i moderne litteratur.

Historia, som spinner rundt unge Ingrid som har vendt tilbake til sin barndoms bortimot forlatte øy, har et driv, spenning og inderlighet i seg som gjør at jeg leser saaaaaktere enn vanlig for at slutten ikke skal komme for fort.

Jacobsen er også en språkets mester. Bare se her: “Ombord hersket en høytid uten høytydelighet, en lavmælt, fortapt og håpefull orden, begynnelsen på et nytt liv, det skrøpeligste av alle.” Slike perler står i kø og noe forteller meg at Jacobsen har jobba med hvert ord, hver formulering, hver setning som en kirurg med respekt for yrket sitt. Dessuten har Jacobsen foretatt research på et vis som gjør han til nordlending, der han også har familiære røtter – ned til den minste detalj er han så på plass at sjøl fiskerne på kysten der nord garantert vil nikke anerkjennende.

Vi får være med Ingrid og samfunnet rundt henne på et “helt” liv i løpet av året “Hvitt hav” omhandler. Vi blir glad i noen av personene, vi misliker andre – Roy Jacobsen sørger for at vi aldri stiller oss likegyldige.

“Hvitt hav” likner mistenkelig på et mesterverk og Roy Jacobsen likner mistenkelig på en forfatter som både nåtida og framtida vil kalle en gigant.

Roy Jacobsen

Hvitt hav

Cappelen Damm

Fra en annen verden

Pianisten Tigran Hamasyan fra Armenia har det gått gjetord om noen år. I Molde i sommer overbeviste han voldsomt og her sammen med den armenske hovedstadens kammerkor kommer det nok en bekreftelse.

Tigran Hamasyan er ei ny viktig pianostemme.

28 år unge Tigran Hamasyan er nok det vi kan kalle ei musikalsk barnestjerne. Allerede som guttunge avslørte han et talent som omgivelsene blei oppmerksom på og etter at han hadde gått gradene på hjemmebane, tok familien turen til USA der utviklinga fortsatta og der de elsker slike stjerneskudd noe voldsomt. Pressemottakelsen har vært overstrømmende verden rundt og storheter som Herbie Hancock har vært bortimot målløs etter å ha hørt Hamasyan.

I Molde i sommer kom han med en trio der jazz med røtter i armensk folkemusikk stod på programmet. Her i forbindelse med Hamasyans ECM-debut tar han steget videre.

“Luys i Luso”, som betyr lys fra lyset, er et voldsomt ambisiøst prosjekt der Hamasyan har funnet fram til armensk religiøs- og tradisjonsmusikk fra det 5. til det 19. århundre som han har arrangert for piano og vokalensemblet The Yerevan State Chamber Choir.

Tidligere i år har Hamasyan og koret vært på en omfattende turné både i Asia, Europa og USA der de har vist fram Armenias rike musikalske kulturarv.

Nå får vi alle være med på den ekskursjonen og det er ei reise til en helt annen verden vi blir invitert med på. Musikken, koret og ikke minst pianospillet til Hamasyan er av det storslåtte og inderlige slaget og sjøl om vi ikke skjønner et ord av det som blir sunget, så er det ikke vanskelig å bli bergtatt av ektheten og kjærligheten i og til musikken.

Tigran Hamasyan viser oss igjen hvilken fantastisk pianist og improvisatør han er. Nå gjør han det fra og på hjemmebane og du verden så vakker både musikken, uttrykket, koret og pianospillet er.

Tigran Hamasyan – Yerevan State Chamber Choir

Luys i Luso

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bringer mye til torgs

Bedre musikalsk eksamensbesvarelse enn det svenske Johan Lindvall og hans sju norske venner har levert med bandet TORG er vanskelig å oppdrive.

Kjernegruppa i TORG. Fra venstre Jan Martin Gismervik, Johan Lindvall, Ina Sagstuen og Christian Winther.

Som så mange andre håpefulle svenske jazzmusikanter, så har den 25 år gamle pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall tatt turen over Kjølen for å få sin utdannelse i Norge – enten i Oslo eller Trondheim.

