Mer av det samme

De som digger Norah Jones for det hun har gjort, blir sikkert kjempefornøyde. De som har ønska seg bitte litt utvikling, kommer til å bli skuffa.

Norah Jones holder seg på trygge trakter.

Norah Jones (38) slo gjennom med et brak i 2002. Dattera av ikonet Ravi Shankar solgte intet mindre enn 26 millioner eksemplarer av debutalbumet "Come Away with Me". Pianisten, vokalisten og komponisten Jones hadde gitt verden noe ganske så originalt med sin miks av jazz, pop, soul og countrymusikk. Når hun i tillegg hadde utseendet med seg, så skada heller ikke det i en kommersiell verden og Jones har også skapt en karriere som skuespiller.

Jones, som er født Geetali Norah Shankar i Brooklyn, vokste opp med mora i Texas. Det er absolutt der hun har henta sin musikalske inspirasjon og ikke fra sin verdensberømte musikerfar. Kirka og musikken hun blei kjent med der, har også betydd mye for Jones.

Allerede på high school blei talentet hennes oppdaga og hun vant to DownBeat-priser som beste vokalist og beste komponist som 17-18-åring. I 1999 gikk ferden til New York, Blue Notes legendariske sjef Bruce Lundvall oppdaga henne og the rest is history som det heter på ny norsk.

Fem skiver har det kommet siden debuten. De har alle solgt bra, men langt i fra på samme nivå som "Come Away with Me". For meg er årsaken åpenbar – Norah Jones har i ganske stor grad blitt stående på stedet hvil. Slik er det også med "Day Breaks".

Her møter vi henne med en rekke nye, egne låter samt Neil Youngs "Don´t Be Denied", Horace Silvers "Peace" og Duke Ellingtons "Fleurette Africaine". Tonefølget er det absolutt ikke noe å si på: trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og saksofonguru Wayne Shorter er med på flere av spora og resten av medhjelperne stiller ikke langt bak i køa de heller.

Så dette låter altså bra – for all del. Det er bare det at det ikke skjer noe nytt og spennende med måten Norah Jones uttrykker seg på – jeg synes liksom jeg har hørt det før. Så for alle dere som har digga Jones siden 2002, så er det bare å forsyne seg. Her får dere mer av det samme. For meg blir det med andre litt kjedelig faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norah Jones

Day Breaks

Blue Note/Universal

På nye kloder

Lasse Marhaug, både sammen med Kim Myhr og trioen Sult, tar oss med til hittil ukjente steder.

Kim Myhr og Lasse Marhaug tar oss med til spennende steder.

Kim Myhr og Lasse Marhaug hadde kjent hverandre i mange år før de fikk oppdrag av MetaMorf kunstbiennale i Trondheim å lage bestillingsverk. Det var likevel første gang de hadde jobba sammen. Musikken, eller gjerne lydskulpturene, blei fremført i åtte kanaler i et mørkt rom. Resultatet blei så vellykka at de to bestemte seg for å videreføre prosjektet.

I løpet av 2015 og 2016 spilte de to inn en stereoversjon av stykket og nå får også alle andre med åpne sanser anledning til å bli med på ferden. For åpne sanser er en forutsetning for å få noe ut av denne ekskursjonen. Musikken, som er inspirert både av kultfilmen "On the Silver Globe" og romanen "Moon Dust", varer i knapt en halvtime og er delt i fem seksjoner. Den er så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel mulig. Ved hjelp av gitar, ymse analoge og modulære synther, oscillatorer, granulær syntese – som jeg ikke aner hva er, digital prosessering, akustiske gjenstander og studiotriksing, skaper de et univers som er spennende, unikt og originalt.

Sult – ikke akkurat A4.

Trioen Sult, som består av den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule og bassisten Guro Skumsnes Moe og gitaristen Håvard Skaset, har skapt råmaterialet til "Harpoon". Etterpå har Marhaug konstruert og produsert musikken i studio.

Marhaug har tatt med seg lydlandskapene til Sult og muligens omforma eller forsterka lydlerettene med støy og andre virkemidler slik at de vokser og/eller kollapser – ofte samtidig. Dette er også musikk – eller lydproduksjon – uten rytmikk eller tradisjonell melodi. Jeg kjenner til musikkinteresserte mennesker som vil kalle dette rør og tull, men jeg hører ikke til der.

