Vi var mange som var lei oss da bassisten Johannes Eick gikk inn i indre musikalsk eksil for en del år siden. Etter ei solid tenkepause fant han heldigvis ut at han ville tilbake til både bassen og den improviserte musikken.

Johannes Eick (59), storebror til Mathias, fortalte oss via en rekke spennende konstellasjoner som Airamero, Vigleik Storaas og ikke minst sammen med Elin Rosseland, hvilken strålende musikant han var. Til tross for masse jobber og stor åtgaum både blant medmusikanter og publikum ellers, så fant han likevel ut at han enkelt og greit gikk lei og la bassen nesten bokstavelig talt på hylla. Den blei ikke rørt på mange år og Eick jobba blant annet som snekker og i barnehage – og stortrivdes med det.

Det var ikke få som prøvde å lokke han tilbake underveis, men han var bestemt: det var game over. Som kjent er det lov å skifte mening og det skal vi være veldig glad for at Eick den eldre gjorde til slutt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå er han tilbake i en rekke settinger igjen – ikke minst sammen med sin sjelsfrende Elin Rosseland og faktisk også som vikar i lillebror Mathias sitt band.

Johannes har hatt en tanke i mange år – også før han «la opp» – om en dag å lage et soloalbum også. Sammen med sin spesielle seks-strengs store fele satte han kursen for Ocean Sound Studio på Giske på Sunnmøre sammen med Mathias som produsent.

Med en rekke ideer og låter i bagasjen – 15 har det blitt til sammen på utflukten som varer i vel 47 minutter – brukte han tre septemberdager i fjor svært godt.

Det har ført til et svært så variert lydlandskap der han både med og uten bue og med en smakfull bruk av effekter, tar oss med til vakre, melodiske og ettertenksomme steder der det er godt å være.

Johannes Eick forteller oss tydeligere enn noen gang at han er en musikant med flotte og sterke ideer og et uttrykk han er helt aleine om.

Du verden så glade vi skal være for at han tok bassen i ei anna hånd igjen. Det er mulig snekkeryrket gikk glipp av en kapasitet i Johannes Eick. Det for så være – musikken trenger han enda mer.

Saksofonisten, komponisten og visjonæren Donny McCaslin har imponert mange flere enn David Bowie som han spilte med på ikonets siste plate, «Blakcstar». Her tar McCaslin sin visjon nok et steg videre.

Donny McCaslin (56) har vært en viktig del av det spennende New York-miljøet i en årrekke uten å få det store gjennombruddet. Sjølsagt hjalp samarbeidet med Bowie kraftig på synligheten, men det er så avgjort McCaslins egne ferdigheter og visjoner som har tatt han opp dit han er i dag. Og han stopper heller ikke – heldigvis.

Jeg har hatt gleden av å følge deler av McCaslins karriere spesielt de seinere åra og det er utvilsomt en av de aller mest spennende stemmene, uansett hvor man leter, både som instrumentalist og ikke minst som komponist og bandleder vi har med å gjøre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I det elektro-akustiske universet han inviterer oss inn i her er det intet mindre enn et helt nytt lydlandskap han presenterer oss for. Det er intenst, det er energisk, det er melodisk, det er krevende og det er utfordrende – både for de som har skapt det og for oss på mottakersida. Når det så er slik at det har mye flott og unikt å gi oss, så er det så absolutt vel verdt utfordringa.

McCaslin, med et tøft og kraftig uttrykk i tenorsaksofonen, sparer ikke på kruttet underveis. Når han så har invitert med seg Mark Guiliana på trommer, Tim Lefebvre på elbass og Jason Lindner på tangenter som kjernetroppene – sjelsfrender som har vært med han på ekskursjonene hans lenge og som har skjønt intensjonene til fulle – så har «I Want More» blitt akkurat det tittelen mer enn antyder.

Tøft, heftig, spennende og annerledes – Donny McCaslin er ei svært viktig stemme som allerede er med på å stake ut den fremtidige kursen.

Tangentøren og komponisten Andreas Utnem har det med å dukke opp med jevne mellomrom. Alltid med noe unikt på hjertet. Det har han definitivt gjort denne gangen også.

Andreas Utnem (49) har vansker med å sjangerbeskrive seg sjøl. Det har jeg også og i mi bok så taler det utelukkende til hans fordel. Han har jobba mye med både teater- og kirkemusikk og så har han alltid vært tiltrukket av jazzmusikere og vice versa. Improvisasjon har med andre ord vært en viktig ingrediens i hans univers.

Det at han har jobba med sterke og tydelige produsenter som Manfred Eicher og Erik Hillestad, som i dette tilfellet, har sjølsagt også vært med å prege uttrykket til Utnem. Når han så har jobba i Tøyenkirka i Oslo i flere tiår, så fører det til sammen til et spennende og originalt uttrykk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne innspillinga, som blei gjort i Tøyenkirka må vite i august i fjor, har blitt liggende i marineringsbunka mi noen måneder. Det har den tålt på best mulig vis og denne tidløse musikken kan plukkes fram igjen når som helst i åresvis fremover.