Lindvall har studert i hovedstaden og siden 2012 har han hatt kvartetten TORG som sitt hovedprosjekt. Den har i tillegg til han sjøl bestått av trommeslageren Jan Martin Gismervik, stemmekunstneren Ina Sagstuen og gitaristen Christian Winther. I forbindelse med Lindvalls eksamenskonsert på Musikkhøgskolen blei kvartetten utvida til oktett og det er den versjonen vi får møte på TORGs debutskive.

TORG like før de gikk opp til eksamen.

De fire gjestene er trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard, trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø og saksofonisten Mette Henriette Martedatter Rølvåg – det betyr at alle åtte har røtter i mange av de mest spennende unge bandene i kongeriket. Til sammen har Lindvall og TORG med gjester gitt oss knappe 35 minutter med musikk i så mange grenseland som vel tenkelig og så personlig som god improvisert musikk skal være.

De 15 korte låtene befinner seg i et landskap som henter inspirasjon fra både jazz, knirkepop og samtidsmusikk og tar oss med til steder vi aldri har vært på før – og neppe kommer tilbake til heller.

Johan Lindvall er en musikant og musikalsk “forsker” med mye spennende i seg. TORGs debut er en interessant start på ei karriere som garantert vil dukke opp på nye hittil uoppdaga stoppesteder i åra som kommer.

TORG

kost/elak/gnäll

Jazzland Recordings/Universal

I nye grenseland

To nye og spennende norske konstellasjoner med blant andre Klaus Ellerhusen Holm, Kristoffer Kompen og Ole Morten Vågan får hjelp fra Portugal for å vise verden at de har noe unikt på hjertet.

Erik Nylander, Kristoffer Berre Alberts, Kristoffer Kompen og Ole Morten Vågan – gode snikere.

Foto: Mikkel Cappelen Smith

Det meget aktive og svært kvalitetsbevisste portugisiske plateselskapet Clean Feed Records har markert seg kraftig på verdensbasis de seineste åra. Ekstra spennende for oss her oppe ved Nordpolen er det at de har oppfatta at det skjer mye spennende i Norge og derfor utgir mye “norsk” musikk – i alle fall musikk med norske band og/eller musikanter.

Snik er ett av de to seineste prosjektene med norske musikanter. I spissen står Kristoffer Kompen som mer eller mindre på egen hånd er i ferd med å løfte trombonen tilbake som et spennende instrument – i alle fall her hjemme.

Til tross for at Kompen bare er 31 år, så har han allerede i en tiårsperiode – i alt fra tradjazz til frijazz – markert seg voldsomt og vist oss at han ikke bryr seg nevneverdig om grenser eller sjangre. Her møter vi han både som bandleder, komponist og solist i et moderne landskap som både er fritt, straight og melodisk. Sammen med saksofonisten Kristoffer Berre Alberts – som vi kjenner best fra Cortex, trommeslageren Erik Nylander og bassisten Ole Morten Vågan, som også har skrevet to av de åtte låtene – blant annet Ornette Coleman-hyllesten “Lonely Vågan” !!!!!!, har Kompen skapt et særegent og akkordfritt kollektiv med mye inspirasjon fra nevnte Coleman.

Hver gang jeg opplever Kristoffer Kompen blir jeg overraska – gledelig overraska. Bedre attest er det vanskelig å gi – Kristoffer Kompen og Snik setter sin egen kurs.

Karl Hjalmar Nyberg og Andreas Skår Winther får god assistanse.

Duoen med det noe spesielle navnet Left Exit, Mr K består av den svenske saksofonisten Karl Hjalmar Nyberg fra Umeå og trommeslageren, og diverse annet, Andreas Skår Winther fra Ålesund – begge studenter på jazzlinja i Trondheim. Med seg på debutskiva si har de fått med seg “veteranene” Michael Duch på bass og Klaus Ellerhusen Holm på saksofon og klarinett.

