Lengting, liv og song

Mottoet til det flotte kollektivet Trio Alde, som står å lese over her, er en god beskrivelse på hva vi blir møtt med på «Himlaleite». Der møter tekster av Kjartan Fløgstad melodiene til Gabriel Fliflet.

Jorun Marie Kvernberg, Gabriel Fliflet og Berit Opheim – Trio Alde – har noe livgivende å by på.

I tillegg til at Kjartan Fløgstad er en av de største samtidsforfatterne her til lands, så har han åpenbart et godt forhold til musikere fra våre trakter. I tillegg til Kvernberg jobber han også med Steinar Raknes i Kjartan Fløgstad Band. Det er til å fatte og begripe at musikere finner musikk i tekstene til Saudas store sønn.

Diktenes musikk

Mye lyrikk har så avgjort musikk i seg. Mange vil forbinde Jan Erik Volds dikt med musikk og slik er det også ofte med Kjartan Fløgstad sine dikt. Årsaken er åpenbar: både Vold og Fløgstad er begge veldig musikkinteresserte og det influerer den rytmiske og melodiske måten de skriver på.

Gabriel Fliflet, trekkspilleren og sangeren fra Bergen, vil en del kjenne igjen fra det hysterisk morsomme og energiske duosamarbeidet med perkusjonisten Ole Hamre som opprinnelig hadde Energiforsyning kobla til Fliflet/Hamre navnet.

Han har skrevet musikken til ni av Fløgstad sine dikt og plata begynner med kanskje det aller mest kjente, «Dalen Portland». Tematikk som natur og kjærlighet samt eventyrlige historier fortalt slik bare Fløgstad kan fortelle dem, blir tolka på et inderlig og vakkert vis av disse tre framifrå spelemann/kvinnene.

For en trio

Når så trioen – alde betyr forresten både havbåre/dønning og hagefrukt og peker mot både hav og hage og dermed Vestlandet der alle tre har sine røtter – blir komplettert med Hustadvikas store feledatter Jorun Marie Kvernberg, på både vanlig fele, hardingfele og sang, og Voss´ store røyst, Berit Opheim, så har det ført til at Trio Alde framstår som noe helt eget.

I et landskap der livsbejaende folkemusikkinspirasjon både herfra og derfra blir samla i ei sprudlende og krydra gryte som putrer og bobler, kommer «Himlaleite» opp til overflata som noe helt spesielt.

Dere der ute som har det med å henfalle til dans når mørket senker seg kan også glede dere til de to instrumentallåtene til Fliflet: en godt salta snøggvals samt en med røtter i rumensk og moldavisk dansemusikk kan sikkert føre til både det ene og andre.

Sjangefritt

Jovisst er det mye folkemusikk i uttrykket til Trio Alde. La det på ingen måte skremme bort verken jazz-, pop- eller klassisk-tilhengere. Dette er nemlig tidløs musikk med tidløs poesi som alle kan trives i og med og som alle vil ha godt av. Lengting, liv og song!

Trio Alde
Himlaleite
Etnisk Musikklubb/Musikkoperatørene

Herlige New Orleans

Jeg har aldri vært i New Orleans, men her kommer det et nytt prov på
at det må være en hip by – ei hip stemning.

Eivind Austad har så avgjort kommet under huden på tilstanden som heter New Orleans.

Pianisten, komponisten, bandlederen og universitetslektoren Eivind
Austad (47) har ved flere anledninger vist oss hvilken fin og
uttrykksfull musikant han er. De fleste av oss kjenner han nok gjennom
den fine trioen han har sammen med Håkon Mjåset Johansen og Magne
Thormodsæter som har gitt oss innspillingene “Moving” og “Northbound”.

Nå møter han oss nok en gang i trioformat, men denne gangen har han
både lagt turen til New Orleans og invitert med seg to av jazzbyens
aller mest sentrale bassister og trommeslagere, James Singleton og
Johnny Vidacovich. Jeg har som sagt aldri vært i New Orleans, men jeg
kjenner den musikalske arva derfra relativt godt. Jeg var også blodfan
av tv-serien “Treme” for noen år siden og følte jeg lærte en hel del
om både folket, musikken og kulturen generelt – stemninga enkelt og
greit.

