For en fest!

Siden 1999 har Eric Clapton arrangert seks Crossroads Guitar Festival til inntekt for en rehabinstitusjon på Antigua som han tok initiativet til og som han har hatt svært god nytte av personlig også. Nå får vi bli med på den foreløpig siste.

For en fest det blei i Dallas, Texas høsten 2019.

Eric Clapton, en av verdens mest unike og hippeste gitarister uansett sjanger, har aldri lagt skjul på at han har slitt med heftige ytre stimuli-problemer. Han har heldigvis greid å gjøre noe med det og ikke bare for en egen del. Crossroads-initiativet har hjulpet mange med store rusproblemer og to utsolgte hus i gigantiske American Airlines Arena i Dallas samt salg av cder og dvder, har definitivt ikke skada heller.

Jeg har blitt utstyrt med dvd-versjonen og bortimot fire timer sammen med noen av hans beste gitarvenner er en perfekt måte å tilbringe bortimot fire timer på i denne lockdown-perioden.

Clapton har samla kjente som ukjente, for meg i alle fall, gitarister fra både nær og fjern. Det har blitt til en sjelden fest dog uten at en eneste merkestein blir flytta på. Det er da heller ikke meininga. Her skal det være stor hygge og du verden som de har lykkes med det.

Jeff Beck, Sheryl Crow, Gary Clark, Jr., Peter Frampton, Vince Gill, Buddy Guy, Los Lobos, John Mayer, Kurt Rosenwinkel, Bonnie Raitt og Tedeschi Trucks Band er bare noen av de mest kjente som åpenbart stortrivdes disse to septemberkveldene for godt og vel et år siden i Dallas. Det betyr stor sjangermessig spredning – noe for de fleste smaker med andre ord.

Jeg har hygga meg fælt med disse fire timene og kommer garantert til å plukke den fram igjen mange ganger – også etter at lockdownen er over. Det skader heller ikke at Clapton, som sjøl bidrar med noen av sine aller største hits, har med seg Nathan East og Steve Gadd i kompet. Hippere blir det liksom ikke.

Måtte det hersens viruset forsvinne, men måtte Clapton fortsette å lage Crossroads-festivaler! I mellomtida er det mulig å hygge seg med 2019-utgava – mange ganger.

Eric Clapton´s Crossroads Guitar Festival 2019
Rhino/Warner Music

For en spellemann!

Hvis du vil gi jeg deg sjøl påfyll fra en helt unik spellemann som trakterer hva det enn måtte være, så er Magnus Wiik svaret på dine bønner.

Magnus Wiik har all grunn til å være fornøyd med de to platene sine.

Noen, men alt for få, har hørt Magnus Wiik (36) i band som Julie & The New Favorites, Open String Department og Haley´s Comet. De som har gjort det har mer enn ant at i Wiik finnes det et helt spesielt talent. All den bekreftelse man måtte ønske seg får vi på disse to soloskivene.

Wiik kommer fra Trondheim og hadde gitar som hovedinstrument på jazzlinja i Stiftsstaden. Noe forteller meg at han sikkert er en framifrå jazzgitarist også, men tidlig på 2000-tallet falt han i den irske musikkgryta og veien videre til bluegrass var heller ikke lang.

Etter hvert har det blitt flere turer over there og bluegrassmusikken er fundamentet for mye av det vi får være med på her. Ikke nok med at det er tradisjonsmusikk som er basisen; Wiik og hans canadiske samboer, felespilleren Laura Ellestad, har flytta til folkemusikkbygda Rauland!

Mange musikanter rusler nok rundt med en drøm om å lage soloskive en eller annen gang i løpet av karriera si. Slik var det også for Wiik og han slo like godt til med to i samme slengen!

Innspilt i hjemmestudioet i Rauland møter Wiik oss med sangstemma si samt – hold eder fast: gitarer, banjo, dobro, mandolin, fele, cello, bass, irsk fløyte, piano, elpiano og orgel!!! Om det noen gang har vært snakk om one man band så må det vel være The Magnus Wiik Band.

På “Trad” er det folkemelodier som ligger i bånn pluss Tigran Hamasyans “Vardavar” og Black Sabbaths “War Pigs”, mens på “Rad” – forkortelse for radical – er det nytt og originalt materiale skrevet av Wiik – både tekst og melodi.

