Emilie Lidsheim er vokalist, fiolinist, bratsjist, låtskriver, komponist og historieforteller. Hun gjør alt nesten like bra.

Hvem har spilt fiolin/bratsj med a-ha? Det er av typen tunge og nerdete quiz-spørsmål, men rett svar kunne definitivt ha vært Emilie Lidsheim (32). Hun har spilt med mangt og mye ellers også: det klassiske ensemblet Ensemble Allegria, KORK, Odd Nordstoga, No 4 og verdensmusikk/jazzbandet Matona´s Afdhal Group. Dette mer enn antyder at det er en usedvanlig allsidig musikant vi har med å gjøre og nå debuterer hun under eget navn med ei veldig spennende og utvida viseplate.

Mitt første møte med Lidsheim var Matona´s Afdhal Group, men jeg ante ikke at det lå en spennende visekunstner der av den grunn. Nå viser det seg at hun har en far som er visesanger, Karl Heldal, og en av hans låter har også funnet veien til “Gap”.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det låtskriveren Lidsheim gjør her er å fortelle personlige, men likevel allmenngyldige historier om de store spørsmåla: klimakamp, møter på diverse nivå og forskjeller/urettferdighet som vi alle kjenner på om vi vil eller ikke.

Når hun så har fått med seg sjølvaste Morten Qvenild både som produsent og tangentist, Stian A. E. Andersen på bass og Ivar Myrset Asheim på trommer – framifrå jazzmusikere som stortrives i alle slags sjangre – så har dørene åpna seg for et musikalsk univers som har alt fra både klassisk musikk, jazz, pop og visesjangeren i seg. Emilie Lidsheim har enkelt og greit skapt noe ganske så unikt – hun har begynt på ei lang, lang reise som det skal bli spennende å følge.

Emilie Lidsheim har ei fin og inviterende stemme – jeg tror på henne. Alle låtene er ikke like bra eller minneverdige, men som fundament for ei karriere i startgropa så holder det i lange baner.

PS I fire år har jeg avslutta mine anmeldelser med et ønske om at Trump må avsettes så raskt som mulig. I dag har dagen kommet. Nå er det å håpe at verden nærmer seg en normal igjen på alle slags vis.

Lionel Loueke fra det lille landet Benin i Afrika har tatt jazzverdenen med storm. Det er fullt forståelig.

Gitaristen, komponisten og sangeren Lionel Loueke (47) blei oppdaga av dommerne Herbie Hancock, Terence Blanchard og Wayne Shorter i forbindelse med en audition til Thelonious Monk Institute i 2001. Resten er, som det heter, historie.

Siden den gang har den spesielle stemma vært en viktig bidragsyter på enten plater og/eller turnerer med blant andre alle de nevnte dommerne, Charlie Haden, Angelique Kidjo, Cassandra Wilson, Sting og Santana. Loueke er blant dem det tar et hundredel av et sekund å kjenne igjen – han har utvikla si egen stemme. Allerede i 2005 spurte Hancock om Loueke ville være med i bandet hans og det er han fortsatt over 15 år seinere.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det hersker altså ikke noen tvil om at det er stor gjensidig beundring mellom mentor Hancock og den unike læresveinen Loueke. Han er en unik musikant som tar gitaren til et helt nytt sted og hans uttrykk, der han ofte synger i en annen taktart enn han spiller, og der hans bruk av kroppen som perkusjonsinstrument og helt personlige bruk av effektpedaler, gjør at Loueke enkelt og greit er en nyskaper som det alltid er like spennende å møte.

Her om dagen hørte og så jeg et YouTube-opptak der Loueke hylla Jaco Pastorius på gitar. Sjølsagt fikk han det til å låte nesten som bass-Pastorius, men med med sitt eget helt spesielle bumerke sjølsagt. På “HH”, som sjølsagt er en hyllest av Hancock, skjer mye av det samme.

Loueke tar for seg ti av sjefens låter, blant annet hitene “Cantaloupe Island”, “Dolphin Dance”, “Watermelon Man”, “Rockit” og “Speak Like a Child” samt to egne låter, blant annet den “omvendte” “Voyage Maiden”.

Sjøl om dette er til dels kjente låter, så skal jeg love at det låter ganske så forskjellig fra alle andre tidligere versjoner. Loueke er mutters aleine, men låter ofte som et fullt band. Dessuten er og har Loueke dette helt spesielle som alle jazzmusikere er ute etter: den unike stemma. Han har med seg sin afrikanske oppvekst som han har fusjonert med et moderne jazzspråk. Det har ført til en hyllest Herbie Hancock verdig.