 

James Singelton er NO-bassist det swinger av.

Austad var i New Orleans første gang i 2014 og traff da både Singelton
og Vidacovich – to av de aller mest ettertrakta gutta i byen. De
spilte sammen og frøet til “That Feeling” blei sådd. Austad tok
kontakt igjen fire år seinere og herrene var åpenbart soleklar for en
studiosession med Stavanger-musikanten bosatt i Bergen.

Johnny Vidacovich kan NO-grooven.

Med et repertoar bestående av noen Austad-låter, NO-klassikeren “Basin
Street Blues”, Ornette Colemans “Turnaround”, George Harrisons
“Something” – to overraskende valg – og salmen “What a Friend We Have
in Jesus”, forteller de tre oss at kjemien og empatien er av det
ypperlige slaget. Austad lar de to innfødte få skinne i like stor grad
som han sjøl, men de har på ingen måte noe behov for å overkjøre
gjesten fra Vestlandet. Her er det tre likeverdige musikanter som alle
har hele New Orleans-historia inne som enkelt og greit synes det er
storveis å skape ganske så forutsigbar, men likevel livgivende
jazzmusikk sammen. Det holder lenge det – svært lenge faktisk.

Eivind Austad New Orleans Trio
That Feeling
Losen Records/MusikkLosen

Noe helt for seg sjøl

Fra forskjellige verdenshjørner dumpa det ned to plater med den japanske vibrafonisten og marimbaisten (…) Taiko Saito.  De er veldig forskjellige, men fellesnevneren er at begge er spennende og ikke minst annerledes.

Berlin Mallet Group, med David Friedman i sentrum, gir oss noe vakkert og originalt.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, og tilstår at disse to møtene med Taiko Saito (44) er de aller første. Det forteller meg samtidig at sannsynligheten for at jeg har gått glipp av mye interessant musikk er overhengende. Født og oppvokst i vintersportsbyen Sapporo, der hun også la det musikalske grunnlaget, tok Saito det store steget og flytta til den kulturelle smeltedigelen Berlin allerede i 1997. Der kunne hun blant annet studere med et av sine store forbilder, David Friedman, som hun samarbeider med her i det høyst unike Berlin Mallet Group.

Berlin Mallet Group består altså av fem musikanter. Fire av de har hatt amerikanske Friedman, som noen vil huske igjen fra Double Image der han sammen medvibrafonist Dave Samuels skapte noe helt unikt, som sin mentor og lærer. Her møtes de altså i et kollektiv verden neppe har verken sett eller hørt maken til. Friedman spiller kun vibrafon, mens Saito og Raphael Meinhardt spiller kun marimba. Julius Heise og Hauke Renken spiller begge deler. Dett er dett – ingen andre musikanter eller instrumenter er involvert.

Med et repertoar hovedsakelig skrevet av de medvirkende, pluss ei Kenny Wheeler-låt og ei fra Double Image-universet, serveres det nydelig og svært egenarta musikk. Med ett unntak har Saito arrangert musikken og hvordan “kompet” omkranser solisten er intet mindre enn originalt og nydelig. Vakkert og høyst særegent.

 

Satoko Fujii og Taiko Saito – Futari – reflekterer på et fint vis.

Saito har flere jern i ilden. Sammen med sin landsmanninne, pianisten Satoko Fujii (62), har hun skapt duoen Futari som på japansk betyr to mennesker. De har kjent hverandre i mange år; Fujii har på mange vis vært et forbilde for Saito.

Fujii er også et nytt bekjentskap for meg til tross for at hun har bidratt på rundt 100 skiver og blir sett på som en foregangskvinne innen moderne japansk jazz.

Begge har skrevet musikk til “Beyond” – i all hovedsak Fujii samt at et par av låtene er spontant unnfanga. Lydlandskapet er også i dette tilfellet av det originale slaget – Gary Burton og Chick Corea er av de få som har jobba i dette formatet tidligere.

Musikken er åpen og løs og veldig nedpå. Den er som oftest stille og meditativ – den egner seg til å skue innover. Det gjør absolutt ingenting det fra tid til annen.

Taiko Saito har meldt sin ankomst på et flott og spennende vis.