Tekstene er skrevet av storhetene Jon Fosse og Kong David og blir tolka av Tuva Syvertsen, Synnøve Brøndbo Plassen, Julie Kleive, Andrea Bræin Hovig og Julius Winger – alle sterke og høyst personlige stemmer. Utnem har åpenbart tenkt nøye gjennom hvem han skulle invitere til hvilke sanger – og det er korrekte valg rund baut.

Musikken er vakker, nedpå, reflekterende og uten unntak inderlig. Salmetradisjonen er absolutt med, men det er også folkemusikkuniverset. Vise- og jazzimpulsene er avgjort på plass også og når reisefølget består av Pål Hausken på trommer, Jo Berger Myhre på bass og Trygve Seim på saksofon, samt fiolinisten Gjermund Larsen på et spor, så har Utnem invitert akkurat de rette folka til de oppgavene også.

«Du kjenner meg» har blitt tittelen på plata. Jeg kjenner i alle fall Andreas Utnem som en høyst personlig og særdeles uttrykksfull komponist og musikant.

Vokalgruppa Trio Mediæval har siden 1997 gitt oss uendelig mye skjønnhet. Av forskjellige årsaker trenger vi påfyll av det slaget og heldigvis har de tre nok en gang tatt på seg oppgava med å gi oss ny tilførsel. Du verden så vakkert det låter.

Trio Mediæval, som fra starten har bestått av Anna Maria Frimann og Linn Andrea Fuglseth og siden 2013 av Jorunn Lovise Husan, har jeg hatt gleden av å oppleve både aleine og sammen med blant andre Mats Eilertsen og Arve Henriksen. Med sitt fantastiske klangunivers og sine unike stemmer, tar de oss med inn i musikalske og følelsesmessige sterke landskap.

Denne gangen, for andre gang på lydselskapet over alle i musikkverdenen, 2L, inviterer de oss med på ekskursjon inn i en musikalsk verden basert på et manuskript fra tidlig 1500-tall kalt Old Hall. En tredel av de 18 sangene er faktisk kreditert med navn – noe som er uvanlig for denne epoken.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Sammen med den chilenske gammelinstrument-spesialisten Catalina Vicens, som her trakterer noe som heter organetto og som er en type bærbart orgel, blir vi servert motetter og messeledd. Dessuten har trioen bestilt to nye verk av henholdsvis David Lang og Marianne Reidarsdatter Eriksen.

Jeg er veldig langt fra noen spesialist på middelaldermusikk som Trio Mediæval har spesialisert seg på. Det jeg er ekspert på er å nyte vakker musikk og det gir Trio Mediæval oss med god hjelp av lydmaestro Morten Lindberg i fullt monn.

Er du, som meg, avhengig av vakkert musikalsk påfyll relativt ofte, så anbefales også denne utgava av Trio Mediæval på det varmeste. Det at Hilliard Ensembles John Potter har skrevet coverteksten skader heller ikke på noen måte og når det låter slik Morten Lindberg har skjemt oss bort med noen år nå, så er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Jeg innrømmer det glatt: organisten Caesar Frazier og hans musikk har gått meg hus forbi. Det har den danske multiinstrumentalisten Kresten Osgood & Co sørga for å gjøre noe med. Og det på best mulig vis!

Caesar Frazier (75) fra solskinnsstaten Florida har tilbragt store deler av karriera si som sidemann for legender som Lou Donaldson og Marvin Gaye. Orgel har hele livet vært hans foretrukne instrument, men han har også forsøkt seg på ei sånn passe suksessrik karriere som soulsanger – godt inspirert av Mr. Gaye, vil jeg tro.

Nå har han vendt tilbake til sin første store musikalske kjærlighet, nemlig jazz og nærmere bestemt souljazz med røtter i Jimmy Smiths univers og sikkert også med spor av det han livnærte seg med sammen med Donaldson.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Sammen med det ustoppelige unikumet Kresten Osgood, som spiller det som finnes av instrumenter og som mer enn gjerne dukker opp i alle mulige slags sjangre med den største selvfølgelighet, svenskenes mestersaksofonist Jonas Kullhammar og den nye stemma – for meg i alle fall – Johannes Wamberg på gitar, blir vi tatt med på hot jazzklubb i København, nærmere bestemt på Jazzcup som er en blanding av platesjappe, scene og bar.

I løpet av to novemberkvelder i fjor møttes de fire over et knippe standardlåter som «Jive Samba», «You ́ve Changed» og «Night in Tunisia» samt Prince-klassikeren «Thieves in the Temple» og at a good time was had by all, hersker det svært liten tvil om.