Dette er musikk skapt av søkende musikanter som har masse spenning og originalitet i seg og de som søker djupt, vil finne noe de aldri visste eksisterte tidligere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr/Lasse Marhaug

On the Silver Globe

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Sult/Marhaug

Harpoon

Pica Disk/ConradSound

Meditativ reise

Det er langt i fra bare bandnavnet som gjør Dans les arbres til noe helt spesielt. Musikken er også av det unike slaget.

Xavier Charles, Ivar Grydeland, Ingar Zach og Christian Wallumrød – Dans les arbres – noe helt for seg sjøl.

Gitaristen og samplisten Ivar Grydeland og perkusjonisten Ingar Zach har lekt og skapt musikk sammen siden årtusenskiftet. I 2004 kom så den franske klarinettisten Xavier Charles og tangenttraktør Christian Wallumrød til og Dans les arbres har vært en søkende og finnende enhet siden. Samarbeidet har ført til over hundre konserter på fire forskjellige kontinenter og to meget originale ECM-utgivelser, "Dans les arbres" i 2008 og "Canopee" i 2012. Nå er det klart for nummer tre og kvartetten har flytta over til norske HUBRO.

Hver for seg er de fire mer eller mindre sjangerskapende musikanter alle sammen. Det fører ikke nødvendigvis til at et kollektiv med fire slike musikanter blir unikt, men i dette tilfellet har det så absolutt blitt det. Helt fra starten har Dans les arbres søkt å skape egne uttrykk der overgangen mellom lyd og musikk har vært bortimot usynlig og de fortsetter heldigvis den samme utforskninga.

Tidligere har musikken til Dans les arbres ofte blitt kalt kontemporær improvisert kammermusikk og det har vært akustiske instrumenter involvert. Nå har det blitt noe mer elektronikk involvert, fra Grydeland og Wallumrød, og lydbildet har sjølsagt blitt noe annerledes. Likevel er estetikken til Dans les arbres den samme. Her er det åpne, vide flater som får tid og rom til å utvikle seg langsomt og det å være sammen med denne musikken oppleves ofte som en meditativ reise som det er vakkert, spennende og utfordrende å være med på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dans les arbres

Phosphorescence

HUBRO/Musikkoperatørene

Musikk for flyktninger

Det svenske bandet SE-Quartet tar både musikken og flyktningene på alvor.

SE-Quartet gir oss vakre budskap.

Musikken som den svensk-danske kvartetten SE-Quartet har skapt, har både et viktig og et godt budskap i seg. Tittellåta er nemlig tilegna alle flyktningene som har kommet hit til Norden de seineste åra. Det forteller en hel del både om inderligheten og ektheten i det de fire ønsker å formidle.

SE-Quartet, som har eksistert siden 2007, er ute med sin tredje CD – den andre som har kommet min vei. Den første jeg stifta bekjentskap med, "Days to Come", kom ut for tre år siden og bandet følger i de samme spora også denne gangen.

Som sist er all musikken original og tre av de fire skriver for gruppa. De fire er sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Ehrlin, trommeslageren Antti Ojala, bassisten Martin Sundström og danske Rasmus H. Thomsen på piano og didgeridoo på ett spor. Nå skal jeg ikke påberope meg fantastiske kunnskaper om svensk jazz, men jeg kjenner ikke igjen noen av herrene fra andre konstellasjoner i alle fall. Det betyr på ingen måte at det er musikanter som har lite å fare med – heller tvert i mot.

Det de gir oss her er ti låter av det melodisk slaget. På ett av spora bidrar også sangere fra Stella Chamber Choir og hele veien opplever jeg en sakral tone i uttrykket. Musikken har hele tida en nordisk tone over seg uten at jeg vil hevde at de har "stjålet" fra noen spesielle – de har så avgjort greid å skape sin egen identitet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

SE-Quartet

Going North

Prophone Records/Naxos Norway

Du verden!

Atomic har blitt kalt verdens beste band. Det er mulig å ta noe hardt i, men du verden så bra det fortsatt låter.

Førsterekka til Atomic – holder uansett motstand.