Bluegrass er som nevnt utgangspunktet for ekskursjonene til denne fantastiske instrumentalisten, men at han har hørt på både bulgarsk og irsk folkemusikk og heller ikke har glemt sine jazzrøtter, skinner også gjennom og det skader på ingen måte.

Øystein Sunde sjøsatte på mange vis denne musikalske skuta her til lands. Stian Carstensen har tatt den videre og nå har Magnus Wiik vist seg å være en svært verdig arvtaker og forlenger. Herlig!

Magnus Wiik
Rad
Just For The Records/Musikkoperatørene

 

Magnus Wiik
Trad
Just For The Records/Musikkoperatørene

En av de mest spennende

Den engelske pianisten og komponisten Alexander Hawkins har gjennom sin fire utgivelser på det sveitsiske kvalitetsselskapet Intakt Records fortalt oss at han er en av jazzverdenens mest interessante nye stemmer.

Alexander Hawkins og Evan Parker – giganter fra forskjellige generasjoner.

Mine tidligere møter med Hawkins (39), har vært i solo, duo og kvartettsammenheng. Nå møter vi han i en helt annen setting og ikke overraskende så viser Hawkins oss at han mestrer det også – både som pianist og ikke minst som komponist.

Hawkins er en modernist, men som har med seg hele jazzhistoria, og vel så det, inn i musikken og uttrykket sitt. Her møter vi han i en av de største utfordringene hans noensinne vil jeg tro.

Musikken er skrevet på bestilling fra enten BBC Radio 3 eller fra samtidsgruppa Riot Ensemble – ei gruppe samtidsmusikere bestående av to fiolinister, en bratsjist, en cellist og en bassist. De får møte ti jazzmusikere av høy byrd og med stilskaperen Evan Parker (76) som tidvis solist med sin umiskjennelige sopransaksofontone og uttrykk.

I utgangspunktet var musikken, som består av seks satser, skrevet for Riot Ensemble pluss Hawkins og Parker, men i forbindelse med denne innspillinga er altså jazzmusikerne inkludert og det skaper et flott og totalt annerledes møte mellom musikere som er vant med notert musikk og improvisatorer.

Er det samtidsmusikk eller er det jazz Hawkins har skrevet og får formidla? Svaret er ja og det er det som gjør “Togetherness Music” så fascinerende. Alexander Hawkins har skapt musikk der grenser viskes ut og der man blir utfordra på et vis jeg ikke kan huske å ha blitt utfordra på tidligere.

Alexander Hawkins er en viktig musikant og komponist allerede og han kommer til å bli det i enda større grad i åra som kommer.

Alexander Hawkins
Togetherness Music
Intakt Records/intaktrec.ch

Flott ny stemme

Emilie Lidsheim er vokalist, fiolinist, bratsjist, låtskriver, komponist og historieforteller. Hun gjør alt nesten like bra.

Emilie Lidsheim har mye spennende å melde.

Hvem har spilt fiolin/bratsj med a-ha? Det er av typen tunge og nerdete quiz-spørsmål, men rett svar kunne definitivt ha vært Emilie Lidsheim (32). Hun har spilt med mangt og mye ellers også: det klassiske ensemblet Ensemble Allegria, KORK, Odd Nordstoga, No 4 og verdensmusikk/jazzbandet Matona´s Afdhal Group. Dette mer enn antyder at det er en usedvanlig allsidig musikant vi har med å gjøre og nå debuterer hun under eget navn med ei veldig spennende og utvida viseplate.

Mitt første møte med Lidsheim var Matona´s Afdhal Group, men jeg ante ikke at det lå en spennende visekunstner der av den grunn. Nå viser det seg at hun har en far som er visesanger, Karl Heldal, og en av hans låter har også funnet veien til “Gap”.

Det låtskriveren Lidsheim gjør her er å fortelle personlige, men likevel allmenngyldige historier om de store spørsmåla: klimakamp, møter på diverse nivå og forskjeller/urettferdighet som vi alle kjenner på om vi vil eller ikke.

Når hun så har fått med seg sjølvaste Morten Qvenild både som produsent og tangentist, Stian A. E. Andersen på bass og Ivar Myrset Asheim på trommer – framifrå jazzmusikere som stortrives i alle slags sjangre – så har dørene åpna seg for et musikalsk univers som har alt fra både klassisk musikk, jazz, pop og visesjangeren i seg. Emilie Lidsheim har enkelt og greit skapt noe ganske så unikt – hun har begynt på ei lang, lang reise som det skal bli spennende å følge.