Berlin Mallet Group
Sogni D´oro
Malletmuse Records/malletmuserecords.com
Futari
Beyond
Libra Records/librarecords.com

Ei viktig arv

Da pianisten, komponisten og visjonæren Muhal Richard Abrams gikk bort i 2017, etterlot han seg ei voldsom arv. Heldigvis er det noen som tar vare på den.

The Warriors of the Wonderful Sound under ledelse av Marty Ehrlich.

Jeg har kun hatt gleden av å oppleve Muhal Richard Abrams (1930-2017) én gang. Det var under Moldejazz i 2015 der han sammen med blant andre Jack DeJohnette og Roscoe Mitchell viste oss hvilken personlig stemme han var i besittelse av. Helt siden oppstarten av det unike og kreative kollektivet AACM i Chicago på 60-tallet, har Abrams vært en sentral veiviser sjøl om han aldri blei det store navnet. Mye av grunnen var nok at han var totalt kompromissløs og aldri skua mot noe som hadde med det kommersielle å gjøre.

Her får vi møte noe av den helt spesielle musikken hans og det i en flott storbandversjon. Bobby Zankel er, til tross for at han har runda 71, et nytt bekjentskap for meg. Altsaksofonisten og lederen for The Warriors of the Wonderful Sound, har hatt Philadelphia, Pennsylvania som base i mange tiår og det kan nok være en del av grunnen til at at han har holdt seg under den store internasjonale radaren.

I 20 år har han leda dette storbandet som, i tillegg til å spille Zankels musikk, også har fått giganter som Julius Hemphill, Rudresh Mahanthappa og Steve Coleman til å skrive musikk for dem.

I 2011 ville Zankel bort fra saksofonist-komponistene og han hadde lenge hatt en drøm om å få Abrams til å skrive for bandet. Som sagt så gjort og året etter hadde Abrams skrevet musikk som varte i 90 minutter. Den blei fremført med Abrams som leder til stående applaus hjemme i Philadelphia. Abrams og Zankel møttes igjen noen måneder før Abrams gikk bort og han hadde et sterkt ønske om at musikken måtte spilles igjen.

Året etter blei det en realitet og Abrams´ nære samarbeidspartner Marty Ehrlich overtok ledelsen av bandet. Nok en gang stående applaus for konserten og dagen etter gikk de i studio og det er den vel 40 minutter lange studioversjonen vi får være med på her.

Med et glitrende storband med en blanding av lokale størrelser og mer kjente navn som Dave Ballou og Graham Haynes på trompet og kornett, Steve Swell på trombone, Michael Formanek på bass og Chad Taylor på trommer, blir vi tatt med inn i Abrams forunderlige, fascinerende og totalt unike univers.

Rytmisk, harmonisk og melodisk har han noe helt eget for seg og hans søken mellom det åpne og frie og det mer strukturerte gjør “Soundpath” til storbandmusikk langt bortenfor det man vanligvis forbinder med sjangeren.

Helt til han lukket pianolokket for godt, var Muhal Richard Abrams en søker og en finner. Du verden så flott det er at Bobby Zankel og hans The Warriors of the Wonderful Sound har tatt vare på og videreført denne arva.

The Warriors of the Wonderful Sound
Soundpath
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Sjeldent talent

Det er bare noen måneder siden jeg fikk møte Martin Nodeland og hans “Debut”. Mer eller mindre samtidig har han tatt nye store steg med et svært ambisiøst prosjekt

Martin Nodeland har noe helt eget – allerede.

Det tok kun kort tid etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med “Debut” å slå fast at gitaristen og bandlederen Martin Nodeland (27) hadde noe spesielt på hjertet. Der hadde han med seg kvartetten bestående av Martin Sandvik Gjerde på piano, Alexander Hoholm på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer – meget lovende musikanter Nodeland hadde møtt på Musikkhøgskolen vil jeg anta, samt den amerikanske altsaksofonisten Will Vinson som gjest. Før NMH hadde Nodeland lagt grunnlaget på det spennende laboratoriet ved Sandefjord videregående skole der blant andre Hans Mathisen gjør en framifrå jobb.