Det var nok flere enn meg som lurte på hvordan det skulle gå da Paal Nilssen-Love kasta inn trommestikkene og takka for seg i Atomic i 2014. Denne usedvanlige femhodede mekanismen hadde fungert som noe helt spesielt siden starten på årtusenet både live og på skiver. Trompeteren Magnus Broo, bassisten Ingebrigt Håker Flaten, saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist og pianisten Håvard Wiik var heldigvis ikke i voldsom tvil: de ville fortsette denne fantastiske reisa – de måtte bare finne en ny trommeslager som både kunne føre Atomic-tradisjonen videre samtidig som han eller hun ville bringe noe helt nytt inn i stuinga.

Om de lette veldig lenge, er jeg faktisk i tvil om. Hans Hulbækmo hadde, til tross for at han kommer fra en annen og yngre generasjon enn de fire gründerne, allerede fortalt et ganske så stort publikum at her hadde Østerdalen frambragt et rytmisk og fargeleggende talent langt utenom det vanlige. Fra dag én gikk han inn i "samfunnet" Atomic og tilførte en hel masse ny energi – noe som nesten virka utenkelig med Nilssen-Loves trommespill friskt i minne. Jeg tror faktisk at det var smart for alle involverte at det kom et slikt bytte – et slikt energipåfyll – etter 14 år. Det at det kom på trommekrakken var kanskje tilfeldig, men det funka uansett strålende.

Her får vi være med på to utgaver av 2016-Atomic. Studioinnspillinga er gjort i Wien i april og består av tre Ljungkvist- og tre Wiik-låter – som vanlig. Det er fritt, det er åpent, det er strukturert, det er energisk, det er søkende, det er i et landskap der jazz og samtidsmusikk flyter over i hverandre bare slik Atomic er i stand til å gjøre det. Moderne, tøft og fullstendig tidløst.

To måneder tidligere var herrene på turné i Japan og vi blir servert to sett fra klubben Pit-Inn i Tokyo fra den 4. februar. Noen av de samme låtene som blei spilt inn i Wien er med – i tillegg er det mange andre. Live har jo Atomic vært, ja akkurat i verdensklasse, helt siden starten og de har tydeligvis ingen planer om å forlate pallen med det første.

Det er altså en interaksjon og empati i det de fem foretar seg som hører hjemme der bare de fremste møtes. Atomic har vært blant mine favorittband helt siden starten og de er det fortsatt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Atomic

Six Easy Pieces

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Fyrrig fra nord og sør

Vokalisten og skuespilleren Nina Bendiksen viser oss at hun har flotte og temperamentsfulle latinske gener som ikke kjenner noen grenser.

Matias Balado, Nina Bendiksen og Torbjørn Sandvik utgjør sammen Trio Nevado.

Nok en gang viser Odd Gjelsnes i MusikkLosen at han har et musikalsk vidsyn langt utover det vanlige. Det hersker ingen tvil om at det er improvisert musikk som er hans foretrukne uttrykk, men jeg har han sterkt mistenkt for å støtte seg til salige Duke Ellingtons mantra også: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig.

Her følger nok et eksempel på hva Gjelsnes kaller god musikk og han får min fulle støtte. Trio Nevado med Nina Bendiksen på vokal og Matias Balado fra Uruguay og Torbjørn Sandvik på gitarer har samla seg rundt en tone-og vokalskatt fra dalstrøka og breddene rundt Rio de la Plata – altså området ved Argentina og Uruguay.

De tre har funnet fram til et uttrykk og et repertoar med "kjente" låter med røtter i tango, milonga, tangovals og zamba – som ikke må forveksles med samba.

Bendiksen ga ut sin første plate allerede i 2011 med mer eller mindre det samme musikalske utgangspunktet, men der tekstene var oversatt til nord-norsk av Ragnar Olsen. Den gangen blei innspillinga gjort i Buenos Aires. Nå har hun altså snudd på flisa og synger på spansk og innspillinga er gjort Elverhøy kirke i Tromsø.

Denne musikken er ikke den jeg har nærmest forhold til, men jeg lar meg begeistra av ektheten, inderligheten og styrken i både stemma til Bendiksen og i gitarspillet og arrangementene til Balado og Sandvik. Her finnes det ingen grenser – ekte eller imaginære – her har de tre funnet hverandre på tvers av alt.

"Absurdo" er enkelt og greit flott og sterk musikk for alle med varme og brennende hjerter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Nevado

Absurdo

Losen Records/MusikkLosen

Stille, lyst og uendelig vakkert

Alle har hørt Dominic Miller sjøl om de ikke er klar over det. Han har nemlig vært Stings gitarist i nærmere 30 år. Nå har han vært i Oslo og spilt inn sin ECM-debut og du verden så vakkert det låter.