Emilie Lidsheim har ei fin og inviterende stemme – jeg tror på henne. Alle låtene er ikke like bra eller minneverdige, men som fundament for ei karriere i startgropa så holder det i lange baner.

PS I fire år har jeg avslutta mine anmeldelser med et ønske om at Trump må avsettes så raskt som mulig. I dag har dagen kommet. Nå er det å håpe at verden nærmer seg en normal igjen på alle slags vis.

Emilie Lidsheim
Gap
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

For en musikant!

Lionel Loueke fra det lille landet Benin i Afrika har tatt jazzverdenen med storm. Det er fullt forståelig.

Lionel Loueke er en musikant med helt spesielle kvaliteter.

Gitaristen, komponisten og sangeren Lionel Loueke (47) blei oppdaga av dommerne Herbie Hancock, Terence Blanchard og Wayne Shorter i forbindelse med en audition til Thelonious Monk Institute i 2001. Resten er, som det heter, historie.

Siden den gang har den spesielle stemma vært en viktig bidragsyter på enten plater og/eller turnerer med blant andre alle de nevnte dommerne, Charlie Haden, Angelique Kidjo, Cassandra Wilson, Sting og Santana. Loueke er blant dem det tar et hundredel av et sekund å kjenne igjen – han har utvikla si egen stemme. Allerede i 2005 spurte Hancock om Loueke ville være med i bandet hans og det er han fortsatt over 15 år seinere.

Det hersker altså ikke noen tvil om at det er stor gjensidig beundring mellom mentor Hancock og den unike læresveinen Loueke. Han er en unik musikant som tar gitaren til et helt nytt sted og hans uttrykk, der han ofte synger i en annen taktart enn han spiller, og der hans bruk av kroppen som perkusjonsinstrument og helt personlige bruk av effektpedaler, gjør at Loueke enkelt og greit er en nyskaper som det alltid er like spennende å møte.

Her om dagen hørte og så jeg et YouTube-opptak der Loueke hylla Jaco Pastorius på gitar. Sjølsagt fikk han det til å låte nesten som bass-Pastorius, men med med sitt eget helt spesielle bumerke sjølsagt. På “HH”, som sjølsagt er en hyllest av Hancock, skjer mye av det samme.

Loueke tar for seg ti av sjefens låter, blant annet hitene “Cantaloupe Island”, “Dolphin Dance”, “Watermelon Man”, “Rockit” og “Speak Like a Child” samt to egne låter, blant annet den “omvendte” “Voyage Maiden”.

Sjøl om dette er til dels kjente låter, så skal jeg love at det låter ganske så forskjellig fra alle andre tidligere versjoner. Loueke er mutters aleine, men låter ofte som et fullt band. Dessuten er og har Loueke dette helt spesielle som alle jazzmusikere er ute etter: den unike stemma. Han har med seg sin afrikanske oppvekst som han har fusjonert med et moderne jazzspråk. Det har ført til en hyllest Herbie Hancock verdig.

 

Lionel Loueke og Kevin Hays – du verden som de utfyller hverandre.

Første gang jeg hørte Loueke live var på ei lita scene under Moldejazz sammen med en trio med studiekamerater fra Berklee. Det er en trio som fortsatt holder sammen, men Loueke er ettertrakta nesten over alt ellers også.

Derfor passer det godt å hente fram et duosamarbeid som har blitt liggende på vent alt for lenge. Hvor lenge Loueke og den amerikanske pianisten Kevin Hays har lekt sammen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som om det er to sjelsfrender som nesten framstår med ei stemme.

Med et repertoar der de har skrevet halvparten hver, tar de oss med på en lyrisk og melodisk ekskursjon av typen der den ene begynner setninga og der den andre avslutter den slik sjelsfrender gjør.

Skiva blei opprinnelig utgitt på et lite fransk selskap i 2017, men har nå blitt remastra og tre nye låter har blitt plussa på. Det har i alle fall blitt et duomøte av sjeldent kaliber som er nok en bekreftelse på at Loueke er noe helt for seg sjøl. Kevin Hays står på ingen måte bak i køa han heller – en fantastisk pianist som også har hørt mye på Herbie Hancock vil jeg tro.

PS Da er det én dag igjen før Trump er ute av Det hvite hus. Tida kan ikke gå fort nok.