Første gang jeg hørte Loueke live var på ei lita scene under Moldejazz sammen med en trio med studiekamerater fra Berklee. Det er en trio som fortsatt holder sammen, men Loueke er ettertrakta nesten over alt ellers også.

Derfor passer det godt å hente fram et duosamarbeid som har blitt liggende på vent alt for lenge. Hvor lenge Loueke og den amerikanske pianisten Kevin Hays har lekt sammen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som om det er to sjelsfrender som nesten framstår med ei stemme.

Med et repertoar der de har skrevet halvparten hver, tar de oss med på en lyrisk og melodisk ekskursjon av typen der den ene begynner setninga og der den andre avslutter den slik sjelsfrender gjør.

Skiva blei opprinnelig utgitt på et lite fransk selskap i 2017, men har nå blitt remastra og tre nye låter har blitt plussa på. Det har i alle fall blitt et duomøte av sjeldent kaliber som er nok en bekreftelse på at Loueke er noe helt for seg sjøl. Kevin Hays står på ingen måte bak i køa han heller – en fantastisk pianist som også har hørt mye på Herbie Hancock vil jeg tro.

PS Da er det én dag igjen før Trump er ute av Det hvite hus. Tida kan ikke gå fort nok.

Trioer bestående av to gitarer samt obo og engelsk horn dukker ikke opp hver dag. Det låter akkurat så originalt og spennende som det fristes med. Og ikke nok med det….

De som er utstyrt med bra hukommelse husker den fine skiva “Wiese-Wøllo-Waring” som så dagens lys på midten av 80-tallet og som blei gjenutgitt på Curling Legs i 2008. Den gangen var besetninga obo/engelsk horn, gitar og vibrafon. Det låt unikt og fascinerende og nå er altså “oppfølgeren” blant oss og låter minst like spennende.

Nok en gang er det oboist og hornist Wiese som har skrevet mesteparten av materialet. Som medskyldige denne gangen har han de to svært langt framskredne herrene Håvard Caspersen og Håkon Storm på ymse akustiske gitarer.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det sier seg sjøl at dette lydlandskapet låter annerledes enn det aller meste som har vederfaret våre sinn. Det er usedvanlig vakkert, svært melodisk, veldig dynamisk og organisk og når de tre lyttende musikantene utfordrer og kler hverandre på et ypperlig vis, så har “Log House” blitt noe helt spesielt. Jovisst er det tre framifrå musikanter vi har med å gjøre, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Tøft, unikt og altså veldig annerledes.

Da benytter jeg også anledninga til å plukke fram soloskiva til Håvard Caspersen sjøl om den har ligget til marinering ei god stund. Det kan meldes at den har tålt marineringsperioden på strålende vis. Caspersen (49) har i en årrekke vist seg som en glitrende og usedvanlig allsidig gitarist som har spilt med “alle” og som har bidratt til utallige teateroppsetninger og tv-sendinger.

Caspersen har likevel ikke streba nevneverdig etter rampelyset for egen del. Med denne skiva forteller han oss at han fortjener mye mer oppmerksomhet for egne kvaliteter enn han har fått til nå. Vi møter han i et rocka jazzlandskap eller et jazza rockeunivers og Caspersen trives uansett noe vederstyggelig. Her inviteres vi inn alt fra fullt rockeøs til typ Haden/Metheny nedpå- og reflekterende samtale mellom Berg og Caspersen til slutt – alt like smakfullt.

Når han så har fått toppassistanse fra fra folk som Frode Berg på bass, Stian Carstensen på trekkspill og Torstein Lofthus på trommer, så er det lett å legge sammen hvilket nivå vi befinner oss på. Skyhøyt med andre ord.

Begge disse utgivelsene finnes kun digitalt.

PS Da er det bare to dager før Trump-epoka er over. Måtte det gå for seg på et anstendig vis.

Kunne det friste med litt portugisisk/nederlandsk/islandsk frijazz til
kaffen? Da er kvartetten In Layers svaret på alle dine bønner.