Dominic Miller nesten aleine med sin gitar – det holder lenge det.

Argentinsk-fødte Dominic Miller (57) har bodd store deler av livet sitt i USA og England. Nå er han bosatt i Frankrike, men siden han har jobba med Sting siden 1990 så har han sjølsagt hatt hele verden som leikegrind. Han har også jobba med blant andre Phil Collins, World Party og King Swamp. Siden 1995 har han også gitt ut fem soloalbum i tillegg til "Shapes" fra 2003 der han tolka Bach, Beethoven, Elgar og Albinoni. Miller har et voldsomt bredt musikalsk nedslagsfelt og etter at han kom i prat med ECM-sjef Manfred Eicher og ymta frampå om at han kunne tenke seg å lage musikk på ECM i et slags grenseland mellom to av hans favorittinnspillinger på selskapet med mestergitaristene Egberto Gismonti – "Solo" – og Pat Metheny – "Offramp", begynte snøballen å rulle.

Ideene om besetning var mange, men det lyktes aldri å få kabalene til å gå opp – lista blei ikke akkurat lagt lavt når det gjaldt hvilke medmusikanter som stod på ønskelista. Da dukka nok en idé opp hos Miller: han ønska å lage ei enkel og klar innspilling som sin debut på det meget anerkjente selskapet – så og si helt aleine med sin gitar. Heldigvis syntes Eicher det var en farbar vei og i mars 2016 inntok Miller Rainbow Studio hos Jan Erik Kongshaug med ei bunke egenkomponerte låter og en akustisk gitar.

Dominic Miller, som også har vært med å skrive "Shape of My Heart" med Sting, er en melodiker av en annen verden. Her har han skrevet ti låter som alle hører hjemme i en sfære som er så inderlig at det gjør godt å høre på. Når han så tar med seg Stings "Fields of Gold" som en ekstra presang til oss, så er det bare å takke – mye, ofte og lenge.

Miller har henta inspirasjon de fleste steder på kloden – han har jo bodd nesten overalt – og sjangermessig krysser han også de fleste grenser: rock, jazz, klassisk og latinsk musikk er det så avgjort mulig å finne spor av her.

På tre av spora bidrar Millers god venn Miles Bould på perkusjon mens trommesettet blir henta fram ved én anledning. Nydelig fargelegging hele veien under mottoet less is more vil jeg tro.

Det har alltid vært en opplevelse å møte Dominic Miller sammen med Gordon Mathew Sumner, men nærmere Miller enn på "Silent Light" har jeg aldri kommet. Du verden så vakkert og inderlig det er å tilbringe tid i hans selskap og med hans inderlige gitarspill og musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Dominic Miller

Silent Light

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Heftigere og heftigere og heftigere!

Det hevdes at alle gode ting er tre. For Krokofants del stemmer det, sjøl om jeg synes del en og to var veldig bra også.

Krokofant har all grunn til å se lyst på livet.

Det var åpenbart allerede i 2014 da Krokofant debuterte at her var det bortimot uante mengder med både oppfinnsomhet og energi tilstede. Bekreftelsen kom året etter og med deres tredje visittkort får vi beskjed om at her er det fortsatt mye å øse av.

Historia om unnfangelsen av Krokofant er at Kongsberggutta Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer) traff hverandre i en gitarbutikk i hjembyen og det ene førte til det andre og bandet var i gang som duo. I 2012 møtte de saksofonisten Jørgen Mathisen og da det blei snakk om debutskive, inviterte duoen like godt Mathisen med seg og siden har Krokofant vært trio – og herlig er det.

La det være klart med engang: musikken, trøkket og uttrykket er mye mer spennende enn titlene på skivene deres….Den er melodisk og rytmisk interessant hele veien og rocketrøkket har de på mange vis tatt med seg fra inspirasjonskilder som John McLaughlin og Terje Rypdal. Når så Mathisen har utvida "repertoaret" med synth, så blir det totale lydbildet aldri så lite forandra fra tidligere.