Lionel Loueke
HH
Edition Records/Border Music
Kevin Hays & Lionel Loueke
Hope
Edition Records/Border Music

Endelig til overflata

Trioer bestående av to gitarer samt obo og engelsk horn dukker ikke opp hver dag. Det låter akkurat så originalt og spennende som det fristes med. Og ikke nok med det….

Håvard Caspersen, Håkon Storm og Jan Wiese gir oss noe helt unikt.

De som er utstyrt med bra hukommelse husker den fine skiva “Wiese-Wøllo-Waring” som så dagens lys på midten av 80-tallet og som blei gjenutgitt på Curling Legs i 2008. Den gangen var besetninga obo/engelsk horn, gitar og vibrafon. Det låt unikt og fascinerende og nå er altså “oppfølgeren” blant oss og låter minst like spennende.

Nok en gang er det oboist og hornist Wiese som har skrevet mesteparten av materialet. Som medskyldige denne gangen har han de to svært langt framskredne herrene Håvard Caspersen og Håkon Storm på ymse akustiske gitarer.

Det sier seg sjøl at dette lydlandskapet låter annerledes enn det aller meste som har vederfaret våre sinn. Det er usedvanlig vakkert, svært melodisk, veldig dynamisk og organisk og når de tre lyttende musikantene utfordrer og kler hverandre på et ypperlig vis, så har “Log House” blitt noe helt spesielt. Jovisst er det tre framifrå musikanter vi har med å gjøre, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Tøft, unikt og altså veldig annerledes.

 

Håvard Caspersen har svært mange strenger å spille på.

Da benytter jeg også anledninga til å plukke fram soloskiva til Håvard Caspersen sjøl om den har ligget til marinering ei god stund. Det kan meldes at den har tålt marineringsperioden på strålende vis. Caspersen (49) har i en årrekke vist seg som en glitrende og usedvanlig allsidig gitarist som har spilt med “alle” og som har bidratt til utallige teateroppsetninger og tv-sendinger.

Caspersen har likevel ikke streba nevneverdig etter rampelyset for egen del. Med denne skiva forteller han oss at han fortjener mye mer oppmerksomhet for egne kvaliteter enn han har fått til nå. Vi møter han i et rocka jazzlandskap eller et jazza rockeunivers og Caspersen trives uansett noe vederstyggelig. Her inviteres vi inn alt fra fullt rockeøs til typ Haden/Metheny nedpå- og reflekterende samtale mellom Berg og Caspersen til slutt – alt like smakfullt.

Når han så har fått toppassistanse fra fra folk som Frode Berg på bass, Stian Carstensen på trekkspill og Torstein Lofthus på trommer, så er det lett å legge sammen hvilket nivå vi befinner oss på. Skyhøyt med andre ord.

Begge disse utgivelsene finnes kun digitalt.

PS Da er det bare to dager før Trump-epoka er over. Måtte det gå for seg på et anstendig vis.

Jan Wiese – Håvard Caspersen – Håkon Storm
Log House
Curling Legs
Håvard Caspersen
On the 42nd Floor
Curling Legs

Lag på lag

Kunne det friste med litt portugisisk/nederlandsk/islandsk frijazz til
kaffen? Da er kvartetten In Layers svaret på alle dine bønner.

In Layers i fri utfoldelse. Foto: Nuno Martins

“Pliable” er bandets andre cd, men mitt første møte med de fire
herrene. Med de to portugiserne Marcelo dos Reis på gitar og Luís
Vicente på trompet, nederlandske Onno Govaert på trommer og islandske
Kristján Martinsson på piano, møter vi både ei instrumentering og en
musikk som er noe helt for seg sjøl.

Innspillinga er gjort på sjølvaste 17. mai i 2018 på klubb i Coimbra i
Portugal og at alle fire står oppgitt som komponister, kommer absolutt
ikke som noen overraskelse. Dette er nemlig akkurat så fritt og så
åpent som denne tradisjonen av europeisk frijazz skal være.

Hvordan denne kvartetten, på tvers av diverse landegrenser, har
oppstått, vet jeg ikke. Det som uansett er åpenbart er at disse fire
langt framskredne instrumentalistene har mange av de samme musikalske
idealene felles og at de stortrives i sitt felles laboratorium.

Jeg har en mistanke om at ikke en eneste avtale har blitt inngått før
de fire inntok scena. De seks “låtene” er alle samtaler med
forskjellige temperatur og innhold som utvikler seg og ender der de
ender gjennom intens lytting og kommunikasjon.