Med “Origins” forteller Nodeland oss at han er en komponist og arrangør av svært høy byrd også. Kjernekvartetten er fortsatt med, men her møter vi en rekke andre også. En strykekvartett med Jørgen Krøger Mathisen i spissen, trompeteren Simen Kiil Halvorsen, gitaristen og effektmakeren Arne Martin Nybo og saksofonisten Rastko Obradovic, er med på å utvikle dette til et verk som Nodeland kan skue tilbake til i mange år fremover og uten blygsel kunne slå fast at dette var faktisk både veldig ambisiøst, veldig spennende, veldig originalt og veldig bra.

Martin Nodeland har omgitt seg med mange spennende talenter.

“Origins” er melodiøst, men samtidig komplekst og utfordrende både for de medvirkende og for oss på mottakerplass. Nodeland har garantert hatt akkurat de inviterte musikantene i bakhodet når musikken har blitt unnfanga og alle får tid og rom til å fortelle oss hva de har å bringe til torgs. Det er ikke småtterier – her er det solister som allerede på et tidlig stadium i karriera si har kommet veldig langt. Vi snakker om et lytte- og modenhetsnivå som skulle tilsi at de har levd relativt mye lenger enn vi får inntrykk av gjennom dåpsattesten. Det oppleves nesten litt urettferdig å dra frem noen denne gangen, men det Kiil Halvorsen, Krøger Mathisen – nok ei grein på det enorme Mathisen-treet fra Sandefjord, Obradovic fra Serbia, men med studietid i Oslo og ikke minst Nodeland serverer her, er av meget solid klasse.

Det er en dynamikk, en rytmisk spenning og en framdrift i dette verket som gjør at Martin Nodeland forteller oss at han kommer til å spille ei viktig rolle i norsk jazzliv i mange tiår fremover.

Martin Nodeland
Origins
Smeik/smeik.no

Hvilken kunstner!

Danske Carsten Dahl har vist at han er en unik formidler på så mange vis. Sjelden eller aldri har han vist det så inderlig som på “Mirrors Within”.

Carsten Dahl omgitt av Stefan Pasborg og Nils Bo Davidsen – hvilken trio.

Her til lands har vi hatt gleden av å oppleve pianisten Carsten Dahl (53) en rekke ganger – ikke minst sammen med Arild Andersen. Hver eneste gang har Dahl fortalt oss at han har noe helt unikt å by på gjennom sitt ekspressive og høyst personlige uttrykk.

Uansett om det er i andres band, med et repertoar der for eksempel Keith Jarretts musikk blir hylla eller som her, der spontant komponert musikk, blir servert på et høyst fascinerende vis, så er Dahl alltid en musikalsk veiviser som tar oss med til steder som er ustanselig spennende og tidligere uoppdagede.

Denne gangen har Dahl og hans faste trio bestående av bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg, som har legenden Alex Riel som gudfar for sikkerhets skyld, gått i studio med følgende klare avtale: ikke et ord skulle sies underveis.

Alt var første take og alt var improvisert der og da – spontant komponert med andre ord.. De to unntaka var “låter” der Dahl hadde rabla ned noen akkorder i studio.

Som en av Dahls store mentorer Keith Jarrett ofte gjorde også, så blei ting unnfanga spontant. Som hos Jarrett så låter det svært ofte som det er låter som er gjennomkomponert i god tid før innspilling.

Dette dreier seg om tre svært langt framskredne herrer som fører eleverte samtaler og der lyttekapasiteten er av typen uovertruffen. Låtene er fra vel tre til vel åtte minutter og når de tre ikke har mer på hjertet, ja så slutter de. Vi snakker musikalsk og personlig empati på et inderlig nivå – Carsten Dahl Trinity hører hjemme helt der oppe.

PS Dahl er også en glitrende billedkunstner med en rekke utstillinger bak seg og han står også for coverbildet.

Carsten Dahl Trinity
Mirrors Within
Storyville Records/MusikkLosen

Over alle grenser

Saksofonisten, klarinettisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Shannon Mowday har tatt mange og store steg. Noen geografiske og noen musikalske og ofte henger de sammen.

Shannon Mowday omgitt av Helge Lien, Erik Nylander og Johannes Eick – strålende. Foto: C.-F. Wesenberg

Shannon Mowday (45) er født og oppvokst i Cape Town, Sør-Afrika. Som kjent er herrens veier, og sikkert også diverse andres også, uransakelige og Mowday tok like godt turen så langt unna utgangspunktet som vel mulig og havna altså her oppe ved Nordpolen. Det skal vi være veldig glade for.