Nå må det ikke forstås dithen at Krokofant er noe tradisjonelt rockeband – langt i fra. Vi har nemlig med tre meget dyktige improvisatører å gjøre og de legger ikke skjul på at de har henta impulser fra utadvendte og frilynte herrer som Peter Brötzmann og John Zorn. Likevel er det bandsoundet som er Krokofants aller største styrke – jeg kjenner ikke til noe eller noen som låter slik som de og i mi bok er det et enormt pluss.

Her er det bare å glede seg til fortsettelsen og jeg lurer allerede fælt på hva den neste skiva skal hete!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Krokofant

Krokofant III

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Overraskende fritt

En av Junaitens mest spennende saksofonister har lekt seg med to "nye" norske stemmer i den frie jazzens ymse grenseland.

John Hegre, Nils Are Drønen og Jon Irabagon – den så jeg ikke komme.

Jon Irabagon (37) har i stadig større grad det siste tiåret etablert seg som en av moderne jazzens aller mest ekspressive og spennende saksofonister. Både med egne band og ikke minst med kvartetten Mostly Other People Do The Killing har han etablert ei helt egen stemme. Vi har hatt gleden av å høre Irabagon ved flere anledninger her hjemme, men for min del i alle fall, utelukkende med amerikanske musikanter.

Derfor er det ekstra interessant og definitivt annerledes når Irabagon nå dukker opp sammen med to norske musikanter: trommeslageren Nils Are Drønen og gitaristen John Hegre. For meg er de to musikanter som har oppholdt seg i min periferi, men de som kjenner godt til prosjekter som Jazzkammer/Jazkamer, The Last Hurrah!! og andre frilynte Bergensbaserte saker, har sjølsagt ikke unngått å støte på Drønen og Hegre de siste 20 åra.

Etter at Irabagon møtte The Last Hurrah!!-grunnleggeren HP Gundersen i New York i 2010, oppstod det et nært musikalsk vennskap og Irabagon har derfor besøkt Bergen ved en rekke anledninger siden. Slik kom også samarbeidet med Drønen og Hegre i stand.

Det vi får være med på her er to totalt frie ekskursjoner gjort live i henholdsvis Berlin i 2013 og i Fukuoka i Japan for to år siden. Det er en energi, en søkertrang og en evne og vilje til å utfordre hverandre tilstede på disse to utfluktene som gjør at dette blir unik frijazz i en totalt ny og overraskende konstellasjon.

Her blir det definitivt ikke spart på noe – det blir satsa fra timeteren uten sikkerhetsnett og det frister med flere utflukter sammen med denne trioen.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Irabagon, John Hegre & Nils Are Drønen

Axis

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende stemme

For et par år siden møtte jeg stemma til polsk/østerriksk/tyske Natalia Mateo for første gang. "Heart of Darkness" frista absolutt til et nytt treff og oppfølgeren skuffer på ingen måte.

Natalia Mateo har noe spesielt på hjertet.

34 år unge er født i Polen med det mer polskklingende etternavnet Kowalczyk, men flytta etterhvert til Østerrike hvor hun vokste opp. De seinere åra har hun vært bosatt i den musikalske smeltedigelen Berlin. Hun har tatt med seg impulser fra alle faser av livet sitt til der hun har landa nå og det betyr at hun er influert av den mørke slaviske balladetradisjonen, amerikanske singer-songwritere som Joni Mitchell og Amy MacDonald og fra mer samtidig pop- og rockmusikk.

Det betyr at Mateo allerede har skapt et høyst personlig uttrykk som ofte framstår som ganske mørkt, men langt i fra dystert. Det er en konstant spenning i foredraget hennes og hun tør å framstå som sårbar – hennes musikk er som et møte mellom øst og vest og Mateo synger på både polsk, tysk og engelsk.

Her får vi polske folkemelodier og Krzysztof Komedas legendariske musikk til filmen "Rosemary´s Baby" i den ene enden og en usedvanlig personlig tolkning av Dolly Partons "I Will Always Love You" i den andre.

Mateo har med seg sitt faste band med gitaristen Dany Ahmad, bassisten Christopher Bolte, pianisten Simon Grote og trommeslageren Fabian Ristau og får utmerket støtte fra saksofonisten Sebastian Gille ved flere anledninger. Det er åpenbart at dette er et band som har jobba mye sammen og som har utvikla et helt eget sound og uttrykk. Sterkt og personlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Natalia Mateo

De Profundis

ACT/Musikkoperatørene