De fire, med hver sin unike stemme, kjenner hverandre godt – det hele
ender med latter både på scene og i sal – og tar både seg sjøl og oss
med til musikalske steder verken vi eller de sjøl har vært tidligere.
“Pliable” er en spennende utflukt for de som er utstyrt med åpne sinn.

PS Da er det bare noen dager igjen før Trump enten går frivillig eller
geleides ut av Det hvite hus. Måtte han skjermes fra å gjøre mer
ugagn.

In Layers
Pliable
FMR Records/fmr-records.com

Nydelige stemninger

Sverre Gjørvad oppdaga jeg for første gang på begynnelsen av 90-tallet i bandet Storytellers. Siden har han med ujevne mellomrom gitt oss meningsfulle nye visittkort – nå kanskje det aller beste.

Sverre Gjørvad har ei flott retning og en flott tanke i og med musikken sin.

Sverre Gjørvad (54) er Stathelles store jazzsønn som for mange år siden gjorde Hammerfest til sin base. Trommeslageren, komponisten og bandlederen var blant dem som befolka jazzlinja i Trondheim rundt 1990 og Storytellers, med Svein Folkvord og Nils-Olav Johansen, var et herlig resultat av det. Mange vil huske han fra det fine bandet Dingobats også med blant andre Mats Eilertsen og Eirik Hegdal. Mellom 2001 og 2019 ga Gjørvad oss tre plater under eget navn.

“Elegy of Skies” er så avgjort mest i slekt med “Voi River” fra 2019. Mye av grunnen er sjølsagt både nærheten i tid og at Gjørvad har bosatt seg i Nord-Norge. Begge deler preger musikken og ikke minst stemninga han og bandet hans på et flott vis makter å formidle.

Besetninga er den samme på begge skivene. Det betyr de Tromsø-bosatte musikantene Dag Okstad på bass, Kristian Svalestad Olstad på gitar og Herborg Rundberg på tangenter. De kan hverandre godt og de tre har på alle slags vis skjønt intensjonene til Gjørvad.

Sjefen er en melodiker og historieforteller som har tatt med seg arva fra Jon Christensen, som han tok timer hos, videre inn i sitt univers. Sjølsagt er det langt fra noen kopiering – det er heldigvis ikke mulig – men fargelegger- og lytteegenskapene har så avgjort Gjørvad tatt med seg.

Han har også skrevet all musikken bortsett fra Prefab Sprouts “Mercy” – en nydelig versjon der Sveriges stjernesaksofonist Joakim Milder gjester.

Sverre Gjørvad har altså med alt for store mellomrom fortalt oss hvilken fin trommeslager og ikke minst hvilken eminent stemningsskaper han er. Han gjør det i større grad enn noensinne med “Elegy of Skies”.

PS Nå er det bare dager igjen før The Donald forlater det meste – få vi håpe i alle fall.

Sverre Gjørvad
Elegy of Skies
Losen Records/MusikkLosen

Groovete Jazz med stor J

Herlin Riley er en av de mest ettertrakta trommeslagerne i Sambandsstatene – hvis og når det skal swinge. Her forteller han oss hvorfor.

Herlin Riley – du verden som det swinger av han.

Herlin Riley (63) har vært fast førstevalg for blant andre Wynton Marsalis, Ahmad Jamal og Lincoln Center Jazz Orchestra i flere tiår. Det er i seg sjøl attest mer enn god nok – det er giganter og et band som kun går for førstevalg. Under eget navn har likevel ikke Riley gitt oss veldig mye – “Perpetual Optimism” er kun hans tredje siden debuten i 2004.

Riley kommer, som Marsalis, fra New Orleans. Det høres godt i spillet hans der impulser fra både jazz, funk og rhythm and blues er viktige bestanddeler i den musikalske gumboen.

Sammen med en kvintett bestående av den mer enn lovende unge pianisten Emmet Cohen, bassisten Russell Hall, trompeteren Bruce Harris og altsaksofonisten Godwin Louis, relativt ukjente, men høykompetente herrer i seinbopgata, tar Riley oss med på ei livsbejaende og sprudlende reise med ei blanding av original- og standardlåter i bagasjen. Riley synger også på partylåta “Wang Dang Doodle” skrevet av bluesgiganten Willie Dixon og på hyllesten av en av sine store mentorer, Ellis Marsalis i sistnevntes “Twelve´s It”.