“Pliable” er bandets andre cd, men mitt første møte med de fire
herrene. Med de to portugiserne Marcelo dos Reis på gitar og Luís
Vicente på trompet, nederlandske Onno Govaert på trommer og islandske
Kristján Martinsson på piano, møter vi både ei instrumentering og en
musikk som er noe helt for seg sjøl.

Innspillinga er gjort på sjølvaste 17. mai i 2018 på klubb i Coimbra i
Portugal og at alle fire står oppgitt som komponister, kommer absolutt
ikke som noen overraskelse. Dette er nemlig akkurat så fritt og så
åpent som denne tradisjonen av europeisk frijazz skal være.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvordan denne kvartetten, på tvers av diverse landegrenser, har
oppstått, vet jeg ikke. Det som uansett er åpenbart er at disse fire
langt framskredne instrumentalistene har mange av de samme musikalske
idealene felles og at de stortrives i sitt felles laboratorium.

Jeg har en mistanke om at ikke en eneste avtale har blitt inngått før
de fire inntok scena. De seks “låtene” er alle samtaler med
forskjellige temperatur og innhold som utvikler seg og ender der de
ender gjennom intens lytting og kommunikasjon.

De fire, med hver sin unike stemme, kjenner hverandre godt – det hele
ender med latter både på scene og i sal – og tar både seg sjøl og oss
med til musikalske steder verken vi eller de sjøl har vært tidligere.
“Pliable” er en spennende utflukt for de som er utstyrt med åpne sinn.

PS Da er det bare noen dager igjen før Trump enten går frivillig eller
geleides ut av Det hvite hus. Måtte han skjermes fra å gjøre mer
ugagn.

Sverre Gjørvad oppdaga jeg for første gang på begynnelsen av 90-tallet i bandet Storytellers. Siden har han med ujevne mellomrom gitt oss meningsfulle nye visittkort – nå kanskje det aller beste.

Sverre Gjørvad har ei flott retning og en flott tanke i og med musikken sin. Foto: Åge Eriksen/hammerfestingen.no

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sverre Gjørvad (54) er Stathelles store jazzsønn som for mange år siden gjorde Hammerfest til sin base. Trommeslageren, komponisten og bandlederen var blant dem som befolka jazzlinja i Trondheim rundt 1990 og Storytellers, med Svein Folkvord og Nils-Olav Johansen, var et herlig resultat av det. Mange vil huske han fra det fine bandet Dingobats også med blant andre Mats Eilertsen og Eirik Hegdal. Mellom 2001 og 2019 ga Gjørvad oss tre plater under eget navn.

“Elegy of Skies” er så avgjort mest i slekt med “Voi River” fra 2019. Mye av grunnen er sjølsagt både nærheten i tid og at Gjørvad har bosatt seg i Nord-Norge. Begge deler preger musikken og ikke minst stemninga han og bandet hans på et flott vis makter å formidle.

Besetninga er den samme på begge skivene. Det betyr de Tromsø-bosatte musikantene Dag Okstad på bass, Kristian Svalestad Olstad på gitar og Herborg Rundberg på tangenter. De kan hverandre godt og de tre har på alle slags vis skjønt intensjonene til Gjørvad.

Sjefen er en melodiker og historieforteller som har tatt med seg arva fra Jon Christensen, som han tok timer hos, videre inn i sitt univers. Sjølsagt er det langt fra noen kopiering – det er heldigvis ikke mulig – men fargelegger- og lytteegenskapene har så avgjort Gjørvad tatt med seg.

Han har også skrevet all musikken bortsett fra Prefab Sprouts “Mercy” – en nydelig versjon der Sveriges stjernesaksofonist Joakim Milder gjester.

Sverre Gjørvad har altså med alt for store mellomrom fortalt oss hvilken fin trommeslager og ikke minst hvilken eminent stemningsskaper han er. Han gjør det i større grad enn noensinne med “Elegy of Skies”.

PS Nå er det bare dager igjen før The Donald forlater det meste – få vi håpe i alle fall.

Herlin Riley er en av de mest ettertrakta trommeslagerne i Sambandsstatene – hvis og når det skal swinge. Her forteller han oss hvorfor.

Herlin Riley (63) har vært fast førstevalg for blant andre Wynton Marsalis, Ahmad Jamal og Lincoln Center Jazz Orchestra i flere tiår. Det er i seg sjøl attest mer enn god nok – det er giganter og et band som kun går for førstevalg. Under eget navn har likevel ikke Riley gitt oss veldig mye – “Perpetual Optimism” er kun hans tredje siden debuten i 2004.