Her snakker vi minimalistisk, abstrakt og eksperimentell musikk så langt bortenfor tradisjonell notasjon og melodikk som overhodet tenkelig. Her snakker vi om stemninger, linjer og tankeutvekslinger på et høyst personlig vis. Musikken kan ikke sammenliknes med noen eller noe annet og de fire skaper lyder og landskap av unik karakter.

Glem det du vet og kan om impro – og det du ikke vet og kan – og forvent det uventa.

Snik

Metasediment Rock

Clean Feed Records/MusikkLosen

Left Exit, Mr K Featuring Michael Duch & Klaus Holm

Left Exit, Mr K Featuring Michael Duch & Klaus Holm

Clean Feed Records/MusikkLosen

En av de største heltene

Joe Satriani spiller så avgjort i gitaristenes elitedivisjon – uansett sjanger. Og er det et sted helter dyrkes så er det blant gitarfreaks.

Joe Satriani er i stand til det aller meste med sine seks strenger.

Helt siden amerikanske Joe Satriani (59) debuterte under eget navn i 1986 med “Not of this Earth”, har han sammen med andre plekterførere som Jimi Hendrix, Jimmy Page og Jeff Beck vært med å legge lista for gitarister kloden rundt.

Om det kalles instrumental rock, jazz fusion eller hard rock det Satriani har holdt og holder på med i de rundt 30 åra siden den gang, er ikke vesentlig – det som betyr noe er at det har vært og er skyhøy kvalitet på det han bedriver og det er det på alle måter.

“Shockwave Supernova” er Satrianis femtende album under eget navn og han har skrevet all musikken sjøl. Sammen med et grunnkomp bestående av bassisten Bryan Beller og trommeslageren Marco Minnemann fra bandet The Aristocrats og med flere gjestopptredener blant annet av en av verdens mest ettertrakta trommeslagere uansett sjanger, Vinnie Colaiuta, så viser Satriani oss nok en gang hvilken enormt allsidig, virtuos og på alle måter briljant instrumentalist han er.

Store deler av programmet går unna i et helvetes tempo, men på enkelte låter, spesielt den nydelige “Butterfly and Zebra” møter vi Satriani på det mest følsomme og nedpå – han fikser det også.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt et voldsomt nært forhold til Joe Satriani opp gjennom åra. Årets møte har ført til fornya respekt og begeistring – Joe Satriani er fortsatt en av de største gitarheltene på kloden.

Joe Satriani

Shockwave Supernova

Legacy/Sony Music

Personlige Morten

Morten Qvenild er en av de hippeste musikantene i Norge – ferdig snakka.

Morten Qvenild i ei sjelden pause fra pianoet.

De av oss som har vært så heldige å få følge Morten Qvenild bortimot fra starten med de første Jazzintrovinnerne Ra og med hans mentor Jon Eberson, er på ingen måte overraska over at han med sjumilssteg – han løper jo maraton – har inntatt en posisjon som en av denne verdensdelens aller mest kreative, allsidige og spennende musikanter – uansett sjanger. I tillegg til sine egne hjertebarn som In The Country, sPaceMonkey og Susanna & The Magical Orchestra, så har han bidratt på godt og vel 50 skiver med artister som National Bank, Solveig Slettahjell, Susanne Sundfør, Thomas Dybdahl, Marit Larsen, Nils Petter Molvær og Shining. Vi snakker om en voldsom palett her!

Qvenild under lanseringskonserten på Kongsberg i sommer.

De seineste åra har Qvenild jobba mye med soloprosjektet HyPer(sonal) Piano som blei sjøsatt under årets Kongsbergfestival. Vi som var tilstede der mer enn ante hva som ville komme på “Personal Piano” – og du verden så flott at antagelsene gikk i oppfyllelse.

Programmøren, tangentmaestroen og vokalisten Morten Qvenild har skapt et helt lite lydunivers der alt fra popinspirasjon – den eneste låta han ikke har skrevet sjøl er Rihannas “We Found Love”!!!!!! – eksperimentering og improvisasjon går elegant i hop i The Mad Professor´s musikalske forskerhjerne. På mange vis er det nemlig slik at at Qvenild har oppholdt seg i laboratoriet sitt og benytta seg av alt som finnes av elektronikk, duppeditter, piano og sin unike kreativitet og kommet ut med dette usedvanlig personlige mesterverket.