Det skjer absolutt ikke noe revolusjonerende nytt i løpet av disse kveldene. Hvorfor i alle verdens må det det? Jeg er i alle fall mer enn fornøyd med at det swinger og groover noe vederstyggelig.

Paul Simon er blant dem som har vært med meg i hele mitt voksne liv. Jeg trodde faktisk ikke det skulle komme mer fra den lille giganten, men det gjorde altså. Og det er nok en gang strålende.

Paul Simon er på god vei inn i sitt 82 år. Har jeg oppfatta det korrekt, så har han meldt fra om at turnélivet er en saga blott, men heldigvis har han mer på hjertet. Egentlig er det ikke det minste overraskende at det er høy kvalitet på det Simon gir oss heller; i mine ører har det vært utelukkende kvalitetsmusikk- og produksjoner som har kommet fra Simon & Garfunkel-samarbeidet og frem til nå. Hvorfor skulle han i sin villeste fantasi vurdere å gi oss noe annet enn kvalitet på oppløpssida av karriera si?

En av populærmusikkens aller største historiefortellere fortsetter med en bekreftelse på at han fortsatt er det. Han er en observatør av guds nåde og – som tittelen «Seven Psalms» mer enn antyder – så beveger han seg nå mot slutten av sitt livsløp, nærmere en tro enn det jeg noen gang har opplevd han har vært opptatt av. Eller hva sies om:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«The Lord is my engineer

The Lord is the train I ride on

The Lord is the coast, the coast is clear

The path I slip and I slide on»

Det har egentlig liten betydning hva vi på den andre sida mener om Simons personlige ståsted. For meg i alle fall. Jeg er mye mer opptatt av hvilken fantastisk historieforteller han fortsatt er og hvilke nydelige og høyst Paul Simonske låter han omgir historiene sine med.

Stemma er fortsatt like unik og like bra som den alltid har vært. Fru Edie Brickell synger duett på to av de sju salmene og Simon spiller sjøl masse forskjellige instrumenter. Perkusjonist Jamey Haddad er diskret og vakkert på plass store deler av veien og i tillegg et fint ensemble med fløyte, strykere og chalumeau og theorbo – hva nå enn det måtte være.

Jeg hadde altså ikke venta dette fra Paul Simon. Av den grunn blei det enda mer hyggelig og berikende enn det ellers ville ha blitt. Paul Simon er og forblir en stor favoritt.

Jeg mer enn aner, jeg enkelt og greit vet, at i den store bunka som har ligget til marinering ei god stund, så finnes det mye spennende og unik musikk. Tore T. Sandbakkens “Imperfect Solitude” er nok et glitrende eksempel på det.

Trommeslager Tore T. Sandbakken (38) har ikke akkurat forhasta seg. Til tross for at han har bidratt på 30-40 talls innspillinger med både egne band og sammen med andre, så er dette første gang hans eget navn står lengst fremme på et platecover. Det var så avgjort på høy tid.

Den strålende coverteksten som Thomas Pohlitz Strønen, hans trommeslærer fra Sandbakken var 12 år gammel, har skrevet, sier veldig mye om hvem han er og hvor han har vært på vei siden høstdagen de møttes i Sandbakkens hjemby Trondheim i 1997 – og sikkert før den tid også.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har åpenbart fra svært ung alder av vært en søkende og nysgjerrig musikant som har vært på leit etter sitt eget uttrykk. Han har stilt de krevende spørsmåla og unngått de lettvinte løsningene.

Alt dette er det så avgjort mulig å få øre på i denne spennende og annerledes triomusikken. Med seg har han tenorsaksofonist Hanna Paulsberg og pianist Dag-Filip Roaldsnes – to musikere han har studert og jobba mye med opp gjennom åra.

Det skinner tydelig gjennom i dette bassløse samfunnet som blant annet har henta inspirasjon fra Paul Motian og Christian Wallumrøds liknende univers. Musikken, som Sandbakken og Roaldsnes har skrevet enten hver for seg eller sammen, er åpen, lyrisk, melodisk, vakker, inviterende, krevende og djupt personlig.

De tre kjenner hverandre tydeligvis svært godt, de stoler på hverandre samtidig som de gir hverandre utfordringer de stortrives med. De tre er solister som hører hjemme helt der oppe og når de så har skapt et kollektiv med en unik klangverden, så forteller Tore T. Sandbakken & Co oss at de fortjener mye oppmerksomhet både nå i og i åra som kommer.

Aldri hørt om altsaksofonisten Alex LoRe før? Det har nesten ikke jeg heller – i alle fall ikke som bandleder. Det var avgjort på tide.

For vel et år siden møtte jeg tonen til den amerikanske saksofonisten Alex LoRe (32) for første gang. Det var i bandet til den spansk/amerikanske pianisten Marta Sánchez. Begge to, og musikken hennes, fortalte en hel del om potensialet som lå latent og her kommer det nok en bekreftelse på det.