Jovisst er dette en kollektiv utflukt. Alle får plass og rom til å fortelle oss hvem og hva de er, men det er uansett tilstedeværelsen til Riley – hør bare hva han gjør på kollega Victor Goines´ låt “Borders Without Lines” – som virkelig gjør dette til noe av det hippeste av Jazz med stor J på svært lang tid.

Herlin Riley kan alt – fra det mest følsomme helt nedpå til det eksplosive, presise mitraljøseaktige som kun de færreste behersker. Han er enkelt og greit en av de tøffeste gutta i denne klassen.

PS Nå er det under ei uke igjen før The Donald er ute av Det hvite hus. Måtte det gå for seg på et anstendig vis.

Herlin Riley
Perpetual Optimism
Mack Avenue/MusikkLosen

Talentene står i kø

Det er ikke akkurat noen nyhet at strømmen av talenter i norsk jazz er voldsom.  Her kommer det to nye bekreftelser – med to ungdomsstorband.

AOJO under ledelse av Shannon Mowday – du verden. Foto: Egil Austrheim

Hvor vi enn snur og vender ørene og andre deler av sanseapparatet her i kongeriket, så dukker det opp nye flotte jazztalenter. Utdanningsinstitusjonene fra Kristiansand til Tromsø er garantister for at nivået er skyhøyt og at antallet er stort. De regionale jazzentrene gjør også en framifrå jobb med å løfte fram nye talenter og gi de muligheter til å utvikle seg. Det skjer på mange forskjellige vis rundt omkring i landet; på Østlandet har storbandsatsinga vist seg å være veldig suksessfull og her er to bevis så gode som man bare kan ønske seg.

Under ledelse av den strålende sør-afrikanske, men Norge-bosatte, saksofonisten, komponisten og arrangøren Shannon Mowday, møter vi 20 svært talentfulle unge musikanter i alderen fra 14 til 20. Vi møter bandet i to forskjellige utgave – blant annet i tre livespor der Øvre Foss storband også forsterker det allerede utmerkede utgangspunktet.

Innspillingene er gjort for vel to år siden og flere av de involverte har allerede tatt nye, store steg i sin utvikling. Med Mowdays nydelige, melodiske, livsbejaende og rytmisk spennende musikk med klare spor av hennes afrikanske bakgrunn, tar det hele fyr både ensemblemessig og solistisk. Det er nesten ikke til å tro at disse musikantene er mellom 14 og 20 – her er det allerede enormt med modenhet og musikalitet på plass.

Mange kunne vært nevnt, men jeg lar det være – ingen nevnt, ingen glemt. Sjekk det heller ut sjøl så kan dere si på et eller annet tidspunkt i framtida at han eller hun hørte jeg allerede i 2021.

 

BUVUS – talenter fra Buskerud og Vestfold.

Det er altså langt i fra bare i og rundt hovedstaden at talentene yngler. En annen framtredende musikant med et stort hjerte for store ensembler er trombonisten, komponisten og arrangøren Andreas Rotevatn som vi blant annet kjenner som initiativtaker til OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.

Han har skrevet mesteparten av musikken til “Vendskap” og han har leda denne talentgruppa fra Buskerud og Vestfold i i fire år. Aldersmessig vil jeg tro at vi snakker om mer eller mindre den samme aldersgruppa som AOJO. Besetninga er ikke som et tradisjonelt storband – her vil jeg tro at det er talentet som har bestemt, ikke hvilket instrument de spilte.

Rotevatn kommer fra et helt annet sted enn Mowday både geografisk og dermed også musikalsk, men også Rotevatn har sørga for at mer reflekterende melodier, blant annet tre koraler, og sterke groover, har funnet veien under huden på disse unge talentfulle musikantene far Buskerud og Vestfold.

Jeg føler meg overbevist om at mange av disse unge musikerne kommer vi til å møte igjen i åra som kommer. Østnorsk Jazzsenter skal ha all mulig slags ære for at de har gitt dem muligheten til en kjempestart på karriera.

PS Nå er det klart for riksrettssak mot The Trump. Jeg vet det er helt urealistisk, men tenk om han kunne trekke seg frivillig nå!

AOJO
Oasis of Bad Vibes
Østnorsk Jazzsenter/[email protected]
BUVUS
Vendskap
Østnorsk jazzsenter/[email protected]