Hver gang jeg møter Morten Qvenild så overrasker han meg. Han er stadig på vei til nye steder og hvor han er på vei nå aner jeg ikke. Det jeg vet er at jeg er veldig glad for at han er der han er nå – personlige Morten Qvenild.

Morten Qvenild

Personal Piano

HUBRO/Musikkoperatørene

Tre helt forskjellige

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen leder hver sin trio – det låter uansett flott og helt forskjellig.

Bansal Trio med inderlige røtter i India.

Trio er en av jazzens klassiske bestninger. Her skal vi møte tre norske med ferske visittkort, men med et høyst personlig uttrykk.

Vi begynner like godt lengst unna. Harpreet Bansal er en indisk fiolinist født av indiske foreldre i Oslo. Hun er oppdratt med nordindisk klassisk musikk, raga, av sin far og i 2011 tok hun mastergrad i indisk musikk ved Norges Musikkhøgskole.

Sammen med perkusjonisten, tablaspilleren og stemmekunstneren Andreas Bratlie og den tsjekkiske pianisten Vojtech Prochazka, også han med ei usedvanlig allsidig bakgrunn blant annet med studier av indisk musikk i Paris før han kom til Norge, har Bansal med “Chandra” gitt oss noe helt eget, eksotisk og spennende. Repertoaret har hun enten skrevet sjøl eller er henta fra folkemusikk-skatten – uansett setter den originale trioen sitt unike bumerke på musikken.

Michael Bloch Trio med ei herlig debutskive.

Michael Bloch (41) er en musikant vi har hørt om lenge i jazz-Norge. Allerede som tenåring viste han frem et formidabelt talent – både som pianist og saksofonist. Til tross for det blei det stille rundt Bloch og han utdanna seg til sjukepleier. Heldigvis blei suget etter å uttrykke seg musikalsk så sterk at han sa opp jobben sin og gikk for den musikalske drømmen nok en gang. Med debutskiva i spilleren er det hyggelig å kunne fastslå at det var et meget godt valg.

Sammen med bassist Frode Berg og trommeslager Anders Thorén, er det pianisten Bloch som får vist seg fram her. Inderligheten til John Coltrane og den lyriske spillestilen til Bill Evans blir trukket fram som inspirasjonskilder for Bloch og i mine ører er det Evans´ påvirkning som er mest åpenbar ved denne anledninga. Bortsett fra Johnny Mandels nydelige “Emily”, så har Bloch skrevet all musikken og det er ingen tvil om at det er en musikalsk lyriker av klasse vi har med å gjøre. Berg og Thorén kler Bloch og musikken perfekt og det skal bli spennende å følge Blochs utvikling videre.

Espen Eriksen Trio – stilige herrer med ditto musikk.

Espen Eriksen Trio gir oss med “Never Ending January” sin tredje cd. Bandet har fått mye og velfortjent oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser og turnerer over store deler av kloden. Grunnen er sjølsagt at musikken er dritbra og at de har noe eget å melde. De som mener de hører spor av Tord Gustavsen, Esbjörn Svensson og Jan Johansson her, har forsåvidt helt rett, men aller mest hører vi uansett Espen Eriksens unike tone- og klangverden. Nok en gang er det Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass som utgjør det meget empatiske tonefølget.

Korte låter, de åtte melodiene varer i kun 35 minutter, skjærer kanskje for ofte inntil beinet – for min del kunne både Eriksen og de to andre strekke enda mer ut ved flere anledninger. Det er uansett en liten innvending til ei flott og vakker skive som garantert vil åpne ennå flere dører for Espen Eriksen Trio på verdensbasis.

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen har på tre forskjellige vis fortalt oss at triouttrykket lever i beste velgående.

Bansal Trio

Chandra

Jazzland Recordings/Universal

Michael Bloch Trio

First Light

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Espen Eriksen Trio

Never Ending January

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Kriminelt god danske

Med “Savnet” har danske Michael Katz Krefeld i løpet av kort tid skaffa meg en ny favoritt blant krimforfattere på verdensbasis.