Riley kommer, som Marsalis, fra New Orleans. Det høres godt i spillet hans der impulser fra både jazz, funk og rhythm and blues er viktige bestanddeler i den musikalske gumboen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sammen med en kvintett bestående av den mer enn lovende unge pianisten Emmet Cohen, bassisten Russell Hall, trompeteren Bruce Harris og altsaksofonisten Godwin Louis, relativt ukjente, men høykompetente herrer i seinbopgata, tar Riley oss med på ei livsbejaende og sprudlende reise med ei blanding av original- og standardlåter i bagasjen. Riley synger også på partylåta “Wang Dang Doodle” skrevet av bluesgiganten Willie Dixon og på hyllesten av en av sine store mentorer, Ellis Marsalis i sistnevntes “Twelve´s It”.

Jovisst er dette en kollektiv utflukt. Alle får plass og rom til å fortelle oss hvem og hva de er, men det er uansett tilstedeværelsen til Riley – hør bare hva han gjør på kollega Victor Goines´ låt “Borders Without Lines” – som virkelig gjør dette til noe av det hippeste av Jazz med stor J på svært lang tid.

Herlin Riley kan alt – fra det mest følsomme helt nedpå til det eksplosive, presise mitraljøseaktige som kun de færreste behersker. Han er enkelt og greit en av de tøffeste gutta i denne klassen.

PS Nå er det under ei uke igjen før The Donald er ute av Det hvite hus. Måtte det gå for seg på et anstendig vis.

Det er ikke akkurat noen nyhet at strømmen av talenter i norsk jazz er voldsom.  Her kommer det to nye bekreftelser – med to ungdomsstorband.

Hvor vi enn snur og vender ørene og andre deler av sanseapparatet her i kongeriket, så dukker det opp nye flotte jazztalenter. Utdanningsinstitusjonene fra Kristiansand til Tromsø er garantister for at nivået er skyhøyt og at antallet er stort. De regionale jazzentrene gjør også en framifrå jobb med å løfte fram nye talenter og gi de muligheter til å utvikle seg. Det skjer på mange forskjellige vis rundt omkring i landet; på Østlandet har storbandsatsinga vist seg å være veldig suksessfull og her er to bevis så gode som man bare kan ønske seg.

Under ledelse av den strålende sør-afrikanske, men Norge-bosatte, saksofonisten, komponisten og arrangøren Shannon Mowday, møter vi 20 svært talentfulle unge musikanter i alderen fra 14 til 20. Vi møter bandet i to forskjellige utgave – blant annet i tre livespor der Øvre Foss storband også forsterker det allerede utmerkede utgangspunktet.

Innspillingene er gjort for vel to år siden og flere av de involverte har allerede tatt nye, store steg i sin utvikling. Med Mowdays nydelige, melodiske, livsbejaende og rytmisk spennende musikk med klare spor av hennes afrikanske bakgrunn, tar det hele fyr både ensemblemessig og solistisk. Det er nesten ikke til å tro at disse musikantene er mellom 14 og 20 – her er det allerede enormt med modenhet og musikalitet på plass.

Mange kunne vært nevnt, men jeg lar det være – ingen nevnt, ingen glemt. Sjekk det heller ut sjøl så kan dere si på et eller annet tidspunkt i framtida at han eller hun hørte jeg allerede i 2021.

Det er altså langt i fra bare i og rundt hovedstaden at talentene yngler. En annen framtredende musikant med et stort hjerte for store ensembler er trombonisten, komponisten og arrangøren Andreas Rotevatn som vi blant annet kjenner som initiativtaker til OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.

Han har skrevet mesteparten av musikken til “Vendskap” og han har leda denne talentgruppa fra Buskerud og Vestfold i i fire år. Aldersmessig vil jeg tro at vi snakker om mer eller mindre den samme aldersgruppa som AOJO. Besetninga er ikke som et tradisjonelt storband – her vil jeg tro at det er talentet som har bestemt, ikke hvilket instrument de spilte.

Rotevatn kommer fra et helt annet sted enn Mowday både geografisk og dermed også musikalsk, men også Rotevatn har sørga for at mer reflekterende melodier, blant annet tre koraler, og sterke groover, har funnet veien under huden på disse unge talentfulle musikantene far Buskerud og Vestfold.