Begge de nevnte er bosatt og virkende i jazzens aller største smeltedigel, New York. LoRe, opprinnelig fra Florida, tilhører også den enorme underskogen i The Big Apple og noe forteller meg at det er beinhardt å bryte gjennom i det tøffe feltet som befinner seg der. Kampen om oppmerksomhet kan vi bare forestille oss hvordan er over dær. Nå skal i alle fall Tor de Jazz gjøre sitt for å hjelpe en smule for å gjøre noe med dette.

Med sin kvartett Weirdear, som ellers består av Allan Mednard på trommer, Desmond White på bass og Glenn Zaleski på piano – tre andre fra den samme underskogen, så tar LoRe oss med til et univers bestående av ti av hans egne komposisjoner.

Både som saksofonist, komponist og bandleder er definitivt LoRe på svært god vei til å tilegne seg ei særegen stemme. Han har åpenbart solid oversikt over den moderne jazzhistoria, men han fusjonerer det også på et elegant og personlig vis med impulser fra samtidsmusikk som viser at LoRe har en høyst personlig innfallsvinkel til det å skape musikk.

Musikken er rytmisk, harmonisk og melodisk spennende og original. Den vil ikke prege «hitlistene» i nevneverdig grad, men sier mye om potensialet som finnes i musikken til Alex LoRe. Musikerne er mer enn lovende og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Timingen på Terje Gewelt og Staffan William-Olssons fellesprosjekt “When Summer Comes”, kunne faktisk ikke vært bedre. Musikken kunne ikke vært så mye bedre heller.

Bassist Terje Gewelt og gitarist Staffan William-Olsson begynner på et elegant vis å nærme seg veteranklassen i norsk jazz. Det gjør de med den største eleganse og finfølelse. I utallige konstellasjoner, hver for seg og sammen med dronning Karin 1. av Krog og Norge, har de to fortalt oss hvilke enormt smakfulle musikanter de har vært og er.

Gewelt fikk ideen om at en duo-utflukt med han sjøl og William-Olsson, som vi regner som norsk nå etter mange år på den rette sida av Svinesund, kunne være av det smarte slaget og du verden som det har vist seg å være det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne gangen er det kjente låter som «How Insensitive», «Wave», «Estate» og «How Deep Ocean Is the Ocean» fra den brasilianske og amerikanske standardskatten, pluss de svenske klassikerne «Nocturne» og «Trubbel» samt våre egne udødelige «Vi har ei tulle med øyne blå» og «Danse mi vise, gråte min sang», som blir traktert på best mulig vis.

Her snakker vi nedpå og smakfulle samtaler med to herrer med store doser empati både for hverandre og låtskatten. Det er tidløse låter som blir behandla på et vis som gjør at de kommer til å bli plukka frem igjen sommer etter sommer – år etter år.

William-Olsson bytter mellom akustisk og elektrisk gitar der det passer aller best og med det varme reisefølget fra den store fela til Gewelt, blir «When Summer Comes» sommerens store schläger her ved vannkanten. Den er det faktisk allerede!

Jeg har lytta til bandet Aadals to første skiver med stor glede. Om de har greid å bevare og videreføre budskapet på «Voyager»? Veldig.

Aadal har sitt utspring i Kristiansand-miljøet. Om det er en av årsakene til at musikken er både varm og vennlig, vet jeg ikke, men slik låter det fortsatt etter de fire herrene har fått anledning til å utvide universet sitt ytterligere.

Aadal meldte sin skiveankomst i 2019 med «Silver» og fulgte altså opp i fjor med «Lost Songs». Hele veien frem til «Voyager» har det vært ei tydelig retning i det Aadal, der gitarist og naturlig bandleder Michael Aadal skriver nesten alle låtene, har søkt og funnet frem til.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Bandet henter inspirasjon fra både americana, jazz, rock, folk og gudene vet hva og setter det sammen til noe som de er helt aleine her til lands.

Jeg vil vel ikke bli besynderlig overraska om det skulle vise seg at Michael Aadal har brukt et kvarter eller en halvtime sammen med musikken til Bill Frisell, men om inspirasjonen finnes der, så har Aadal definitivt skapt si egen stemme.

Det har han gjort både som komponist og gitarist og når bandet fortsatt består av sjelsfrendene André Kassen på tenorsaksofon, Audun Ramo på bass og Gunnar Sæter på trommer, som viser både en musikalsk og personlig empati som skinner gjennom, så har den vanskelige tredjerunden gått unna på best mulig måte – på skjema og vel så det, som Per Jorsett ville ha sagt.

Det er ei vemodig og vakker stemning over musikken til Aadal – ei stemning det gjør godt å dykke ned i for der å bli værende.