Michael Katz Krefeld – krimforfatter i toppklassen.

Michael Katz Krefeld, som nærmer seg 50 med stormskritt, er født og oppvokst i København. Han har skrevet manus til en rekke kjente danske tv-serier som “Nikolaj og Julie” og “Hotellet” og han debuterte som romanforfatter i 2007. Siden har det kommet seks publkumsvinnere som har solgt over 150.000 eksemplarer på hjemmebane og han er nå utgitt i 19 land.

Med “Savnet” møter vi den “pensjonerte” politietterforskeren Thomas “Ravn” Ravnsholdt for andre gang. For meg er det det første møtet og det går helt fint uten å ha lest forgjengeren “Avsporet”.

Katz Krefeld er en meget pålest forfatter. Han er svært nøye med detaljer og alt stemmer underveis. Utgangspunktet her dreier seg om en ensom ulv, regnskapssjef Mogens Slotsholm, som blir frista til å gjøre noe mer med livet sitt enn å føre kjedelige bøker for en sjef og en bedrift han misliker sterkt. Det fører til at han gjør underslag, får kontakt med en kvinne i Berlin som frister han med et nytt liv via EDB-maskina og en nøye planlagt flukt og forsvinning ser ut til å være vellykka.

Regnskapsførerens søster greier ikke å slå seg til ro med brorens sporløse forsvinning og får kontakt med Ravn – en politihelt som helt klart har et slektskap med Harry Hole.

De to begynner å nøste i saken som fører dem til Berlin med et bakteppe til DDR-tida og Stasis grusomheter. Hvordan Stasi “lever” i dag løfter Katz Krefeld fram på et heftig vis uten at “Savnet” blir noen unødvendig blodig roman av den grunn.

Om vi befinner oss i København eller Berlin så har Katz Krefeld stålgrep om geografien. Han har en meget elegant penn og det er et veldig driv i fortellinga som jeg opplever ikke har dødpunkter (sic….).

Michael Katz Krefeld blei kåra til årets krimforfatter i Danmark i 2012. Nå er ikke mitt sammenlikningsgrunnlag voldsomt, men jeg skjønner hvorfor han blir satt stor pris på. Oppfølgeren “Sekten” er klar om noen måneder. Den er allerede sikra én leser i Norge.

Michael Katz Krefeld

Savnet

Vigmostad & Bjørke

En annen verden

Trekkspilleren Klaus Paier og cellisten Asja Valcic tar oss med på ei sjelden reise.

Asja Valcic og Klaus Paier skaper flotte og varme stemninger.

Det begynner å bli noen år siden jeg oppdaga den spennende strykekvartetten radio.string.quartet.vienna med sete i Wien. Med klassisk skolering som base gikk de videre og viska ut stadig nye musikalske grenser. Det oppdaga også akkordeonisten og bandeonisten Klaus Paier – også han fra Østerrike – og et fruktbart samarbeid var unnfanga.

Ikke minst var møtet mellom Paier og kvartettens cellist, kroatiske Asja Valcic, av det unike slaget og for vel to år siden ga de oss den usedvanlig vakre duoskiva “Silk Road”. Her er det klart for oppfølgeren og “Timeless Suite” er akkurat det tittelen antyder – tidløs.

Bortsett fra to melodier der henholdsvis Igor Stravinsky og Johann Sebastian Bach har lagt fundamentet for nye komposisjoner av de to, så har de skrevet nesten all musikken sjøl, men hver for seg. Unntaket er en liveversjon av Astor Piazzollas “Oblivion” som avslutter ballet.

Det de to virtuosene gir oss er musikk i grenseland mellom klassisk musikk, folkemusikk med røtter i Balkan og jazz. Med ei slik instrumentering så låter det sjølsagt ganske så unikt og de to har utvikla et språk og en kjemi som ikke kan sammenliknes med noe eller noens. Det er bare å la seg forføre av denne tidløse musikken.

Klaus Paier – Asja Valcic

Timeless Suite

ACT/Musikkoperatørene