Jeg føler meg overbevist om at mange av disse unge musikerne kommer vi til å møte igjen i åra som kommer. Østnorsk Jazzsenter skal ha all mulig slags ære for at de har gitt dem muligheten til en kjempestart på karriera.

PS Nå er det klart for riksrettssak mot The Trump. Jeg vet det er helt urealistisk, men tenk om han kunne trekke seg frivillig nå!

Arne Torvik har vært og er en sentral skikkelse i Moldes jazzliv. Både som en viktig brikke i Moldejazz sitt programarbeid, men ikke minst som musiker har han markert seg som en kunnskapsrik og svært stilsikker personlighet.

Pianisten, komponisten og bandlederen Arne Torvik (39) er ikke blant dem som roper høyest eller som søker rampelyset oftest. Når han først melder så er det derfor ekstra grunn til å lytte og «Northwestern Songs» er nok et eksempel på det.

Vet hvor han kommer fra

Arne Torvik har med denne trioplata gitt oss sin andre tilstandsrapport under eget navn. For knappe fem år siden lanserte han «Northwestern Sounds» – en vakker og inviterende debut med en sekstett som reisefølge.

Tittelen på denne trioplata likner mistenkelig på den forrige. I bunn og grunn forteller den meg at Torvik gjennom sine komposisjoner og sitt uttrykk stadig vil fortelle oss at han vet veldig godt hvor han kommer fra. Om det blir overtydelig? På ingen måte; det blir kun en manifestasjon av Torviks røtter og hans stolthet av å høre til på Nordvestlandet. Det er mulig å forstå akkurat det!

Melodiker og lyriker

Også i dette svært tradisjonelle trioformatet – det blir liksom ikke mer jazz enn piano, bass og trommer – bekrefter Torvik at han er en melodiker og lyriker av rang. Når han så kobler det med å gi seg sjøl og sine medsammensvorne den lufta og det rommet som Nordvestlandet inviterer til, så har dette blitt en akkurat så vakker, men samtidig reflekterende ekskursjon som Torvik trolig hadde hørt eller sett for seg.

Reisefølget, Bjørnar Kaldefoss Tveite fra Voss på bass og Øystein Aarnes Vik fra Oslo på trommer – to representanter for den nye, meget lovende jazzgenerasjonen, er av det svært empatiske og lyttende slaget. Til tross for at dette er en ganske så fersk konstellasjon, så virker det som om de har spilt sammen leeenge – et sikkert tegn på at kjemien er der i svært stor grad.

Steg

Både som komponist og pianist har Arne Torvik tatt nye, flotte steg med «Northwestern Songs». Jovisst er dette jazzmusikk, flott sådan også, men dette er mer enn noe annet Musikk med stor M som kan glede musikkelskere uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Har man behov for noe vakkert og følelser for eller en lengsel mot Nordvestlandet, så er «Northwestern Songs» sterkt å anbefale.

PS Da gjenstår det åtte dager av galskapen i og rundt Det hvite hus. Tenk om noen kan få gjort ventetida enda kortere.

Hvis du har lyst å utfordre deg sjøl, så kommer det tre gode forslag her fra den amerikanske vestkysten.  Spenn sikkerhetsbeltene og ta sjansen!

Herrens veier er som kjent uransakelige, men heldigvis finner postmenn- og kvinner verden over veien til postkassa mi og det betyr ofte påfyll av musikk jeg ikke ante fantes. Den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule (40), bosatt i California, har jobba med flere norske musikanter som Guro Moe og Gunnhild Seim, har sørga for at mitt sanseapparat har fått ei sjelden utfordring – ei utfordring det har hatt svært godt av.

I relativt uprioritert rekkefølge kommer omtale av de tre innspillingene og først ut er Kyle Bruckmann – mutters aleine. Som de andre involverte her er også Bruckmann et helt nytt navn for meg. Utstyrt med sin obo og sitt engelske horn samt ymse elektronikk, tar han oss med til steder de aller færreste av oss har vært på tidligere. Utgangspunketen er tre verker veldig i samtidsgata der det ene verket blir spilt live i en elektronisk versjon og seinere i en akustisk utgave med de to nevnte horna.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Om det er punkinfluert frijazz, en fusjon mellom eksperimentell progrock og ny-no wave eller støy – aller helst alt dette og litt til -, vet jeg ikke, men det er uansett spennende og totalt annerledes både lydmessig og som uttrykk.