Mine første møter med Mowday, i alle hovedsak som barytonsaksofonist, var med “storbandet” Denada. For ikke lenge siden møtte jeg henne som komponist, arrangør og leder for ungdomsstorbandet AOJO med noen av de mest lovende unge stemmene i Akershus og Oslo. Alt har vært imponerende.

Likevel er denne debuten under eget navn med egne låter og egen kvartett den beste bekreftelsen på hvilken kapasitet Mowday er i besittelse av på de fleste områder.

Hun har tatt med seg sine sør-afrikanske røtter og inkorporert impulser fra det norske/nordiske universet hun har vært en del av i mange år nå. Til sammen har det blitt et rytmisk og melodisk spennende, vakkert og utfordrende fundament som hun, ikledd enten alt- eller barytonsaksofon eller konta alt klarinett, utforsker og personliggjør på beste vis.

Når hun så har med seg et topplag bestående av Johannes Eick på bass, Helge Lien på piano og Erik Nylander på trommer, så er reisefølget det beste hun kunne fått i den prisklassen. Både kollektivt og individuelt er disse tre i stand til å tilføre Mowdays låter mye og de fire stortrives åpenbart i hverandres selskap og i dette universet. Dette er musikk som lyser opp og inspirerer i mørke tider.

Shannon Mowday & Lila
The Land In-Between
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

For en fest!

Siden 1999 har Eric Clapton arrangert seks Crossroads Guitar Festival til inntekt for en rehabinstitusjon på Antigua som han tok initiativet til og som han har hatt svært god nytte av personlig også. Nå får vi bli med på den foreløpig siste.

For en fest det blei i Dallas, Texas høsten 2019.

Eric Clapton, en av verdens mest unike og hippeste gitarister uansett sjanger, har aldri lagt skjul på at han har slitt med heftige ytre stimuli-problemer. Han har heldigvis greid å gjøre noe med det og ikke bare for en egen del. Crossroads-initiativet har hjulpet mange med store rusproblemer og to utsolgte hus i gigantiske American Airlines Arena i Dallas samt salg av cder og dvder, har definitivt ikke skada heller.

Jeg har blitt utstyrt med dvd-versjonen og bortimot fire timer sammen med noen av hans beste gitarvenner er en perfekt måte å tilbringe bortimot fire timer på i denne lockdown-perioden.

Clapton har samla kjente som ukjente, for meg i alle fall, gitarister fra både nær og fjern. Det har blitt til en sjelden fest dog uten at en eneste merkestein blir flytta på. Det er da heller ikke meininga. Her skal det være stor hygge og du verden som de har lykkes med det.

Jeff Beck, Sheryl Crow, Gary Clark, Jr., Peter Frampton, Vince Gill, Buddy Guy, Los Lobos, John Mayer, Kurt Rosenwinkel, Bonnie Raitt og Tedeschi Trucks Band er bare noen av de mest kjente som åpenbart stortrivdes disse to septemberkveldene for godt og vel et år siden i Dallas. Det betyr stor sjangermessig spredning – noe for de fleste smaker med andre ord.

Jeg har hygga meg fælt med disse fire timene og kommer garantert til å plukke den fram igjen mange ganger – også etter at lockdownen er over. Det skader heller ikke at Clapton, som sjøl bidrar med noen av sine aller største hits, har med seg Nathan East og Steve Gadd i kompet. Hippere blir det liksom ikke.

Måtte det hersens viruset forsvinne, men måtte Clapton fortsette å lage Crossroads-festivaler! I mellomtida er det mulig å hygge seg med 2019-utgava – mange ganger.

Eric Clapton´s Crossroads Guitar Festival 2019
Rhino/Warner Music

For en spellemann!

Hvis du vil gi jeg deg sjøl påfyll fra en helt unik spellemann som trakterer hva det enn måtte være, så er Magnus Wiik svaret på dine bønner.

Magnus Wiik har all grunn til å være fornøyd med de to platene sine.

Noen, men alt for få, har hørt Magnus Wiik (36) i band som Julie & The New Favorites, Open String Department og Haley´s Comet. De som har gjort det har mer enn ant at i Wiik finnes det et helt spesielt talent. All den bekreftelse man måtte ønske seg får vi på disse to soloskivene.

Wiik kommer fra Trondheim og hadde gitar som hovedinstrument på jazzlinja i Stiftsstaden. Noe forteller meg at han sikkert er en framifrå jazzgitarist også, men tidlig på 2000-tallet falt han i den irske musikkgryta og veien videre til bluegrass var heller ikke lang.

Etter hvert har det blitt flere turer over there og bluegrassmusikken er fundamentet for mye av det vi får være med på her. Ikke nok med at det er tradisjonsmusikk som er basisen; Wiik og hans canadiske samboer, felespilleren Laura Ellestad, har flytta til folkemusikkbygda Rauland!

Mange musikanter rusler nok rundt med en drøm om å lage soloskive en eller annen gang i løpet av karriera si. Slik var det også for Wiik og han slo like godt til med to i samme slengen!

Innspilt i hjemmestudioet i Rauland møter Wiik oss med sangstemma si samt – hold eder fast: gitarer, banjo, dobro, mandolin, fele, cello, bass, irsk fløyte, piano, elpiano og orgel!!! Om det noen gang har vært snakk om one man band så må det vel være The Magnus Wiik Band.

På “Trad” er det folkemelodier som ligger i bånn pluss Tigran Hamasyans “Vardavar” og Black Sabbaths “War Pigs”, mens på “Rad” – forkortelse for radical – er det nytt og originalt materiale skrevet av Wiik – både tekst og melodi.

Bluegrass er som nevnt utgangspunktet for ekskursjonene til denne fantastiske instrumentalisten, men at han har hørt på både bulgarsk og irsk folkemusikk og heller ikke har glemt sine jazzrøtter, skinner også gjennom og det skader på ingen måte.

Øystein Sunde sjøsatte på mange vis denne musikalske skuta her til lands. Stian Carstensen har tatt den videre og nå har Magnus Wiik vist seg å være en svært verdig arvtaker og forlenger. Herlig!

Magnus Wiik
Rad
Just For The Records/Musikkoperatørene

 

Magnus Wiik
Trad
Just For The Records/Musikkoperatørene

En av de mest spennende

Den engelske pianisten og komponisten Alexander Hawkins har gjennom sin fire utgivelser på det sveitsiske kvalitetsselskapet Intakt Records fortalt oss at han er en av jazzverdenens mest interessante nye stemmer.

Alexander Hawkins og Evan Parker – giganter fra forskjellige generasjoner.

Mine tidligere møter med Hawkins (39), har vært i solo, duo og kvartettsammenheng. Nå møter vi han i en helt annen setting og ikke overraskende så viser Hawkins oss at han mestrer det også – både som pianist og ikke minst som komponist.

Hawkins er en modernist, men som har med seg hele jazzhistoria, og vel så det, inn i musikken og uttrykket sitt. Her møter vi han i en av de største utfordringene hans noensinne vil jeg tro.

Musikken er skrevet på bestilling fra enten BBC Radio 3 eller fra samtidsgruppa Riot Ensemble – ei gruppe samtidsmusikere bestående av to fiolinister, en bratsjist, en cellist og en bassist. De får møte ti jazzmusikere av høy byrd og med stilskaperen Evan Parker (76) som tidvis solist med sin umiskjennelige sopransaksofontone og uttrykk.

I utgangspunktet var musikken, som består av seks satser, skrevet for Riot Ensemble pluss Hawkins og Parker, men i forbindelse med denne innspillinga er altså jazzmusikerne inkludert og det skaper et flott og totalt annerledes møte mellom musikere som er vant med notert musikk og improvisatorer.

Er det samtidsmusikk eller er det jazz Hawkins har skrevet og får formidla? Svaret er ja og det er det som gjør “Togetherness Music” så fascinerende. Alexander Hawkins har skapt musikk der grenser viskes ut og der man blir utfordra på et vis jeg ikke kan huske å ha blitt utfordra på tidligere.

Alexander Hawkins er en viktig musikant og komponist allerede og han kommer til å bli det i enda større grad i åra som kommer.

Alexander Hawkins
Togetherness Music
Intakt Records/intaktrec.ch