Bruckmann er også med på “Brittle Feebling” – ei kvartettinnspilling med Tom Djll på trompet, Jacob Felix Heule på ei gulv tom-tromme og Kanoko Nishi-Smith på det japanske strengeinstrumenete koto. Fire usedvanlig lyttende og responsive musikanter med totalt åpne sinn møtes i fem frie landskap – landskap som sjølsagt uten unntak blir til underveis. Tradisjonell rytmikk, harmonikk og melodikk er bare å glemme. Her er det helt andre idealer som ligger i bånn og er du utstyrt med åpent sinn og en solid dose musikalsk nysgjerrighet, så kan dette være svaret på dine bønner.

Den viktige tredjerunden, som det jo heter på skøytespråket, er litt i samme gata. Djll er med også her og trakterer elektronikk i tillegg til trompet. Han får reisefølge av Bryan Day på instrumenter jeg vil tro han har skapt sjøl og Cheryl Leonard på alt fra drivved, sand, steiner, fjær, skjell og ymse annet hun har funnet i naturen.

Her snakker vi nesten sjølsagt lydeksperimenter av sjelden klasse – eksperimenter som skaper fascinasjon, spenning og nysgjerrighet. Vi blir tatt med til en lydverden ingen av oss har opplevd tidligere og, sjøl om det ikke kommer til å bli spilt hver dag, så er det fascinerende landskap som blir åpna opp.

PS Også i California er jeg sikker på at millioner ser fram til dagen Trump blir sendt ut av Det hvite hus – både Arnold S og musikerne på disse platene.

PS 2 Naboen i etasjen over skrivepunktet mitt, ringte og lurte på om det var jeg som spilte musikk eller om det var varmepumpa hennes som hadde begynt å lage til nå ukjente lyder. Det var nok jeg som spilte “Ultima-musikk”.

Ellen Andersson tar nye steg med sitt andre album og forteller oss at savnet etter Monica Zetterlund ikke er fullt så stort lenger.

Ellen Andersson (29) fortalte oss allerede med debuten “I´ll Be Seeing You” i 2016 at her hadde Carl XVI Gustav och Silvia fått frem et stort talent i den ganske så tradisjonelle jazzvokalgata. Siden den gang har hun blitt kåra til “Årets nykomling” og vunnet Gyllena Skivan for årets beste jazzskive der borte hos korven – det sier det meste om hvilken anseelse hun nyter lenge før hun runder 30.

Siden debuten har Andersson sunget hundrevis av konserter og jobba med mange konstellasjoner fra kvartett til storband og symfoniorkester. Stemma, uttrykket og modenheten har utvikla seg og Andersson framstår nå som en vokalist i det ypperste sjiktet uansett hvilken måleenhet man benytter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Andersson anno nå er i besittelse av både ungdommelig nysgjerrighet og en modenhet som skulle tyde på at hun har levd relativt mye lenger enn det hun har gjort. Når tankene mine går i retning Monica Zetterlund så er det en kompliment så stor som vel mulig og svenskene skal være glad for at det har kommet ei ny stemme som er i stand til å føre arva videre.

Som på debuten så finner vi Andersson, som jeg har mistenkt for å ha tilbrakt en time eller to i selskap med Chet Baker og Blossom Dearies univers, i et landskap der standardlåter – mer eller mindre kjente – danner fundamentet. Med sin varme. luftige og høyst personlige stemme tar Andersson låter som tittellåta, Legrands “Once Upon a Summertime”, Randy Newmans “You Got a Friend in Me”, Lennon og McCartneys “Blackbird” og “I Get Along Without You Very Well”, til sine helt egne steder. Andersson revolusjonerer absolutt ikke noe som helst, men hun setter likevel sitt eget bumerke på alt hun gir oss her.

Som reisefølge har hun noen av Sveriges aller mest lovende unge musikanter i den samme tradisjonen: bassisten Niklas Fernqvist, gitaristen Anton Forsberg, pianisten Joel Lyssarides og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay (ikke fullt så ung) samt stjernetrompeter Peter Asplund og en strykekvartett på noen av spora. Slikt kan det lett bli saker av og du verden som det har blitt det her.

Ellen Andersson bekrefter det vi mer enn ante for noen år siden: ei stjerne har blitt tent og skinner noe voldsomt.

PS Måtte det gjøres alvor av å fjerne Trump før noe enda mer alvorlig skjer.